1

1 Ord av Forkynneren, sønn av David og konge i Jerusalem.

2 Forgjeves, sier Forkynneren, forgjeves og forgjengelig –alt er forgjeves!

3 Hva har mennesket igjen for sitt strev, for alt det strever medundersolen?

4 Slekter går, og slekter kommer, men jorden er alltid den samme.

5 Solen går opp, og solen går ned, så lengter den tilbake til stedet der den går opp.

6 Den skinner og vandrer mot sør, så vender den og vandrer mot nord, mens vinden snur og skifter og tar fatt på sin rundgang igjen.

7 Alle elver renner ut i havet, men havet blir ikke fullt; dit elvene før har rent, fortsetter de årenne.

8 Alle ting går sin strevsomme gang, menneskets ord strekker ikke til. Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.

9 Det som har skjedd, skal atter skje, og det som ble gjort, skal gjøre s på nytt. Intet er nyttundersolen.

10 Blir det sagt om noe: «Se, dette er nytt», har det likevel hendt i tidligere tider, lenge før oss.

11 Ingen minnes det som før har hendt. Og det som skal komme, vil heller ingen minnes i slektene som følger.

12 Jeg, Forkynneren, var konge over Israel, i Jerusalem.

13 Jeg la meg på hjertet å undersøke og granske med visdom alt som blir gjort under himmelen. Det er et ondt strev Gud har gitt menneskene åplage seg med.

14 Jeg betraktet hver gjerning som blir gjortundersolen. Se, alt er forgjeves, som ågjete vinden!

15 Det som er kroket, kan ingen rette opp. Det som mangler, kan ingen telle.

16 Jeg sa i mitt hjerte: Se, jeg har vunnetstørre visdom enn noen som har hersket i Jerusalem før meg. Mye har jeg lært å kjenne av visdom og kunnskap.

17 Jeg la meg på hjertet å lære hva som er visdom, og hva som er dårskap oguforstand. Da fant jeg at også dette er som ågjete vinden.

18 For med stor visdom følger store kvaler. Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.

2

1 Jeg sa i mitt hjerte: gå nå og prøv gleden og nyt det som er godt! Men også dette var forgjengelig.

2 Om latteren sa jeg: Den er en narr, og om gleden: Hva tjener den til?

3 Jeg bestemte meg for å la kroppen nyte vin, mens hjertet ledet meg ved visdom. Jeg ville prøve dårskapen, helt til jeg forsto hva som er godt for menneskene den korte tiden de lever under himmelen.

4 Så satte jeg store ting i verk: Jeg bygde hus og plantet vinmarker,

5 jeg anla hager og parker og plantet alle slags frukttrær i dem.

6 Jeg bygde dammer for åvanne lundermed frodige trær.

7 Jeg kjøpte meg slaver og slavekvinner, jeg hadde slaver som var født i mitt hus. Jeg skaffet meg mer storfe og småfe enn noen hadde hatt før meg i Jerusalem.

8 Jeg samlet meg sølv og gull, og kongelige skatter fra andre riker. Jeg holdt meg med sangere og sangerinner og det som er mennenes lyst, kvinner og atter kvinner.

9 Jeg ble stor i makt og rikdom, ja, større enn noen som har levd i Jerusalem før meg. Men visdommen beholdt jeg.

10 Jeg sa ikke nei til noe av det mine øyne begjærte; jeg nektet meg ingen glede. Ja, hjertet gledet seg over alt mitt arbeid; det var lønnen for mitt strev.

11 Så vendte jeg blikket mot alt mine hender hadde gjort, alt jeg hadde samlet ved mitt arbeid. Og se, alt var like forgjeves som ågjete vinden. Det er ingenting åvinneundersolen.

12 Jeg vendte blikket mot visdom, motuforstand og dårskap. Hva kan den gjøre som kommer etter kongen? Ikke annet enn det som er gjort før ham.

13 Jeg så at visdom er bedre enn dårskap, slik lyset er bedre enn mørket.

14 Den vise har øyne i hodet, mens dåren går omkring i mørke. Men jeg skjønte og så at slik det går den ene, slik går det dem begge.

15 Og jeg sa i mitt hjerte: Slik det går dåren, skal det også gå meg. Så hva skal all min visdom tjene til? Og jeg svarte i mitt hjerte: også dette er forgjengelig.

16 For minnet om den vise lever ikke lenger enn minnet om dåren. I dagene som kommer, er alt for lengst blitt glemt. Ja, den vise må dø, han slik som dåren.

17 Da hatet jeg livet, for alt som skjerundersolen, plaget meg. Alt er like forgjeves som ågjete vinden.

18 Jeg hatet alt jeg hadde strevd og arbeidet medundersolen. Alt må jeg overlate til den som kommer etter meg.

19 Hvem vet om det blir en vis eller en dåre som skal herske over det jeg har vunnet med mitt arbeid og min visdomundersolen? også dette er forgjeves.

20 Da ble jeg grepet av fortvilelse i mitt hjerte over alt jeg har arbeidet og strevd medundersolen.

21 For en mann kan vinne mye med visdom, kunnskap og dyktighet, men må likevel gi det i arv til en annen som ikke har hatt noe strev med det. også dette er forgjeves; enulykke er det.

22 Hva har mennesket igjen for alt sitt arbeid, alt hjertet jager etter, for alt det strever medundersolen?

23 Alle menneskets dager er fulle av smerte, og alt det driver med, bringer sorg. Ikke engang om natten faller hjertet til ro. også dette er forgjeves.

24 Ingen ting er bedre for et menneske enn å spise og drikke og unne seg gode dager midt i alt sitt strev. Men jeg fikk se at også dette kommer fra Guds hånd;

25 for hvem kan spise og være glad uten at det er gitt av ham?

26 Ja, Gud gir visdom, kunnskap og glede til den som er god i hans øyne. Men den som synder, gir han strevet med åsamle og sanke, og siden må han gi alt sammen til den som er god i Guds øyne. også dette er forgjeves, det er som ågjete vinden.

3

1 Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen:

2 en tid for åfødes, en tid for å dø, en tid for åplante, en tid for årykke opp,

3 en tid for ådrepe, en tid for ålege, en tid for årive ned, en tid for å bygge,

4 en tid for ågråte, en tid for åle, en tid for åsørge, en tid for ådanse,

5 en tid for å kaste stein, en tid for åsamle steiner, en tid for å ta i favn, en tid for å la favntak være,

6 en tid for ålete, en tid for å miste, en tid for å bevare, en tid for å kaste,

7 en tid for årive i stykker, en tid for åsy sammen, en tid for å tie, en tid for å tale,

8 en tid for å elske, en tid for åhate, en tid for krig og en tid for fred.

9 Hva har den som arbeider, igjen for alt sitt strev?

10 Jeg så det vonde strevet som Gud har gitt menneskene.

11 Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid. Ja, alle tider har han lagt i menneskenes hjerte. Likevel kan ikke mennesket fatte det Gud har gjort fra begynnelse til slutt.

12 Jeg skjønte at ingen ting er bedre for dem enn åglede seg og nyte det gode i livet.

13 For når et menneske får spise og drikke og har glede av alt han eier, er også det gitt av Gud.

14 Jeg skjønte at alt Gud gjør, står gjennom alle tider. Ingen kan legge noe til, og ingen kan trekke noe fra. Gud har gjort det slik for at menneskene skal ha ærefrykt for ham.

15 Det som skjer, har skjedd før, og det som skal hende, har også hendt. Gud søker opp igjen det som forsvant.

16 Videre så jegundersolen: på rettens sted råddeuretten, der rettferd skulle råde, råddeuretten.

17 Da sa jeg i mitt hjerte: Det er Gud som skal dømme den som gjør rett og den som gjør urett. Ja, han har fastsatt en tid for alle ting og for alt som blir gjort.

18 Jeg sa i mitt hjerte om menneskene: Gud prøver dem så de selv kan se at de er som dyr.

19 For det går mennesket som det går dyrene, den ene som den andre: Begge skal dø, samme livsånde har de alle. Mennesket har ingen fortrinn framfor dyrene. For alt er forgjengelig.

