1 Salomo, Davids sønn, styrket kongedømmet sitt.Herren hans Gud var med ham og gjorde ham stor og mektig.
2 Salomo talte til hele Israel –til førerne for tusen mann og hundremann, til dommerne og til alle høvdingene i Israel, overhodene for familiene.
3 Så dro Salomo og hele forsamlingen med ham til offerhaugen i Gibeon. For der sto Guds telthelligdom, som Herrens tjener Moses hadde laget i ørkenen.
4 Men Guds paktkiste hadde David ført opp fra Kirjat-Jearim til det stedet han hadde gjort i stand for den. For David hadde reist et telt for den i Jerusalem.
5 Bronsealteret som Besalel, sønn av Uri, sønn av Hur, hadde laget, sto i Gibeon foran Herrens bolig. Salomo og forsamlingen oppsøkte det.
6 Og der, på bronsealteret som hørte til telthelligdommen, ofret Salomo til Herren; tusen brennoffer bar han fram på det.
7 Samme natt viste Gud seg for Salomo og sa til ham: «Be om hva du vil. Jeg skal gi deg det!»
8 Salomo svarte Gud: «Du har vist stor godhet mot min far David og gjort meg til konge i hans sted.
9 Herre, min Gud, la nåditt ord til min far David bli bekreftet! Du har gjort meg til konge over et folk så tallrikt som støvet på jorden.
10 Gi meg nåvisdom og forstand så jeg kan være fører og leder for dette folket. For hvem kan ellers styre dette folket ditt, så stort som det er?»
11 Da sa Gud til Salomo: «Siden det var dette som lådeg på hjertet, og du ikke ba om rikdom, formue og ære, ikke om død over dine fiender eller om et langt liv, men du ba om visdom og forstand til å styre mitt folk som jeg har satt deg til konge over,
12 så skal du få visdom og forstand. Men jeg vil også gi deg så mye rikdom, formue og ære som ingen konge før deg har hatt og ingen etter deg kommer til å få .»
13 Så dro Salomo fra offerhaugen i Gibeon, bort fra telthelligdommen og hjem til Jerusalem. Og han styrte som konge i Israel.
14 Salomo samlet vogner og hester. Han hadde fjorten hundrevogner og tolv tusen hester. Han plasserte dem i vognbyene og hos seg selv i Jerusalem.
15 Kongen gjorde sølv og gull like vanlig i Jerusalem som stein, og sedertre like vanlig som morbærtrær i lavlandet.
16 Salomo fikk hestene sine fra Egypt og fra Kue. Kongens kjøpmenn hentet dem i Kue mot betaling.
17 Hver vogn som de innførte fra Egypt, kostet seks hundresjekel sølv, og hver hest ett hundreog femti sjekel. Så solgte de hester og vogner videre til hetittkongene og arameerkongene.
1 Salomo tenkte nåpå å bygge et hus for Herrens navn og en kongebolig til seg selv.
2 Han skrev ut 70 000 mann til bærere, 80 000 mann til steinhoggere i fjellet og 3600 mann til å ha oppsyn med dem.
3 Så sendte Salomo bud til Hiram, kongen i Tyros: «Gjør nådet samme for meg som du gjorde for min far David da du sendte ham sedertre, så han kunne bygge seg et hus til å bo i.
4 nå vil jeg bygge et hus for Herren min Guds navn og hellige det til ham. Der skal det brennes velluktende røkelse for hans ansikt, og det skal alltid ligge skuebrød framme. Brennoffer skal bæres fram morgen og kveld på sabbatsdagene, nymånedagene og høytidene for Herren vår Gud. I alle tider skal dette gjelde for Israel.
5 Det huset jeg vil bygge, skal være stort, for vår Gud er større enn alle guder.
6 Men hvem er i stand til å bygge et hus for ham når himmelen og himlenes himmel ikke kan romme ham? Og hvem er vel jeg? Kan jeg bygge et hus for ham, annet enn for åtenne offerild for hans ansikt?
7 Send meg nå en mann som er dyktig til å arbeide med gull og sølv, bronse og jern, med purpurrødt, karmosinrødt og purpurblått stoff, en som også er dyktig i gravering. Han skal arbeide sammen med de dyktige mennene som jeg har her i Juda og Jerusalem, og som min far David forberedte til dette.
8 Send meg også sedertre, sypresser og sandeltre fra Libanon! Jeg vet at mennene dine er dyktige til åfelle trær i Libanon. Og mine folk skal arbeide sammen med dine.
9 De må skaffe mye tømmer til meg. For det huset jeg vil bygge, skal bli stort og flott.
10 Tømmerhoggerne, tjenerne dine som feller trærne, vil jeg gi tjue tusen kor hvete, tjue tusen kor bygg, tjue tusen bat vin og tjue tusen bat olje.»
11 Hiram, kongen i Tyros, svarte i et brev som han sendte til Salomo: «Fordi Herren elsker sitt folk, har han satt deg til konge over det.»
12 Og Hiram fortsatte: «Velsignet er Herren, Israels Gud, han som skapte himmelen og jorden. Han har gitt kong David en vis sønn, som har slik innsikt og forstand at han kan bygge et hus for Herren og en kongebolig til seg selv.
13 Nåsender jeg deg en klok og kyndig mann, min mester Hiram.
14 Han er sønn av en kvinne blant Dans døtre, men hans far er fra Tyros. Han er dyktig til å arbeide med gull og sølv, bronse og jern, stein og tre, med purpurrødt og purpurblått, hvitt og karmosinrødt stoff. Han er også dyktig i all slags gravering, han kan tenke ut og lage alt han blir satt til. Han skal arbeide sammen med de kyndige mennene dine og de kyndige mennene som var hos min herre, David, din far.
15 Nåkan min herre sende hveten og bygget, oljen og vinen som han har talt om, til sine tjenere.
16 Så skal vi hugge så mange trær i Libanon som du trenger, og føre dem i flåter sjøveien til Jaffa. Men du må selv få dem opp til Jerusalem.»
17 Salomo lot nåalle innflytterne i Israel bli talt, slik hans far David hadde holdt folketelling før ham. Det var i alt 153 600 mann.
18 Av dem gjorde han 70 000 til bærere, 80 000 til steinhoggere i fjellet og 3600 til oppsynsmenn som skulle sørge for at folk gjorde arbeidet sitt.
1 Så begynte Salomo å bygge Herrens hus i Jerusalem, på fjellet Moria, der Herren hadde vist seg for hans far David, på det stedet David hadde gjort i stand, på treskeplassen til jebusitten Ornan.
2 Han begynte å bygge i den andre måneden i sitt fjerde regjeringsår.
3 Dette er de må lene som Salomo fastsatte da han skulle bygge Guds hus: Lengden var seksti alen og bredden tjue alen etter gammel må lestokk.
4 Forhallen som låforan tempelet, var tjue alen lang, svarende til bredden av tempelet, og høyden var hundreog tjue. Han kledde hallen innvendig med rent gull.
5 Selve tempelbygningen kledde han med sypresstre som han la fint gull over og satte palmer og kjeder på.
6 Han kledde tempelet med edle steiner for å gjøre det vakkert, og gullethan brukte, var Parvajim-gull.
7 Han la gull på hele tempelet, både bjelkene, tersklene, veggene og dørene, og på veggene graverte han inn kjeruber.
8 Så laget han Det aller helligste. Det var tjue alen langt, like langt som bredden av tempelet, og tjue alen bredt. Han kledde det med seks hundretalenter fint gull.
9 Spikrene var av gull og veide femti sjekel. også loftsrommene kledde han med gull.
10 I Det aller helligste laget han to utskårne kjeruber som ble dekket med gull.
11 Vingene på kjerubenevar til sammen tjue alen lange. Den ene kjeruben hadde en vinge som var fem alen lang og nådde bort til tempelveggen. Den andre vingen var også fem alen lang og berørte vingen til den andre kjeruben.
12 Den andre kjeruben hadde også en vinge som var fem alen lang og nådde bort til veggen. Den andre vingen var også fem alen lang og berørte vingen til den første kjeruben.
13 Deutstrakte vingene på disse kjerubenevar altsåtil sammen tjue alen. Kjerubenesto oppreist på føttene med ansiktene vendt mot tempelhallen.
14 Så laget han forhenget av purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt stoff og av fint lin, og han satte kjeruber på det.
15 Foran tempelet laget han to søyler; de var trettifem alen lange, og søylehodet var fem alen høyt.
16 Han laget lenker som lignet halskjeder, og satte dem øverst på søylene. Så laget han hundregranatepler som han festet til kjedene.
17 Så reiste han søylene foran tempelet, en på den høyre siden og en på den venstre siden. Den til høyre kalte han Jakin og den til venstre Boas.
1 Salomo laget et bronsealter. Det var tjue alen langt, tjue alen bredt og ti alen høyt.
2 Så laget han havet av støpt metall. Det var sirkelformet og målte ti alen fra kant til kant. Høyden var fem alen, og omkretsen målte tretti alen med må lesnor.
3 Nedenfor kanten var det bilder av okser hele veien rundt. De omkranset hele havet, ti på hver alen. Det var to rader med okser, støpt i ett med havet.
4 Havet sto på tolv okser; tre av dem vendte mot nord, tre mot vest, tre mot sør og tre mot øst. De sto alle med bakkroppen innover, og havet hvilte på dem.
5 Det var en håndsbredd tykt, og kanten var laget som kanten på et beger, formet som en lilje. Det rommet tre tusen bat.
6 Så laget han ti fat og satte fem på den høyre siden og fem på den venstre siden. De skulle brukes til vasking. Det som hørte til brennofferet, ble skylt i dem. Men prestene skulle vaske seg i havet.
7 Han laget også ti lysestaker av gull ifølge forskriftene og satte dem i tempelet, fem på den høyre siden og fem på den venstre siden.
8 Han laget ti bord som han stilte opp i tempelet, fem på den høyre siden og fem på den venstre siden. Han laget også hundreofferskåler av gull.
9 Så bygde han prestenes forgård og den store forgården med dører til. Dørene kledde han med bronse.
10 Havet satte han på den høyre siden, mot sørøst.
11 Hiram laget grytene, ildskuffene og offerskålene. Dermed var Hiram ferdig med det håndverksarbeidet han skulle gjøre for kong Salomo i Guds hus:
12 to søyler; to skåler på søylehodene øverst på søylene; to slyngornamenter til å dekke de to skålene;
13 de fire hundregranateplene til de to slyngornamentene –to rader granatepler til hvert ornament, til å dekke de to skålene på søylehodene øverst på søylene.
14 Han laget vognstativene og fatene til hvert av dem,
15 havet –det var bare ett –og de tolv okseneunderdet,
16 grytene, ildskuffene og gaflene. Alt detteutstyret som mester Hiram laget for kong Salomo til Herrens hus, var av polert bronse.
17 Det var på Jordan-sletten kongen lot dem bli støpt, i den tykke leirjorden mellom Sukkotog Sereda.
18 Salomo fikk laget alt detteutstyret i slike mengder at det ikke var mulig å si hvor mye bronsen veide.
19 Salomo fikk også laget alle de andre gjenstandene som skulle være i Guds hus: gullalteret og bordene som skuebrødene skulle ligge på,
20 lysestakene med lamper som skulle tennes ifølge forskriftene –de sto foran Det aller helligste og var av rent gull –
21 blomsterornamentene, lampene og tengene av gull, ja, av det fineste gull,
22 lysesaksene, offerskålene, kannene og glopannene av rent gull. Inngangsdørene til tempelet, både de indre dørene til Det aller helligste og dørene inn til selve tempelet, var av gull.
1 Nåvar alt arbeidet som Salomo hadde gjort på Herrens hus, fullført. Og Salomo flyttet dit alt det som hans far David hadde helliget. Sølvet og gulletog altutstyret la han i skattkamrene i Guds hus.
2 Så samlet Salomo Israels eldste og alle stammehøvdingene, overhodene for familiene, i Jerusalem. De skulle føre Herrens paktkiste opp fra Davidsbyen, det er Sion.
3 Og alle menn i Israel samlet seg hos kongen på festen, som var i den sjuendemåneden.
4 Da alle Israels eldste var kommet, løftet levittene kisten,
5 og de førte paktkisten opp sammen med telthelligdommen og alt det helligeutstyret som var i teltet. Det var levittprestene som bar dem.
6 Kong Salomo sto foran kisten sammen med hele Israels menighet, som hadde samlet seg hos ham. De ofret småfe og storfe i slike mengder at ingen kunne telle eller regne dem.
7 Så bar prestene Herrens paktkiste og satte den der den skulle stå, i det innerste tempelrommet, i Det aller helligste, underkjerubenes vinger.
8 Kjerubenebredte vingene ut over det stedet hvor kisten sto, slik at de dekket både kisten og bærestengene ovenfra.
9 Stengene var så lange at en kunne se endene av dem fra Det hellige foran Det aller helligste, men de kunne ikke seesutenfra. Der har den vært til denne dag.
10 I kisten fantes det ikke noe annet enn de to tavlene som Moses hadde lagt der ved Horeb, den gang Herren sluttetpakt med israelittene da de dro ut av Egypt.
11 Så gikk prestene ut av helligdommen. For alle prestene som var der, hadde helliget seg, uansett hvilken avdeling de hørte til,
12 og alle levittsangerne, både Asaf, Heman og Jedutun med sønner og brødre sto der på østsiden av alteret, kledd i lin, med symbaler, harper og lyrer, og sammen med dem hundreog tjue prester som blåste i trompeter.
13 På samme tid stemte trompetblåserne og sangerneunisont i for å takke og love Herren til lyden av trompeter, symbaler og andre musikkinstrumenter. De lovet Herren: «For han er god, evig varer hans miskunn.» Da ble tempelet, Herrens hus, fylt av en sky.
14 Prestene kunne ikke ståog gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet fylte Guds hus.
1 Da sa Salomo: Herren har sagt at han vil bo i en mørk sky.
2 Men nå har jeg bygd deg en praktfull bolig, et sted der du kan bo for alltid.
3 Så snudde kongen seg og velsignet hele Israels menighet mens de sto.
4 Han sa: Velsignet er Herren, Israels Gud, som med sine hender har fullført det han med sin munn lovet min far David da han sa:
5 «Fra den dagen jeg førte mitt folk ut av Egypt, har jeg ikke valgt ut noen by i alle Israels stammer for at det skulle bygges et hus der til bolig for mitt navn. Jeg valgte heller ikke ut noen til å være fyrste over mitt folk Israel.
6 Men så valgte jeg ut Jerusalem til bolig for mitt navn, og jeg valgte David til åherske over mitt folk Israel.»
7 Min far David hadde i sinne å bygge et hus for navnet til Herren, Israels Gud.
8 Men Herren sa til min far David: «Da du hadde i sinne å bygge et hus for mitt navn, var hensikten god.
9 Likevel, det er ikke du som skal bygge huset, men din sønn, som er av ditt eget kjøtt og blod. Han skal bygge huset for mitt navn.»
10 nå har Herren oppfylt det ordet han talte. Jeg har fulgt etter min far David og har tatt sete på Israels trone, slik Herren har sagt, og jeg har bygd huset for navnet til Herren, Israels Gud.
11 Der har jeg satt paktkisten som inneholder den pakten som Herren sluttetmed israelittene.
12 Så sto Salomo for Herrens alter midt foran hele Israels menighet og bredte hendene ut.
13 Han hadde laget en forhøyning av bronse og satt den midt i tempelgården. Den var fem alen lang, fem alen bred og tre alen høy. På den sto han nå. Så falt han på kne foran hele Israels menighet, bredte hendene ut mot himmelen
14 og sa: Herre, Israels Gud! Det er ingen Gud som du, verken i himmelen eller på jorden. Du holder pakten og viser troskap mot dine tjenere når de ferdes helhjertet for ditt ansikt.
15 Du har holdt det løftet du ga din tjener David, min far. Du har oppfylt med din hånd det som du hadde lovet med din munn, slik vi ser i dag.
16 Så hold nå, Herre, Israels Gud, det løftet du ga din tjener David, min far, da du sa: «Det skal aldri mangle en mann av din ætt til å sitte på Israels trone for mitt ansikt, så sant dine sønner akter på sin ferd og holder seg til min lov, slik som du har gjort.»
17 La det nåståfast, Herre, Israels Gud, det ordet du talte til din tjener David!
18 Men bor Gud virkelig på jorden hos menneskene? Se, himmelen og himlers himmel kan ikke romme deg, langt mindre dette huset som jeg har bygd!
19 Vend deg mot din tjeners bønn og rop om nåde, Herre, min Gud! Hør ropet fra din tjener og den bønnen han ber for ditt ansikt!
20 La dine øyne våke over dette huset dag og natt, over stedet der du har lovet at navnet ditt skal bo. Hør de bønnene som din tjener bærer fram, vendt mot dette stedet!
21 Ja, hør bønnen om nåde som din tjener og ditt folk Israel ber, vendt mot dette stedet! Hør dem fra himmelen der du bor, hør og tilgi!
22 Når en mann skader sin neste og det kreves at han skal avlegge ed, og han så kommer og sverger foran ditt alter i dette huset,
23 da må du høre det fra himmelen, gripe inn og skifte rett mellom tjenerne dine. La den urettferdige få igjen, la hans fremferd ramme ham selv. Frikjenn den rettferdige og la ham få igjen for sin rettferd.
24 Når ditt folk Israel blir slått av fienden fordi de har syndet mot deg, men så vender om og priser ditt navn, ber og bønnfaller deg om nåde i dette huset,
25 da må du høre det fra himmelen og tilgi ditt folk Israel den synden de har gjort. Før dem tilbake til det landet som du ga dem og fedrene deres.
26 Når himmelen lukkessådet ikke kommer regn fordi de har syndet mot deg, men de så ber til deg, vendt mot dette stedet, priser navnet ditt og vender om fra sin synd fordi du har ydmyket dem,
27 da må du høre det i himmelen og tilgi den synd som din tjener og ditt folk Israel har gjort. For du lærer dem den gode veien de skal gå. Send da regn over landet ditt, som du har gitt ditt folk som eiendom.
28 Når det blir hungersnød i landet, når det kommer pest, når det kommer kornsot og svartrust, gresshopper og larver, når fiender omringer landets byer –uansett hva slags plage og sykdom det er –
29 og så en eller annen eller hele ditt folk Israel bærer fram bønner og rop om nåde fordi hver og en kjenner sin plage og sin smerte, og brer ut sine hender mot dette huset,
30 da må du høre det fra himmelen der du troner. Tilgi og gi enhver igjen etter hans ferd, du som kjenner hans hjerte. For du er den eneste som kjenner menneskers hjerte.
31 Så skal de frykte deg og gåpådine veier alle de dager de lever i landet du ga våre fedre.
32 Det kan også hende at fremmede som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte på grunn av ditt store navn, din sterke hånd og dinutstrakte arm. Når de så kommer og ber, vendt mot dette huset,
33 da må du høre dem fra himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Slik skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne, og de skal frykte deg slik ditt folk Israel gjør, og vite at ditt navn er nevnt over dette huset som jeg har bygd.
34 Når ditt folk drar ut i krig mot fienden, hvor du så sender dem, og de ber til deg, vendt mot den byen som du har valgt deg ut, og mot det huset som jeg har bygd for navnet ditt,
35 da må du fra himmelen høre deres bønner og rop om nåde og hjelpe dem til deres rett.
36 Når folket synder mot deg –for det finnes ikke noe menneske som ikke synder –såblir du harm på dem og overgir dem til fienden, som fører dem i fangenskap til et annet land, fjernt eller nær.
37 Men så går de i seg selv i det landet der de holdes i fangenskap, og vender om og ber til deg om nåde der i landet og sier: «Vi har syndet, handlet ille og gjorturett.»
38 Hvis de da vender om til deg av hele sitt hjerte og hele sin sjel i det landet der de er i fangenskap, hos dem som tok dem til fange, og de ber, vendt mot det landet du ga deres fedre, mot byen du har valgt deg ut, og mot huset som jeg har bygd for ditt navn,
39 da må du fra himmelen der du troner, høre deres bønner og rop om nåde og hjelpe dem til deres rett. Tilgi ditt folk det de har syndet mot deg!
40 Og nå, min Gud, hold dine øyne åpne og dine ører vendt mot bønnen som stiger opp fra dette stedet!
41 Reis deg nå, Herre, min Gud, og kom til ditt hvilested, du og paktkisten, som er din styrke. Dine prester, Herre, min Gud, skal kle seg i frelse, dine trofaste skal glede seg over det gode.
42 Herre, min Gud, vis ikke fra deg dem du har salvet, men husk din troskap mot David, din tjener!
1 Da Salomo var ferdig med å be, fór det ild ned fra himmelen. Den fortærte brennofferet og slaktofrene, og Herrens herlighet fylte huset.
2 Prestene kunne ikke gå inn i Herrens hus. For Herrens hus var fylt av Herrens herlighet.
3 Da alle israelittene så ilden og Herrens herlighet komme ned over huset, falt de på kne på steinhellene med ansiktet mot jorden og tilba og lovet Herren: «For han er god, evig varer hans miskunn.»
4 Så ofret kongen og hele folket slaktoffer til Herren.
5 Det offeret kong Salomo bar fram, var 22 000 okser og 120 000 sauer. Slik vigslet kongen og hele folket Guds hus.
6 Prestene sto klar til tjeneste, levittene sto med Herrens musikkinstrumenter i hendene, de som kong David hadde laget for ålovprise Herren med ordene: «Evig varer hans miskunn.» Med dem lovpriste David Herren. Midt imot levittene blåste prestene i trompeter, mens alle israelittene sto.
7 Så helliget Salomo den midtre delen av forgården foran Herrens hus. Der bar han fram brennofrene og fettstykkene av fredsofferet. For bronsealteret som Salomo hadde laget, kunne ikke romme både brennofferet, grødeofferet og fettstykkene.
8 I sju dager feiret Salomo høytiden den gangen, og hele Israel med ham. Det var en stor forsamling som var kommet sammen helt fra Lebo-Hamat til Egypterbekken.
9 Den åttende dagen holdt de en høytidssamling. For de hadde feiret vigslingen av alteret i sju dager og høytiden i sju dager.
10 På den tjuetredje dagen i den sjuendemåneden lot kongen folket dra hjem igjen. De var vel til mote og glade for det gode Herren hadde gjort mot David og Salomo og mot sitt folk Israel.
11 Salomo hadde nåfullført både Herrens hus og kongeborgen. Alt det han hadde bestemt seg for å gjøre med Herrens hus og sitt eget, hadde lyktes for ham.
12 Da viste Herren seg for ham om natten og sa til ham: Jeg har hørt din bønn, og jeg harutvalgt dette stedet til offertempel for meg.
13 Nåkan det hende at jeg lukker himmelen så det ikke kommer regn, og befaler gresshoppene å fortære landet eller sender pest iblant folket mitt.
14 Hvis da dette folket som mitt navn er nevnt over, ydmyker seg og ber, søker meg og vender seg bort fra sine onde veier, skal jeg høre dem fra himmelen, tilgi dem syndene og lege landet.
15 nå vil jeg holde øynene åpne og ørene vendt mot hver bønn som stiger opp fra dette stedet.
16 Jeg harutvalgt og helliget dette huset for at mitt navn skal være der til evig tid. Mine øyne og mitt hjerte skal alltid være vendt mot det.
17 Og du, så sant du vandrer for mitt ansikt slik din far David gjorde, og så sant du gjør alt det jeg har befalt deg, og holder mine forskrifter og lover,
18 da skal jeg la din kongetrone ståfast, etter den pakten jeg sluttetmed din far David da jeg sa: «Det skal aldri mangle en mann av din ætt til åherske over Israel.»
19 Men hvis dere vender dere bort og forlater mine forskrifter og bud som jeg har gitt dere, så dere går og dyrker andre guder og tilber dem,
20 da skal jeg rykke dere opp fra det landet jeg har gitt dere. Og dette huset som jeg har helliget til mitt navn, vil jeg kaste bort fra mitt ansikt. Jeg gjør det til et ordtak og et spottord blant alle folk.
21 Om dette huset er aldri så praktfullt, skal alle som går forbi, bli forferdet og spørre: «Hvorfor har Herren handlet slik mot dette landet og dette huset?»
22 Og da skal folk svare: «Det er fordi de forlot Herren, sine fedres Gud, han som førte dem ut av Egypt, og holdt seg til andre guder, som de tilba og dyrket. Derfor har han ført all denneulykken over dem.»
1 Da de tjue årene var gått som Salomo hadde brukt til å bygge Herrens hus og kongeborgen,
2 bygde han opp igjen de byene som Hiram hadde gitt ham, og lot israelitter bosette seg der.
3 Så dro Salomo til Hamat-Soba og inntok byen.
4 Han bygde opp igjen Tadmor i ørkenen og alle byene med lagerhus som han hadde bygd i Hamat.
5 Han bygde også opp igjen Øvre Bet-Horon og Nedre Bet-Horon til befestede byer med murer, porter og bommer,
6 og Baalat og alle byene hvor Salomo hadde lagerhus, og alle de byene hvor han hadde vognene og hestene sine. Han bygde også alt han ønsket seg både i Jerusalem og i Libanon, i hele det riket han hersket over.
7 I landet var det fortsatt igjen en befolkning som ikke tilhørte Israel: hetitter, amoritter, perisitter, hevitter og jebusitter.
8 Salomo la pliktarbeid på etterkommerne av disse folkene, så mange som ennå var igjen i landet fordi israelittene ikke hadde gjort ende på dem. Slik har det vært til denne dag.
9 Men han satte ingen av israelittene til å gjøre slavearbeid; de var krigere, befalsmenn, vognkommandanter og ryttere.
10 Tallet på de arbeidslederne kong Salomo hadde, var to hundreog femti. De hadde tilsyn med arbeidsfolkene.
11 Salomo førte faraos datter fra Davidsbyen opp til det huset han hadde bygd for henne. Han sa: «Det skal ikke bo noen kvinne i huset til David, Israels konge. For det er hellig, siden Herrens paktkiste er kommet dit.»
12 Så ofret Salomo brennoffer til Herren på Herrens alter som han hadde bygd foran forhallen.
13 Hver dag ofret han så mye som Moses hadde på budt, på sabbatsdagene, nymånedagene og på de tre høytidene i året: deusyrede brøds høytid, ukefesten og løvhyttefesten.
14 Etter den forskriften hans far David hadde gitt, fastsatte han skiftordningen for prestene i deres tjeneste, og tjenesten for levittene og for dørvokterne ved de enkelte portene, skift for skift. Tjenesten for levittene besto i åsynge lovsanger og å hjelpe prestene i tjenesten, slik det krevdes hver dag. For dette hadde gudsmannen David på budt.
15 De vek ikke av fra det som kongen hadde befalt når det gjaldt prestene og levittene, verken om skattkamrene eller noe annet.
16 Nåvar hele Salomos verk fullført, fra den dagen da grunnvollen til Herrens hus ble lagt, inntil det sto ferdig.Herrens hus var fullført.
17 Siden dro Salomo til Esjon-Geber og til Eilat, som ligger ved kysten i Edom-landet.
18 Hiram fikk noen av mennene sine til å sende ham skip med sjøfolk som var godt kjent på havet. De dro av sted sammen med Salomos menn til Ofir. Der hentet de fire hundreog femti talenter gull, som de førte til kong Salomo.
1 Da dronningen av Saba fikk høre om Salomo, kom hun for åprøve ham med gåter. Hun kom til Jerusalem med et stort følge og med kameler som bar balsamoljer, mengder av gull og edelstener. Hun trådte fram for Salomo og snakket med ham om alt som låhenne på hjertet.
2 Og Salomo ga henne svar på alt hun spurte om. Det fantes ikke noe som var skjult for kongen så han ikke kunne gi henne svar.
3 Da dronningen av Saba fikk se Salomos visdom, huset han hadde bygd,
4 rettene på bordet hans, hoffmennene der de satt, tjenerne som vartet opp, og klærne deres, munnskjenkene og klærne deres, og prosesjonen når han gikk opp til Herrens hus, mistet hun helt pusten.
5 Hun sa til kongen: «Så var det da sant, det jeg hørte hjemme i mitt land om deg og visdommen din!
6 Jeg trodde ikke det de fortalte, før jeg kom og fikk se det med egne øyne. Men nåser jeg at de ikke engang har fortalt meg halvparten om din store visdom. Du overgår alt jeg har hørt.
7 Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne, som alltid får ståhos deg og lytte til visdommen din!
8 Velsignet være Herren din Gud, som hadde slik godvilje for deg at han satte deg på sin trone som konge for Herren din Gud. Fordi din Gud har Israel kjær og vil holde folket oppe til evig tid, har han satt deg til konge over dem, for at du skal fremme rett og rettferd.»
9 Så ga hun kongen ett hundreog tjue talenter gull og en stor mengde balsamoljer og edelstener. Det har aldri siden vært slike mengder med balsamoljer i landet som det dronningen av Saba ga kong Salomo.
10 Mennene til Hiram og Salomo som hentet gull fra Ofir, hadde også med seg sandeltre og edelstener derfra.
11 Av sandeltreet fikk kongen laget trapper til Herrens hus og kongeborgen og lyrer og harper til sangerne. Noe lignende hadde aldri før vært å se i Juda.
12 Kong Salomo ga dronningen av Saba alt det hun hadde lyst på og ba om, i tillegg til gaver som takk for det hun hadde hatt med til kongen. Så brøt hun opp og dro hjem til sitt land sammen med tjenerne sine.
13 Det gulletsom Salomo fikk inn på ett år, veide 666 talenter.
14 I tillegg kom avgiftene fra de handelsreisende og kjøpmennene som innførte varer. også alle araberkongene og stattholderne i landet kom med gull og sølv til Salomo.
15 Kong Salomo fikk laget to hundrestore skjold av hamret gull; til hvert skjold gikk det med seks hundresjekel gull.
16 Han fikk også laget tre hundresmåskjold av hamret gull; til hvert av dem gikk det med tre hundresjekel gull. Alle disse skjoldene satte kongen i Libanon-skoghuset.
17 Kongen fikk også laget en stor trone av elfenben og kledde den med rent gull.
18 Tronstolen hadde seks trinn og en fotskammel av gull, som var festet til den. Det var armlener på begge sider av setet, og ved hvert av dem sto det en løve.
19 På de seks trinnene sto det tolv løver, seks på hver side. Maken til trone har aldri vært laget i noe annet kongerike.
20 Alle drikkekarene til kong Salomo var av gull, og altutstyret i Libanon-skoghuset var av rent gull. Sølv ble ikke regnet for noe i Salomos dager.
21 For kongen hadde skip som gikk til Tarsis med noen av Hirams menn. En gang hvert tredje år kom Tarsis-skipene hjem, lastet med gull og sølv, elfenben, apekatter og på fugler.
22 Kong Salomo overgikk alle jordens konger i rikdom og visdom.
23 Og alle jordens konger søkte til Salomo for å lytte til den visdommen som Gud hadde lagt ned i hjertet hans.
24 Hvert år kom de med gaver til ham, gjenstander av sølv og gull, kapper, våpen, balsamoljer, hester og muldyr.
25 Salomo hadde fire tusen stallplasser for hester og vogner og tolv tusen ryttere. Noen av dem plasserte han i vognbyene og noen hos seg selv i Jerusalem.
26 Han hersket over alle kongene fra Eufrattil filisterlandet og helt til grensen mot Egypt.
27 Kongen gjorde sølv like vanlig i Jerusalem som stein, og sedertre like vanlig som morbærtrær i lavlandet.
28 De hentet hester til Salomo fra Egypt og fra alle andre land.
29 Det som ellers er å fortelle om Salomo, fra først til sist, står skrevet i profeten Natans bok, i profetiene av Ahia fra Sjilo og i seeren Iddos syner om Jeroboam, sønn av Nebat.
30 I førti år var Salomo konge i Jerusalem og regjerte over hele Israel.
31 Så gikk Salomo til hvile hos sine fedre. Han ble gravlagt i sin far Davids by. Hans sønn Rehabeam ble konge etter ham.
1 Rehabeam dro til Sikem, for hele Israel var kommet dit for å gjøre ham til konge.
2 Dette fikk Jeroboam, sønn av Nebat, høre. Han var da i Egypt. Dit hadde han flyktet for kong Salomo, men nåvendte han tilbake derfra.
3 Nåsendte de bud på Jeroboam. Og så kom han og hele Israel til Rehabeam og sa:
4 «Din far la et tungt åk på oss. Men nåmådu lette det harde arbeidet og det tunge åket som din far la på oss, så skal vi tjene deg.»
5 Men han svarte dem: «Kom tilbake til meg om tre dager!» Og folket gikk sin vei.
6 Kong Rehabeam rådførte seg først med de gamle, de som hadde stått i tjeneste hos hans far Salomo mens han levde. Han spurte: «Hvordan råder dere meg til åsvare dette folket?»
7 De svarte: «Hvis du vil være god mot dette folket og føyer dem og svarer dem med vennlige ord, da vil de tjene deg alle dine dager.»
8 Men Rehabeam forkastet det rådet de gamle ga ham. Han spurte de unge til råds, de som hadde vokst opp sammen med ham, og som någjorde tjeneste hos ham.
9 «Hva råder dere oss til åsvare dette folket?» spurte han. «De har bedt meg om ålette det åket min far la på dem.»
10 Da svarte de unge som hadde vokst opp sammen med ham: «Folket sa til deg: Din far la et tungt åk på oss. Du må gjøre det lettere for oss! Men slik skal du svare dem: Min lillefinger er tykkere enn min fars midje.
11 Min far la et tungt åk på dere, jeg vil gjøre det enda tyngre. Min far tuktetdere med sveper, jeg vil tukte dere med piggremmer.»
12 Den tredje dagen kom Jeroboam og hele folket til Rehabeam, slik kongen hadde bedt dem om da han sa: «Kom tilbake til meg om tre dager!»
13 Kong Rehabeam ga dem nået hardt svar. Han forkastet rådet fra de eldste
14 og svarte slik som de unge hadde rådet ham til: «Min far la et tungt åk på dere, jeg vil gjøre det enda tyngre. Min far tuktetdere med sveper, jeg vil tukte dere med piggremmer.»
