1

1 Ensom sitter hun, den folkerike byen. Hun er blitt enke, den store blant folkene. Dronningen blant landene er blitt slave. Bet ב

2 Hun gråter om natten, kinnet er vått av tårer. Ingen av elskerne trøster henne. Vennene har sveket, de er blitt fiender. Gimel ג

3 Juda dro i eksil etter nød og slaveri. Hun bor blant folkene, finner ikke hvile. Forfølgerne tok henne igjen der det var trangest. Dalet ד

4 Veiene til Sion sørger, ingen kommer til festene. Byportene ligger øde, prestene sukker. Ungjentene klager, selv har hun bitter sorg. He ה

5 Motstanderne er blitt herrer, fienden lever trygt. Herren har latt henne lide for hennes mange synder. Fienden drev småbarna foran seg som fanger. Waw ו

6 Datter Sion mistet all sin prakt. Høvdingene hennes lignet hjorter som ikke finner beite. Kraftløse gikk de foran ham som jaget. Zajin ז

7 Jerusalem minnes, hjemløs, i nød, fortidens prakt. Folket falt for fiendehånd, ingen hjelper fantes. Fienden så på og lo mens hun gikkunder. Het ח

8 Jerusalem har syndet grovt, derfor er hun uren. Alle som æret henne, forakter henne, de har sett henne naken. Hun stønner og snur seg bort. Tet ט

9 Urenheten syntes på kappen, hun tenkte ikke det skulle ende slik. Dypt sank hun, ingen trøstet henne. Herre, se min nød, fienden triumferer! Jod י

10 Fienden grep etter skattene hennes. Hun så folkeslagene gå inn i helligdommen, de du nektet å komme inn i din menighet. Kaf כ

11 Hele folket hennes stønner mens de leter etter brød. De bytter skatter mot mat for å berge livet. Se, Herre, se hit! Jeg er foraktet. Lamed ל

12 Se hit, dere som går forbi på veien. Finnes det en smerte som min, den som har rammet meg? Den lar Herren meg lide på sin brennende vredes dag. Mem מ

13 Han sendte ild fra det høye, den herjet i knoklene mine. Han satte ut nett for føttene og lot meg vike tilbake. Han har gjort meg til en ødemark, hele tiden er jeg syk. Nun נ

14 Med hånden knyttet han sammen mine synder, de ble bundetsammen til et åk. De låover nakken på meg, og kreftene sviktet. Herren ga meg i hendene på folk jeg ikke kunne ståmeg imot. Samek ס

15 Herren vraket alle mine krigere. Han ropte ut for meg en høytid da mine unge menn skulle knuses. I vinpressen tråkket Herren ned jomfruen, datter Juda. Ajin ע

16 Derfor gråter jeg, tårene strømmer fra øynene. Den som kan trøste og berge mitt liv, er langt borte fra meg. Barna mine ligger forlatt, fienden var for sterk. Pe פ

17 Sion rakte hendene ut, ingen trøstet henne. Herren ga befaling om Jakob, fienden omringet ham. Da ble Jerusalem uren for dem. Tsade צ

18 Herren er rettferdig. Jeg hadde trosset det han sa. Hør da på meg, alle folk, se hvordan jeg lider! Unge jenter og gutter måtte gå i fangenskap. Qof ק

19 Jeg ropte på elskerne mine, de svek meg. Mine prester og de eldste døde i byen. De lette etter mat for å berge livet. Resj ר

20 Se, Herre, jeg er i nød. Magen erurolig, hjertet vrir seg. For jeg var full av trass. Ute har sverd gjort meg barnløs, inne hersker døden. Sjin ש

21 De hører at jeg sukker, ingen trøster meg. Alle fiender hører om minulykke og gleder seg. Men det var du som sto bak. Dagen du ropte ut, lot du komme. Men det skal gå med dem som med meg. Taw ת

22 Du må merke deg all deres ondskap! Gi dem igjen slik du ga meg igjen for alle syndene mine. For sukkene er mange, og hjertet mitt er sykt.

2

1 I vrede dekker Herren datter Sion med mørke skyer! Han har kastet Israels pryd fra himmelen ned på jorden. Han tenkte ikke på sin fotskammel på sin vredes dag. Bet ב

2 Herren slukte beitemarkene i Jakob, han sparte ingen av dem. I sinne rev han ned hver festning hos datter Juda, jevnet dem med jorden, vanæret riket og høvdingene. Gimel ג

3 I brennende vrede hogg han av hvert horn i Israel. Han trakk sin høyre hånd tilbake da fienden kom. I Jakob brant han som en flammende ild som fortærte alt omkring seg. Dalet ד

4 Som fienden spente han buen, sto klar med sin høyre hånd, som motstanderen drepte han alt som ga øyet glede. Han øste harme ut som ild over teltet til datter Sion. He ה

5 Herren ble en fiende. Han slukte Israel, slukte alle borgene, gjorde ende på festningene og dynget datter Juda ned med sorg og savn. Waw ו

6 Han raserte sin hytte som en snauer en hage, gjorde ende på høytidsstedet. Herren lar høytid og sabbat bli glemt i Sion. I harme og vrede har han foraktet konge og prest. Zajin ז

7 Herren forkastet sitt alter, vraket sin helligdom. Borgmurenei byen ga han i fiendens hender. De ropte høyt i Herrens hus som på en høytidsdag. Het ח

8 Herren besluttetåødelegge muren rundt datter Sion. Han strakte må lesnoren og rev ned, lot ikke hånden ligge. Slik lot han voll og mur sørge. Begge falt. Tet ט

9 Portene har sunketi jorden. Bommene har han brutt i stykker. Konge og stormenn er i fremmed land. Det finnes ingen lov, selv ikke profetene får syn fra Herren. Jod י

10 Sions eldste sitter tause på jorden. De har kastet støv på hodet, kledd seg i sekkestrie. Jentene i Jerusalem bøyer hodet mot jorden. Kaf כ

11 Øynene er så re av gråt, magen erurolig, gallen helles ut på jorden. Folket, min datter, er knust, småbarn og spedbarn forgår på gatene i byen. Lamed ל

12 De spør mødrene sine: «Hvor er brød og vin?» Lik så rede segner de om på gatene i byen, livet ebber ut på mors fang. Mem מ

13 Hva skal jeg si til deg, hva ligner du, datter Jerusalem? Hva skal jeg ligne deg med, datter Sion, for åtrøste deg, unge jente? Skaden din er stor som havet, hvem kan helbrede deg? Nun נ

14 Det profetene dine så, var bare løgn og blendverk. De viste deg ikke din skyld, vendte ikke din skjebne. Budskapet deres kom fra falske, forførende syner. Samek ס

15 Alle som går forbi deg, slår hendene sammen, de plystrer og rister på hodet av datter Jerusalem. Var det om denne byen folk sa: Fullkommen i skjønnhet, en glede for hele jorden? Pe פ

16 Alle fiender gaper mot deg. De plystrer hånlig og skjærer tenner. De sier: Vi har slukt henne. Dette er dagen vi ventet på; endelig fikk vi se den! Ajin ע

17 Herren har gjort som han tenkte, han har oppfylt ordet sitt, det han har kunngjort fra gammel tid. Han rev ned uten skånsel, lot din motstander glede seg og løftet fiendens horn. Tsade צ

18 Hjertet roper til Herren. La tårene renne som bekker, du mur rundt datter Sion, både dag og natt! Unn deg ikke hvile, la ikke øyet få ro! Qof ק

19 stå opp, rop høyt om natten, rop ved hver nattevakt. Øs ut ditt hjerte som vann for Herrens ansikt. Løft hendene til ham for livet til småbarna dine, som forgår av sult på alle gatehjørner. Resj ר

20 Se, Herre, se hvem du har gjort dette med! Skal kvinner spise barna sine, småbarna de bærer på armen? Skal prest og profet bli drept i Herrens helligdom? Sjin ש

21 Unge og gamle ligger på bakken ute i gatene. Mine unge jenter og gutter har falt for sverd. Du drepte dem på din vredes dag, du slaktet uten skånsel. Taw ת

22 Slik du samler folket en høytidsdag, kalte du sammen redsler fra alle kanter. Ingen slapp unna, ingen overlevde på Herrens vredesdag. Dem jeg hadde båret og fostret, gjorde fienden ende på.

