1

1 Kong David var någammel og langt oppe i årene. De dekket ham til med tepper, men han kunne ikke bli varm.

2 Tjenerne hans sa til ham: «La noen finne en ung jente til deg, herre konge, en jomfru som kan ståtil tjeneste og pleie deg. Når hun ligger i din favn, blir du nok varm, herre konge.»

3 Så lette de etter en vakker, ung jente i hele Israels land. De fant Abisjag fra Sjunem og førte henne til kongen.

4 Det var en svært vakker jente. Hun pleiet kongen og tjente ham. Men han hadde ikke omgang med henne.

5 Adonja, sønn av Haggit, gjorde seg høye tanker og sa: «Jeg vil bli konge!» Og han skaffet seg vogn og hester og femti mann som skulle løpe foran ham.

6 Faren hadde aldri snakket ham til rette og spurt hvorfor han oppførte seg slik. Adonja var også ualminnelig vakker. Han var født nest etter Absalom.

7 Adonja rådførte seg med Joab, sønn av Seruja, og med presten Abjatar, som fulgteham og støttet ham.

8 Men det var andre som ikke holdt med Adonja: presten Sadok og Benaja, sønn av Jojada, profeten Natan, Sjimi, Re'i og Davids beste krigere.

9 En dag slaktet Adonja småfe, storfe og gjøkalver ved Sohelet-steinen, som ligger like ved Rogel-kilden. Han ba til seg alle sine brødre, kongens sønner, og alle Judas menn som var i tjeneste hos kongen.

10 Men profeten Natan, Benaja og krigerne og sin bror Salomo ba han ikke.

11 Da sa Natan til Batseba, Salomos mor: «Du har vel hørt at Adonja, sønn av Haggit, er blitt konge, uten at vår herre David vet om det?

12 Kom nå, la meg få gi deg et råd, så du kan berge livet både for deg og din sønn Salomo.

13 gå og tre fram for kong David og si til ham: Herre konge, har ikke du sverget og sagt til din tjenestekvinne at min sønn Salomo skal bli konge etter deg, og at han skal sitte på din trone? Hvorfor er da Adonja blitt konge?

14 Og så, mens du ennå står der og snakker med kongen, skal jeg komme inn og stadfeste dine ord.»

15 Da gikk Batseba inn i kongens rom. Kongen var nåmeget gammel, og Abisjag fra Sjunem tjente ham.

16 Batseba knelte og bøyde seg for kongen, og han spurte: «Hva er det du vil?»

17 Hun svarte: «Herre, du har sverget ved Herren din Gud og lovet din tjenestekvinne at min sønn Salomo skal bli konge etter deg og sitte på din trone.

18 Men Nå er Adonja blitt konge, uten at du, herre konge, vet om det.

19 Han har slaktet okser, gjøkalver og sauer i mengdevis og bedt til seg alle kongs sønnene, presten Abjatar og hærføreren Joab. Men din tjener Salomo har han ikke bedt.

20 Men mot deg, herre konge, har hele Israel nåvendt sine øyne. De venter at du skal kunngjøre for dem hvem som skal sitte på tronen etter kongen.

21 Ellers vil jeg og min sønn Salomo stå som skyldige når du, herre konge, hviler hos dine fedre.»

22 Mens hun ennå snakket med kongen, kom profeten Natan.

23 Det ble meldt kongen at profeten Natan var der. Så trådte han fram for kongen og kastet seg ned for ham med ansiktet mot jorden.

24 «Herre konge», sa Natan, «har du sagt at Adonja skal bli konge etter deg og sitte på din trone?

25 I dag har han gått ned til Rogel-kilden og slaktet okser, gjøkalver og sauer i mengdevis. Han har bedt til seg alle kongs sønnene, hærførerne og presten Abjatar. Nå spiser og drikker de med ham og roper: Leve kong Adonja!

26 Men meg, din tjener, har han ikke bedt og heller ikke presten Sadok eller Benaja, sønn av Jojada, eller din tjener Salomo.

27 Har dette skjedd på ditt bud, herre konge, uten at du har latt din tjener få vite hvem som skal sitte på tronen etter kongen?»

28 Da tok kong David til orde og sa: «Kall Batseba hit til meg!» Hun trådte fram for kongen og ble stående der.

29 Kongen sverget og sa: «Så sant Herren lever, han som har fridd meg ut av all nød:

30 Det jeg før har sverget ved Herren, Israels Gud, og lovet deg, at din sønn Salomo skal bli konge etter meg og sitte på tronen i mitt sted, det setter jeg i verk i dag.»

31 Batseba knelte for kongen, bøyde seg med ansiktet mot jorden og sa: «Lenge leve min herre, kong David!»

32 Kong David sa: «Kall presten Sadok, profeten Natan og Benaja, sønn av Jojada, hit til meg!» De trådte fram for kongen,

33 og han sa til dem: «Ta med dere kongens menn! La min sønn Salomo ri på mitt eget muldyrog før ham ned til Gihon-kilden.

34 Der skal presten Sadok og profeten Natan salve ham til konge over Israel. Dere skal blåse i horn og rope: Leve kong Salomo!

35 Så skal dere følge ham opp igjen. Og når han kommer hit, skal han sette seg på min trone. Han skal bli konge i mitt sted. For det er ham jeg har satt til fyrste over Israel og Juda.»

36 Da tok Benaja, sønn av Jojada, til orde og sa til kongen: «Amen! måtte Herren, min herre konges Gud, stadfeste det!

37 Måtte Herren være med Salomo som han har vært med deg, og gjøre hans trone enda større enn din, herre konge.»

38 Så gikk de ned, presten Sadok, profeten Natan, Benaja, sønn av Jojada, og kreterne og pleterne. De lot Salomo ri på kong Davids muldyrog førte ham ned til Gihon-kilden.

39 Fra Herrens telt hadde presten Sadok tatt med seg hornet med olje, og nåsalvet han Salomo. De blåste i horn, og hele folkemengden ropte: «Leve kong Salomo!»

40 Så fulgtehele folkemengden ham opp igjen. De spilte på fløyte og jublethøyt. Det var som om jorden skulle revne av lyden.

41 Dette hørte Adonja og alle gjestene som var hos ham. De var nettopp ferdige med å spise. Da Joab hørte lyden av horn, sa han: «Hvorfor er det slik støy og oppstyr i byen?»

42 Mens han ennå snakket, kom Jonatan, sønn av presten Abjatar. Adonja sa til ham: «Kom hit, for du er en på litelig mann og bringer sikkert gode nyheter.»

43 «Tvert imot!» svarte Jonatan. «Vår herre, kong David, har gjort Salomo til konge.

44 Kongen sendte presten Sadok, profeten Natan, Benaja, sønn av Jojada, og kreterne og pleterne med ham, og de lot Salomo ri på kongens muldyr.

45 Presten Sadok og profeten Natan salvet ham til konge ved Gihon-kilden. Så dro de opp igjen med jubelrop, og Nå er det oppstyr i byen. Det er den støyen dere hører.

46 Salomo har allerede satt seg på kongetronen,

47 og kongens tjenere er også kommet for åønske vår herre, kong David, til lykke. De sier: måtte din Gud gjøre Salomo mer navngjeten enn deg og gjøre hans trone enda større enn din! Da bøyde kongen seg i bønn på leiet sitt

48 og sa: Velsignet er Herren, Israels Gud, som i dag har gitt meg en etterfølger på tronen og latt meg se det med egne øyne.»

49 Da skalv alle gjestene hos Adonja av redsel. De brøt opp og gikk hver til sin kant.

50 Adonja ble så redd for Salomo at han reiste seg, gikk av sted og grep fatt i alter hornene.

51 Salomo fikk melding om at Adonja var blitt så redd for kongen at han hadde grepet fatt i alter hornene og sagt: «Nå må kong Salomo love meg med ed at han ikke vil la sin tjener dø for sverd.»

52 Salomo sa: «Oppfører han seg som en på litelig mann, skal det ikke krummeset hår på hans hode. Men hvis han gjør seg skyldig i noe ondt, skal han dø.»

53 Så sendte kong Salomo folk av sted for å hen ham ned fra alteret. Da han kom til kong Salomo, kastet han seg ned for ham, og Salomo sa til ham: «Du kan gåhjem.»

2

1 Da det gikk mot sluttenfor David, ga han dette på budet til sin sønn Salomo:

2 Jeg skal någåden veien som alt her på jorden må gå. Vær du sterk og vis deg som en mann!

3 Hold Herren din Guds bud så du går på hans veier og holder hans forskrifter, bud, lover og på bud, slik det står skrevet i Moseloven. Da skal du vise klokskap i alt du gjør, hvor du enn vender deg.

4 For Herren vil holde det ordet han ga da han sa om meg: «Dersom dine sønner akter på sin ferd og vandrer i troskap for mitt ansikt av hele sitt hjerte og hele sin sjel, skal det aldri mangle en mann av din ætt på Israels trone.»

5 Du vet jo selv hva Joab, sønn av Seruja, gjorde mot meg og mot to av hærførerne i Israel, Abner, sønn av Ner, og Amasa, sønn av Jeter: Han drepte dem og lot krigsblod flyte i fredstid. Slik fikk han krigsblod på beltet han hadde om livet, og på skoene han hadde på føttene.

6 Bruk nå din visdom. La ikke den gamle og gråhårede mannen gåned til dødsriket i fred.

7 Men mot sønnene til Barsillai fra Gilead skal du vise godhet. La dem være blant dem som spiser ved ditt bord. For de tok vennlig imot meg da jeg flyktet for Absalom, din bror.

8 Du har også hos deg Sjimi, sønn av Gera fra Bahurim, av Benjamins stamme. Det var han som forbannet meg så stygt den dagen jeg var på vei til Mahanajim. Men siden kom han og møtte meg nede ved Jordan. Da sverget jeg for ham ved Herren at jeg ikke skulle la ham dø for sverd.

9 Men du må ikke la ham slippe straff. Du er jo en klok mann og vet nok hva du skal gjøre med ham. La ham gåned til dødsriket med blod i sitt grå hår.

10 Så gikk David til hvile hos sine fedre og ble gravlagt i Davids byen.

11 Den tiden David hadde vært konge over Israel, var førti år. Sju år regjerte han i Hebron og trettitre år i Jerusalem.

12 Salomo satte seg på sin far Davids trone, og hans kongedømme var trygt grunnfestet.

13 Adonja, sønn av Haggit, kom til Batseba, Salomos mor. «Kommer du i fredelig ærend?» spurte hun. «Ja», svarte han,

14 «men det er en sak jeg gjerne vil snakke med deg om.» «La meg høre!» sa hun.

15 Da sa han: «Du vet at kongedømmet skulle vært mitt, og hele Israel ventet at jeg skulle bli konge. Men så gikk kongedømmet over fra meg til min bror, for han hadde fått det fra Herren selv.

16 Nå er det bare én ting jeg vil be deg om, og du må ikke avvise meg.» «La meg høre!» svarte Batseba.

17 Da sa han: «Tal med kong Salomo –for deg vil han ikke vise bort –og be om at han lar meg få Abisjag fra Sjunem til kone.»

18 Batseba svarte: «Ja vel, jeg skal tale med kongen om deg.»

19 Så gikk Batseba til kong Salomo for å legge Adonjas sak fram for ham. Kongen reiste seg, gikk imot henne og bøyde seg dypt for henne. Så satte han seg på tronen. En stol ble satt fram for kongens mor; hun satte seg ved hans høyre side.

20 Hun sa: «Det er bare en liten ting jeg vil be deg om. Avvis meg ikke!» Kongen svarte: «Be om det, mor! Jeg vil ikke avvise deg.»

21 Da sa hun: «La din bror Adonja få Abisjag fra Sjunem til kone!»

22 Men kong Salomo tok til orde og sa til sin mor: «Hvorfor ber du om Abisjag fra Sjunem for Adonja? Be da like godt om kongs makten for ham! Han er jo min eldre bror, og han har presten Abjatar og Joab, sønn av Seruja, på sin side.»

23 Og kong Salomo sverget ved Herren og sa: «Måtte Gud la det gå meg ille både nå og siden om ikke dette skal koste Adonja livet!

24 Og nå, så sant Herren lever –han som har innsatt meg til konge og latt meg sitte på tronen etter David, min far, og som har grunnlagt en kongeætt for meg, slik han hadde lovet –Adonja skal dø, og det i dag!»

25 Dermed sendte kong Salomo Benaja, sønn av Jojada, av sted. Han hogg ned Adonja, og slik døde han.

26 Kongen sa til presten Abjatar: «Dra hjem til jordene dine i Anatot! Du fortjener å dø, men jeg vil ikke drepe deg i dag; for du har båret Herren Guds paktkiste foran David, min far, og du har tatt del i alle hans lidelser.»

27 Så drev Salomo Abjatar bort og lot ham ikke lenger være prest for Herren. Slik ble det oppfylt, det ordet som Herren hadde talt mot Elis hus i Sjilo.

28 Da ryktet om dette nådde Joab, som hadde støttet Adonja og ikke Absalom, flyktet han til Herrens telt og grep fatt i alterhornene.

29 Salomo fikk melding om at Joab hadde flyktet til Herrens telt og holdt seg nær ved alteret. Da sendte han Benaja, sønn av Jojada, av sted og sa: «Gåog hugg ham ned!»

30 Da Benaja kom til Herrens telt, sa han til Joab: «Kongen sier at du skal komme ut.» Men han svarte: «Nei, her vil jeg dø.» Benaja gikk tilbake til kongen og meldte hvordan Joab hadde svart ham.

31 Da sa kongen til ham: «Gjør som han sier! Hugg ham ned og gravlegg ham!så frir du meg og min fars hus fra skylden Joab førte over oss da han lot skyldfrie menneskers blod flyte.

32 Herren vil la blodet komme over hans eget hode fordi han hogg ned to menn som var bedre og mer rettferdige enn han: Abner, sønn av Ner, Israels hærfører, og Amasa, sønn av Jeter, Judas hærfører. Han drepte dem med sverd uten at min far David visste om det.

33 Måtte deres blod for alltid komme over Joab og hans ætt. Men David og hans ætt, hans hus og hans trone skal Herren gi fred til alle tider.»

34 Så gikk Benaja, sønn av Jojada, opp og hogg ned Joab og drepte ham. Han ble gravlagt på sitt hjemsted i ørkenen.

35 I hans sted gjorde kongen Benaja, sønn av Jojada, til hærfører. Og han innsatte Sadok som prest i stedet for Abjatar.

36 Kongen sendte bud etter Sjimi og sa til ham: «Bygg deg et hus i Jerusalem! Der skal du bo, og du må ikke dra derfra til noe annet sted.

37 Det skal du sannelig vite at den dagen du drar ut og går over Kedron-bekken, er du dømt til å dø! Blodet ditt skal komme over ditt eget hode.»

38 Sjimi svarte kongen: «Ja vel, din tjener skal rette seg etter sin herre konges vilje.» Og Sjimi ble boende lenge i Jerusalem.

39 Men da tre år var gått, rømte to av Sjimis slaver til kongen i Gat, Akisj, sønn av Maaka. Da Sjimi fikk vite at slavene var i Gat,

40 gjorde han seg ferdig og salte eselet sitt. Han ga seg i vei til Akisj i Gat for åkreve tilbake slavene sine. Sjimi dro av sted og hentet slavene fra Gat.

41 Salomo fikk vite at Sjimi hadde dratt fra Jerusalem til Gat og nåvar kommet tilbake.

42 Da sendte kongen bud etter Sjimi og sa til ham: «Tok jeg deg ikke i ed ved Herren da jeg advarte deg og sa: Det skal du vite for visst at den dagen du forlater Jerusalem og går noe annet sted, er du dømt til å dø! Og du svarte: Ja vel, jeg har hørt hva du sier.

43 Hvorfor har du ikke holdt din ed til Herren og det på budet jeg ga deg?

44 Du kjenner til, ja, du vet i ditt hjerte hvor mye vondt du har gjort mot David, min far. Nå lar Herren din ondskap komme over ditt eget hode.

45 Men kong Salomo skal være velsignet, og Davids trone skal til alle tider ståtrygt for Herrens ansikt.»

46 Så ga kongen Benaja, sønn av Jojada, ordre om å gå ut og hugge ham ned. Slik døde Sjimi. Og kongs makten låtrygt i Salomos hånd.

3

1 Salomo ble svigersønn til farao, kongen i Egypt. Han giftet seg med faraos datter og førte henne til Davidsbyen, til han fikk bygd ferdig sitt eget hus, Herrens hus og muren omkring Jerusalem.

2 Men folket fortsatte åofre på haugene, for det var ennå ikke bygd noe hus for Herrens navn.

3 Salomo elsket Herren, derfor fulgtehan sin far Davids forskrifter. Likevel ofret han på haugeneog tente offerilden der.

4 Kongen dro til Gibeon for åofre, siden det var den største offerhaugen. Tusen brennoffer bar Salomo fram på alteret der.

5 I Gibeon viste Herren seg for Salomo i en drøm om natten. Gud sa: «Be om hva du vil. Jeg skal gi deg det!»

6 Salomo svarte: «Du har vist stor godhet mot din tjener David, min far, fordi han vandret for ditt ansikt i troskap og rettferd og hadde et hjerte som var oppriktig mot deg. Du har holdt fast ved din store godhet ved å gi ham en sønn som i dag sitter på hans trone.

7 nå har du, Herre, min Gud, gjort din tjener til konge etter min far David, enda jeg bare er en ung oguerfaren mann.

8 Her står din tjener midt iblant ditt folk som du harutvalgt, et folk så stort at det ikke kan telles, og så tallrikt at det ikke kan regnes.

9 Gi da din tjener et lydhørt hjerte, så jeg kan styre ditt folk og skille mellom godt og ondt. For hvem kan ellers styre dette folket, så stort som det er?»

10 At Salomo svarte dette, var godt i Herrens øyne.

11 Og Gud sa til ham: «Siden du ba om dette og ikke om et langt liv eller rikdom eller død over dine fiender, men om evne til å høre hva som er rett,

12 så vil jeg gjøre det du har bedt om. Någir jeg deg et hjerte som er så klokt og forstandig at din like aldri før har vært og heller ikke skal komme etter deg.

13 Selv det som du ikke ba om, vil jeg gi deg: både rikdom og ære. Så lenge du lever, skal det ikke finnes din like blant kongene.

14 Og hvis du vandrer på mine veier og holder mine lover og bud, slik som din far David gjorde, vil jeg gi deg et langt liv.»

15 Salomo våknet. Det hadde vært en drøm. Og da han kom til Jerusalem, trådte han fram for Herrens paktkiste. Han ofret brennoffer, bar fram fredsoffer og holdt festmåltid for alle sine tjenere.

16 En gang senere kom to prostituertekvinner til kongen og trådte fram for ham.

17 Den ene kvinnen sa: «Hør på meg, herre! Jeg og den kvinnen der bor i samme hus. Jeg fødte et barn mens hun var hjemme.

18 Men på den tredje dagen etter fødselen fødte også denne kvinnen. Vi var sammen. Det fantes ingen fremmed hos oss i huset, bare vi to var hjemme alene.

19 En natt døde denne kvinnens sønn fordi hun kom til åligge på ham.

20 Da sto hun opp midt på natten og tok min sønn fra meg mens jeg, din tjener, sov. Hun la ham ved barmen sin og la sin egen døde sønn ved min barm.

21 Da jeg sto opp om morgenen for å amme sønnen min –se, da var han død! Men da jeg så på ham i morgenlyset, var det slett ikke min sønn, han som jeg hadde født.»

22 Da sa den andre kvinnen: «Nei, det er min sønn som lever, og din sønn er død.» Men den første gjentok: «Nei, det er din sønn som er død, og min sønn lever.» Slik trettet de foran kongen.

23 Da sa kongen: «Den ene sier: Det er min sønn som lever, og din sønn er død. Og den andre sier: Nei, det er din sønn som er død, og min sønn lever.

24 Hent et sverd til meg!» sa kongen. De brakte et sverd til kongen,

25 og han sa: «Hugg det levende barnet i to og gi hver av dem en halvpart.»

26 Da flammet kjærligheten opp i henne som var mor til det levende barnet, og hun sa: «Vær så snill, min herre! Gi henne den gutten som lever, og drep ham ikke!» Men den andre sa: «Barnet skal verken være ditt eller mitt! Del det i to!»

27 Da tok kongen til orde og sa: «Gi den første kvinnen det levende barnet, og drep det ikke! Hun er moren.»

28 Hele Israel fikk høre om den dommen kongen hadde felt, og de fikk ærefrykt for ham. For de så at Guds visdom var i ham, så han dømte rett.

4

1 Salomo var nåkonge over hele Israel.

2 Dette var hans øverste embetsmenn: Asarja, sønn av Sadok, var prest;

3 Elihoref og Ahia, sønner av Sjisja, var riksskrivere; Josjafat, sønn av Ahilud, var kansler;

4 Benaja, sønn av Jojada, var hærfører; Sadok og Abjatar var prester;

5 Asarja, sønn av Natan, var oppsynsmann over fogdene; Sabud, sønn av presten Natan, var kongens venn;

6 Ahisjar var borgherre; Adoniram, sønn av Abda, var oppsynsmann over dem som gjorde pliktarbeid.

7 Salomo hadde tolv fogder over hele Israel. De skulle sørge for matforsyningene til kongen og hans hoff. Hver sin må ned i året skulle de sørge for det.

8 Dette er navnene deres: Ben-Hur, i fjellandet Efraim;

9 Ben-Deker, i Makas, Sjaalvim, Bet-Sjemesj, Elon og Bet-Hanan;

10 Ben-Hesed, i Arubbot–han hadde Soko og hele Hefer-landet;

11 Ben-Abinadab hadde hele Dor-høylandet –han var gift med Tafat, datter av Salomo;

12 Baana, sønn av Ahilud, hadde Taanak, Megiddo og hele Bet-Sjean, som ligger ved Saretan, nedenfor Jisreel, fra Bet-Sjean til Abel-Mehola og bortenfor Jokmeam;

13 Ben-Geber i Ramot i Gilead –han hadde teltbyene til Ja'ir, sønn av Manasse, i Gilead, og Argob-området i Basan, seksti store byer med murer og bronsebommer;

14 Ahinadab, sønn av Iddo, hadde Mahanajim;

15 Ahimaas hadde Naftali –ogsåhan var gift med en av Salomos døtre, Basmat;

16 Baana, sønn av Husjai, i Asjer og Alot;

17 Josjafat, sønn av Paruah, i Jissakar;

18 Sjimi, sønn av Ela, i Benjamin;

19 Geber, sønn av Uri, i Gilead-landet, det landet som hadde tilhørt amorittkongen Sihon og Basan-kongen Og. Dessuten var det en fogd i Juda.

20 Folket i Juda og Israel var tallrikt som sanden ved havet. De spiste og drakk og var glade.

21 Salomo hersket over alle kongerikene fra Eufrattil filisterlandet og helt til grensen mot Egypt. De betalte skatt og stounderham så lenge han levde.

22 Til matlaging hos Salomo gikk det hver dag med tretti kor fint mel og seksti kor grovt mel,

23 ti gjødde okser, tjue okser på beite og hundresauer og i tillegg hjorter, gaseller, dådyr og gjødde gjess.

24 For han hersket over alt land vest for Eufrat, fra Tifsah til Gaza, over alle kongene vest for Eufrat, og han hadde fred på alle kanter rundt omkring.

25 I Juda og Israel, fra Dan til Beer-Sjeba, satt hver mann trygtundersin vinstokk og sitt fikentre så lenge Salomo levde.

26 Salomo hadde førti tusen stallplasser til sine vognhester og tolv tusen ryttere.

27 De tolv fogdene sørget hver sin må ned for matforsyningene til kong Salomo og alle som spiste ved hans bord. De lot det ikke skorte på noe.

28 De skulle også etter tur gi bygg og halm til hestene og trekkdyrene der de befant seg.

29 Gud ga Salomo visdom, særdeles stor innsikt og en forstand som favnet like vidt som sanden ved havets bredd.

30 Salomos visdom overgikk all visdom i Østen og Egypt.

31 Han var visere enn noe annet menneske, visere enn Etan av Esrah-ætten og Mahols sønner Heman, Kalkol og Darda. Hans navn var kjent blant alle folkeslagene rundt omkring.

32 Salomo formet tre tusen ordspråk, og tallet på hans sanger var ett tusen og fem.

33 Han diktet om trærne, fra sederen på Libanon til isopen som vokser ut av muren, og han talte om fe og fugler, krypdyr og fisker.

34 De kom fra alle folkeslag for å høre Salomos visdom, fra alle kongene på jorden som hadde hørt om hans visdom.

5

1 Hiram, kongen i Tyros, sendte noen av sine tjenere til Salomo, for han hadde hørt at Salomo var blitt salvet til konge etter faren. For Hiram hadde alltid vært en god venn av David.

2 Siden sendte Salomo bud til Hiram og sa:

3 «Du vet at min far David ikke fikk bygd et hus for Herren sin Guds navn, fordi det var krig rundt ham på alle kanter, inntil Herren la fiendeneunderhans føtter.

4 Men nå har Herren min Gud gitt meg fred rundt omkring. Det finnes ingen motstander og ingen truendefare mer.

5 Derfor tenker jeg nå å bygge et hus for Herren min Guds navn, slik som Herren sa til min far David: Din sønn, som jeg vil sette på tronen etter deg, han skal bygge huset for mitt navn.

6 Gi nådine folk befaling om åhugge sedertrær til meg fra Libanon. Så skal mine folk arbeide sammen med dine, og jeg skal gi deg det du ber om i lønn til folkene dine. For du vet at det ikke er noen hos oss som skjønner seg så godt på åhugge trær som sidonerne.»

7 Da Hiram hørte Salomos ord, ble han meget glad og sa: «Velsignet er Herren i dag, han som har gitt David en så vis sønn til å styre dette store folket.»

8 Så sendte Hiram bud til Salomo og sa: «Jeg har mottatt det budskapet du sendte meg. Jeg skal på alle må ter gjøre som du ønsker med sedertrærne og sypressene.

9 Folkene mine skal føre dem fra Libanon ned til havet. Så skal vi legge dem på flåter og føre dem på havet til det stedet du gir meg bud om. Der skal vi ta dem fra hverandre, og så kan du hente dem. Siden må du gjøre som jeg ønsker, og la meg få de matforsyninger mitt hus trenger.»

10 Så lot Hiram Salomo få det han ville ha av sedertrær og sypresser.

11 Og Salomo ga Hiram tjue tusen kor hvete til hans husholdning og tjue kor olje av fin oliven. Så mye sendte han til Hiram år etter år.

12 Herren ga Salomo visdom, slik han hadde lovet ham. Det var fred mellom Hiram og Salomo, og de sluttetpakt med hverandre.

13 Kong Salomo la pliktarbeid på hele Israel, og pliktarbeiderne talte tretti tusen mann.

14 Dem sendte han i skift til Libanon, ti tusen hver må ned. En må ned var de i Libanon og to måneder hjemme. Adoniram hadde oppsyn med pliktarbeiderne.

15 Salomo hadde sytti tusen bærere og åtti tusen steinhoggere i fjellet

16 og i tillegg arbeidsformennene som stounderfogdene hans. Det var tre tusen tre hundreav dem, og de hadde oppsyn med folket som utførte arbeidet.

17 Kongen bød at de skulle bryte store og kostbare steiner, så grunnvollen til tempelet kunne legges med tilhuggetstein.

18 Salomos og Hirams bygningsmenn og mennene fra Gebal huggetdem til. De gjorde i stand både stokkene og steinene som tempelet skulle bygges av.

6

1 I det fire hundreog åttiende året etter at israelittene var dratt ut av Egypt, i måneden siv, som er den andre måneden, begynte Salomo å bygge Herrens hus. Salomo var da konge i Israel på fjerde året.

2 Huset som kong Salomo bygde for Herren, var seksti alen langt, tjue alen bredt og tretti alen høyt.

3 Forhallen foran tempelrommet var tjue alen lang, svarende til bredden av huset, og ti alen bred. Den låpåforsiden.

4 På huset laget han vinduer som skrånet innover. De var vide ytterst og smale innerst.

5 Rundt husetsyttervegger, både langs tempelhallen og det innerste rommet, reiste han et tilbygg, og der laget han siderom.

6 Den nederste etasjen var fem alen bred, den mellomste seks alen bred og den øverste sju alen bred. For han hadde laget avsatser omkring på utsiden av huset for å slippe å lage fester i husetsvegger.

7 Da huset ble reist, ble det bygd av steiner fra steinbruddet, ferdig tilhugget. Det hørtes verken hammer eller meisel eller noe annet verktøy av jern i huset da det ble bygd.

8 Døren inn til nederste etasje i tilbygget var på høyre side av huset. En vindeltrapp førte opp til den mellomste etasjen og derfra opp til den tredje etasjen.

9 Da Salomo hadde reist tempelbygget, tekket han det med bjelker og bord av sedertre.

10 I tilbygget som han reiste omkring hele huset, var hver etasje fem alen høy. Det var festet til huset med sederbjelker.

11 Da kom Herrens ord til Salomo, og det lød slik:

12 «Nåbygger du dette huset. Hvis du følger mine forskrifter, holder mine lover, akter på alle mine bud og følger dem, så vil jeg oppfylle på deg det ordet jeg ga din far David.

13 Jeg vil bo midt blant israelittene og ikke forlate mitt folk Israel.»

14 Så bygde Salomo huset og gjorde det ferdig.

15 Han kledde veggene i huset innvendig med sederbord. Fra gulvettil takbjelkene kledde han dem med tre, og gulveti huset dekket han med sypressbord.

16 Tjue alen fra bakveggen av huset reiste han en vegg av sederbord; den rakk fra gulvetopp til takbjelkene. Bak veggen bygde han det innerste rommet, Det aller helligste.

17 Tempelhallen foran det innerste rommet var førti alen lang.

18 Innvendig hadde husetutskjæringer i sedertre, av gresskar ogutsprungneblomster. Alt var dekket av sedertre; ingen stein var synlig.

19 Lengst inne i tempelet innredet han Det aller helligste. Der skulle Herrens paktkiste stå.

20 Dette rommet, som var tjue alen langt, tjue alen bredt og tjue alen høyt, kledde han med rent gull. Foran det innerste rommet satte Salomo et alter. Det kledde han med sedertre.

21 Salomo kledde huset innvendig med rent gull. Han hengte gullkjeder foran inngangen til Det aller helligste og kledde det med gull.

22 Hele huset kledde han med gull, fra ende til annen. Og hele alteret som sto foran det innerste rommet, kledde han også med gull.

23 I Det aller helligste laget han to kjeruber av oliventre; de var ti alen høye.

24 Den ene kjeruben hadde en vinge som var fem alen, og den andre vingen var også fem alen. Det var ti alen fra vingespiss til vingespiss.

25 Den andre kjeruben var også ti alen mellom vingespissene. Begge kjerubenehadde samme størrelse og samme form.

26 Den ene kjeruben var ti alen høy, og det var også den andre.

27 Disse kjerubenesatte han midt i Det aller helligste i tempelet. Og de bredte ut vingene sine så vingen på den ene nådde bort til den ene veggen, og vingen på den andre nådde til den andre veggen, og de to andre vingene berørte hverandre midt i rommet.

28 Han kledde kjerubenemed gull.

29 Alle veggene i huset, både innvendig ogutvendig, prydet han med utskårne bilder av kjeruber, palmer ogutsprungneblomster.

30 Gulveti huset dekket han med gull både inne og ute.

31 Som inngang til Det aller helligste laget han dører av oliventre. Dørkarmene hadde fem avsatser.

32 De to dørene av oliventre prydet han medutskjæringer av kjeruber, palmer ogutsprungneblomster, og han kledde dem med gull. Han hamret ut gulletpåkjerubeneog palmene.