15 Kongen hørte ikke på folket, for Herren hadde styrt det slik for å oppfylle ordet han hadde talt til Jeroboam, sønn av Nebat, gjennom Ahia fra Sjilo.
16 Da kongen ikke ville høre på dem, ga hele Israel ham dette svaret: «Hvilken del har vi i David? Vi har ingen lodd i Isais sønn. Hjem til teltene, Israel! David, sørg nåfor ditt eget hus!» Så dro alle israelittene hjem igjen.
17 Rehabeam ble ikke konge over andre israelitter enn dem som bodde i byene i Juda.
18 Kong Rehabeam sendte Hadoram til dem, han som hadde tilsyn med pliktarbeidet. Men israelittene steinet ham til døde. Rehabeam klarte åredde seg opp i vognen sin og flykte til Jerusalem.
19 Slik gjorde Israel opprør mot Davids hus, og slik har det vært til denne dag.
1 Så snart Rehabeam var kommet til Jerusalem, samlet han Judas og Benjamins hus, hundreog åtti tusenutvalgte krigere. De skulle kjempe mot Israel og vinne kongs makten tilbake for Rehabeam.
2 Da kom Herrens ord til gudsmannen Sjemaja:
3 «Si til Juda-kongen Rehabeam, Salomos sønn, og til alle israelittene i Juda og Benjamin:
4 Så sier Herren: Dere skal ikke dra opp og kjempe mot brødrene deres. Dra hjem igjen, hver til sitt hus! For det som har hendt, er kommet fra meg.» Da adlød de Herrens ord; de snudde og gikk ikke mot Jeroboam.
5 Rehabeam ble boende i Jerusalem, og han bygde ut noen byer i Juda til festningsbyer.
6 Slik bygde han Betlehem, Etam og Tekoa,
7 Bet-Sur, Soko og Adullam,
8 Gat, Maresja og Sif,
9 Adorajim, Lakisj og Aseka,
10 Sora, Ajjalon og Hebron. Disse befestede byene lå i Juda og Benjamin.
11 Han gjorde festningene sterke, innsatte kommandanter og forsynte dem med lager av mat, olje og vin.
12 Hver enkelt byutstyrte han med skjold og spyd. Slik gjorde han dem svært sterke. Juda og Benjamin tilhørte ham.
13 Prestene og levittene i hele Israel kom fra alle kanter av landet og trådte fram for Rehabeam.
14 Levittene forlot beitemark og eiendom og dro til Juda og Jerusalem fordi Jeroboam og sønnene hans hindret dem i å gjøre prestetjeneste for Herren.
15 Han innsatte andre prester på offerhaugene, for bukkene og kalvene som han hadde laget.
16 Med prestene og levittene fulgtealle de som hadde lagt seg på hjertet åsøke Israels Gud. Fra alle Israels stammer kom de til Jerusalem for åofre til Herren, sine fedres Gud.
17 De styrket kongedømmet i Juda og sikret makten for Rehabeam, Salomos sønn, i tre år. For i tre år fulgtede i Davids og Salomos spor.
18 Rehabeam tok Mahalat til kone. Hun var datter av Jerimot, Davids sønn, og av Abihajil, datter av Eliab, Isais sønn.
19 Hun fødte ham sønnene Je'usj, Sjemarja og Saham.
20 Senere tok han Maaka, Absaloms datter, til kone. Hun fødte ham Abia, Attai, Sisa og Sjelomit.
21 Rehabeam elsket Maaka, Absaloms datter, mer enn alle sine andre koner og medhustruer. Til sammen hadde han atten koner og seksti medhustruer. Og han fikk tjueåtte sønner og seksti døtre.
22 Rehabeam pekte ut Abia, sønn av Maaka, til høvding og leder blant brødrene, for han tenkte å gjøre ham til konge.
23 Men han var klok nok til åspre sønnene sine over hele Juda og Benjamin, i alle de befestede byene der. Han ga dem rikelig med mat og skaffet dem mange koner.
1 Da Rehabeams kongedømme var sikret og hans makt var blitt sterk, forlot han Herrens lov, og hele Israel med ham.
2 I Rehabeams femte regjeringsår dro Sjisjak, kongen i Egypt, opp mot Jerusalem; for folket der hadde vært troløst mot Herren.
3 Han kom med tolv hundrevogner og seksti tusen ryttere og en talløs hær som fulgteham fra Egypt: libyere, sukkitter og kusjitter.
4 Han inntok de befestede byene i Juda og kom helt til Jerusalem.
5 Da kom profeten Sjemaja til Rehabeam og lederne i Juda, som var samlet i Jerusalem av frykt for Sjisjak. Han sa til dem: «Så sier Herren: Dere har forlatt meg. Nåforlater jeg dere og gir dere i Sjisjaks hånd.»
6 Da ydmyket Israels ledere og kongen seg og sa: «Herren er rettferdig.»
7 Og da Herren så at de ydmyket seg, kom Herrens ord til Sjemaja: «Siden de ydmyker seg, vil jeg ikke utrydde dem. Snart skal jeg fri dem ut. Jeg skal ikke utøse min harme over Jerusalem gjennom Sjisjak.
8 Men de skal bli tjenere for ham, og da skal de få kjenne forskjellen på å tjene meg og å tjene fremmede kongeriker.»
9 Så dro egypterkongen Sjisjak opp mot Jerusalem. Han tok alle skattene både i Herrens hus og i kongeborgen. Han tok også gullskjoldene som Salomo hadde fått laget.
10 I stedet fikk kong Rehabeam laget bronseskjold, og han satte høvdingene over livvakten som voktet slottsporten, til å ta vare på dem.
11 Hver gang kongen gikk inn i Herrens hus, bar vaktene disse skjoldene og tok dem så med seg tilbake til vaktrommet.
12 Fordi Rehabeam ydmyket seg, vendte Herrens vrede seg fra ham. Han ville ikke helt gjøre ende på ham. Det fantes tross alt noe godt i Juda.
13 Kong Rehabeam styrket sin stilling i Jerusalem og fortsatte som konge. Han var førtien år gammel da han ble konge, og i sytten år regjerte han i Jerusalem, den byen Herren hadde valgt ut blant alle Israels stammer og gjort til bolig for sitt navn. Hans mor het Naama og var fra Ammon.
14 Rehabeam gjorde det som var ondt; for han la ikke sitt hjerte i åsøke Herren.
15 Det som er å fortelle om Rehabeam, fra først til sist, står skrevet i profeten Sjemajas og seeren Iddos krønike, sammen med hans slektsregister. Mellom Rehabeam og Jeroboam var det krig hele tiden.
16 Så gikk Rehabeam til hvile hos sine fedre. Han ble gravlagt i Davidsbyen, og hans sønn Abia ble konge etter ham.
1 I Jeroboams attende regjeringsår ble Abia konge i Juda.
2 Han regjerte i Jerusalem i tre år. Hans mor het Mikaja og var datter av Uriel fra Gibea. Mellom Abia og Jeroboam var det krig.
3 Abia begynte krigen med en hær av tapre krigere, fire hundretusenutvalgte menn. Men Jeroboam stilte opp en hær mot ham på åtte hundretusenutvalgte menn, tapre krigere de også.
4 Abia sto fram på Semarajim-fjellet i Efraims fjelland og sa: Hør på meg, Jeroboam og hele Israel!
5 Dere vet godt at Herren, Israels Gud, ga kongs makten over Israel til David og etterkommerne hans til evig tid gjennom en saltpakt.
6 Men Jeroboam, sønn av Nebat, som sto i tjeneste hos Salomo, Davids sønn, reiste seg mot herren sin og gjorde opprør.
7 Simple og ondsinnede menn sluttetseg til ham. De satte seg opp mot Rehabeam, Salomos sønn. Og Rehabeam var for ung og svak til åkunne ståimot dem.
8 Nåtror dere at dere kan ståimot Herrens kongs makt, som er i hendene på Davids etterkommere, fordi dere er så mange og har med dere gullkalvene som Jeroboam fikk laget til guder for dere.
9 Men dere har drevet bort Herrens prester, Arons sønner, og levittene, og dere har satt inn egne prester, slik som folkene i landene omkring. Hvem som helst som kommer med en ung okse og sju værer for å få prestevigsel, han blir prest for disse ikke-gudene.
10 Men vår Gud er Herren, og vi har ikke forlatt ham. De prestene som tjener Herren, er Arons etterkommere, og levittene gjør sin tjeneste.
11 Hver morgen og hver kveld bærer de fram brennoffer for Herren og velluktende røkelse, og de legger fram brød på det rene bordet. Og hver kveld tenner de lampene på gull-lysestaken. For vi holder forpliktelsene våre mot Herren vår Gud; men dere har forlatt ham.
12 Se, Gud er med oss, han går i spissen, og prestene hans blåser i trompetene og gir krigssignalet mot dere. Israelitter, kjemp ikke mot Herren, deres fedres Gud! For dere kommer ikke til å lykkes.
13 Imens hadde Jeroboam latt en styrke gårundt for åfalle judeerne i ryggen. Slik fikk judeerne hæren foran seg og bakholdsstyrken i ryggen.
14 Da judeerne snudde seg og fikk se at de ble angrepet både forfra og bakfra, ropte de til Herren, mens prestene blåste i trompetene.
15 Så satte judeerne i krigsropet. Da judeerne ropte, lot Gud Jeroboam og hele Israel lide nederlag for Abia og judeerne.
16 Israelittene flyktet for judeerne, og Gud overga dem i deres hender.
17 Abia og hans hærfolk på førte dem et stort nederlag. Av Israelsutvalgte menn var det fem hundretusen falne.
18 Slik ble israelittene ydmyket den gangen. Judeerne var de sterkeste, for de stolte på Herren, sine fedres Gud.
19 Abia forfulgte Jeroboam og inntok noen av byene hans: Betel med landsbyene som hørte til, Jesjana med landsbyer og Efron med landsbyer.
20 Jeroboam kom ikke til makten igjen så lenge Abia levde. Og Herren slo ham så han døde.
21 Men Abia styrket sin makt. Han tok seg fjorten koner og fikk tjueto sønner og seksten døtre.
22 Det som ellers er å fortelle om Abia og alt han sa og gjorde, står skrevet i profeten Iddos kommentarer.
1 Så gikk Abia til hvile hos sine fedre. De gravla ham i Davidsbyen, og hans sønn Asa ble konge etter ham. I hans dager hadde landet ro i ti år.
2 Asa gjorde det som var godt og rett i Herren hans Guds øyne.
3 Han fjernet altrene for fremmede guder og offerhaugene, slo i stykker steinstøttene og hogg ned Asjera-stolpene.
4 Han sa til judeerne at de skulle søke Herren, sine fedres Gud, og holde loven og budene.
5 Fra alle byene i Juda fjernet han offerhaugeneog røkelsesaltrene. Og kongeriket hadde rounderham.
6 Asa bygde befestede byer i Juda, for landet hadde ro. Ingen gikk til krig mot ham i disse årene, for Herren ga ham fred.
7 Asa sa til judeerne: «La oss bygge ut disse byene og reise mur omkring dem, med tårn, porter og bommer, mens landet ennå ligger fritt foran oss. For vi har søkt Herren vår Gud. Vi søkte ham, og han ga oss fred på alle kanter.» Så begynte de å bygge, og de lyktes godt med det.
8 Asa hadde en hær på tre hundretusen mann fra Juda, væpnet med store skjold og spyd, og to hundreog åtti tusen mann fra Benjamin, som bar småskjold og skjøt med bue. Alle var de tapre krigere.
9 En gang dro kusjitten Serah ut mot judeerne med en hær på tusen ganger tusen mann og tre hundrestridsvogner. Da han var kommet så langt som til Maresja,
10 dro Asa ut mot ham. De stilte seg opp til kamp i Sefata-dalen nær Maresja.
11 Da ropte Asa til Herren sin Gud og sa: «Herre, bare du kan hjelpe i kampen mellom den som er sterk og den som er svak. Hjelp oss, Herre, vår Gud! For vi stoler på deg, og i ditt navn har vi gått mot denne veldige styrken.Herre, du er vår Gud. Ingen mennesker kan ståseg mot deg!»
12 Da lot Herren kusjittene lide nederlag for Asa og judeerne, og kusjittene flyktet.
13 Asa og folket som var med ham, forfulgtedem helt til Gerar, og kusjittene falt til siste mann. De ble knust av Herren og hans hær, og judeerne tok et svært stort bytte.
14 De inntok alle byene omkring Gerar, for en redsel for Herren var kommet over folket der. De plyndret alle disse byene, for der var det mye åplyndre.
15 De gikk også til angrep på gjeterteltene og førte bort en mengde sauer og kameler. Så vendte de tilbake til Jerusalem.
1 Guds ånd kom over Asarja, sønn av Oded.
2 Han trådte fram for Asa og sa til ham: «Hør på meg, Asa og hele Juda og Benjamin!Herren er med dere hvis dere er med ham. Søker dere ham, lar han seg finne; men forlater dere ham, vil han forlate dere.
3 I lang tid var Israel uten den sanne Gud, uten prester til å undervise dem og uten lov.
4 Men i sin trengsel vendte de om til Herren, Israels Gud. De søkte ham, og han lot seg finne.
5 På den tiden var det ikke trygt, verken for den som dro ut eller for den som kom hjem. For det rådde stor uro blant folkene i alle land.
6 Folkeslag ble knust mot folkeslag og by mot by; for Guduroetdem med all slags trengsler.
7 Men vær sterke og la ikke hendene synke! Dere skal få lønn for det dere gjør.»
8 Da Asa hørte disse ordene, den profetien som Oded-profeten hadde båret fram, gjorde han seg sterk og fikk fjernet alle de motbydelige gudenefra hele Juda og Benjamin og fra de byene han hadde inntatt i Efraims fjelland. Og han innviet på nytt Herrens alter, det som sto foran forhallen i Herrens hus.
9 Så samlet han hele Juda og Benjamin og de innflytterne fra Efraim, Manasse og Simon som bodde blant dem. For det var mange fra Israel som hadde gått over til Asa da de så at Herren hans Gud var med ham.
10 I Asas femtende regjeringsår, i den tredje måneden, samlet de seg i Jerusalem.
11 Den dagen ofret de til Herren sju hundreokser og sju tusen sauer av det byttet de hadde tatt med seg.
12 De inngikk en pakt om at de skulle søke Herren, sine fedres Gud, av hele sitt hjerte og av hele sin sjel.
13 Og alle som ikke søkte Herren, Israels Gud, skulle dø, gammel som ung, mann som kvinne.
14 Med høy stemme sverget de til Herrenunderjubelrop, til lyden av trompeter og bukkehorn.
15 Hele Juda gledet seg over eden, for de hadde sverget den av hele sitt hjerte. De hadde søkt Herren av all god vilje, og han lot seg finne.Herren ga dem fred på alle kanter.
16 Kong Asa tok til og med verdigheten som kongemor fra sin farmor Maaka fordi hun hadde laget et frastøtende bilde for Asjera. Han hogg det i stykker, knuste det og brente det opp i Kedron-dalen.
17 Men offerhaugenei Israel ble ikke nedlagt. Asa bevarte likevel sitt hjerte helt så lenge han levde.
18 De hellige offergavene som hans far og han selv hadde gitt, førte han til Guds hus. Det var både sølv og gull og annet tempelutstyr.
19 Det var ikke krig før i det trettifemte året av Asas regjeringstid.
1 I Asas trettisjette regjeringsår dro Israels-kongen Basja opp mot Juda og befestet Rama, for at ingen skulle få komme til eller fra kong Asa i Juda.
2 Da tok Asa fram sølv og gull fra skattkamrene, både i Herrens hus og i kongeborgen. Han sendte det til arameerkongen Ben-Hadad, som bodde i Damaskus, med disse ordene:
3 «Det er en pakt mellom meg og deg, som det var mellom min far og din far. Her sender jeg deg en gave av sølv og gull. Bryt nåden pakten du har med Israels-kongen Basja, så han må dra bort fra meg.»
4 Ben-Hadad lyttet til kong Asa. Han sendte hærførerne sine mot byene i Israel, og de tok forrådsbyene Ijjon, Dan og Abel-Majim og alle i Naftali.
5 Da Basja fikk melding om dette, sluttethan å bygge festningsverk i Rama. Han stanset arbeidet.
6 Da tok kong Asa med seg hele folket i Juda, og de førte bort steinene og tømmeret som Basja hadde brukt da han bygde i Rama. Av dette reiste Asa festningsverker i Geba og Mispa.
7 På den tiden kom seeren Hanani til Juda-kongen Asa og sa til ham: «Fordi du stolte på arameerkongen og ikke på Herren din Gud, har arameer kongens hær sluppetut av hendene dine.
8 Kusjittene og libyerne hadde også en veldig hær med stridsvogner og ryttere. Men fordi du den gangen stolte på Herren, ga han dem over i dine hender.
9 For Herrens øyne farer over hele jorden, så han kan styrke dem som helhjertet holder seg til ham. Denne gangen har du værtuklok; fra nå av skal du stadig ha krig.»
10 Da ble Asa sint på seeren og satte ham i arrest;så arg var han på ham for dette. også mot andre av folket gikk Asa hardt fram på den tiden.
11 Det som er å fortelle om Asa fra først til sist, står skrevet i boken om kongene i Juda og Israel.
12 I sitt trettiniende regjeringsår fikk Asa en sykdom i beina, og den ble verre og verre. Men selv da han var syk, søkte han ikke Herren, men bare legene.
13 Så gikk Asa til hvile hos sine fedre. Han døde i sitt førtiførste regjeringsår.
14 De gravla ham i den graven han hadde fått huggetut for seg i Davidsbyen. De la ham på en seng fylt med krydret balsam ogulikesalveblandinger. Så tente de et veldig bål til ære for ham.
1 Etter Asa ble sønnen Josjafat konge. Han styrket stillingen mot Israel.
2 Han plasserte tropper i alle festningsbyene i Juda, og han satte vaktposter rundt om i Juda og i de byene hans far Asa hadde tatt i Efraim.
3 Herren var med Josjafat, for han fulgtede veier som hans stamfar David tidligere hadde fulgt. Han søkte ikke Baal-gudene,
4 men sin fars Gud. Han holdt budenehans og levde ikke slik som de gjorde i Israel.
5 Derfor sikret Herren kongs makten i hans hånd, og hele Juda kom med gaver til Josjafat, så han fikk stor rikdom og ære.
6 Med frimodig hjerte fulgtehan Herrens veier, og han fjernet også offerhaugeneog Asjera-stolpene fra Juda.
7 I sitt tredje regjeringsår sendte Josjafat noen av stormennene sine ut for å undervise i Judas byer. Det var Ben-Hajil, Obadja, Sakarja, Netanel og Mikaja.
8 Sammen med dem sendte han levittene Sjemaja, Netanja, Sebadja, Asael, Sjemiramot, Jonatan, Adonja, Tobia og Tob-Adonja, alle sammen levitter, dessuten prestene Elisjama og Joram.
9 Når deunderviste i Juda, hadde de Herrens lovbok med seg. De dro omkring i alle Judas byer og underviste folket.
10 En redsel for Herren var kommet over alle land og riker som låomkring Juda, så de ikke gikk til krig mot Josjafat.
11 Noen av filisterne kom til Josjafat med gaver og med sølv som avgift. også araberne kom til ham med småfe, sju tusen sju hundreværer og sju tusen sju hundrebukker.
12 Slik ble Josjafat mektigere og mektigere, og han bygde borger og forrådsbyer i Juda.
13 Han hadde store arbeider på gang i Judas byer og soldater, tapre krigere, i Jerusalem.
14 De var mønstret slik, slekt for slekt: Førerne for tusen i Juda var: Adna, som var leder for 300 000 tapre krigere;
15 ved siden av ham Johanan, som var leder for 280 000 mann;
16 og ved siden av ham Amasja, sønn av Sikri, som frivillig hadde gått i Herrens tjeneste, og sammen med ham 200 000 tapre krigere.
17 Fra Benjamin var det Eljada, en tapper kriger, og sammen med ham 200 000 mann væpnet med bue og skjold;
18 og ved siden av ham Josabad med 180 000 våpenføre menn.
19 Dette var de som sto i kongens tjeneste, foruten dem som kongen hadde plassert i festningsbyene i hele Juda.
1 Josjafat fikk stor rikdom og ære, og han knyttet slektsbånd til Ahab.
2 Noen år senere dro han ned til Ahab i Samaria. Ahab slaktet en stor mengde småfe og storfe for ham og de mennene han hadde med seg, og overtalte ham til å dra opp mot Ramot i Gilead.
3 «Vil du gå med meg mot Ramot i Gilead?» sa Israels-kongen Ahab til Juda-kongen Josjafat. Og han svarte: «Jeg som du, mitt folk som ditt folk. Vi går med deg i krigen.»
4 Men siden sa Josjafat til Israels konge: «Søk først råd hos Herren!»
5 Da samlet Israels konge profetene, fire hundremann, og spurte dem: «Skal vi dra i krig mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være?» De svarte: «Dra opp! Gud vil gi byen i kongens hender.»
6 Men Josjafat sa: «Er det ingen annen av Herrens profeter her som vi også kunne spørre?»
7 Israels konge svarte: «Det finnes enda en som vi kunne få til å spørre Herren. Men jeg hater ham, for han profeterer aldri noe godt om meg, men alltid vondt. Det er Mika, sønn av Jimla.» Josjafat sa: «Kongen skulle ikke snakke slik!»
8 Da ropte Israels konge på en av hoffmennene og sa: «Skynd deg og hent Mika, sønn av Jimla!»
9 Kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, satt i kongelig skrud på hver sin trone, på en treskeplass ved byporten i Samaria, og alle profetene sto foran dem og profeterte.
10 Sidkia, sønn av Kenaana, laget seg horn av jern og sa: «Så sier Herren: Med disse skal du stange arameerne til du får gjort ende på dem.»
11 Alle profetene profeterte likedan og sa: «Dra opp mot Ramot i Gilead, så skal du ha lykken med deg.Herren vil gi byen i kongens hender.»
12 Sendebudet som var gått for å hen Mika, sa til ham: «Hør! Profetene sier med én munn at det skal gåkongen vel. La nåditt ord være som deres og spågodt, du også!»
13 Men Mika svarte: «Så sant Herren lever: Det min Gud sier, må jeg tale.»
14 Da han kom fram, sa kongen til ham: «Mika, skal vi dra i krig mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være?» Han svarte: «Dra opp dit, så skal dere ha lykken med dere! De skal overgis i deres hender.»
15 Men kongen sa til ham: «Hvor mange ganger skal jeg la deg sverge på at du ikke sier meg annet enn sannheten i Herrens navn?»
16 Da sa Mika: «Jeg så hele Israel spredtutover fjellene som sauer uten gjeter. Og Herren sa: Disse har ingen herre. La dem dra hjem i fred, hver til sitt!»
17 Da sa Israels konge til Josjafat: «Var det ikke det jeg sa til deg? Han profeterer aldri noe godt om meg, bare vondt.»
18 Mika sa: så hør da Herrens ord! Jeg så Herren sitte på sin trone, og hele himmelens hær sto ved hans høyre og hans venstre side.
19 Da spurte Herren: «Hvem vil forlede Ahab, Israels konge, så han drar opp mot Ramot i Gilead og faller der?» En svarte slik og en annen slik.
20 Da gikk en ånd fram, stilte seg foran Herren og sa: «Jeg skal forlede ham.» «Hvordan?» spurte Herren.
21 Den svarte: «Jeg vil dra av sted og være en løgnens ånd i munnen på alle profetene hans.» Da sa Herren: «Ja, du skal lokke ham, og det skal lykkes deg. Dra av sted og gjør det!»
22 Så har da Herren lagt en løgnens ånd i munnen på disse profetene dine.Herren har varsletulykke over deg.
23 Da gikk Sidkia, sønn av Kenaana, bort og slo Mika på kinnet og sa: «Påhvilken må te er Herrens ånd gått over fra meg for å tale gjennom deg?»
24 Mika svarte: «Det skal du få se den dagen du flykter fra rom til rom for ågjemme deg.»
25 Da sa Israels konge: «Ta Mika og før ham bort til byhøvdingen Amon og kongs sønnen Joasj
26 og si: så sier kongen: Sett denne mannen i fengsel! La ham bare få smårasjoner med brød og vann til jeg kommeruskadd hjem igjen.»
27 Mika sa: «Kommer duuskadd hjem igjen, så har ikke Herren talt gjennom meg.» Og han la til: «Hør dette, alle folk!»
28 Så dro kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, opp mot Ramot i Gilead.
29 Israels konge sa til Josjafat: «Jeg vil forkle meg før jeg drar i krigen. Men du kan ha på deg dine vanlige klær.» Så forkledde Israels konge seg, og de dro ut i krigen.
30 Arameerkongen hadde gitt denne ordren til sine kommandanter for stridsvognene: «Dere skal ikke kjempe mot høy eller lav, men bare mot Israels konge.»
31 Da vognkommandantene fikk øye på Josjafat, sa de: «Det må være kongen i Israel.» Så omringet de ham og gikk til angrep. Da satte Josjafat i å rope høyt, og Herren hjalp ham. Gud lokket dem bort fra ham.
32 Da vognkommandantene så at det ikke var Israels konge, vendte de seg fra ham.
33 Men en mann spente buen og skjøt på må få. Han traff Israels konge mellom brynjeplatene. Da sa kongen til vognføreren: «Snu og kjør meg vekk fra slaget! Jeg er såret.»
34 Kampen ble hardere og hardereutover dagen, og Israels konge ble støttet opp i vognen sinunderstriden mot arameerne til kvelden kom. Men ved solnedgang døde han.
1 Juda-kongen Josjafat vendteuskadd hjem igjen til Jerusalem.
2 Da trådte seeren Jehu, sønn av Hanani, fram for kong Josjafat og sa: «Hvordan kan du hjelpe den urettferdige og elske dem som hater Herren? Det er derfor Herrens vrede er kommet over deg.
3 Men noe godt finnes det hos deg. Du har fjernet Asjera-stolpene fra landet og lagt hele ditt hjerte i åsøke Gud.»
4 Josjafat bodde nåi Jerusalem. Derfra dro han ut blant folket fra Beer-Sjeba til Efraims fjelland. Han fikk dem til å vende tilbake til Herren, deres fedres Gud.
5 Han innsatte dommere i landet, i alle festningsbyene i Juda, by for by.
6 Og han sa til dommerne: «Vær nøye med hva dere gjør, for dere skal ikke dømme på vegne av mennesker, men for Herren. Han er med dere når dere feller dom.
7 La nåfrykt for Herren være over dere! Pass på hva dere gjør, for hos Herren vår Gud er det ingenurett. Han gjør ikke forskjell på folk og tar ikke imot bestikkelser.»
8 Ogsåi Jerusalem innsatte Josjafat noen av levittene og prestene og noen av Israels familieoverhoder til å dømme på Herrens vegne og til å avgjøre saker mellom Jerusalems innbyggere.
9 Han ga dem dette på budet: «I frykt for Herren skal dere trofast og helhjertet gjøre slik:
10 Hver gang deres landsmenn, hvilken by de så bor i, legger fram en sak for dere –enten det gjelder en drapssak eller spørsmål om lov og bud, forskrifter og rettsregler –da skal dere advare dem så de ikke fører skyld over seg for Herren og hans vrede rammer både dere og deres landsmenn. Slik må dere gjøre, ellers fører dere skyld over dere.
11 Se, i alle saker som hører inn under Herren, skal øverstepresten Amarja være lederen deres, og Sebadja, sønn av Ismael, fyrste for Judas hus, i alle saker som hører innunder kongen. Og levittene skal være deres tilsynsmenn. Vær sterke og gå til verket! må Herren være med den som gjør det gode!»
1 En tid etter hendte det at moabittene og ammonittene og sammen med dem noen me'unitter gikk til krig mot Josjafat.
2 Det kom noen og sa til Josjafat: «Det kommer en stor styrke mot deg fra den andre siden av sjøen, fra Edom. De står allerede i Haseson-Tamar» –det er En-Gedi.
3 Da ble Josjafat redd, og han vendte seg til Herren for åsøke råd hos ham. Så ropte han ut en faste over hele Juda.
4 Judeerne samlet seg for åsøke råd hos Herren. Fra alle byene i Juda kom de for å be Herren om råd.
5 Josjafat sto fram midt i forsamlingen av folk fra Juda og Jerusalem, i Herrens hus, foran den nye forgården,
6 og sa: Herre, våre fedres Gud! Det er du som er Gud i himmelen, og som hersker over alle folkeslagenes kongeriker. I din hånd er makt og velde, og ingen kan ståseg mot deg.
7 Du, vår Gud, drev ut dem som bodde i dette landet, for ditt folk Israel, og du ga det til din venn Abrahams ætt til evig tid.
8 Der bosatte de seg, og der bygde de en helligdom for ditt navn og sa:
9 «Hvis noe ondt rammer oss, sverd, straff, pest eller sult, da vil vi stille oss foran dette huset, for ditt ansikt; for i dette huset bor ditt navn. Vi vil rope til deg i vår nød, og du vil høre og frelse.»
10 Se nå på ammonittene, moabittene og folket fra fjellandet Se'ir. Du lot ikke israelittene trenge inn blant dem da de kom fra Egypt; de bøyde av ogutryddet dem ikke.
11 Men se hvordan de lønner oss! Nå kommer de for å drive oss bort fra din eiendom, den du ga oss i eie.
12 Vår Gud, du skal dømme dem. For vi står maktesløse overfor denne store styrken som kommer mot oss. Vi vet ikke hva vi skal gjøre; men våre øyne er vendt mot deg.
13 Alle judeerne sto der for Herrens ansikt med sine familier, sine kvinner og barn.
14 Midt i forsamlingen kom Herrens ånd over levitten Jahasiel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Je'iel, Mattanjas sønn, som var av Asafs slekt.
15 Han sa: «Lytt, alle judeere og dere som bor i Jerusalem, og du, kong Josjafat!så sier Herren til dere: Vær ikke redde og mist ikke motet av denne store styrken; for dette er ikke deres kamp, men Guds.
16 Dra ned mot dem i morgen når de er på vei oppover Sis-bakken. Dere kommer til å møte dem ved enden av kløften ut mot Jeruel-ørkenen.
17 Men det er ikke dere som skal kjempe denne gangen. Dere skal bare stille dere opp og bli stående, så skal dere se hvordan Herren frelser dere, Juda og Jerusalem. Vær ikke redde og mist ikke motet! Dra ut mot dem i morgen!Herren skal være med dere.»
18 Da bøyde Josjafat seg med ansiktet mot jorden, og hele Juda og alle som bodde i Jerusalem, falt ned for Herren og tilba ham.
19 De levittene som hørte til Kehat- og Korah-sønnene, reiste seg for å lovsynge Herren, Israels Gud, med høy og kraftig stemme.
20 Tidlig neste morgen brøt de opp og dro ut til Tekoa-ørkenen. Med det samme de dro ut, trådte Josjafat fram og sa: «Hør på meg, judeere og dere som bor i Jerusalem! Vær tro mot Herren deres Gud, så skal dere stå støtt! Vær tro mot profetene hans, så skal dere ha lykken med dere!»
21 Etter å ha rådført seg med folket valgte han ut sangere som skulle lovprise Herren i hellig prakt. De dro ut i spissen for krigerne mens de sang: «Pris Herren, evig varer hans miskunn!»
22 Så snart de stemte i med jubelrop og lovsang, lot Herren ammonittene, moabittene og folket fra Se'ir-fjellene, de som rykket fram mot judeerne, falle i bakhold. Slik ble de slått.
23 Da vendte ammonittene og moabittene seg mot folket fra Se'ir-fjellene for å slå dem med bann ogutrydde dem. Da de hadde gjort ende på folket fra Se'ir, ga de seg til å utrydde hverandre.
24 Da judeerne kom fram tilutsiktspunktet over ørkenen og så seg om etter hærstyrken, fikk de øye på de falne som lådøde på jorden. Ingen hadde sluppetunna.
25 Josjafat og hans folk dro da dit for å ta bytte, og de fant en mengde dyr, gods, klær og verdifulle ting. De tok mer enn de kunne bære. Tre dager varte plyndringen, så stort var byttet.
26 På den fjerde dagen kom de sammen i Beraka-dalen, for der velsignet de Herren. Derfor kalte de dette stedet Beraka-dalen, og det heter det den dag i dag.
27 Så vendte mennene fra Juda og Jerusalem tilbake, med Josjafat i spissen. Glade vendte de tilbake til Jerusalem, for Herren hadde gitt dem grunn til åglede seg over fiendene.
28 Med harper, lyrer og trompeter dro de inn i Jerusalem, til Herrens hus.
29 Redsel for Gud kom over alle land og riker da de hørte at Herren hadde kjempet mot Israels fiender.
30 Nåvar det ro i Josjafats rike; for hans Gud lot ham få fred på alle kanter.
31 Slik regjerte Josjafat over Juda. Han var trettifem år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tjuefemår. Hans mor het Asuba og var datter av Sjilhi.
32 Josjafat fulgtei sin far Asas fotspor og vek ikke av fra dem. Han gjorde det som var rett i Herrens øyne.
33 Likevel ble ikke offerhaugenenedlagt, og folket hadde ennå ikke vendt sitt hjerte til fedrenes Gud.
34 Det som ellers er å fortelle om Josjafat, fra først til sist, står skrevet i krøniken til Jehu, Hananis sønn. Den er tatt med i boken om Israels konger.
35 Siden allierte Juda-kongen Josjafat seg med Israels-kongen Ahasja, han som var skyldig i så myeurett.
36 Han gikk sammen med ham om å bygge skip som skulle gå til Tarsis. De bygde skipene i Esjon-Geber.
37 Da profeterte Elieser, sønn av Dodava fra Maresja, mot Josjafat og sa: «Fordi du har alliert deg med Ahasja, kommer Herren til åødelegge ditt verk.» Skipene forliste og kunne ikke seile til Tarsis.
1 Så gikk Josjafat til hvile hos sine fedre. Han ble gravlagt i fedregraven i sin stamfar Davids by, og hans sønn Joram ble konge etter ham.
2 Joram hadde flere brødre, sønner av Josjafat. De het Asarja, Jehiel, Sakarja, Asarjahu, Mikael og Sjefatja. Alle disse var sønner av Israels-kongen Josjafat.
3 Faren ga dem mange gaver: sølv og gull og kostbare gjenstander, i tillegg til befestede byer i Juda. Men kongedømmet ga han til Joram, for han var den førstefødte.
4 Da Joram hadde overtatt kongedømmet etter faren og sikret seg makten, drepte han alle brødrene sine med sverd og også noen av lederne i Israel.
5 Joram var trettito år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i åtte år.
6 I sin ferd var han som de andre kongene i Israel. Han levde slik som Ahabs hus hadde gjort, for han var gift med en datter av Ahab. Og han gjorde det som var ondt i Herrens øyne.
7 Men på grunn av pakten han hadde sluttet med David, ville Herren ikke ødelegge Davids hus; for han hadde lovet at en lampe alltid skulle lyse for ham og hans etterkommere.
8 I Jorams tid gjorde Edom opprør mot Juda og tok seg en konge.
9 Da rykket Joram ut dit med hærførerne sine og alle stridsvognene. Han brøt opp om natten og slo edomittene, som hadde omringet ham og kommandantene for stridsvognene.
10 Etter opprøret har Edom vært skilt fra Juda til denne dag. På samme tid gjorde Libna opprør mot Joram fordi han hadde forlatt Herren, sine fedres Gud.
11 Han bygde også offerhauger i Juda-fjellene, han fikk dem som bodde i Jerusalem, til å drive hor, og han førte judeerne på avveier.
12 Da kom det et brev til Joram fra profeten Elia, og der sto det: så sier Herren, din far Davids Gud: Du følger ikke i fotsporene til din far Josjafat og Juda-kongen Asa.
13 Men du går på de samme veier som Israels-kongene, og slik får du judeerne og dem som bor i Jerusalem, til å drive hor, slik Ahabs hus gjorde det. Du har til og med drept brødrene dine, sønner av din egen far, enda de var bedre enn du.
14 Derfor vil Herren slåbåde folket ditt, sønnene dine og konene dine og alt det du eier, med en stor plage.
15 Selv skal du bli rammet av store lidelser, en sykdom i innvollene som til slutt vil føre til at de faller ut.
16 Så oppildnet Herren filisterne mot Joram, sammen med de araberne som bodde i nærheten av kusjittene.
17 De dro opp mot Juda, trengte inn i landet og førte bort alt de fant i kongeborgen, og sønnene hans og konene hans. Han hadde ingen sønner igjen unntatt den yngste, Joahas.
18 Etter alt dette rammet Herren ham med enuhelbredelig sykdom i tarmene.
19 Til sist, da to år var gått, førte sykdommen til at tarmene hans falt ut, og han døde undervoldsomme smerter. Folket tente ikke noe bål til ære for ham, slik de hadde gjort for fedrene hans.
20 Joram var trettito år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i åtte år. Han gikk bort uten at noen savnet ham. De gravla ham i Davidsbyen, men ikke i kongegravene.
1 De som bodde i Jerusalem, gjorde Ahasja, Jorams yngste sønn, til konge etter ham. For alle de eldre sønnene var blitt drept av en røverbande som kom til leiren sammen med araberne. Slik ble Jorams sønn Ahasja konge i Juda.
2 Ahasja var førtito år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i ett år. Hans mor het Atalja og var datter av Omri.
3 Også Ahasja var i sin ferd som kongene av Ahabs hus, for moren rådet ham til ågjøreurett.
4 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, slik som Ahabs hus. For de var rådgiverne hans etter farens død, og det ble til ødeleggelse for ham.
5 Det var etter råd fra dem at han sammen med Israels-kongen Joram, sønn av Ahab, gikk til krig mot arameerkongen Hasael ved Ramot i Gilead. Men arameerne såret Joram.
6 Da vendte han tilbake til Jisreel for å få leget så rene som han hadde fått ved Ramotunderkampen med arameer kongen Hasael. Og Juda-kongen Ahasja, Jorams sønn, dro ned til Jisreel for å se til Joram, Ahabs sønn, mens han låsyk.
7 Men Gud ville at Ahasjas besøk hos Joram skulle bli hans undergang. Da han kom dit, dro han ut sammen med Joram mot Jehu, sønn av Nimsji, som Herren hadde salvet til å utrydde Ahabs hus.
8 Og mens Jehu holdt på å fullføre dommen over Ahabs hus, traff han på lederne fra Juda og Ahasjas brorsønner, som var i tjeneste hos kongen, og han drepte dem.
9 Deretter lette han etter Ahasja, og han ble grepet mens han holdt seg skjult i Samaria. De førte ham til Jehu og drepte ham. Så gravla de ham; for de sa: «Han er en etterkommer av Josjafat, han som søkte Herren av hele sitt hjerte.» Nåvar det ingen igjen av Ahasjas hus som var i stand til å ta over kongs makten.
10 Da Atalja, mor til Ahasja, fikk vite at sønnen hennes var død, begynte hun straks å utrydde hele kongeætten i Juda.
11 Men kongs datteren Josjabat tok i hemmelighet Ahasjas sønn Joasj bort fra de kongs sønnene som skulle drepes. Hun førte ham og fostermoren hans inn på en sovesal. Der gjemte Josjabat gutten for Atalja, så hun ikke kunne drepe ham. Josjabat var datter av Joram og gift med presten Jojada. Hun var altså Ahasjas søster.
12 I seks år var han skjult hos dem i Guds hus mens Atalja regjerte i landet.
1 Men i det sjuendeåret tok Jojada mot til seg og slutteten pakt med noen av hundre manns førerne. Det var Asarja, sønn av Jeroham, Ismael, sønn av Johanan, Asarja, sønn av Obed, Maaseja, sønn av Adaja, og Elisjafat, sønn av Sikri.
2 De dro omkring i Juda og samlet levittene fra alle byene i Juda og Israels familieoverhoder. Så kom de til Jerusalem.
3 Der sluttethele forsamlingen en pakt med kongen i Guds hus. Og Jojada sa til dem: «Denne kongs sønnen skal være konge, slik som Herren har sagt om Davids sønner.
4 Slik skal dere gjøre: En tredjedel av dere, de prestene og levittene som kommer for å gjøre tjeneste på sabbaten, skal vokte dørene.
5 Den andre tredjedelen skal være ved kongeborgen, den tredje ved Jesod-porten, og hele folkemengden skal være i forgårdene til Herrens hus.
6 Men ingen må komme inn i Herrens husunntatt prestene og de levittene som gjør tjeneste. De kan gå inn, for de er helliget. Men hele folkemengden må rette seg etter Herrens forordning.
7 Levittene skal stille seg i en ring rundt kongen, hver mann med våpen i hånd. Om noen trenger seg inn i tempelet, skal han dø. De må følge kongen hvor han går og står.»
8 Levittene og alle judeerne gjorde i ett og alt som presten Jojada bød dem. Hver tok sine menn; de tok både dem som gikk på vakt på sabbaten, og dem som skulle ha avløsning. For presten Jojada hadde ikke latt skiftene dra hjem.
9 Presten Jojada ga hundre manns førerne de spydene og skjoldene, både store og små, som hadde tilhørt kong David, og som var i Guds hus.
10 Og han stilte opp hele folket i en ring rundt kongen, hver mann med våpen i hånd, fra sørsiden til nordsiden av tempelet, nær ved alteret og selve tempelhuset.
11 Så førte Jojada og sønnene hans kongs sønnen ut, satte kronen på ham og ga ham kongesymbolene. Deutropte ham til konge, salvet ham og ropte: «Leve kongen!»
12 Da Atalja hørte ropet fra folkemengden som løp fram for åhylle kongen, gikk hun opp til folket i Herrens hus.
13 Der fikk hun se kongen ståved søylen sin ved inngangen, og høvdingene og hornblåserne ved siden av ham, mens hele folket jubletog blåste i trompeter og sangerne ledet lovsangen med instrumentene sine. Da flerret Atalja klærne sine og ropte: «Forræderi, forræderi!»
14 Men presten Jojada sendte hundre manns førerne ut, de som sto i spissen for hæren, og sa til dem: «Før henne ut mellom rekkene! Følger noen etter henne, så skal han dø for sverd.» For presten hadde sagt: «Dere må ikke drepe henne i Herrens hus.»
15 Så grep de Atalja. De førte henne til Hesteporten, som leder inn i kongeborgen, og der drepte de henne.
16 Siden sluttet Jojada en pakt mellom seg og folket og kongen: De skulle være Herrens folk.
17 Så gikk hele folkemengden til Baal-tempelet og rev det ned. Altrene og gudebildene knuste de, og Baal-presten Mattan drepte de foran altrene.
18 Tilsynet med Herrens hus overlot Jojada til prestene og levittene, som David hadde inndelt i skift til å gjøre tjeneste i tempelet, til å bære fram brennoffer for Herren slik det er skrevet i Moseloven, underglede og sang slik David ville.
19 Og han satte dørvoktere ved portene til Herrens hus, så ingen som av en eller annen grunn var blitt uren, skulle slippe inn.
20 Så tok han med seg hundre manns førerne, stormennene, folkets ledere og hele folkemengden og førte kongen ned fra Herrens hus. De gikk gjennom Øvreporten inn i kongeborgen og satte kongen på tronen.
21 Hele folket jublet, og det var ro i byen. Men Atalja hadde de drept med sverd.
1 Joasj var sju år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i førti år. Hans mor het Sibja og var fra Beer-Sjeba.
2 Joasj gjorde det som var rett i Herrens øyne, så lenge presten Jojada levde.
3 Jojada tok to koner til ham, og han fikk sønner og døtre.
4 Da det var gått en tid, besluttet Joasj å utbedre Herrens hus.
5 Han samlet prestene og levittene og sa til dem: «Dra ut til byene i Juda og samle inn penger fra alle israelittene, så dere år for år kan sette i stand deres Guds hus slik det trengs. Dere må skynde dere å gjøre dette!» Men levittene skyndte seg ikke.
6 Da kalte kongen øverstepresten Jojada til seg og sa: «Hvorfor har du ikke sørget for at levittene krever inn fra Juda og Jerusalem den avgiften til teltet med vitnesbyrdet som Moses, Herrens tjener, og Israels forsamling har fastsatt?
7 For den gudløse Atalja og sønnene hennes har trengt seg inn i Guds hus og til og med brukt alt det hellige fra Herrens hus for Baal-gudene.»
8 Så befalte kongen at de skulle lage en kiste og sette den uten for porten til Herrens hus.
9 Det ble kunngjort i Juda og Jerusalem at alle skulle komme til Herren med den avgiften som Moses, Guds tjener, hadde på lagt Israel i ørkenen.
10 Da ble alle høvdingene og hele folket glade. De kom og kastet penger i kisten til den ble full.
11 Når levittene kom med kisten til kongelig kontroll og de så at det var mange penger i den, kom kongens skriver og øversteprestens tilsynsmann og tømte kisten. Så satte de den på plass igjen. Dette gjorde de dag etter dag og samlet en mengde penger.
12 Kongen og Jojada ga pengene til dem som sto for arbeidet på Herrens hus. Og de leide steinhoggere og tømmermenn til å utbedre Herrens hus og jernsmeder og kobbersmeder som skulle sette det i stand.
13 Arbeidslederne satte arbeidet i gang, og under deres ledelse gikkutbedringene framover. De satte Guds hus i stand igjen etter de mål det skulle ha, og gjorde det sterkere enn før.
14 Da de var ferdige, kom de med resten av pengene til kongen og Jojada, som brukte dem til å lageutstyr til Herrens hus: redskaper til tjenesten og ofringen, skåler og andre gjenstander av gull og sølv. Så lenge Jojada levde, bar de daglig fram brennoffer i Herrens hus.
15 Jojada ble gammel og mett av dager. Han var hundre og tretti år gammel da han døde.
16 De gravla ham i Davidsbyen, sammen med kongene, fordi han hadde gjort mye godt i Israel og for Gud og hans hus.
17 Etter at Jojada var død, kom høvdingene i Juda til kongen og kastet seg ned for ham. Og kongen hørte på dem.
18 Så forlot de huset til Herren, fedrenes Gud, og dyrket Asjera-stolper og gudebilder. Da ble Juda og Jerusalem rammet av vrede fordi de hadde gjort seg skyldige i dette.
19 Herren sendte profeter blant dem for å føre dem tilbake til seg. Profetene advarte dem, men de ville ikke høre.
20 Da kom Guds ånd over Sakarja, sønn av presten Jojada. Han trådte fram for folket og sa til dem: «Så sier Gud: Hvorfor bryter dere Herrens bud? Dere kommer ikke til å lykkes. Dere har forlatt Herren, derfor forlater han dere.»
21 Men de fikk i stand en sammensvergelse mot ham, og på kongens befaling steinet de ham i forgården til Herrens hus.
22 Kong Joasj husket ikke på den godhet som Jojada, far til Sakarja, hadde vist ham, og han drepte sønnen. Idet han døde, ropte han: «Måtte Herren se og gjengjelde dette!»
23 Før året var omme, dro en hær av arameere opp mot kong Joasj. De kom til Juda og Jerusalem og utryddet alle høvdingene i folket. Alt byttet de tok, sendte de til kongen i Damaskus.
24 Det var ikke mange mann i arameerhæren som kom. Likevel lot Herren dem vinne over en stor hær fordi judeerne hadde forlatt Herren, sine fedres Gud. Slik fullbyrdet de dommen over Joasj.
25 Da arameerne dro bort, lot de ham ligge igjen, alvorlig såret. Og kongens tjenere sammensverget seg mot ham fordi han hadde tatt livet av sønnen til presten Jojada. De drepte ham i sengen hans. Slik døde Joasj, og de gravla ham i Davidsbyen, men ikke i kongegravene.
26 De som fikk i stand sammensvergelsen mot ham, var Sabad, sønn av Sjimat, en kvinne fra Ammon, og Josabad, sønn av Sjimrit, en kvinne fra Moab.
27 Om sønnene til Joasj, om de mange profetordene mot ham og om gjenoppbyggingen av Guds hus, om alt dette står det skrevet i kommentarene til kongebøkene. Hans sønn Amasja ble konge etter ham.
1 Amasja var tjuefemår gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tjueni år. Hans mor het Joaddan og var fra Jerusalem.
2 Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, men ikke med et helt hjerte.
3 Så snart Amasja hadde sikret seg kongs makten, drepte han de tjenerne som hadde slått i hjel hans far, kongen.
4 Men barna deres drepte han ikke. Han fulgtedet som står skrevet i lovboken til Moses, hvor Herren befaler: Fedre skal ikke dø for barna, og barn skal ikke dø for fedrene. Enhver skal dø for sin egen synd.
5 Siden samlet Amasja judeerne og stilte dem opp, familie for familie, under tusen manns førere og hundre manns førere i hele Juda og Benjamin. Han mønstret alle som var tjue år eller mer, og fant at det var tre hundre tusenut valgte stridsdyktige menn som kunne bruke spyd og skjold.
6 Dessuten leide han hundretusen tapre krigere fra Israel for hundretalenter sølv.
7 Da kom en gudsmann til ham og sa: «Konge, la ikke Israels hær dra med deg! For Herren er ikke med israelittene, ikke med noen av Efraims sønner.
8 Dra ut på egen hånd og gå modig i krigen! Ellers vil Gud la deg falle for fienden. For Gud har makt både til å hjelpe og til å felle.»
9 Amasja spurte gudsmannen: «Hva så med de hundretalentene jeg ga til den israelittiske hærstyrken?» Gudsmannen svarte: «Herren kan gi deg mer enn det!»
10 Da skilte Amasja ut den styrken som var kommet til ham fra Efraim, og lot dem dra hjem. De ble brennende harme på judeerne og vendte hjem i fullt sinne.
11 Da Amasja hadde styrket sin stilling, førte han hæren sin til Saltdalen. Der slo han ned ti tusen mann fra Se'ir,
12 og judeerne tok ti tusen levende til fange. De førte dem opp på toppen av en klippe og kastet dem ned derfra så de ble knust, alle sammen.
13 Men soldatene fra hærstyrken som Amasja hadde sendt hjem så de ikke fikk dra i krig med ham, plyndret byene i Juda, fra Samaria til Bet-Horon. Der slo de ned tre tusen mann og tok stort bytte.
14 Da Amasja kom tilbake etter å ha slått edomittene, hadde han med seg gudenesom tilhørte folket i Se'ir. Han satte dem opp som sine egne guder, tilba dem og tente offerild for dem.
15 Da ble Herren brennende harm på Amasja og sendte ham en profet som sa: «Hvorfor søker du råd hos guder som ikke kunne berge sitt eget folk ut av din hånd?»
16 Men da profeten talte slik til ham, sa Amasja: «Har vi gjort deg til kongens rådgiver? Hold opp, ellers blir du slått i hjel!» Da holdt profeten opp og sa: «Jeg vet at Gud har besluttet å utrydde deg fordi du gjorde dette og ikke hørte på mitt råd.»
17 Amasja, kongen i Juda, holdt råd og sendte så bud til Israels-kongen Joasj, sønn av Joahas, sønn av Jehu. «Kom, la oss kjempe ansikt til ansikt!» sa han.
18 Men Joasj, kongen i Israel, sendte dette bud tilbake til Juda-kongen Amasja: «Tistelen i Libanon sendte en gang bud til sedertreet i Libanon og sa: La min sønn få din datter til kone! Men et av villdyrene i Libanon kom forbi og trampet tistelen ned.
19 Du tenker at du har slått edomittene. Derfor er du blitt overmodig og vil vinne ære. Hold deg hjemme! Hvorfor vil du styrte deg iulykke så du går til grunne, og Juda med deg?»
20 Men Amasja ville ikke høre på ham, for dette var fra Gud. Han ville overgi dem i hans hender fordi de hadde søkt råd hos Edoms guder.
21 Da rykket Israels-kongen Joasj ut mot Amasja, kongen i Juda. De kjempet ansikt til ansikt i Bet-Sjemesj, som ligger i Juda.
22 Judeerne ble slått av israelittene, og de flyktet hver til sitt.
23 Juda-kongen Amasja, sønn av Joasj, sønn av Joahas, ble tatt til fange i Bet-Sjemesj av Joasj, Israels konge, og ført til Jerusalem. Der rev Joasj ned fire hundrealen av bymuren, fra Efraim-porten til Hjørneporten.
24 Så tok han alt gulletog sølvet og alt utstyret som fantes i Guds hus, hos Obed-Edom og i skattkamrene i kongeborgen, dessuten gislene. Så vendte han tilbake til Samaria.
25 Juda-kongen Amasja, sønn av Joasj, levde femten år etter at Israels konge Joasj, sønn av Joahas, var død.
26 Det som ellers er å fortelle om Amasja, fra først til sist, står skrevet i boken om Judas og Israels konger.
27 Da Amasja begynte å vende seg bort fra Herren, fikk de i stand en sammensvergelse mot ham i Jerusalem. Da flyktet han til Lakisj. Men de sendte folk etter ham og drepte ham der.
28 Han ble brakt tilbake til Jerusalem på hesteryggen og gravlagt hos sine fedre i Juda-byen.
1 Hele folket i Juda tok Ussia, som da var seksten år gammel, til konge etter hans far Amasja.
2 Det var han som vant byen Eilat tilbake til Juda og befestet den, etter at kongen var gått til hvile hos sine fedre.
3 Ussia var seksten år da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i femtito år. Hans mor het Jekolja og var fra Jerusalem.
4 Ussia gjorde det som var rett i Herrens øyne, slik hans far Amasja hadde gjort.
5 Han søkte Gud så lenge Sakarja levde, han som forsto seg på gudssyner. Og så lenge han søkte Herren, ga Gud ham fremgang.
6 Ussia dro ut og gikk til krig mot filisterne. Han rev ned bymurenei Gat, Jabne og Asjdod. Siden bygde han byer ved Asjdod og andre steder hos filisterne.
7 Gud hjalp ham mot filisterne, mot de araberne som bodde i Gur-Baal, og mot me'unittene.
8 Ammonittene kom med gaver til Ussia, og ryktet om ham nådde helt til Egypt; for han var blitt svært mektig.
9 Ussia bygde tårn i Jerusalem, på Hjørneporten og Dalporten og på murvinkelen. Slik forsterket han dem.
10 Han bygde også tårn i ørkenen og hogg ut mange brønner, for han hadde stor buskapbåde i lavlandet og på høysletten. Dessuten hadde han bønder og vindyrkere i fjellene og i hagene; for han hadde hjerte for jorden.
11 Ussia hadde en stridsdyktig hær, som dro ut i krig i avdelinger som var mønstret og talt av skriveren Je'uel og tilsynsmannen Maaseja, underledelse av Hananja, en av kongens stormenn.
12 Familieoverhodene som var tapre krigere, utgjorde i alt 2600.
13 Under dem sto en hær på 307 500 mann. Med kraft og styrke hjalp de kongen i krig mot fienden.
14 Hele denne hæren utrustet Ussia med skjold og spyd, hjelmer og brynjer, buer og slynge steiner.
15 I Jerusalem fikk hanutviklet nye og sinnrike krigsmaskiner. De skulle stå på tårnene og hjørnene av muren og brukes til å skyte ut piler og store steiner. Slik ble kongens navn kjent vidt omkring, for han fikk hjelp på underfullt vis så han fikk stor makt.
16 Men da han hadde fått stor makt, ble hjertet hans ødelagt av hovmod. Han var troløs mot Herren sin Gud. Han gikk inn i Herrens tempel for å brenne røkelse på røkelsesalteret.
17 Men presten Asarja gikk inn etter ham sammen med Herrens prester, åtti modige menn.
18 De stilte seg i veien for kong Ussia og sa til ham: «Du har ikke lov til å brenne røkelse for Herren, Ussia. Det kan bare prestene gjøre, Arons sønner som er helliget til det. gå ut av helligdommen! For du har vært troløs, og det gir deg ingen ære hos Herren din Gud.»
19 Da ble Ussia sint der han sto med en røkelsesskål i hånden, klar til å brenne røkelse. Men da han ble sint på prestene, brøt det ut hudsykdom på pannen hans. Dette skjedde foran prestene ved røkelsesalteret i Herrens hus.
20 Da øverstepresten Asarja og alle de andre prestene vendte seg mot ham, så de at han hadde en hudsykdom i pannen. De skyndte seg åjage ham bort derfra. Selv var han også snar til å komme seg ut, for Herren hadde rørt ved ham.
21 Siden led kong Ussia av denne hudsykdommen til sin dødsdag. Han måtte bo i et hus for seg selv fordi han var rammet av hudsykdom, og han varutestengt fra Herrens hus. Hans sønn Jotam styrte kongeborgen og folket i landet.
22 Det som ellers er å fortelle om Ussia fra først til sist, har profeten Jesaja, sønn av Amos, skrevet opp.
23 Ussia gikk til hvile hos sine fedre. Han ble gravlagt ute på kongenes gravplass. For de sa: «Han var angrepet av hudsykdom.» Hans sønn Jotam ble konge etter ham.
1 Jotam var tjuefemår gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i seksten år. Hans mor het Jerusja og var datter av Sadok.
2 Jotam gjorde det som var rett i Herrens øyne, i ett og alt som hans far Ussia hadde gjort. Men han gikk ikke inn i Herrens tempel. Og folket fortsatte å gjøre det som var ondt.
3 Det var Jotam som bygde Øvreporten i Herrens hus, og han bygde også mye på Ofel-muren.
4 Han bygde byer i Juda-fjellene og oppførte borger og tårn i skogene.
5 Han førte krig mot ammonittenes konge og vant over dem. Ammonittene måtte det året gi ham hundretalenter sølv, ti tusen kor hvete og ti tusen kor bygg. Det samme måtte de gi ham det andre og tredje året.
6 Slik styrket Jotam sin stilling fordi han var støi sin ferd for Herren sin Guds ansikt.
7 Det som ellers er å fortelle om Jotam, om alle krigene hans og alt han gjorde, står skrevet i boken om Israels og Judas konger.
8 Han var tjuefemår gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i seksten år.
9 Så gikk Jotam til hvile hos sine fedre. De gravla ham i Davidsbyen. Hans sønn Ahas ble konge etter ham.
1 Ahas var tjue år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i seksten år. Han gjorde ikke det som var rett i Herrens øyne, slik hans stamfar David hadde gjort.
2 Han fulgtei Israels-kongenes fotspor og laget til og med støpte bilder for Baal-gudene.
3 Han tente offerild i Hinnom-dalen og lot sønnene sine gå gjennom ilden, en avskyelig skikk hos de folkeslagene som Herren hadde drevet bort for israelittene.
4 Han ofret og tente offerild på haugene og høydene og underhvert frodig tre.
5 Så overga Herren hans Gud ham i arameer kongens hender. Arameerne slo ham og tok et stort antall fanger, som de førte til Damaskus. Ahas ble også overgitt til Israels konge, som på førte ham et stort nederlag.
6 Pekah, Remaljas sønn, drepte på én dag hundreog tjue tusen mann i Juda, alle sammen tapre krigere. Det skjedde fordi de hadde forlatt Herren, sine fedres Gud.
7 Sikri, en kriger fra Efraim, drepte kongs sønnen Maaseja, slottshøvdingen Asrikam og Elkana, som var nest etter kongen.
8 Israelittene tok to hundretusen av sine brødre som fanger, med koner, sønner og døtre. De tok også et stort bytte fra dem og førte det til Samaria.
9 Der var det en av Herrens profeter som het Oded. Han gikk ut mot hæren da den kom til Samaria, og sa til dem: «Hør, Herren, deres fedres Gud, har i sin harme overgitt judeerne i deres hender. Men dere har drept dem med et raseri som har nådd helt til himmelen.
10 Og nå tenker dere å gjøre menn og kvinner fra Juda og Jerusalem til slaver for dere. Har dere ikke selv stor nok skyld mot Herren deres Gud?
11 Hør nå på meg! Send tilbake de fangene dere har tatt fra brødrene deres. For Herrens brennende vrede er over dere.»
12 Da sto noen av Efraims overhoder fram mot dem som var kommet hjem fra krigen. Det var Asarja, sønn av Johanan, Berekja, sønn av Mesjillemot, Hiskia, sønn av Sjallum, og Amasa, sønn av Hadlai.
13 De sa: «Før ikke fangene hit! Har dere tenkt å la enda større synd og skyld komme over oss, vi som allerede er skyldige for Herren? Vår skyld er stor, og Herrens brennende vrede er over Israel.»
14 Da slapp soldatene fangene fri og ga fra seg byttet, rett for øynene på høvdingene og hele forsamlingen.
15 De mennene som er nevnt ved navn, sto fram og tok hånd om fangene. De kledde alle som var nakne, med klær fra byttet. De ga dem både klær og sko, mat og drikke og salvet dem. Alle som hadde vondt for å gå , satte de opp på esler, og de førte dem til landsmennene deres i Jeriko, Palmebyen. Så vendte de tilbake til Samaria.
16 På samme tid sendte kong Ahas bud til kongen av Assur og ba om hjelp.
17 For edomittene kom også og slo judeerne og førte bort fanger.
18 Og filisterne plyndret byene i Juda, både i lavlandet og i Negev. De erobret Bet-Sjemesj, Ajjalon og Gederot, Soko med tilhørende landsbyer, Timna med landsbyer og Gimso med landsbyer. Og de bosatte seg der.
19 For Herren ville ydmyke Juda på grunn av Ahas, kongen over Israel. Han hadde ikke holdt Juda i tømme, han hadde vært troløs mot Herren.
20 Men assyrer kongen Tiglat-Pileser dro ut mot ham og beleiret ham i stedet for å hjelpe.
21 Ahas plyndret både Herrens hus og kongeborgen, han tok fra høvdingene og ga til assyrer kongen, men det hjalp ham ikke.
22 Selv underbeleiringen fortsatte han å være troløs mot Herren. Slik var kong Ahas.
23 Han ofret til gudenei Damaskus, som hadde beseiret ham, og sa: «Siden arameer kongens guder har hjulpetdem, vil jeg ofre til dem så de kan hjelpe meg.» Men de ble til fall for ham og for hele Israel.
24 Ahas samlet også altutstyret som var i Guds hus, og slo det i stykker. Så stengte han dørene til Herrens hus og laget seg altere i hvert hjørne av Jerusalem.
25 I hver eneste by i Juda laget han offerhauger og tente offerild for andre guder. Slik gjorde han Herren, sine fedres Gud, rasende.
26 Det som ellers er å fortelle om Ahas og det hanutrettet fra først til sist, står skrevet i boken om Judas og Israels konger.
27 Ahas gikk til hvile hos sine fedre. De gravla ham i Jerusalem, inne i byen; men de la ham ikke i Israels kongegraver. Hans sønn Hiskia ble konge etter ham.
1 Hiskia ble konge da han var tjuefemår gammel, og han regjerte i Jerusalem i tjueni år. Hans mor het Abia og var datter av Sakarja.
2 Hiskia gjorde det som var rett i Herrens øyne, i ett og alt slik hans stamfar David hadde gjort.
3 I det første året han regjerte, i den første måneden, åpnet han dørene til Herrens hus og satte dem i stand.
4 Så lot han prestene og levittene komme, og han samlet dem på den åpne plassen mot øst.
5 Han sa til dem: «Hør på meg, levitter! Nå skal dere hellige dere selv og hellige huset til Herren, deres fedres Gud, og få urenheten ut av helligdommen!
6 For våre fedre har vært troløse. De har gjort det som er ondt i Herrens øyne, og forlatt ham. De har vendt ansiktet bort fra Herrens bolig og snudd ryggen til.
7 De har til og med stengt dørene til forhallen og slukketlampene, og de har ikke brent røkelse. De har heller ikke ofret brennoffer i helligdommen for Israels Gud.
8 Derfor er Herrens harme kommet over Juda og Jerusalem. Han har overgitt dem til redsel, ødeleggelse og spott, slik dere ser med egne øyne.
9 Se, på grunn av dette er fedrene våre falt for sverd, og sønnene og døtrene og konene våre er i fangenskap.
10 Nå ligger det meg på hjertet å slutte en pakt med Herren, Israels Gud, så hans brennende vrede kan vende seg fra oss.
11 Mine sønner, vær nå ikke likegyldige! For dere har Herrenutvalgt til åståfor hans ansikt og tjene ham, til å være hans tjenere og brenne røkelse.»
12 Da sto disse levittene fram: fra Kehats etterkommere Mahat, sønn av Amasai, og Joel, sønn av Asarja; fra Meraris etterkommere Kisj, sønn av Abdi, og Asarja, sønn av Jehallelel; fra Gersjons etterkommere Joah, sønn av Simma, og Eden, sønn av Joah;
13 fra Elisafans etterkommere Sjimri og Je'uel; fra Asafs etterkommere Sakarja og Mattanja;
14 fra Hemans etterkommere Jehuel og Sjimi; fra Jedutunsetterkommere Sjemaja og Ussiel.
15 Da de hadde samlet brødrene sine og helliget seg, gikk de inn i Herrens hus for årense det, slik kongen hadde på budt etter Herrens ord.
16 Så gikk prestene inn i Herrens hus for årense det. Alturentsom de fant i Herrens tempel, bar de ut i forgården. Der tok levittene imot det og førte det ut til Kedron-dalen.
17 Den første dagen i den første måneden begynte de vigslingen, og den åttende dagen var de kommet til Herrens forhall. Så helliget de tempelet i åtte dager, og den sekstende dagen i den første måneden var de ferdige.
18 Da gikk de inn til kong Hiskia og sa: «Vi har renset hele Herrens hus, brennofferalteret med alt som hører til, og skuebrødsbordet med alt som hører til.
19 Vi har satt i stand og helliget alt det utstyret som Ahas i sin troløshet fjernet da han var konge. Nå står det på plass ved Herrens alter.»
20 Tidlig neste morgen samlet kong Hiskia byens stormenn og gikk opp til Herrens hus.
21 De kom med sju okser, sju værer, sju lam og sju geitebukkersom syndoffer for kongeriket, for helligdommen og for judeerne. Og kongen bød Arons sønner, prestene, å ofre dem på Herrens alter.
22 De slaktet oksene, og prestene tok imot blodet og stenket det på alteret. Så slaktet de værene og stenket blodet på alteret. De slaktet også lammene og stenket blodet på alteret.
23 Siden førte de syndoffer-bukkene fram for kongen og forsamlingen. De la hendene sine på dem.
24 Prestene slaktet dem og bar fram blodet til alteret som et syndoffer, til soning for hele Israel. For kongen hadde sagt at brennofferet og syndofferet skulle være for hele Israel.
25 Så lot han levittene stille seg opp i Herrens hus med symbaler, harper og lyrer, slik David og kongens seer Gad og profeten Natan hadde bestemt. For det var Herren selv som hadde gitt dette på budet gjennom profetene sine.
26 Levittene sto der med musikkinstrumentene til David, og prestene med trompeter.
27 Da bød Hiskia at brennofferet skulle bæres fram på alteret. Og samtidig som ofringen tok til, begynte sangen for Herren og trompetene å lyde, sammen med instrumentene til David, Israels konge.
28 Hele forsamlingen bøyde seg og tilba mens sangen lød og trompetene klang, og det varte til ofringen var slutt.
29 Da de var ferdige med ofringen, falt kongen og alle som var sammen med ham, på kne og tilba.
30 Så bød kong Hiskia og stormennene at levittene skulle lovsynge Herren med ord av David og seeren Asaf. Og de sang lovsanger med stor glede og bøyde seg ned i tilbedelse.
31 Da tok Hiskia til orde og sa: «Dere har nåinnviet dere til Herren. Kom, bær fram slaktoffer og takkoffer til Herrens hus!» Og forsamlingen kom med slaktoffer og takkoffer, og alle som hadde et villig hjerte, kom også med brennoffer.
32 Tallet på brennofrene som forsamlingen bar fram, var sytti okser, hundreværer og to hundrelam. Alt dette var til brennoffer for Herren.
33 De andre hellige offergavene var seks hundreokser og tre tusen sauer.
34 Men det var for få prester til å flå alle brennofferdyrene. Derfor fikk de hjelp av sine brødre levittene til arbeidet var fullført og alle prestene hadde helliget seg. For levittene hadde helliget seg av et oppriktig hjerte, mer enn prestene.
35 I tillegg til den store mengden med brennoffer kom fettet av fredsofrene og drikkofrene som hørte til brennofferet. På denne må ten ble det igjen orden på tjenesten i Herrens hus.
36 Hiskia og hele folket gledet seg over det som Gud hadde gjort for folket, for alt hadde skjedd så fort.
1 Hiskia sendte bud omkring i hele Israel og Juda, han skrev også brev til Efraim og Manasse, om at de skulle komme til Herrens hus i Jerusalem og holde påske for Herren, Israels Gud.
2 Kongen, stormennene og hele forsamlingen i Jerusalem var blitt enige om å holde påske i den andre måneden.
3 De kunne ikke gjøre det til rett tid; for det var ikke mange nok prester som hadde helliget seg, og folket var ennå ikke samlet i Jerusalem.
4 Både kongen og hele forsamlingen syntes det var riktig å gjøre det slik.
5 Derfor besluttet de å sende ut en kunngjøring i hele Israel, fra Beer-Sjeba til Dan, om at folk skulle komme og holde påske i Jerusalem for Herren, Israels Gud. For det var få som hadde holdt den etter forskriftene.
6 Etter kongens ordre dro ilbud rundt i hele Israel og Juda med brevene fra kongen og stormennene: «Israelitter, vend om til Herren, Abrahams, Isaks og Israels Gud, så skal han vende seg til den resten av dere som har sluppetunna assyrer kongens hånd.
7 Vær ikke som fedrene og brødrene deres! De var troløse mot Herren, deres fedres Gud. Da overga han dem til ødeleggelse, slik dere selv ser.
8 Vær nå ikke stivnakkede som fedrene deres! Rekk Herren hånden og kom til hans helligdom, som han har helliget for alle tider. Tjen Herren deres Gud, så hans brennende vrede kan vende seg bort fra dere.
9 For hvis dere vender om til Herren, skal brødrene og barna deres møte barmhjertighet hos dem som holder dem fanget, så de får komme tilbake til dette landet. For Herren deres Gud er nådig og barmhjertig. Han vender ikke sitt ansikt bort fra dere om dere vender om til ham.»
10 Ilbudenedro fra by til by gjennom Efraims og Manasses land og helt til Sebulon. Men folk bare lo av dem og hånte dem.
11 Likevel var det noen fra Asjer, Manasse og Sebulon som ydmyket seg og kom til Jerusalem.
12 Også i Juda var Guds hånd virksom, slik at folket helhjertet gjorde som kongen og stormennene hadde på budt etter Herrens ord.
13 En stor folkemengde samlet seg i Jerusalem for åfeire deusyrede brøds høytid i den andre måneden. Det ble en svært stor forsamling.
14 De gikk i gang med å fjerne de altrene som fantes i Jerusalem. også alle røkelses altrene tok de og kastet i Kedron-dalen.
15 Så slaktet de påske lammet den fjortende dagen i den andre måneden. Prestene og levittene var skamfulle, og de helliget seg og kom med brennoffer til Herrens hus.
16 De sto på plassene sine, slik det var bestemt i loven til gudsmannen Moses. Og prestene stenket blodet som levittene rakte dem.
17 Det var mange i forsamlingen som ikke hadde helliget seg. Derfor slaktet levittene påske lammene for alle dem som ikke var rene, for å hellige dem til Herren.
18 For en stor del av folket, mange fra Efraim og Manasse, Jissakar og Sebulon, hadde ikke renset seg. Likevel spiste de påske lammet, i strid med forskriftene. Hiskia ba for dem og sa: «Herren er god, han vil bringe forsoning
19 til hver den som av hele sitt hjerte søker Gud Herren, sine fedres Gud, selv om han ikke oppfyller kravene som gjelder for renhet i helligdommen.»
20 Og Herren bønnhørte Hiskia og helbredet folket.
21 Israelittene som var i Jerusalem, feiret deusyrede brøds høytid i sju dager med stor glede. Og levittene og prestene lovpriste Herren av all kraft dag etter dag.
22 Hiskia roste alle de levittene som hadde vist god forstand i Herrens tjeneste. I sju dager feiret de høytiden. De slaktet fredsoffer og takket Herren, sine fedres Gud.
23 Men så ble hele forsamlingen enig om å holde høytid i sju dager til, og de feiret også disse sju dagene med glede.
24 Kong Hiskia av Juda ga forsamlingen tusen okser og sju tusen sauer, og stormennene ga tusen okser og ti tusen sauer. Svært mange prester helliget seg.
25 Hele Judas forsamling gledet seg sammen med prestene og levittene og alle dem som var kommet sammen fra Israel. Det samme gjorde innflytterne, enten de var kommet fra Israel eller bodde i Juda.
26 Gleden var stor i Jerusalem, for noe slikt hadde ikke hendt i Jerusalem siden den tid da Salomo, Davids sønn, var konge i Israel.
27 Prestene og levittene reiste seg og velsignet folket. Deres stemme ble hørt, og bønnen deres nådde opp til himmelen, til hans hellige bolig.
1 Da de var ferdige med alt dette, dro alle de israelittene som var til stede, ut til byene i Juda. De slo i stykker steinstøttene, hogg ned Asjera-stolpene og rev ned offerhaugeneog altrene i hele Juda og Benjamin, i Efraim og Manasse, til det ikke var noe igjen av dem. Så vendte alle israelittene hjem til byene sine, hver til sin eiendom.
2 Hiskia fastsatte på nytt prestenes og levittenes skiftordninger. Hver prest og levitt fikk sin særskilte tjeneste. De skulle bære fram brennoffer og fredsoffer, gjøre tjeneste og synge takke- og lovsanger ved portene til Herrens leir.
3 Kongen ga en del av det han eide, til brennofrene som skulle bæres fram hver morgen og kveld, på sabbatene, nymånedagene og høytidene, slik det er skrevet i Herrens lov.
4 Han sa også at folket som bodde i Jerusalem, skulle gi prestene og levittene den delen de skulle ha, så de kunne holde fast ved Herrens lov.
5 Så snart dette på budet ble kjent, kom israelittene med en stor mengde av førstegrøden, av korn og ny vin, fin olje og honning og av alt de ellers dyrket på marken. De kom også med rikelig tiende av alt.
6 De israelittene og judeerne som bodde i byene i Juda, ga også tiende av storfeet og småfeet, og de kom med hellige gaver som var vigslet til Herren deres Gud. De bar dem fram og la dem i haug etter haug.
7 De begynte å legge opp haugenei den tredje måneden, og i den sjuendemåneden ble de ferdige.
8 Da Hiskia og stormennene kom og fikk se haugene, velsignet de Herren og hans folk Israel.
9 Hiskia spurte seg for hos prestene og levittene om disse haugene.
10 Øverstepresten Asarja, som var av Sadoks hus, svarte ham: «Helt siden det begynte å komme offergaver til Herrens hus, har vi spist oss mette og enda hatt mye til overs. For Herren har velsignet sitt folk. Derfor har vi alt dette igjen.»
11 Da sa Hiskia at de skulle gjøre i stand rom i Herrens hus, og det gjorde de.
12 Folket kom da trofast med offergavene, tienden og de hellige gavene. Levitten Konanja hadde hovedansvaret for gavene, og hans bror Sjimi var nest etter ham.
13 Under Konanja og hans bror Sjimi sto andre tilsynsmenn: Jehiel, Asasja, Nahat, Asael, Jerimot, Josabad, Eliel, Jismakja, Mahat og Benaja. De var oppnevnt av kong Hiskia og Asarja, som hadde hovedansvaret for Guds hus.
14 Kore, sønn av levitten Jimna, som var vokter ved Østporten, hadde ansvar for de frivillige gavene til Gud. Han skulle dele ut Herrens offergaver og de høyhellige gavene.
15 Under ham sto Eden, Minjamin, Jesjua, Sjemaja, Amarja og Sjekanja, som hjalp ham trofast i alle prestebyene. De skulle dele ut gavene til brødrene sine, både store og små, skift for skift,
16 til alle menn og guttersom var tre år eller mer, enten de var oppført i slektsregistrene eller ikke, alle som dag etter dag kom til Herrens hus for å utføre tjenesten sin og vaktene sine, skift for skift.
17 Prestene var ført opp i slektsregisteret etter sine familier, og levittene var ført opp skift for skift fra tjueårsalderen og oppover etter sine vakter.
18 Alle var oppført med hele sin familie, med koner, sønner og døtre, for de skulle hellige seg med troskap.
19 Når det gjaldt de prestene, Aron-sønnene, som bodde på landetutenfor byene sine, var det i hver by navngitte menn som varutpekt til ådele ut det som tilfalt alle menn og gutterav presteslekt og alle som var ført opp i levittenes register.
20 Slik gjorde Hiskia i hele Juda; han gjorde det som var godt, rett og sant for Herren sin Gud.
21 I alt han tok fatt på, enten det gjaldt tjenesten i Guds hus eller loven og budene, søkte han sin Gud av hele sitt hjerte. Og han lyktes i det han gjorde.
1 Etter at Hiskia trofast hadde utført alt dette, rykket kong Sanherib av Assur inn i Juda. Han beleiret de befestede byene der og sa at han ville ta dem med makt.
2 Da Hiskia fikk se at Sanherib var kommet for å angripe Jerusalem,
3 rådførte han seg med stormennene og krigsheltene sine om de skulle tette til vannkildeneutenfor byen. De støttet ham i dette.
4 Det samlet seg nåmye folk, og de tettet til alle kildene og elven som renner i gjennom landet. De sa: «Hvorfor skulle kongen av Assur komme og finne rikelig med vann?»
5 Kongen styrket sin makt. Han bygde opp igjen hele den delen av muren som var revet ned, og reiste tårn på den. Han førte opp en ny murutenfor den gamle, og han forsterket Millo i Davidsbyen. Han fikk laget mange våpen og skjold.
6 Så satte han hærførere over folket, samlet dem hos seg på plassen foran byporten og talte oppmuntrende til dem:
7 «Vær modige og sterke! Vær ikke redde og la dere ikke skremme av assyrerkongen og hele den hæren han har med seg. For den som er med oss, er større enn den som er med ham.
8 Bare menneskelig styrke er med ham, men Herren vår Gud er med oss. Han vil hjelpe oss og føre våre kriger.» Og folket ble styrket av ordene til Juda-kongen Hiskia.
9 Deretter sendte kong Sanherib av Assur, som låved Lakisj med hele styrken sin, noen av mennene sine til Jerusalem, til Juda-kongen Hiskia og alle de judeerne som var i Jerusalem. De skulle si:
10 «Så sier Sanherib, kongen av Assur: Hva er det dere stoler på, siden dere blir værende i Jerusalemunderbeleiringen?
11 Hiskia villeder dere, og han vil la dere dø av sult og tørst når han sier: ‘Herren vår Gud skal redde oss fra assyrer kongens hånd.’
12 Har ikke denne Hiskia tatt bort hans offerhauger og altere og sagt til folket i Juda og Jerusalem: ‘Bare foran ett alter skal dere bøye dere og tilbe, og bare på det skal dere tenne offerild’?
13 Vet dere ikke hva jeg og fedrene mine har gjort med folkene i alle andre land? Kunne disse folkeslagenes guder redde landene sine fra min hånd?
14 Hvem av alle gudenetil disse folkeslagene som fedrene mine slo med bann ogutryddet, har vært i stand til åredde sitt folk fra min hånd? Og så skulle guden deres kunne redde dere!
15 La nå ikke Hiskia narre dere! La ham ikke villede dere på denne må ten! Tro ikke på ham! For ingen gud hos noe folkeslag eller rike har kunnetredde sitt folk fra min eller mine fedres hånd. Hvordan kan da guden deres redde dere fra min hånd?»
16 Dette og mye mer talte mennene hans mot Herren Gud og mot Hiskia, tjeneren hans.
17 Sanherib skrev også brev for åhåne Herren, Israels Gud, og han spottet ham slik: «Like lite som folkeslagenes guder rundt om i landene har reddet sine folk fra min hånd, like lite skal guden til Hiskia kunne redde sitt folk.»
18 Så ropte de med høy stemme på judeisk til folket i Jerusalem som sto på muren. De ville sette frykt i dem og skremme dem, så de kunne innta byen.
19 De talte om Jerusalems Gud på samme må ten som om gudenehos andre folk på jorden, de som er et verk av menneskehender.
20 Kong Hiskia og profeten Jesaja, sønn av Amos, ba og ropte til himmelen.
21 Og Herren sendte en engel som gjorde ende på alle tapre krigere, høvdinger og stormenn i assyrer kongens leir, så han med skam måtte vende tilbake til sitt land. Og da han gikk inn i sin guds hus, kom noen av hans egne etterkommere og hogg ham ned med sverd.
22 Slik frelste Herren Hiskia og dem som bodde i Jerusalem, fra kong Sanherib av Assur og fra alle andre fiender, og han ga dem ro på alle kanter.
23 Det var mange som kom til Jerusalem med gaver til Herren og med verdifulle ting til Juda-kongen Hiskia. Han ble høyt ansett blant alle folkeslag etter dette.
24 På den tiden ble Hiskia dødssyk. Da ba han til Herren, og han svarte ham og gjorde etunder.
25 Men Hiskia var ikke takknemlig for den velgjerningen som var gjort mot ham; hans hjerte ble hovmodig. Da kom det vrede over ham og over Juda og Jerusalem.
26 Men Hiskia ydmyket seg, enda så hovmodig han var, og det samme gjorde de som bodde i Jerusalem. Derfor kom ikke Herrens vrede over dem så lenge Hiskia levde.
27 Hiskia skaffet seg stor rikdom og ære. Han laget seg skattkamre for sølv og gull og kostbare steiner, balsamolje, skjold og alle slags kostbare gjenstander.
28 Han bygde lagerhus for avlingen av korn, ny vin og fin olje, og fjøs for all slags buskap, og han skaffet buskaptil fjøsene.
29 Han bygde byer og skaffet seg mye småfe og storfe, for Gud hadde gitt ham stor rikdom.
30 Det var Hiskia som tettet til det øvre utløpet av Gihon-kilden og ledet vannet nedover mot vest til Davidsbyen. Hiskia lyktes i alt han gjorde.
31 Slik var det også da det kom sendebud fra Babels stormenn. De var sendt til ham for å forhøre seg om detunderet som hadde skjedd i landet den gangen Gud forlot ham for å sette ham på prøve og finne ut hva som bodde i hjertet hans.
32 Det som ellers er å fortelle om Hiskia og den trofastheten han viste, det står skrevet i synene til profeten Jesaja, sønn av Amos, og i boken om Judas og Israels konger.
33 Hiskia gikk til hvile hos fedrene sine. De gravla ham i skråningen blant gravene til Davids etterkommere. Alle som bodde i Juda og Jerusalem, viste ham stor ære da han døde. Hans sønn Manasse ble konge etter ham.
1 Manasse var tolv år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i femtifem år.
2 Manasse gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og tok etter alle avskyelige skikker hos de folkeslagene Herren hadde drevet bort for israelittene.
3 Han bygde opp igjen de offerhaugenesom hans far Hiskia hadde revet ned. Han reiste altere for Baal-gudeneog laget Asjera-stolper, og han tilba og dyrket hele himmelens hær.
4 Selv i Herrens hus bygde han slike altere, enda Herren hadde sagt: «I Jerusalem skal mitt navn være til evig tid.»
5 I begge forgårdene til tempelet bygde han altere for hele himmelens hær.
6 Manasse lot sønnene sine gå gjennom ilden i Hinnom-dalen. Han drev med tegntyding, spådomskunster og trolldom, og han rådførte seg med åndemanere og spåmenn. Manasse gjorde mye som var ondt i Herrens øyne, og gjorde ham rasende.
7 Gudebildet som Manasse fikk laget, plasserte han i Guds hus, enda Gud hadde sagt til David og hans sønn Salomo: «I dette tempelet og i Jerusalem, som jeg harutvalgt blant alle Israels stammer, vil jeg la navnet mitt bo til evig tid.
8 Jeg vil aldri mer la Israel vandre langt bort fra det landet jeg bestemte at deres fedre skulle ha, så sant de legger vinn på å gjøre alt det jeg har befalt dem, og lever etter hele loven og de forskrifter og bud de har fått gjennom Moses.»
9 Men Manasse forledet dem som bodde i Juda og Jerusalem, til å gjøre enda mer ondt enn de folkeslagene som Herren haddeutryddet for israelittene.
10 Da talte Herren til Manasse og hans folk, men de ville ikke høre etter.
11 Derfor lot Herren assyrer kongens hærførere komme mot dem. De fanget Manasse med kroker, bandt ham med bronselenker og førte ham til Babel.
