1 I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.
2 Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.
3 Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys.
4 Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket.
5 Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.
6 Gud sa: «Det skal bli en hvelving midt i vannet! Den skal skille vann fra vann.»
7 Gud laget hvelvingen og skilte vannet som er under hvelvingen, fra vannet som er over hvelvingen. Og det ble slik.
8 Gud kalte hvelvingen himmel. Og det ble kveld, og det ble morgen, andre dag.
9 Gud sa: «Vannet under himmelen skal samle seg på ett sted! Det tørre landet skal komme til syne.» Og det ble slik.
10 Gud kalte det tørre landet jord, og vannet som hadde samlet seg, kalte han hav. Og Gud så at det var godt.
11 Gud sa: «Jorden skal bli grønn! Grønne vekster skal gro på jorden, planter som setter frø, og frukttrær som bærer frukt med frø i, av alle slag.» Og det ble slik.
12 Jorden bar fram grønne vekster, planter som setter frø, av alle slag, og trær som bærer frukt med frø i, av alle slag. Og Gud så at det var godt.
13 Og det ble kveld, og det ble morgen, tredje dag.
14 Gud sa: «Det skal bli lys på himmelhvelvingen til å skille dag fra natt! De skal være tegn for høytider, dager og år.
15 De skal være lys på himmelhvelvingen og skinne over jorden.» Og det ble slik.
16 Gud laget de to store lysene, det største lyset til å herske over dagen og det minste lyset til å herske over natten, og stjernene.
17 Gud satte dem på himmelhvelvingen til å lyse over jorden,
18 til å herske over dagen og over natten og til å skille lyset fra mørket. Og Gud så at det var godt.
19 Og det ble kveld, og det ble morgen, fjerde dag.
20 Gud sa: «Vannet skal myldre av levende skapninger! Fugler skal fly over jorden, under himmel hvelvingen.»
21 Og Gud skapte de store sjødyrene og hver levende skapning av alle de slag som vannet kryr og myldrer av, og alle slags fugler med vinger. Og Gud så at det var godt.
22 Gud velsignet dem og sa: «Vær fruktbare og bli mange og fyll vannet i havet! Og fuglene skal bli mange på jorden.»
23 Og det ble kveld, og det ble morgen, femte dag.
24 Gud sa: «Jorden skal bære fram alle slags levende skapninger: fe, kryp og ville dyr av alle slag!» Og det ble slik.
25 Gud laget alle slags ville dyr og alle slags fe og alle slags kryp på marken. Og Gud så at det var godt.
26 Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.»
27 Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem.
28 Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.»
29 Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise.
30 Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» Og det ble slik.
31 Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.
1 Så var himmelen og jorden fullført, med hele sin hær.
2 Den sjuendedagen fullførte Gud det arbeidet han hadde gjort, og den sjuendedagen hvilte han fra hele det arbeidet han hadde gjort.
3 Gud velsignet den sjuendedagen og helliget den. For den dagen hvilte han fra hele sitt arbeid, det som Gud hadde gjort da han skapte.
4 Dette er historien om himmelen og jorden da de var skapt, på den tid Herren Gud hadde laget jorden og himmelen.
5 Det fantes ikke en busk på jorden, og ennå hadde ingen plante spirt fram på marken. For Herren Gud hadde ikke latt det regne på jorden, og det var ingen mennesker til å dyrke den.
6 Men en kilde kom opp av jorden og vannet hele jordens overflate.
7 Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste liv spust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning.
8 Herren Gud plantet i gammel tid en hage i Eden. Der satte han mennesket han hadde formet.
9 Og Herren Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden, forlokkende å se på og gode å spise av, og midt i hagen livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt.
10 En elv går ut fra Eden og vanner hagen. Derfra deler den seg i fire greiner.
11 Den første heter Pisjon. Det er den som går rundt hele landet Havila, der det finnes gull.
12 Gulleti det landet er godt. Det er be dolah-kvae og onyks-stein der.
13 Den andre elven heter Gihon. Det er den som går rundt hele landet Kusj.
14 Den tredje elven heter Hiddekel. Det er den som går øst for Assur. Og den fjerde elven er Eufrat.
15 Så tok Herren Gud mennesket og satte det i Edens hage til å dyrke og passe den.
16 Og Herren Gud ga mennesket dette budet: «Du må gjerne spise av alle trærne i hagen.
17 Men av treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke spise. For den dagen du spiser av det, skal du dø.»
18 Da sa Herren Gud: «Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil lage en hjelper av samme slag.»
19 Herren Gud formet alle dyr på marken og alle fugler under himmelen av jord. Han førte dem til mennesket for å se hva det ville kalle dem. Det som mennesket kalte hver levende skapning, det fikk den til navn.
20 Mennesket ga navn til alt feet og til himmelens fugler og til alle villmarkens dyr. Men til seg selv fant mennesket ingen hjelper av samme slag.
21 Da lot Herren Gud en dyp søvn komme over mannen. Mens han sov, tok han et ribbein og fylte igjen med kjøtt.
22 Av ribbeinet Herren Gud hadde tatt fra mannen, bygde han en kvinne, og han førte henne til mannen.
23 Da sa mannen: «Nå er det bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt.»
24 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp.
25 Begge var nakne, både mannen og kvinnen, og de skammet seg ikke for hverandre.
1 Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde laget. Den sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?»
2 Kvinnen sa til slangen: «Vi kan spise av frukten på trærne i hagen.
3 Men om frukten på treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Dere må ikke spise av den og ikke røre ved den; for da skal dere dø.»
4 Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal slett ikke dø!
5 Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.»
6 Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og en lyst for øyet –et forlokkende tre, siden det kunne gi innsikt. Så tok hun av fruktenog spiste. Hun ga og så til mannen sin, som var sammen med henne, og han spiste.
7 Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet.
8 Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen.
9 Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?»
10 Han svarte: «Jeg hørte lyden av deg i hagen og ble redd fordi jeg er naken, og jeg gjemte meg.»
11 Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?»
12 Mannen svarte: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.»
13 Herren Gud spurte kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen narret meg, og jeg spiste.»
14 Da sa Herren Gud til slangen: «Forbannet er du, utstøtt fra alt fe og alle ville dyr fordi du gjorde dette. På buken skal du krype, og støv skal du spise alle dine levedager.
15 Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl.»
16 Til kvinnen sa han: «Tungt vil jeg gjøre ditt strev når du er med barn, med smerte skal du føde. Du skal begjære din mann, og han skal herske over deg.»
17 Og til mannen sa han: «Fordi du hørte på kvinnen og spiste av treet som jeg forbød deg å spise av, er jorden forbannet for din skyld. Med strev skal du nære deg av den alle dine levedager.
18 Den skal la torn og tistel spire fram for deg, og du skal spise det som vokser på marken.
19 Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.»
20 Mannen kalte kvinnen Eva, for hun ble mor til alle som lever.
21 Herren Gud laget klær av skinn til mannen og kvinnen og kledde dem.
22 Herren Gud sa: «Se! Mennesket er blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever evig!»
23 Herren Gud sendte mennesket ut av Edens hage for å dyrke jorden, som det var tatt av.
24 Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage satte han kjerubene og det flammende sverdet som svinges uten stans. De skulle vokte veien til livets tre.
1 Mannen var sammen med sin kvinne Eva, og hun ble med barn og fødte Kain. Hun sa: «Jeg har båret fram en mann ved Herrens hjelp.»
2 Siden fødte hun Abel, broren hans. Abel ble sauegjeter, Kain ble jorddyrker.
3 Da det var gått en tid, hendte det at Kain bar fram for Herren et offer av åkerens grøde.
4 Også Abel bar fram et offer, av de førstefødte dyrene fra småfeet og av fettet på dem. Herren så med velvilje på Abel og offeret hans,
5 men på Kain og hans offer så han ikke med velvilje. Da ble Kain brennende harm og så ned.
6 Herren sa til Kain: «Hvorfor er du harm, og hvorfor ser du ned?
7 Hvis du vil gjøre det gode, kan du se opp, men hvis du ikke vil gjøre det gode, ligger synden klar ved døren. Den ønsker makt over deg, men du skal herske over den.»
8 Siden sa Kain til sin bror Abel: {{«La oss gå ut på marken!» }} Og mens de var ute på marken, gikk Kain løs på sin bror Abel og drepte ham.
9 Da sa Herren til Kain: «Hvor er din bror Abel?» Han svarte: «Jeg vet ikke. Er jeg min brors vokter?»
10 Da sa Herren: «Hva har du gjort? Din brors blod roper til meg fra jorden.
11 Forbannet er du! Nå skal du være bannlyst fra den jorden som åpnet munnen og tok imot din brors blod fra din hånd.
12 Når du dyrker åkeren, skal den ikke lenger gi deg av sin rikdom. Fredløs og flyktning skal du være på jorden.»
13 Da sa Kain til Herren: «Min skyld er for tung å bære.
14 Se, i dag driver du meg bort fra landet. Jeg må skjule meg for deg. Fredløs og flyktning blir jeg på jorden, og den som finner meg, kan drepe meg.»
15 Men Herren sa til ham: «Nei! Hvis noen dreper Kain, skal det hevnes sju ganger.» Og Herren satte et merke på Kain for at ingen som møtte ham, skulle slå ham i hjel.
16 Så dro Kain bort fra Herren og slo seg ned i landet Nod, øst for Eden.
17 Kain var sammen med sin kvinne, og hun ble med barn og fødte Henok. Så bygde han en by og ga den navn etter sin sønn Henok.
18 Henok fikk sønnen Irad, og Irad ble far til Mehujael. Mehujaelble far til Metusjael, og Metusjael ble far til Lamek.
19 Lamek tok seg to koner. Den ene het Ada, den andre het Silla.
20 Ada fødte Jabal. Han ble stamfar til dem som bor i telt og holder buskap.
21 Hans bror het Jubal. Han ble stamfar til alle dem som spiller på lyre og fløyte.
22 Også Silla fødte en sønn, Tubalkain. Han smidde alle slags redskaper av bronse og jern. Og Tubalkains søster var Naama.
23 Lamek sa til sine koner: «Ada og Silla, hør på meg, Lameks koner, lytt til mine ord: En mann dreper jeg for et sår, en gutt for en skramme.
24 Kain skal hevnes sju ganger, men Lamek syttisju ganger.»
25 Adam var igjen sammen med sin kvinne, og hun fødte en sønn og kalte ham Set. «For Gud har gitt meg et nytt barn i Abels sted, siden Kain drepte ham.»
26 Også Set fikk en sønn og ga ham navnet Enosj. På den tiden begynte de å på kalle Herrens navn.
1 Dette er boken om Adams slektshistorie. Den dagen Gud skapte mennesket, gjorde han det slik at det lignet Gud.
2 Som mann og kvinne skapte han dem. Og han velsignet dem og ga dem navnet menneske den dagen de ble skapt.
3 Da Adam var 130 år, fikk han en sønn som lignet ham og var som hans eget bilde, og han kalte ham Set.
4 Etter at Adam hadde fått Set, levde han enda 800 år og fikk sønner og døtre.
5 Hele Adams levetid ble 930 år. Så døde han.
6 Da Set var 105 år, fikk han sønnen Enosj.
7 Etter at Set hadde fått Enosj, levde han enda 807 år og fikk sønner og døtre.
8 Hele Sets levetid ble 912 år. Så døde han.
9 Da Enosj var 90 år, fikk han sønnen Kenan.
10 Etter at Enosj hadde fått Kenan, levde han enda 815 år og fikk sønner og døtre.
11 Hele levetiden til Enosj ble 905 år. Så døde han.
12 Da Kenan var 70 år, fikk han sønnen Mahalalel.
13 Etter at Kenan hadde fått Mahalalel, levde han enda 840 år og fikk sønner og døtre.
14 Hele Kenans levetid ble 910 år. Så døde han.
15 Da Mahalalel var 65 år, fikk han sønnen Jared.
16 Etter at Mahalalel hadde fått Jared, levde han enda 830 år og fikk sønner og døtre.
17 Hele Mahalalels levetid ble 895 år. Så døde han.
18 Da Jared var 162 år, fikk han sønnen Henok.
19 Etter at Jared hadde fått Henok, levde han enda 800 år og fikk sønner og døtre.
20 Hele Jareds levetid ble 962 år. Så døde han.
21 Da Henok var 65 år, fikk han sønnen Metusjalah.
22 Henok vandret med Gud i 300 år etter at han hadde fått Metusjalah, og han fikk sønner og døtre.
23 Hele Henoks levetid ble 365 år.
24 Henok vandret med Gud. Så var han ikke mer, for Gud tok ham til seg.
25 Da Metusjalah var 187 år, fikk han sønnen Lamek.
26 Etter at Metusjalah hadde fått Lamek, levde han enda 782 år og fikk sønner og døtre.
27 Hele Metusjalahs levetid ble 969 år. Så døde han.
28 Da Lamek var 182 år, fikk han en sønn.
29 Han kalte ham Noah og sa: «Han skal trøste oss i vårt arbeid og i våre henders strev på den jord som Herren har forbannet.»
30 Etter at Lamek hadde fått Noah, levde han enda 595 år og fikk sønner og døtre.
31 Hele Lameks levetid ble 777 år. Så døde han.
32 Da Noah var 500 år, fikk han sønnene Sem, Ham og Jafet.
1 Nå begynte menneskene å bli mange på jorden, og de hadde fått døtre.
2 Da så gude sønnene at menneskedøtrene var vakre, og de tok noen av dem til koner, dem de helst ville ha.
3 Herren sa: «Min ånd skal ikke for alltid bli værende i menneskene, for de er av kjøtt og blod. Deres levetid skal være 120 år.»
4 Det var kjemper på jorden i de dager, og siden også. For gude sønnene gikk inn til menneskedøtrene, som fødte dem barn. Dette er de mektige fra eldgammel tid, de navngjetne.
5 Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, for alt de ville og planla i sitt hjerte, var ondt, dagen lang.
6 Da angret Herren at han hadde laget mennesker på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte.
7 Og Herren sa: «Jeg vilutslette menneskene som jeg har skapt, fra jorden, alt fra mennesker til fe, kryp og fugler under himmelen. For jeg angrer at jeg har laget dem.»
8 Men Noah fant nåde for Herrens øyne.
9 Dette er Noahs slektshistorie. Noah var en rettferdig mann, en helstøpt mann i sin tid. Noah vandret med Gud.
10 Han fikk tre sønner: Sem, Ham og Jafet.
11 Men jorden ble fordervet for Guds ansikt. Den ble full av vold.
12 Gud så på jorden, og se, den var blitt fordervet, for alt det som menneskene hadde gjort på jorden, førte til ødeleggelse.
13 Da sa Gud til Noah: «Jeg vil gjøre ende på alt kjøtt og blod. For jorden er blitt full av vold på grunn av dem, og se, jeg vil ødelegge dem sammen med jorden.
14 Lag deg en ark av gofertre. Du skal lage flere små rom i arken og tjærebre den innvendig ogutvendig.
15 Slik skal du lage den: Arken skal være 300 alen lang, 50 alen bred og 30 alen høy.
16 Du skal lage en åpning for dagslyset og avslutte den en alen fra toppen av arken. Du skal sette døren til arken på den ene siden og så lage et nedre, et andre og et tredje dekk.
17 Jeg skal nå la storflommen komme over jorden og ødelegge alt kjøtt og blod, alt som det er livsånde i under himmelen. Alt som er på jorden, skal omkomme.
18 Men med deg vil jeg opprette min pakt. Du skal gå inn i arken, du og dine sønner og din kone og dine svigerdøtre sammen med deg.
19 Av alt levende, alt kjøtt og blod, skal du føre to av hvert slag inn i arken, så de berger livet sammen med deg. Hann og hunn skal de være.
20 Av alle slags fugler og av alle slags fe og av alle slags kryp på marken skal to av hvert slag komme inn til deg, så de kan berge livet.
21 Du skal ta noe av alt som kan spises, og samle det hos deg. Det skal du og de andre ha å spise.»
22 Og Noah gjorde dette. Alt som Gud hadde på lagt ham, det gjorde han.
1 Herren sa til Noah: «Gå inn i arken, du og hele din husstand! For du er den eneste jeg i denne tid har sett som er rettferdig for meg.
2 Av alle rene dyr skal du ta med deg sju par, hann og hunn sammen, og av alle dyr som ikke er rene, ett par, hann og hunn sammen,
3 av himmelens fugler på samme må te, sju par, hann og hunn, for å holde hver art på hele jorden i live.
4 For om sju dager vil jeg la det regne på jorden i førti dager og førti netter ogutslette fra jorden alt som finnes, alt jeg har laget.»
5 Og Noah gjorde alt som Herren hadde på lagt ham.
6 Noah var 600 år da storflommen kom over jorden.
7 Så gikk Noah inn i arken sammen med sønnene, sin kone og svigerdøtrene, for å komme unna vannet fra storflommen.
8 Av de rene dyrene og av dyrene som ikke er rene, av fuglene og av alt som kryper på marken,
9 kom to og to, hann og hunn, inn til Noah i arken, slik Gud hadde på lagt Noah.
10 Og etter sju dager skjedde det. Da kom vannet fra storflommen over jorden.
11 I det året Noah fylte 600 år, den syttende dagen i den andre måneden, brøt alle kilder i det store dypet fram, og himmelens sluser åpnet seg.
12 Og det regnet over jorden i førti dager og førti netter.
13 Nettopp på denne dagen gikk Noah og sønnene hans, Sem, Ham og Jafet, inn i arken sammen med Noahs kone og de tre svigerdøtrene hans,
14 både de og alle slags ville dyr, alle slags fe, alle slags kryp som det kryr av på jorden, og alle slags fugler, alt som har vinger å fly med.
15 De kom inn til Noah i arken, to og to av alt som er av kjøtt og blod, alt som har livsånde i seg.
16 De som kom, hann og hunn av alt som er av kjøtt og blod, gikk inn slik Gud hadde på lagt Noah. Og Herren lukket igjen etter ham.
17 Da kom storflommen over jorden i førti dager. Vannet steg og løftet arken, så den fløt opp fra jorden.
18 Vannet flommet og steg høyt over jorden, og arken drev omkring på vannet.
19 Veldig og mektig flommet vannet over jorden og skjulte alle høye fjell under himmelen.
20 Femten alen steg vannet over fjellene, og fjellene ble skjult.
21 Da omkom alt levende som det krydde av på jorden, både fugler og fe og ville dyr og alt myldrende kryp på jorden, og alle mennesker.
22 Alt som hadde livs pust i nesen, alt levende på landjorden, døde.
23 Hanuts lettet alt som fantes på jorden, fra mennesker til fe, kryp og himmelens fugler, alt bleutslettet fra jorden. Bare Noah og de som var med ham i arken, ble tilbake.
24 Og vannet flommet over jorden i 150 dager.
1 Men Gud tenkte på Noah og alle ville dyr og alt fe som var med ham i arken. Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet begynte å synke.
2 Dypets kilder og himmelens sluser ble stengt, regnet fra himmelen stanset,
3 og vannet trakk seg bort fra jorden litt etter litt. Etter 150 dager begynte vannet å minke.
4 Den syttende dagen i den sjuendemåneden ble arken stående på Ararat-fjellene.
5 Og vannet minket mer og mer helt til den tiende måneden. Den første dagen i den tiende måneden kom fjelltoppene til syne.
6 Da førti dager var gått, åpnet Noah luken han hadde laget på arken,
7 og sendte ut ravnen. Den fløy fram og tilbake til vannet hadde tørket bort fra jorden.
8 Så sendte han ut duen for å se om det var blitt mindre vann på jordoverflaten.
9 Men duen fant ikke noe sted hvor den kunne hvile foten, og vendte tilbake til ham i arken, for det sto vann over hele jorden. Han rakte ut hånden, grep duen og tok den inn til seg i arken.
10 Han ventet sju dager til og sendte så duen ut av arken igjen.
11 Duen kom til ham i kveldingen, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet. Da skjønte Noah at det var blitt mindre vann på jorden.
12 Og han ventet sju dager til. Så sendte han ut duen, og da vendte den ikke tilbake til ham mer.
13 I det året Noah fylte 601 år, den første dagen i den første måneden, hadde vannet tørket bort fra jorden. Da tok Noah taket av arken og så ut. Og se, jordoverflaten hadde tørket opp.
14 Den tjuesjuendedagen i den andre måneden var jorden tørr.
15 Og Gud talte til Noah:
16 «Gå ut av arken, du og din kone og dine sønner og dine svigerdøtre sammen med deg!
17 Alle dyrene som er hos deg, alt levende, både fugler og fe og alt kryp som det kryr av på jorden, skal du ta med deg. De skal myldre på jorden og være fruktbare og bli mange.»
18 Så gikk Noah ut sammen med sine sønner og sin kone og sine svigerdøtre.
19 Og alle ville dyr og alt fe og alle fugler og alt kryp som det kryr av på jorden, art etter art, gikk ut av arken.
20 Noah bygde et alter for Herren, og han tok noen rene dyr og noen rene fugler og ofret brennoffer på alteret.
21 Og Herren kjente den behagelige duften. Da sa Herren i sitt hjerte: «Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld, selv om menneskehjertet vil det onde fra ung dommen av. Aldri mer vil jeg drepe alt som lever, slik jeg nå har gjort.
22 Så lenge jorden står, skal så tid og høsttid, kulde og varme, sommer og vinter, dag og natt aldri ta slutt.»
1 Gud velsignet Noah og sønnene hans og sa til dem: «Vær fruktbare, bli mange og fyll jorden!
2 Over alle dyr på jorden og alle fugler under himmelen, over alt som kryper på marken og all fisk i havet, skal det komme frykt og redsel for dere. De er gitt i deres hender.
3 Alt som lever og rører seg, skal dere ha å spise. Som jeg ga dere de grønne plantene, gir jeg dere nåalt dette.
4 Men kjøtt som har liv i seg, det vil si blod, skal dere ikke spise.
5 For deres eget blod og liv vil jeg kreve dere til regnskap. Jeg vil kreve hvert dyr til regnskap, og jeg vil kreve hvert menneske til regnskap for et medmenneskes liv.
6 Den som utøser menneskeblod, ved mennesker skal hans blod øses ut, for Gud laget mennesket i sitt bilde.
7 Men dere skal være fruktbare og bli mange, myldre på jorden og bli mange der!»
8 Så sa Gud til Noah og sønnene hans:
9 «Nå vil jeg opprette min pakt med dere og etterkommerne deres
10 og med hver levende skapning hos dere, både fugler og fe og alle ville dyr som er hos dere, alle som gikk ut av arken, alle dyr på jorden.
11 Jeg oppretter min pakt med dere: Aldri mer skal det skje at alt kjøtt og blod blirut ryddet av vannet fra storflommen. Aldri mer skal en storflom komme for å ødelegge jorden.»
12 Og Gud sa: «Dette tegnet setter jeg for pakten mellom meg og dere og hver levende skapning som er hos dere i kommende slekt sledd til alle tider:
13 Jeg setter buen min i skyene, den skal være et tegn på pakten mellom meg og jorden.
14 Når jeg samler skyer over jorden og buen blir synlig i skyene,
15 da vil jeg tenke på pakten mellom meg og dere og hver levende skapning, alt kjøtt og blod. Aldri mer skal vannet bli til en storflom som ødelegger alt kjøtt og blod.
16 Når buen viser seg i skyene, vil jeg se den og tenke på den evige pakten mellom Gud og hver levende skapning, alt kjøtt og blod på jorden.»
17 Gud sa til Noah: «Dette er tegnet på den pakten jeg oppretter mellom meg og alt kjøtt og blod på jorden.»
18 Noahs sønner som gikk ut av arken, var Sem, Ham og Jafet. Ham var far til Kanaan.
19 Disse tre var Noahs sønner, og fra dem bredte menneskene seg ut over hele jorden.
20 Noah begynte å dyrke jorden, og han plantet en vinmark.
21 Da han drakk av vinen, ble han full og kledde av seg inne i teltet sitt.
22 Ham, far til Kanaan, fikk se faren naken, og han fortalte det til de to brødrene sine, som var ute.
23 Sem og Jafet tok en kappe og la den over skuldrene. De gikk baklengs inn og dekket farens nakne kropp. De vendte ansiktet bort så de ikke så sin far naken.
24 Da Noah våknet av rusen og fikk vite hva den yngste sønnen hadde gjort mot ham,
25 sa han: «Forbannet er Kanaan! For sine brødre skal han være den laveste blant slaver!»
26 Og han sa: «Velsignet er Herren, Sems Gud! Kanaan skal være hans slave!
27 Måtte Gud gjøre plass for Jafet. Han skal bo i Sems telt, og Kanaan skal være hans slave.»
28 Etter storflommen levde Noah enda 350 år.
29 Hele Noahs levetid ble 950 år. Så døde han.
1 Dette er slektshistorien til Noahs sønner, Sem, Ham og Jafet. De fikk sønner etter storflommen.
2 Jafets sønner var Gomer, Magog, Madai, Javan, Tubal, Mesjek og Tiras.
3 Gomers sønner var Asjkenas, Rifat og Togarma.
4 Javans sønner var Elisja, Tarsis, Kittim og Rodanim.
5 Fra dem har folkeslagene på fjerne kyster bredt seg ut i sine land, hvert med sitt språk, slekt for slekt, folkeslag etter folkeslag.
6 Hams sønner var Kusj, Misrajim, Put og Kanaan.
7 Kusj hadde sønnene Seba, Havila, Sabta, Rama og Sabteka. Rama hadde sønnene Saba og Dedan.
8 Kusj ble far til Nimrod. Han var den første som ble mektig på jorden.
9 Han ble en mektig jeger for Herrens ansikt. Derfor heter det: «Som Nimrod, en mektig jeger for Herrens ansikt.»
10 Kongedømmet hans omfattet først Babel, Erek, Akkad og Kalne i landet Sinear.
11 Fra dette landet dro han til Assur og bygde Ninive, Rehobot-Ir og Kalah
12 og Resen mellom Ninive og Kalah, det er den store byen.
13 Misrajim ble far til luderne, anamerne, lehaberne, naftuherne,
14 patruserne og kasluherne, de som filisterne er utgått fra, og kaftorerne.
15 Kanaan ble far til Sidon, hans førstefødte, og til Het,
16 og til jebusittene, amorittene og girgasjittene,
17 hevittene, arkittene og sinittene,
18 arvadittene, semarittene og hamatittene. Siden spredte kanaaneernes slekter seg videre ut over.
19 Kanaaneernes landområde strakte seg fra Sidon i retning av Gerar like til Gaza, og mot Sodoma, Gomorra, Adma og Sebojim like til Lesja.
20 Dette var Hams etterkommere, slekt for slekt og språk for språk, land etter land og folkeslag etter folkeslag.
21 Sem, Jafets eldste bror, fikk og så barn. Han ble stamfar til alle Eber-sønnene.
22 Sems sønner var Elam, Assur, Arpaksjad, Lud og Aram.
23 Arams sønner var Us, Hul, Geter og Masj.
24 Arpaksjad ble far til Sjelah, og Sjelah ble far til Eber.
25 Eber fikk to sønner. Den ene het Peleg, for i hans dager ble jorden delt opp. Hans bror het Joktan.
26 Joktan ble far til Almodad, Sjelef, Hasarmavet, Jerah,
27 Hadoram, Usal, Dikla,
28 Obal, Abimael, Saba,
29 Ofir, Havila og Jobab. Alle disse var sønner av Joktan.
30 De hadde sine bosteder fra Mesja bort mot Sefar, i fjellene mot øst.
31 Dette var Sems etterkommere, slekt for slekt og språk for språk, land etter land, folkeslag for folkeslag.
32 Og dette var slektene etter Noahs sønner, slektshistorie for slektshistorie, folkeslag etter folkeslag. Fra dem har folkeslagene bredt seg ut over jorden etter storflommen.
1 Hele jorden hadde samme språk og samme ord.
2 Da de brøt opp fra øst, fant de en bred dal i landet Sinear og slo seg ned der.
3 De sa til hverandre: «Kom, så lager vi teglstein og brenner dem harde!» De brukte tegl til byggestein og jord bek til bindemiddel.
4 Og de sa: «Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen, og skaffe oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!»
5 Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde.
6 Herren sa: «Se, de er ett folk, og ett språk har de alle. Og dette er det første de gjør! Nå vil ingen ting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre.
7 Kom, la oss stige ned og forvirre språket deres så den ene ikke forstår den andre!»
8 Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen.
9 Derfor kalte de den Babel, for der forvirret Herren hele jordens språk. Og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.
10 Dette er Sems slektshistorie. Da Sem var 100 år, fikk han sønnen Arpaksjad, to år etter storflommen.
11 Og etter at Sem hadde fått Arpaksjad, levde han enda 500 år og fikk sønner og døtre.
12 Da Arpaksjad var 35 år, fikk han sønnen Sjelah.
13 Og etter at han hadde fått Sjelah, levde Arpaksjad enda 403 år og fikk sønner og døtre.
14 Da Sjelah var 30 år, fikk han sønnen Eber.
15 Og etter at han hadde fått Eber, levde Sjelah enda 403 år og fikk sønner og døtre.
16 Da Eber var 34 år, fikk han sønnen Peleg.
17 Og etter at han hadde fått Peleg, levde Eber enda 430 år og fikk sønner og døtre.
18 Da Peleg var 30 år, fikk han sønnen Re'u.
19 Og etter at han hadde fått Re'u, levde Peleg enda 209 år og fikk sønner og døtre.
20 Da Re'u var 32 år, fikk han sønnen Serug.
21 Og etter at han hadde fått Serug, levde Re'u enda 207 år og fikk sønner og døtre.
22 Da Serug var 30 år, fikk han sønnen Nahor.
23 Og etter at han hadde fått Nahor, levde Serug enda 200 år og fikk sønner og døtre.
24 Da Nahor var 29 år, fikk han sønnen Tarah.
25 Og etter at han hadde fått Tarah, levde Nahor enda 119 år og fikk sønner og døtre.
26 Da Tarah var 70 år, fikk han sønnene Abram, Nahor og Haran.
27 Dette er Tarahs slektshistorie. Tarah fikk sønnene Abram, Nahor og Haran. Og Haran fikk sønnen Lot.
28 Haran døde hos sin far Tarah, i sitt fedreland Ur i Kaldea.
29 Abram og Nahor tok seg koner. Abrams kone het Sarai. Nahors kone het Milka og var datter av Haran, far til Milka og Jiska.
30 Sarai var barnløs, hun kunne ikke få barn.
31 Tarah tok med seg sønnen Abram og sønnesønnen Lot, Harans sønn, og svigerdatteren Sarai, hans sønn Abrams kone. Sammen forlot de Ur i Kaldea for å dra til Kanaans land. Men da de kom til Harran, slo de seg ned der.
32 Tarahs levetid ble 205 år. Så døde Tarah i Harran.
1 Herren sa til Abram: «Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra fars huset ditt til det landet som jeg skal vise deg!
2 Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse.
3 Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.»
4 Så dro Abram, slik Herren hadde sagt ham, og Lot dro sammen med ham. Abram var 75 år gammel da han brøt opp fra Harran.
5 Og Abram tok med seg sin kone Sarai og sin nevøLot og alle eiendelene de hadde samlet seg, og folkene de hadde skaffet seg i Harran. De brøt opp for å dra til landet Kanaan. Da de kom til Kanaan,
6 dro Abram gjennom landet helt til helligstedet Sikem, til More-eika. Den gangen bodde kanaaneerne i landet.
7 Herren viste seg for Abram og sa: «Jeg vil gi dette landet til din ætt.» Og der bygde Abram et alter for Herren, som hadde vist seg for ham.
8 Derfra flyttet han opp i fjellandet øst for Betel og slo opp teltet mellom Betel i vest og Ai i øst. Der bygde han et alter for Herren og på kalte Herrens navn.
9 Siden brøt Abram opp og dro fra sted til sted mot Negev.
10 Det var hungersnød i landet. Da dro Abram ned til Egypt for å bo der som innflytter, for nøden var stor i landet.
11 Da han nærmet seg Egypt, sa han til sin kone Sarai: «Hør på meg: Jeg vet at du er en vakker kvinne.
12 Når egypterne får se deg, kommer de til å si: Dette er hans kone. Så slår de meg i hjel og lar deg leve.
13 Kan du ikke si at du er søsteren min?så går det meg godt for din skyld, og jeg får beholde livet takket være deg!»
14 Da Abram kom til Egypt, så egypterne at kvinnen var svært vakker.
15 Og faraos stormenn fikk se henne og roste henne for farao. Så ble kvinnen hentet til faraos hus.
16 Og farao gjorde godt mot Abram for hennes skyld. Han fikk småfe, storfe og esler, slaver og slavekvinner, eselhopper og kameler.
17 Men Herren lot svære plager ramme farao og hans hus på grunn av Sarai, Abrams kone.
18 Da kalte farao Abram til seg og sa: «Hva er det du har gjort mot meg? Hvorfor fortalte du meg ikke at hun er din kone?
19 Hvorfor sa du at hun er din søster, slik at jeg tok henne til kone? Se, her har du din kone! Ta henne og gå!»
20 Farao på la noen menn å sende ham bort sammen med hans kone og alt han eide.
1 Så dro Abram opp fra Egypt til Negev med sin kone og alt han eide. Og Lot var sammen med ham.
2 Abram var svært rik på buskapog på sølv og gull.
3 Han dro fra sted til sted, fra Negev og helt til Betel, til det stedet der han før hadde hatt teltet sitt, mellom Betel og Ai,
4 til stedet der han hadde reist et alter første gang. Der på kalte Abram Herrens navn.
5 Også Lot, som dro sammen med Abram, hadde småfe og storfe og telt.
6 Men landet kunne ikke fødem når de bodde sammen. For de eide så mye at de ikke kunne bo sammen.
7 Så ble det strid mellom dem som gjette buskapen til Abram, og dem som gjette buskapen til Lot. Den gangen bodde kanaaneerne og perisittene i landet.
8 Da sa Abram til Lot: «Det kan da ikke være strid mellom meg og deg og mellom mine gjetere og dine! Vi er jo slektninger.
9 Ligger ikke hele landet åpent foran deg? Skill heller lag med meg! Tar du til venstre, drar jeg til høyre. Og tar du til høyre, drar jeg til venstre.»
10 Lot løftet blikket og så at hele Jordan-sletten var rik på vann. Like til Soar var den som Herrens hage, som landet Egypt. Dette var før Herren hadde lagt Sodoma og Gomorra øde.
11 Så valgte Lot seg hele Jordan-sletten og dro mot øst. Slik skiltes de fra hverandre.
12 Abram bosatte seg i landet Kanaan, mens Lot bosatte seg i byene på sletten og flyttet med teltene sine helt til Sodoma.
13 Menneskene i Sodoma var onde og syndet grovt mot Herren.
14 Herren sa til Abram etter at Lot hadde skilt lag med ham: «Løft blikket og se deg omkring fra det stedet der du står, mot nord og sør, mot øst og vest!
15 For hele det landet du ser, vil jeg gi deg og din ætt for alltid.
16 Jeg lar din ætt bli som støvet på jorden. Kan noen telle støvet på jorden, skal også din ætt kunne telles.
17 Stå opp og dra omkring i landet på langs og på tvers! For det er deg jeg vil gi det til.»
18 Så flyttet Abram omkring med teltene sine. Han kom til Mamres eikelund ved Hebron. Der slo han seg ned og bygde et alter for Herren.
1 I de dager da Amrafel var konge i Sinear, Arjok konge i Ellasar, Kedor-Laomer konge i Elam og Tidal konge over Gojim,
2 førte de krig mot Bera, kongen i Sodoma, Birsja, kongen i Gomorra, Sjinab, kongen i Adma, Sjemeber, kongen i Sebojim, og mot kongen i Bela, det som Nå er Soar.
3 Alle disse slo seg sammen og dro til Siddim-dalen, det som Nå er Saltsjøen.
4 I tolv år hadde de tjent Kedor-Laomer, men i det trettende året gjorde de opprør.
5 I det fjortende året kom Kedor-Laomer og de kongene som var med ham, og de slo refaittene ved Asjterot-Karnajim, susittene ved Ham, emittene på Kirjatajim-sletten
6 og horittene i Se'ir-fjellene helt til El-Paran, som ligger like ved ørkenen.
7 Så snudde de og kom til Domskilden, det som Nå er Kadesj. De laund er seg hele området til amalekittene. De slo også amorittene som bodde i Haseson-Tamar.
8 Kongen i Sodoma dro ut sammen med kongen i Gomorra, kongen i Adma, kongen i Sebojim og kongen i Bela, det som Nå er Soar. Og de stilte opp til strid mot dem i Siddim-dalen,
9 mot Kedor-Laomer, kongen i Elam, Tidal, kongen over Gojim, Amrafel, kongen i Sinear, og Arjok, kongen i Ellasar –fire konger mot fem.
10 Men i Siddim-dalen var det fullt av jord bek gruver, og da kongene i Sodoma og Gomorra måtte flykte, falt de ned i dem. De som var igjen, flyktet til fjells.
11 De fire kongene tok alt av verdi og alt spiselig i Sodoma og Gomorra og dro bort.
12 Og de tok Lot, Abrams brorsønn, og alt det han eide, og dro bort. Han bodde i Sodoma.
13 Da kom en som hadde sluppetunna, og fortalte dette til hebreeren Abram. Han holdt til ved eikelundentil amoritten Mamre, bror til Esjkol og Aner. De hadde en pakt med Abram.
14 Da Abram fikk høre at slektningen hans var tatt til fange, mønstret han sine våpenføre menn, 318 menn født i hans hus, og satte etter helt til Dan.
15 Om natten delte de seg, han og mennene hans. De slo dem og forfulgtedem helt til Hoba, som ligger nord for Damaskus.
16 Så førte han hele byttet tilbake. Sin slektning Lot og alt han eide, førte han også tilbake, sammen med kvinnene og folket.
17 Etter at han hadde slått Kedor-Laomer og de kongene som var med ham, vendte Abram tilbake. Da dro kongen i Sodoma ut for å møte ham i Slettedalen, det som Nå er Kongedalen.
18 Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin. Han var prest for Gud, Den høyeste.
19 Han velsignet ham og sa: «Velsignet er Abram av Gud, Den høyeste, han som brakte fram himmel og jord!
20 Velsignet er Gud, Den høyeste, som har gitt dine motstandere i din hånd!» Så ga Abram ham tiende av alt.
21 Kongen i Sodoma sa til Abram: «Gi meg folkene, og ta du byttet!»
22 Men Abram sa til kongen i Sodoma: «Jeg løfter hånden opp mot Herren, mot Gud, Den høyeste, han som brakte fram himmel og jord:
23 ikke så mye som en tråd eller en sandalrem vil jeg ta av alt som er ditt. Du skal ikke kunne si: Jeg har gjort Abram rik.
24 Jeg vil bare ha igjen for det de unge mennene har spist. Og de mennene som var med meg, Aner, Esjkol og Mamre, må få sin del.»
1 Etter at dette hadde hendt, kom Herrens ord til Abram i et syn: «Vær ikke redd, Abram! Jeg er ditt skjold. Lønnen din skal bli stor!»
2 Men Abram svarte: «Herre, min Gud, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort, og Elieser fra Damaskus er arving til mitt hus.»
3 Og Abram sa: «Du har ikke gitt meg etterkommere. Se, en av husfolkene mine skal arve meg.»
4 Da kom Herrens ord til ham: «Han skal ikke arve deg, men en av ditt eget kjøtt og blod skal arve deg.»
5 Så førte han Abram ut og sa til ham: «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem!» Og han sa: «Så tallrik skal ætten din bli.»
6 Abram trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet.
7 Og han sa til ham: «Jeg er Herren, som førte deg ut fra Ur i Kaldea for å gi deg dette landet i arv.»
8 Abram sa: «Herre, min Gud, hvordan kan jeg vite at jeg skal få det i arv?»
9 Da svarte han: «Hent meg en treårs kvige, en treårs geit og en treårs vær, en turteldue og en dueunge.»
10 Abram hentet alt dette til ham, skar dyrene i to og la delene rett overfor hverandre. Men fuglene skar han ikke i to.
11 Rovfuglerslo ned på skrottene, men Abram drev dem tilbake.
12 Da solen holdt på å gå ned, falt en dyp søvn over Abram. Og se, redsel og stort mørke falt over ham.
13 Og Gud sa til Abram: «Dette skal du vite: Ætten din skal bo som innflyttere i et land som ikke er deres. De skal være slaver og bli plaget av folket der i fire hundreår.
14 Men det folket de må slave for, vil jeg også dømme, og deretter skal de dra ut med stort bytte.
15 Selv skal du gå til dine fedre i fred, du skal bli begravet i høy alder.
16 I det fjerde slektsleddet skal de vende tilbake hit. For amorittenes syndeskyld har ennå ikke fylt sitt mål.»
17 Solen gikk ned, og det ble mørkt. Og se, en rykende ovn kom til syne, og en flammende fakkel fór mellom kjøttstykkene.
18 Den dagen sluttet Herren en pakt med Abram og sa: «Din ætt gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat,
19 landet til kenittene, kenisittene og kadmonittene,
20 hetittene, perisittene og refaittene,
21 amorittene, kanaaneerne, girgasjittene og jebusittene.»
1 Sarai, Abrams kone, fødte ham ingen barn. Men hun hadde en egyptisk slavekvinne som het Hagar.
2 Sarai sa til Abram: «Hør på meg: Herren har hindret meg i åføde barn. Gånåinn til slavekvinnen min! Kanskje får jeg en sønn ved henne.» Og Abram hørte på det Sarai sa.
3 Og Abrams kone Sarai tok Hagar, den egyptiske slavekvinnen sin, og ga henne til kone for Abram, mannen sin. Abram hadde da bodd ti år i landet Kanaan.
4 Han gikk inn til Hagar, og hun ble med barn. Men da hun oppdaget at hun var med barn, så hun ned på husfruen sin.
5 Da sa Sarai til Abram: «Det er din skyld at jeg blir krenket! Jeg ga min slavekvinne i din favn, men da hun oppdaget at hun var med barn, så hun ned på meg.Herren skal dømme mellom meg og deg!»
6 Abram sa til Sarai: «Se, slavekvinnen er i din hånd. Gjør hva du vil med henne.» Og Sarai ydmyket henne, så hun rømte fra henne.
7 Herrens engel fant henne ved en vannkilde i ørkenen, ved kilden på veien til Sjur.
8 Han sa: «Hagar, Sarais slavekvinne, hvor kommer du fra, og hvor går du hen?» Hun svarte: «Jeg rømmer fra Sarai, husfruen min.»
9 Og Herrens engel sa til henne: «Vend tilbake til husfruen din og la deg ydmykeunderhennes hånd!»
10 Herrens engel sa: «Stor vil jeg gjøre din ætt, så stor at den ikke kan telles.»
11 Så sa Herrens engel til henne: «Se, du er med barn og skal føde en sønn. Du skal gi ham navnet Ismael, for Herren har hørt at du ble ydmyket.
12 Han skal bli et villesel av et menneske. Hans hånd skal være vendt mot alle og alles hånd mot ham. Rett imot alle sine slektninger skal han slåseg ned.»
13 Da satte hun dette navnet på Herren som hadde talt til henne: «Du er en gud som ser meg.» For hun sa: «Har jeg her virkelig sett ham som ser meg?»
14 Derfor kaller man brønnen for Lahai-Ro'i-brønnen. Den ligger mellom Kadesj og Bered.
15 Og Hagar fødte Abram en sønn. Og Abram ga sønnen som Hagar fødte, navnet Ismael.
16 Abram var 86 år gammel da Hagar fødte ham Ismael.
1 Da Abram var 99 år gammel, viste Herren seg for ham og sa til ham: «Jeg er Gud, Den veldige. Lev for mitt ansikt, vær hel i din ferd!
2 Jeg vil slutte en pakt mellom meg og deg og gjøre deg umåtelig stor.»
3 Da kastet Abram seg ned med ansiktet mot jorden, og Gud sa til ham:
4 «Se, dette er min pakt med deg: Du skal bli far til en mengde folkeslag.
5 Du skal ikke lenger kalles Abram, men Abraham skal navnet ditt være; for jeg gjør deg til far for mange folkeslag.
6 Jeg vil gjøre deg svært fruktbar, ja, gjøre deg til mange folkeslag. Konger skal gå ut fra deg.
7 Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og etterkommerne dine fra slekt til slekt, en evig pakt: Jeg vil være Gud for deg og etterkommerne dine.
8 Landet du bor i som innflytter, hele Kanaan, vil jeg gi deg og etterkommerne dine til evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud.»
9 Så sa Gud til Abraham: «Du skal holde min pakt, både du og etterkommerne dine, fra slekt til slekt.
10 Dette er pakten dere skal holde, pakten mellom meg og dere og etterkommerne dine: Alt av hankjønn hos dere skal omskjæres.
11 Dere skal la forhuden bli omskåret, og det skal være tegnet på pakten mellom meg og dere.
12 Hvert guttebarn hos dere skal omskjæres når det er åtte dager gammelt, i slekt etter slekt, både de som er født i huset, og de som er kjøpt for penger hos fremmede, slike som ikke er av din ætt.
13 Både de som er født i ditt hus, og de du har kjøpt for penger, skal omskjæres. Slik skal min pakt være en evig pakt på kroppen deres.
14 Men en uomskåret, en av hankjønn som ikke har fått forhuden omskåret, en slik skal støtes ut fra folket sitt; for han har brutt min pakt.»
15 Gud sa til Abraham: «Din kone Sarai skal du ikke lenger kalle Sarai. Sara skal hun hete.
16 Jeg vil velsigne henne og gi deg en sønn med henne også. Jeg vil velsigne henne, og hun skal bli til folkeslag. Konger over mange folk skal komme fra henne.»
17 Da kastet Abraham seg til jorden og lo. Han sa i sitt hjerte: «Kan en som er hundreår gammel, få barn? Og kan Sara føde, hun som er nitti år gammel?»
18 Og Abraham sa til Gud: «Måtte Ismael få leve for ditt ansikt!»
19 Da sa Gud: «Sannelig, din kone Sara skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Isak. Jeg vil opprette min pakt med ham, en evig pakt for hans etterkommere.
20 Jeg har hørt din bønn for Ismael. Se, jeg vil velsigne ham og gjøre ham fruktbar og svært, svært tallrik. Tolv høvdinger skal han bli far til, og jeg vil gjøre ham til et stort folkeslag.
21 Men min pakt vil jeg opprette med Isak, som Sara skal føde deg neste år på denne tiden.»
22 Så var Gud ferdig med å tale med ham, og han steg opp fra Abraham.
23 Og Abraham tok sin sønn Ismael og alle som var født i hans hus, og alle som han hadde kjøpt for penger, alt av hankjønn blant husfolket til Abraham, og skar av forhuden deres på den samme dagen, slik Gud hadde sagt til ham.
24 Abraham var 99 år gammel da forhuden hans ble omskåret.
25 Og Ismael, hans sønn, var 13 år gammel da han ble omskåret.
26 Den samme dagen ble både Abraham og Ismael, hans sønn, omskåret.
27 Og alle mennene i hans hus, både de som var født i huset, og de som var kjøpt hos fremmede, ble omskåret sammen med ham.
1 Herren viste seg for Abraham i Mamres eikel und en gang han satt i teltåpningen da dagen var på det varmeste.
2 Han så opp og fikk øye på tre menn som sto foran ham. Da han så dem, sprang han dem i møte fra teltåpningen, bøyde seg til jorden
3 og sa: «Herre, dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så gå ikke forbi din tjener!
4 La meg hente litt vann, så dere kan vaske føttene og hvile dere herundertreet!
5 Og la meg hente litt mat, så dere kan styrke dere før dere drar videre, siden dere nå har lagt veien forbi deres tjener.» De svarte: «Ja, gjør som du sier!»
6 Da skyndte Abraham seg inn i teltet til Sara og sa: «Skynd deg og kna tre sea fint mel og bak brødleiver!»
7 Selv sprang Abraham bort til storfeet og hentet en fin og god kalv. Den ga han til tjenestegutten, og han skyndte seg å lage den til.
8 Så tok han rømme og melk og den kalven som gutten hadde gjort i stand, og satte det fram for dem. Og han ble stående hos dem under treet mens de spiste.
9 Da sa de til ham: «Hvor er Sara, din kone?» Abraham svarte: «Der inne i teltet.»
10 Han sa: «Jeg kommer tilbake til deg når tiden er inne, og da skal din kone Sara ha en sønn.» Sara hørte det i teltåpningen, som var like bak ham.
11 Abraham og Sara var gamle, langt oppe i årene, og Sara hadde det ikke lenger på kvinners vis.
12 Og Sara lo med seg selv: «Skulle jeg føle lyst, utslitt som jeg er? Og herren min er også gammel.»
13 Da sa Herren til Abraham: «Hvorfor ler Sara og sier: Skulle jeg virkelig få barn, gammel som jeg er?
14 Er det noe som er umulig for Herren? Jeg kommer tilbake til deg når tiden er inne. Da skal Sara ha en sønn.»
15 Sara nektet: «Jeg lo ikke.» For hun var redd. Men han svarte: «Jo, du lo.»
16 Mennene brøt opp derfra og vendte blikket mot Sodoma. Abraham gikk med for å se dem vel av gårde.
17 Da tenkte Herren: «Skulle jeg skjule for Abraham hva jeg vil gjøre?
18 Abraham skal jo bli et stort og mektig folk, og i ham skal alle folkeslag på jorden velsignes.
19 Jeg har utvalgt ham for at han skal på legge sine sønner og etterkommere å holde seg til Herrens vei og gjøre det som er rett og rettferdig. Da kan Herren la Abraham få det han har lovet ham.»
20 Og Herren sa: «Høyt er klageropet over Sodoma og Gomorra, for synden der er svært stor.
21 Klageropet har nådd meg. Nå vil jeg stige ned og se om de virkelig har handlet så ille, og hvis ikke, vil jeg vite det.»
22 Så gikk mennene derfra, de tok veien mot Sodoma. Men Abraham ble stående for Herrens ansikt.
23 Abraham gikk nærmere og sa: «Vil du virkelig rive bort de rettferdige sammen med de urettferdige?
24 Kanskje finnes det femti rettferdige i byen. Vil du likevel rive dem bort? Vil du ikke bære over med stedet på grunn av de femti rettferdige som er der?
25 Det ligner ikke deg å gjøre noe slikt, å la rettferdige dø sammen med urettferdige! Skal det gå den rettferdige på samme må te som den urettferdige? Det ligner ikke deg! må ikke hele jordens dommer gjøre det som rett er?»
26 Da sa Herren: «Finner jeg femti rettferdige i Sodoma, vil jeg bære over med hele stedet for deres skyld.»
27 Til det svarte Abraham: «Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren, jeg som er støv og aske.
28 Kanskje mangler det fem på de femti rettferdige. Vil du ødelegge hele byen på grunn av disse fem?» Han svarte: «Jeg skal ikke ødelegge den hvis jeg finner førti fem der.»
29 Abraham fortsatte å tale til ham: «Kanskje finnes det førti der», sa han. Han svarte: «Jeg skal ikke gjøre det for de førtis skyld.»
30 Da sa Abraham: «Herren må ikke bli harm om jeg taler! Kanskje finnes det tretti der.» Han svarte: «Jeg skal ikke gjøre det hvis jeg finner tretti der.»
31 Abraham sa: «Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren. Kanskje finnes det tjue der.» Han svarte: «Jeg skal ikke ødelegge den for de tjues skyld.»
32 Da sa Abraham: «Herren må ikke bli harm om jeg taler en eneste gang til! Kanskje finnes det ti der.» Han svarte: «Jeg skal ikke ødelegge den for de tis skyld.»
33 Da Herren var ferdig med å tale til Abraham, gikk han. Og Abraham vendte hjem.
1 De to englene kom til Sodoma om kvelden mens Lot satt i byporten. Da Lot fikk se dem, reiste han seg og gikk dem i møte, bøyde ansiktet til jorden
2 og sa: «Hør, mine herrer! Ta inn i huset til deres tjener for natten. Der kan dere vaske føttene, og i morgen kan dere stå tidlig opp og dra videre.» De svarte: «Nei, vi overnatter ute på torget.»
3 Men han ba dem så inntrengende at de tok inn hos ham. Og da de kom inn i huset, laget han til et festmåltid for dem. Han bakte usyret brød, og de spiste.
4 Men før de hadde lagt seg, kom alle mennene i Sodoma, både unge og gamle, fra alle kanter av byen og omringet huset.
5 De ropte på Lot og sa til ham: «Hvor er de mennene som kom til deg i natt? Før dem ut til oss! Vi vil ha vår vilje med dem!»
6 Da gikk Lot ut til dem i døråpningen, stengte døren etter seg
7 og sa: «Brødre, gjør ikke en slikugjerning!
8 Hør nå! Jeg har to døtre som ikke har vært sammen med noen mann. La meg føre dem ut til dere, så kan dere gjøre med dem som dere vil. Men mot disse mennene må dere ikke gjøre noe, for de har funnet lyunder mitt tak.»
9 Men de ropte: «Flytt deg!» Og de sa: «Her kommer det en innflytter for å bo hos oss, og så vil han gjøre seg til dommer! Nå skal vi gjøre verre ugjerninger mot deg enn mot dem.» De trengte seg voldsomt inn på mannen Lot og holdt på å slåinn døren.
10 Da strakte de to mennene ut hånden, tok Lot inn til seg i huset og stengte døren.
11 Mennene som varutenfor huset, både små og store, slo de med blindhet. De strevde forgjeves for å finne døren.
12 Da sa mennene til Lot: «Har du ellers noen her, en svigersønn, sønner eller døtre eller andre som tilhører deg i byen, så før dem bort herfra.
13 For nå skal vi ødelegge dette stedet. Klageropet for Herrens ansikt er blitt så stort at Herren har sendt oss for å ødelegge byen.»
14 Da gikk Lot ut og snakket med svigersønnene sine, de som skulle ha døtrene hans. Han sa: «Skynd dere bort fra dette stedet! For nå vil Herren ødelegge byen!» Men svigersønnene trodde at han holdt dem for narr.
15 Da det grydde av dag, skyndte englene på Lot og sa: «Dra av sted! Ta med deg din kone og de to døtrene dine som er her, så du ikke blir revet bort når byen straffes!»
16 Men da han nølte, tok mennene ham og hans kone og de to døtrene i hånden, for Herren hadde omsorg for ham. De førte ham bort og brakte ham i sikkerhetutenfor byen.
17 Da de hadde ført dem ut, sa en av mennene: «Flykt for livet! Se deg ikke tilbake, og stans ikke noe sted på sletten. Flykt til fjells så du ikke blir revet bort.»
18 Men Lot svarte dem: «Å nei, herre!
19 Se, din tjener har funnet nåde for dine øyne. Du har vist stor godhet mot meg og berget livet mitt. Men jeg kan ikke flykte til fjells. For da kunneulykken ramme meg, så jeg døde.
20 Se, den byen der er så nær at jeg kan flykte dit, og den er så liten. La meg få rømme dit, så jeg kan berge livet! Byen er jo så liten.»
21 Da sa han til ham: «Ja, jeg gjør som du vil også når det gjelder dette. Den byen du nevner, skal jeg ikke ødelegge.
22 Skynd deg, flykt dit! For jeg kan ikke gjøre noe før du er kommet dit.» –Derfor heter byen Soar.
23 Da solen gikk opp over landet, kom Lot fram til Soar.
24 Da lot Herren svovel og ild regne over Sodoma og Gomorra –ned fra Herren, fra himmelen.
25 Han ødela disse byene, hele sletten, alle som bodde i byene, og alt som vokste på marken.
26 Men Lots kone så seg tilbake. Da ble hun til en saltstøtte.
27 Tidlig neste morgen skyndte Abraham seg til det stedet hvor han hadde stått for Herrens ansikt.
28 Da han så ut over Sodoma og Gomorra og hele slettelandet, fikk han se at det steg røyk opp fra landet, som røyken fra en smelteovn.
29 Den gangen Gud ødela byene på sletten, husket han på Abraham. Gud hentet Lot rett ut av ødeleggelsene som han sendte over de byene Lot hadde bodd i.
30 Lot dro opp fra Soar og bosatte seg i fjellandet sammen med de to døtrene sine, for han var redd for å bo i Soar. Han bodde i en hule, han og de to døtrene.
31 Den eldste datteren sa til den yngste: «Faren vår er gammel, og det finnes ikke en mann her i landet som kan gå inn til oss på vanlig må te.
32 Kom, la oss skjenke vin til far og ligge med ham, så vi kan holde liv i fars ætt!»
33 Og de skjenket vin til faren sin samme natt, og den eldste gikk inn og lå med faren sin. Han merket ikke at hun la seg, og ikke at hun sto opp.
34 Dagen etter sa den eldste til den yngste: «Hør nå, i natt låjeg med far. La oss skjenke vin til ham i natt også. Så går du inn og ligger med ham, så vi kan holde liv i ætten etter faren vår.»
35 Ogsåden natten skjenket de vin til faren, og den yngste sto opp og lå med ham. Han merket ikke at hun la seg, og ikke at hun sto opp.
36 Nåskulle begge døtrene til Lot ha barn med faren sin.
37 Den eldste fødte en sønn og ga ham navnet Moab. Han er stamfar til moabittene, som finnes den dag i dag.
38 Og så den yngste fødte en sønn og ga ham navnet Ben-Ammi. Han er stamfar til ammonittene, som finnes den dag i dag.
1 Abraham dro videre derfra til Negev og slo seg ned mellom Kadesj og Sjur. Siden bodde han som innflytter i Gerar.
2 Abraham sa om sin kone Sara: «Hun er søsteren min.» Da sendte Abimelek, kongen i Gerar, bud og hentet Sara.
3 Men Gud kom til Abimelek i en drøm om natten og sa til ham: «Nå skal du dø på grunn av den kvinnen du har tatt, for hun er en annen manns kone.»
4 Men Abimelek hadde ikke vært nær henne, og han svarte: «Herre, vil du virkelig drepe rettferdige folk?
5 Han sa jo til meg: Hun er søsteren min. Og selv har hun også sagt: Han er broren min. I god tro og med rene hender har jeg gjort dette.»
6 Da sa Gud til ham i drømmen: «Også jeg vet at du har gjort dette i god tro. Det er også jeg som har hindret deg i å synde mot meg. Derfor lot jeg deg ikke røre henne.
7 La nå mannen få sin kone tilbake, for han er en profet. Han kan be for deg, så du får leve. Men gjør du det ikke, skal du vite at du må dø, både du og alle dine.»
8 Abimelek sto tidlig opp neste morgen, kalte til seg alle tjenerne sine og fortalte dem alt dette. Da ble mennene svært redde.
9 Så kalte Abimelek til seg Abraham og sa til ham: «Hva har du gjort mot oss? Og hvilken synd har jeg gjort mot deg, siden du har brakt så stor synd over meg og mitt rike? Gjerninger som ingen bør gjøre, har du gjort mot meg.»
10 Og Abimelek sa til Abraham: «Hva mente du med å gjøre dette?»
11 Abraham svarte: «Jeg tenkte: Det er sikkert ingen gudsfrykt på dette stedet. De kommer til ådrepe meg på grunn av min kone.
12 Dessuten er det sant at hun er søsteren min. Hun er datter av min far, men ikke av min mor, og hun ble min kone.
13 Den gangen Gud lot meg vandre omkring langt fra min fars hus, sa jeg til henne: Slik skal du vise din kjærlighet mot meg: Overalt hvor vi kommer, skal du si at jeg er broren din.»
14 Da tok Abimelek både småfe og storfe og tjenere og tjenestekvinner og ga til Abraham, og lot ham få sin kone Sara tilbake.
15 Og Abimelek sa: «Her ligger landet mitt åpent foran deg. Slå deg ned der du vil!»
16 Og til Sara sa han: «Her gir jeg tusen sjekel sølv til broren din. Dette skal være som et slør for øynene på alle du er sammen med. Dermed får du full oppreisning.»
17 Abraham ba til Gud, og Gud helbredet Abimelek og hans kone og hans slavekvinner, så de kunne føde barn.
18 For Herren hadde stengt hvert morsliv i Abimeleks hus på grunn av Sara, Abrahams kone.
1 Herren tok seg av Sara slik han hadde sagt. Det han hadde lovet, gjorde Herren for Sara.
2 Sara ble med barn og fødte Abraham en sønn på hans gamle dager, ved den tid Gud hadde sagt ham.
3 Abraham ga sin nyfødte sønn, som Sara hadde født ham, navnet Isak.
4 Og Abraham omskar sin sønn Isak da han var åtte dager gammel, slik Gud hadde på lagt ham.
5 Abraham var hundreår gammel da han fikk Isak, sønnen sin.
6 Da sa Sara: «Gud har fått meg til åle. Og alle som hører dette, kommer til åle med meg.»
7 Og hun sa: «Hvem kunne sagt til Abraham at Sara skulle amme barn! Men nå har jeg født ham en sønn på hans gamle dager.»
8 Barnet vokste og ble avvent. Abraham holdt et stort festmåltid den dagen Isak ble avvent.
9 Men Sara så at den sønnen som Hagar fra Egypt hadde født til Abraham, lekte og lo.
10 Da sa hun til Abraham: «Driv bort denne slavekvinnen og sønnen hennes! For denne slavekvinnens sønn skal ikke arve sammen med Isak, sønnen min.»
11 Abraham tok dette svært tungt, for det gjaldt sønnen hans.
12 Men Gud sa til Abraham: «Ikke ta det så tungt, dette som hendte med gutten og tjenestekvinnen din. Du skal høre på alt det Sara sier til deg. For gjennom Isak skal du få en ætt som skal kalles din.
13 Men slavekvinnens sønn vil jeg også gjøre til et folkeslag, for han er ditt barn.»
14 Abraham sto tidlig opp neste morgen, tok brød og en skinnsekk med vann og la det på Hagars skuldre, og han sendte henne fra seg sammen med barnet. Hun gikk seg vill i ørkenen ved Beer-Sjeba.
15 Da vannet i skinnsekken tok slutt, la hun barnet fra seg underen av buskene.
16 Så gikk hun og satte seg omtrent et bue skudd lenger borte. For hun tenkte: «Jeg kan ikke se på at barnet dør.» Mens hun satt der, begynte hun ågråte høyt.
17 Gud hørte gutten s stemme. Og Guds engel ropte til Hagar fra himmelen og sa til henne: «Hva er det med deg, Hagar? Vær ikke redd! For Gud har hørt gutten s stemme der han ligger.
18 Reis deg, løft gutten opp og hold ham fast i hånden! For jeg vil gjøre ham til et stort folkeslag.»
19 Så åpnet Gud øynene hennes, og hun fikk se en brønn med vann. Hun gikk og fylte skinnsekken med vann og lot gutten drikke.
20 Gud var med gutten, og han vokste opp. Han bodde i ørkenen og ble bueskytter.
21 Han bodde i Paran-ørkenen, og hans mor tok en kone til ham fra Egypt.
22 På den tiden sa Abimelek og Pikol, hærføreren hans, til Abraham: «Gud er med deg i alt du gjør.
23 Sverg nåved Gud på at du aldri vil bedra meg eller barna og etterkommerne mine! Som jeg har vist godhet mot deg, skal du vise godhet mot meg og det landet du har fått bo i som innflytter.»
24 Abraham svarte: «Ja, jeg sverger.»
25 Abraham kom med anklager mot Abimelek på grunn av en brønn som Abimeleks tjenere hadde tatt.
26 Men Abimelek sa: «Jeg vet ikke hvem som har gjort dette. Du har ikke fortalt meg om det, og jeg har heller ikke hørt om det før i dag.»
27 Da tok Abraham småfe og storfe og ga Abimelek, og de slutteten pakt med hverandre.
28 Men Abraham stilte sju hunnlam for seg selv.
29 Da sa Abimelek til ham: «Hvorfor har du stilt disse sju lammene for seg selv?»
30 Han svarte: «Disse sju lammene skal du ta imot av meg som bevis på at jeg har gravd denne brønnen.»
31 Derfor ble stedet kalt Beer-Sjeba. For der sverget de begge en ed.
32 Slik sluttetde en pakt i Beer-Sjeba. Så dro de av sted, Abimelek og Pikol, hærføreren hans, og de vendte tilbake til filisternes land.
33 Abraham plantet en tamarisk i Beer-Sjeba, og der på kalte han Herrens navn, Den evige Gud.
34 Abraham ble boende som innflytter i filisternes land i lang tid.
1 En tid etter at dette hadde hendt, satte Gud Abraham på prøve. Han sa til ham: «Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg.»
2 Da sa han: «Ta din sønn, den eneste, Isak, han du elsker, og dra til landet Moria! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene. Jeg skal fortelle deg hvilket.»
3 Og Abraham sto tidlig opp neste morgen, lesset på eselet sitt og tok med seg to av tjenesteguttene sine og Isak, sønnen sin. Han kløvde ved til brennofferet, og så ga han seg i vei til det stedet Gud hadde sagt ham.
4 Den tredje dagen så Abraham opp og fikk øye på stedet i det fjerne.
5 Da sa Abraham til tjenesteguttene: «Slå dere til her med eselet. Jeg og gutten vil gå bort dit og tilbe, og så kommer vi tilbake til dere.»
6 Abraham tok offer veden og la den på Isak, sønnen sin. Selv tok han ilden og kniven i hånden, og så gikk de sammen, de to.
7 Da sa Isak til sin far Abraham: «Du far!» Og han svarte: «Ja, sønnen min.» Han sa: «Se, her er ilden og veden, men hvor er brennofferlammet?»
8 Abraham svarte: «Gud vil selv se seg ut et brenn offerlam, sønnen min.» Og så gikk de sammen, de to.
9 Da de kom til det stedet Gud hadde sagt, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sønnen sin, og la ham på alteret, oppå veden.
10 Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å slakte sønnen sin.
11 Men Herrens engel ropte til ham fra himmelen og sa: «Abraham, Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg!»
12 Han sa: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for meg.»
13 Da Abraham så opp, fikk han øye på en vær som hang fast etter hornene i et kratt like bak ham. Abraham gikk bort, tok væren og ofret den som brennoffer i stedet for sønnen sin.
14 Abraham kalte dette stedet «Herren ser» . Den dag i dag blir det sagt: «På fjellet hvor Herren lar seg se.»
15 Da ropte Herrens engel til Abraham fra himmelen for andre gang
16 og sa: «Jeg sverger ved meg selv, sier Herren: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn,
17 vil jeg velsigne deg rikt og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Din ætt skal innta fiendens porter.
18 Ved din ætt skal alle folkeslag på jorden velsigne seg fordi du hørte på meg.»
19 Så gikk Abraham tilbake til tjenesteguttene sine. De dro av sted sammen med ham til Beer-Sjeba. Og Abraham ble boende i Beer-Sjeba.
20 En tid etter at dette hadde hendt, ble det meldt Abraham: Se, Milka har også født sønner til din bror Nahor:
21 Us, den førstefødte, og Bus, hans bror, og Kemuel, far til Aram,
22 Kesed, Haso, Pildasj, Jidlaf og Betuel.
23 Betuel ble far til Rebekka. Disse åtte fødte Milka til Nahor, Abrahams bror.
24 Hans medhustru, som het Re'uma, fødte også barn: Tebah, Gaham, Tahasj og Maaka.
1 Sara ble 127 år gammel;så lenge levde hun.
2 Sara døde i Kirjat-Arba, det er Hebron i Kanaan, og Abraham kom for å sørge og gråte over henne.
3 Så reiste han seg, gikk bort fra den døde og sa til hetittene:
4 «Jeg er innflytter og fremmed blant dere. La meg få kjøpe et jordstykke hos dere til gravsted, så jeg kan bære ut henne som er død, og gravlegge henne.»
5 Hetittene svarte Abraham:
6 «Hør på oss, herre! Du er en Guds høvding blant oss. Legg den døde i det beste av gravstedene våre. Ingen av oss skal nekte deg sitt eget gravsted når du skal gravlegge den døde.»
7 Da reiste Abraham seg og bøyde seg for hetittene, folket i landet.
8 Han sa til dem: «Er det deres vilje at jeg bærer ut henne som er død, og gravlegger henne, så hør på meg! Legg inn et godt ord for meg hos Efron, sønn av Sohar,
9 såhan lar meg få Makpela-hulen, som han eier og som ligger iutkanten av marken hans. Han skal få full pris om han lar meg kjøpe jordstykket til gravsted hos dere.»
10 Nåsatt Efron der blant hetittene, og han svarte Abraham så alle hetittene som var kommet til byporten, hørte det.
11 «Nei, herre, hør på meg!» sa han. «Jeg gir deg marken, og hulen som er der, gir jeg deg også. For øynene på folket mitt gir jeg det til deg. Gravlegg du den døde!»
12 Da bøyde Abraham seg for folket i landet
13 og sa til Efron så folket hørte det: «Bare du ville høre på meg! Ta imot pengene jeg vil gi deg for marken!så kan jeg gravlegge den døde der.»
14 Efron svarte Abraham:
15 «Herre, hør på meg! Et jordstykke som er verdt 400 sjekel sølv, hva er det mellom deg og meg? Gravlegg du den døde!»
16 Abraham skjønte hva Efron mente, og veide opp til ham det sølvet han hadde nevnt for hetittene, 400 sjekel av det slaget de bruker i handel.
17 Det ble stadfestet at Efrons mark, som ligger ved Makpela, øst for Mamre, både jordet og hulen og alle trærne på jordet, så langt det rakk,
18 skulle tilhøre Abraham som hans eiendom. Dette skjedde for øynene på alle hetittene som var kommet til byporten.
19 Etter dette gravla Abraham Sara, sin kone, i hulen på Makpela-marken øst for Mamre, det er Hebron, i Kanaan.
20 Slik ble det stadfestet at marken og hulen der skulle tilhøre Abraham som gravsted, kjøpt fra hetittene.
1 Abraham var nå gammel og langt oppe i årene, og Herren hadde velsignet ham på alle må ter.
2 Da sa Abraham til den eldste tjeneren i huset, han som styrte over alt han eide: «Legg hånden din i fanget mitt,
3 så vil jeg ta deg i ed ved Herren, himmelens og jordens Gud, på at du ikke skal ta en kone til sønnen min blant døtrene til kanaaneerne som bor omkring meg,
4 men at du skal dra til mitt land og min slekt for å hente en kone til Isak, sønnen min.»
5 Tjeneren sa til ham: «Kanskje kvinnen ikke vil følge med meg hit til dette landet. Skal jeg da ta med sønnen din tilbake til det landet som du dro ut fra?»
6 Abraham svarte: «Pass på at du aldri fører sønnen min dit igjen!
7 Herren, himmelens Gud, tok meg bort fra fars huset og fedrelandet mitt, og han talte til meg og sverget på å gi dette landet til min ætt. Han skal sende sin engel foran deg så du kan hente en kone til sønnen min derfra.
8 Men vil ikke kvinnen følge deg, skal du være løst fra eden. Ta bare ikke sønnen min tilbake dit!»
9 Da la tjeneren hånden i fanget til Abraham, herren sin, og lovet ham dette med ed.
10 Så tok tjeneren ti av kamelene til herren sin og dro av sted med alle slags kostbare saker. Han dro til arameerlandet mellom elvene, til Nahors by.
11 Han lot kamelene legge seg ned ved en brønnutenfor byen. Det var i kveldingen, på den tiden kvinnene pleier å gå ut for å hente vann.
12 Så sa han: «Herre, du som er Gud for min herre Abraham, la det lykkes for meg i dag, og vis godhet mot min herre, Abraham!
13 Se, her står jeg ved vannkilden mens døtrene fra byen kommer for å dra opp vann.
14 La det gå slik at når jeg sier til en jente: Rekk meg krukken din så jeg kan drikke, og hun svarer: Bare drikk, du, og kamelene dine vil jeg også gi å drikke, da er det henne du har valgt ut for din tjener Isak. Slik skal jeg vite at du har vist godhet mot herren min.»
15 Og se, før han var ferdig med å be, kom Rebekka, datteren til Betuel, sønn av Milka, som var gift med Nahor, Abrahams bror. Hun kom ut med krukken sin på skulderen.
16 Jenta var meget vakker, en jomfru som ingen mann hadde vært nær. Hun gikk ned til kilden, fylte krukken og kom opp igjen.
17 Da løp tjeneren imot henne og sa: «La meg få drikke litt vann fra krukken din!»
18 Hun svarte: «Drikk, herre!» Straks løftet hun krukken ned på armen og ga ham å drikke.
19 Hun lot ham drikke ferdig, og så sa hun: «Jeg vil dra opp vann til kamelene dine også, helt til de har drukketseg utørste.»
20 Hun skyndte seg å tømme krukken i vanntrauet. Så løp hun til brønnen igjen for å dra opp vann. Og hun dro opp vann til alle kamelene hans.
21 Mannen så på henne i taushet. Nå skulle han få vite om Herren hadde latt reisen lykkes for ham eller ikke.
22 Da kamelene var ferdige med å drikke, tok mannen fram en gullring til henne, den veide en halv sjekel, og to armbånd av gull, de veide ti sjekel.
23 Så sa han: «Fortell meg nåhvem du er datter til! Er det hus rom hos faren din, så vi kan overnatte der?»
24 Hun svarte: «Jeg er datter til Betuel, sønn av Milka og Nahor.
25 Vi har rikelig av både halm og fôr», sa hun, «hus rom til overnatting har vi også.»
26 Da bøyde mannen seg til jorden og tilba Herren.
27 Han sa: «Velsignet er Herren, som er Gud for min herre Abraham! Han har aldri sluttet å vise godhet og trofasthet mot min herre. På veien har Herren ført meg til huset der min herres slektninger bor.»
28 Jenta sprang hjem og fortalte sin mors familie hva som hadde hendt.
29 Rebekka hadde en bror som het Laban. Han sprang ut til mannen ved kilden.
30 Da han så ringen og armbåndene på søsterens hender og hørte henne fortelle hva mannen hadde sagt, dro han ut til mannen, som ennå sto hos kamelene ved kilden.
31 Laban sa: «Kom, du som er velsignet av Herren! Hvorfor står du her ute? Jeg har gjort huset i stand og gjort plass for kamelene.»
32 Da kom mannen inn i huset og lesset av kamelene. Han fikk halm og fôr til dyrene, og vann så han og de som var med ham, kunne vaske føttene.
33 Men da de satte fram mat for ham, sa han: «Nei, jeg vil ikke spise før jeg har sagt det jeg har å si.» «Fortell!» svarte de.
34 Da sa han: Jeg er Abrahams tjener.
35 Herren har velsignet min herre rikt, så han er blitt en stor mann. Han har gitt ham småfe og storfe, sølv og gull, slaver og slavekvinner, kameler og esler.
36 Og Sara, min herres kone, har født ham en sønn på sine gamle dager. Han har gitt sønnen alt han eier.
37 nå har herren min tatt meg i ed og sagt: «Du skal ikke ta en kone til sønnen min blant døtrene til kanaaneerne i landet der jeg bor.
38 Men du skal dra til mitt farshus og min slekt for å hente en kone til sønnen min.»
39 Da sa jeg til herren min: «Men kanskje kvinnen ikke vil følge med meg?»
40 Men han svarte: «For Herrens ansikt har jeg levd. Han skal sende sin engel sammen med deg og la reisen din lykkes, slik at du kan hente en kone til sønnen min fra min slekt og mitt farshus.
41 Men du skal være løst fra eden til meg hvis du kommer til min slekt og de ikke vil gi henne til deg. Da er du løst fra eden.»
42 I dag, da jeg kom til kilden, sa jeg: «Herre, du som er Gud for min herre Abraham, la denne reisen min lykkes!
43 Se, her står jeg ved vannkilden. La det gåslik at når det kommer en ung jente ut for å dra opp vann, og jeg sier til henne: La meg få drikke litt vann av krukken din!
44 og hun svarer: Bare drikk, du, og jeg skal dra opp vann til kamelene dine også, da er hun den kvinnen som Herren har valgt ut til min herres sønn.»
45 Og se, før jeg var ferdig med å be i mitt hjerte, kom Rebekka med krukken på skulderen. Hun gikk ned til kilden og dro opp vann. Da sa jeg til henne: «La meg få drikke!»
46 Straks løftet hun krukken ned og sa: «Bare drikk, du, og kamelene dine vil jeg også gi å drikke.» Jeg drakk, og hun ga også kamelene å drikke.
47 «Hvem er du datter til?» spurte jeg henne. Hun svarte: «Jeg er datter til Betuel, sønn av Nahor og Milka.» Da satte jeg ringen i nesen hennes og la armbåndene rundt håndleddene.
48 Så bøyde jeg meg til jorden og tilba Herren. Jeg velsignet Herren, som er Gud for min herre Abraham. For han hadde ført meg på rett vei, så jeg kunne ta en jente av slekten til min herres bror som kone til sønnen hans.
49 Vil dere nåvise godhet og troskap mot herren min, så fortell meg det! Og vil dere ikke, så fortell meg det også, slik at jeg kan vite om veien går til høyre eller til venstre.
50 Da svarte Laban og Betuel: «Dette kommer fra Herren. Vi kan ikke si noe, verken for eller mot.
51 Se, her står Rebekka foran deg. Ta henne med! Hun skal bli kone for sønnen til herren din, slik Herren har sagt!»
52 Da Abrahams tjener hørte det, bøyde han seg til jorden for Herren.
53 Så tok han fram klær og smykker av sølv og gull og ga dem til Rebekka. Han hadde også kostbare gaver til broren og moren.
54 Siden spiste og drakk de, han og mennene som var med ham, og de ble der natten over. Da de sto opp neste morgen, sa han: «La meg få dra tilbake til herren min!»
55 Men broren og moren hennes sa: «La jenta bli hos oss en ti dagers tid!så kan du dra.»
56 Da svarte han: «Hold meg ikke tilbake nå når Herren har latt reisen lykkes for meg! La meg få dra hjem til herren min!»
57 De sa: «La oss rope på jenta og spørre henne selv.»
58 Så ropte de på Rebekka og sa til henne: «Vil du reise med denne mannen?» Hun svarte: «Ja, jeg vil reise.»
59 Så sendte de sin søster Rebekka og fostermoren hennes av sted sammen med Abrahams tjener og mennene hans.
60 De velsignet Rebekka og sa til henne: «Måtte du, vår søster, bli til tusen ganger ti tusen! måtte din ætt innta fiendens porter!»
61 Så steg Rebekka og tjenestejentene hennes opp på kamelene og fulgtetjeneren. Han tok Rebekka med seg og dro av sted.
62 Isak, som holdt til i Negev, kom nå fra Lahai-Ro'i-brønnen.
63 Ved kveldstid tok han en tur ut på marken. Han så opp, og der fikk han se noen kameler som nærmet seg.
64 Da Rebekka så opp og fikk øye på Isak, steg hun raskt ned fra kamelen.
65 Hun spurte tjeneren: «Hvem er den mannen som kommer imot oss borte på marken?» Tjeneren svarte: «Det er herren min.» Da tok hun sløret og dekket seg til.
66 Tjeneren fortalte nå Isak alt han hadde gjort.
67 Så førte Isak Rebekka inn i teltet som hadde tilhørt Sara, moren hans. Han tok Rebekka til kone, og han elsket henne. Slik fant Isak trøst i sorgen over moren.
1 Abraham tok seg igjen en kone; hun het Ketura.
2 Hun fødte ham Simran, Joksjan, Medan, Midjan, Jisjbak og Sjuah.
3 Joksjan fikk Saba og Dedan, og Dedans sønner var asjurerne, letusjerne og le'ummerne.
4 Midjans sønner var Efa, Efer, Henok, Abida og Eldaa. Alle disse var etterkommere av Ketura.
5 Abraham ga alt han eide, til Isak.
6 Han ga gaver til sønnene han hadde med medhustruene sine. Og mens han ennå levde, sendte han dem bort fra Isak, sønnen sin, til et land i øst.
7 Dette er Abrahams levealder: Han ble 175 år gammel.
8 Så utåndet han. Abraham døde i høy alder, gammel og mett av dager, og han ble forent med sitt folk.
9 Isak og Ismael, sønnene hans, gravla ham i Makpela-hulen, på marken til hetitten Efron, sønn av Sohar, øst for Mamre,
10 den marken som Abraham hadde kjøpt av hetittene. Der ble Abraham gravlagt sammen med Sara, sin kone.
11 Etter at Abraham var død, velsignet Gud Isak, sønnen hans. Isak ble boende ved Lahai-Ro'i-brønnen.
12 Dette er slektshistorien til Ismael, Abrahams sønn, som Hagar fra Egypt, Saras slavekvinne, fødte ham.
13 Dette er navnene på Ismaels sønner, navnene som er i slekts-historiene deres: Nebajot, Ismaels førstefødte, Kedar, Adbeel og Mibsam,
14 Misjma, Duma og Massa,
15 Hadad, Tema, Jetur, Nafisj og Kedma.
16 Dette var Ismaels sønner; dette er navnene deres der de bor i landsbyene og leirene sine, tolv høvdinger, hver for sin klan.
17 Ismael ble 137 år gammel. Så utåndet han; han døde og ble forent med sitt folk.
18 Ismaelittene bosatte seg fra Havila til Sjur, som ligger øst for Egypt i retning Assur. De slo seg ned midt imot alle sine brødre.
19 Dette er slektshistorien til Isak, Abrahams sønn. Abraham fikk sønnen Isak.
20 Isak var førti år gammel da han tok Rebekka til kone. Hun var datter av arameeren Betuel fra Paddan-Aram og søster til arameeren Laban.
21 Isak ba til Herren for sin kone, for hun var barnløs.Herren bønnhørte ham, og Rebekka, hans kone, ble med barn.
22 Men da barna sloss med hverandre inne i henne, sa hun: «Hvorfor hender det meg noe slikt?» Og hun gikk for åsøke råd hos Herren.
23 Herren sa til henne: «To folkeslag er i ditt morsliv, to folk skal skilles før de blir født. Det ene blir sterkere enn det andre, den eldste skal tjene den yngste.»
24 Da tiden kom og hun skulle føde, var det tvillinger i morslivet hennes.
25 Den første som kom, var rød og hårete som en fell over hele kroppen. De kalte ham Esau.
26 Så kom broren; han holdt Esau i hælen med hånden. Derfor kalte de ham Jakob. Isak var seksti år gammel da de ble født.
27 Guttene vokste opp, og Esau ble en dyktig jeger, en mann som holdt til ute på marken. Jakob ble en rolig mann som holdt seg ved teltene.
28 Isak elsket Esau, for Isak spiste gjerne kjøtt av vilt; men Rebekka elsket Jakob.
29 En gang Jakob holdt på åkoke suppe, kom Esau hjem fra marken. Han var sliten.
30 Esau sa til Jakob: «Skynd deg, gi meg noe å spise av det røde, det røde du har der, for jeg er sliten!» Derfor kalte de ham Edom.
31 Men Jakob sa: «Først må du selge meg førstefødselsretten din!»
32 Esau svarte: «Se, jeg holder på å dø! Hva skal jeg med førstefødselsretten?»
33 «Sverg på det først!» sa Jakob. Så sverget han og solgte førstefødselsretten sin til Jakob.
34 Da ga Jakob ham brød og linsesuppe. Han spiste og drakk, reiste seg og gikk. Slik viste Esau forakt for førstefødselsretten.
1 Det ble hungersnød i landet, en annen enn den første hungersnøden, den som var på Abrahams tid. Da dro Isak til Gerar, til filisterkongen Abimelek.
2 Herren viste seg for ham og sa: «Dra ikke ned til Egypt, men hold deg i det landet som jeg gir deg beskjed om!
3 Slå deg til her i landet, så vil jeg være med deg og velsigne deg! For til deg og til din ætt vil jeg gi alle disse landene. Jeg skal oppfylle den eden jeg sverget til din far Abraham.
4 Jeg skal gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen. Alle disse landene skal jeg gi til din ætt. Og ved din ætt skal alle folkeslag på jorden velsigne seg,
5 siden Abraham hørte på meg og holdt seg til det jeg har bestemt, mine bud, forskrifter og lover.»
6 Så ble Isak boende i Gerar.
7 Da mennene på stedet spurte ham ut om hans kone, svarte han: «Det er min søster.» Han våget ikke si «min kone» fordi han var redd de skulle slå ham i hjel på grunn av Rebekka. For hun var meget vakker.
8 Da han hadde vært der en tid, hendte det at Abimelek, filister kongen, så ut av vinduet og fikk se Isak kjærtegne sin kone Rebekka.
9 Abimelek kalte Isak til seg og sa: «Hun er jo din kone! Hvorfor sa du at hun er søsteren din?» Isak svarte: «Jeg tenkte at jeg kunne miste livet på grunn av henne.»
10 Da sa Abimelek: «Hva har du gjort mot oss? En eller annen av folket kunne fort ha ligget med din kone og ført skyld over oss!»
11 Så ga Abimelek hele folket dette på budet: «Den som rører denne mannen eller hans kone, skal dø.»
12 Isak sådde korn der i landet, og det året fikk han hundreganger det han hadde sådd.Herren velsignet ham
13 så han ble rik. Han ble mer og mer velstående, og til slutt var han svært rik.
14 Han eide småfe og storfe og så mange slaver at filisterne ble misunnelige på ham.
15 Alle brønnene som farens slaver hadde gravd mens Abraham levde, tettet filisterne igjen og fylte med jord.
16 Da sa Abimelek til Isak: «Dra bort fra oss! Du er blitt altfor mektig for oss.»
17 Så flyttet Isak derfra og slo leir i Gerar-dalen. Der ble han boende.
18 Siden vendte Isak tilbake og gravde opp brønnene som de hadde gravd mens faren, Abraham, levde, og som filisterne hadde tettet igjen etter at Abraham var død. Han ga dem de samme navnene som faren hadde gitt dem.
19 Da slavene til Isak holdt på å grave i dalen, fant de en kilde med rennende vann.
20 Men gjeterne fra Gerar trettet med gjeterne til Isak og sa: «Vannet er vårt!» Han kalte brønnen Esek fordi de trettet med ham.
21 Siden gravde de en annen brønn, men det ble strid om den også, så han kalte den Sitna.
22 Så dro han derfra og gravde enda en brønn. Den ble det ingen strid om. Derfor kalte Isak den Rehobot og sa: «Nå har Herren gitt oss nok rom, så vi kan være fruktbare i landet.»
23 Derfra dro Isak opp til Beer-Sjeba.
24 Samme natt viste Herren seg for ham og sa: «Jeg er din far Abrahams Gud. Vær ikke redd, for jeg er med deg! Jeg vil velsigne deg og gjøre ætten din tallrik for min tjener Abrahams skyld.»
25 Så bygde Isak et alter der og på kalte Herrens navn. Han slo også opp teltet sitt der, og slavene gravde en brønn.
26 Abimelek kom til ham fra Gerar sammen med Ahussat, vennen sin, og Pikol, hærføreren.
27 Da sa Isak til dem: «Hvorfor kommer dere til meg, dere som hater meg og har sendt meg bort fra dere?»
28 De svarte: «Vi har sett at Herren er med deg, og vi har tenkt at det burde være en gjensidig ed mellom oss og deg. Vi vil slutte en pakt med deg.
29 Du skal ikke gjøre oss noe ondt, slik vi heller ikke rørte deg, men bare gjorde godt mot deg og sendte deg bort i fred. For Nå er du velsignet av Herren.»
30 Så holdt han et festmåltid for dem, og de spiste og drakk.
31 Morgenen etter sto de tidlig opp og sverget hverandre en ed. Så tok Isak avskjed med dem, og de dro bort i fred.
32 Samme dag kom slavene og fortalte Isak om den brønnen de hadde gravd. «Vi har funnet vann!» sa de.
33 Han kalte brønnen Sjiba. Derfor heter byen Beer-Sjeba den dag i dag.
34 Da Esau var førti år gammel, tok han Judit, datter til hetitten Beeri, og Basmat, datter til hetitten Elon, til koner.
35 De ble til sorg for Isak og Rebekka.
1 Da Isak var blitt gammel og øynene hans var for matte til åkunne se, kalte han til seg Esau, sin eldste sønn, og sa: «Min sønn!» Han svarte: «Ja, her er jeg.»
2 Så sa han: «Se, jeg er blitt gammel og vet ikke når jeg kommer til å dø.
3 Ta nå jaktutstyret ditt, pilkoggeret og buen. gå ut på marken og skyt noe vilt til meg!
4 Lag noen velsmakende retter, noe jeg liker godt! Kom hit med dem og la meg spise, så jeg kan velsigne deg før jeg dør.»
5 Rebekka lyttet mens Isak snakket med Esau, sønnen sin. Så gikk Esau ut på marken for å skyte noe vilt som han kunne ta med seg hjem.
6 Da sa Rebekka til Jakob, sønnen sin: «Hør her! Jeg hørte at din far snakket med din bror Esau og sa:
7 Hent noe vilt til meg, lag noen velsmakende retter og la meg spise!så vil jeg velsigne deg for Herrens ansikt før jeg dør.
8 Hør nå på meg, min sønn, og gjør som jeg sier!
9 Gå bort til småfeet og hent to fine kje, så skal jeg lage noen velsmakende retter til faren din, noe han liker godt.
10 Dem skal du bære inn til far så han kan spise og velsigne deg før han dør.»
11 Da sa Jakob til moren, Rebekka: «Men Esau, broren min, er hårete, mens jeg er glatt.
12 Kanskje far kjenner på meg og finner ut at jeg holder ham for narr, og så fører jeg forbannelse over meg i stedet for velsignelse.»
13 «Den forbannelsen skal jeg ta på meg, sønnen min», sa moren. «Bare hør på meg og gå og hent kjeene!»
14 Han gikk og hentet kjeene og kom til moren med dem. Hun laget noen velsmakende retter, slike som faren likte godt.
15 Rebekka fant fram de beste klærne til Esau, den eldste sønnen –de lå i huset hennes –og kledde opp Jakob, den yngste sønnen, i dem.
16 Skinnene av kjeene la hun om hendene og den glatte nakken hans.
17 Så ga hun Jakob, sønnen sin, de velsmakende rettene og brødet hun hadde laget til.
18 Han gikk til faren og sa: «Far!» «Ja, min sønn», sa han, «hvem er du?»
19 Da sa Jakob til faren: «Jeg er Esau, din førstefødte sønn. Jeg har gjort det du sa til meg. Sett deg opp og spis av viltet mitt, så du kan velsigne meg!»
20 Isak sa til sønnen: «Hvordan kunne du finne noe så fort, min sønn?» Han svarte: «Herren din Gud lot det løpe rett imot meg.»
21 Da sa Isak til Jakob: «Kom hit, min sønn, så jeg kan få kjenne på deg om du er min sønn Esau eller ikke!»
22 Jakob gikk bort til faren sin så han fikk kjenne på ham, og Isak sa: «Det er stemmen til Jakob, men hendene til Esau.»
23 Isak kjente ham ikke igjen, for hendene hans var hårete som hendene til Esau, broren hans. Og han velsignet ham.
24 Så spurte han: «Er du virkelig Esau, sønnen min?» Jakob svarte: «Det er jeg.»
25 Da sa Isak: «Sett maten fram for meg. Jeg vil spise av viltet til sønnen min så jeg kan velsigne deg!» Jakob satte maten fram for ham, og han spiste. Han kom også med vin til ham, og han drakk.
26 Så sa Isak: «Kom hit og kyss meg, min sønn!»
27 Han gikk fram og kysset ham. Da kjente faren luktenav klærne hans. Han velsignet ham og sa: «Kjenn, luktenav min sønn er lik luktenav en eng som Herren har velsignet!
28 Måtte Gud gi deg dugg fra himmelen, fruktbar jord og rikelig av korn og ny vin!
29 Folk skal tjene deg, folkeslag bøye seg for deg. Vær herre over dine brødre, din mors sønner skal bøye seg for deg. Forbannet er de som forbanner deg, velsignet er de som velsigner deg!»
30 Med det samme Isak hadde velsignet Jakob –han hadde bare så vidt forlatt faren –kom Esau, broren hans, hjem fra jakten.
31 Ogsåhan laget noen velsmakende retter og bar dem inn til faren. «Far», sa han, «vil du ikke stå opp og spise av viltet som sønnen din kommer med, så du kan velsigne meg!»
32 Isak, faren hans, spurte: «Hvem er du?» Han svarte: «Jeg er din førstefødte sønn, Esau.»
33 Da begynte Isak åskjelve, han skalv voldsomt og sa: «Hvem var det da som kom til meg med noe vilt han hadde skutt? Jeg spiste av det før du kom, og så velsignet jeg ham, så Nå er han velsignet.»
34 Da Esau hørte hva faren sa, satte han i et høyt skrik. Så sa han: «Velsign meg også, far!»
35 Men han svarte: «Din bror kom med svik og tok velsignelsen din.»
36 Da sa Esau: «Er det derfor han heter Jakob? nå har han lurt meg to ganger. Han tok førstefødselsretten min, og nå har han tatt velsignelsen min også.» Så sa han: «Har du ikke en velsignelse til meg også?»
37 Isak svarte Esau: «Nå har jeg satt ham til herre over deg, og alle brødrene hans har jeg gjort til tjenere for ham. Jeg har sørget for korn og ny vin til ham. Hva kan jeg da gjøre for deg, sønnen min?»
38 «Far, har du bare én velsignelse?» sa Esau. «Velsign meg også, far!» Og Esau gråt høyt.
39 Da sa Isak til ham: «Se, langt borte fra fruktbar jord skal du bo, der ingen dugg faller fra himmelen.
40 Av sverd skal du leve, din bror skal du tjene. Men når du river deg løs, skal du kaste åket hans av nakken.»
41 Esau la Jakob for hat på grunn av velsignelsen som faren hadde gitt ham. Og Esau sa i sitt hjerte: «Snart kommer dagene da vi skal sørge over far. Da skal jeg drepe Jakob, min bror.»
42 Rebekka fikk vite hva Esau, den eldste sønnen, hadde sagt. Da sendte hun bud etter Jakob, den yngste sønnen, og sa: «Hør! Esau, broren din, vil hevne seg på deg og drepe deg.
43 Hør nå på meg, sønn! Flykt straks til Laban, broren min, i Harran!
44 Bli hos ham noen dager, til raseriet har lagt seg hos broren din,
45 til vreden hans har vendt seg fra deg og han har glemt det du gjorde mot ham! Da skal jeg sende bud og hente deg derfra. Hvorfor skulle jeg miste dere begge på en og samme dag?»
46 Rebekka sa til Isak: «Disse hetitt kvinnene tar livet av meg. Hvis Jakob tar seg en slik hetittkvinne til kone, en kvinne fra dette landet, hva skal jeg da leve for?»
1 Da kalte Isak Jakob til seg. Han velsignet ham og formante ham: «Du skal ikke ta deg en kone blant kvinnene i Kanaan!
2 Dra straks til Paddan-Aram, til din morfar Betuels hus! Der skal du ta deg en kone blant døtrene til Laban, morbroren din.
3 Måtte Gud, Den veldige, velsigne deg og gjøre deg fruktbar og tallrik så du blir til en forsamling av mange folk.
4 Måtte han gi deg og din ætt Abrahams velsignelse så du kan ta i eie det landet du bor i som innflytter, landet som Gud ga Abraham.»
5 Så sendte Isak Jakob av sted, og han dro til Paddan-Aram, til arameeren Laban, sønn av Betuel. Han var bror til Rebekka, mor til Jakob og Esau.
6 Esau forsto at Isak hadde velsignet Jakob og sendt ham til Paddan-Aram for å ta seg en kone der. Han hadde velsignet ham og formant ham: «Du skal ikke ta deg en kone blant kvinnene i Kanaan.»
7 Og Jakob hadde hørt på faren og moren og reist til Paddan-Aram.
8 Da skjønte Esau at faren Isak så med motvilje på de kanaaneiske kvinnene.
9 Han gikk til Ismael og tok Mahalat til kone ved siden av de andre konene sine. Hun var datter til Ismael, Abrahams sønn, og søster til Nebajot.
10 Jakob dro fra Beer-Sjeba og tok veien mot Harran.
11 Han kom fram til et sted der han ble natten over, for solen hadde gått ned. Han tok en av steinene på stedet og la den under hodet. Så la han seg til åsove.
12 Da hadde han en drøm: Se, en stige var reist på jorden, og toppen av den nådde til himmelen. Og se, Guds engler gikk opp og gikk ned på den.
13 Da sto Herren foran ham. Han sa: «Jeg er Herren, din far Abrahams og Isaks Gud. Den jorden du ligger på, vil jeg gi til deg og din ætt.
14 Din ætt skal bli som støvet på jorden. Du skal bre deg ut mot vest og øst, mot nord og sør, og i deg og din ætt skal alle slekter på jorden velsignes.
15 Se, jeg vil være med deg og bevare deg overalt hvor du går, og føre deg tilbake til dette landet. For jeg skal ikke forlate deg, men gjøre det jeg har lovet deg.»
16 Da våknet Jakob av søvnen og sa: «Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke!»
17 Han ble redd og sa: «Hvor skremmende dette stedet er! Dette må være Guds hus, her er himmelens port.»
18 Om morgenen sto Jakob tidlig opp. Han tok steinen han hadde hatt under hodet, og reiste den som en støtte. Så helte han olje over den.
19 Han kalte stedet for Betel. Men tidligere het byen Lus.
20 Så ga Jakob dette løftet: «Om Gud er med meg og bevarer meg på veien der jeg går, om han gir meg brød å spise og klær å ha på meg
21 og lar meg vende tilbake til fars huset mitt i fred, da skal Herren være min Gud.
22 Denne steinen, som jeg har reist som en støtte, skal være Guds hus. Av alt du gir meg, skal jeg gi deg tiende.»
1 Så dro Jakob videre og kom til landet der folkene i øst bor.
2 Da fikk han øye på en brønn på marken og tre saueflokker som lå omkring den; for fra den brønnen ga de buskapen vann. Over åpningen lå det en stor stein.
3 Når alle flokkene var samlet der, veltet de steinen bort fra brønnåpningen og lot småfeet drikke. Så la de steinen på plass igjen.
4 Jakob spurte gjeterne: «Hvor er dere fra, brødre?» «Vi er fra Harran», sa de.
5 Så spurte han: «Kjenner dere Laban, sønn av Nahor?» De svarte: «Ja, vi kjenner ham.»
6 «Står det bra til med ham?» spurte Jakob. «Ja, det gjør det», svarte de. «Se, der kommer Rakel, datteren hans, med småfeet!»
7 Da sa han: «Det er jo ennå høylys dag, det er for tidlig å samle buskapen. La småfeet få drikke, og gå med dem på beite!»
8 De svarte: «Det klarer vi ikke før alle flokkene er samlet, så vi får rullet steinen bort fra brønnen. Da kan vi gi småfeet vann.»
9 Mens han ennå snakket med dem, kom Rakel med småfeet til faren, for det var hun som gjette.
10 Da Jakob fikk se Rakel, datter til morbroren Laban, komme med småfeet hans, gikk han fram, veltet steinen fra brønnåpningen og lot småfeet til morbroren få drikke.
11 Så kysset han Rakel og brast i gråt.
12 Jakob fortalte henne at han var i slekt med faren hennes, og at han var sønn av Rebekka. Da sprang Rakel hjem og fortalte dette til faren.
13 Med det samme Laban fikk høre om Jakob, søstersønnen sin, sprang han imot ham, omfavnet ham og kysset ham og tok ham med seg hjem. Og Jakob fortalte ham alt det som hadde hendt.
14 Da sa Laban til ham: «Du er jo av samme bein og kjøtt som jeg!» Så ble Jakob hos ham en må neds tid.
15 En dag sa Laban til Jakob: «Selv om du er slektningen min, skal du ikke arbeide for meg uten betaling. Si meg hva du vil ha i lønn!»
16 Nå hadde Laban to døtre. Den eldste het Lea, og den yngste het Rakel.
17 Lea hadde matte øyne, mens Rakel var velskapt og vakker.
18 Jakob var blitt glad i Rakel. Han sa: «Jeg skal arbeide hos deg i sju år for Rakel, den yngste datteren din.»
19 Laban svarte: «Det er bedre at jeg gir henne til deg enn til en annen mann. Bli hos meg!»
20 Så arbeidet Jakob i sju år for Rakel. Årene var som noen få dager i hans øyne, så glad var han i henne.
21 Jakob sa til Laban: «Gi meg nå min kone så jeg kan gå inn til henne, for jeg har tjent min tid!»
22 Da samlet Laban alt folket på stedet og laget til festmåltid.
23 Om kvelden tok han datteren Lea og førte henne til Jakob, og han gikk inn til henne.
24 Laban satte Silpa, slavekvinnen sin, til å tjene hos Lea.
25 Men da det ble morgen, se, da var det Lea! Jakob sa til Laban: «Hva er det du har gjort mot meg? Var det ikke for Rakel jeg tjente hos deg? Hvorfor har du lurt meg?»
26 Laban svarte: «Vi gjør det ikke slik her hos oss at vi gir bort den yngste før den eldste.
27 La bryllup suken gå til ende, så skal du få den andre også, mot at du arbeider hos meg i sju år til!»
28 Jakob gjorde som han sa. Han lot bryllup suken gå til ende, og Laban ga ham datteren Rakel til kone.
29 Laban satte Bilha, slavekvinnen sin, til å tjene hos Rakel.
30 Så gikk Jakob inn til Rakel også, og han elsket Rakel mer enn Lea. Siden arbeidet han hos Laban i sju år til.
31 Da Herren så at Lea ikke ble elsket, åpnet han morslivet hennes; men Rakel var barnløs.
32 Lea ble med barn og fødte en sønn. Hun kalte ham Ruben. «For Herren har sett min nød», sa hun, «nå kommer mannen min til å elske meg.»
33 Hun ble med barn igjen og fødte en sønn. Da sa hun: «Herren har hørt at jeg ikke ble elsket; nå har han gitt meg denne sønnen også.» Så kalte hun ham Simon.
34 Siden ble hun med barn igjen og fødte en sønn. Da sa hun: «Nå måda mannen min bli knyttet til meg, siden jeg har født ham tre sønner.» Så kalte hun ham Levi.
35 Enda en gang ble hun med barn og fødte en sønn. Da sa hun: «Denne gangen vil jeg takke Herren.» Derfor kalte hun ham Juda. Nå fikk hun ikke flere barn.
1 Da Rakel så at hun og Jakob ikke fikk barn, ble hun misunnelig på søsteren sin og sa til Jakob: «Gi meg barn! Ellers dør jeg.»
2 Jakob ble rasende på Rakel og sa: «Er jeg i Guds sted? Det er han som har nektet deg livsfrukt.»
3 Da sa hun: «Her er slavekvinnen min, Bilha. gå inn til henne! Hun kan føde på mine knær, så jeg også kan få barn ved henne.»
4 Så ga hun ham Bilha, slavekvinnen sin, til kone, og Jakob gikk inn til henne.
5 Bilha ble med barn og fødte Jakob en sønn.
6 Da sa Rakel: «Gud har hjulpetmeg til min rett. Han har hørt min bønn og gitt meg en sønn!» Derfor kalte hun ham Dan.
7 Siden ble Bilha, Rakels slavekvinne, med barn igjen og fødte Jakob enda en sønn.
8 Da sa Rakel: «Jeg har kjempet gudskamper med min søster, og jeg har vunnet.» Så kalte hun ham Naftali.
9 Da Lea så at hun ikke fikk flere barn, tok hun Silpa, slavekvinnen sin, og ga Jakob til kone.
10 Og Silpa, Leas slavekvinne, fødte Jakob en sønn.
11 Da sa Lea: «For en lykke!» Så kalte hun ham Gad.
12 Leas slavekvinne Silpa fødte Jakob enda en sønn.
13 Da sa Lea: «Lykkelig er jeg! For kvinnene vil prise meg lykkelig.» Så kalte hun ham Asjer.
14 En dag under hvetehøsten gikk Ruben ut på marken. Der fant han alruner, og han tok dem med til moren, Lea. Da sa Rakel til Lea: «Gi meg noen av alrunenesom sønnen din har funnet!»
15 Lea svarte: «Er det ikke nok at du har tatt mannen min? Vil du ta alrunenetil sønnen min også?» Da sa Rakel: «Får jeg alrunene, kan Jakob ligge med deg i natt.»
16 Da Jakob kom hjem fra marken om kvelden, gikk Lea imot ham og sa: «Det er meg du skal komme til; jeg har kjøpt deg for de alrunenesom sønnen min fant.» Så låhan med henne den natten.
17 Og Gud hørte Lea, hun ble med barn og fødte Jakob en femte sønn.
18 Da sa Lea: «Gud har gitt meg lønn fordi jeg ga slavekvinnen til mannen min.» Så kalte hun ham Jissakar.
19 Siden ble Lea igjen med barn og fødte Jakob en sjette sønn.
20 Da sa Lea: «Gud har gitt meg en god gave. Denne gangen vil mannen min vise meg respekt, for jeg har født ham seks sønner.» Så kalte hun ham Sebulon.
21 Siden fødte hun en datter og kalte henne Dina.
22 Da husket Gud på Rakel. Han hørte henne og åpnet morslivet hennes
23 så hun ble med barn og fødte en sønn. Da sa hun: «Gud har tatt bort min skam.»
24 Hun kalte ham Josef; for hun sa: «Måtte Herren gi meg enda en sønn!»
25 Da Rakel hadde født Josef, sa Jakob til Laban: «La meg få reise hjem til mitt eget land!
26 Gi meg konene og barna mine, som jeg har tjent deg for, så jeg kan dra. For du vet hvordan jeg har arbeidet for deg.»
27 Da sa Laban: «Om du bare ville se på meg med velvilje! Spådom stegnene viser meg at det er for din skyld Herren har velsignet meg.»
28 Han fortsatte: «Bestem hva du skal ha i lønn hos meg, så skal jeg gi deg det!»
29 Jakob svarte: «Du vet hvordan jeg har arbeidet for deg, og hva buskapen din er blitt til mens jeg har stelt den.
30 For det lille du hadde før jeg kom, har vokst og blitt til mye. Der jeg satte min fot, har Herren velsignet deg. Men når skal jeg få sørge for mitt eget hus?»
31 Da sa Laban: «Hva skal jeg gi deg?» Jakob svarte: «Du skal ikke gi meg noe. Men vil du gjøre som jeg sier, skal jeg fortsette å gjete småfeet ditt og vokte det.
32 I dag vil jeg gå gjennom alt småfeet ditt og skille ut alle de flekkete og spraglete lammene, alle de mørke lammene og de geitene som er flekkete og spraglete. Det skal være min lønn.
33 Når du en dag kommer for å se over lønnen min, skal min ærlighet vitne for meg. Finnes det en geit hos meg som ikke er flekket eller spraglet, eller en sau som ikke er mørk, så er de stjålet.»
34 Da svarte Laban: «Godt! La det bli som du sier.»
35 Men samme dag skilte han ut de bukkene som var stripete og spraglete, alle geitene som var flekkete og spraglete, alle som det var noe hvitt på, og alle de mørke sauene. Og han lot sønnene sine ta vare på dem.
36 Så la han tre dagsreiser mellom seg og Jakob, mens Jakob gjette resten av småfeet hans.
37 Men Jakob fant seg friske kjepper av poppel, mandeltre og lønnetre og flekket barken av dem i striper så den hvite veden ble synlig.
38 Så satte han kjeppene som han hadde flekket barken av, opp i vanntrauene og rennene der småfeet kom for å drikke, like foran dyrene. Dyrene paret seg når de kom for å drikke,
39 og siden småfeet paret seg ved kjeppene, fikk de stripete, flekkete og spraglete unger.
40 Jakob skilte ut sauene, og han lot småfeet vende hodet mot de stripete og mørke dyrene i Labans buskap. Slik skaffet han seg egne flokker som han ikke slapp sammen med småfeet til Laban.
41 Hver gang det var sterke dyr som paret seg, satte Jakob kjepper i vanntrauene, rett foran øynene på dem, for at de skulle pare seg ved kjeppene.
42 Men var det svake dyr, gjorde han det ikke. På den må ten fikk Laban de svake dyrene, men Jakob fikk de sterke.
43 Og mannen ble svært rik. Han fikk småfe i mengder, slavekvinner og slaver, kameler og esler.
1 Jakob fikk høre at Labans sønner sa: «Jakob har tatt alt far eide. Denne rikdommen har han skaffet seg av det som tilhørte vår far.»
2 Jakob så på ansiktet til Laban at han ikke var den samme mot ham som før.
3 Da sa Herren til Jakob: «Vend tilbake til fedrelandet ditt og slekten din. Jeg skal være med deg.»
4 Da sendte Jakob bud etter Rakel og Lea og ba dem komme ut på marken der han var med buskapen sin.
5 Han sa til dem: Jeg ser på ansiktet til faren deres at han ikke er den samme mot meg som før. Men min fars Gud har vært med meg.
6 Dere vet at jeg har arbeidet for faren deres av all min kraft.
7 Og så har han bedratt meg og forandret lønnen min ti ganger. Men Gud har ikke latt ham gjøre meg noe ondt.
8 Når han sa: «De flekkete dyrene skal være din lønn», fikk hele buskapen flekkete unger. Og når han sa: «De stripete dyrene skal være din lønn», fikk hele buskapen stripete unger.
9 Slik tok Gud buskapen fra faren deres og ga den til meg.
10 I paringstiden til småfeet hadde jeg en drøm. Jeg så at bukkene som paret seg med småfeet var stripete, flekkete og droplete.
11 Og i drømmen sa Guds engel til meg: «Jakob!» Jeg svarte: «Her er jeg.»
12 Da sa han: «Løft blikket, så skal du se at alle bukkene som parer seg med småfeet, er stripete, flekkete og droplete. For jeg har sett alt det Laban har gjort mot deg.
13 Jeg er Gud fra Betel, der du salvet en stein støtte og ga meg et løfte. Stå nå opp og dra bort fra dette landet, og vend tilbake til landet der du er født!»
14 Da svarte Rakel og Lea: «Har vi ennå arv og del i vår fars hus?
15 Regner han oss ikke for fremmede? Han har jo solgt oss og brukt opp summen han fikk for oss.
16 For all den rikdommen Gud har tatt fra vår far, tilhører oss og barna våre. Gjør nå bare alt det Gud sier du skal gjøre!»
17 Så gjorde Jakob seg klar og satte konene og barna sine opp på kamelene.
18 Han førte med seg all buskapen, den han hadde skaffet seg i Paddan-Aram, og alle eiendelene han hadde samlet. Han ville dra til sin far Isak i landet Kanaan.
19 Laban var borte for åklippe sauene sine. Da stjal Rakel farens terafer.
20 Og Jakob lurte arameeren Laban; for han sa ikke noe om at han ville flykte.
21 Så flyktet han med alt det han eide. Han brøt opp, satte over elven og dro i retning av Gilead-fjellet.
22 Den tredje dagen fikk Laban vite at Jakob hadde flyktet.
23 Da tok han slektningene sine med seg, forfulgteham sju dagsreiser og nådde ham igjen på Gilead-fjellet.
24 Men Gud kom til arameeren Laban i en drøm om natten. Han sa til ham: «Vokt deg for å si noe til Jakob, godt eller ondt!»
25 Da Laban nådde fram til Jakob, hadde han slått opp teltet sitt på fjellet. Laban og slektningene hans slo også leir på Gilead-fjellet.
26 Laban sa til Jakob: «Hva er det du har gjort? Du har lurt meg og ført døtrene mine bort som om de var krigsfanger.
27 Hvorfor flyktet du i all hemmelighet og lurte meg? Hvorfor fortalte du meg ikke noe, så jeg kunne sendt deg av sted med glede og med sang, med håndtromme og lyre?
28 Du lot meg ikke engang få kysse barnebarna og døtrene mine. Nå har du handletu klokt.
29 Det står i min makt å gjøre dere ondt. Men deres fars Gud sa til meg i natt: ‘Vokt deg for å si noe til Jakob, godt eller ondt!’
30 nå har du altså reist fordi du lengtet slik etter din fars slekt. Men hvorfor stjal du gudene mine?»
31 Jakob svarte Laban: «Jeg var redd. Jeg tenkte du kunne ta døtrene dine fra meg med makt.
32 Men den du finner gudene dine hos, skal miste livet. I nærvær av slektningene våre kan du selv se etter hva jeg har med meg, og ta det som er ditt!» Jakob visste ikke at Rakel hadde stjålet dem.
33 Laban gikk inn i Jakobs telt og i teltene til Lea og de to slavekvinnene, men fant ikke noe. Så gikk han ut av Leas telt og inn i teltet til Rakel.
34 Rakel hadde tatt terafene, lagt dem i kamelsalen og satt seg på dem. Laban saumfarte hele teltet, men fant ingen ting.
35 Og Rakel sa til faren: «Herren min må ikke bli sint, men jeg kan ikke reise meg for deg, for jeg har det på kvinners vis.» Så lette han, men terafene fant han ikke.
36 Da ble Jakob sint og anklaget Laban. Han sa til ham: «Hva galt har jeg gjort, eller hvilken synd, siden du forfølger meg slik?
37 Du har saumfart alt jeg eier. Hva fant du som hører til ditt hus? Legg det fram her i nærvær av mine og dine slektninger, så de kan dømme mellom oss to!
38 nå har jeg vært hos deg i tjue år. Sauene og geitene dine har aldri født for tidlig, og værene i flokken din har jeg ikke spist.
39 Jeg kom ikke til deg med dyr som var revet i hjel, men bar tapet selv. Var noe stjålet, krevde dere erstatning av meg, enten det var stjålet om dagen eller om natten.
40 Heten fortærte meg om dagen og kuldenom natten; søvnen flyktet fra øynene mine.
41 I tjue år har jeg vært i ditt hus. Fjorten år har jeg arbeidet for de to døtrene dine og seks år for småfeet ditt, og ti ganger har du endret lønnen min.
42 Hadde ikke min fars Gud vært med meg, han som er Abrahams Gud og Isaks Redsel, da hadde du nåsendt meg tomhendt bort. Men Gud har sett min nød og slitet hendene mine har hatt, og i natt felte han sin dom.»
43 Laban svarte Jakob: «Døtrene er mine døtre, barna er mine barn, og buskapen er min buskap. Alt det du ser, er mitt. Hva kan jeg i dag gjøre for disse døtrene mine eller barna de har født?
44 La oss nå slutte en pakt, du og jeg! Den skal være vitne mellom meg og deg.»
45 Da tok Jakob en stein og reiste den som en støtte.
46 Og han sa til slektningene sine: «Sank sammen stein!» Så tok de steiner og laget en røys, og de holdt måltid der ved røysen.
47 Laban kalte den Jegar-Sahaduta, og Jakob kalte den Gal-Ed.
48 Laban sa: «Denne røysen skal i dag være vitne mellom meg og deg.» Derfor kalte de den Gal-Ed
49 og Mispa, for han sa: «Herren skal holde øye med meg og deg når vi ikke lenger ser hverandre.
50 Hvis du ydmyker døtrene mine eller tar deg andre koner ved siden av dem, da skal du vite at Gud er vitne mellom meg og deg om det ikke er et menneske til stede.»
51 Så sa Laban til Jakob: «Se denne steinrøysen og støtten som jeg har reist mellom meg og deg!
52 Denne røysen skal være vitne, og støtten skal være vitne: Jeg skal ikke passere denne røysen på vei mot deg, og du skal ikke passere røysen eller støtten på vei mot meg for å gjøre noe ondt.
53 Abrahams Gud og Nahors Gud, deres fars Gud, skal dømme mellom oss.» Så sverget Jakob ved sin far Isaks Redsel.
54 Jakob ofret et slaktoffer på fjellet og ba slektningene sine til måltid. De spiste og ble på fjellet natten over.
55 Morgenen etter sto Laban tidlig opp. Han kysset døtrene sine og barna deres og velsignet dem. Så vendte Laban hjem igjen.
1 Jakob dro også videre, og Guds engler kom ham i møte.
2 Med det samme Jakob fikk øye på dem, sa han: «Dette er Guds leir.» Og han kalte stedet Mahanajim.
3 Jakob sendte budbærere foran seg til sin bror Esau i Se'ir-landet, på markene i Edom.
4 Han befalte dem: «Dette skal dere si til Esau, min herre: så sier Jakob, din tjener: Jeg har holdt til hos Laban og har vært der helt til nå.
5 Jeg har fått okser, esler og småfe, slaver og slavekvinner. Nå sender jeg bud og gjør dette kjent for herren min, i håp om at du vil se på meg med velvilje.»
6 Budbærerne kom tilbake til Jakob og sa: «Vi møtte Esau, broren din, og nå kommer han imot deg med fire hundremann.»
7 Da ble Jakob grepet av redsel og angst. Han delte folket som var med ham, og småfeet, storfeet og kamelene, i to leirer.
8 For han tenkte: «Om Esau kommer over den ene leiren og angriper den, kan de som er i den andre leiren, slippe unna.»
9 Så ba Jakob: «Du min far Abrahams Gud, du min far Isaks Gud!Herre, du som sa til meg: Vend tilbake til landet ditt og slekten din, så skal jeg vise deg godhet!
10 Jeg er ikke verdig all den miskunn og troskap som du har vist din tjener. For med bare staven min gikk jeg over Jordan, og nå har jeg to leirer.
11 Berg meg fra min bror Esaus hånd! Jeg er redd for ham. Han kan komme og slå i hjel meg og mine, både mor og barn.
12 Men du sa at du ville vise godhet mot meg og la min ætt bli som havets sand, som ingen kan telle.»
13 Og han ble der den natten. Av det han eide, tok han ut en gave til broren Esau:
14 to hundregeiter og tjue bukker, to hundresauer og tjue værer,
15 tretti kameler som ga melk, og føllene deres, førti kuer og ti okser, tjue eselhopper og ti esler.
16 Han overlot dyrene til slavene sine, flokk for flokk, og sa til dem: «Dra foran meg, og la det være et godt stykke mellom hver flokk!»
17 Så befalte han den første slaven: «Når min bror Esau møter deg og spør hvem du tilhører, hvor du skal, og hvem som eier den flokken du driver,
18 da skal du svare: Din tjener Jakob, og dette er en gave han sender til min herre Esau. Snart kommer han selv etter.»
19 Også den andre og den tredje slaven og alle de andre som fulgte med flokkene, befalte han å si det samme til Esau når de møtte ham:
20 «Og dere må si at snart kommer din tjener Jakob etter.» For han tenkte: «Jeg vil blidgjøre ham med den gaven som kommer i forveien. Når jeg senere møter ham ansikt til ansikt, vil han kanskje ta vennlig imot meg.»
21 Slavene dro i forveien med gaven, mens Jakob ble værende i leiren om natten.
22 Samme natt sto han opp, tok de to konene sine, de to slavekvinnene og de elleve sønnene og gikk over vadestedet ved Jabbok.
23 Han satte dem over elven og brakte over alt han eide.
24 Jakob var alene tilbake. Og en mann kjempet med ham helt til det grydde av dag.
25 Da mannen så at han ikke kunne vinne over ham, ga han Jakob et slag over hofteskålen, så hoften gikk ut av ledd mens de kjempet.
26 Og han sa: «Slipp meg, for morgenen gryr!» Men Jakob svarte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.»
27 «Hva heter du?» spurte mannen. «Jakob», svarte han.
28 Da sa mannen: «Du skal ikke lenger hete Jakob. Israel skal være navnet ditt, for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.»
29 Da ba Jakob: «Si meg navnet ditt!» Han svarte: «Hvorfor spør du om navnet mitt?» Og han velsignet ham der.
30 Jakob kalte stedet Peniel. «For jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet.»
31 Solen gikk opp over ham da han kom forbi Penuel, og han haltet på grunn av hoften.
32 Derfor er det slik den dag i dag at israelittene ikke spiser muskelen over hofteskålen, for mannen ga Jakob et slag over hofteskålen, på muskelen.
1 Jakob så opp og fikk øye på Esau, som kom med fire hundremann. Da fordelte han barna mellom Lea, Rakel og de to slavekvinnene.
2 Han stilte slavekvinnene og barna deres lengst framme, Lea og barna hennes bak dem og Rakel med Josef bakerst.
3 Selv gikk han foran dem og bøyde seg sju ganger til jorden, til han kom bort til broren sin.
4 Men Esau sprang imot ham og omfavnet ham, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Og de gråt.
5 Esau så opp og fikk øye på kvinnene og barna. Da sa han: «Hvem er det du har med deg?» Jakob svarte: «Det er de barna som Gud i sin nåde har gitt din tjener.»
6 Slavekvinnene kom da fram med barna sine og bøyde seg til jorden.
7 Lea kom også fram med barna sine og bøyde seg. Til slutt gikk Josef og Rakel fram og bøyde seg.
8 Esau spurte: «Hva ville du med hele den flokken jeg møtte?» «Jeg ville at min herre skulle se på meg med velvilje», svarte han.
9 Da sa Esau: «Jeg har rikelig, bror. Behold du det som er ditt!»
10 «Nei, kjære deg», svarte Jakob, «ser du på meg med velvilje, så ta imot gaven min! For da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds eget ansikt;så vennlig var du mot meg.
11 Ta nåimot gaven som jeg lot sende deg! For Gud har vært nådig mot meg, og jeg har alt jeg trenger.» Jakob ba ham så inntrengende at han tok imot gaven.
12 Da sa Esau: «La oss bryte opp og dra videre, så skal jeg dra like foran deg.»
13 Men Jakob svarte: «Min herre vet at barna er svake, og jeg må tenke på småfeet og storfeet som gir melk. Blir de drevet for hardt bare én dag, dør alt småfeet.
14 Vil ikke min herre dra i forveien for sin tjener?så kan jeg følge sakte etter, med en fart som passer for buskapen og barna, til jeg er framme hos deg i Se'ir.»
15 Da sa Esau: «Tillat meg å la noen av mennene mine bli igjen hos deg.» Men han svarte: «Hvorfor det? Det er nok at min herre ser på meg med velvilje.»
16 Samme dag snudde Esau om og dro til Se'ir.
17 Jakob dro til Sukkot og bygde seg et hus der. Han laget løvhytter til buskapen sin, derfor kalte han stedet Sukkot.
18 Jakob kom vel fram til byen Sikem, som er i landet Kanaan, da han kom fra Paddan-Aram. Han slo leirutenfor byen.
19 Jordstykket der han hadde satt opp teltet sitt, kjøpte han for hundre kesita av sønnene til Hamor, Sikems far.
20 Der reiste han et alter og kalte det El-Elohe-Israel.
1 Dina, datteren Lea hadde født Jakob, gikk en gang ut for å møte jentene i landet.
2 Da fikk Sikem, sønn av hevitten Hamor, høvdingen der i landet, se Dina. Han tok henne og lå med henne og krenket henne.
3 Hjertet hans ble bundettil Dina, Jakobs datter. Han ble glad i den unge jenta og talte til hennes hjerte.
4 Siden sa Sikem til Hamor, sin far: «La meg få denne jenta til kone!»
5 Jakob fikk høre at Sikem hadde gjort Dina, datteren hans, uren. Sønnene hans var ute på marken med buskapen, og Jakob tidde om dette til de kom hjem.
6 Hamor, far til Sikem, gikk ut til Jakob for å snakke med ham.
7 Da Jakobs sønner fikk høre det, kom de hjem fra marken. De sørget og var rasende, for det var en skammelig gjerning Sikem hadde gjort mot Israel da han lå med Jakobs datter. Slikt skulle aldri skje!
8 Hamor snakket med dem og sa: «Sikem, sønnen min, har forelsket seg i søsteren deres. La ham få henne til kone!
9 Knytt slektsbånd med oss! Gi oss døtrene deres, og ta selv døtrene våre til koner!
10 Slå dere ned hos oss! Landet skal ligge åpent for dere. Her kan dere bo, drive handel og skaffe dere eiendom.»
11 Sikem sa til faren hennes og brødrene hennes: «Bare dere ser på meg med velvilje, så skal jeg gi dere det dere ber om!
12 Krev en høy brudepris og en stor gave av meg! Jeg skal gi det dere vil ha, la meg bare få den unge jenta til kone.»
13 Da ga Jakobs sønner et svikefullt svar til Sikem og Hamor, hans far. For Sikem hadde gjort Dina, søsteren deres, uren.
14 De sa til dem: «Dette kan vi ikke gjøre. å gi søsteren vår til en uomskåret mann ville være en skam for oss.
15 Bare på ett vilkår kan vi bli enige med dere: at dere blir som oss ved at alle menn hos dere blir omskåret.
16 Da skal vi gi dere døtrene våre og selv ta døtrene deres til koner. Vi skal bo sammen med dere, så vi blir ett folk.
17 Men vil dere ikke høre på oss og la dere omskjære, så tar vi søsteren vår og drar bort.»
18 Både Hamor og sønnen Sikem syntes godt om det de sa.
19 Den unge mannen var ikke sen med å gjøre som de ba om, for han var glad i Jakobs datter. Han var den fremste av alle i fars huset.
20 Så gikk Hamor og Sikem, sønnen hans, til byporten og sa til mennene i byen:
21 «Disse mennene er vennligsinnet mot oss. La dem bo i landet og drive handel her! Landet er jo vidt nok for dem. Vi vil ta døtrene deres til koner og gi dem døtrene våre.
22 Men bare på ett vilkår vil mennene gå med på å bo blant oss så vi blir ett folk: Alle menn hos oss må la seg omskjære, slik de selv er omskåret.
23 Buskapen og det de eier, alle dyrene de har, blir jo vårt, bare vi gjør som de vil, så de slår seg ned hos oss.»
24 Alle som gikk ut av byporten, adlød Hamor og Sikem, sønnen hans. Alle lot de seg omskjære.
25 Men den tredje dagen, da de ennå hadde smerter, tok to av Jakobs sønner, Simon og Levi, Dinas brødre, hvert sitt sverd. De kom seguhindret inn i byen og drepte alle mennene.
26 De drepte Hamor og Sikem, sønnen hans, med sverd. Så tok de Dina ut av Sikems hus og dro bort.
27 Jakobs-sønnene kom over de drepte og plyndret byen fordi de hadde gjort søsteren deres uren.
28 De tok småfeet, storfeet og eslene deres, både det som var i byen, og det som var ute på marken.
29 Alt av verdi og alle kvinnene og barna deres førte de bort som bytte; alt som var i husene , ranet de.
30 Da sa Jakob til Simon og Levi: «Dere har førtulykke over meg. Dere har gjort meg forhatt hos dem som bor i landet, hos kanaaneerne og perisittene. Jeg har bare noen få menn. Samler de seg mot meg, slår de meg, og jeg og mitt hus blir utryddet.»
31 Men de svarte: «Skulle han få behandle søsteren vår som en hore?»
1 Gud sa til Jakob: «Bryt opp, dra til Betel og slå deg ned der! Der skal du bygge et alter for Gud, han som viste seg for deg da du rømte fra Esau, broren din.»
2 Da sa Jakob til sitt hus og til alle dem som var med ham: «Få bort de fremmede gudene som finnes hos dere, rens dere og skift klær!
3 Vi skal bryte opp og dra til Betel! Der vil jeg bygge et alter for Gud, han som svarte meg den dagen jeg var i nød, og som var med meg på veien.»
4 Så ga de Jakob alle de fremmede gudenede hadde hos seg, og ringene de hadde i ørene. Og Jakob gjemte det under eiketreet som står ved Sikem.
5 Da de brøt opp, kom en redsel fra Gud over byene der omkring, så ingen forfulgte Jakobs sønner.
6 Jakob og alt folket som var med ham, kom til Lus, det er Betel, i Kanaan.
7 Der bygde han et alter og kalte stedet El-Betel, for der hadde Gud åpenbart seg for ham da han rømte fra broren sin.
8 Debora, Rebekkas amme, døde og ble gravlagt nedenfor Betel, undereika; den ble kalt Gråteeika.
9 Etter at Jakob var kommet hjem fra Paddan-Aram, viste Gud seg på nytt for ham og velsignet ham.
10 Gud sa til ham: «Navnet ditt er Jakob. Men nå skal du ikke lenger kalles Jakob; Israel skal være navnet ditt.» Slik fikk han navnet Israel.
11 Så sa Gud til ham: «Jeg er Gud, Den veldige. Vær fruktbar og bli tallrik! Et folk, ja, mange folkeslag skal stamme fra deg, det skal være konger blant dine etterkommere.
12 Det landet jeg ga til Abraham og Isak, gir jeg deg. Til din ætt etter deg gir jeg landet.»
13 Så fór Gud opp fra ham, fra det stedet hvor han hadde snakket med ham.
14 Jakob reiste en støtte på dette stedet, en støtte av stein. Han øste drikk offer på den og helte olje over den.
15 Og Jakob kalte stedet hvor Gud hadde snakket med ham, Betel.
16 Så reiste de fra Betel. Da de ennå hadde et stykke igjen til Efrat, fødte Rakel et barn. Det var en hard fødsel.
17 Mens hun lå i harde fødsels rier, sa jordmoren til henne: «Vær ikke redd! For også denne gangen får du en sønn.»
18 Hun var døende, og idet livet ebbet ut, ga hun ham navnet Ben-Oni. Men faren kalte ham Benjamin.
19 Rakel døde og ble gravlagt ved veien til Efrat, det er Betlehem.
20 Og Jakob reiste en stein støtte på graven hennes. Det er Rakels gravstein, som står der den dag i dag.
21 Så reiste Israel videre og slo opp teltet sitt bortenfor Migdal-Eder.
22 Mens Israel bodde der i landet, gikk Ruben bort og lå med Bilha, farens medhustru. Og Israel fikk vite det. Jakob hadde tolv sønner.
23 Sønnene til Lea var Ruben, Jakobs førstefødte sønn, Simon, Levi, Juda, Jissakar og Sebulon.
24 Sønnene til Rakel var Josef og Benjamin.
25 Sønnene til Bilha, Rakels slavekvinne, var Dan og Naftali.
26 Og sønnene til Silpa, Leas slavekvinne, var Gad og Asjer. Dette var de sønnene Jakob fikk i Paddan-Aram.
27 Jakob kom til Isak, sin far, i Mamre ved Kirjat-Arba, det er Hebron, der Abraham og Isak hadde holdt til.
28 Isaks levetid ble 180 år.
29 Så utåndet Isak og døde. Han ble forent med sitt folk, gammel og mett av dager. Sønnene hans, Esau og Jakob, gravla ham.
1 Dette er slektshistorien til Esau, det vil si Edom.
2 Esau tok seg koner blant Kanaans døtre: Ada, datter av hetitten Elon, Oholibama, datter av Ana, sønn til hevitten Sibon,
3 og Basmat, Ismaels datter, søster til Nebajot.
4 Ada fødte Esau sønnen Elifas, og Basmat fødte Re'uel;
5 Oholibama fødte Je'usj, Jalam og Korah. Dette var de sønnene Esau fikk i Kanaan.
6 Esau tok konene sine, sønnene og døtrene og hele husstanden sin, buskapen, alle husdyrene og alle eiendelene han hadde skaffet seg i Kanaan, og dro til et land borte fra Jakob, broren sin.
7 For de eide for mye til at de kunne bo sammen. Landet der de bodde som innflyttere, kunne ikke fødem, så stor var buskapen deres.
8 Esau slo seg da ned i Se'ir-fjellene. Esau, det er Edom.
9 Dette er slektshistorien til Esau, stamfar til edomittene i fjellandet Se'ir.
10 Dette er navnene på Esaus sønner: Elifas, sønn av Esaus kone Ada, og Re'uel, sønn av Esaus kone Basmat.
11 Sønnene til Elifas var Teman, Omar, Sefo, Gatam og Kenas.
12 Elifas, sønn av Esau, hadde en medhustrusom het Timna, og hun fødte ham Amalek. Dette var etterkommerne av Ada, Esaus kone.
13 Og dette er sønnene til Re'uel: Nahat, Serah, Sjamma og Missa. Dette var etterkommerne av Basmat, Esaus kone.
14 Og dette er sønnene til Esaus kone Oholibama, datter av Ana, sønn til Sibon: Je'usj, Jalam og Korah.
15 Dette er stammehøvdingene i Esaus ætt: Sønnene til Elifas, Esaus førstefødte sønn, var høvdingene Teman, Omar, Sefo, Kenas,
16 Korah, Gatam og Amalek. Det er de høvdingene som stammer fra Elifas i Edom. De er Adas etterkommere.
17 Og dette er sønnene til Re'uel, Esaus sønn: høvdingene Nahat, Serah, Sjamma og Missa. Det er de høvdingene som stammer fra Re'uel i Edom. De er etterkommere av Basmat, Esaus kone.
18 Og dette er sønnene til Oholibama, Esaus kone: høvdingene Je'usj, Jalam og Korah. Det er de høvdingene som stammer fra Esaus kone Oholibama, datter til Ana.
19 Dette var sønnene til Esau, det er Edom, og de høvdingene som stammer fra dem.
20 Dette er sønnene til horitten Se'ir, som bodde i landet: Lotan, Sjobal, Sibon, Ana,
21 Disjon, Eser og Disjan. Det er horittenes høvdinger, Se'irs sønner i Edom.
22 Lotans sønner var Hori og Hemam, og Timna var søsteren hans.
23 Dette er Sjobals sønner: Alvan, Manahat, Ebal, Sjefo og Onam.
24 Dette er Sibons sønner: Ajja og Ana. Det er den Ana som fant de varme kildene i ørkenen da han gjette faren Sibons esler.
25 Dette er barna til Ana: Disjon og datteren Oholibama.
26 Og dette er Disjons sønner: Hemdan, Esjban, Jitran og Keran.
27 Dette er Esers sønner: Bilhan, Saavan og Akan.
28 Og dette er Disjans sønner: Us og Aran.
29 Dette er horittenes stammehøvdinger: høvdingene Lotan, Sjobal, Sibon, Ana,
30 Disjon, Eser og Disjan. Dette var horittenes høvdinger i Se'ir, høvding for høvding.
31 Dette er de kongene som hersket i Edom før det var noen konge over Israel:
32 Bela, sønn av Beor, var konge i Edom, og byen hans het Dinhaba.
33 Da Bela døde, ble Jobab, sønn av Serah fra Bosra, konge etter ham.
34 Da Jobab døde, ble Husjamfra Teman konge etter ham.
35 Da Husjamdøde, ble Hadad, sønn av Bedad, konge etter ham. Det var han som slo midjanittene på slettelandet i Moab. Byen hans het Avit.
36 Da Hadad døde, ble Samla fra Masreka konge etter ham.
37 Da Samla døde, ble Saul fra Rehobot ved elven konge etter ham.
38 Da Saul døde, ble Baal-Hanan, sønn av Akbor, konge etter ham.
39 Da Baal-Hanan, sønn av Akbor, døde, ble Hadar konge etter ham. Byen hans het Pa'u, og hans kone het Mehetabel. Hun var datter av Matred, Mesahabs datter.
40 Dette er navnene på Esaus stammehøvdinger, nevnt etter slekt, bosted og navn: høvdingene Timna, Alva, Jetet,
41 Oholibama, Ela, Pinon,
42 Kenas, Teman, Mibsar,
43 Magdiel og Iram. Dette var Edoms stammehøvdinger, etter bosted i det landet de eide. Edom er Esau, edomittenes stamfar.
1 Jakob ble boende i Kanaan, det landet faren hans hadde bodd i som innflytter.
2 Dette er Jakobs slektshistorie. Da Josef var sytten år, gjette han småfeet sammen med brødrene sine. Som ung gutt var han sammen med sønnene til Bilha og Silpa, farens koner. Og alt det onde han hørte om dem, gikk han til faren med.
3 Israel elsket Josef mer enn alle de andre sønnene, for han hadde fått ham på sine gamle dager. Han laget en forseggjort kjortel til ham.
4 Men da brødrene så at faren elsket ham mer enn alle de andre, la de ham for hat og kunne ikke si et vennlig ord til ham.
5 En gang hadde Josef en drøm. Han fortalte den til brødrene sine. Da hatet de ham enda mer.
6 Han sa til dem: «Hør hva jeg har drømt!
7 Se, vi var ute på åkeren og bandt kornbånd. Kornbåndet mitt reiste seg og ble stående, mens kornbåndene deres samlet seg omkring mitt og bøyde seg for det.»
8 Da sa brødrene til ham: «Skal du være konge over oss? Skal du herske over oss?» Så hatet de ham enda mer for drømmene hans og for det han sa.
9 Josef hadde enda en drøm og fortalte den til brødrene sine. «Nå har jeg hatt enda en drøm», sa han. «Se, solen og månen og elleve stjerner bøyde seg for meg.»
10 Da han fortalte drømmen til faren og brødrene, irettesatte faren ham og sa: «Hva slags drøm er det du har hatt? Skulle jeg og din mor og dine brødre virkelig komme og bøye oss til jorden for deg?»
11 Brødrene ble misunnelige på ham, men faren merket seg det han hadde sagt.
12 En gang var brødrene ute og gjette farens småfe ved Sikem.
13 Da sa Israel til Josef: «Brødrene dine gjeter ved Sikem. Kom, jeg vil sende deg til dem.» Han svarte: «Her er jeg.»
14 Da sa faren: «Gå nå og se hvordan det står til med brødrene dine og med småfeet. Kom så og gi meg beskjed!» Så sendte faren ham av sted fra Hebron-dalen, og han kom til Sikem.
15 En mann traff på ham mens han flakket omkring på marken. «Hva leter du etter?» spurte mannen.
16 «Jeg leter etter brødrene mine», svarte han. «Kan du si meg hvor de gjeter?»
17 Mannen sa: «De har dratt herfra, for jeg hørte dem si: Kom, vi går til Dotan!» Da gikk Josef etter brødrene sine og fant dem i Dotan.
18 De så ham på lang avstand, og før han kom fram, la de planer om å ta livet av ham.
19 De sa til hverandre: «Se, der kommer denne stor drømmeren!
20 Kom, vi dreper ham! Vi kaster ham i en av brønnene og sier at et rovdyr har ett ham opp. Så skal vi se hva det blir av drømmene hans.»
21 Men da Ruben hørte det, ville han berge ham fra dem. Han sa: «Vi må ikke slå ham i hjel!»
22 Så sa Ruben til dem: «La det ikke flyte blod! Kast ham ned i denne brønnen her i ørkenen, men legg ikke hånd på ham.» Dette sa han for å berge ham fra dem, så han kunne ta ham med tilbake til faren.
23 Da Josef kom fram til brødrene sine, rev de av ham den fine kjortelen han hadde på seg.
24 Så tok de og kastet ham i brønnen. Den var tom, det fantes ikke vann i den.
25 Så satte de seg for å spise. Da de så opp, fikk de øye på en karavane med ismaelitter som kom fra Gilead. Kamelene deres bar gummi, balsam og harpiks som de skulle føre ned til Egypt.
26 Da sa Juda til brødrene sine: «Hva har vi igjen for ådrepe vår bror og dekke over blodet hans?
27 Kom, så selger vi ham til ismaelittene. La oss ikke legge hånd på ham, for han er vår bror, vårt eget kjøtt.» Og brødrene hørte på ham.
28 Noen kjøpmenn fra Midjan kom forbi, og de trakk Josef opp av brønnen. De solgte Josef for tjue sjekel sølv til ismaelittene. Og de tok ham med til Egypt.
29 Da Ruben kom til brønnen igjen og fikk se at Josef ikke var der, flerret han klærne sine.
30 Han gikk tilbake til brødrene og sa: «Guttener borte! Hvor skal jeg nå gjøre av meg?»
31 Da tok de Josefs kjortel, slaktet en geitebukk og dyppet kjortelen i blodet.
32 Den fine kjortelen sendte de til faren og sa: «Denne har vi funnet. Se etter om det ikke er kjortelen til sønnen din.»
33 Han undersøkte den og sa: «Det er kjortelen til sønnen min. Et rovdyr har ett ham opp. Josef er revet i hjel!»
34 Så flerret Jakob klærne sine, bandt sekkestrie om hoftene og sørget over sønnen sin i lange tider.
35 Alle sønnene og døtrene hans kom for åtrøste ham, men han ville ikke la seg trøste. «I sorg skal jeg gåned til min sønn i dødsriket», sa han. Og faren gråt over sønnen sin.
36 Men midjanittene solgte Josef i Egypt, til Potifar, som var hoffmann hos farao og sjef for livvakten.
1 På den tid dro Juda bort fra brødrene sine og slo seg ned hos en mann i Adullamsom het Hira.
2 Der fikk han se datteren til en kanaaneer som het Sjua. Han tok henne til kone og gikk inn til henne.
3 Hun ble med barn og fødte en sønn. Han kalte ham Er.
4 Så ble hun med barn igjen og fødte en sønn. Hun kalte ham Onan.
5 Siden fikk hun enda en sønn. Hun kalte ham Sjela. Da han ble født, var Juda i Kesib.
6 Juda tok en kone til Er, den førstefødte sønnen sin. Hun het Tamar.
7 Men Er, Judas førstefødte, var ond i Herrens øyne, og Herren tok livet hans.
8 Da sa Juda til Onan: «gå inn til din brors kone og gjør din plikt som svoger, så du kan skaffe din bror etterkommere.»
9 Men Onan visste at etterkommerne ikke ville bli hans. Når han gikk inn til sin brors kone, lot han sæden gå til spille på jorden for ikke å gi broren etterkommere.
10 Men det Onan gjorde, var ondt i Herrens øyne, og han tok livet hans også.
11 Da sa Juda til Tamar, sin svigerdatter: «Du må bo som enke i din fars hus til min sønn Sjela er blitt voksen.» For han tenkte: «Bare ikke han også dør slik som brødrene sine.» Så dro Tamar hjem og bodde i sin fars hus.
12 Lang tid gikk. Så døde Sjuas datter, Judas kone. Da sørgetiden var over, gikk Juda opp til saueklipperne i Timna sammen med sin venn Hira fra Adullam.
13 Det ble fortalt Tamar at svigerfaren hennes var på vei opp til Timna for åklippe sauene sine.
14 Da tok hun av seg enkeklærne og dekket seg med et slør som hun svøpte om seg. Så satte hun seg ved inngangen til Enajim, på veien til Timna. For hun hadde sett at Sjela var blitt voksen, likevel var hun ikke blitt hans kone.
15 Da Juda fikk se henne, tenkte han at hun var en prostituert, for hun hadde dekket ansiktet.
16 Han gikk bort til henne i veikanten og sa: «Kom, la meg få gå inn til deg!» For han visste ikke at hun var hans svigerdatter. Hun sa: «Hva gir du meg hvis du får komme inn til meg?»
17 Han svarte: «Jeg skal sende deg et kje av småfeet.» Da sa hun: «Så gi meg et pant til du får sendt det!»
18 «Hva skal jeg gi deg i pant?» spurte han. Hun svarte: «Seglet ditt og snoren, og staven du har i hånden.» Han ga henne det. Så fikk han komme inn til henne, og hun ble med barn.
19 Hun sto opp og gikk sin vei. Så tok hun av seg sløret og hadde på seg enkeklærne.
20 Juda sendte kjeet med vennen sin fra Adullamfor å få igjen pantet av kvinnen. Men han fant henne ikke.
21 Han spurte folket på stedet: «Hvor er den tempelprostituerte kvinnen i Enajim, hun som satt i veikanten?» De svarte: «Det har ikke vært noen prostituert kvinne her.»
22 Han kom tilbake til Juda og sa: «Jeg fant henne ikke, dessuten sa folket på stedet at det ikke hadde vært noen tempelprostituert kvinne der.»
23 Da sa Juda: «La henne beholde pantet, så blir vi ikke til skamme. Se, jeg sendte henne dette kjeet, men du fant henne ikke.»
24 Tre måneder senere ble det fortalt til Juda: «Tamar, svigerdatteren din, har drevet hor og er med barn.» Da sa Juda: «Før henne ut, hun skal brennes!»
25 Men da hun ble ført ut, sendte hun bud til sin svigerfar: «Jeg er med barn med den mannen som eier alt dette. Se etter hvem det er som eier dette seglet, snorene og staven!»
26 Juda kjente dem igjen og sa: «Hun er i sin gode rett mot meg, for jeg har ikke gitt henne til min sønn Sjela.» Siden hadde han ikke omgang med henne.
27 Da tiden kom og hun skulle føde, se, da var det tvillinger i morslivet hennes.
28 Under fødselen stakk den ene fram en hånd. Jordmoren tok hånden, bandt en skarlagenrød tråd om den og sa: «Han kom først.»
29 Men så trakk han tilbake hånden, og broren kom ut. Da sa hun: «Hvordan er det du bryter deg fram?» Så kalte de ham Peres.
30 Siden kom broren, han som hadde den skarlagenrøde tråden om hånden. Ham kalte de Serah.
1 Josef ble ført ned til Egypt. Potifar, en egypter som var hoffmann hos farao og sjef for livvakten, kjøpte ham av ismaelittene som hadde tatt ham med dit.
2 Herren var med Josef og lot ham lykkes. Han ble boende i huset til sin egyptiske herre.
3 Herren hans så at Herren var med ham og lot ham lykkes i alt han gjorde.
4 Josef vant velvilje hos herren sin og ble hans tjener. Potifar satte ham til å styre sitt hus og lot ham ta hånd om alt han eide.
5 Og fra den tid egypteren satte ham over sitt hus og alt han eide, velsignet Herren hans hus på grunn av Josef.Herrens velsignelse hvilte over alt han eide, både i huset og på marken.
6 Han lot Josef ta hånd om alt han eide, og bekymret seg ikke for noe bortsett fra maten han spiste. Josef var velskapt og vakker.
7 En tid etter hendte det at herrens kone kastet sine øyne på ham. «Ligg med meg!» sa hun.
8 Men han ville ikke og sa til henne: «Se, min herre trenger ikke å bekymre seg for noe i huset, han har latt meg ta hånd om alt.
9 Han er ikke større i dette huset enn jeg. Han har ikke nektet meg noe unntatt deg, for du er hans kone. Hvordan skulle jeg kunne gjøre noe så ondt og synde mot Gud?»
10 Hun snakket til Josef dag etter dag, men han hørte ikke på henne og ville ikke ligge med henne eller være sammen med henne.
11 Så hendte det en dag at han kom inn i huset for å gjøre arbeidet sitt. Ingen av husets folk var inne.
12 Da grep hun fatt i kappen hans og sa: «Ligg med meg!» Men han rømte ut av huset og lot kappen bli igjen i hendene hennes.
13 Da hun så at han lot kappen bli igjen i hendene hennes og selv rømte ut,
14 ropte hun på husets folk og sa: «Se! Mannen min har tatt inn i huset en hebreer som gjør oss til latter. Han kom til meg og ville ligge med meg, men jeg ropte så høyt jeg kunne.
15 Og da han hørte at jeg satte i å rope, lot han kappen være igjen hos meg og rømte ut.»
16 Så tok hun vare på kappen til herren hans kom hjem.
17 Hun fortalte ham den samme historien: «Den hebraiske slaven som du har tatt inn til oss, kom til meg og ville gjøre meg til latter.
18 Men da jeg satte i å rope, lot han kappen være igjen hos meg og rømte ut.»
19 Josefs herre ble brennende harm da han hørte hva hans kone fortalte. «Dette har slaven din gjort mot meg», sa hun.
20 Han tok Josef og satte ham i fengselet der kongens fanger satt lenket. Han ble sittende der i fengselet.
21 Men Herren var med Josef og viste ham godhet. Han lot ham finne godvilje hos fengsels bestyreren.
22 Han lot Josef ta hånd om alle fangene i fengselet og alt som skulle gjøre s der.
23 Bestyreren selv hadde ikke tilsyn med noe av det Josef hadde fått hånd om. For Herren var med Josef. For Herren lot alt han gjorde, lykkes for ham.
1 En tid etter hendte det at munnskjenken og bakeren hos kongen i Egypt fornærmet herren sin, egypterkongen.
2 Farao ble sint på de to hoffmennene sine, overmunnskjenken og bakermesteren.
3 Han satte dem i forvaring hos lederen for livvakten, i fengselet der Josef var fange.
4 Lederen for livvakten satte Josef til å ha tilsyn med dem og tjene dem. De ble sittende en tid i forvaring.
5 Mens munnskjenken og bakeren hos egypterkongen satt lenket i fengselet, hadde de to i en og samme natt hver sin drøm med ulik tydning.
6 Da Josef kom inn til dem om morgenen, så han at de var nedtrykt.
7 Han spurte faraos hoffmenn som satt i forvaring sammen med ham i hans herres hus: «Hvorfor har dere så triste ansikter i dag?»
8 De svarte: «Vi har begge hatt en drøm, men det er ingen her som kan tyde dem.» Da sa Josef til dem: «Hører ikke tydningen Gud til? Fortell!»
9 Så fortalte overmunnskjenken drømmen sin til Josef. Han sa: «Se, i drømmen min sto en vinstokk foran meg.
10 Det var tre greiner på den. Så snart den begynte å skyte knopper, sprang blomstene ut, og klasene ble til modne druer.
11 Jeg hadde faraos beger i hånden. Jeg tok druene, presset dem ut i begeret og rakte det til farao.»
12 Da sa Josef: «Dette er tydningen: De tre greinene er tre dager.
13 Om tre dager skal farao opphøye deg og gi deg stillingen din tilbake. Du skal rekke farao begeret hans på samme må te som før, da du var munnskjenken hans.
14 Bare du ville huske på meg når det går deg godt! Vis meg godhet, nevn meg for farao og få meg ut av dette huset.
15 For jeg er stjålet fra hebreernes land, og her har jeg ikke gjort noe som gjør meg fortjent til fangehullet.»
16 Da bakermesteren så at Josef hadde gitt en god tydning, sa han til ham: «Jeg var også i drømmen min. Og se, jeg hadde tre kurver med hvetebrød på hodet.
17 I den øverste kurven var det all slags bakverk til farao, men fuglene åt bakverket fra kurven på hodet mitt.»
18 Josef svarte: «Dette er tydningen: De tre kurvene er tre dager.
19 Om tre dager skal farao opphøye deg og henge deg i et tre, og fuglene skal ete kjøttet av deg.»
20 Den tredje dagen –det var faraos fødselsdag –holdt farao et festmåltid for alle tjenerne sine. Da opphøyde han overmunnskjenken og bakermesteren midt mellom tjenerne.
21 Overmunnskjenken ga han stillingen tilbake, så han fikk rekke farao begeret,
22 men bakermesteren hengte han. Det gikk slik Josef hadde tydet drømmene for dem.
23 Men overmunnskjenken husket ikke på Josef; han glemte ham.
1 To år senere hadde farao en drøm: Se, han sto ved Nilen.
2 Opp fra elven steg sju kuer, fine og fete, og begynte å beite i sivet.
3 Etter dem steg sju andre kuer opp fra elven, stygge og magre, og stilte seg sammen med kuene på elvebredden.
4 De stygge og magre kuene spiste opp de sju fine og fete. Da våknet farao.
5 Så sovnet han igjen og drømte for andre gang: Se, sju kornaks, tykke og gode, vokste på ett strå.
6 Etter dem skjøt det opp sju andre kornaks, tynne og svidd av østavinden.
7 De tynne aksene slukte de sju tykke og fulle aksene. Da våknet farao og skjønte at det var en drøm.
8 Men om morgenen var han urolig til sinns. Han sendte bud etter alle spåmennene og vismennene i Egypt. Farao fortalte dem drømmene sine, men det var ingen som kunne tyde dem for ham.
9 Da sa overmunnskjenken til farao: «I dag kom jeg til å tenke på mine synder.
10 En gang ble farao sint på tjenerne sine og satte meg i forvaring hos sjefen for livvakten sammen med bakermesteren.
11 I en og samme natt hadde vi hver vår drøm, jeg og han, med hver sin tydning.
12 Det var en ung hebreer sammen med oss der, en slave hos sjefen for livvakten. Vi fortalte ham drømmene våre, og han ga drømmene hver sin tydning.
13 Og slik han tydet dem for oss, slik gikk det. Farao ga meg stillingen tilbake, men bakermesteren hengte han.»
14 Da sendte farao bud etter Josef, og de skyndte seg å få ham opp av fangehullet. Han barberte seg og skiftet klær og gikk så inn til farao.
15 Farao sa til Josef: «Jeg har hatt en drøm, og det er ingen her som kan tyde den. Men jeg har hørt om deg at når du hører en drøm, kan du tyde den.»
16 Josef svarte farao: «Det er ikke opp til meg, bare Gud kan gi et svar som er godt for farao.»
17 Så sa farao til Josef: «Se, i drømmen sto jeg ved elvebredden.
18 Fra elven kom det opp sju kuer, fete og fine, og de begynte å beite i sivet.
19 Etter dem kom det opp sju andre kuer, tynne, magre og stygge. Så stygge kuer har jeg aldri sett i hele Egypt.
20 Og de magre, stygge kuene åt opp de første sju, de fete kuene.
21 Men da de hadde satt dem til livs, kunne det ikke merkes på dem; de var like stygge som før. Da våknet jeg.
22 I drømmen så jeg også sju kornaks som vokste på ett strå, fulle og gode.
23 Etter dem skjøt det opp sju andre aks, tørre, tynne og svidd av østavinden.
24 De tynne aksene slukte de sju gode. Dette fortalte jeg til spåmennene, men ingen kunne forklare det for meg.»
25 Da sa Josef til farao: «Farao har hatt en og samme drøm. Gud har latt farao få vite hva han vil gjøre.
26 De sju gode kuene er sju år, og de sju gode aksene er sju år. Det er en og samme drøm.
27 De sju magre og stygge kuene som kommer opp etter dem, er sju år. Og de sju kornaksene, tynne og svidd av østavinden, er sju år med hungersnød.
28 Det var det jeg mente da jeg sa til farao: Gud har vist farao hva han vil gjøre.
29 Se, det skal komme sju år med overflod i hele Egypt.
30 Etter dem skal det komme sju år med hungersnød, så all overfloden blir glemt i Egypt. Sulten skal fortære landet.
31 Ingen skal minnes overfloden i landet, for sulten som følger, skal bli hard.
32 Når farao hadde samme drøm to ganger, er det fordi dette er fastsatt av Gud. Han vil skynde seg å gjøre det.
33 Nå må farao se seg ut en vis og forstandig mann og sette ham over Egypt.
34 Farao må gripe inn. Han må peke ut tilsynsmenn over landet og kreve inn en femtedel av avlingen fra Egypt i de sju årene med overflod.
35 De skal samle all maten fra de gode årene som kommer, og lagre tresket korn under faraos beskyttelse i byene og ta vare på det.
36 Maten skal være forråd for landet i de sju årene med hungersnød som kommer over Egypt. Da skal ikke landet gå til grunne av sult.»
37 Farao og alle tjenerne hans syntes godt om dette rådet.
38 Og farao sa til tjenerne sine: «Finnes det en mann som denne, en som har Guds ånd i seg?»
39 Så sa farao til Josef: «Siden Gud har latt deg få vite alt dette, er det ingen så forstandig og vis som du.
40 Du skal styre mitt hus, og hele mitt folk skal rette seg etter det du sier. Bare når det gjelder tronen, skal jeg være større enn deg.»
41 Og farao sa til Josef: «Se, jeg setter deg over hele Egypt.»
42 Så tok han signetringen av hånden sin og satte den på hånden til Josef. Han kledde ham i linklær og hengte et gullkjede om halsen på ham.
43 Han lot Josef kjøre i den nest beste vognen sin, og de ropte foran ham: «Bøy kne!» Slik satte farao ham over hele Egypt.
44 Og han sa til Josef: «Jeg er farao, men uten din tillatelse skal ingen løfte en hånd eller fot i hele Egypt.»
45 Farao kalte Josef Safenat-Paneah, og han ga ham Asenat til kone. Hun var datter til Potifera, presten i On. Siden dro Josef omkring i Egypt.
46 Josef var tretti år gammel da han trådte fram for farao, kongen i Egypt. Så dro Josef bort fra farao og reiste over hele Egypt.
47 Jorden bar så det bugnet de sju årene det var overflod.
48 Og i de sju årene landet fikk, samlet han all slags grøde, og han lagret den i byene. I hver by lagret han grøde fra markene omkring.
49 Slik samlet Josef tresket korn i mengder så store som havets sand, helt til han ga opp å telle, for det kunne ikke telles.
50 Før det første året med hungersnød kom, fikk Josef to sønner med Asenat, datter til Potifera, presten i On.
51 Den førstefødte kalte han Manasse. «For Gud har latt meg glemme alt mitt strev og hele min fars hus.»
52 Den andre kalte han Efraim. «For Gud har gjort meg fruktbar i det landet der jeg ble plaget.»
53 De sju gode årene i Egypt tok slutt.
54 Så begynte de sju årene med hungersnød, slik Josef hadde sagt. Det ble hungersnød i alle land, men i hele Egypt var det mat.
55 Da hele Egypt led av sult, ropte folket til farao etter brød. Han sa til dem: «gå til Josef og gjør det han sier dere!»
56 Det ble hungersnød over hele jorden. Da åpnet Josef alle lagrene og solgte korn til egypterne, for hungersnøden var hard i Egypt.
57 Og all verden kom til Egypt for å kjøpe korn av Josef, for hungersnøden var hard over hele jorden.
1 Da Jakob fikk vite at det var korn i Egypt, sa han til sønnene sine: «Hvorfor sitter dere og ser på hverandre?
2 Jeg hører», sa han, «at det finnes korn i Egypt. Dra dit ned og kjøp korn til oss, så vi kan leve og ikke dø!»
3 Da dro ti av Josefs brødre for å kjøpe korn i Egypt.
4 Men Jakob sendte ikke Benjamin, Josefs bror, sammen med brødrene, for han sa: «En ulykke kunne ramme ham.»
5 Slik var Israels sønner blant dem som kom for å kjøpe korn, for det var hungersnød i Kanaan.
6 Nå var det Josef som styrte landet, og det var han som solgte korn til folket der. Josefs brødre kom og kastet seg ned for ham med ansiktet mot jorden.
7 Da Josef så brødrene sine, kjente han dem igjen, men han lot som om han ikke kjente dem. Han talte strengt til dem: «Hvor kommer dere fra?» De svarte: «Vi kommer fra landet Kanaan for å kjøpe mat.»
8 Josef kjente igjen brødrene sine, men de kjente ikke ham.
9 Han husket drømmene han hadde hatt om dem, og sa: «Dere er spioner! Dere er kommet for å se hvor landet ligger åpent.»
10 «Nei, herre», svarte de, «dine tjenere er kommet for å kjøpe mat.
11 Vi er alle sønner av en og samme mann. Vi er ærlige folk! Dine tjenere er ikke spioner.»
12 Men han svarte dem: «Jo, dere er kommet for å se hvor landet ligger åpent.»
13 Da sa de: «Dine tjenere var tolv brødre, vi er sønner av en og samme mann i Kanaan. Den yngste er hos faren vår i dag, og en er ikke mer.»
14 Men Josef sa til dem: «Det er som jeg har sagt: Dere er spioner!
15 Slik skal dere prøves: så sant farao lever, dere slipper ikke herfra uten at den yngste broren deres kommer hit!
16 La en av dere reise og hente broren deres, mens dere andre blir her som fanger. Slik skal det prøves om dere snakker sant. Hvis ikke, er dere spioner, så sant farao lever.»
17 Så holdt han dem i forvaring i tre dager.
18 På den tredje dagen sa Josef til dem: «Gjør dere som jeg sier, skal dere få leve; for jeg frykter Gud.
19 Nå får vi se om dere er ærlige. En av brødrene deres skal være igjen i forvaring mens dere andre drar av sted med korn for å stille sultenhjemme hos dere.
20 Kom så hit til meg med den yngste broren deres. Da er deres ord til å stole på, og dere skal slippe å dø.» Og slik gjorde de.
21 De sa til hverandre: «Sannelig, vi er skyldige! Vi så at broren vår var i stor nød da han bønnfalt oss om nåde, men vi hørte ikke på ham. Derfor er også vi nå kommet i nød.»
22 Ruben svarte dem: «Sa jeg ikke at dere ikke måtte gjøre gutten noe ondt? Men dere ville ikke høre, så nå kreves det gjengjeld for hans blod.»
23 De visste ikke at Josef forsto dette, for han brukte tolk.
24 Og han snudde seg fra dem og gråt. Så kom han tilbake og snakket med dem. Han tok Simon og bandt ham for øynene på dem.
25 Josef ga befaling om at sekkene deres skulle fylles med korn. Pengene skulle legges tilbake i sekkene, og de skulle få mat med på reisen. Og slik ble det gjort.
26 Så lesset de kornet på eslene og dro derfra.
27 Men en av dem åpnet sekken sin for å gi eselet fôr der de overnattet. Da fikk han øye på pengene, for de lå øverst i sekken.
28 Han sa til brødrene: «Pengene mine er lagt tilbake! Se, de ligger i sekken min!» Med hjertet i halsen sa de skjelvende til hverandre: «Hva er det Gud har gjort mot oss?»
29 Så kom de hjem til sin far Jakob i Kanaan. De fortalte ham alt som hadde hendt dem:
30 «Mannen som er herre i landet, talte strengt til oss og behandlet oss som om vi ville spionere der i landet.
31 Da sa vi til ham: Vi er ærlige folk og ikke spioner.
32 Vi var tolv brødre, sønner av samme far. En av oss er ikke mer, og den yngste er i dag hjemme hos faren vår i Kanaan.
33 Mannen som er herre over landet, sa da til oss: Slik skal jeg vite om dere er ærlige: La en av brødrene bli igjen hos meg, ta det dere trenger for å stille sultenhjemme hos dere, og dra av sted.
34 Kom så til meg med den yngste broren deres. Da kan jeg vite at dere ikke er spioner, men ærlige folk. Så skal dere få broren deres tilbake, og dere kan handle fritt i landet.»
35 Da de tømte sekkene, fant hver av dem pengepungensin der. Både de og faren ble redde da de fikk øye på pengepungene.
36 Deres far Jakob sa til dem: «Dere gjør meg barnløs! Josef er ikke mer, Simon er ikke mer, og nå vil dere ta Benjamin. Alt går meg imot.»
37 Da sa Ruben til sin far: «Du kan ta livet av begge sønnene mine dersom jeg ikke bringer ham tilbake til deg. Overlat ham i min hånd, jeg skal føre ham tilbake!»
38 Men han svarte: «Min sønn skal ikke dra ned sammen med dere. Broren hans er død, og han er alene tilbake. Skulle enulykke ramme ham på reisen dere nå legger ut på, da sender dere meg gråhåret og sorgtung ned i dødsriket.»
1 Hungersnøden lå tungt over landet.
2 Da de hadde brukt opp kornet de hadde hentet i Egypt, sa faren til dem: «Dra av sted igjen og kjøp litt mat til oss!»
3 Men Juda svarte: «Mannen advarte oss og sa: Dere får ikke tre fram for meg hvis ikke broren deres er med dere.
4 Hvis du sender broren vår med oss, skal vi dra ned og kjøpe mat til deg.
5 Men hvis du ikke gjør det, drar vi ikke. For mannen sa til oss: Dere får ikke tre fram for meg uten at broren deres er med dere.»
6 Da sa Israel: «Hvorfor gjorde dere meg ondt ved å fortelle mannen at dere har enda en bror?»
7 De svarte: «Mannen spurte oss nøye ut både om oss selv og om slekten vår. Han sa: Lever faren deres ennå? Har dere noen bror? Og vi svarte på det han spurte om. Hvordan kunne vi vite at han ville si: Kom hit med broren deres!»
8 Da sa Juda til sin far Israel: «Send gutten med meg! La oss bryte opp og dra av sted, så vi kan leve og ikke dø, både vi, du og barna våre.
9 Jeg skal garantere for ham, du kan kreve ham igjen av min hånd. Kommer jeg ikke tilbake med ham og stiller ham fram for deg, vil jeg være skyldig for deg hele mitt liv.
10 Hadde vi ikke ventet så lenge, kunne vi nå vært fram og tilbake to ganger.»
11 Da sa deres far Israel til dem: «Er det ingen annen råd, så gjør slik: Ta med i sekkene deres en gave til mannen, noe av det beste som finnes i landet, litt balsam og litt honning, gummi og harpiks, pistasjnøtter og mandler!
12 Og ta dobbelt så mange penger med dere, så dere kan levere tilbake de pengene dere fikk igjen, de som lå øverst i sekkene. Kanskje det var en feiltagelse.
13 Ta så broren deres, bryt opp og vend tilbake til mannen!
14 Måtte Gud, Den veldige, la dere finne barmhjertighet hos denne mannen, så han sender med dere den andre broren deres og Benjamin. Skal jeg bli barnløs, så blir jeg barnløs.»
15 Så tok mennene med seg denne gaven, dobbelt så mange penger, og Benjamin. De brøt opp og dro ned til Egypt og trådte fram for Josef.
16 Da Josef så at Benjamin var med dem, sa han til bestyreren for huset sitt: «Før disse mennene hjem, slakt og gjør i stand, for de skal spise hos meg ved middagstid!»
17 Mannen gjorde som Josef sa. Han tok dem med inn i Josefs hus.
18 Men da de ble ført inn i Josefs hus, ble de redde. De sa: «Det er vel på grunn av pengene som ble lagt tilbake i sekkene våre forrige gang, at vi blir ført hit. Nå kan de overfalle oss, kaste seg over oss, gjøre oss til slaver og ta eslene våre.»
19 De gikk bort til bestyreren for Josefs hus og snakket med ham ved inngangen til huset.
20 «Unnskyld oss, herre», sa de, «vi har vært her nede en gang før og kjøpt mat.
21 Men da vi slo leir for natten og åpnet sekkene våre, fant hver av oss pengene øverst i sekken, våre egne penger i sin fulle vekt. Nå har vi dem med oss tilbake.
22 Vi har også med oss mer penger til å kjøpe mat for. Vi vet ikke hvem som la pengene i sekkene våre.»
23 Da sa han: «Fred være med dere, vær ikke redde! Deres Gud, deres fars Gud, har gitt dere en skatt i sekkene. Pengene deres har jeg fått.» Så førte han Simon ut til dem.
24 Siden førte mannen dem inn i Josefs hus. Han ga dem vann så de fikk vasket føttene, og han ga fôr til eslene deres.
25 Og de gjorde gaven klar før Josef skulle komme ved middagstid, for de hadde hørt at de skulle spise der.
26 Så kom Josef hjem, og de bar fram gaven de hadde med seg inn i huset, og kastet seg til jorden for ham.
27 Han spurte hvordan det sto til med dem. Så sa han: «Står det bra til med den gamle faren deres, som dere snakket om? Lever han ennå?»
28 «Ja», svarte de, «det står bra til med vår far, din tjener. Han lever ennå.» De bøyde seg og kastet seg ned for ham.
29 Da fikk han øye på Benjamin, sin bror, og sa: «Er dette den yngste broren deres, som dere fortalte meg om? Gud være deg nådig, min sønn!»
30 Josef skyndte seg bort, for kjærligheten til broren blusset opp i ham, så han måtte gråte. Derfor gikk han inn i kammeret sitt og gråt.
31 Så vasket han ansiktet og gikk ut igjen. Han la bånd på seg og sa: «Sett fram maten!»
32 De satte fram for ham og for brødrene og for de egypterne som spiste hos ham, hver for seg. For egypterne kunne ikke spise med hebreerne; det var avskyelig for dem.
33 Brødrene fikk sitte rett foran Josef, den eldste øverst og den yngste nederst. Da så de forundret på hverandre.
34 Han lot dem få av rettene på sitt eget bord, og han lot Benjamin få fem ganger så mye som de andre. Og de drakk seg fulle sammen med ham.
1 Siden sa Josef til bestyreren for huset sitt: «Fyll sekkene til disse mennene med korn, så mye de orker å bære, og legg pengene til hver av dem øverst i sekken!
2 Legg så begeret mitt, sølvbegeret, øverst i sekken til den yngste, sammen med kornpengene hans!» Og han gjorde som Josef sa.
3 Da det ble lyst neste morgen, ble de sendt av sted med eslene sine.
4 De dro ut av byen, men var ikke kommet langt før Josef sa til bestyreren: «Sett etter mennene! Når du tar dem igjen, skal du si: Hvorfor gjengjelder dere godt med ondt?
5 Er ikke dette det begeret som min herre drikker av, og som han spår i? Det er ondt, det dere har gjort!»
6 Han tok dem igjen og sa dette til dem.
7 Men de svarte ham: «Hvorfor sier vår herre dette? Det kunne ikke falle dine tjenere inn å gjøre noe slikt!
8 Se, pengene som vi fant øverst i sekkene våre, tok vi med oss tilbake til deg fra Kanaan. Hvorfor skulle vi stjele sølv eller gull fra din herres hus?
9 Den av tjenerne dine som begeret blir funnet hos, skal dø, og vi andre skal være slaver for vår herre.»
10 Han svarte: «Det skal bli som dere sier denne gangen også. Den som begeret blir funnet hos, skal være slaven min, dere andre skal være uten skyld.»
11 Så skyndte de seg og løftet sekkene ned på jorden og åpnet hver sin sekk.
12 Han undersøkte dem, begynte hos den eldste og endte hos den yngste. Og begeret ble funnet i sekken til Benjamin.
13 Da flerret de klærne sine, lesset på hvert sitt esel og vendte tilbake til byen.
14 Da Juda og brødrene kom inn i Josefs hus, var Josef der ennå. Og de kastet seg til jorden for ham.
15 Josef sa til dem: «Hva er det dere har gjort? Vet dere ikke at en mann som jeg kan spå?»
16 «Hva skal vi svare, herre?» sa Juda. «Hva kan vi si? Hvordan kan vi vise at vi eruskyldige? Gud har funnet skyld hos dine tjenere. Nå er vi slavene dine, herre, både vi og han begeret ble funnet hos.»
17 Men Josef sa: «Det kunne ikke falle meg inn å gjøre slikt! Mannen som hadde begeret, skal være min slave. Dere andre kan dra opp til deres far.»
18 Da gikk Juda bort til ham og sa: «Vær så snill, herre, hør hva din tjener har å si, og bli ikke sint på din tjener, du er jo som farao selv.
19 Min herre spurte sine tjenere: Har dere noen far eller bror?
20 Og vi svarte: Vi har en gammel far, og han fikk en gutt på sine gamle dager. gutten s bror er død, og han er alene igjen etter sin mor. Faren elsker ham.
21 Da sa du til dine tjenere: Kom ned til meg med ham så jeg kan se ham med egne øyne!
22 Men vi svarte vår herre: gutten kan ikke forlate faren sin; gjør han det, dør faren.
23 Men du sa til tjenerne dine: Kommer ikke den yngste broren hit sammen med dere, skal dere ikke få tre fram for meg.
24 Da vi kom hjem til vår far, din tjener, fortalte vi ham hva du hadde sagt, herre.
25 Han sa: Dra av sted igjen og kjøp litt mat til oss.
26 Vi svarte: Vi kan ikke dra ned uten at den yngste broren vår er med. Drar vi uten broren vår, får vi ikke se mannen.
27 Da sa vår far, din tjener, til oss: Dere vet at min kone fødte meg to sønner.
28 Den ene ble borte for meg. Jeg sa at han sikkert var revet i hjel, og jeg har ikke sett ham siden.
29 Om dere også tar denne fra meg og det skulle hende ham en ulykke, da sender dere meg grå håret og sorgtung ned i dødsriket.
30 Kommer jeg nå til min far, din tjener, uten gutten som han er knyttet til med hele sin sjel,
31 da dør han når han ser at gutten ikke er med oss. Dine tjenere kommer til å sende vår far og din tjener gråhåret og sorgtung ned i dødsriket.
32 For jeg, din tjener, garanterte for unggutten hos far og sa: Kommer jeg ikke tilbake til deg med ham, er jeg skyldig for min far hele mitt liv.
33 La nå din tjener bli igjen som slave for min herre i stedet for gutten. Så kan han dra opp sammen med brødrene sine.
34 For hvordan skulle jeg kunne dra opp til faren min uten gutten og se den sorg som da ville ramme ham?»
1 Da klarte ikke Josef lenger å legge bånd på seg for alle som sto omkring ham. Han ropte: «La alle gå ut herfra!» Dermed var det ingen andre sammen med ham da Josef lot brødrene sine få vite hvem han var.
2 Han brast i gråt så høyt at egypterne hørte det, og faraos hus fikk høre om det.
3 Så sa Josef til brødrene sine: «Jeg er Josef! Lever far ennå?» Men brødrene kunne ikke svare ham, for de sto skrekkslagne foran ham.
4 Josef sa til dem: «Kom hit til meg!» De gikk bort til ham, og han sa: Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt.
5 Vær nå ikke nedslått og anklag ikke dere selv fordi dere solgte meg. Det var for å berge liv at Gud sendte meg foran dere.
6 I to år har det vært hungersnød i landet, og i enda fem år skal det verken pløyes eller høstes.
7 Men Gud sendte meg i forveien for å la dere bli en rest på jorden, slik at dere skal leve og mange bli berget.
8 Så det var ikke dere som sendte meg hit, men Gud. Han satte meg til far for farao, til herre over hele hans hus og til hersker over hele Egypt.
9 Skynd dere, dra opp til far og si: så sier Josef, sønnen din: «Gud har satt meg til herre over hele Egypt. Kom ned til meg, og drøy ikke!
10 Du skal få bo i Gosen og være nær meg, både du, barna og barnebarna dine, småfeet og storfeet ditt og alt du eier.
11 Jeg skal sørge for deg der, for ennå kommer det fem år med hungersnød. Verken du eller ditt hus eller noen av dine skal lide nød.»
12 Nå ser dere med egne øyne, både dere og min bror Benjamin, at det er jeg som taler til dere.
13 Fortell far om all den ære og makt jeg har i Egypt, og om alt dere har sett. Skynd dere, kom hit ned med far.
14 Så kastet han seg om halsen på Benjamin, broren sin, og gråt, og Benjamin gråt på skulderen hans.
15 Han kysset alle brødrene sine og gråt med dem. