1

1 Det bodde en mann i landet Us. Job var navnet hans. Han var en from og rettskaffen mann som fryktet Gud ogunngikk alt ondt.

2 Han fikk sju sønner og tre døtre.

3 Han hadde en buskappåsju tusen sauer, tre tusen kameler, fem hundrepar okser og fem hundreeselhopper. Mange tjenere hadde han også. Denne mannen var den største blant folkene i øst.

4 Jobs sønner pleide åfeste hos hverandre på omgang. De inviterte de tre søstrene sine til å spise og drikke sammen med dem.

5 Når dagene med festing var over, sendte Job bud for åhellige dem. Han sto tidlig opp om morgenen og bar fram brennoffer for hver enkelt. For, som Job sa: «Kanskje har barna mine syndet og spottet Gud i sitt hjerte.» Slik gjorde Job alltid.

6 så en dag kom gude sønnene og trådte fram for Herren. Blant dem var også Anklageren.

7 Herren sa til ham: «Hvor kommer du fra?» og han svarte: «Jeg har streifet omkring på jorden.»

8 Herren sa: «Så la du vel merke til min tjener Job? på jorden finnes ingen som ham, en from og rettskaffen mann som frykter Gud og unngår alt ondt.»

9 Men Anklageren svarte: «Det er vel ikke uten grunn at Job frykter Gud?

10 Har du ikke på alle vis vernet om ham, hans hus og alt han eier? Hans henders arbeid velsigner du, og buskapen hans brer seg i landet.

11 Men rekk bare hånden ut og rør ved alt som er hans, så får vi se om han ikke spotter deg like opp i ansiktet.»

12 Da sa Herren til Anklageren: «Se, alt han eier, er i din makt, men ham selv får du ikke legge hånd på!» Så gikk Anklageren bort fra Herren.

13 En dag satt Jobs sønner og døtre og spiste og drakk vin hjemme hos den eldste broren.

14 Da kom en budbringer til Job og sa: «Mens oksene gikk for plogen og eselhoppene beitet like ved,

15 overfalt sabeerne oss og tok dyrene. Tjenerne hogg de ned med sverd. Jeg var den eneste som slapp unna og kan fortelle deg det.»

16 Mens han ennå talte, kom en annen og sa: «En Guds ild falt fra himmelen. Den traff sauene og tjenerne og brente dem opp. Jeg var den eneste som slapp unna og kan fortelle deg det.»

17 Mens han ennå talte, kom en tredje og sa: «Kaldeerne kom, delte seg i tre flokker, kastet seg over kamelene og tok dem. Tjenerne hogg de ned med sverd. Jeg var den eneste som slapp unna og kan fortelle deg det.»

18 Mens han ennå talte, kom enda en og sa: «Dine sønner og døtre spiste og drakk vin hjemme hos den eldste broren.

19 Med ett kom en sterk vind fra den andre siden av ørkenen. Den tok tak i alle fire hjørnene på huset, så det falt sammen over de unge, og de døde. Jeg var den eneste som slapp unna og kan fortelle deg det.»

20 Da reiste Job seg, flerret kappen og klippet av seg håret. Han kastet seg til jorden og tilba.

21 Han sa: «Naken kom jeg fra mors liv. Naken vender jeg tilbake. Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn!»

22 Gjennom alt dette syndet ikke Job. Han krenket ikke Gud.

2

1 så en dag kom gude sønnene og trådte fram for Herren. Blant dem var også Anklageren.

2 Herren sa til ham: «Hvor kommer du fra?» Anklageren svarte: «Jeg har streifet omkring på jorden.»

3 Herren sa: «Så la du vel merke til min tjener Job? på jorden finnes ingen som ham, en from og rettskaffen mann som frykter Gud og unngår alt ondt. Fortsatt står han fast i sin gudsfrykt. Du harutfordret meg til åødelegge ham uten grunn.»

4 Men Anklageren svarte: «Hud for hud! En mann gir jo alt han eier, for sitt liv.

5 Hvis du nårekker hånden ut og rører ved hans bein og kjøtt, så får vi se om han ikke spotter deg like opp i ansiktet.»

6 Da sa Herren til Anklageren: «Se, han er i din makt, men spar livet hans!»

7 Så gikk Anklageren bort fra Herren og slo Job med vonde byller fra hode til fot.

8 Job tok et potteskår og skrapte seg med det, der han satt i asken.

9 Da sa hans kone til ham: «Holder du fortsatt fast på din gudsfrykt? Spott heller Gud og dø!»

10 Men han svarte: «Du taler som en vettløs kvinne. Når vi tar imot det gode fra Gud, skulle vi da ikke også ta imot det vonde?» Gjennom alt dette kom ingen synd over Jobs lepper.

11 Da Jobs tre venner fikk høre om alt det vonde som hadde rammet ham, kom de til ham, hver fra sitt hjemsted: Elifas fra Teman, Bildad fra Sjuah og Sofar fra Naama. De møttes for åsørge med ham og for åtrøste ham.

12 Mens de ennå var et stykke borte, fikk de øye på ham; men de kjente ham ikke igjen. De brast i gråt, flerret kappene sine og kastet støv over hodet.

13 Så satt de hos ham på jorden i sju dager og sju netter. Ingen sa et ord til ham, for de så at hans smerte var stor.

3

1 Til sist åpnet Job munnen og forbannet den dagen han ble født.

2 Job tok til orde og sa:

3 Bort med den dagen jeg ble født, den natten det ble sagt: «En gutt erunnfanget.»

4 Den dagen –la den bli mørke, så Gud i det høye ikke spør etter den og dagslys aldri faller på den!

5 La mørke og dødsskygge få den, la skyer hvile over den og formørkelse skremme den!

6 Den natten –la mørke skygger ta den så den ikke regnes med blant årets dager og ikke kommer med når måneder telles.

7 Ja, må den natten bliufruktbar og gledesrop ikke lyde.

8 La den forbannes av dem som maner framulykkesdager, de som kan vekke Leviatan.

9 La nattens morgenstjerner slukne, la den vente på lys som ikke kommer, la den aldri se morgenrødens første blikk!

10 For den stengte ikke morslivets dører for meg og skjulte ikke lidelsen for mine øyne.

11 Hvorfor døde jeg ikke da jeg ble født, utåndet da jeg kom fra mors liv?

12 Hvorfor tok de meg på fanget, la meg til brystet for ådie?

13 Nåkunne jeg ligget i ro, sovnet og så fått hvile

14 med konger og rådgivere på jorden, de som bygde der det Nå er ruiner,

15 eller med stormenn som hadde gull og fylte sine hus med sølv.

16 Da hadde jeg ikke vært til, lik et foster som dør i det skjulte, lik et spedbarn som aldri så dagens lys.

17 I graven har deurettferdige rast fra seg, der hviler de som har tømt sine krefter.

18 Fanger har fred, de hører ikke vokterens rop.

19 Der er både små og store, der er tjeneren fri fra sin herre.

20 Hvorfor gir dagen lys til de lidende og liv til deulykkelige,

21 til dem som venter forgjeves på døden og søker den mer enn skjulte skatter,

22 til dem som glade ville ha jublet og frydet seg om de fant en grav,

23 til en mann som ikke finner vei fordi Gud stenger for ham?

24 Mine sukk er blitt mitt brød, klageropene mine strømmer som vann.

25 Det jeg frykter mest, har rammet meg. Det jeg gruer for, kommer nå.

26 Jeg får ikke fred, ikke ro, ikke hvile, så opprørt er jeg.

4

1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

2 Om noen vil tale til deg, orker du det? Men hvem kan vel la være?

3 Selv har du rettledet mange og styrket kraftløse hender.

4 Dine ord reiste opp den som snublet. Du ga kraft til skjelvende knær.

5 Men nå, når det rammer deg, blir du motløs. Det treffer deg, og du blir lamslått.

6 Stoler du ikke på din gudsfrykt? Gir ikke din fromme livsvei håp?

7 Tenk etter! Når gikk vel en skyldfri til grunne, hvor ble rettskafneutslettet?

8 Jeg ser at de som pløyer ondskap og sår lidelse, høster det samme.

9 Når Gud puster, går de til grunne. Når han fnyser, er de borte.

10 Løvens brøl, hannløvens skrik og ungløvens tenner er slått ut.

11 Rovdyret mangler bytte og dør. Løveflokken blir spredt.

12 Et ord listet seg til meg. Jeg hørte det hviske

13 i opprivende, nattlige syn mens menneskene sov dypt.

14 Skrekken grep meg, og jeg skalv. Redselen gikk gjennom marg og bein.

15 Et pust strøk forbi ansiktet mitt, fikk hårene på kroppen til åreise seg.

16 Han sto der, men jeg kjente ham ikke, en skikkelse rett for øynene mine. Jeg hørte en hviskende stemme:

17 Kan vel et menneske være rettferdig for Gud? Kan en mann være ren for sin skaper?

18 Gud stoler ikke engang på sine tjenere, han finner feil hos sendebudene,

19 og enda mer hos dem som bor i leirhus og har jord til grunnvoll. De knuses lettere enn møll.

20 Fra morgen til kveld blir de tråkket ned. De går til grunne for alltid uten at noen bryr seg om det.

21 Teltsnoren rykkes opp. De dør, uten visdom.

5

1 Rop bare! Er det noen som svarer? Til hvem av de hellige vender du deg?

2 Uro tar livet av den dumme, sinne dreper den godtroende.

3 Jeg så den dumme slårot, men brått måtte jeg forbanne hans bolig.

4 Barna hans var vergeløse, knust i porten, og ingen hjalp dem.

5 De sultnespiste opp avlingen hans, tok den, selv blant torner; og de tørste grep etter hans gods.

6 Forulykke skyter ikke opp av støvet, og lidelse gror ikke opp av jorden.

7 Men mennesket er født til lidelse, gnister som flyr høyt i været.

8 Selv ville jeg heller ha vendt meg til Gud, ja, til ham ville jeg ha overgitt min sak,

9 han som gjør storverk ingen kan granske, og underingen kan telle.

10 Han gir regn over jorden, sender vann ut over markene.

11 Han reiser de nedbøyde opp, redder de sørgende i sikkerhet.

12 Han knuser de listiges planer, deres verk lykkes ikke.

13 Han fanger de vise i deres list, snedige planer er forhastet.

14 Om dagen møter de mørke, ved middagstid famler de som om natten.

15 Så redder han den fattige fra de mektiges sverd, munn og hender.

16 Da blir det håp for den svake. Ondskapen lukkersin munn.

17 Salig er den som Gud viser til rette. Du skal ikke forakte formaning fra Den veldige!

18 For han så rer, og han forbinder. Han knuser, og hans hånd leger.

19 Gjennom seks trengsler berger han deg, og i den sjuendeskalulykken ikke nådeg.

20 I uår frir han deg fra døden og i krig fra kvasse sverd.

21 Du er trygg for stikkende tunge og frykter ikke kommendeulykke.

22 Du ler avulykke og hungersnød og frykter ikke dyrene på jorden.

23 For du har en pakt med steinene på marken. Villdyrene holder fred med deg.

24 Du får oppleve fred i dine telt, når du går over eiendommen, mangler du ingenting.

25 Du får oppleve at ætten vokser, dine etterkommere blir som gress på jorden.

26 Du går i grav i moden alder slik kornbånd samles i rett tid.

27 Ja, dette har vi gransket, og slik er det. Hør det og ta det til deg!

6

1 Da tok Job til orde og sa:

2 Å, om min uro kunne veies og legges i vektskålen med min sorg!

3 For Nå er de tyngre enn havets sand; derfor taler jeg uten å tenke.

4 Piler fra Den veldige sitter i kroppen, giften tar min kraft; redsler fra Gud samler seg mot meg.

5 Skriker vel et villesel som gresser, rauter en okse når den har fôr?

6 Hvem spiser smakløs mat uten salt? Er det noen smak på stokkrosens saft?

7 Det byr meg imot årøre ved slikt, det er som å spise bedervet mat.

8 Om bare min bønn ble hørt, om Gud ville innfri mitt håp!

9 Om han bare ville knuse meg, løfte sin hånd og gjøre ende på meg!

10 Da får jeg tross alt en trøst når jeg vrir meg i nådeløs pine: så hadde jeg ikke fornektet Den helliges tale.

11 Hvilke krefter har vel jeg til å holde ut? Finnes et mål jeg kan strekke meg mot?

12 Er jeg sterk som stein, er kroppen min av bronse?

13 Nei, jeg er fullstendig hjelpeløs, jeg finner ingenutvei.

14 Den som ikke viser godvilje mot sin neste, har oppgitt sin frykt for Den veldige.

15 Og mine brødre sviktet som en bekk, et bekkefar der vannet blir borte.

16 Den var dekket av tykk is, skjultundersnøen.

17 I tørketiden stilner den, i varmen tørker den inn.

18 Strømmen mister sin retning; vannet renner ut i sanden og blir borte.

19 Karavaner fra Tema speidet etter vann, de reisende fra Saba satte sitt håp til det.

20 De stolte på det, men ble til skamme. Da de kom fram, ble de skuffet.

21 Nå er dere blitt en slik bekk! Dere ser det grufulle og blir redde.

22 Har vel jeg noen gang sagt: «Gi meg noe! Bruk deres rikdom til å kjøpe meg fri!

23 Redd meg fra fienden, fri meg fra voldsmenns hånd!»

24 Rettled meg, så skal jeg tie. Vis meg hvor jeg har feilet!

25 Kan oppriktige ord så re? Men hvordan er det dere taler til rette?

26 Vil dere irettesette meg for min tale? Ord fra en fortvilet spres for vinden.

27 Ville dere kaste lodd om foreldreløse og kjøpslåom en venn?

28 Løft nåhodet og se på meg! For jeg lyver dere ikke rett opp i ansiktet.

29 Tenk dere om! Gjør ikke urett! Vend om; jeg er ennå rettferdig!

30 Finnes deturettpåmin tunge? Kjenner jeg ikke smaken av sorg?

7

1 Har ikke mennesket en strid på jorden, et liv som dagene til en leiekar?

2 Han ligner en tjener som stønner etter skygge, en dagarbeider som venter på lønn.

3 Måneder med tomhet ble min lodd, netter med lidelse min skjebne.

4 Så snart jeg legger meg, spør jeg: «Når kan jeg stå opp?» Natten blir lang, til det lysner, er jeg full av uro.

5 Kroppen er dekket med mark og så rskorper. Støvet gror fast i huden, og den verker.

6 Dagene går fortere enn en vevskyttel, de går til ende uten håp.

7 Husk at mitt liv er et pust! Aldri mer får jeg se lykke.

8 Øyet som vokter meg, ser meg ikke lenger. Retter du øynene mot meg, er jeg der ikke.

9 En sky løses opp og blir borte, og den som farer ned til dødsriket, stiger aldri opp.

10 Han kommer ikke tilbake til sitt hus, hjemstedet kjenner ham ikke.

11 Så legger jeg heller ikke bånd på min munn. Jeg vil tale med angst i ånden, klage i bitter sjelekval.

12 Er jeg et hav eller et sjøuhyre siden du setter vakt over meg?

13 Jeg sier: «Mitt leie får være min trøst, la sengen bære min klage.»

14 Da skremmer du meg med drømmer, med syner gjør du meg redd.

15 Aller helst vil jeg kveles. Heller døden enn denne kroppen!

16 Jeg vil ikke mer! Jeg lever ikke evig. La meg være! Mine dager er forgjeves.

17 Hva er et menneske siden du akter det så høyt og bryr deg så mye om det?

18 Du gransker det hver morgen, prøver det hver stund.

19 Hvorfor tar du ikke blikket fra meg og gir meg ro til åsvelge mitt spytt?

20 Om jeg synder, hva gjør det deg, du som vokter mennesket? Hvorfor gjør du meg til skyteskive? Er jeg blitt til byrde for deg?

21 Hvorfor tilgir du ikke min synd og bærer over med min skyld? Nåmåjeg legge meg i støvet; leter du etter meg, er jeg ikke mer.

8

1 Da tok Bildad fra Sjuah til orde og sa:

2 Hvor lenge vil du tale slik med ord som en mektig vind?

3 Tror du at Gud forvrenger retten, at Den veldige fordreier rettferdigheten?

4 Hvis dine barn synder mot ham, så gir han dem i syndens vold.

5 Men om du søker Gud og ber Den veldige om nåde,

6 om du er ren og rettskaffen, så vil han våke over deg og gjenreise din rettferds bolig.

7 Din begynnelse var liten, men sluttenblir stor.

8 Spør tidligere slekter, hold fast på det fedrene fant.

9 For vi er fra i går, vi vet ingen ting. Som en skygge er våre dager på jorden.

10 Men fedrene vil lære deg og tale til deg, føre fram ord fra sitt hjerte.

11 Vokser vel papyrus hvor det ikke er myrlendt, blir sivet stort der det ikke er vann?

12 Mens det står grønt og uskåret, visner det, før alt annet gress.

13 Slik går det med alle som glemmer Gud. Håpet går under for den som erugudelig.

14 Hans trygghet henger i tynne tråder, han setter sin lit til spindelvev.

15 Han støtter seg til eget hus, men det holder ikke; han klamrer seg til det, men det blir ikke stående.

16 Frodig står han i solen, brer greinene ut over hagen sin.

17 Men hans røtter slynger seg inn i en steinrøys, de kikker fram mellom steiner.

18 Hvis han rives vekk fra sitt sted, kjenner det ham ikke: «Jeg har aldri sett deg.»

19 Slik er gleden på hans vei, før den neste gror opp av støvet.

20 Se, Gud avviser ikke den fromme og gir ikke styrke tilugjerningsmenn.

21 Han vil på ny fylle din munn med latter, legge jubelrop på dine lepper.

22 De som hater deg, må kle seg i skam, de lovløses telt blir borte.

9

1 Job tok til orde og sa:

2 Jeg vet godt hvordan det er. Kan et menneske ha rett mot Gud?

3 Ville det føre sak mot ham, så kunne det ikke svare på et eneste ord av tusen.

4 Dyp er hans visdom, og stor er hans kraft. Hvem trosser ham og slipper fra det?

5 Han flytter fjell før de vet av det, velter dem i sin vrede.

6 Han rister jorden ut av lage, jordens søyler skjelver.

7 Han byr solen at den ikke skal gå opp, og setter segl for stjernene.

8 Han alene spente himmelen ut og gikk på havets bølger.

9 Han skapte Bjørnen og Orion, Sjustjernen og sør himmelens stjernebilder.

10 Han gjør storverk ingen kan granske, og underingen kan telle.

11 Han går forbi meg, jeg ser det ikke. Han drar fram, jeg merker ham ikke.

12 Han river bort, hvem kan hindre ham? Hvem kan si til ham: «Hva er det du gjør?»

13 Gud holder ikke sin vrede tilbake, selv Rahabs hjelpere må bøye seg for ham.

14 Skulle vel jeg kunne svare, velge mine ord mot ham?

15 Selv om jeg hadde rett, kunne jeg ikke svare, jeg måtte be min dommer om nåde.

16 Selv om jegutfordret og han måtte svare, tror jeg ikke han ville ha lyttet til meg,

17 han som knuser meg i stormen, gir meg sår på sår uten grunn,

18 nekter meg åtrekke pusten, fyller meg med bitter smerte.

19 Gjelder det styrke, så har han den. Gjelder det rett, kan han si: «Hvem stevner meg?»

20 Selv om jeg har rett, erklærer min munn meg skyldig. Er jeguskyldig, dømmer den meg som falsk.

21 Jeg eruskyldig, men kjennes ikke ved meg selv, jeg forakter mitt eget liv.

22 Det går ut på ett. Derfor sier jeg: Uskyldig eller skyldig –hanutsletter begge.

23 Han sender en flom av brådød, spotter nåruskyldige fortviler.

24 Jorden er lagt i den lovløses hånd. Han dekker til dommernes øyne. Om det ikke er han, hvem er det da?

25 Mine dager går fortere enn noen kan løpe. De flyr av sted uten glimt av glede.

26 De farer av sted som sivbåter, som en ørn når den stuper mot byttet.

27 Jeg sier til meg selv: «Glem klagen, løft hodet og vær glad!»

28 Likevel frykter jeg smertene, jeg vet at du ikke frikjenner meg.

29 Jeg blir jo kjent skyldig. Hvorfor skal jeg da streve forgjeves?

30 Om jeg så vasket meg i snøvann og renset hendene med lut,

31 kaster du meg i gjørmegraven så klærne mine avskyr meg.

32 Ja, han er ikke et menneske som jeg, så jeg kan gi ham svar og vi kan møtes i retten.

33 Det finnes ingen dommer som kan legge hånden på oss begge.

34 Holdt han kjeppen sin borte fra meg så hans redsler ikke skremte meg,

35 da kunne jeg tale uten frykt. Nåkan jeg ikke det.

10

1 Jeg avskyr mitt eget liv. Någir jeg min klage fritt løp, vil tale med bittert sinn.

2 Jeg sier til Gud: Ikke døm meg skyldig! La meg få vite hvorfor du fører sak mot meg!

3 Har du glede av å undertrykke, av åvrake dine henders verk, mens du lar solen gå opp over deurettferdiges planer?

4 Har du øyne som et menneske, ser du slik skapninger ser?

5 Er dine dager som menneskets dager og dine leveår som mannens år?

6 For du spør etter min skyld og leter etter min synd,

7 selv om du vet at jeg ikke er skyldig. Ingen kan berges fra din hånd.

8 Din hånd formet og laget meg, men nåangrer du ogutsletter meg!

9 Husk, du laget meg av leire, og nå lar du meg vende tilbake til støv!

10 Du helte meg opp som melk og lot meg størkne som ost.

11 Du kledde meg med hud og kjøtt, med knokler og sener vevde du meg.

12 Du ga meg liv og alt som godt er, du vernet og voktet min livskraft.

13 Men dette gjemte du i ditt hjerte, dette vet jeg du hadde i sinne:

14 Om jeg synder, vokter du på meg og vil ikke frikjenne meg for skyld.

15 Er jeg skyldig, så ve meg! Og selv om jeg har rett, kan jeg ikke løfte hodet; jeg er mett av skam og har nok av nød.

16 Står jeg likevel oppreist, jager du meg som en løve, igjen og igjen handler duunderlig mot meg.

17 Du finner nye vitner mot meg, viser meg økendeuvilje og sender hær etter hær mot meg.

18 Hvorfor hjalp du meg ut fra mors liv? Var jeg bare død før noe øye fikk se meg!

19 Da var jeg som om jeg aldri var til, båret fra mors liv til graven.

20 Så fåmine levedager er! Kan han ikke la meg være, så får jeg litt glede

21 før jeg går bort til landet med mørke og dødsskygge og aldri vender tilbake,

22 et land så dystert som det svarteste mørke, der det rår dødsskygge, ikke orden, der lyset er som mørket.