12 Men da han var i nød, ba han om velvilje for Herren sin Guds ansikt. Han ydmyket seg dypt for sine fedres Gud.
13 Han ba til ham og ble bønnhørt. Gud hørte hans rop om nåde og førte ham tilbake til Jerusalem og hans kongerike. Da forsto Manasse at det er Herren som er Gud.
14 Etter dette bygde han en ytre mur om Davidsbyen, vest for Gihon, i dalen, fram til Fiskeporten og rundt Ofel, og han gjorde den svært høy. Så plasserte han befalingsmenn i alle de befestede byene i Juda.
15 Han fjernet de fremmede gudeneog gudebildet fra Herrens hus. Det samme gjorde han med alle de altrene han hadde bygd på Herrens tempelberg og i Jerusalem. Han kastet demutenfor byen.
16 Så satte han i stand Herrens alter, og der bar han fram fredsoffer og takkoffer. Og han sa til judeerne at de skulle tjene Herren, Israels Gud.
17 Likevel fortsatte folket åofre på haugene, men bare til Herren sin Gud.
18 Det som ellers er å fortelle om Manasse og hans bønn til sin Gud og om de ordene seerne talte til ham i navnet til Herren, Israels Gud, det er fortalt i Israels-kongenes krønike.
19 Om bønnen hans og hvordan han ble bønnhørt, om hans synd og troløshet, og om de stedene der han bygde offerhauger og reiste Asjera-stolper og gudebilder før han ydmyket seg, alt dette står skrevet i hans seeres krønike.
20 Manasse gikk til hvile hos fedrene sine. Han ble gravlagt på slottsområdet, og hans sønn Amon ble konge etter ham.
21 Amon var tjueto år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i to år.
22 Amon gjorde det som var ondt i Herrens øyne, slik hans far Manasse hadde gjort. Amon ofret til alle de gudebildene som hans far Manasse hadde laget, og han dyrket dem.
23 Men han ydmyket seg ikke for Herren slik hans far Manasse hadde gjort. Denne Amon på dro seg enda mer skyld.
24 Mennene hans fikk i stand en sammensvergelse mot ham, og de drepte ham i hans eget hus.
25 Men folket i landet slo i hjel alle dem som hadde sammensverget seg mot kong Amon, og så tok de hans sønn Josjia til konge etter ham.
1 Josjia var åtte år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i trettien år.
2 Josjia gjorde det som var rett i Herrens øyne. Han fulgtei sin stamfar Davids fotspor uten åvike av til høyre eller venstre.
3 I sitt åttende regjeringsår, da han ennå var ung, begynte han åsøke sin stamfar Davids Gud. Og i det tolvte året begynte han årense Juda og Jerusalem for offerhauger og Asjera-stolper og for utskårne og støpte gudebilder.
4 I hans nærvær rev de ned altrene for Baal-gudene, og røkelsesaltrene som sto oppådem, hogg han i stykker. Asjera-stolpene og de utskårne og støpte bildene knuste han til støv, som han strødde på gravene til folk som hadde ofret til dem.
5 Prestenes knokler brente han på deres egne altere. Slik renset han Juda og Jerusalem.
6 Ogsåi byene i Manasse, Efraim og Simon, ja, helt til Naftali, la han alt i ruinerpåalle kanter.
7 Da han hadde revet ned altrene og Asjera-stolpene, knust de utskårne bildene til støv og huggetned alle røkelsesaltrene i hele Israel, vendte han tilbake til Jerusalem.
8 I Josjias attende regjeringsår, da han hadde renset landet og tempelet, sendte han Sjafan, sønn av Asalja, sammen med byhøvdingen Maaseja og kansleren Joah, sønn av Joahas, av sted for å sette i stand Herren hans Guds hus.
9 Da de kom til øverstepresten Hilkia, ga de ham pengene som var kommet inn til Guds hus. Det var de pengene som levittene, dørvokterne, hadde samlet inn fra Manasse og Efraim og fra hele resten av Israel, fra hele Juda og Benjamin og fra dem som bodde i Jerusalem.
10 De ga pengene til arbeidslederne som hadde tilsyn med Herrens hus. Og de ga dem videre til håndverkerne som arbeidet i Herrens hus for å undersøke og reparere skadene der.
11 De ga også penger til tømrerne og bygningsmennene så de kunne kjøpe inn huggetstein og tømmer til tverrbjelker. De skulle tømre opp igjen de bygningene som Juda-kongene hadde latt forfalle.
12 Mennene arbeidet trofast. Levittene Jahat og Obadja av Merari-sønnene og Sakarja og Mesjullamav Kehat-sønnene hadde tilsyn med dem og ledet arbeidet. De levittene som var musikere,
13 hadde tilsyn med bærerne og ledet alle dem som utførte arbeid av forskjellig slag. Andre levitter var skrivere, arbeidsformenn og dørvoktere.
14 Mens de holdt på med å ta fram pengene som var kommet inn til Herrens hus, fant presten Hilkia en bokrull med Herrens lov som var gitt ved Moses.
15 Hilkia henvendte seg da til riksskriveren Sjafan og sa: «Jeg har funnet en bokrull med loven i Herrens hus.» Og han ga rullentil Sjafan.
16 Sjafan tok med seg bokrullentil kongen, og samtidig meldte han: «Tjenerne dine gjør alt det som er på lagt dem.
17 Sølvet som fantes i Herrens hus, har de smeltet om og gitt til tilsynsmennene og arbeidslederne.»
18 Så fortalte han kongen: «Presten Hilkia har gitt meg en bokrull.» Og han leste opp fra rullenfor kongen.
19 Da Josjia hørte det som sto i loven, flerret han klærne sine.
20 Så ga han denne befalingen til Hilkia og til Ahikam, sønn av Sjafan, Abdon, sønn av Mika, riksskriveren Sjafan og kongs mannen Asaja:
21 «Gåog søk råd hos Herren for meg og for dem som er igjen i Israel og Juda, om innholdet i denne bokrullensom er funnet. For stor er Herrens harme som øses ut over oss fordi våre fedre ikke fulgte Herrens bud og ikke gjorde alt det som står skrevet i denne bokrullen.»
22 Da gikk Hilkia og kongens menn til profetkvinnen Hulda, som var gift med Sjallum, sønn av Tokhat, sønn av Hasra, han som hadde tilsyn med kleskammeret. Hulda bodde i den nye bydelen i Jerusalem. De la saken fram for henne om dette,
23 og hun sa til dem: «Så sier Herren, Israels Gud: Si til den mannen som har sendt dere til meg:
24 Så sier Herren: Se, jeg førerulykke over dette stedet og over dem som bor der, alle de forbannelsene som er skrevet i denne bokrullende har lest for Juda-kongen.
25 For de har forlatt meg og tent offerild for andre guder. Slik har de gjort meg rasende med sine handlinger. Min harme er øst ut over dette stedet, og den skal ikke slukne.
26 Men til Juda-kongen som sendte dere for åsøke råd hos Herren, skal dere si: så sier Herren, Israels Gud: Du har nåhørt disse ordene.
27 De rørte ved ditt hjerte, og du ydmyket deg for Guds ansikt da du hørte ordene hans mot dette stedet og mot dem som bor der. Fordi du ydmyket deg for meg og flerret klærne dine og gråt for mitt ansikt, har jeg nåogsåhørt, sier Herren.
28 Se, jeg vil la deg komme til dine fedre. I fred skal du bli forent med dem i graven. Dine øyne skal slippe å se all denulykken jeg fører over dette stedet og over dem som bor der.» Dette svaret brakte de tilbake til kongen.
29 Da sendte kongen bud og kalte sammen alle de eldste i Juda og Jerusalem.
30 Så gikk han opp til Herrens hus, og sammen med ham gikk alle judeerne og de som bodde i Jerusalem –prestene og levittene, hele folket, både gamle og unge. Han leste opp for dem alt det som sto i paktsboken som var funnet i Herrens hus.
31 Kongen stilte seg opp på plassen sin og slutteten pakt for Herrens ansikt: Folket skulle følge Herren og holde hans bud, regler og forskrifter av hele sitt hjerte og hele sin sjel. Alle paktens ord som var skrevet ned i denne bokrullen, skulle de holde.
32 Så lot han alle som var til stede i Jerusalem og Benjamin, gå med i pakten. Og de som bodde i Jerusalem, levde etter pakten de hadde sluttetmed Gud, sine fedres Gud.
33 Josjia fjernet alt det som var avskyelig, fra alle israelittenes landområder, og han sørget for at alle som fantes i Israel, dyrket Herren sin Gud. Så lenge han levde, vendte de seg ikke bort fra Herren, fedrenes Gud.
1 Så holdt Josjia påske for Herren i Jerusalem. De slaktet påske lammet den fjortende dagen i den første måneden.
2 Kongen satte prestene til deres oppgaver og oppmuntret dem til tjenesten i Herrens hus.
3 Og til levittene, somunderviste hele Israel og var innviet til Herren, sa han: «Sett den hellige paktkisten i tempelet som Israels konge Salomo, sønn av David, har bygd. Dere skal ikke lenger bære den på skuldrene. Nå skal dere tjene Herren deres Gud og hans folk Israel.
4 Gjør dere klare, familie for familie og skift for skift, slik Israels konge David og hans sønn Salomo har foreskrevet.
5 Still dere opp i helligdommen etter den inndelingen i familier som gjelder brødrene deres av folket, og etter den familieinndelingen som gjelder for levittene.
6 Så skal dere slakte påske lammet. Dere skal hellige dere og gjøre alt i stand for brødrene deres, slik at det blir gjort etter Herrens ord gjennom Moses.»
7 Josjia ga folket lam og kje fra småfeet, i et antall av tretti tusen, alt sammen til påske offer for alle som var til stede, og dessuten tre tusen okser. Alt dette kom fra kongens egen eiendom.
8 Ogsåstormennene kom med frivillige gaver til folket og prestene og levittene. Hilkia, Sakarja og Jehiel, som hadde hovedansvaret for Guds hus, ga prestene to tusen seks hundrepåskelam og tre hundreokser.
9 Og de som var ledere for levittene, Konanja, hans brødre Sjemaja og Netanel, Hasjabja, Je'iel og Josabad, ga fem tusen påske lam og fem hundreokser til levittene.
10 Slik ble tjenesten ordnet. Prestene stilte seg på plassene sine, og levittene stilte seg opp skift for skift, slik kongen hadde på budt.
11 På skelammene ble slaktet, og prestene tok blodet og stenket det, mens levittene flådde dyrene.
12 Det som skulle brukes til brennofferet, la de til side for å gi det til folket slik det var inndelt i familier. De skulle ofre det til Herren slik det står skrevet i Moseboken. Det samme skulle de gjøre med oksene.
13 På skelammet stekte de over ilden etter forskriftene, og de hellige gavene kokte de i gryter, kjeler og panner. Så skyndte de seg å bære det ut til hele folket.
14 Siden laget de i stand til seg selv og til prestene. For Arons sønner, prestene, var opptatt med å bære fram brennoffer og fett helt til det ble natt. Derfor laget levittene i stand til seg selv og til prestene, Arons sønner.
15 Sangerne, Asafs sønner, sto på plassene sine slik som David, Asaf, Heman og Jedutun, kongens seer, hadde bestemt, mens portvaktene sto ved hver sin port. Ingen av dem trengte å forlate tjenesten, for brødrene deres, levittene, gjorde i stand til dem.
16 Slik ble hele tjenesten for Herren ordnet den dagen så de kunne holde påske og bære fram brennoffer på Herrens alter, slik kong Josjia hadde på budt.
17 De israelittene som var til stede den gangen, holdt påske og feiret deusyrede brøds høytid i sju dager.
18 En slik påske var det ikke blitt holdt i Israel siden profeten Samuels dager. Ingen av Israels konger hadde holdt en slik påske som den Josjia feiret sammen med prestene og levittene, alle judeerne og de israelittene som var til stede, og med dem som bodde i Jerusalem.
19 Det var først i Josjias attende regjeringsår at en slik påske ble feiret.
20 En tid etter at alt dette hadde hendt og Josjia hadde satt tempelet i stand, dro Neko, kongen i Egypt, opp til kamp ved Karkemisj ved Eufrat. Og Josjia dro ut imot ham.
21 Da sendte Neko bud til ham og sa: «Hva har jeg med deg å gjøre, Juda-konge? Det er ikke mot deg jeg drar ut i dag, men mot det kongehuset jeg ligger i strid med. Og Gud har sagt at jeg skal skynde meg. Slutt med å sette deg opp mot Gud, som er med meg! Ellers vil han gjøre ende på deg.»
22 Men Josjia trakk seg ikke tilbake. Han forkledde seg og ville kjempe imot ham. Han hørte ikke på Nekos ord, som kom fra Guds munn, men dro ut til kamp på Megiddo-sletten.
23 Bueskytterne skjøt på kong Josjia. Da sa kongen til mennene sine: «Før meg bort! Jeg er hardt såret.»
24 Mennene fikk ham da ut av stridsvognen og over i den andre vognen hans og kjørte ham til Jerusalem, og der døde han. Han ble gravlagt på sine fedres gravplass, og hele Juda og Jerusalem sørget over Josjia.
25 Jeremia stemte i en likklage over Josjia, og siden den gangen har alle sangerne og sangerinnene sungetom Josjia i likklagene sine. Det ble en fast skikk i Israel, og de er skrevet ned blant likklagene.
26 Det som ellers er å fortelle om Josjia og den trofaste kjærligheten han viste, i samsvar med det som står skrevet i Herrens lov,
27 alt som er å fortelle om ham fra først til sist, det står skrevet i boken om Israels og Judas konger.
1 Folket i landet tok Joahas, Josjias sønn, og gjorde ham til konge i Jerusalem etter faren.
2 Joahas var tjuetreår gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tre måneder.
3 Men egypterkongen avsatte ham i Jerusalem, og av landet krevde han en bot på hundretalenter sølv og en talent gull.
4 Så gjorde egypterkongen Neko hans bror Eljakim til konge over Juda og Jerusalem og forandret hans navn til Jojakim. Broren Joahas tok Neko og førte til Egypt.
5 Jojakim var tjuefemår gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i elleve år. Han gjorde det som var ondt i Herren hans Guds øyne.
6 Kong Nebukadnesar av Babel dro opp mot ham. Han bandt ham med bronselenker for å føre ham til Babel.
7 Nebukadnesar tok også med segutstyr fra Herrens hus til Babel og plasserte det i sitt tempel der.
8 Det som ellers er å fortelle om Jojakim, om det avskyelige han gjorde, og som han ble funnet skyldig i, det står skrevet i boken om Israels og Judas konger. Hans sønn Jojakin ble konge etter ham.
9 Jojakin var åtte år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tre måneder og ti dager. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne.
10 Ved årsskiftet sendte kong Nebukadnesar bud og lot ham hente til Babel, sammen med kostbare gjenstander fra Herrens hus. Så gjorde han Sidkia, Jojakins bror, til konge i Juda og Jerusalem.
11 Sidkia var tjueen år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i elleve år.
12 Han gjorde det som var ondt i Herren hans Guds øyne. Og han ydmyket seg ikke for Jeremia, profeten som talte ord fra Herrens munn.
13 Sidkia gjorde til og med opprør mot kong Nebukadnesar, som hadde latt ham sverge seg troskap ved Gud. Han var stivnakket og hardhjertet og ville ikke vende om til Herren, Israels Gud.
14 Ogsålederne blant prestene og folket ble mer og mer troløse, og de tok etter alle avskyelige skikker hos folkeslagene. De gjorde Herrens husurent, det som han hadde helliget i Jerusalem.
15 Herren, deres fedres Gud, sendte bud til dem sent og tidlig gjennom sine budbærere, for han ville skåne sitt folk og sin bolig.
16 Men de hånte Guds sendebud, spottet hans ord og holdt profetene hans for narr, inntil Herrens harme mot folket sitt ikke lenger kunne stoppes.
17 Da lot han kaldeerkongen dra opp mot dem. Han drepte de unge mennene deres med sverd i helligdommen, og han skånte verken guttereller jenter, gamle eller skrøpelige. Alt ble overgitt i kongens hender.
18 Altutstyret i Guds hus, både stort og smått, skattene i Herrens hus og skattene til kongen og stormennene hans –alt tok han med seg til Babel.
19 Så brente de opp Guds hus og rev ned Jerusalems mur. Alle borgene i byen satte de i brann, og de ødela alle kostbare gjenstander.
20 De som slapp unna sverdet, førte han i eksil til Babel. Der ble de slaver for ham og sønnene hans helt til perserne fikk makten.
21 Slik ble Herrens ord gjennom Jeremia oppfylt. Landet fikk hvile til det hadde tatt igjen sabbatsårene sine, så lenge det låøde, til sytti år var gått.
22 I det første året Kyros var konge i Persia, vakte Herren en tanke i ham for at det ordet som Herren hadde talt gjennom Jeremia, skulle bli oppfylt. Perserkongen Kyros sendte da ut en kunngjøring i hele sitt rike, både muntlig og skriftlig:
23 «Så sier Kyros, kongen i Persia: Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle kongeriker på jorden, og han har på lagt meg å bygge et hus for ham i Jerusalem i Juda. Hvem av dere hører til hans folk? må Herren hans Gud være med ham. La ham dra opp!»