20 Alle går til det samme sted. Alle er kommet av støv og skal bli til støv igjen.

21 Hvem vet om menneskers ånd stiger opp, mens dyrenes ånd synker til jorden?

22 Jeg så at ingen ting er bedre enn at mennesket finner glede i sine gjerninger; dette er den lodd det har fått. For hvem lar mennesket se det som siden skal komme?

4

1 Igjen så jeg alle deundertrykte, de som liderurettundersolen. Se, deundertrykte gråt, og det var ingen som trøstet. Undertrykkernes hånd slo dem, og det var ingen som trøstet.

2 Da sa jeg: De døde er lykkeligere enn de levende, de har det bedre enn de som ennå lever.

3 Men heldigere enn begge er de som aldri har levd og sett det onde som blir gjortundersolen.

4 Jeg så at alt strev og all dyktighet kommer av at den ene misunnerden andre. også dette er forgjeves, det er som ågjete vinden.

5 Dåren legger hendene i fanget og tærer på sitt eget kjøtt.

6 Bedre med en håndfull ro enn begge hender fulle av strev. Det er som ågjete vinden.

7 Igjen så jeg på det som er forgjevesundersolen:

8 En mann kan ståhelt alene, uten både sønn og bror, og likevel er det ingen ende på alt hans strev; øynene hans blir ikke mette av rikdom. «Hvem er det da jeg strever for så jeg nekter meg selv alt godt?» også dette er forgjeves og et ondt slit.

9 Det er bedre å være to enn én; de får god lønn for sitt strev.

10 For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Faller han, er det ingen som kan reise ham opp.

11 Når to ligger sammen, blir de varme, men hvordan kan den som ligger alene, holde seg varm?

12 Om én blir overvunnet, kan to holde stand. En tretvinnet tråd ryker ikke så fort.

13 Det er bedre med en fattigunggutt som er klok, enn en gammel konge som er dum og ikke lenger har vett til å la seg advare.

14 En som kom ut av fengselet, ble tatt til konge. Men ennå mens han regjerte, ble det født en fattig gutt.

15 Jeg så hvordan alle mennesker som vandret omkringundersolen, sluttetseg til denne nye som skulle ta kongens plass.

16 Det var ingen ende på alt folket som han ble fører for. Men heller ikke han ble til glede for dem som kommer etter. også dette er forgjeves, som ågjete vinden.

17 Vokt din fot når du går til Guds hus! Det er bedre å komme dit for å lytte enn å bære fram offer slik dårer gjør; de vet ikke annet enn å gjøre det onde.

5

1 Vær ikke for snar med munnen, og la ikke hjertet forhaste seg når du vil tale et ord for Guds ansikt. For Gud er i himmelen og du på jorden, la derfor dine ord være få!

2 Med travelhet følger tankespinn, med dårers tale for mange ord.

3 Når du gir Gud et løfte, så drøy ikke med å oppfylle det. For han har ingen glede i dårer. Hold det du har lovet ham!

4 Det er bedre at du ikke gir ham noe løfte, enn ålove og ikke holde det.

5 La ikke munnenfådeg til å synde, og si ikke til Guds sendebud: «Jeg gjorde det av vanvare.» Hvorfor vil du gjøre Gud harm med dine ord, så han ødelegger det du har gjort?

6 Midt i alle drømmer, all tomhet, alle ord: Ha ærefrykt for Gud!

7 Ser du at fattigeundertrykkes, at rett og rettferd blir krenket i din provins, så undredeg ikke over dette. For den ene mektige beskytter den andre, og over dem begge står andre med makt.

8 Framfor alt er jord en god ting, en konge må sørge for at marken blir dyrket.

9 Den som er glad i penger, blir aldri mett på penger. Den som elsker rikdom, får aldri vinning nok. også dette er forgjeves.

10 Jo større eiendom, jo flere som skal leve av den. Hvilken fordel gir det eieren annet enn at han får mer å se på?

11 En slave kan sove godt enten han har lite eller mye å spise. Den rikes overflod tar søvnen fra ham.

12 Noe bittert og vondt har jeg settundersolen: Oppspart rikdom kan bli tilulykke for eieren.

13 Rikdommen kan gåtapt iuheldig handel, og når han får en sønn, står han der med tomme hender.

14 For som han kom fra mors liv, slik skal han vende tilbake, like naken som han kom. Ingen ting har han igjen for sitt arbeid, ingen ting han kan ta med når han går.

15 Ogsådette er bittert og vondt: Slik som han kom, må han gå. Hva har han da igjen? Han har arbeidet for vind.

16 Alle sine dager må han spise i mørke, sorgfull, syk og sint.

17 Se, dette har jeg funnet: Det er rett og godt å spise og drikke og nyte det gode midt i alt arbeid og strevundersolen den korte tiden Gud lar mennesket leve. Det er den lodd det har fått.

18 Når Gud lar et menneske få rikdom og formue og lar ham få nyte dette, så han kan ta imot sin del og glede seg over det han eier, da er dette gitt av Gud.

19 Da tenker han knapt over dagene som går, for Gud lar ham kjenne glede i hjertet.

6

1 Noe vondt har jeg settundersolen, det hviler tungt på menneskene:

2 Gud gir en mann både rikdom, formue og ære, så han ikke mangler noe av alt det han ønsker seg. Men Gud lar ham ikke nyte noe av det, det blir en fremmed som bruker det opp. Dette er meningsløst, ja, bittert og vondt.

3 En mann kan få hundrebarn og leve i mange år. Men hvor lenge han enn lever – om han ikke har glede av sine goder og ikke engang får en gravferd, sier jeg at detufullbårne fosteret er bedre stilt enn han.

4 Forgjeves kommer det til verden, og i mørke går det bort, i mørke får det navnet sitt skjult.

5 Solens lys har det ikke sett og aldri kjent. Likevel hviler fosteret bedre enn mannen.

6 Selv om han levde i to ganger tusen år, fikk han ikke nyte livets goder. Går ikke alle til samme sted?

7 Mennesket strever alltid for maten, men sjelens sult blir aldri stilt.

8 Hvilket fortrinn har den vise framfor dåren? Og hva hjelper det en fattig å vite hvordan han skal ferdes blant menneskene?

9 Bedre det øynene ser enn det sjelen begjærer. også dette er forgjeves, det er som ågjete vinden.

10 Alt som er til, er nevnt med navn for lenge siden, det er kjent på forhånd hva et menneske skal bli. Ingen kan føre sak mot den som er sterkere enn en selv.

11 Jo flere ord, jo mer forgjeves er de! Hva gagn har mennesket av det?

12 Ja, hvem vet hva som er det beste for menneskene her i livet, i alle de flyktige dagene de lever som en skygge? Hvem kan fortelle menneskene hva som vil skje etter demundersolen?

7

1 Godt navn er bedre enn fin salve, dødsdagen bedre enn dagen en blir født.

2 Bedre enn å gå til festmåltid er det å besøke sorgens hus. For der ender alle mennesker; det bør den som lever, legge seg på hjertet.

3 Sorg er bedre enn latter; et sorgfullt ansikt kan gjøre hjertet godt.

4 De vise har sitt hjerte i sorgens hus, dårene har sitt hjerte i gledens hus.

5 Det er bedre å bli klandret av en vismann enn å bli lovprist av en dåre.

6 Som tornebuskersprakerundergryta, slik lyder dårens latter. også dette er forgjeves.

7 Utpressing gjør den vise til dåre, bestikkelser forderver hjertet.

8 Enden på noe er bedre enn begynnelsen, tålmod er bedre enn hovmod.

9 Vær ikke for snar til å bli sint, for sinne bor i dårenes bryst.

10 Si ikke: Hva kommer det av at alt var bedre i gamle dager enn nå? Du spør ikke slik om du er vis.

11 Visdom er like bra som arvet jord, en vinning for alle som ser solen.

12 Visdom gir vern slik sølv gir vern; åeie visdom holder en mann i live.

13 Se på det som Gud har gjort. Hvem kan rette opp det han har gjort kroket?

14 Er dagen god, så nyt den! Men er dagen ond, skal du tenke at Gud har gjort det slik at den ene dagen følger den andre, for at mennesket ikke skal vite hva neste dag vil bringe.

15 Alt dette har jeg sett i mine flyktige levedager: Den rettferdige kan gå til grunne selv om han lever rettferdig, og den urettferdige kan leve lenge på tross av sin ondskap.

16 Vær ikke altfor rettferdig, og vis deg ikke for klok! Hvorfor vil du ødelegge deg selv?

17 Vær ikke altforurettferdig, og vær ikke en dåre! Hvorfor vil du døfør tiden?

18 Best er det å holde fast ved det ene og heller ikke gi slipp på det andre. For den som frykter Gud, vil lykkes med begge deler.

19 Visdom gjør en vismann sterkere enn ti mektige menn i byen.

20 Det finnes ikke et rettferdig menneske på jorden som bare gjør godt og aldri synder!

21 Bry deg heller ikke om alt det som folk sier, ellers må du kanskje høre at din slave forbanner deg.

22 Du vet jo i ditt hjerte at også du mang en gang har forbannet andre.

23 Alt dette ville jeg prøve med visdommens hjelp. Jeg sa: Jeg vil vinne visdom, men den var langt borte fra meg.

24 Det som skjer, er langt borte og dypt, dypt nede. Hvem kan få tak i det?

25 Jeg viet mitt hjerte til ågranske og ransake, til åsøke etter visdom og sammenheng, for å forstå at lovløshet er tåpelig, at dårskap er vanvidd.

26 Da fant jeg at bitrere enn døden er den kvinnen som setter snarer; hennes hjerte er et garn, hendene er lenker. Den som er god i Guds øyne, slipper fra henne, men synderen blir fanget av henne.

27 Se, dette fant jeg, sier Forkynneren, da jeg la det ene til det andre og ville finne en sammenheng.

28 Jeg søkte den stadig, men fant den ikke. Et eneste menneske fant jeg blant tusen, men aldri fant jeg en kvinne blant dem.

29 Se, dette er det eneste jeg har funnet: Gud gjorde mennesket rakt og rett, men de prøver så mange slags på funn.

8

1 Hvem er som den vise, ja, hvem kan tolke det som skjer? Visdom lyser opp et menneskes ansikt så det strenge draget mildnes.

2 Lyd kongens befaling, du sverget ved Gud å være ham lydig.

3 Vær ikke rask til å gå bort fra ham, og hold ikke fast ved en dårlig sak. For kongen gjør som han vil.

4 Kongens ord er lov, hvem kan si til ham: «Hva er det du gjør?»

5 Den som holder hans bud, erfarer ikke noe ondt; den vise kjenner i sitt hjerte den rette tid og vei.

6 Hver handling har sin tid og vei, og det onde som venter mennesket, hviler tungt på ham.

7 Han vet ikke hva som vil hende. For hvem kan si ham hva som skal skje?

8 Ingen har makt over vinden så han kan holde den tilbake. Ingen er herre over sin dødsdag. I krig slipper ingen fri, lovløshet berger ikke sin mann.

9 Alt dette så jeg da jeg merket meg alt som skjerundersolen, når et menneske har makt over et annet og volder ham skade.

10 Videre så jeg aturettferdige ble lagt i graven, mens de som kom og gikk fra det hellige stedet, de som hadde gjort det rette, ble glemt i byen. også dette er forgjeves.

11 Om dommen over den onde gjerningen ikke straks blir satt i verk, får menneskene mot til å gjøre det onde.

12 For en synder kan i mange år gjøre ondt, og Gud lar ham likevel leve lenge. Enda skulle også jeg vite at det går godt for dem som frykter Gud fordi de har ærefrykt for ham.

13 Men for den urettferdige lykkes det ikke, hans liv blir kort, flyktig som en skygge, fordi han ikke frykter Gud.

14 Det er noe meningsløst som hender på jorden: Noen rettferdige får hva deurettferdige fortjener, og noenurettferdige får hva de rettferdige fortjener. Jeg sier: også dette er forgjeves.

15 Jeg har lovprist gleden, for det finnes ingen annen lykke for mennesket herundersolen enn å spise og drikke og glede seg. Dette får følge ham i hans strev, i de levedager Gud gir hamundersolen.

16 Jeg viet mitt hjerte til å lære visdommen å kjenne og betraktet menneskenes strev på jorden. Verken dag eller natt hadde jeg blund på øynene,

17 og jeg så at mennesket ikke kan fatte det Gud lar skje, alt det som henderundersolen. Hvor mye han enn strever og gransker, finner han ikke ut av det. Selv om den vise sier at han forstår, fatter han det ikke.

9

1 Ja, alt dette la jeg meg på hjertet for åprøve om de rettferdige og vise og det de gjør, er i Guds hånd. Ingen mennesker kan vite hva som ligger foran dem, om det er kjærlighet eller hat.

2 En og samme ende får de alle, den rettferdige og den urettferdige, den gode, den som er ren, og den som er uren, den som bærer fram offer, og den som ikke gjør det. Det går med den gode som med synderen, med den som sverger, som med den som er redd for åsverge.

3 Dette er det onde med alt som skjerundersolen, at det går alle på samme vis; menneskenes hjerte er fullt av det onde, uforstand har de i sinnet så lenge de lever, og siden går de til de døde.

4 For den som hører med blant de levende, er én ting sikkert: Det er bedre å være en levende hund enn en død løve.

5 De levende vet at de skal dø, men de døde vet ingen ting. De har ingen lønn i vente, for minnet om dem er glemt.

6 Det er for lenge siden slutt med deres kjærlighet, med både hatet og misunnelsen deres. Aldri mer skal de få del i alt det som skjerundersolen.

7 Så gå og spis ditt brød med glede, og drikk din vin med glede i hjertet! For Gud har allerede godtatt det du gjør.

8 Ha alltid hvite festklær på, la oljen flyte over ditt hode!

9 Nyt livet med kvinnen du elsker, alle dine flyktige levedager, de som Gud gir degundersolen, ja, alle dine flyktige dager. For dette er din lodd i livet, midt i ditt strev og ditt arbeidundersolen.

10 Alt dine hender kan gjøre, gjør det med den kraften du har. For i dødsriket, dit du går, er det verken gjerning eller tanke, verken kunnskap eller visdom.

11 Videre så jegundersolen: Det er ikke de raske som vinner løpet, ikke de tapre som seirer i krig, ikke de vise som får brød, ikke de forstandige som blir rike, ikke de dyktige som finner velvilje, for tiden oguhellet rammer dem alle.

12 Ja, mennesket vet ikke når tiden er inne. Slik fisken fanges i det onde garnet, slik fuglengår i snaren, slik blir menneskene fanget avulykkens tid, brått faller den over dem.

13 Jeg så også noe annet om visdommenundersolen, og det har overveldet meg:

14 Det var en liten by, få innbyggere hadde den. En mektig konge kom imot den, omringet byen og bygde store voller mot den.

15 I byen fantes en mann som var fattig, men vis. Det var han som berget byen med sin visdom. Likevel var det ingen som husket denne fattige mannen.

16 Da sa jeg: Visdom er bedre enn styrke; men den fattiges visdom blir foraktet, hans ord blir ikke lagt merke til.

17 Lavmælte ord fra den vise høres bedre enn en herskers rop blant dårer.

18 Visdom er bedre enn krigsvåpen, men én som trår feil, kan ødelegge mye godt.

10

1 Døde fluer får salveblanderens olje til åstinke og boble, et grann dårskap veier mer enn visdom og ære.

2 Den vises hjerte fører på rett vei, men dårens tanke fører galt av sted.

3 Selv når dåren ferdes på gaten, mangler han forstand og kunngjør for alle at han er dum.

4 Om herskeren blir harm på deg, forlat ikke din plass; sinnsro kan avverge store feiltrinn.

5 Enutinghar jeg settundersolen, et feilgrep av den som sitter med makten:

6 Dårskap ble satt i høysetet, mens rikmenn satt nederst ved bordet.

7 Jeg så slaver til hest og fyrster til fots på slavevis.

8 Den som graver en grav, kan selv falle i den; den som river et grensegjerde, kan bli bitt av en orm.

9 Den som bryter stein, kan komme til skade. Den som kløyver trestammer, kan komme i fare;

10 når øksen er sløv og han ikke har slipt eggen, må han bruke desto større kraft. Men den dyktige vet åbruke sin visdom.

11 Om slangen biter før besvergelsen er sagt, hva gagn har besvergeren da av sin kunst?

12 Ord fra den vises munn vinner velvilje, men dårens lepper bringer ham fordervelse.

13 Han begynner med å tale dårskap og avsluttermed det rene vanvidd.

14 Ja, mange ord bruker dåren. Mennesket vet ikke hva som vil hende. Hvem kan fortelle ham hva som vil skje når han er borte?

15 Dåren maser så han blir trett, han som ikke engang vet veien til byen.

16 Ve deg, du land som har et barn til konge og stormenn som holder gilde når morgenen gryr.

17 Lykkelig er du land som har en høyættet konge og stormenn som holder måltid i rett tid, som staute menn og ikke som drankere.

18 Der dovenskap rår, siger taket, og sitter en med hendene i fanget, drypper det inn i huset.

19 Folk holder fest for åmore seg, og vinen gir glede i livet, men penger er svaret på alt.

20 Ikke engang i tankene skal du forbanne en konge, selv ikke i soverommet må du forbanne en rik. For himmelens fuglerbærer lyden av sted, vingede skapninger kan røpe dine ord.

11

1 Kast ditt brød på vannet, for med tiden vil du finne det igjen.

2 Del det du har, med sju eller åtte; for du vet ikke hva slagsulykker som kan hende på jorden.

3 Når skyene blir fulle av regn, øser de det ut over jorden. Faller et tre, mot sør eller nord, blir det liggende på stedet hvor det falt.

4 Den som akter på vinden, får ikke så, den som kikker på skyene, får ikke høste.

5 Like lite som du vet hvordan vinden blåser og knoklene dannes i mors liv, like lite kan du forstå Guds gjerninger, han som gjør alle ting.

6 Så ditt så korn om morgenen, og la ikke hånden hvile mot kveld. Du vet jo ikke hva som vil lykkes, det ene eller det annet, eller om begge deler er like gode.

7 Lyset gjør godt, en fryd for øyet er det å se solen.

8 Om mennesket får leve i mange år, skal han glede seg over dem alle, men også tenke på de mørke dager, for det blir mange av dem. Alt som kommer, er forgjengelig.

9 Gled deg, duungdom, mens du er ung, vær glad og fornøyd i livets vår! Gåpåde veier som hjertet vil, følg det som lokker ditt øye! Men vit at for alt du gjør, vil Gud kreve deg til regnskap.

10 Fåbort det som piner ditt hjerte, og det som plager din kropp! For barndom ogungdom er som et pust.

12

1 Tenk på din skaper iungdommens dager, før de onde dagene kommer, før årene kommer da du må si: «Jeg har ingen glede av dem»,

2 før sol og dagslys, måne og stjerner blir mørke og skyene vender tilbake etter regnet.

3 Da skjelver tjenerne i huset, de sterke mennene blir krokete. Kvinnene som maler på kvernen, må stanse, for de er blitt så få; det mørkner for jentene som ser ut gjennom gluggene.

4 Begge dørene mot gaten blir stengt, og duren fra kvernen lyder dempet. En står opp til fuglekvitter, men alle sangens døtre stilner.

5 Da gruer en seg for hver bakke, og farer lurer på veien. Mandeltreet blomstrer, gresshoppen sleper seg fram og kapersfruktenbrister mens mennesket går til sin siste bolig; de som skal gråte, er alt på gaten.

6 Ja, tenk på din skaper før sølvsnoren slites og gullskålen brister, før krukken knuses ved kilden og hjulet knekker og faller i brønnen,

7 når støvet vender tilbake til jorden som det støv det var, og ånden går tilbake til Gud, som ga den.

8 Forgjeves og forgjengelig, sier Forkynneren. Ja, alt er forgjengelig.

9 Forkynneren var ikke bare vis, han ga også folket kunnskap. Han grunnetog gransket og formet mange ordspråk.

10 Forkynneren la vinn på å finne gode ord og vendinger og skrev ned det som er rett og sant.

11 Ord av vismenn er som brodder, fyndord i samling er som nagler festet av en gjeter.

12 Men ellers, min sønn, ta deg i vare: Det er ingen ende på de bøker som skrives, og mye gransking gjør kroppen trett.

13 Dette er summenav alt du har hørt: Frykt Gud og hold hans bud! Dette gjelder for alle mennesker.

14 For Gud skal dømme hver gjerning, holde dom over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.