11

1 Da tok Sofar fra Naama til orde og sa:

2 Må ikke en slik ordflom få svar så ikke pratmakeren får rett?

3 Ditt tomme snakk gjør folk tause. Du spotter uten skam.

4 Du sier: «Min lærdom er rett. Ren er jeg i dine øyne.»

5 Bare Gud ville tale og åpne leppene mot deg!

6 Da ville han fortelle deg visdommens hemmeligheter og gi deg dobbel innsikt: Vit at Gud lar din skyld bli glemt.

7 Kan vel du må le Gud, kan du kjenne Den veldiges grenser?

8 Høyere enn himmelen –hva kan du gjøre? Dypere enn dødsriket –hva vet vel du?

9 Lengre enn jorden, bredere enn havet.

10 Om han drar fram, sperrer inne og kaller sammen, hvem kan hindre ham?

11 Han kjenner løgnerne. Kan han vel seurettuten å legge merke til det?

12 Kan en tomskalle få forstand? Kan et villesel fødes som menneske?

13 Om ditt hjerte er fast, så bre hendene ut mot ham.

14 Om det eruretti din hånd, så visuretten bort; la ikke ondskap bo i dine telt.

15 Da kan du skyldfri løfte ditt hode, helstøpt og uten frykt.

16 For du skal glemme lidelsen, huske den som vann som rant forbi.

17 Da står livet høyere enn middagssolen. Mørket blir som en morgen.

18 Du er tillitsfull, for det er håp. Du er beskyttet og kan trygt legge deg.

19 Ingen skremmer deg når du går til ro. Mange vil søke din gunst.

20 Men de lovløses øyne slukner. De er ute av stand til åflykte, deres eneste håp er å få ånde ut.

12

1 Da tok Job til orde og sa:

2 Ja, dere snakker som folk flest, med dere dør nok visdommen ut!

3 Men også jeg har forstand, jeg står ikke tilbake for dere. Hvem kjenner ikke til alt dette?

4 Jeg er til latter for mine venner, jeg som ropte til Gud og fikk svar, til latter, jeg som er rettferdig og from!

5 «Glemulykken», tenker den sorgløse, «den rammer bare ham som snubler.»

6 Teltene til voldsmenn får stå i fred; trygge er de somutfordrer Gud og tror de har ham i sin hule hånd.

7 Spør bare dyrene, og de skal lære deg, spør fuglene under himmelen, og de skal opplyse deg.

8 Snakk med jorden, og den skal lære deg, fiskene i havet skal fortelle.

9 Hvem av disse har ikke forstått at Herrens hånd har laget dette?

10 Han har hver levende skapning i sin hånd, og ånden til hvert menneske.

11 Prøver ikke øret det som blir sagt? Ganen smaker da på maten?

12 Med alderdom kommer visdom, et langt liv gir innsikt.

13 Hos Gud er visdom og styrke, råd og forstand.

14 Når han river ned, bygger ingen opp; når han lukkerfor en mann, kan ingen åpne.

15 Når han stenger for vannet, blir det tørke, og når han åpner, skylles jorden bort.

16 Hos ham er styrke og innsikt. Den som farer vill, og den som fører vill, tilhører ham.

17 Han viser rådgivere barføtte bort, dommere gjør han til dårer.

18 Han løser kongers lenker og binder beltet om dem.

19 Han fører prester barføtte bort, styrter de sterke ned.

20 Han lar de betrodde miste munn og mæle, tar dømmekraften fra de eldste.

21 Han øser skam over stormenn og tar våpenbeltet av de sterke.

22 Han avdekker mørkets dyp, trekker dødsskyggen fram i lyset.

23 Han lar folkeslag vokse, og han gjør ende på dem, han sprer folkene, og han leder dem.

24 Han tar vettet fra lederne for folket i landet og fører dem vill i veiløst øde.

25 De famler i mørke uten lys, han lar dem gåseg bort som drukne menn.

13

1 Mine øyne har sett alt, mine ører har hørt og forstått.

2 Det dere vet, vet også jeg, jeg står ikke tilbake for dere.

3 Likevel må jeg tale til Den veldige, jeg ønsker å gå i rette med Gud!

4 Men dere smører løgnenutover, kvakksalvere er dere alle sammen.

5 Om dere bare ville tie stille! Da kunne dere regnes for vise!

6 Lytt til min forklaring, gi akt på mitt forsvar!

7 Vil dere vitne for Gud medurett, tale hans sak med svik?

8 Er det Gud dere tar parti for? Er det hans sak dere fører?

9 Går det da godt når han ransaker dere? Kan dere narre ham slik man narrer mennesker?

10 Nei, han ville refse dere strengt hvis dere tok parti i det skjulte.

11 Skulle ikke hans velde skremme dere, hans skrekk falle over dere?

12 Deres visdomsord er aske, og deres svar er av leire.

13 Ti stille og la meg føre ordet, hva som enn skjer med meg!

14 Jeg tygger på mitt eget kjøtt, jeg går med livet i hendene.

15 Han vil drepe meg, jeg har intet håp, likevel vil jeg forsvare mine veier for hans ansikt.

16 Kanskje blir dette min redning, for ingenugudelig kan komme fram for ham.

17 Lytt nøye til min tale, la min forklaring klinge i ørene!

18 Se, jeg legger fram min sak, jeg vet at jeg har rett.

19 Kan noen vinne en sak mot meg? Da vil jeg tie og dø.

20 Skån meg bare for to ting, så slipper jeg åskjule meg for deg:

21 Ta din hånd bort fra meg, og la ikke dine redsler skremme meg!

22 Rop, så skal jeg svare, eller la meg tale, så svarer du!

23 Hvor er min skyld og mine synder? Kunngjør mitt lovbrudd og min synd!

24 Hvorfor skjuler du ansiktet og regner meg som din fiende?

25 Vil du skremme et blad som blåser bort, forfølge et vissent halmstrå?

26 Ditt klageskrift mot meg er bittert, du lar meg bøte for minungdoms synder.

27 Du setter mine føtter i blokken. Du vokter på alle mine stier, merker av hvert fotspor.

28 Mennesket er som råte, det slites ut som møllspiste klær.

14

1 Mennesket, født av en kvinne, lever kort og er fylt av uro.

2 Det spirer som blomsten og visner, flykter som skyggen, står ikke i ro.

3 Likevel holder du øye med det, du stevner meg for din domstol.

4 Kan det komme en ren av en uren? Nei, ikke en eneste.

5 Når menneskets dager er fastsatt, når du har bestemt dets måneders tall, satt grensen det ikke kan bryte,

6 vend da blikket bort og la det være, så kan det glede seg ved sine lånte dager.

7 For et tre finnes håp: Blir det felt, vokser det opp igjen, det skal ikke mangle friske skudd.

8 Om røttene i jorden blir gamle og stubbenmorkner i støvet,

9 såspirer det igjen ved eimen av vann, setter skudd som et nyplantet tre.

10 Men når mannen dør, er det ute med ham; når mennesket går bort, hvor er det da?

11 Slik vannet forsvinner fra sjøen, slik elven minker og tørker ut,

12 slik ligger mannen og reiser seg ikke. Han våkner ikke om så himmelen forgår, han står ikke opp fra søvnen.

13 Om du ville gjemme meg i dødsriket, skjule meg til din vrede er over, sette en frist og så igjen huske på meg!

14 Kunne en mann som døde, få liv igjen, da skulle jeg holde ut i striden helt til det kom avløsning for meg.

15 Da kunne du rope, og jeg ville svare, for du lengtet etter dine henders verk.

16 Da ville du telle mine skritt uten åvokte på min synd.

17 Mine lovbrudd var buntetsammen med segl, et dekke dro du over min skyld.

18 Men nei: Som fjellet faller og forvitrer, slik klippen viker fra sin plass,

19 slik vannet huler ut steinen og regnskurer skyller jordsmonnet bort, slik gjør du ende på menneskets håp.

20 Du overmanner ham for alltid, og han må gå bort. Du sender ham vekk med fordreid ansikt.

21 Barna hans får ære, men han vet det ikke; det går dem dårlig, men han aner det ikke;

22 såstor smerte har han i kroppen, så stor sorg har han i livet.

15

1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

2 Ville en vis svare med luftige meninger og fylle lungene med østavind,

3 forsvare seg med gagnløs tale, med ord som ikke duger?

4 Selv gudsfrykten bryter du ned, det blir mindre ettertanke for Guds ansikt.

5 Det er din synd som lærer opp munnen, du velger et listig språk.

6 Munnendømmer deg skyldig, ikke jeg. Leppene vitner mot deg.

7 Ble du født som det første mennesket, ble du til før haugenevar til?

8 Lyttet du da Gud holdt råd? Holdt du visdommen for deg selv?

9 Vet du noe som ikke vi vet? Forstår du noe som ikke vi forstår?

10 Ogsåblant oss finnes gråhårede og gamle, rikere på dager enn din far.

11 Er Guds trøst og hans milde ord for lite for deg?

12 Hvorfor gjør hjertet degurolig? Hvorfor himler du med øynene?

13 Du vender din ånd mot Gud, tar sterke ord i din munn.

14 Hvordan kan et menneske være rent og en som er født av en kvinne, ha rett?

15 Gud stoler ikke engang på sine hellige, selv himmelen er ikke ren i hans øyne,

16 langt mindre et avskyelig og fordervet menneske som drikkerurettsom om det var vann.

17 Jeg vil si deg noe, hør på meg! Jeg vil fortelle det jeg har sett,

18 det de vise forkynte, det fedrene ikke holdt tilbake.

19 Bare til dem ble landet gitt, der dro ingen fremmede gjennom.

20 Den lovløse lever i uro alle sine dager, voldsmannen lever ikke mange år.

21 Redslene synger i hans øre, i fredstid kommer noen for åherje.

22 Han har ikke håp om å unnslippe mørket, han erutsett til åfalle for sverd.

23 Han streifer om etter brød –men hvor er det? Han vet at en mørkets dag står klar for ham.

24 Nød og trengsel skremmer ham, som stridsklare konger overmanner de ham.

25 Han har løftet sin hånd mot Gud og strider mot Den veldige,

26 stormer mot ham med krum nakke bak et tykt og buet skjold.

27 Hans ansikt svulmerav fett, han legger på seg rundt hoftene.

28 Men han må slåseg ned i ødelagte byer og i hus der ingen kan bo, hus bestemt til ålegges i ruiner.

29 Han blir ikke rik, hans makt blir ikke stående; grøden bugner ikke på hans jord.

30 Hanunnslipper ikke mørket; heten svir av hans friske skudd, og munnenslutteråpuste.

31 Ingen må stole på det som er tomt. Han føres vill og får bare tomhet igjen.

32 Før dagen er omme, dør greinene.

33 Han er lik en vinstokk som misterumodne druer, lik et oliventre som kaster blomstene.

34 Deugudeliges forsamling gir ingen frukt, teltene til dem som lar seg kjøpe, fortæres av ild.

35 Deunnfangerurettog føder ondskap, morslivet bærer fram svik.

16

1 Da tok Job til orde og sa:

2 Jeg har hørt nok av dette; dere er elendige trøstere, alle sammen.

3 Blir det ikke slutt på tomme ord? Hva driver deg til åsvare?

4 Jeg kunne også ha talt slik som dere hvis det var deres liv det gjaldt, og ikke mitt. Jeg kunne ha holdt fine taler og ristet på hodet av dere.

5 Jeg ville satt mot i dere med munnen og lagt bånd på mine skjelvende lepper.

6 Om jeg taler, blir min smerte ikke mindre. Om jeg holder opp, blir den ikke borte.

7 Men nå har han gjort meg trett. Duutryddet alle som hørte meg til.

8 Du grep meg, og det ble et vitnesbyrd mot meg. Min svakhet taler meg rett opp i ansiktet.

9 Hans vrede river i stykker, han forfølger meg! Han skjærer tenner mot meg, min fiende dolker meg med blikket.

10 De åpner gapet mot meg og slår meg hånlig på kinnet. Sammen går de mot meg.

11 Gud har overgitt meg til onde mennesker, kastet meg i armene på lovløse.

12 Jeg levde i fred, da ristet han meg, grep meg i nakken og slo meg i stykker. Han satte meg opp som skyteskive,

13 hans piler kom imot meg fra alle kanter. Uten medynk gjennomboret han mine nyrer, gallen rant til jorden.