33 Likedan laget han dørstolper av oliventre for inngangen til tempelhallen. Dørkarmene hadde fire avsatser.

34 De to dørene var av sypresstre. Begge dørene hadde to halvdører som kunne svinges.

35 Han prydet dem med utskårne kjeruber, palmer ogutsprungneblomster og kledde dem med gull som ble lagt jevntutoverutskjæringene.

36 Han bygde den indre forgården med tre lag tilhuggetstein og ett lag sederbjelker.

37 Grunnvollen til Herrens hus ble lagt i det fjerde året, i måneden siv.

38 Og i det ellevte året, i måneden bul, som er den åttende måneden, gjorde Salomo tempelet ferdig med alt som var i det, slik det skulle være. Da hadde han bygd på det i sju år.

7

1 Salomo bygde på kongeborgen sin i tretten år før han fikk den ferdig.

2 Han bygde Libanon-skoghuset. Det var hundrealen langt, femti alen bredt og tretti alen høyt. Det hadde fire rader med søyler av sedertre, og oppåsøylene var det sederbjelker.

3 Det var et tak av sedertre over takbjelkene som låned mot søylene. I alt var det førtifem, femten i hver rad.

4 Huset hadde tre rader vinduer med karmer. Vinduene lårett imot hverandre i tre høyder.

5 Alle dørene og vinduene hadde firkantede karmer og vendte rett imot hverandre i tre høyder.

6 Han bygde også søylehallen, som var femti alen lang og tretti alen bred. Foran den var det en forhall med søyler med et skjermtak foran.

7 Dessuten bygde han tronhallen, også kalt Domshallen, for der holdt han rettergang. Han kledde den med sedertre fra gulv til tak.

8 Hans eget hus, det som han bodde i, lå i den andre gården innenfor forhallen. Det var bygd på den samme må ten. Salomo bygde også et hus for faraos datter, som han hadde giftet seg med. Det lignet forhallen.

9 Alle disse bygningene var av kostbare steiner som var huggetetter mål. De var skåret til med steinsag både på innsiden ogutsiden, fra grunnmuren til gesimsen og på yttersiden ut mot den store borggården.

10 Grunnmuren var av kostbare og store steiner, steiner på ti alen og åtte alen.

11 Over dem var det kostbare steiner som var huggetetter mål, og sedertre.

12 Rundt den store forgården var det tre lag med tilhuggetstein og ett lag med sederbjelker. Slik var det også rundt den indre forgården til Herrens hus og rundt forhallen.

13 Kong Salomo sendte bud etter Hiram fra Tyros.

14 Han var sønn av en enke fra Naftali stamme, og hans far var en kobbersmed fra Tyros. Hiram var full av visdom, innsikt og kunnskap, så han kunne utføre all slags arbeid i bronse. Han kom til Salomo og utførte alt håndverket for kongen.

15 Hiram støpte de to bronsesøylene. Den ene søylen var atten alen høy, og det trengtes en snor på tolv alen for ånåomkring den. Den andre søylen var like stor.

16 Så laget han to søylehoder til å sette på toppen av søylene. De var støpt av bronse, og hvert søylehode var fem alen høyt.

17 På søylehodene øverst på søylene var det slyngornamenter: blomsterranker i form av lenkearbeid, sju for hvert av søylehodene.

18 Han laget to rader med granatepler omkring det ene av ornamentene som skulle dekke søylehodene øverst på søylene. Slik gjorde han også med det andre søylehodet.

19 Hodene øverst på søylene i forhallen var formet som lotusblomsten og målte fire alen.

20 Rundt begge søylehodene, like ovenfor den buede formen på den andre siden av ornamentet, var det to hundregranatepler i rekker.

21 Han reiste søylene ved forhallen til tempelet. Han reiste opp den høyre søylen og kalte den Jakin. Så reiste han opp den venstre søylen og kalte den Boas.

22 Øverst på søylene var det lotusblomster, skåret ut for hånd. Nåvar arbeidet med søylene fullført.

23 Så laget han havet av støpt metall. Det var sirkelformet og målte ti alen fra kant til kant. Høyden var fem alen, og omkretsen målte tretti alen med må lesnor.

24 Nedenfor kanten var det prydgresskar hele veien rundt. De omkranset hele havet, ti på hver alen. Det var to rader med gresskarutsmykning, støpt i ett med havet.

25 Havet sto på tolv okser; tre av dem vendte mot nord, tre mot vest, tre mot sør og tre mot øst, og de sto alle med bakkroppen innover. Havet hvilte på dem.

26 Det var en håndsbredd tykt, og kanten var laget som kanten på et beger, formet som en lotusblomst. Havet rommet to tusen bat.

27 Så laget han ti vognstativer i bronse. Hvert stativ var fire alen langt, fire alen bredt og tre alen høyt.

28 Vognstativene var laget slik: De hadde tverrlister, og tverrlistene låmellom rammelistene.

29 På tverrlistene mellom rammelistene var det løver, okser og kjeruber, og det var det også over rammelistene. Under løvene og oksene var det kranser av hamret arbeid.

30 Hvert vognstativ hadde fire hjul av bronse og aksler av bronse. På de fire føttene var det bærearmer som var støpt på undervannfatet. Bak hver av dem var det kranser.

31 Åpningen for hvert vognstativ var innenfor kransen og nådde en alen opp over den. Åpningen var rund, hadde form av en sokkel og var på halvannen alen. også på åpningen var detutskjæringer. Men tverrlistene var firkantede, ikke runde.

32 De fire hjulenevarundertverrlistene, og hjulakslene satt på vognstativet. Hvert hjul var halvannen alen høyt.

33 Hjulenevar formet som vognhjul; akslene, hjulringene, eikene og navene på dem –alt var støpt.

34 De fire bærearmene var festet til de fire hjørnene på hvert vognstativ. Bærearmene var en del av stativet.

35 Øverst på hvert vognstativ var det en runding som var en halv alen høy. Håndtakene og bærearmene satt øverst og var en del av stativet.

36 På flatsidene av håndtakene og på tverrlistene skar han ut kjeruber, løver og palmer etter som det var plass til, og kranser rundt omkring.

37 Slik laget han de ti vognstativene. De var alle støpt på samme vis og hadde samme mål og form.

38 Så laget han ti bronsefat. Hvert fat tok førti bat og målte fire alen. Det var ett fat for hvert av de ti vognstativene.

39 Fem av vognstativene satte han på høyre side av tempelet og fem på den venstre. Havet satte han på tempelets høyre side mot sørøst.

40 Hiram laget grytene, ildskuffene og offerskålene. Dermed var Hiram ferdig med alt håndverksarbeid han skulle gjøre for kong Salomo til Herrens hus:

41 to søyler; to skåler på søylehodene øverst på søylene; to slyngornamenter til å dekke de to skålene;

42 de fire hundregranateplene til de to slyngornamentene –to rader granatepler til hvert ornament, til å dekke de to skålene på søylehodene øverst på søylene;

43 de ti vognstativene og de ti fatene til hvert av dem;

44 havet –det var bare ett –og de tolv okseneunderdet;

45 grytene, ildskuffene og offerskålene. Alt detteutstyret som Hiram laget for kong Salomo til Herrens hus, var av skinnende bronse.

46 Det var på Jordan-sletten kongen lot dem støpe, i den faste leirjorden mellom Sukkotog Saretan.

47 Salomo satte på plass altutstyret, som var i slike mengder at det ikke var mulig å si hvor mye bronsen veide.

48 Salomo fikk også laget alle de andre gjenstandene som skulle være i Herrens hus: gullalteret og gullbordet til skuebrødene;

49 lysestakene, fem til høyre og fem til venstre foran Det aller helligste, av rent gull, blomsterornamentene, lampene og tengene av gull;

50 bollene, lysesaksene, offerskålene, kannene og glopannene av rent gull. Panelet på dørene til det innerste rommet, Det aller helligste, og panelet på dørene til tempelhallen var dekket av gull.

51 Så var det fullført, alt arbeidet som kong Salomo hadde latt utføre på Herrens hus. Og han flyttet dit de tingene som hans far David hadde viet til Herren: både sølvet og gulletog altutstyret. Han la det inn i skattkamrene i Herrens hus.

8

1 Så samlet Salomo Israels eldste og alle stammehøvdingene, overhodene for familiene, hos seg i Jerusalem. De skulle føre Herrens paktkiste opp fra Davidsbyen, det er Sion.

2 Og alle menn i Israel samlet seg hos kong Salomo på festen i måneden etanim, det er den sjuendemåneden.

3 Da alle Israels eldste var kommet, løftet prestene kisten,

4 og de førte Herrens paktkiste opp sammen med telthelligdommen og alle de hellige kar som var i teltet. Det var prestene og levittene som bar dem.

5 Kong Salomo sto foran kisten sammen med hele Israels menighet, som hadde samlet seg hos ham. De ofret småfe og storfe i slike mengder at ingen kunne telle eller regne dem.

6 Så brakte prestene Herrens paktkiste til den plassen den skulle ha, i det innerste tempelrommet, i Det aller helligste, underkjerubenes vinger.

7 For kjerubenebredte vingene ut over det stedet hvor kisten sto, slik at de dekket både kisten og bærestengene ovenfra.

8 Stengene var så lange at en kunne se endene av dem fra Det hellige foran Det aller helligste, men de kunne ikke seesutenfra. Der har de vært til denne dag.

9 I kisten fantes det ikke noe annet enn de to steintavlene som Moses hadde lagt ned der ved Horeb, den gang Herren sluttetpakt med israelittene da de dro ut av Egypt.

10 Da prestene gikk ut av helligdommen, fylte skyen Herrens hus.

11 Prestene kunne ikke ståog gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet fylte tempelet.

12 Da sa Salomo: Herren har sagt at han vil bo i en mørk sky.

13 Men nå har jeg bygd deg en praktfull bolig, et sted der du kan bo for alltid.

14 Så snudde kongen seg og velsignet hele Israels menighet mens de sto.

15 Han sa: Velsignet er Herren, Israels Gud, som med sin hånd har fullført det som han med sin munn lovet min far David da han sa:

16 «Fra den dagen jeg førte mitt folk Israel ut av Egypt, har jeg ikke valgt ut noen by i alle Israels stammer for at det skulle bygges et hus der til bolig for mitt navn. Men jeg valgte David til åherske over mitt folk Israel.»

17 Min far David hadde i sinne å bygge et hus for navnet til Herren, Israels Gud.

18 Men Herren sa til min far David: «Da du hadde i sinne å bygge et hus for mitt navn, var hensikten god.

19 Likevel, det er ikke du som skal bygge huset, men din sønn, som er av ditt eget kjøtt og blod. Han skal bygge huset for mitt navn.»

20 nå har Herren oppfylt det ordet han talte. Jeg har fulgt etter min far David og har tatt sete på Israels trone, slik Herren har sagt, og jeg har bygd huset for navnet til Herren, Israels Gud.

21 Der har jeg sørget for et sted for paktkisten som inneholder den pakten som Herren sluttetmed våre fedre da han førte dem ut av Egypt.

22 Så sto Salomo for Herrens alter midt foran hele Israels menighet. Han bredte hendene sine ut mot himmelen

23 og sa: Herre, Israels Gud! Det er ingen Gud som du, verken oppe i himmelen eller her nede på jorden. Du holder pakten og viser godhet mot dine tjenere når de ferdes helhjertet for ditt ansikt.

24 Du har holdt det løftet du ga din tjener David, min far. Du har oppfylt med din hånd det som du hadde lovet med din munn, slik vi ser i dag.

25 Så hold nå, Herre, Israels Gud, det løftet du ga din tjener David, min far, da du sa: «Det skal aldri mangle en mann av din ætt til å sitte på Israels trone for mitt ansikt, så sant dine sønner akter på sin ferd og vandrer for mitt ansikt slik som du har gjort.»

26 La det nåståfast, Herre, Israels Gud, det ordet du talte til din tjener David, min far!

27 Men bor Gud virkelig på jorden? Se, himmelen og himlers himmel kan ikke romme deg, langt mindre dette huset som jeg har bygd!

28 Vend deg mot din tjeners bønn og hans rop om nåde, Herre, min Gud! Hør det ropet og den bønnen som din tjener bærer fram for deg i dag.

29 La dine øyne våke over dette huset natt og dag, over det stedet der du har lovet at navnet ditt skal bo. Hør de bønnene som din tjener bærer fram, vendt mot dette stedet!

30 Ja, hør bønnen om nåde som din tjener og ditt folk Israel ber, vendt mot dette stedet! Hør dem i himmelen der du bor, hør og tilgi!

31 Når en mann skader sin neste og det kreves at han skal avlegge ed, og han så kommer og sverger foran ditt alter i dette huset,

32 da må du høre det i himmelen, gripe inn og skifte rett mellom tjenerne dine. Døm den urettferdige skyldig og la hans fremferd ramme ham selv. Frikjenn den rettferdige og la ham få igjen for sin rettferd.

33 Når ditt folk Israel blir slått av fienden fordi det har syndet mot deg, men så vender om til deg og priser ditt navn, ber og bønnfaller deg om nåde i dette huset,

34 da må du høre det i himmelen og tilgi ditt folk Israel den synden de har gjort. Før dem tilbake til det landet som du ga fedrene deres.

35 Når himmelen lukkessådet ikke kommer regn fordi de har syndet mot deg, men de så ber til deg, vendt mot dette stedet, priser ditt navn og vender om fra sin synd fordi du har ydmyket dem,

36 da må du høre det i himmelen og tilgi den synd som din tjener og ditt folk Israel har gjort. For du lærer dem den gode veien de skal gå. Send da regn over landet ditt, som du har gitt ditt folk til odel og eie.

37 Når det blir hungersnød i landet, når det kommer pest, når det kommer kornsot og svartrust, gresshopper og larver, når fienden omringer landets byer –uansett hva slags plage og sykdom det er –

38 og så en eller annen eller hele ditt folk Israel bærer fram bønner og rop om nåde fordi de kjenner at det stikker dem i hjertet, og brer ut sine hender mot dette huset,

39 da må du høre det i himmelen der du troner. Tilgi, grip inn og gi enhver igjen etter hans ferd, du som kjenner hans hjerte! For du er den eneste som kjenner alle menneskers hjerte.

40 Så skal de frykte deg alle de dager de lever i landet du ga våre fedre.

41 Det kan også hende at fremmede som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld.

42 For de skal få høre om ditt store navn, din sterke hånd og dinutstrakte arm. Når de så kommer og ber, vendt mot dette huset,

43 da må du høre dem i himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Slik skal alle folk på jorden lære navnet ditt å kjenne, og de skal frykte deg slik ditt folk Israel gjør, og vite at navnet ditt er nevnt over dette huset som jeg har bygd.

44 Når ditt folk drar ut i krig mot fienden, hvor du så sender dem, og de ber til Herren, vendt mot den byen som du har valgt deg ut, og mot det huset som jeg har bygd for navnet ditt,

45 da må du i himmelen høre deres bønner og på kallelser og hjelpe dem til deres rett.

46 Når folket synder mot deg –for det finnes ikke noe menneske som ikke synder –såblir du harm på dem og overgir dem til fienden, som fører dem i fangenskap, til fiendeland, fjernt eller nær.

47 Men så går de i seg selv i det landet der de holdes i fangenskap, og vender om og ber til deg om nåde der i landet og sier: «Vi har syndet, handlet ille og gjorturett.»

48 Hvis de da vender om til deg av hele sitt hjerte og hele sin sjel der i fiendeland, hos dem som har ført dem bort, og ber til deg vendt mot det landet du ga deres fedre, mot byen som du har valgt deg ut, og mot huset som jeg har bygd for navnet ditt,

49 da må du i himmelen der du troner, høre deres bønner og rop om nåde og hjelpe dem til deres rett.

50 Tilgi ditt folk alle lovbrudd og synder som de har gjort mot deg. La dem finne barmhjertighet hos dem som holder dem i fangenskap, så de forbarmer seg over dem.

51 For de er ditt folk og din eiendom, som du førte ut av Egypt, midt ut av smelteovnen.

52 Hold dine øyne åpne for de bønner og rop om nåde som stiger opp fra din tjener og fra ditt folk Israel, og hør alltid på dem når de roper til deg.

53 For du, Herre Gud, har skilt dem ut som din eiendom fra alle folkeslag på jorden, slik du sa gjennom din tjener Moses da du førte våre fedre ut av Egypt.

54 Da Salomo hadde fullført hele denne bønnen til Herren om nåde, reiste han seg opp foran Herrens alter, der han hadde ligget på kne med hendeneutbredt mot himmelen.

55 Stående velsignet han hele Israels menighet med høy røst og sa:

56 Velsignet er Herren som har gitt sitt folk Israel ro, slik han lovet. Ikke ett av alle de gode ord han talte gjennom sin tjener Moses, er falt til jorden.

57 Måtte Herren vår Gud være med oss slik han var med våre fedre! måtte han ikke forlate oss og ikke forkaste oss,

58 men bøye hjertet vårt til seg, så vi går på hans veier og holder de budene, forskriftene og lovene som han på la våre fedre.

59 Måtte disse mine ord som jeg har bedt for Herrens ansikt, være nær Herren vår Gud dag og natt, så han hjelper sin tjener og sitt folk Israel til den rett de trenger dag for dag.

60 Da skal alle folkeslag på jorden vite at Herren er Gud, han og ingen annen.

61 Hold dere helhjertet til Herren vår Gud, så dere følger hans forskrifter og holder hans bud, som dere gjør i dag.

62 Så ofret kongen og hele Israel med ham slaktoffer til Herren.

63 Og Salomo bar fram fredsofferet for Herren. Det var 22 000 okser og 120 000 sauer. Slik vigslet kongen og alle israelittene Herrens hus.

64 Samme dagen helliget kongen den midtre delen av forgården foran Herrens hus. Der bar han fram brennofferet, grødeofferet og fettstykkene av fredsofferet. For bronsealteret som sto for Herrens ansikt, var for lite til åromme både brennofferet, grødeofferet og fettstykkene av fredsofferet.

65 På samme tid feiret Salomo festen, og hele Israel med ham. Det var en stor forsamling som var kommet sammen helt fra Lebo-Hamat til Egypterbekken. I sju dager og sju dager til, i alt fjorten dager, holdt de høytid for Herren vår Guds ansikt.

66 Den åttende dagen lot han folket fare. De tok farvel med kongen og dro hjem, hver til sitt, vel til mote og glade for alt det gode Herren hadde gjort mot sin tjener David og sitt folk Israel.

9

1 Da Salomo hadde bygd ferdig Herrens hus, kongeborgen og alt det andre som han ønsket å gjøre,

2 viste Herren seg for ham for annen gang, slik som han hadde vist seg for ham i Gibeon,

3 og sa til ham: Jeg har hørt din bønn og ditt rop om nåde som du bar fram for meg. Jeg har helliget dette huset som du har bygd, og jeg vil la navnet mitt bo der for alltid. Mine øyne og mitt hjerte skal alle dager være vendt mot det.

4 Og du, så sant du vandrer for mitt ansikt slik din far David gjorde, med helt hjerte og i oppriktighet, og så sant du gjør alt det jeg har befalt deg, og holder mine forskrifter og lover,

5 da skal jeg la din kongetrone ståfast i Israel for alltid, slik som jeg lovet din far David da jeg sa: «Det skal aldri mangle en mann av din ætt på Israels trone.»

6 Men hvis dere og barna deres vender dere bort fra meg og ikke holder de budeneog forskriftene som jeg har gitt dere, men går og dyrker andre guder og tilber dem,

7 da skal jegutrydde israelittene fra det landet jeg ga dem. Det huset som jeg har helliget til mitt navn, vil jeg kaste bort fra mitt ansikt, og Israel skal bli et ordtak og et spottord blant alle folk.

8 Om dette huset er aldri så praktfullt, skal alle som går forbi, gispe forferdet og plystre hånlig og spørre: «Hvorfor har Herren handlet slik mot dette landet og dette huset?»

9 Og da skal folk svare: «Det er fordi de forlot Herren sin Gud, han som førte deres fedre ut av Egypt, og holdt seg til andre guder, som de tilba og dyrket. Derfor har Herren ført all denneulykken over dem.»

10 Da de tjue årene var gått som Salomo hadde brukt til å bygge de to husene , Herrens hus og kongeborgen,

11 ga han Hiram, kongen i Tyros, tjue byer i Galilea. For Hiram hadde hjulpetham med sedertre, sypresstre og gull, så mye han ønsket seg.

12 Men da Hiram kom fra Tyros for å se på de byene som Salomo hadde gitt ham, likte han dem ikke.

13 Han sa: «Hva er dette for slags byer du har gitt meg, min bror?» Han kalte dem for Kabul-landet, og det heter det den dag i dag.

14 Men Hiram sendte kongen hundreog tjue talenter gull.

15 Slik hadde det seg med det pliktarbeidet som kong Salomo satte i gang da han skulle bygge Herrens hus, sitt eget hus, Millo, Jerusalems bymur, Hasor, Megiddo og Geser:

16 Farao, kongen i Egypt, dro opp og inntok Geser. Han satte byen i brann og drepte alle kanaaneerne som bodde der. Siden ga han byen i medgift til sin datter, som ble gift med Salomo.

17 Salomo bygde opp igjen Geser og Nedre Bet-Horon,

18 Baalat og Tamar i ødemarken der i landet,

19 og alle byene hvor Salomo hadde lagerhus, og de byene hvor han hadde vognene og hestene sine. Han bygde også alt han ønsket seg både i Jerusalem og i Libanon, i hele det riket han hersket over.

20 I landet var det fortsatt igjen en befolkning som ikke tilhørte Israels folk: amoritter, hetitter, perisitter, hevitter og jebusitter.

21 Salomo la pliktarbeid på etterkommerne av disse folkene, så mange som ennå var igjen fordi israelittene ikke hadde klart å utrydde dem, la Salomo pliktarbeid på. Slik har det vært til denne dag.

22 Men han satte ingen av israelittene til å gjøre slavearbeid; de var krigere, hoffmenn, høvdinger, våpenbærere, vognkommandanter og ryttere.

23 Tallet på de arbeidslederne Salomo hadde, var fem hundreog femti. De hadde tilsyn med arbeidsfolkene.

24 Så snart faraos datter hadde flyttet fra Davidsbyen opp til det huset Salomo hadde bygd for henne, gikk han i gang med å bygge Millo.

25 Tre ganger om året bar Salomo fram brennoffer og fredsoffer på det alteret han hadde bygd for Herren, og han brente røkelse for Herrens ansikt. Slik fullførte han tempelet.

26 Kong Salomo bygde en skipsflåte i Esjon-Geber, som ligger ved Eilat, i Edom-landet, ved Sivsjøens kyst.

27 På disse skipene sendte Hiram noen av sine menn som var sjøfolk og kjente havet, av sted sammen med Salomos menn.

28 De dro til Ofir og hentet gull, fire hundreog tjue talenter, som de førte til kong Salomo.

10

1 Da dronningen av Saba hadde hørt om Salomo og det han hadde gjort for Herrens navn, kom hun for åprøve ham med gåter.

2 Hun kom til Jerusalem med meget store rikdommer, med kameler som bar balsamoljer, store mengder gull og edelstener. Hun trådte fram for Salomo og snakket med ham om alt som låhenne på hjertet.

3 Og Salomo ga henne svar på alt hun spurte om. Det fantes ikke den ting som var skjult for kongen så han ikke kunne gi henne svar.

4 Da dronningen av Saba fikk se all Salomos visdom, huset han hadde bygd,

5 rettene på bordet hans, hoffmennene der de satt, tjenerne som vartet opp, og deres klær, kongens munnskjenker og brennofrene som han bar fram i Herrens hus, mistet hun helt pusten.

6 Hun sa til kongen: «Så var det da sant, det jeg hørte hjemme i mitt land om deg og visdommen din!

7 Jeg trodde ikke det de fortalte, før jeg kom og fikk se det med egne øyne. Men nåser jeg at de ikke engang har fortalt meg halvparten. Du er mer vis og velstående enn alt det jeg har hørt.

8 Lykkelige er dine menn, og lykkelige er disse tjenerne, som alltid får ståhos deg og lytte til din visdom!

9 Velsignet være Herren din Gud, som hadde slik godvilje for deg at han ga deg Israels trone. Fordi Herren alltid har Israel kjær, har han gjort deg til konge, for at du skal fremme rett og rettferd.»

10 Så ga hun kongen ett hundreog tjue talenter gull, balsamoljer i store mengder og edelstener. Det har aldri siden kommet en slik mengde med balsamoljer til landet som det dronningen av Saba ga kong Salomo.

11 Hirams flåte som hentet gull fra Ofir, hadde også med seg store mengder sandeltre og edelstener derfra.

12 Av sandeltreet fikk kongen lagetutsmykninger til Herrens hus og kongeborgen, og lyrer og harper til sangerne. Så mye sandeltre har det aldri tidligere kommet til landet, og så mye har ikke vært å se til denne dag.

13 Kong Salomo ga dronningen av Saba alt det hun hadde lyst på og ba om, i tillegg til det som sømmet seg en mektig konge som Salomo. Så brøt hun opp og dro hjem til sitt land sammen med tjenerne sine.

14 Det gulletsom Salomo fikk inn på ett år, veide 666 talenter.

15 I tillegg kom avgiftene fra de handelsreisende og fra karavanehandlerne, fra alle araberkongene og fra stattholderne i landet.

16 Kong Salomo fikk laget to hundrestore skjold av hamret gull; til hvert skjold gikk det med seks hundresjekel gull.

17 Han fikk også laget tre hundresmåskjold av hamret gull; til hvert av dem gikk det med tre miner gull. Alle disse skjoldene satte kongen i Libanon-skoghuset.

18 Kongen fikk også laget en stor trone av elfenben og kledde den med rent gull.

19 Seks trinn førte opp til tronen, og stolryggen var rundetøverst. Det var armlener på begge sider av setet, og ved hvert av dem sto det en løve.

20 På de seks trinnene sto det tolv løver, seks på hver side. Maken til trone har aldri vært laget i noe annet kongerike.

21 Alle drikkekarene til kong Salomo var av gull, og altutstyret i Libanon-skoghuset var av rent gull. Ingen ting var av sølv; sølvet ble ikke regnet for noe i Salomos dager.

22 For kongen hadde Tarsis-skip på havet sammen med Hirams skip. En gang hvert tredje år kom Tarsis-skipene hjem lastet med gull og sølv, elfenben, apekatter og på fugler.

23 Kong Salomo overgikk alle jordens konger i rikdom og visdom.

24 Og fra hele verden søkte de Salomo for å lytte til visdommen som Gud hadde lagt ned i hans hjerte.

25 Hvert år kom de med gaver til ham, gjenstander av sølv og gull, kapper, våpen, balsamoljer, hester og muldyr.

26 Salomo samlet vogner og hester. Han hadde fjorten hundrevogner og tolv tusen hester. Han plasserte dem i vognbyene og hos seg selv i Jerusalem.

27 Kongen gjorde sølv like vanlig i Jerusalem som stein, og sedertre like vanlig som morbærtrær i lavlandet.

28 Salomo fikk hestene sine fra Egypt og fra Kue. Kongens kjøpmenn hentet dem fra Kue mot betaling.

29 Hver vogn som ble innført fra Egypt, kostet seks hundresjekel sølv, og hver hest ett hundreog femti sjekel. Så solgte de hester og vogner videre til hetittkongene og arameerkongene.

11

1 Kong Salomo elsket også mange andreutenlandske kvinner enn faraos datter. Det var kvinner fra Moab, Ammon, Edom, Sidon og hetittenes land.

2 De hørte til de folkene Herren hadde talt om da han sa til israelittene: «Dere skal ikke blande dere med dem, og de ikke med dere. Ellers kommer de til å vende hjertet deres til sine guder.» Det var disse kvinnene Salomo holdt seg til og elsket.

3 Han hadde sju hundrekoner med fyrstelig rang og tre hundremedhustruer, og de førte hans hjerte på avveier.

4 Det var da Salomo ble gammel at konene hans fikk vendt hans hjerte til andre guder. Hans hjerte var ikke lenger helt med Herren hans Gud, slik hans far Davids hjerte hadde vært.

5 Salomo fulgte Astarte, sidonernes gudinne, og Milkom, ammonittenes motbydelige avgud.

6 Og han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og fulgte ikke Herren fullt og helt slik hans far David hadde gjort.

7 På den tiden bygde Salomo en offerhaug for Kemosj, moabittenes motbydelige avgud, på den høyden som ligger midt imot Jerusalem, og en for Molok, den motbydelige av guden til ammonittene.

8 Dette gjorde han for alle deutenlandske konene sine, som tente offerild og bar fram slaktoffer for gudene sine.

9 Da ble Herren harm på Salomo fordi han hadde vendt sitt hjerte bort fra Herren, Israels Gud, som hadde vist seg for ham to ganger

10 og gitt ham det budet at han ikke skulle følge andre guder; men han hadde ikke rettet seg etter Herrens bud.

11 Og Herren sa til Salomo: «Siden du har oppført deg slik og ikke holdt min pakt og forskriftene som jeg på la deg, skal jeg rive riket fra deg og gi det til en i din tjeneste.

12 Men for din far Davids skyld vil jeg ikke gjøre det så lenge du lever; det er din sønn jeg vil rive det fra.

13 Likevel vil jeg ikke rive vekk hele riket. Én stamme vil jeg gi din sønn for min tjener Davids skyld og for Jerusalems skyld, den byen jeg harutvalgt.»

14 Så reiste Herren opp en motstander for Salomo. Det var edomitten Hadad, som tilhørte kongeætten i Edom.

15 Den gangen David slo Edom, dro hærføreren Joab opp for å gravlegge de falne. Han slo også i hjel alle menn i Edom.

16 I seks måneder holdt Joab seg der med hele Israels hær til han haddeutryddet alle menn i Edom.

17 Da flyktet Hadad til Egypt sammen med noen edomitter, noen av hans fars menn. Hadad var den gang ganske ung.

18 De brøt opp fra Midjan og kom til Paran. Der fikk de med seg noen menn og kom så til Egypt, til farao, kongen i landet. Han ga Hadad et hus, sørget for mat til ham og lot ham få jord.

19 Farao så med stor velvilje på Hadad og ga ham svigerinnen sin, søsteren til dronning Tahpenes, til kone.

20 Hun fødte ham sønnen Genubat. Tahpenes oppfostret Genubat i faraos hus, og siden var han i faraos hus, blant sønnene hans.

21 Mens Hadad var i Egypt, fikk han høre at David hadde gått til hvile hos sine fedre, og at hærføreren Joab var død. Da sa han til farao: «La meg nåfådra hjem til mitt eget land.»

22 Farao spurte: «Hva er det du savner her hos meg siden du ber om å få dra til ditt eget land?» Han svarte: «Ingenting, men du må likevel sende meg av sted.»

23 Gud reiste opp enda en motstander mot Salomo. Det var Reson, sønn av Eljada. Han hadde rømt fra sin herre Hadadeser, kongen i Soba.

24 Reson samlet folk omkring seg og ble høvding for en røverflokk. Den gang David drepte mange av dem, dro de til Damaskus. De slo seg ned der og gjorde seg til herrer i byen.

25 Reson var Israels motstander så lenge Salomo levde. Både han og Hadad voldte Israel skade. Reson var konge over Aram og avskydde Israel.

26 Jeroboam var sønn av Nebat fra Sereda i Efraim. Hans mor het Serua og var enke. Han var i Salomos tjeneste, men reiste seg mot kongen.

27 Slik gikk det til da Jeroboam løftet sin hånd mot kongen: Salomo holdt på med å bygge Millo og tette sprekken i muren omkring sin far Davids by.

28 Nåvar Jeroboam en dyktig kar, og da Salomo så at den unge mannen gjorde godt arbeid, satte han ham til oppsynsmann over alt pliktarbeidet som Josefs hus måtte gjøre.

29 En gang på denne tiden gikk Jeroboam ut av Jerusalem. Da kom profeten Ahia fra Sjilo imot ham på veien. Ahia var kledd i en ny kappe. De to var alene ute på marken.

30 Ahia tok tak i den nye kappen han hadde på seg, rev den i tolv stykker

31 og sa til Jeroboam: Ta du ti stykker! For så sier Herren, Israels Gud: Jeg vil rive riket ut av hendene på Salomo og gi deg de ti stammene.

32 Bare den ene stammen skal være hans for min tjener Davids skyld og for Jerusalems skyld, den byen jeg harutvalgt blant alle Israels stammer.

33 Dette gjør jeg fordi de har forlatt meg og tilbedt sidonernes gudinne Astarte, moabittenes gud Kemosj og ammonittenes gud Milkom. De har ikke gått på mine veier og har ikke gjort det som er rett i mine øyne. De har ikke holdt mine forskrifter og lover, slik hans far David gjorde.

34 Likevel vil jeg ikke ta noe av riket fra ham selv; jeg lar ham være hersker så lenge han lever, for min tjener Davids skyld, han som jeg valgte ut, og som holdt budeneog forskriftene mine.

35 Jeg vil ta riket ut av hendene på hans sønn og gi de ti stammene til deg.

36 Men én stamme vil jeg gi til hans sønn, for at min tjener David alltid skal ha en lampe for mitt ansikt i Jerusalem, den byen jeg harutvalgt til bolig for mitt navn.

37 Deg lar jeg råde over alt det du ønsker; du skal bli konge over Israel.

38 Dersom du hører på alt det jeg på legger deg, går på mine veier, gjør det som er rett i mine øyne, og holder mine forskrifter og bud, slik min tjener David gjorde, da skal jeg være med deg og bygge deg et hus som blir stående, slik det jeg bygde for David, og jeg skal gi deg Israel.

39 Davids ætt vil jeg ydmyke for det som er gjort, men ikke for all fremtid.

40 Salomo forsøkte nå ådrepe Jeroboam. Men Jeroboam brøt opp og flyktet til Egypt, til Sjisjak, som var konge der. Og han ble i Egypt til Salomo var død.

41 Det som ellers er å fortelle om Salomo, om alt det hanutrettet, og om hans visdom, står skrevet i Salomos krønike.

42 I førti år var Salomo konge i Jerusalem og regjerte over hele Israel.

43 Så gikk Salomo til hvile hos sine fedre og ble gravlagt i sin far Davids by. Hans sønn Rehabeam ble konge etter ham.

12

1 Rehabeam dro til Sikem, for hele Israel var kommet dit for å gjøre ham til konge.

2 Dette fikk Jeroboam, sønn av Nebat, høre. Han var ennå i Egypt. Dit hadde han flyktet for kong Salomo, og der var han blitt boende.

3 Nåsendte de bud på ham. Og så kom han og hele Israel samlet til Rehabeam og sa:

4 «Din far la et tungt åk på oss. Men nåmådu lette det harde arbeidet og det tunge åket som din far la på oss, så skal vi tjene deg.»

5 Men han svarte dem: «Gåbort og kom så tilbake til meg om tre dager!» Og folket gikk sin vei.

6 Kong Rehabeam rådførte seg først med de gamle, de som hadde stått i tjeneste hos hans far Salomo mens han levde. Han spurte: «Hvordan råder dere meg til åsvare dette folket?»

7 De svarte: «Hvis du i dag stiller deg til tjeneste for dette folket og tjener dem, og hvis du svarer dem med vennlige ord, da vil de tjene deg alle dine dager.»

8 Men Rehabeam forkastet det rådet de gamle ga ham. Han spurte de unge til råds, de som hadde vokst opp sammen med ham, og som någjorde tjeneste hos ham.

9 «Hva råder dere oss til åsvare dette folket?» spurte han. «De har bedt meg om ålette det åket min far la på dem.»

10 Da svarte de unge som hadde vokst opp sammen med ham: «Dette folket sa til deg: Din far la et tungt åk på oss. Du må gjøre det lettere for oss!» Slik skal du svare dem: «Min lillefinger er tykkere enn min fars midje.

11 Min far la et tungt åk på dere, jeg vil gjøre det enda tyngre. Min far tuktetdere med sveper, jeg vil tukte dere med piggremmer.»

12 Den tredje dagen kom Jeroboam og hele folket til Rehabeam, slik som kongen hadde bedt dem om da han sa: «Kom tilbake til meg om tre dager!»

13 Kongen ga dem nået hardt svar. Han forkastet det rådet de eldste hadde gitt ham,

14 og svarte slik som de unge hadde rådet ham til: «Min far la et tungt åk på dere, jeg vil gjøre det enda tyngre. Min far tuktetdere med sveper, jeg vil tukte dere med piggremmer.»

15 Kongen hørte ikke på folket, for Herren hadde styrt det slik for å oppfylle ordet han hadde talt til Jeroboam, sønn av Nebat, gjennom Ahia fra Sjilo.

16 Da nåhele Israel så at kongen ikke ville høre på dem, ga de ham dette svaret: «Hvilken del har vi i David? Vi har ingen lodd i Isais sønn. Hjem til teltene, Israel! David, sørg nåfor ditt eget hus!» Så dro israelittene hjem igjen.

17 Rehabeam ble ikke konge over andre israelitter enn dem som bodde i byene i Juda.

18 Kong Rehabeam sendte Adoniram til dem, han som hadde tilsyn med pliktarbeidet. Men israelittene steinet ham til døde. Rehabeam klarte åredde seg opp i vognen sin og flykte til Jerusalem.

19 Slik gjorde Israel opprør mot Davids hus, og slik har det vært til denne dag.

20 Da alle israelittene fikk høre at Jeroboam var kommet tilbake, sendte de bud på ham og hentet ham til folkeforsamlingen. Der gjorde de ham til konge over hele Israel. Bare Judas stamme holdt fast ved Davids hus.

21 Så snart Rehabeam var kommet til Jerusalem, samlet han hele Judas hus og Benjamins stamme, hundreog åtti tusenutvalgte krigere. De skulle kjempe mot Israels hus og vinne kongs makten tilbake for Rehabeam, Salomos sønn.

22 Da kom Guds ord til gudsmannen Sjemaja:

23 «Si til Juda-kongen Rehabeam, Salomos sønn, til hele Judas og Benjamins hus og til resten av folket:

24 Så sier Herren: Dere skal ikke dra opp og kjempe mot brødrene deres, israelittene. Dra hjem igjen, hver til sitt hus! For det som har hendt, er kommet fra meg.» Da adlød de Herrens ord; de snudde og dro hjem igjen, slik Herren hadde sagt.

25 Jeroboam bygde ut Sikem i Efraim-fjellene og bosatte seg der. Siden flyttet han derfra og bygde ut Penuel.

26 Jeroboam sa til seg selv: «Riket kan snart gå tilbake til Davids hus.

27 Skal dette folket dra opp til Jerusalem og bære fram offer i Herrens hus, kan de igjen komme til å vende sitt hjerte til Juda-kongen Rehabeam, som var deres herre. Så dreper de meg og gir seg inn under Rehabeam igjen.»

28 Kongen holdt råd, og så laget han to gullkalver og sa til folket: «Nå har dere lenge nok dratt opp til Jerusalem. Se, her er dine guder, Israel, de som førte deg opp fra Egypt.»

29 Den ene gullkalven satte han opp i Betel og den andre i Dan.

30 Dette førte til synd. Folk gikk helt til Dan og trådte fram for gullkalven der.

31 Jeroboam bygde også gudshus på offerhaugeneog satte hvem han ville av folket til prester, selv om de ikke var av Levis ætt.

32 Den femtende dagen i den åttende måneden holdt Jeroboam en fest i likhet med den store festen som feires i Juda, og han bar fram offer på alteret. Dette gjorde han i Betel: Han ofret til kalvene han hadde laget, og satte prester fra offerhaugenesom han hadde anlagt, til å gjøre tjeneste i Betel.

33 Han steg opp til det alteret han hadde bygd i Betel. Det var den femtende dagen i den åttende måneden, en dag han hadde valgt etter eget hode. Han holdt en høytid for israelittene, og han steg opp til alteret for åtenne offerild.

13

1 Men nettopp som Jeroboam sto foran alteret for åtenne offerilden, kom det etter Herrens vilje en gudsmann fra Juda til Betel.

2 På Herrens ord ropte han mot alteret: «Alter, alter!så sier Herren: Se, en sønn skal bli født i Davids hus. Han skal hete Josjia. På deg skal han ofre prestene fra offerhaugenesom tenner offerild på deg; på deg skal han brenne menneskeknokler.»

3 Samtidig ga han et tegn og sa: «Dette er tegnet på at Herren har talt: Se, alteret skal revne, og den fete asken som ligger på det, skal velte ut.»

4 Da kong Jeroboam hørte de ordene som gudsmannen ropte mot alteret i Betel, rakte han hånden ut fra alteret og sa: «Grip ham!» Straks visnet hånden som han strakte ut, og han greide ikke å ta den til seg igjen.

5 Alteret revnet, og den fete asken strømmetutover. Det var tegnet som gudsmannen hadde gitt på Herrens ord.

6 Da tok kongen til orde og sa til gudsmannen: «Forsøk åvinne velvilje for Herren din Guds ansikt, og be for meg så jeg kan trekke hånden til meg igjen.» Gudsmannen vant Herrens velvilje, og så kunne kongen ta hånden til seg, og den ble som før.

7 Siden sa kongen til gudsmannen: «Bli med meg hjem og få noe åstyrke deg på;så vil jeg også gi deg en gave.»

8 Men gudsmannen svarte kongen: «Om du ga meg halve huset ditt, ville jeg ikke bli med deg. På dette sted vil jeg verken spise brød eller drikke vann.

9 For slik lød Herrens befaling da han talte til meg: Du skal verken spise brød eller drikke vann og ikke vende tilbake den veien du kom.»

10 Så tok han en annen vei, og han dro ikke hjem igjen den veien han var kommet til Betel.

11 I Betel bodde det en gammel profet. Hans sønner kom og fortalte ham om alt det gudsmannen hadde gjort i Betel den dagen, og hva han hadde sagt til kongen. Da de hadde fortalt det til faren,

12 spurte han: «Hvilken vei tok han?» Sønnene viste ham hvilken vei han hadde tatt, den gudsmannen som var kommet fra Juda.

13 Da sa han til sønnene sine: «Sal eselet for meg!» De salte eselet, og han satte seg opp på det

14 og red av sted etter gudsmannen. Han fant ham sittendeunderet eiketre og spurte: «Er du den gudsmannen som er kommet fra Juda?» «Ja, det er jeg», svarte han.

15 Da sa profeten til ham: «Bli med meg hjem og få deg litt mat!»

16 Men gudsmannen svarte: «Jeg kan ikke følge deg tilbake og ta inn hos deg. Jeg vil verken spise brød eller drikke vann sammen med deg på dette stedet.

17 For slik lød Herrens befaling til meg: Du skal verken spise brød eller drikke vann der og ikke dra hjem igjen den veien du kom.»

18 Da sa den andre: «Jeg er også profet som du. En engel sa til meg på Herrens bud: Ta ham med deg hjem så han kan få spise brød og drikke vann.» Da profeten sa dette, løy han for ham.

19 Gudsmannen ble nå med ham hjem og spiste brød og drakk vann i hans hus.

20 Mens de satt til bords, kom Herrens ord til profeten som hadde fått ham med tilbake,

21 og han ropte til gudsmannen som var kommet fra Juda: «Så sier Herren: Fordi du har trosset Herrens ord og ikke holdt det budet som Herren din Gud ga deg,

22 men vendte tilbake og spiste brød og drakk vann på det stedet hvor han hadde sagt at du verken skulle spise brød eller drikke vann, så skal liket av deg ikke komme i dine fedres grav.»

23 Da gudsmannen som profeten hadde fått med seg tilbake, hadde spist og drukket, salte profeten eselet for ham.

24 Så dro han av sted igjen. Men på veien møtte han en løve. Den drepte ham, og liket hans ble liggende henslengt på veien. Eselet ble stående ved siden av liket, og der sto også løven.

25 Da kom det noen menn forbi. De fikk se liket som låslengt på veien, og løven som sto ved siden av det. Da de kom til byen hvor den gamle profeten bodde, fortalte de om det de hadde sett.

26 Da profeten som hadde fått mannen med seg hjem fra veien, fikk høre det, sa han: «Det er gudsmannen, han som trosset Herrens ord! Derfor lot Herren løven ta ham, og den har revet ham i hjel, etter det ordet Herren hadde talt til ham.»

27 Så sa profeten til sønnene sine: «Sal eselet for meg!» De gjorde det,

28 og så dro han av sted. Han fant liket som låslengt på veien, og eselet og løven som sto ved siden av det. Løven hadde ikke spist liket og ikke revet i hjel eselet.

29 Profeten løftet opp liket av gudsmannen, la det på eselet og førte det tilbake. Den gamle profeten gikk til byen for å holde sørgehøytid over gudsmannen og gravlegge ham.

30 Han la liket i sin egen grav, og de holdt sørgehøytid over ham og ropte: «Åve, min bror!»

31 Da han hadde gravlagt gudsmannen, sa han til sønnene sine: «Når jeg dør, skal dere legge meg i den graven der gudsmannen er gravlagt. Dere skal legge mine knokler ved siden av hans knokler.

32 For det skal oppfylles, det ordet som han etter Herrens bud ropte mot alteret i Betel og mot alle helligdommer på haugeneved byene i Samaria.»

33 Heller ikke etter denne hendelsen vendte Jeroboam om fra sin onde vei. Han fortsatte med å gjøre hvem han ville av folket til prester på offerhaugene. Alle som hadde lyst til det, innviet han til prester på haugene.

34 Dette førte synd over Jeroboams hus, derfor ble detutryddet ogutslettet fra jorden.

14

1 På den tiden ble Abia, sønn av Jeroboam, syk.

2 Da sa Jeroboam til sin kone: «Skynd deg og ta på andre klær, så ingen kan kjenne deg igjen som min kone. Gåsåtil Sjilo, der profeten Ahia bor, han som forutsa at jeg skulle bli konge over dette folket.

3 Ta med deg ti brød, noen kaker og en krukke med honning og gå til ham. Han vil fortelle deg hvordan det skal gå med gutten.»

4 Jeroboams kone gjorde som han sa. Hun gjorde seg klar og dro til Sjilo og kom til Ahias hus. Ahia kunne ikke se, for han var gammel og stiv i blikket.

5 Men Herren hadde sagt til ham: «Nå kommer Jeroboams kone og vil spørre deg til råds om sønnen sin; for han er syk. Så og så skal du svare henne. Men når hun kommer, vil hun late som om hun er en annen.»

6 Da Ahia hørte lyden av fottrinnene hennes i døren, sa han: «Kom inn, du Jeroboams kone! Hvorfor later du som om du er en fremmed? Jeg er sendt til deg med et tungt budskap.

7 gå og si til Jeroboam: så sier Herren, Israels Gud: Jeg løftet deg opp av folket og satte deg til fyrste over mitt folk Israel.

8 Jeg rev riket fra Davids hus og ga det til deg. Men du har ikke vært som David, min tjener. Han holdt mine bud og fulgtemeg av hele sitt hjerte, så han bare gjorde det som var rett i mine øyne.

9 Men du har gjort mer ondt enn alle dem som var før deg. Du har gått og laget deg andre guder og støpte gudebilder. Slik har du gjort meg rasende. Du har vendt meg ryggen.

10 Derfor fører jeg nåulykke over Jeroboams hus. Jeg vilutrydde alle mannfolk i hans ætt i Israel, både fange og fri. Og jeg vil feie ut Jeroboams hus som når en feier bort møkk, til det ikke er et grann igjen.

11 Den av dem som dør i byen, skal hundene ete opp, og den som dør ute på marken, skal fuglene under himmelen ete opp.Herren har talt.

12 Men nå skal du gåhjem igjen. Med det samme du setter din fot i byen, kommer barnet til å dø.

13 Hele Israel skal holde sørgehøytid over gutten og følge ham til graven. Han er den eneste av Jeroboams ætt som skal få komme i en grav. For bare hos ham i hele Jeroboams hus har Herren, Israels Gud, funnet noe godt.

14 Men Herren vil reise opp en konge over Israel som skal utrydde Jeroboams hus, og det allerede i dag.

15 Herren skal slåisraelittene så de blir lik sivet som svaier i vannet. Han skal rykke dem opp av dette gode landet som han ga deres fedre, og spre dem bortenfor Eufratfordi de laget seg Asjera-stolper og gjorde Herren rasende.

16 Han vil overgi Israel fordi Jeroboam syndet som han gjorde, og fikk Israel med på sin synd.»

17 Jeroboams kone dro nå av sted og kom hjem igjen til Tirsa. Med det samme hun satte foten på dørstokken i huset, døde gutten.

18 Hele Israel fulgteham til graven og holdt sørgehøytid over ham. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom sin tjener, profeten Ahia.

19 Det som ellers er å fortelle om Jeroboam, om krigene han førte og hvordan han styrte, står skrevet i Israels-kongenes krønike.

20 Jeroboam regjerte i tjueto år. Så gikk han til hvile hos sine fedre, og hans sønn Nadab ble konge etter ham.

21 Rehabeam, Salomos sønn, var blitt konge i Juda. Han var førtien år gammel da han ble konge, og han regjerte sytten år i Jerusalem, den byen Herren haddeutvalgt av alle Israels stammer og gjort til bolig for sitt navn. Hans mor het Naama og var fra Ammon.

22 Folket i Juda gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Med syndene sine egget de ham til harme enda mer enn fedrene deres hadde gjort.

23 De bygde seg også offerhauger og reiste steinstøtter og Asjera-stolper på hver høy haug og underhvert frodig tre.

24 Det var til og med mannlige tempelprostituertei landet. De tok etter alle avskyelige skikker hos de folkeslagene som Herren hadde drevet bort for israelittene.

25 I Rehabeams femte regjeringsår dro Sjisjak, kongen i Egypt, opp mot Jerusalem.

26 Han tok alle skattene både i Herrens hus og i kongens slott. Han tok også alle gullskjoldene som Salomo hadde fått laget.

27 I stedet fikk kong Rehabeam laget bronseskjold, og han satte høvdingene over livvakten som voktet slottsporten, til å ta vare på dem.

28 Hver gang kongen gikk inn i Herrens hus, bar vaktene disse skjoldene og tok dem så med seg tilbake til vaktrommet.

29 Det som ellers er å fortelle om Rehabeam og alt det hanutrettet, står skrevet i Juda-kongenes krønike.

30 Hele tiden var det krig mellom Rehabeam og Jeroboam.

31 Så gikk Rehabeam til hvile hos sine fedre, og han ble begravet hos sine fedre i Davidsbyen. Hans mor het Naama og var fra Ammon. Hans sønn Abia ble konge etter ham.

15

1 I det attende regjeringsåret til Jeroboam, Nebats sønn, ble Abia konge i Juda.

2 Han regjerte i Jerusalem i tre år. Hans mor het Maaka og var datter av Absalom.

3 Abia gjorde alle de syndene som hans far hadde gjort før ham. Han holdt seg ikke til Herren sin Gud av hele sitt hjerte slik som hans stamfar David hadde gjort.

4 Men for Davids skyld lot Herren hans Gud en lampe lyse for ham i Jerusalem. Han ga ham en sønn som kunne følge etter ham, og han lot Jerusalem bestå.

5 For David gjorde det som var rett i Herrens øyne. I hele sitt liv vek han ikke av fra noe av det som Herren hadde befalt ham, unntatt den gangen han syndet mot hetitten Uria.

6 Hele tiden var det krig mellom Abia og Jeroboam.

7 Det som ellers er å fortelle om Abia og alt hanutrettet, står skrevet i Juda-kongenes krønike. Mellom Abia og Jeroboam var det krig.

8 Så gikk Abia til hvile hos sine fedre. De gravla ham i Davidsbyen, og hans sønn Asa ble konge etter ham.

9 I det tjuendeåret Jeroboam var konge i Israel, ble Asa konge i Juda.

10 Han regjerte i Jerusalem i førtien år. Hans farmor het Maaka og var datter av Absalom.

11 Asa gjorde det som var rett i Herrens øyne, slik som hans far David hadde gjort.

12 Han jaget de mannlige tempelprostituerteut av landet, og han fjernet alle de av gudenesom hans fedre hadde laget.

13 Han tok til og med verdigheten som kongemor fra sin farmor Maaka fordi hun hadde laget et frastøtende bilde for Asjera. Asa hogg det i stykker og brente det opp i Kedron-dalen.

14 Men offerhaugeneble ikke nedlagt. Asa holdt seg likevel til Herren av hele sitt hjerte så lenge han levde.

15 De hellige offergavene som hans far og han selv hadde gitt, førte han til Herrens hus. Det var både sølv og gull og annet tempelutstyr.

16 Hele tiden var det krig mellom Asa og Basja, kongen i Israel.

17 Israels-kongen Basja dro opp mot Juda og befestet Rama, for at ingen skulle få komme til eller fra kong Asa i Juda.

18 Da tok Asa fram alt sølvet og gulletsom var igjen i skattkamrene, både i Herrens hus og i kongens borg. Han ga det til tjenerne sine og sendte dem til arameerkongen Ben-Hadad, Tabrimmons sønn og Hesjons sønnesønn, som bodde i Damaskus. De skulle si til ham:

19 «Det er en pakt mellom meg og deg, som det var mellom min far og din far. Her sender jeg deg en gave av sølv og gull. Bryt nåden pakten du har med Israels-kongen Basja, så han må dra bort fra meg.»

20 Ben-Hadad lyttet til kong Asa. Han sendte sine hærførere mot byene i Israel og tok Ijjon, Dan, Abel-Bet-Maaka og alle Kinneret-bygdene i tillegg til hele Naftali-landet.

21 Da Basja fikk melding om dette, sluttethan å bygge festningsverk i Rama. Han slo seg ned i Tirsa.

22 Nåkalte kong Asa inn alt mannskap i Juda –ingen ble fritatt –og de førte bort steinene og tømmeret som Basja hadde brukt da han bygde i Rama. Av dette reiste så kong Asa festningsverker i Geba i Benjamin og i Mispa.

23 Det som ellers er å fortelle om Asa, om alle hans storverk og alt det han ellersutrettet, og om byene han bygde, står skrevet i Juda-kongenes krønike. På sine gamle dager fikk han en sykdom i føttene.

24 Så gikk Asa til hvile hos sine fedre. Han ble gravlagt hos dem i sin far Davids by, og hans sønn Josjafat ble konge etter ham.

25 I det andre året Asa var konge i Juda, ble Nadab, sønn av Jeroboam, konge i Israel. Han regjerte i Israel i to år.

26 Nadab gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Han fulgtei sin fars fotspor og gjorde de samme syndene som han hadde fått israelittene med på.

27 Basja, sønn av Ahia fra Jissakars stamme, fikk i stand en sammensvergelse mot Nadab og slo ham i hjel ved Gibbeton, en by som tilhørte filisterne. Det skjedde mens Nadab og alle israelittene holdt byen beleiret.

28 Det var i Juda-kongen Asas tredje regjeringsår at Basja drepte Nadab, og han ble konge etter ham.

29 Da han var blitt konge, slo han i hjel hele Jeroboams hus. Han lot ikke en levende sjel bli igjen av kongeslekten, menutryddet den fullstendig. Da ble det oppfylt, det ordet som Herren hadde talt gjennom sin tjener Ahia fra Sjilo.

30 Dette var straffen for de synder som Jeroboam selv hadde gjort, og som han hadde fått israelittene med på. For på den må ten hadde han gjort Herren, Israels Gud, rasende.

31 Det som ellers er å fortelle om Nadab og alt det hanutrettet, står skrevet i Israels-kongenes krønike.

32 Hele tiden var det krig mellom Asa og Basja, kongen i Israel.

33 I det tredje året Asa var konge i Juda, ble Basja, sønn av Ahia, konge over hele Israel. Han regjerte i Tirsa i tjuefire år.

34 Basja gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Han fulgtei Jeroboams fotspor og gjorde de samme syndene som han hadde fått israelittene med på.

16

1 Til Jehu, sønn av Hanani, kom Herrens ord om Basja, og det lød slik:

2 «Jeg har løftet deg opp av støvet og satt deg til fyrste over Israel, mitt folk. Men du har fulgt i Jeroboams fotspor og fått mitt folk Israel til å synde. Og de har gjort meg rasende med syndene sine.

3 Derfor vil jeg nåfeie ut Basja og hans hus. Jeg vil gjøre med hans hus som jeg gjorde med huset til Jeroboam, Nebats sønn.

4 Den av Basjas ætt som dør i byen, skal hundene ete opp, og den som dør ute på marken, skal fuglene under himmelen ete opp.»

5 Det som ellers er å fortelle om Basja og det hanutrettet, om hans storverk, står skrevet i Israels-kongenes krønike.

6 Så gikk Basja til hvile hos sine fedre. Han ble gravlagt i Tirsa, og hans sønn Ela ble konge etter ham.

7 Gjennom profeten Jehu, sønn av Hanani, var Herrens ord også kommet til Basja og hans hus. Han hadde ikke bare gjort alt som var ondt i Herrens øyne og gjort ham rasende, slik Jeroboams hus hadde gjort. Han hadde også gjort ende på Jeroboams hus.

8 I det tjuesjette året Asa var konge i Juda, ble Ela, sønn av Basja, konge i Israel. Han regjerte i Tirsa i to år.

9 Hans tjener Simri, som var kommandant for halvparten av vognstyrken, fikk i stand en sammensvergelse mot ham. En dag satt kongen og drakk seg full i huset til Arsa, som var borgherre i Tirsa.

10 Da kom Simri dit og slo ham i hjel. Dette hendte i Juda-kongen Asas tjuesjuenderegjeringsår. Simri ble konge etter Ela.

11 Så snart han var blitt konge og hadde satt seg på tronen, slo han i hjel hele Basjas ætt. Han lot ikke en eneste mann bli igjen, verken av hans frender eller av hans venner.

12 Simriutryddet hele Basjas ætt, slik som Herren hadde sagt til Basja gjennom profeten Jehu.

13 For Basja og hans sønn Ela hadde syndet og fått israelittene med på all sin synd, og med sine gagnløse guder hadde de gjort Herren, Israels Gud, rasende.

14 Det som ellers er å fortelle om Ela og alt det hanutrettet, står skrevet i Israels-kongenes krønike.

15 I det tjuesjuendeåret Asa var konge i Juda, ble Simri konge. Han regjerte i Tirsa i sju dager. Hæren låden gang i leir omkring Gibbeton, som tilhørte filisterne.

16 Samme dagen som israelittene i leiren fikk høre at Simri hadde fått i stand en sammensvergelse og også hadde slått i hjel kongen, gjorde de der i leiren hærføreren Omri til konge over Israel.

17 Så dro Omri opp fra Gibbeton med hele hæren og beleiret Tirsa.

18 Da Simri så at byen ble tatt, gikk han inn i borgtårnet. Han satte kongeborgen i brann og døde i flammene.

19 Dette hendte fordi han hadde syndet og gjort det som var ondt i Herrens øyne. Han hadde fulgt i Jeroboams fotspor, gjort de samme syndene som han og fått israelittene med på dem.

20 Det som ellers er å fortelle om Simri og den sammensvergelsen han fikk i stand, står skrevet i Israels-kongenes krønike.

21 Nådelte Israels folk seg i to. Den ene halvparten av folket fulgte Tibni, sønn av Ginat, og ville ta ham til konge. Den andre halvparten fulgte Omri.

22 De som holdt med Omri, fikk overtaket over dem som holdt med Tibni, sønn av Ginat. Så døde Tibni, og Omri ble konge.

23 I det trettiførste året Asa var konge i Juda, ble Omri konge i Israel, og det var han i tolv år. I Tirsa regjerte han i seks år.

24 Omri kjøpte Samaria-fjellet av Sjemer for to talenter sølv. På det fjellet bygde han en by og kalte den Samaria etter Sjemer, som hadde eid fjellet.

25 Omri gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Han gjorde mer ondt enn noen før ham.

26 Han fulgtehelt i fotsporene til Jeroboam, Nebats sønn, og gjorde de samme syndene som han hadde fått israelittene med på. Med sine gagnløse guder gjorde han Herren, Israels Gud, rasende.

27 Det som ellers er å fortelle om Omri og det hanutrettet, om hans storverk, står skrevet i Israels-kongenes krønike.

28 Så gikk Omri til hvile hos sine fedre. Han ble gravlagt i Samaria, og hans sønn Ahab ble konge etter ham.

29 I det trettiåttende året Asa var konge i Juda, ble Ahab, sønn av Omri, konge i Israel. Han regjerte over Israel i Samaria i tjueto år.

30 Ahab, sønn av Omri, gjorde det som var ondt i Herrens øyne, mer enn noen annen før ham.

31 Det var ikke nok med at han gjorde de samme syndene som Jeroboam, Nebats sønn. Han giftet seg også med Jesabel, datter til Etbaal, sidonernes konge, og begynte å dyrke Baal og tilbe ham.

32 I det Baal-tempelet han bygde i Samaria, reiste han et alter for Baal.

33 Ahab laget også en Asjera-stolpe, og han fortsatte å gjøre Herren, Israels Gud, rasende. Han bar seg verre at enn noen av dem som hadde vært konger i Israel før ham.

34 På Ahabs tid bygde Hiel fra Betel opp igjen Jeriko. Da han la grunnvollen, kostet det ham den eldste sønnen Abirams liv, og da han satte opp portene, kostet det ham den yngste sønnen Segubs liv. Slik ble det oppfylt, det ordet Herren hadde talt gjennom Josva, sønn av Nun.

17

1 Elia fra Tisjbe, en av innbyggerne i Gilead, sa til Ahab: «Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som jeg tjener: De første årene skal det verken komme dugg eller regn uten på mitt ord.»

2 Da kom Herrens ord til Elia:

3 «Dra bort herfra, ta veien mot øst og gjem deg ved bekken Kerit, øst for Jordan!

4 Der skal du drikke av bekken, og jeg har sagt fra til ravnene at de skal sørge for mat til deg.»

5 Så gikk han og gjorde som Herren hadde sagt. Han gikk til bekken Kerit, øst for Jordan, og slo seg ned der.

6 Ravnene kom til ham med brød og kjøtt hver morgen, og med brød og kjøtt hver kveld, og han drakk av bekken.

7 Da det var gått en tid, tørket bekken bort, for det kom ikke regn i landet.

8 Da kom Herrens ord til Elia:

9 «Gåstraks av sted til Sarepta, som hører til Sidon, og slå deg ned der! Jeg har befalt en enke som bor der, åsørge for deg.»

10 Straks gikk Elia av sted til Sarepta og kom til byporten. Akkurat da var det en enke der som sanket ved. Han ropte til henne og sa: «Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!»

11 Da hun gikk for å hen det, ropte han etter henne: «Ta også med et stykke brød til meg!»

12 Hun svarte: «Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke så mye som en brødleiv, bare en håndfull mel i krukken og litt olje i muggen. Någår jeg her og sanker et par vedpinner, og så vil jeg gåhjem og lage til noe for meg og sønnen min. Når vi har spist det, kan vi legge oss til å dø.»

13 Elia sa til henne: «Vær ikke redd! Gåhjem og gjør som du har sagt! Men bak først en liten brødleiv til meg av melet, og kom ut til meg med den! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din.

14 For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i muggentil den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.»

15 Da gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt, og både hun og han og hele hennes hus hadde mat i lang tid.

16 Melkrukkenble ikke tom, og oljen i muggentok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia.

17 Etter at dette hendte, ble sønnen til kvinnen som eide huset, syk. Og sykdommen tok så hardt på at det til sist ikke var livspust i ham.

18 Da sa hun til Elia: «Hva har jeg med deg å gjøre, gudsmann? Du er kommet til meg for åminne meg om min synd og få sønnen min til å dø.»

19 Han svarte: «Gi meg sønnen din!» Så tok han gutten fra hennes fang, bar ham opp på takkammeret hvor han bodde, og la ham på sengen sin.

20 Han ropte til Herren og sa: «Herre, min Gud! Vil du virkelig gjøre så ondt mot denne enken som jeg får bo hos, at du lar sønnen hennes dø?»

21 Så strakte han seg tre ganger ut over barnet og ropte til Herren: «Herre, min Gud! La livet vende tilbake til barnet!»

22 Herren hørte Elias bønn. Og livet vendte tilbake til gutten; han ble levende igjen.

23 Elia tok barnet og bar det fra takkammeret ned i huset. Han ga det til moren og sa: «Se, sønnen din lever!»

24 Da sa kvinnen til Elia: «Nåvet jeg at du er en gudsmann, og at Herrens ord i din munn er sannhet.»

18

1 Så gikk det lang tid. I det tredje året kom Herrens ord til Elia, og det lød slik: «Gåog tre fram for Ahab! Jeg vil sende regn over jorden.»

2 Elia gikk av sted og trådte fram for Ahab. Det var stor hungersnød i Samaria.

3 Da kalte Ahab til seg Obadja, som var borgherre. Obadja hadde dyp ærefrykt for Herren.

4 Den gang Jesabel villeutrydde Herrens profeter, tok han hundreprofeter og skjulte dem i to huler, femti mann i hver hule, og sørget for mat og drikke til dem.

5 Nåsa Ahab til ham: «Kom, la oss dra gjennom landet, til alle kilder og bekker! Kanskje vi kan finne gress nok til å holde hester og muldyri live og slippe å slakte noen av dyrene.»

6 Så delte de landet mellom seg; de skulle dra gjennom det hver for seg. Ahab fór én vei og Obadja en annen.

7 Mens Obadja var på veien, fikk han med ett se Elia, som kom imot ham. Obadja gjenkjente ham, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og sa: «Er det virkelig deg, min herre Elia?»

8 Han svarte: «Ja, det er meg. gå og si til din herre at Elia er her.»

9 Men Obadja sa: «Hvilken synd har jeg gjort siden du gir din tjener i hendene på Ahab og lar ham drepe meg?

10 Så sant Herren din Gud lever: Det finnes ikke det folk eller rike som min herre ikke har sendt bud til for å spørre etter deg. Når de så sa: Han er ikke her, lot han disse riker og folk sverge på at de ikke kunne finne deg.

11 Og nåsier du at jeg skal gå og fortelle min herre at Elia er her!

12 Når jeg någår fra deg, rykker Herrens ånd deg bort til et sted som jeg ikke vet om. Kommer jeg så og forteller dette til Ahab og han ikke finner deg, dreper han meg. Og jeg, din tjener, har da fryktet Herren helt fraungdommen av.

13 Har ingen fortalt deg, herre, hva jeg gjorde den gang Jesabel drepte Herrens profeter? Da skjulte jeg dem, hundrei tallet, femti mann i hver hule, og sørget for mat og drikke til dem.

14 Og nåsier du at jeg skal gå og fortelle min herre at Elia er her. Da dreper han meg!»

15 Da sa Elia: «Så sant hærskarenes Herre lever, han som jeg tjener: I dag vil jeg tre fram for kongen.»

16 Obadja oppsøkte Ahab og fortalte ham dette. Ahab gikk så for å møte Elia.

17 Med det samme Ahab fikk se Elia, sa han: «Nå, der er du, du som førerulykke over Israel!»

18 Elia svarte: «Det er ikke jeg som førerulykke over Israel, men du og din fars hus. For dere har forlatt Herrens bud og fulgt Baal-gudene.

19 Men send nåbud omkring og la hele Israel samles hos meg på Karmel-fjellet, sammen med de fire hundreog femti Baal-profetene og de fire hundre Asjera-profetene som spiser ved Jesabels bord!»

20 Så sendte Ahab bud omkring til alle israelittene og kalte profetene sammen på Karmel-fjellet.

21 Elia trådte fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så følg ham; og er Baal Gud, så følg ham!» Men folket svarte ham ikke et ord.

22 Da sa Elia til dem: «Jeg er den eneste som er igjen av Herrens profeter. Men av Baals profeter er det fire hundreog femti.

23 La oss nåfåto okser!så kan de velge seg den ene oksen, dele den opp og legge den på veden; men de må ikke tenne ild på. Og jeg skal stelle til den andre oksen og legge den på veden, men ikke tenne ild på.

24 Så kan dere på kalle guden deres ved navn, og jeg vil på kalle Herren ved navn. Den guden som da svarer med ild, han er Gud.» Hele folket svarte: «Godt, la det være slik!»

25 Da sa Elia til Baal-profetene: «Velg dere en av oksene og stell den til først, siden dere er flest. På kall så navnet til guden deres, men tenn ikke ild!»

26 Så tok de den oksen han hadde gitt dem, stelte den til og på kalte Baals navn fra morgen til middag. «Svar oss, Baal!» sa de. Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte. Imens hinket og hoppet de omkring det alteret de hadde reist.

27 Da det var blitt middag, hånte Elia dem og sa: «Rop høyere! Han er jo gud. Han er vel falt i tanker, eller han er gått avsides eller er ute på reise. Kanskje han sover og må våkne.»

28 Så ropte de enda høyere og rispet seg med sverd og spyd, som de hadde for skikk, til blodet rant nedover dem.

29 Da det led over middag, kom de i profetisk henrykkelse. Slik holdt de på til den tid da grødeofferet blir båret fram. Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte og ingen som enset dem.

30 Da sa Elia til folkemengden: «Kom hit til meg!» Og hele folket gikk bort til ham. Så satte han i stand igjen Herrens alter, som var revet ned.

31 Han tok tolv steiner, en for hver av stammene etter sønnene til Jakob, han som Herren hadde talt dette ordet til: «Israel skal være ditt navn.»

32 Av disse steinene bygde han et alter i Herrens navn. Og rundt omkring alteret gravde han en grøft så stor at den svarte til en åker som tar to sea så korn.

33 Han la veden til rette, delte opp oksen og la den oppåveden.

34 Så sa han: «Fyll fire krukkermed vann og øs det ut over brennofferet og veden!» Og han sa: «Gjør det en gang til!» Så gjorde de det for annen gang. Da sa han: «Gjør det enda en gang!» Så gjorde de det for tredje gang.

35 Vannet fløt rundt omkring alteret. Til og med grøften fylte han med vann.

36 Da tiden for grødeofferet var kommet, trådte profeten Elia fram og sa: «Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette.

37 Svar meg, Herre! Svar meg, så dette folket skjønner at du, Herre, er Gud, og at du har vendt deres hjerte til deg igjen.»

38 Da fór Herrens ild ned og fortærte både brennofferet og veden, steinene og jorden, og slikket opp vannet som var i grøften.

39 Da folket så det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden og sa: «Herren, han er Gud!Herren, han er Gud!»

40 Elia sa til dem: «Grip Baal-profetene! La ikke én av dem slippe unna!» Da grep de Baals profeter, og Elia førte dem ned til Kisjon-bekken og drepte dem der.

41 Siden sa Elia til Ahab: «Nåkan du gå opp og spise og drikke; for jeg hører lyden av styrtregn.»

42 Da gikk Ahab opp for å spise og drikke. Og Elia gikk opp på toppen av Karmel og bøyde seg mot jorden med ansiktet mellom knærne.

43 Så sa han til tjeneren sin: «Gåopp og se ut mot havet!» gutten gikk opp og så utover, men sa: «Det er ingenting å se.» Sju ganger sa Elia: «Gåopp igjen!»

44 Den sjuendegangen sa gutten: «Jeg ser en liten sky, ikke større enn en menneskehånd, stige opp av havet.» Da sa Elia: «Gåog si til Ahab at han må spenne for og kjøre ned, så regnet ikke skal hefte ham.»

45 I mellomtiden mørknet himmelen til med skyer og vind, og det begynte åstriregne. Ahab steg opp i vognen og kjørte til Jisreel.

46 Men Herrens hånd kom over Elia. Han bandt opp kjortelen og løp foran Ahab helt til Jisreel.

19

1 Ahab fortalte Jesabel om alt det Elia hadde gjort, og hvordan han hadde drept alle profetene med sverd.

2 Da sendte hun en mann til Elia med dette bud: «Måtte gudenela det gå meg ille både nå og siden om jeg ikke i morgen på denne tid lar det gå med ditt liv slik det gikk med profetenes.»

3 Da ble Elia redd og skyndte seg av sted for å berge livet. Han kom til Beer-Sjeba, som ligger i Juda. Der lot han tjenesteguttensin bli igjen.

4 Selv gikk han en dagsreise ut i ørkenen. Han kom til en gyvelbusk, satte segunderden og ba om å få dø. «Nå er det nok, Herre!» sa han. «Ta mitt liv! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine.»

5 Så la han seg ned og sovnetundergyvelbusken. I det samme rørte en engel ved ham og sa: «Ståopp og spis!»

6 Og da han så seg om, fikk han øye på en brødleiv, bakt på glødende steiner, og en krukke med vann ved hodet sitt. Han spiste og drakk og la seg igjen.

7 Men Herrens engel kom en gang til, rørte ved ham og sa: «Ståopp og spis! Ellers blir veien for lang for deg.»

8 Da sto han opp og spiste og drakk. Og styrket av maten gikk han førti dager og førti netter til han kom til Guds fjell, Horeb.

9 Der gikk han inn i en hule og sov der om natten. Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: «Hvorfor er du her, Elia?»

10 Han svarte: «Jeg har vist brennende iver for Herren, hærskarenes Gud. For israelittene har forlatt din pakt, dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet.»

11 Da sa Herren: «Gåut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gåforbi!» Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet.

12 Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden –lyden av skjør stillhet.

13 Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen. Da lød det en stemme som sa: «Hvorfor er du her, Elia?»

14 Han svarte: «Jeg har vist brennende iver for Herren, hærskarenes Gud. For israelittene har forlatt din pakt. Dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet.»

15 Da sa Herren til ham: «gå tilbake den veien du kom, og ta så veien gjennom ørkenen til Damaskus! Når du kommer dit, skal du salve Hasael til konge over arameerne!

16 Jehu, sønn av Nimsji, skal du salve til konge over Israel, og Elisja, sønn av Sjafat fra Abel-Mehola, skal du salve til profet etter deg.

17 Det skal gåslik at den som slipper unna Hasaels sverd, skal Jehu drepe; og den som slipper unna Jehus sverd, skal Elisja drepe.

18 Men jeg vil la sju tusen bli igjen i Israel, alle som ikke har bøyd kne for Baal og ikke har kysset ham med sin munn.»

19 Elia dro bort fra Horeb og fant Elisja, sønn av Sjafat, som holdt på med åpløye. Tolv par okser gikk foran ham, og selv fulgtehan det tolvte paret. Med det samme Elia gikk forbi, kastet han kappen sin over ham.

20 Da forlot Elisja oksene, sprang etter Elia og sa: «La meg først få kysse min far og min mor til avskjed, så skal jeg følge deg.» Elia svarte: «Gåog kom så tilbake igjen! For du vet vel hva jeg har gjort med deg?»

21 Da vendte Elisja seg fra ham. Han tok de to oksene og slaktet dem, og med åket som brensel kokte han kjøttet. Det ga han til folket, og de spiste. Så reiste han seg og fulgte Elia som hans tjener.

20

1 Arameerkongen Ben-Hadad samlet hele hæren sin. Trettito konger fulgteham med hester og vogner. Han dro opp, omringet Samaria og gikk til angrep på byen.

2 Han sendte bud inn i byen til Ahab, kongen i Israel,

3 med denne meldingen: «Så sier Ben-Hadad: Sølvet og gulletditt er mitt, og de vakreste av konene og barna dine er mine.»

4 Israels konge svarte: «Det skal være som du sier, herre konge. Jeg og alt jeg eier, er ditt.»

5 Sendebudenekom igjen og sa: «Så sier Ben-Hadad: Jeg sendte bud til deg og sa: Du skal gi meg sølvet og gulletog konene og barna dine.

6 I morgen på denne tiden sender jeg folkene mine til deg. De skal ransake både slottet ditt og husene til dine menn. Alt som dine øyne gleder seg over, skal de ta med seg.»

7 Da kalte Israels konge sammen alle de eldste i landet og sa: «Nåkan dere klart se at denne mannen bare har ondt i sinne. Da han sendte bud til meg etter konene og barna mine, sølvet og gulletmitt, nektet jeg ham det ikke.»

8 Alle de eldste og hele folket sa da til ham: «Ikke hør på ham, ikke gi etter!»

9 Ahab sa til sendebudenefra Ben-Hadad: «Si til min herre kongen: Alt det du første gangen sendte bud til din tjener om, det skal jeg gjøre. Men dette kan jeg ikke gjøre.» Sendebudenedro bort og bar svaret fram.

10 Enda en gang sendte Ben-Hadad bud til ham og sa: «Måtte gudenela det gå meg ille både nå og siden dersom det blir nok støv igjen av Samaria til at folket som følger meg, kan få en håndfull hver.»

11 Israels konge svarte: «Si til ham at den som binder sverdet om seg, ikke må skryte slik den gjør som tar det av seg.»

12 Ben-Hadad fikk denne meldingen mens han og de andre kongene satt og drakk i Sukkot. Han sa da til mennene sine: «Still dere opp!» De stilte seg opp for åstorme byen.

13 Da trådte en profet fram for Ahab, kongen i Israel, og sa: «Så sier Herren: Ser du denne store flokken? I dag gir jeg den i dine hender, og du skal vite at jeg er Herren.»

14 «Hvem skal gjøre dette?» spurte Ahab. Profeten svarte: «Så sier Herren: Det skal fogdenes unge menn gjøre.» Så spurte kongen: «Hvem skal begynne krigen?» Han svarte: «Du selv.»

15 Ahab mønstret fogdenes menn. De var to hundreog trettito i tallet. Siden mønstret han hele hæren, alle israelittene; det var sju tusen mann.

16 De rykket ut ved middagstid mens Ben-Hadad satt i Sukkotog drakk seg full sammen med de trettito kongene som støttet opp om ham.

17 Fogdenes menn dro først ut. Ben-Hadad hadde sendt ut folk, og de kom og meldte at noen menn hadde dratt ut fra Samaria.

18 Da sa han: «Har de rykket ut i fredelig ærend, så ta dem levende. Har de rykket ut for å kjempe, så ta dem levende da også.»

19 Så dro de ut av byen, både fogdenes menn og hæren som fulgtedem.

20 De hogg ned hver sin mann. Arameerne flyktet, og israelittene forfulgtedem. Arameerkongen Ben-Hadad slapp unna til hest sammen med noen ryttere.

21 Siden dro Israels konge selv ut og tok hestene og vognene deres. Slik på førte han arameerne et stort nederlag.

22 Da trådte profeten fram for Israels konge og sa til ham: «Gåog rust deg til strid! Tenk nøye etter hva du skal gjøre. For ved årsskiftet vil arameerkongen dra opp mot deg igjen.»

23 Arameer kongens menn sa til sin konge: «Deres Gud er en fjellgud. Derfor vant de over oss. Men kjemper vi mot dem på sletten, vinner vi over dem.

24 Dette skal du gjøre: Avsett alle disse kongene og sett stattholdere i deres sted!

25 Du skal mønstre en hær som er like stor som den du mistet, med like mange hester og vogner. La oss så kjempe mot dem på flat mark. Da vil vi sikkert slå dem.» Kongen lyttet til rådet og gjorde som de sa.

26 Ved årsskiftet mønstret Ben-Hadad arameerhæren. Han dro opp til Afek for å kjempe mot Israel.

27 Israelittene ble også mønstret og fikkutstyr. De dro ut mot arameerne og leiret seg midt imot dem som to smågeiteflokker, mens arameerhæren fylte hele landet.

28 Da trådte gudsmannen fram for Israels konge og sa til ham: «Så sier Herren: Fordi arameerne har sagt at Herren bare er en fjellgud og ikke en gud i dalene, så vil jeg gi hele denne store flokken i din hånd, og dere skal vite at jeg er Herren.»

29 I sju dager låhærene midt imot hverandre. Den sjuendedagen begynte krigen. Israelittene felte på én dag hundretusen mann av fotfolket til arameerne.

30 De som var igjen, flyktet til byen Afek. Men bymuren falt ned over de 27 000 mann som var igjen. Ben-Hadad flyktet også. Han flyktet inn i byen og sprang fra rom til rom.

31 Da sa mennene hans til ham: «Vi har hørt at kongene av Israels hus er forsonlige. La oss ta sekkestrie om hoftene og legge tau om hodet og så gå ut til Israels konge. Kanskje han vil spare ditt liv.»

32 Så bandt de sekkestrie om hoftene og tau om hodene, og da de kom til Israels konge, sa de: «Din tjener Ben-Hadad ber om at du må spare hans liv.» Ahab svarte: «Er han ennå i live? Han er min bror.»

33 Mennene syntes dette var et godt varsel. De tok ham straks på ordet og sa: «Ja, Ben-Hadad er din bror.» Da sa Ahab: «Gåog hent ham!» Ben-Hadad kom ut til ham, og Ahab lot ham stige opp i vognen sin.

34 Da sa Ben-Hadad til ham: «De byene som min far tok fra din far, gir jeg deg tilbake. Og du kan anlegge basargater i Damaskus, slik min far gjorde i Samaria.» Ahab svarte: «Pådet vilkåret slipper jeg deg fri.» Så sluttethan en pakt med Ben-Hadad og slapp ham fri.

35 En av profetdisiplene sa på Herrens bud til en av de andre: «Slåtil meg!» Men mannen nektet å slåham.

36 Da sa profeten til ham: «Fordi du ikke ville adlyde Herrens stemme, skal en løve drepe deg når du går fra meg.» Og så snart den andre gikk, kom det en løve imot ham og drepte ham.

37 Så møtte profeten en annen mann og sa: «Slåtil meg!» Mannen slo til ham og ga ham et så r.

38 Profeten gikk og stilte seg opp på veien for å vente på kongen. Han hadde knyttet et bind for øynene så ingen kunne kjenne ham igjen.

39 Da kongen kom forbi, ropte profeten til ham: «Din tjener dro ut i den verste striden. Midt i striden kom det en bort til meg med en mann og sa: Pass på denne karen! Slipper han unna, må du bøte for det med ditt eget liv eller betale en talent sølv.

40 Men da din tjener hadde det travelt med både det ene og det andre, ble mannen borte.» Israels konge svarte: «Dermed har du felt din egen dom.»

41 Da rev profeten bindet fra øynene sine, og kongen kjente ham igjen som en av profetene.

42 Profeten sa til ham: «Så sier Herren: Fordi du lot den mannen som jeg hadde bannlyst, slippe unna, skal du bøte med livet i stedet for ham, og ditt folk i stedet for hans folk.»

43 Så dro Israels konge hjem. Motløs og bitter kom han til Samaria.

21

1 En tid etter hendte dette: Nabot, en mann i Jisreel, hadde en vingård. Den låved siden av et slott som tilhørte Ahab, kongen i Samaria.

2 Ahab snakket med Nabot og sa: «La meg få vingården din! Jeg vil ha den til grønnsakhage, for den ligger like ved huset mitt. Jeg skal gi deg en bedre vingård i stedet, eller om du så vil, skal jeg gi deg det den er verdt i penger.»

3 Men Nabot svarte Ahab: «Herren fri meg fra å gi deg fedrearven min!»

4 Så gikk Ahab hjem, motløs og bitter fordi Nabot fra Jisreel hadde svart ham slik og sagt: «Jeg gir deg ikke fedrearven min.» Han kastet seg på sengen, vendte ansiktet bort og ville ikke spise.

5 Da kom hans kone Jesabel inn og spurte: «Hvorfor er du så motløs og smaker ikke mat?»

6 Han svarte henne: «Jeg snakket med Nabot fra Jisreel og sa til ham: Selg meg vingården din for penger, eller om du vil, bytt med meg i en annen vingård. Men han svarte: Jeg vil ikke gi deg vingården min.»

7 Da sa hans kone Jesabel til ham: «Nåfår du vise at det er du som er konge i Israel! stå opp, få deg mat og vær ved godt mot! Jeg skal sørge for at du får vingården til Nabot fra Jisreel.»

8 Så skrev Jesabel brev i Ahabs navn, satte hans segl på og sendte dem til de eldste og stormennene som bodde i samme by som Nabot.

9 I brevet skrev hun: «Rop ut en faste, og la Nabot sitte øverst blant folket!

10 Sett to ondsinnede menn midt imot ham, så de kan vitne mot ham og si: Du har forbannet Gud og kongen. Før ham så ut og stein ham til døde!»

11 Hans bysbarn, de eldste og stormennene i Jisreel, gjorde det Jesabel hadde sendt bud til dem om, slik som det sto i brevet hun hadde sendt dem.

12 De ropte ut en faste og lot Nabot sitte øverst blant folket.

13 Da kom de to ondsinnede mennene inn og satte seg midt imot ham. De vitnet mot ham så folket hørte det, og sa: «Nabot har forbannet Gud og kongen.» Og de førte ham ut av byen og steinet ham til døde.

14 Så sendte de bud til Jesabel og sa: «Nabot er blitt steinet. Han er død.»

15 Så snart Jesabel fikk høre at Nabot var blitt steinet til døde, sa hun til Ahab: «Nåkan du gå og ta over vingården til Nabot fra Jisreel, den som han nektet å selge deg for penger! For Nabot lever ikke lenger; han er død.»

16 Da Ahab hørte at Nabot var død, gikk han straks ned til vingården for å overta den.

17 Da kom Herrens ord til Elia fra Tisjbe:

18 «Gåned med det samme og møt Ahab, Israels konge, som bor i Samaria! Nå er han i Nabots vingård; han er nettopp gått dit ned for å overta den.

19 Tal til ham og si: så sier Herren: Har du ikke myrdet, og nå har du allerede overtatt eiendommen? Deretter skal du tale til ham og si: så sier Herren: på det sted hvor hundene slikket Nabots blod, der skal de sl ikke ditt blod også.»

20 Ahab sa da til Elia: «Har du funnet meg nå, minuvenn?» Han svarte: «Ja, jeg har funnet deg. Fordi du har solgt deg til å gjøre det som er ondt i Herrens øyne,

21 fører jeg nåulykke over deg. Jeg vil feie deg ut ogutrydde alle mannfolk i Ahabs ætt i Israel, både fange og fri.

22 Jeg vil gjøre med din ætt som jeg gjorde med ætten til Jeroboam, sønn av Nebat, og med ætten til Basja, sønn av Ahia. For du har gjort meg rasende og fått Israel til å synde.

23 Og om Jesabel har Herren sagt: Hundene skal ete opp Jesabel på Jisreel-vollen.

24 Den av Ahabs ætt som dør i byen, skal hundene ete opp; og den som dør ute på marken, skal fuglene under himmelen ete opp.»

25 Aldri har det vært en slik konge som Ahab. Han solgte seg til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, fordi hans kone Jesabel lokket ham til det.

26 Men det mest avskyelige var at han fulgteavgudene, akkurat som amorittene hadde gjort, de som Herren hadde drevet bort for israelittene.

27 Da Ahab hørte hva Elia sa, flerret han klærne sine, bandt sekkestrie om kroppen og fastet. Han sov i sekkestrien og gikk stille omkring.

28 Da kom Herrens ord til Elia fra Tisjbe:

29 «Har du sett at Ahab har ydmyket seg for meg? Fordi han har ydmyket seg, vil jeg ikke laulykken komme i hans tid. Men i hans sønns tid vil jeg laulykken komme over hans hus.»

22

1 Arameerne og israelittene holdt seg nåi ro i tre år; det var ingen krig mellom dem.

2 Det tredje året dro Josjafat, kongen i Juda, ned til kongen i Israel.

3 Da sa Israels konge til mennene sine: «Dere vet vel at Ramot i Gilead tilhører oss? Og så gjør vi ingenting for å ta byen tilbake fra arameerkongen!»

4 Og til Josjafat sa han: «Vil du gå med meg i krig mot Ramot i Gilead?» Josjafat svarte: «Jeg som du, mitt folk som ditt folk, mine hester som dine hester.»

5 Men siden sa Josjafat til Israels konge: «Søk først råd hos Herren!»

6 Da samlet Israels konge profetene, omkring fire hundremann, og spurte dem: «Skal jeg dra i krig mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være?» De svarte: «Dra opp! Herren vil gi byen i kongens hender.»

7 Men Josjafat sa: «Er det ingen annen av Herrens profeter her som vi også kunne spørre?»

8 Israels konge svarte: «Det finnes enda en som vi kunne få til å spørre Herren. Men jeg hater ham, for han profeterer aldri noe godt om meg, bare vondt. Det er Mika, sønn av Jimla.» Josjafat sa: «Kongen skulle ikke snakke slik!»

9 Da ropte Israels konge på en av hoffmennene og sa: «Skynd deg og hent Mika, sønn av Jimla!»

10 Kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, satt i kongelig skrud på hver sin trone, på en treskeplass ved byporten i Samaria, og alle profetene sto foran dem og profeterte.

11 Sidkia, sønn av Kenaana, laget seg da horn av jern og sa: «Så sier Herren: Med disse skal du stange arameerne til du får gjort ende på dem.»

12 Alle profetene profeterte likedan og sa: «Dra opp mot Ramot i Gilead, så skal du ha lykken med deg.Herren vil gi byen i kongens hender.»

13 Sendebudet som var gått for å hen Mika, sa til ham: «Hør her! De andre profetene profeterer med én munn at det skal gåkongen vel. La nådine ord være som deres og spågodt, du også!»

14 Men Mika svarte: «Så sant Herren lever: Det Herren sier til meg, det må jeg tale.»

15 Da han kom fram, sa kongen til ham: «Mika, skal vi dra i krig mot Ramot i Gilead, eller skal vi la det være?» Han svarte: «Dra opp dit, så skal du ha lykken med deg!Herren vil gi byen i kongens hender.»

16 Men kongen sa til ham: «Hvor mange ganger skal jeg la deg sverge på at du ikke sier meg annet enn sannheten i Herrens navn?»

17 Da sa Mika: «Jeg så hele Israel spredtutover fjellene som sauer uten gjeter. Og Herren sa: Disse har ingen herre. La dem dra hjem igjen i fred, hver til sitt!»

18 Da sa Israels konge til Josjafat: «Var det ikke det jeg sa til deg? Han profeterer aldri noe godt om meg, bare vondt.»

19 Mika sa: så hør da Herrens ord! Jeg så Herren sitte på sin trone, og hele himmelens hær sto omkring ham, noen på høyre og noen på venstre side.

20 Da spurte Herren: «Hvem vil lokke Ahab så han drar opp mot Ramot i Gilead og faller der?» En svarte så og en annen så.

21 Da gikk en ånd fram, stilte seg foran Herren og sa: «Jeg skal lokke ham.» «Hvordan?» spurte Herren.

22 Den svarte: «Jeg vil dra av sted og være en løgnens ånd i munnen på alle hans profeter.» Da sa Herren: «Ja, du skal lokke ham, og det skal også lykkes for deg. Dra av sted og gjør det!»

23 Så har da Herren lagt en løgnens ånd i munnen på alle disse profetene dine. Han har varsletulykke over deg.

24 Da gikk Sidkia, sønn av Kenaana, bort og slo Mika på kinnet og sa: «Hvordan er Herrens ånd gått over fra meg for å tale gjennom deg?»

25 Mika svarte: «Det skal du få se den dagen du flykter fra rom til rom for ågjemme deg.»

26 Da sa Israels konge: «Ta Mika og før ham bort til byhøvdingen Amon og kongs sønnen Joasj

27 og si: så sier kongen: Sett denne mannen i fengsel! La ham bare få smårasjoner med brød og vann til jeg kommeruskadd hjem igjen.»

28 Mika sa: «Kommer duuskadd hjem igjen, så har ikke Herren talt gjennom meg.» Og han la til: «Hør dette, alle folkeslag!»

29 Så dro kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, opp mot Ramot i Gilead.

30 Israels konge sa til Josjafat: «Jeg vil forkle meg før jeg drar i krigen. Men du kan ha på dine vanlige klær.» Så forkledde Israels konge seg og dro ut i krigen.

31 Arameerkongen hadde gitt denne ordren til sine trettito kommandanter for stridsvognene: «Dere skal ikke kjempe mot hvem som helst, verken høy eller lav, men bare mot Israels konge.»

32 Da vognkommandantene fikk øye på Josjafat, sa de: «Dette må være kongen i Israel.» Så vendte de seg mot ham og gikk til angrep. Da satte Josjafat i å rope høyt.

33 Da vognkommandantene skjønte at det ikke var Israels konge, vendte de seg fra ham.

34 Men en mann spente buen og skjøt på må få. Han traff Israels konge mellom brynjeplatene. Da sa kongen til vognføreren sin: «Snu og kjør meg vekk fra slaget! Jeg er såret.»

35 Kampen ble hardere og hardereutover dagen, og kongen ble støttet opp i vognen sinunderstriden mot arameerne. Men da kvelden kom, døde han. Og blodet fra såret rant ned i bunnenav vognen.

36 Ved solnedgang lød det et rop gjennom leiren: «Hver mann hjem til sin by og sitt land!»

37 Slik døde kongen, og de førte ham til Samaria og gravla ham der.

38 Og da de skylte vognen ved Samaria-dammen, slikket hundene blodet hans mens de prostituertekvinnene badet der. Det gikk som Herren hadde sagt.

39 Det som ellers er å fortelle om Ahab og alt det hanutrettet, om elfenbenshuset han reiste og alle byene han bygde, står skrevet i Israels-kongenes krønike.

40 Så gikk Ahab til hvile hos sine fedre, og hans sønn Ahasja ble konge etter ham.

41 Da Ahab hadde vært konge i Israel i fire år, ble Josjafat, sønn av Asa, konge i Juda.

42 Han var trettifem år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tjuefemår. Hans mor het Asuba og var datter av Sjilhi.

43 Josjafat fulgtei ett og alt i sin far Asas fotspor og vek ikke av fra dem, men gjorde det som var rett i Herrens øyne.

44 Men offerhaugeneforsvant ikke, og folket fortsatte åofre og brenne røkelse på haugene.

45 Josjafat holdt fred med kongen i Israel.

46 Det som ellers er å fortelle om Josjafat, om de storverk han gjorde og om krigene han førte, står skrevet i Juda-kongenes krønike.

47 Resten av de mannlige tempelprostituerte, de som var igjen fra hans far Asas tid, jaget han ut av landet.

48 Den gang var det ingen konge i Edom. En stattholder styrte der.

49 Josjafat bygde Tarsis-skip som skulle seile til Ofir etter gull. Men de kom aldri dit, for noen skip forliste ved Esjon-Geber.

50 Den gang foreslo Ahasja, sønn av Ahab, for Josjafat: «La mine folk seile sammen med dine på skipene.» Men det ville ikke Josjafat.

51 Så gikk Josjafat til hvile hos sine fedre. Han ble gravlagt i fedregraven i sin far Davids by, og hans sønn Joram ble konge etter ham.

52 Da Josjafat hadde vært konge i Juda i sytten år, ble Ahasja, sønn av Ahab, konge over Israel i Samaria. Han regjerte i Israel i to år.

53 Ahasja gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Han fulgtei fotsporene til sin far og mor og til Jeroboam, sønn av Nebat, han som fikk Israel til å synde.

54 Han dyrket Baal og tilba ham og gjorde Herren, Israels Gud, rasende, helt og fullt som hans far hadde gjort.