3

1 Jeg er en mann som har opplevd nød understaven han brukte i sinne.

2 Han har ført meg og latt meg gå i mørke og ikke i lys.

3 Han har vendt hånden mot meg gang på gang, uten stans. Bet ב

4 Han har knust knoklene mine, latt kjøtt og hud tæres bort.

5 Han har bygd en mur mot meg, omringet meg med gift og motgang.

6 På mørke steder lar han meg bo lik de som døde for lenge siden. Gimel ג

7 Han har murt meg inne, jeg kommer ikke ut, han har gjort lenkene tunge.

8 Selv når jeg skriker og roper om hjelp, stenger han bønnen min ute.

9 Han har sperret veien med steinblokker, gjort stiene mine krokete. Dalet ד

10 En bjørn som ligger på lur, en løve i bakhold er han mot meg.

11 Han har ført meg på villspor, revet meg i stykker og ødelagt meg.

12 Han har spent buen og stilt meg opp som mål for pilen. He ה

13 Inn i nyrene har han skutt sine piler.

14 Jeg er blitt til latter for folket mitt, de synger om meg hele dagen.

15 Med beskeurterhar han mettet meg, han har slukkettørsten min med malurt. Waw ו

16 Han har knust tennene mine med grus, tråkket meg ned i støvet.

17 Du har tatt freden fra meg, jeg har glemt hva det gode er.

18 Jeg sa: Min ære har gått tapt, jeg håper ikke lenger på Herren. Zajin ז

19 Tenk på min nød og hjemløshet. De er malurt og gift.

20 Jeg tenker på det hele tiden, min sjel er nedtrykt.

21 Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Het ח

22 Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt,

23 den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor.

24 Jeg sier: Herren er min del, jeg setter mitt håp til ham. Tet ט

25 Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham.

26 Det er godt å være stille og vente på hjelp fra Herren.

27 Det er godt for en mann å bære åk mens han er ung. Jod י

28 Når det legges på ham, skal han sitte ensom og tie.

29 Han skal legge munneni støvet, kanskje er det håp.

30 Han skal snu kinnet til den som slår, og mettes med spott. Kaf כ

31 Herren støter ingen bort for alle tider.

32 Har han latt noen lide, skal han være barmhjertig, rik på miskunn.

33 Det er ikke med lett hjerte han plager mennesket og lar det lide. Lamed ל

34 De kan tråkke på alle fanger i landet.

35 De kan krenke en manns rett for øynene på Den høyeste.

36 De kan forvrenge et menneskes sak, men Herren har sett det. Mem מ

37 Hvem kan tale så det skjer uten at Herren har befalt det?

38 Kommer ikke både ondt og godt fra Den høyestes munn?

39 Hvorfor klager den som lever? Hvorfor klager en mann over sin synd? Nun נ

40 La oss ransake og prøve våre veier og vende om til Herren!

41 La oss løfte hjerte og hender til Gud i himmelen!

42 Vi har gjort opprør og vært trassige, og du tilga ikke. Samek ס

43 Du dekket deg med vrede og jaget oss, du drepte, du sparte ingen.

44 Du dekket deg med skyer, ingen bønn rakk fram.

45 Du gjorde oss til skrap og skrot blant folkene. Pe פ

46 Alle fiendene våre gaper mot oss.

47 Det ble gru og grav, knasing og knusing.

48 Tårer strømmer fra øyet, folket, min datter, er knust. Ajin ע

49 Øyet flommer over uten stans, det tar ikke slutt

50 før Herren vender blikket og ser ned fra himmelen.

51 Det gjør vondt å se kvinnene i byen min. Tsade צ

52 Uten grunn har mine fiender jaget meg som en fugl.

53 De drev meg ned i brønnen og kastet stein over meg.

54 Vannet stiger over hodet mitt, jeg sier: Det er ute med meg. Qof ק

55 Jeg kaller på ditt navn, Herre, fra bunnenav brønnen.

56 Du har hørt meg, lukk ikke øret når jeg roper om lindring!

57 Du kom den dagen jeg ropte, du sa: Vær ikke redd! Resj ר

58 Herre, du har ført min sak, du har løst ut mitt liv.

59 Du har sett hvilkenurettjeg lider, Herre, hjelp meg til min rett!

60 Du har sett hevnlysten deres, hvilke planer de har med meg. Sjin ש

61 Du har hørt spotten deres, Herre, hvilke planer de har mot meg.

62 Uvennene mine hvisker og tisker om meg dagen lang.

63 Se dem der de sitter og står, de synger nidviser om meg. Taw ת

64 Herre, la dem få som fortjent for det de har gjort.

65 Løft din forbannelse over deres hjerte som et skjold.

66 Jag dem i vrede ogutrydd dem under Herrens himmel.

4

1 Gullethar mistet sin glans, det fine gulleter forandret! De hellige steinene ligger strødd på alle gatehjørner. Bet ב

2 Sionsutvalgte sønner, verdt sin vekt i gull, blir regnet som leirkar, et verk fra pottemakerens hånd! Gimel ג

3 Selv sjakaler holder spenene fram, de larungene suge. Men folket, min datter, er blitt hjerteløst som strutseni ørkenen. Dalet ד

4 Spedbarna er tørste, tungenklistrer seg til ganen. Småbarna tigger om brød, men ingen gir dem en bit. He ה

5 De som spiste lekre retter, faller om i gatene. De som ble fostret opp i skarlagen, kaster seg over dyngene. Waw ו

6 Skylden til folket, min datter, er større enn synden i Sodoma, som brått ble ødelagt uten at noen hadde rørt henne. Zajin ז

7 De innvidde i folket mitt var renere enn snø, mer skinnende enn melk. Kroppen deres var rødere enn koraller, lemmene var av safir. Het ח

8 De er blitt svartere enn sot, en kjenner dem ikke igjen på gaten. Huden strammer seg om knoklene, den er blitt tørr som ved. Tet ט

9 Bedre var det åfalle for sverd enn åfalle for sult, tæres bort og bli drept av åkrer uten grøde. Jod י

10 Kjærlige kvinner koker barna sine, de er blitt maten deres. Folket, min datter, er knust. Kaf כ

11 Herren har øst av sin harme, tømt ut sin brennende vrede. Han har satt fyr på Sion, grunnvollene fortæres av ild. Lamed ל

12 Ingen konge på jorden, ingen i hele verden trodde at en motstander eller fiende kunne komme inn gjennom Jerusalems porter. Mem מ

13 Det hendte fordi profetene syndet og prestene førte skyld over seg. De lot blodet av rettferdige flyte i byen. Nun נ

14 Blinde flakker de om i gatene, tilsølt med blod, ingen kan røre klærne deres. Samek ס

15 «Av veien! Uren!» roper folk til dem. «Av veien! Ikke rør!» De flykter og flakker omkring. Alle folkeslag sier: «De får ikke bo her.» Pe פ

16 Herren selv har spredt dem, han vil ikke se dem lenger. De aktet ikke prestene og var ikke nådige mot de gamle. Ajin ע

17 Vi holder ut, øynene blir så re, vi ser forgjeves etter hjelp. Vi har stått på vakt og speidet etter et folk som ikke kunne hjelpe. Tsade צ

18 De voktet hvert skritt vi tok, vi kunne ikke gåpågatene våre. Enden var nær, vår tid var ute, ja, enden var kommet. Qof ק

19 De som jaget oss, var raskere enn ørnene under himmelen. Over fjellene forfulgtede oss, i ørkenen låde og lurte på oss. Resj ר

20 Herrens salvede, vår pust, ble fanget i gravene deres. Det var om ham vi sa: «I hans skygge skal vi leve blant folkene.» Sjin ש

21 Fryd og gled deg, datter Edom, du som bor i landet Us. Men begeret kommer også til deg, du skal bli full og kle deg naken. Taw ת

22 Din skyld er betalt, datter Sion, aldri mer vil han føre deg bort. Men din skyld, datter Edom, straffer han deg for, dine synder viser han fram.

5

1 Herre, tenk på det som har hendt oss, se hit, se hvordan de spotter oss!

2 Vår eiendom er gått til fremmede, husene våre tilutlendinger.

3 Vi er farløse, mødrene våre er blitt enker.

4 Vi må kjøpe vannet vi drikker, veden må vi betale for.

5 Vi har forfølgerne på nakken, vi er trette og får ikke hvile.

6 Vi har rakt ut hånden til Egypt og til Assur for å få brød.

7 Fedrene våre syndet; de er borte, vi har båret straffen.

8 Slaver er blitt våre herrer, ingen river oss ut av hendene deres.

9 Vi henter brød med fare for livet, i ørkenen truer sverdet.

10 Huden vår er het som en ovn av sultensom brenner.

11 De voldtar kvinnene i Sion og jomfruene i Judas byer.

12 De henger stormenn, de eldste vises ingen ære.

13 Unge menn må slite med kvernen, guttersegnerundervedbøren.

14 De gamle sitter ikke lenger i porten, de unge har sluttetåsynge.

15 Vi har ikke lenger glede i hjertet, dansen er snudd om til sorg.

16 Kransen har falt av hodet. Ve oss, vi har syndet!

17 Hjertet er blitt sykt, øynene er blitt svake.

18 For Sion-fjellet ligger øde, rever streifer omkring der.

19 Du, Herre, troner til evig tid, din trone står fra slekt til slekt.

20 Hvorfor har du glemt oss for alltid, gått fra oss for alle tider?

21 Herre, led oss tilbake til deg, så vi kan vende tilbake. Gjør dagene våre nye, slik de var før!

22 Men du har vraket oss, du er rasende.