14 Han flenget meg opp, sår på så r, stormet mot meg som en kriger.

15 Sekk har jeg sydd til kroppen min, jeg har lagt min kraft i støvet.

16 Ansiktet er rødt av gråt, det svartner for øynene,

17 enda hendene ikke er merket av vold og min bønn er ren.

18 Å, jord, skjul ikke mitt blod, legg ikke mitt skrik i grav!

19 Fremdeles har jeg et vitne i himmelen, én i det høye som taler min sak.

20 Mine venner spotter meg, i gråt vender jeg blikket til Gud.

21 Måtte han gi en mann rett hos Gud og gi et menneske rett mot sin neste!

22 For om få år må jeg vandre den stien som ikke fører tilbake.

17

1 Min livskraft er brutt, mine dager tar ende, bare graven gjenstår.

2 Spottere omgir meg, øyet må dvele ved deres motstand.

3 Ta vare på mitt pant hos deg! Hvem ellers skulle gi meg håndslag?

4 Du har stengt deres hjerte for innsikt og lar dem oppnålite ære.

5 En mann forteller venner om delingen av arven mens øynene til barna slukner.

6 Han har gjort meg til et ordtak for folk, til en som de spytter i ansiktet.

7 Mine øyne er sløvet av sorg, og lemmene er som en skygge.

8 De rettskafne grøsser av slikt, den skyldfrie er opprørt over denugudelige.

9 Den rettferdige holder fast på sin vei, for rene hender gir større styrke.

10 Men kom bare hit, alle sammen! Jeg finner ingen som er vis blant dere.

11 Mine dager tar slutt, mine planer ligger knust, ja, mine innerste lengsler.

12 De gjør natten til dag, sier lyset er nær selv om det er mørkt.

13 Hva har jeg åhåpe på? Dødsriket er min bolig, i mørket rer jeg min seng.

14 Jeg roper til graven: «Du er min far!» og til krypet i jorden: «Min mor og søster!»

15 Hvor er mitt håp? Hvem kan vel få øye på det?

16 Går også håpet til dødsriket? Stiger vi sammen ned i støvet?

18

1 Da tok Bildad fra Sjuah til orde og sa:

2 Hvor lenge? Når vil dere gjøre slutt på pratingen? Tenk dere om, og så kan vi snakke sammen!

3 Hvorfor skulle vi regnes som fe? Er vi så dumme i deres øyne?

4 Ditt raseri river deg i stykker. Skulle jorden legges øde for din skyld, og klippen flytte seg?

5 Lyset til den urettferdige brenner ut, flammen fra ilden lyser ikke mer.

6 Lyset i teltet hans går ut, og lampen sluknerfor ham.

7 Hans sterke skritt blir hindret, hans egen plan feller ham.

8 Hans føtter går i garnet, han fanges i nettet.

9 En snare sitter rundt hælen, en løkke holder ham fast.

10 Et reip ligger gjemt på jorden, en felle på hans sti.

11 Redslene omringer ham, de jager i hælene på ham.

12 Ulykke hungrer etter ham. Undergang venter på hans fall.

13 Sykdom fortærer huden hans. Dødens førstefødte eter ham.

14 Han rives bort fra sitt trygge telt og føres til redslenes konge.

15 Redselen slår seg ned i hans forlatte telt. Svovel regner over boplassen hans.

16 Nede tørker røttene hans, og oppe visner greinene.

17 Minnet om ham blir borte fra landet, han har ikke mer et navn der ute.

18 Han blir drevet fra lyset til mørket, blir jaget fra verden.

19 Barn har han ikke, ingen etterkommere i sitt folk, ingen overlevende der han bodde.

20 På hans dag grøsser de i vest, i øst blir de grepet av frykt.

21 Sannelig, slik går det med onde menneskers bolig, med stedet til den som ikke kjenner Gud.

19

1 Da tok Job til orde og sa:

2 Hvor lenge vil dere plage meg og knuse meg med ord?

3 Det er tiende gang dere håner meg og uten skam går løs på meg.

4 Har jeg virkelig feilet, så må jeg selv leve med feilen.

5 Vil dere heve dere over meg, så vis at min vanære er fortjent!

6 Men vit at Gud gjør megurett når han spenner sitt garn omkring meg.

7 Jeg roper om vold uten å bli hørt. Jeg skriker om hjelp, men det finnes ingen rett.

8 Han stenger min vei, jeg når ikke fram. Han legger mine stier i mørke.

9 Min ære tar han fra meg, river kronen av mitt hode.

10 Han bryter meg helt ned, jeg må gå bort. Mitt håp rykker han opp som et tre.

11 Hans vrede flammer mot meg, han regner meg som sin motstander.

12 Nå kommer alle hans tropper, de marsjerer mot meg og omringer mitt telt.

13 Mine brødre holder seg på avstand, mine kjenninger er som fremmede.

14 Mine nærmeste er borte, de som kjente meg, har glemt meg.

15 Husfolk og tjenestejenter regner meg som en fremmed; enutlending er jeg i deres øyne.

16 Roper jeg på tjeneren, svarer han ikke; jeg må be ham ydmykt om hjelp.

17 Min ånde er ekkel for min kone, jeg vekker avsky hos mine egne barn.

18 Selv guttungerforakter meg. Når jeg reiser meg, taler de mot meg.

19 Mine fortrolige venner viser avsky, de jeg elsker, vender seg mot meg.

20 Jeg er ikke annet enn skinn og bein, tannløs må jeg berge meg.

21 Spar meg, ja, spar meg, mine venner! For Guds hånd har rørt ved meg.

22 Hvorfor jager dere meg slik også Gud gjør? Blir dere aldri mette av mitt kjøtt?

23 Om bare mine ord ble skrevet ned, om de ble ført inn i en bokrull,

24 formet med griffel av jern og med bly, risset i stein for alltid!

25 Jeg vet at min gjenløser lever. Som den siste skal han stå fram i støvet.

26 Når huden er revet av meg og kjøttet er borte, skal jeg se Gud.

27 Mine øyne ser, det er jeg som får se ham, ikke en fremmed. Mitt indre fortæres av lengsel!

28 Dere sier: «La oss jage ham. Årsaken finnes hos ham.»

29 Frykt heller selv for sverdet; for sverdet brenner moturett, og dere skal få kjenne at det finnes en dom.

20

1 Da tok Sofar fra Naama til orde og sa:

2 Igjen og igjen får jeg opprivende tanker, de gjør megurolig.

3 Vel må jeg lytte til refs og hån, men min forstands kraft gir meg svar.

4 Du vet at slik har det alltid vært, helt siden mennesket ble satt på jorden;

5 deurettferdige jubleren kort tid, denugudelige gleder seg et øyeblikk.

6 Om hans hovmod hever seg himmelhøyt og hodet når til skyene,

7 går han likevel til grunne som skitt. De som så ham, spør: «Hvor er han?»

8 Som en drøm flyr han bort, de finner ham ikke. Han forsvinner som et syn om natten.

9 Øyet som så, ser ham ikke lenger, han er ikke på sitt hjemsted.

10 Barna hans må søke godvilje hos fattige; med egne hender må han gi rikdommen tilbake.

11 Ungdomskraften som fylte beina, hviler nå med ham i støvet.

12 Ondskapen er søt i hans munn, han gjemmer denundertungen.

13 Han smatter på den uten åsvelge, trykker den mot ganen.

14 Men maten omdannes i magen, blir ormegift i hans indre.

15 Rikdommen han slukte, kaster han opp. Gud driver den ut av magen.

16 Han suger slangegift, hoggormens tunge dreper ham.

17 Aldri får han se bekker eller elver som flyter med honning og rømme.

18 Maten han har strevd for, vil ut, han får den ikke ned. Han har ingen glede av rikdommen han vant.

19 For han knuste fattige og lot dem ligge, han røvet til seg hus han ikke hadde bygd.

20 Han finner ingen ro i sitt indre; han kan ikke redde det han har så kjært.

21 Ingen tingunnslipper fråtsingen, derfor varer ikke hans velstand.

22 I hans store overflod blir det trangt, ulykken rammer, med full kraft.

23 For riktig åfylle magen hans sender Gud sin brennende vrede og lar det regne over ham med kjøtt.

24 Han flykter fra våpen av jern, men så res av en bronsebue.

25 Han trekker pilen ut av ryggen, drar den blanke spissen ut av galleblæren. Redsel kommer over ham.

26 Stummende mørke skjuler ham. En ild som ingen pustertil, fortærer ham. Ulykken rammer dem som er igjen i hans telt.

27 Himmelen avdekker hans skyld, jorden reiser seg mot ham.

28 Avlingen han fikk i hus, føres bort, skylles vekk på Guds vredesdag.

29 Slik er skjebnen eturettferdig menneske får av Gud, arven som Gud har bestemt.

21

1 Da tok Job til orde og sa:

2 Hør etter hva jeg sier, la det være trøsten dere gir.

3 Bær over med meg mens jeg snakker; når jeg har talt, kan dere spotte.

4 Klager jeg over mennesket? Har jeg ikke da grunn til å være utålmodig?

5 Se på meg! Bli forferdet! Hold dere for munnen!

6 For når jeg tenker tilbake, blir jeg skremt og skjelver over hele kroppen.

7 Hvorfor får deurettferdige leve, bli gamle og rike?

8 Barna er trygge hos dem, de ser etterkommere vokse opp.

9 Huset har fred for redsler. Gud bruker ikke stokken på dem.

10 Oksens paring slår ikke feil, og kua kalver i rett tid.

11 De slipper guttungerut som sauer, barna danser i glede.

12 De synger til tromme og lyre og jublertil fløytetoner.

13 De nyter sine dager i lykke og går til dødsriket uten smerte.

14 Men til Gud sier de: «Gåfra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne din vei.

15 Hvem er Den veldige, hvorfor skal vi tjene ham? Hva får vi igjen for åpåkalle ham?»

16 Ingen har lykken i sin egen hånd. Laurettferdiges råd være fjernt fra meg!

17 Hvor ofte sluknerlampen til deurettferdige? Kommer velulykke over dem, smerten han deler ut i sin vrede?

18 Blir de som stråi vinden, som agner stormen feier bort?

19 Sparer Gud straffen til barna? Han gir igjen så det kjennes,

20 lar skyldneren se sinundergang med egne øyne og drikke Den veldiges vrede.

21 For hva bryr vel han seg om etterslekten når hans tid er ute?

22 Men hvem kan belære Gud, han som dømmer de høyeste?

23 Den ene dør i sin velmakt, fullstendig sorgløs og rolig,

24 med bøtter fulle av melk, knokler med saftig marg.

25 Den andre dør med bittert sinn og har aldri smakt det gode.

26 Begge må ligge i støvet, dekket av mark og kryp.

27 Jeg kjenner tankene deres, planene dere pønsker ut mot meg.

28 For dere spør: «Hvor er vel stormannens hus? Hvor er vel teltet der de lovløse bodde?»

29 Har dere ikke spurt de veifarende? Har dere ikke forstått det de varsler?

30 For på ulykkens dag blir den onde spart, på vredens dag blir han berget.

31 Hvem stiller ham til ansvar for hans livsferd, hvem krever ham for det han har gjort?

32 Nei, han blir båret til graven, og ved gravkammeret holder de vakt.

33 Han hviler mykt i dalens mold. Alle vil følge etter, og en talløs mengde har gått foran.

34 Hvordan kan dere trøste meg med tomhet og svare meg med svik?

22

1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

2 Kan vel en mann hjelpe Gud? Nei, den kloke hjelper bare seg selv.

3 Har Den veldige glede av din rettferd? Tjener han på at du er hel i din ferd?

4 Er det for gudsfrykten din han anklager deg og stevner deg for retten?

5 Er ikke ondskapen din stor og skylden uten ende?

6 Du tok pant fra brødrene dine uten grunn, dro av dem deres siste plagg.

7 Denutmattede nektet du vann, du holdt brød tilbake fra den sultne.

8 Landet tilhørte den sterke, den fornemme fikk bo der.

9 Enker sendte du tomhendt bort, du knuste styrken til de farløse.

10 Derfor er snarer satt omkring deg, plutselig redsel griper deg.

11 Eller ser du ikke mørket, vannmassene som kommer over deg?

12 Er ikke Gud høyt i himmelen? Se de øverste stjernene, hvor langt oppe de er!

13 Du sier: «Hva vet vel Gud? Kan han dømme gjennom tett tåke?

14 Skyer dekker så han ikke ser der han vandrer over himmelbuen.»

15 Vil du følge den gamle stien somugjerningsmenn gikk,

16 de som ble revet for tidlig bort da flommen vasket vekk grunnvollen deres?

17 De hadde sagt til Gud: «Gåfra oss! Hva gjør vel Den veldige for oss?»

18 Men han hadde fylt husene deres med alt godt. La deurettferdiges planer være fjernt fra meg!

19 De rettferdige så det og jublet, deuskyldige spottet:

20 «Der forsvinner motstanderne våre, og ilden fortærer restene.»

21 Forlik deg med ham og slutt fred, så får du alt godt tilbake.

22 Ta imot rettledning fra hans munn, legg deg talen hans på hjertet.

23 Vend tilbake til Den veldige, så får du oppreisning. Holdurettborte fra teltet ditt!

24 Kast gulletditt i støvet, ditt Ofir-gull blant steiner i bekken,

25 så skal Den veldige være gull for deg, ja, det fineste sølv.

26 Du har din glede i Den veldige. Du løfter ansiktet mot Gud.

27 Du ber til ham, og han hører deg. Du innfrir dine løfter.

28 Det du bestemmer deg for, skal lykkes. Lys skal stråle over dine veier.

29 Når det går nedover, skal du si: «Opp!» Han frelser dem som slår øynene ned.

30 Han berger også den som ikke eruskyldig; ved dine rene hender blir han berget.

23

1 Da tok Job til orde og sa:

2 Fortsatt er min klage trassig, selv om jeg demper mine stønn med hard hånd.

3 Om jeg bare kunne finne ham, tre inn i hans tronsal,

4 da ville jeg legge fram min sak for ham, fylle munnenmed motbevis.

5 Da kunne jeg få vite hva han ville svare, og forståhva han vil si meg.

6 Ville han bruke sin store makt i saken mot meg? Ånei, han ville nok høre på meg.

7 Så drøftet jeg saken oppriktig med ham, og dommeren satte meg fri for alltid.

8 Går jeg mot øst, er han ikke der, går jeg mot vest, merker jeg ham ikke.

9 Arbeider han i nord, vet jeg det ikke, og snur han mot sør, ser jeg det ikke.

10 Men han kjenner den veien jeg fulgte. Prøver han meg, kommer jeg ut som gull.

11 Føttene mine gikk i hans spor, jeg fulgtehans vei og vek ikke av.

12 Jeg brøt ikke budenefra hans lepper, ordene fra hans munn gjemte jeg i mitt indre.

13 Han er den eneste, hvem kan hindre ham? Det han har lyst til, det gjør han.

14 Han fullfører det han har fastsatt for meg, og har mer av samme slag i sinne.

15 Derfor frykter jeg for å møte ham. Jeg tenker etter og blir skrekkslagen.

16 Gud gjør meg motløs, Den veldige skremmer meg.

17 Men jeg tier ikke i møte med mørket, når belgmørket dekker meg.

24

1 Når tidens gang ikke er skjult for Den veldige, hvorfor får ikke de som kjenner ham, se hans dager?

2 Folk flytter grensesteiner. De stjeler småfe og sender dem på beite.

3 Farløses esel henter de. De tar pant i enkers okser.

4 De tvinger fattigfolk av veien, de hjelpeløse i landet må gjemme seg.

5 Som villesler i ørkenen går de til sin gjerning. De jakter på bytte i ødemarken, mat for sine barn.

6 De sanker aks på åkrene, etterhøst på deurettferdiges vinmarker,

7 nakne mot natten, uten klær og uten vern mot kulden.

8 Regnet i fjellet gjør dem våte. Uten ly trykker de seg mot klippen.

9 Noen river farløse barn fra mors bryst. De krever pant av fattige,

10 av dem som går omkring uten klær, de som sultnemå bære på kornbånd.

11 De presser olje mellom trerekkene, de tråkker vinpressen, men tørster.

12 Fra byen lyder stønn av døende, så rede skriker om hjelp. Men Gud bryr seg ikke om deres bønn.

13 Andre gjør opprør mot lyset. De kjenner ikke lysets veier, holder seg ikke til lysets stier.

14 En morder står opp før solen, han dreper fattige og hjelpeløse, om natten er han som en tyv.

15 Horkarens øyne vokter på skumringen: «Ingen ser meg», sier han og dekker ansiktet til.

16 I mørket bryter de seg inn i hus. Om dagen stenger de seg inne: De vil ikke vite av lyset.

17 For dem er dødsskygge som en morgen. De kjenner til dødsskyggens skremsler.

18 De forsvinner som krusninger på vann. Deres arvelodd i landet er forbannet, ingen tar veien til vinmarkene deres.

19 Tørke og hete tar snøvannet bort, dødsriket sluker dem som synder.

20 Morslivet glemmer dem, marken fortærer dem, ingen minnes dem mer. Uretten knekkes som et tre.

21 De var onde mot den barnløse, hun som ikke fødte, og de gjorde ikke godt mot enker.

22 Gud river de sterke bort med sin styrke. Når han reiser seg, er ingen sikker for sitt liv.

23 Han gir dem trygghet og støtte, men hans øyne følger deres veier.

24 En stund er de opphøyd, så er det slutt. De bøyes som alle andre og visner, blir skåret som modne aks.

25 Er det ikke slik? Hvem kan si at jeg lyver? Hvem gjør mine ord til intet?

25

1 Da tok Bildad fra Sjuah til orde og sa:

2 Gud har velde og volder skrekk, han skaper fred i sin høye himmel.

3 Kan noen telle hans hærflokker? Går ikke hans lys opp over alle?

4 Kan et menneske være rettferdig for Gud, kan den som er født av en kvinne, være ren?

5 Selv månen skinner ikke klart, stjernene er ikke rene i hans øyne.

6 Langt mindre menneskekrypet, mennesket –denne marken.

26

1 Da tok Job til orde og sa:

2 Ja, du er god hjelp for en maktesløs mann, en reddende arm for den kraftløse!

3 Hvilke råd du gir den som mangler visdom, hvilken innsikt du bringer ham!

4 Hvem lærte deg å tale? Hvem kommer den fra, den pustensom går ut fra deg?

5 Dødningene skjelver, vannet der nede og de som bor der.

6 Nakent ligger dødsriket for Gud, avgrunnener uten dekke.

7 Han har spent nord himmelen ut over det øde rom, hengt jorden opp over ingenting.

8 Han binder vannet i skyene, men skylaget revner ikke.

9 Han skjuler sin trone, brer skyer rundt den.

10 Rundt havet trekker han en grense; himmelranden skiller lys fra mørke.

11 Himmelsøylene vakler, skremt av hans trussel.

12 Med sin kraft har han rørt havet opp, med sin klokskap knust Rahab.

13 Vinden hans blåser himmelen klar. Hans hånd så rer den flyktende slangen.

14 Se, alt dette er bare randen av hans vei; det er som å høre en hvisking. Men når hans makt tordner, hvem kan da forstådet?

27

1 Job fortsatte med sin visdomstale og sa:

2 Så sant Gud lever, han som nekter meg retten, Den veldige, han som gjør meg bitter:

3 Så lenge det er livsånde i meg, pust fra Gud i min nese,

4 skal mine lepper ikke taleurett og tungen ikke bære fram svik.

5 Fri meg fra å gi dere rett! Jeg eruskyldig, det står jeg ved til jeg dør.

6 Jeg holder fast på min rettferd og slipper ikke. Hjertet fordømmer ingen av mine dager.

7 La min fiende stå som skyldig, min motstander somurettferdig!

8 Hvilket håp har denugudelige av det han har vunnet, når Gud gjør ende på hans liv?

9 Hører Gud hans klagerop når trengsler kommer over ham?

10 Har han sin glede i Den veldige? Roper han sent og tidlig på Gud?

11 Jeg vil lære dere om Guds hånd og ikke skjule hva Den veldige har tenkt.

12 Dere har jo sett det, alle sammen, så hvorfor dette tomme snakket?

13 Slik er den delen en lovløs får av Gud, arven som voldsmannen får fra Den veldige:

14 Har han mange barn, faller de for sverd, etterkommerne får ikke mette seg med brød.

15 De som overlever, går i død og grav, og ingen enke holder sørgehøytid.

16 Han dynger opp sølv som støv og samler seg klær som leire;

17 han samler, men rettferdige kler seg, uskyldige deler sølvet.

18 Det huset han bygger, er som en møll, som løvhytten vaktmannen lager.

19 Han legger seg rik, men det varer ikke: Han slår øynene opp, og alt er borte.

20 Redsler når ham igjen som vannmasser, om natten fører stormen ham vekk.

21 Østavinden løfter ham og fører ham bort, feier ham av sted,

22 kaster seg over ham uten skånsel, den er så voldsom at han må rømme.

23 Vinden slår hendene sammen og plystrer ham hånlig bort fra hans sted.

28

1 Sølvet har sine gruver, gulletsitt sted hvor det vaskes ut.

2 Jern vinnes ut av jorden, og kobber smeltes ut av stein.

3 De gjør ende på mørket, i fjerne kroker finner de stein skjult i svart mørke.

4 De bryter sjakter langt fra der mennesker bor. På glemte steder, der ingen har satt sin fot, henger de og dingler, langt fra folk.

5 Jorden bringer fram føde, men i dypet eltes den rundt med ild.

6 I steinene der nede er safir, der finnes det også gullstøv.

7 Ingen rovfugl kjenner stien dit, den har ikke noe falkeøye sett.

8 Der trår ingen stolte rovdyr, ingen løve går på den.

9 Mennesket legger hånden på den harde steinen og endevender fjell fra grunnen.

10 De sprenger seg ganger i klippene, og øynene får se alle slags kostbarheter.

11 De stopper til vannårer og trekker det skjulte opp i lyset.

12 Men visdommen, hvor finnes den? Hvor har forstanden sitt bosted?

13 Mennesket vet ikke hva den er verdt. Den finnes ikke i de levendes land.

14 Dypet sier: «I meg er den ikke», og havet sier: «Den er ikke hos meg.»

15 Den kan ikke kjøpes for det fineste gull, prisen kan ikke veies i sølv;

16 den kan ikke betales i Ofir-gull, i kostbar onyks eller safir.

17 Den kan ikke må les i gull eller glass, ingen kan bytte den til seg for skåler av fineste gull.

18 Korall og bergkrystall kan ikke engang nevnes; åeie visdom er bedre enn perler.

19 Den kan ikke må les i topas fra Kusj, ikke betales med reneste gull.

20 Hvor kommer da visdommen fra? Hvor har forstanden sitt bosted?

21 Visdommen er skjult for hvert levende øye, gjemt for fuglene under himmelen.

22 Avgrunnenog døden sier: «Vi har bare hørt om den.»

23 Gud kjenner veien til visdommen. Han vet hvor den har sin bolig.

24 Han skuer til jordens ender, alt under himmelen kan han se.

25 Da han ga vinden vekt og lot vannet få det rette mål,

26 da han satte grense for regnet og fastla veier for lyn og torden,

27 da så han visdommen og målte den, stilte den opp og gransket den.

28 Så sa han til mennesket: å frykte Herren, det er visdom, å vende seg bort fra det onde, det er forstand.

29

1 Job fortsatte med sin visdomstale og sa:

2 Kunne jeg få det som i tidligere måneder, de dagene da Gud våket over meg,

3 da hans lampe skinte over mitt hode og jeg gikk gjennom mørket i hans lys,

4 slik jeg hadde det i mine velmaktsdager da Gud var min fortrolige i mitt telt,

5 da Den veldige fortsatt var med meg og barna mine var rundt meg,

6 da jeg vasset i rømme og bekker av olje rant fra berget hos meg.

7 Når jeg gikk ut til byporten og tok sete på torget,

8 trakk de unge seg tilbake så snart de så meg, og de gamle reiste seg og sto.

9 Høvdinger holdt ordene tilbake, la hånden over munnen.

10 Stormenns røster stilnet, tungenklistret seg til ganen.

11 Når de fikk høre om meg, priste de meg lykkelig. Hver den som så meg, talte lovord.

12 For jeg reddet den fattige som ropte om hjelp, den farløse som ingen hjelper hadde.

13 Den forkomne velsignet meg, jeg fikk enkens hjerte til åjuble.

14 Rettferd var klærne jeg kledde meg i, rettsinn var som kappe og turban.

15 Jeg var øyne for den blinde og føtter for den lamme.

16 Jeg var far for de fattige og gransket saken for dem jeg ikke kjente.

17 Jeg knuste kjeven på dem som gjordeurett, og reddet byttet ut av gapet på dem.

18 Jeg sa: «Jeg får døblant mine egne, mine dager blir tallrike som sandkorn.

19 Mine røtter når til vannet, og nattedugg hviler i greinene.

20 Min ære blir stadig fornyet, og buen i min hånd får ny spenst.»

21 De lyttet til meg og fikk håp, de tidde når jeg ga dem råd.

22 Når jeg hadde talt, tok ingen til motmæle; mine ord dryppet ned over dem.

23 De ventet på min tale som på regn, med munnenåpen som mot vårregn.

24 Når jeg smilte til dem, kunne de ikke tro det. De ville ikke slippe lyset fra mitt ansikt.

25 Jeg valgte vei for dem og satt som leder, tronet som en konge framfor hærflokken, som en trøster for de sørgende.

30

1 Men nåler de av meg, de som er yngre av år, med fedre som jeg nektet plass blant mine gjeterhunder:

2 «Hva nytte har jeg av hendene deres? De har mistet sin manndomskraft.

3 Nød og sult har gjort demufruktbare. De går og gnager på tørre moer som alt i går var øde og forlatt.

4 De plukkermelde i krattet og spiser røtter av gyvelbusken.

5 De blir drevet ut av leiren, folk roper etter dem som etter en tyv.

6 I ville kløfter holder de til, i jordhuler og grotter.

7 De skriker som esler i krattet og klynger seg sammen mellom tistler,

8 barn av dårer, av folk uten navn, kjeppjaget ut av landet.»

9 Men Nå er jeg spottevisen deres, det er meg de sladrer om.

10 De avskyr ogunnviker meg, åpenlyst spytter de på meg.

11 Gud løsnet buestrengen min og knekket meg. Derfor er de uten hemninger når de møter meg.

12 Avkommet deres reiser seg på min høyre side, de spenner bein på meg og baner vei forulykken.

13 De bryter opp min sti, de skor seg på minulykke, de som selv ingen hjelper har.

14 De kommer som gjennom en vid revne, mellom ruinervelter de fram.

15 Redsler kaster seg over meg, de jager min ære som vinden, redningen blåser bort som en sky.

16 For Nå er min livskraft tømt ut, og lidelsens dager har grepet meg.

17 Natten går gjennom marg og bein, verken gnager uten stans.

18 Med stor kraft gjennomsøker han klærne mine, hendene hans snører kjortelen om meg.

19 Så kaster han meg i søla, jeg er som støv og aske.

20 Jeg roper til deg om hjelp, men du svarer ikke. Jeg står der, og du bare ser på meg.

21 Du har snudd om og blitt grusom mot meg. Med din veldige hånd angriper du meg.

22 Du setter meg til åri på stormen, braket gjør meg skjelven.

23 Jeg vet du fører meg i døden, til huset som samler alt levende.

24 Rekker ikke folk ut hånden når alt synker i grus? Roper de ikke om hjelp når de gårunder?

25 Gråt ikke jeg over dem som hadde tunge dager? Sørget jeg ikke over de fattige?

26 Jeg håpet på det gode, men det onde kom, jeg ventet på lys, og det ble mørke.

27 Det koker i meg, ustanselig. Jeg har møtt trengslenes dager.

28 Jeg går omkring i sorg, uten et gløtt av sol. Jeg trer fram i forsamlingen og roper om hjelp.

29 Jeg er blitt en bror av sjakaler, holder lag med strutser.

30 Huden er svart over hele meg, og knoklene brenner av hete.

31 Min lyre er stemt for sørgesang, og fløyten gir lyd til gråt.

31

1 Jeg gjorde en avtale med mine øyne at jeg ikke skulle se på noen jente.

2 Hvilken del fikk jeg ellers av Gud i himmelen, hvilken arv fra Den veldige i det høye?

3 Kommer ikke uhelltil den som gjør urett, rammer ikke ulykke den som gjør ondt?

4 Ser ikke han min vei, teller han ikke hvert skritt?

5 Har jeg vandret i løgn? Har føttene hastet til svik?

6 La Gud veie meg på rettferds vekt, så vil han forstå at jeg eruskyldig.

7 Hvis mine skritt bøyde av fra veien, hvis hjertet fulgteøynenes flukt, hvis jeg fikkurenhet på hendene,

8 så la andre få spise det jeg har sådd, la mine spirer rykkes opp med roten.

9 Hvis mitt hjerte lot seg lokke av noen kvinne og jeg låpålur ved min nestes dør,

10 såkan min kone male korn for en annen og andre få bøye seg ned over henne!

11 For det ville være ondskap, en urettsom fortjener straff,

12 en ild som eter seg helt til avgrunnen, utrydder alt som vokser etter meg.

13 Har jeg krenket retten når jeg hadde sak med min slave eller slavekvinne,

14 hva skulle jeg da gjøre når Gud reiste seg? Når han forhørte meg, hva skulle jeg svare?

15 Han som laget meg i mors liv, har også laget den andre. Den samme dannet oss i morslivet.

16 Har jeg nektet fattige det de ønsket, slukketgløden i enkers øyne?

17 Spiste jeg alt brødet selv så ikke farløse fikk mat?

18 Nei, fra jeg var ung, har jeg vært som en far for dem, fra første stund tok jeg meg av enker.

19 Kunne jeg se folk bukke underfordi de ikke hadde klær, at den fattige manglet noe åkle seg med?

20 Velsignet han meg ikke for varm ull fra lammene mine?

21 Har jeg løftet hånden mot en farløs når jeg så at jeg fikk medhold i retten?

22 Da vil skulderen løsne fra nakken og armen gå ut av ledd.

23 For Gudsulykker skremmer meg, jeg kan ikke ståmeg imot hans velde.

24 Har jeg satt min lit til gull, sagt til det edle metallet: «Jeg stoler på deg»?

25 Har jeg gledet meg fordi rikdommen økte, fordi jeg fikk hånd om så mye?

26 Har jeg, når solen strålte fram og månen steg i sin glans,

27 latt meg lokke i hemmelighet til åhilse dem med håndkyss?

28 Nei, det er en urettsom fortjener straff; da ville jeg ha fornektet Gud i det høye.

29 Har jeg gledet meg over fiendensundergang, frydet meg nårulykken rammet ham?

30 Jeg lot ikke munnensynde slik at jeg forbannet noen og ønsket ham død.

31 De som bodde i mine telt, sa jo: «Alle mettes av kjøttet på hans bord.»

32 En innflytter overnattet aldri ute; døren min var alltid åpen.

33 Har jeg skjult min synd, slik folk gjør, gjemt minugjerning ved barmen

34 fordi jeg fryktet mengden, var knust av forakt fra slektninger så jeg tidde og ikke gikk ut?

35 Om bare noen ville høre på meg! Se, her er minunderskrift, la nå Den veldige svare meg! Om bare motparten min satte opp et skriv!

36 Da ville jeg bære det på skuldrene mine, binde det som en krans om hodet!

37 Jeg vil gjøre regnskap for alle mine skritt, tre fram for ham som en fyrste.

38 Hvis min åker skriker mot meg og alle plogfurenegråter,

39 har jeg spist åkerens kraft uten vederlag og blåst ut livet for jordeieren,

40 så la det komme opp torner i stedet for hvete ogugress i stedet for bygg! Jobs tale er fullført.

32

1 Disse tre mennene sluttetåsvare Job fordi han så seg selv som rettferdig.

2 Elihu, sønn av Barakel fra Bus, av Ram-slekten, ble da fylt av harme. Hans vrede flammet opp mot Job, som mente seg å være mer rettferdig enn Gud.

3 Ogsåpåde tre vennene var han sint fordi de ikke tok til motmæle, selv om de mente at Job var skyldig.

4 Elihu hadde ventet med å tale til Job fordi de andre var eldre enn han.

5 Men da Elihu så at det ikke fantes svar i de tre mennenes munn, ble han brennende harm.

6 Derfor tok Elihu, sønn av Barakel fra Bus, til orde og sa: Jeg er ung av år, og dere er gamle. Derfor var jeg redd, våget ikke å si min mening til dere.

7 Jeg tenkte: «La alderen tale, la de mange år bære fram visdom!»

8 Men det er ånden som er i mennesket, Den veldiges pust, som bringer innsikt.

9 Det er ikke antall år som gir visdom, de gamle vet ikke alltid hva som er rett.

10 Derfor sier jeg: Hør på meg! Jeg vil også si min mening.

11 For jeg ventet mens dere talte, lyttet etter forstand mens dere lette etter ord.

12 Jeg hørte nøye på dere, men ingen har vist at Job tar feil, ingen har gitt ham svar på tiltale.

13 Si ikke: «Vi har funnet visdom hos ham. Bare Gud kan vinne over ham, ikke mennesker.»

14 For han har ennå ikke rettet sin tale til meg, og jeg skal ikke svare ham slik dere gjorde.

15 De er må lløse og svarer ikke mer, ordene svikter dem.

16 Skulle jeg vente når de ikke taler, når de bare står der uten svar?

17 Ogsåjeg må ha rett til å tale, jeg vil også si min mening.

18 For jeg fylles av ord, ånden i mitt bryst driver meg.

19 Mitt bryst er lik uåpnet vin, lik nyfylte skinnsekker som holder på årevne.

20 Jeg vil lette trykket ved å tale, åpne leppene og gi svar.

21 Jeg gjør ikke forskjell på folk, vil ikke smigre noen,

22 for smiger vet jeg ikke av. Ellers kunne min skaper snart rykke meg opp.

33

1 Men hør på det jeg sier, Job, lytt til ordene mine.

2 Se, jeg åpner gapet, tungentaler i munnen.

3 Jeg taler av et oppriktig hjerte. Leppene snakker klart om det jeg vet.

4 Ånden fra Gud har laget meg, Den veldiges pust gir meg liv.

5 Svar meg om du kan! Tre fram og gjør rede for deg!

6 Se, for Gud er vi like, også jeg er formet av leire.

7 Redsel for meg skal ikke skremme deg, hånden min skal ikke tynge deg.

8 Du sa så jeg hørte det –klart sto ordene for meg:

9 «Jeg er ren og uten synd, plettfri er jeg, fri for skyld.

10 Men Gud har klagemål mot meg og holder meg for sin fiende.

11 Han setter mine føtter i blokken og vokter på alle mine stier.»

12 Jeg svarer: «Der har du ikke rett! For Gud er større enn mennesker.»

13 Hvorfor anklager du ham for ikke åsvare på menneskers ord?

14 Gud taler én gang, så én gang til, men folk merker det ikke.

15 I en drøm, et syn om natten, når folk er falt i dyp søvn eller slumreri sin seng,

16 åpner han deres ører og forsegler dem med formaning,

17 såmennesker skal slutte med det de gjør, og mannens hovmod bli borte.

18 Gud vil redde ham fra å gå i graven, berge hans liv fra sverdet.

19 Mannen tuktesmed smerter på sitt leie, med en stadig kamp i knoklene.

20 Mat byr ham imot, han orker ikke lekre retter.

21 Kjøttet tæres bort så en ikke ser det. Knoklene, som en før ikke så, ligger bare.

22 Hans liv går mot graven, han nærmer seg dem som dreper.

23 Er det da en engel hos ham, en talsmann blant tusen, som kan fortelle mennesket hva som er rett,

24 såer han nådig og sier: «Fri ham fra å gå i graven! Jeg har fått løsepenger.»

25 Så blir kroppen sterkere enn da han var ung, han få rungdommens dager tilbake.

26 Han ber til Gud, som gleder seg over ham, med fryd ser han Guds ansikt, han som lar mennesket få igjen sin rettferd.

27 Han ser på mennesker og sier: «Jeg syndet, jeg krenket retten, men han gjengjeldte det ikke.

28 Han fridde meg fra å gå i graven. Jeg lever og ser lyset.»

29 Se, alt dette gjør Gud for mennesket, både to og tre ganger.

30 Han fører det opp av graven til strålende lys hos de levende.

31 Hør etter, Job, og lytt til meg! Vær stille, så jeg kan få tale!

32 Har du noe å si, så svar meg! Tal, jeg gir deg gjerne rett.

33 Men har du ingen svar, så lytt! Vær stille, så skal jeg lære deg visdom.

34

1 Elihu tok igjen til orde og sa:

2 Hør mine ord, dere vise! Lytt til meg, dere som har kunnskap!

3 Øret prøver jo ordene slik ganen smaker på maten.

4 Så la oss velge det som er rett, og sammen finne ut hva som er godt.

5 Job har sagt: «Jeg er rettferdig, Gud har satt min rett til side.

6 Jeg har rett, men blir tatt for en løgner. Jeg er uten synd, men en drepende pil har såret meg.»

7 Finnes det en mann som Job? Han fyller munnenmed spott slik andre drikker vann.

8 Han reiser i følge med dem som gjør ondt, og ferdes med deurettferdige,

9 for han har sagt: «En mann har ingen nytte av åsøke gunst hos Gud.»

10 Men dere forstandige, hør heller på meg: Det er langt fra Gud åværeurettferdig, og fra Den veldige å gjøre ondt.

11 Han gir oss igjen for våre handlinger, gir lønn etter gjerning.

12 Sann mine ord: Gud gjør ikke urett, Den veldige fordreier ikke retten.

13 Hvem har gitt ham tilsyn med jorden, hvem har overlatt hele verden til ham?

14 Om han kun tenkte på seg selv og holdt ånden, pustensin, tilbake,

15 da ville hver levende skapning dø og mennesket vende tilbake til støv.

16 Har du forstand, så hør dette! Lytt til det jeg sier!

17 Kan en som forakter retten, dømme andre? Dømmer du den skyldig som er mektig og rettferdig?

18 Vil noen kalle kongen en kjeltring, eller si: «skyldig» til stormenn?

19 Men Gud tar ikke hensyn til høvdinger, velger ikke rikfolk framfor fattige. De er alle et verk av hans hånd.

20 De dør i hast midt på natten, folk rystes og går til grunne. Selv mektige viker, men ikke for menneskehånd.

21 Guds øyne følger menneskets veier, hvert skritt ser han.

22 Ikke noe mørke, ingen dødsskygge kan skjule dem som gjør urett.

23 Han gir ikke lang frist før mennesket må møte i Guds rett.

24 Han knuser mektige uten forhør, setter andre i deres sted.

25 Han legger merke til det de gjør. En natt slår han dem over ende og knuser dem.

26 Han straffer dem som lovløse et sted der alle kan se.

27 For de vendte seg bort fra ham og ga ikke akt på hans veier.

28 Da nådde de fattiges rop til ham, han hørte skriket fra de hjelpeløse.

29 Om Gud tier, hvem kan dømme ham? Om han skjuler ansiktet, hvem kan se ham? Han er over hvert folkeslag og hvert menneske,

30 såingenugudelig får være konge og legge snarer for folket.

31 Har vel du sagt til Gud: «Jeg har avlagt en ed og vil ikke øve vold.

32 Og det jeg selv ikke ser, må du vise meg slik at jeg ikke fortsetter å synde.»

33 Skal Gud lønne deg som du ønsker når du avviser ham? Det er du som må velge, ikke jeg. Si det du vet!

34 Hver vis mann som hører på meg, ja, alle forstandige mennesker, vil si til meg:

35 «Job taler uten kunnskap, hans ord mangler mening.

36 La Job for alltid prøves, han svarer som enugjerningsmann.

37 Han føyer lovbrudd til sin synd og spotter midt iblant oss, bruker store ord mot Gud.»

35

1 Elihu tok igjen til orde og sa:

2 Tenker du at dette er rett, sier du at du er mer rettferdig enn Gud,

3 siden du spør: «Hva gagner det meg, hva hjelper det at jeg lar være å synde?»

4 Jeg skal svare deg og vennene dine:

5 Løft blikket mot himmelen og se, legg merke til hvor høyt skyene er over deg!

6 Hva gjør det vel Gud om du synder? Alle dine lovbrudd, hva betyr de for ham?

7 Og er du rettferdig, hva gir du da ham, hva kan han ta imot fra din hånd?

8 Dinurettrammer dine medmennesker, bare mennesker har gagn av din rettferd.

9 Folk skrikerundertungundertrykkelse, roper etter hjelp mot de mektige.

10 De spør ikke: «Hvor er Gud, han som skapte meg, og som lar lovsang lyde om natten,

11 som lærer oss mer enn dyrene på jorden, gjør oss klokere enn fuglene under himmelen?»

12 De roper, men får ikke svar når de møter ondskap og overmot.

13 Det er løgn at Gud ikke hører, at Den veldige ikke ser.

14 Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham!

15 Men om nå Gud ikke straffer i vrede og ikke bryr seg om store ord,

16 da farer Job med tomt snakk, skjønner lite, men prater mye.

36

1 Elihu fortsatte å tale:

2 Ha litt tålmodighet med meg, så skal jeg lære deg noe; for jeg har mer å si om Gud.

3 Min innsikt henter jeg langt bortefra, jeg viser at min skaper har rett.

4 Ordene mine er ikke løgn; du står foran en som vet alt.

5 Se, Gud er mektig, men avviser ingen; mektig er hans styrke og innsikt.

6 Han holder ikke liv i den urettferdige, men lar hjelpeløse få sin rett.

7 Han tar ikke øynene fra de rettferdige; med konger kommer de på tronen, han lar dem sitte for alltid og opphøyer dem.

8 Blir de bundetmed lenker, fanget iulykkens snarer,

9 så vil han fortelle dem hva de har gjort, at de syndet da de opphøyde seg.

10 Han åpner deres øre for å advare og byr dem å vende om fraurett.

11 Hvis de da adlyder og tjener ham, vil de leve godt alle sine dager og ende sine år i lykke.

12 Men hvis de ikke adlyder, vil de falle for sverd, omkomme i sinuforstand.

13 Etugudelig hjerte bærer på harme. De roper ikke om hjelp når Gud har bundetdem.

14 De dør i sinungdom, ender sitt liv blant tempelprostituertemenn.

15 Gud berger hjelpeløse i deres nød, åpner deres ører i trengslene.

16 så vil han også føre deg ut av trengslenes gap, til åpent landskap uten farer hvor ditt bord er fullt av fete retter.

17 Du fullfører dommen over de lovløse, lov og rett skal ramme dem.

18 Pass på så ikke noen lokker deg med overflod, la ikke bestikkelser føre deg på avveier!

19 Kan skriket ditt fri deg fra trengsel om du så bruker all din kraft?

20 Du skal ikke lengte etter den natten da folkeslag rykkes opp med rot.

21 Vokt deg, vend deg ikke mot ondskap, for du velger heller ondskap enn lidelse.

22 Se, Gud er opphøyd i sin velde. Hvem er en lærer som han?

23 Hvem peker ut den vei han skal følge? Hvem kan si at han gjør urett?

24 Glem ikke åprise hans verk, det alle mennesker synger om.

25 Alle mennesker ser det, de skimter det langt borte.

26 Se, Gud er opphøyd, men vi forstår ikke, hans år kan vi ikke telle.

27 Han trekker vanndråper opp til seg. De blir til regn, til en Guds kilde

28 som strømmer fra skyene og faller på mange mennesker.

29 Kan noen forståhvordan skyene brer seg ut, hvordan det tordnerunderhans bolig?

30 Se, han brer lyn omkring seg og skjuler havets dyp.

31 Slik holder han dom over folkene, og slik gir han mat i overflod.

32 Han kler sine hender i lyn, de sender dem mot sitt mål.

33 Tordenbrak melder hans ankomst, selv buskapen varsler det når han drar fram.

37

1 Ja, dette får hjertet til åskjelve, til åhoppe i mitt bryst.

2 Lytt til braket av hans røst, hør hvordan det drønner fra hans munn!

3 Han lar lyn fare rundt hele himmelen, sender dem til jordens ender.

4 Etterpårullertordenen, det er hans mektige røst som runger. Han holder ikke lynene tilbake når hans stemme høres.

5 Gud gjørundermed sin tordenrøst, gjør storverk vi ikke fatter.

6 Til snøen sier han: «Fall ned på jorden», likedan til regnet, det kraftige øsregnet.

7 Han setter segl på hver menneskehånd, så alle mennesker skal kjenne hans gjerning.

8 Villdyrene går til hulenesine, må holde seg i hi.

9 Stormen farer ut av sitt kammer, nordavinden kommer med kulde.

10 Når Gud puster, blir det frost, vannflaten fryser til.

11 Han fyller skyene med vann, brer ut sine tordenskyer.

12 De driver rundt, seiler etter hans plan for dem. Alt han på byr, gjør de over hele den vide jord.

13 Han lar dem komme, noen for åstraffe, noen for ågagne hans jord, noen for å vise den godhet.

14 Lytt til dette, Job! Stans og erkjenn Gudsunder!

15 Forstår du hvordan Gud gir skyene på bud og lar lyn skyte fram fra dem?

16 Forstår du hvordan skyene kan sveve? Dette er hans verk, han som vet alt.

17 Du som får klærne varmet når jorden døser etter sønnavinden,

18 kan du hjelpe ham med åhamre ut himmelhvelvingen fast som et speil av støpt metall?

19 Fortell oss hva vi skal svare ham! I vårt mørke får vi ikke fram et ord.

20 Skal han få beskjed om at jeg vil tale? Hvem ønsker vel å gå under?

21 Nåser ikke folk lyset, det er bare en hvit flekk i skylaget; men så kommer vinden og feier skyene bort.

22 Fra nord kommer et gyllent skjær, Guds skremmende lysglans.

23 Den veldige finner vi ikke; han er opphøyd i makt og rett. Stor er hans rettferd; hanundertrykker ingen.

24 Derfor frykter menneskene ham, men han overser dem som tror de er vise.

38

1 Da svarte Herren Job ut av stormen og sa:

2 Hvem er dette som formørker min plan meduforstandige ord?

3 Spenn beltet om livet som en mann, så vil jeg spørre deg, og du skal svare:

4 Hvor var du da jeg grunnlajorden? Fortell det, hvis du vet det!

5 Hvem har fastsatt jordens mål –det vet du vel? Hvem trakk må lesnoren over den?

6 Hvor ble jordens pilarer slått ned, og hvem la hjørnesteinen

7 mens alle morgenstjerner jublet og alle gudesønner ropte av fryd?

8 Hvem stengte for havet med porter da det fosset fram fra morslivet,

9 da jeg kledde havet med skyer og svøpte det i skodde,

10 da jeg satte grense for det, stengte med slåfor porten?

11 Jeg sa: «Hit kommer du, men ikke lenger. Her brytes dine stolte bølger.»

12 Har du noen gang kalt morgenen fram eller vist morgenrøden dens sted

13 så den kan ta tak i jordens ender og riste de lovløse bort?

14 Da omformes jorden som leireunderet stempel, alt trer fram som i ny drakt.

15 Deurettferdige mister det lyset de hadde. Armen de løftet, blir knust.

16 Har du nådd fram til havets kilder? Har du gått rundt på urdypets bunn?

17 Har dødens porter vist seg for deg, har du sett dødsskyggens dører?

18 Forstår du viddene på jorden? Si fra hvis du kjenner alt dette.

19 Hvor går veien til lysets bolig, og hvor holder mørket til?

20 Du kan bringe mørket til landet der det bor, om du kjenner stiene dit!

21 Du vet det, for du var vel født den gangen! Ja, dine dagers tall er stort.

22 Har du nådd fram dit snøen har sitt kammer, og sett lageret med hagl

23 som jeg sparer til trengselstider, til dagen med kamp og krig?

24 Hvor går veien dit lyset deler seg og østavinden blåser ut over jorden?

25 Hvem laget løp for styrtregnet, vei for torden og brak,

26 sådet regnet over land der ingen bor, i ørkenen hvor det ikke er mennesker?

27 Regnet mettet det øde landet så gresset grodde grønt.

28 Har regnet noen far? Hvem har avlet duggdråpene?

29 Hvilket morsliv kommer isen fra? Hvem har født rimet som faller fra himmelen?

30 Vannet kler seg ut som stein, dypets overflate dekkes av is.

31 Kan du knytte Sjustjernens bånd eller løse Orions lenker?

32 Fører du stjernebildene fram i rett tid, leder du Store bjørn og de småbjørnene?

33 Kjenner du himmelens lover? Bestemmer du stjerne himmelens makt over jorden?

34 Kan du løfte din stemme til skyene slik at vannet flommer ned over deg?

35 Kan du sende ut lyn så de farer av sted og sier til deg: «Her er vi»?

36 Hvem gir visdom til ibisfuglen og forstand til hanen?

37 Hvem er så vis at han kan telle skyene? Hvem heller vann fra himmelens krukker

38 når støvet størkner som malm og jordklumpene klistrer seg sammen?

39

1 Jager du bytte for løvinnen, gir du løveungene mat

2 der de kryper ned i hulenesine eller ligger på lur i krattet?

3 Hvem skaffer føde til ravnen når densungerskriker mot Gud og virrer rundt uten mat?

4 Vet du når fjellgeiten få runger? Går du vakt når hjorten får rier?

5 Teller du månedene de går drektige, kjenner du tiden når de skal føde?

6 De huker seg ned og få rungene sine; og så er riene over.

7 Ungene vokser seg store og sterke på slettene, så springer de bort og kommer ikke tilbake.

8 Hvem slapp villeselet fri og løste det fra alle bånd?

9 Jeg ga det et hjem i ødemarken, en bolig i det salte landet.

10 Det ler av byens larm, hører ingen driver som skjenner.

11 Det søker beite i fjellene, leter opp hver grønn flekk.

12 Er villoksen villig til å tjene deg, hviler den ved krybben din om natten?

13 Klarer du åspenne den for plogen? Vil den harve dalene etter deg?

14 Tør du stole på den, sterk som den er? Kan du overlate arbeidet ditt til den?

15 Tror du at den bringer kornet hjem og samler det på treskeplassen?

16 Strutsenflakser lystig med vingene, men kan ikke fly som stork og falk.

17 Strutsengår fra eggene sine på marken, lar dem varmes i sanden.

18 Den glemmer at en fot kan knuse dem, at villdyrene kan tråkke dem i stykker.

19 Den er hard motungene, som om de ikke var dens egne, frykter ikke at dens strev skal være til ingen nytte.

20 For Gud nektet den visdom, ga den ingen forstand.

21 Men når den flakser opp i været, skratter den av hest og rytter.

22 Kan du gi hesten styrke, kle dens nakke med man,

23 la den springe som gresshoppen? Den vrinsker stolt og skremmende.

24 Den skraper i marken, yr av kraft, så farer den fram mot våpnene.

25 Den ler av redselen, frykter aldri og snur ikke når den møter sverd.

26 Over den klirrer pilkoggeret, det blinker i spyd og sabel.

27 Som et jordskjelv dundrer den fram og stanser ikke om hornet gjaller.

28 Den vrinsker når hornet lyder, værer krig på lang avstand: kommandorop og hærskrik.

29 Var det din forstand som lærte falken åfly, spre vingene og gli mot sør?

30 Er det på ditt ord at ørnen stiger og bygger rede så høyt oppe?

31 Den holder til blant klipper, bak festninger av kvasse tinder.

32 Derfra speider den etter mat, øynene skuer vidt omkring.

33 Ørneungene slurperi seg blod, hvor det finnes åtsler, er den på plass.

34 Herren svarte Job og sa:

35 «Ønsker klageren å føre sak mot Den veldige? Den som anklager Gud, må svare!»

36 Da svarte Job Herren og sa:

37 «Jeg er så liten, hva kunne jeg svare deg? Jeg legger hånden over munnen.

38 En gang har jeg talt og tar ikke mer til orde, to ganger, men nåsier jeg ikke mer.»

40

1 Da svarte Herren Job ut av stormen og sa:

2 Spenn beltet om livet som en mann, så vil jeg spørre deg, og du skal svare.

3 Vil du dra min rettferd i tvil, legge skylden på meg så du kan få rett?

4 Har du så sterk en arm som Gud, tordner din stemme som hans?

5 Da pryd deg i storhet og velde, kle deg i høyhet og herlighet!

6 La din vrede rase, slåalle hovmodige ned med ditt blikk!

7 Se på de stolte og ydmyk dem, tråkk deurettferdige ned der de står!

8 Skjul dem alle i støvet, steng dem inne i mørket!

9 Da ville også jeg prise deg for den seieren du vant med din høyre hånd.

10 Se Behemot: Jeg skapte både henne og deg. Hun eter gress som en okse.

11 Se for en kraft hun har i hoftene, og for en styrke i bukmusklene!

12 Hun strekker ut halen, stiv som en seder, og lårsenene er fast flettet.

13 Beina er som bronserør, knoklene som jernstenger.

14 Hun er Guds fremste verk, av skaperen fikk hun sitt sverd.

15 Fjellene gir henne føde, alle villdyrene leker der.

16 Hun hvilerunderlotusplanter, i ly av siv og sump.

17 Lotusen gir skygge, piletrærne ved elven omgir henne.

18 Om elven fosser, er hun like rolig, trygg selv når Jordan bruser mot hennes gap.

19 Hvem tør åpenlyst angripe henne og dra en snor gjennom nesen?

20 Kan du dra Leviatan opp med krok og holde tungennede med bånd?

21 Kan du sette sivreip i nesen på den og st ikke en krok gjennom kjevene?

22 Vil han da trygle deg om nåde eller tale blidt til deg?

23 Slutterhan pakt med deg så du kan ta ham som slave for alltid?

24 Kan du leke med ham som med en fugl, leie ham i bånd til småjentene dine?

25 Kjøpslår handelsmenn om ham, stykker de ham ut blant kjøpmenn?

26 Kan du fylle huden hans med spyd, hodet hans med harpuner?

27 Legger du hånd på ham, får du en kamp du vil huske og ikke vil ha igjen.

28 Da blir håpet ditt til skamme. Du blir slått ned straks du ser ham.

41

1 Ingen er så uvøren at han vekker Leviatan. Hvem kan da ståseg mot meg?

2 Hvem ga meg noe først så jeg skulle gi ham noe igjen? Alt under himmelen tilhører meg!

3 Jeg vil ikke tie om Leviatan, om hans styrke og flotte skikkelse.

4 Hvem kan rive av ham skinnet eller trenge inn i hans doble panser?

5 Hvem kan åpne gapet på ham? Det står skrekk av tanngarden hans!

6 Langs ryggen løper rekker av skjold, lukkettett som med segl.

7 Det ene slutterinntil det andre, ikke et pust kommer inn mellom dem.

8 Skjoldene henger fast sammen, griper inn i hverandre og kan ikke skilles.

9 Lys stråler fram når han nyser, øynene hans er som morgenrøden.

10 Fra gapet går flammer av ild, gnister spruter fram.

11 Røyk kommer fra neseborene som fra en kokende gryte over brennende siv.

12 Pustensetter kull i brann, en flamme står ut av gapet.

13 Styrke har han i nakken. Redsel hopper foran ham.

14 Kjøttvalkene er faste, de sitter som støpt, disser ikke.

15 Hans hjerte er fast som stein, fast som den nederste kvernsteinen.

16 Når han reiser seg, grøsser gudene, de er lammet av redsel.

17 Om sverdet treffer, biter det ikke på ham, og heller ikke kastevåpen, spyd eller pil.

18 Han akter jern som var det strå og bronse som morkent tre.

19 Ingen pil fra buen kan jage ham. Stein fra slyngen er som halmstråmot ham.

20 Som halmstråakter han også klubben, og han ler mot susende sabler.

21 Under er han som skarpe potteskår, han setter spor som en treskeslede i gjørme.

22 Han setter dypet i kok som en gryte, lar havet boble som salve i gryta.

23 Bak ham ligger lyset som en sti, som om havdypet hadde fått sølvhår.

24 Ingen på jorden er som han, skapt helt uten frykt.

25 Han setter blikket i alt som er høyt, han er konge over alle stolte rovdyr.

42

1 Da svarte Job Herren og sa:

2 Jeg vet at du makter alt. Ingen ting er umulig for deg når du vil det.

3 Hvem skjuler din plan meduforstand? For jeg har talt uten å forstå om det som er så underfullt at jeg ikke fatter det.

4 Så hør på det jeg nåsier: Jeg vil spørre deg, så kan du lære meg.

5 Før hadde jeg bare hørt rykter om deg. Nå har jeg sett deg med egne øyne.

6 Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.

7 Etter at Herren hadde sagt disse ordene til Job, sa han til Elifas fra Teman: «Jeg er brennende harm på deg og de to vennene dine; for dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job.

8 Ta nåsju okser og sju værer, gå til min tjener Job og bær dem fram som brennoffer for dere selv. Job, min tjener, skal be for dere, og jeg skal bønnhøre ham og ikke gjengjelde deresuforstand. Dere talte ikke rett om meg, slik min tjener Job gjorde.»

9 Elifas fra Teman, Bildad fra Sjuah og Sofar fra Naama gikk da av sted og gjorde som Herren hadde sagt, og Herren bønnhørte Job.

10 Herren vendte Jobs skjebne da han ba for vennene sine, og lot ham få dobbelt så mye som han hadde hatt før.

11 Alle hans brødre og søstre og tidligere kjenninger kom til ham. De spiste med ham i hans hus, viste medfølelse og trøstet ham for alt det vonde som Herren hadde latt komme over ham. Hver og en ga ham et pengestykke og en gullring.

12 Og Herren velsignet Jobs siste år mer enn de første. Han fikk fjorten tusen sauer, seks tusen kameler, tusen par okser og tusen eselhopper.

13 Han fikk sju sønner og tre døtre.

14 Den ene datteren kalte han Jemima, den andre Kesia og den tredje Keren-Happuk.

15 I hele landet fantes ikke vakrere kvinner enn døtrene til Job; og faren ga dem arverett sammen med brødrene.

16 Deretter levde Job i 140 år og fikk se barn og barnebarn i fire slektsledd.

17 Så døde Job, gammel og mett av dager.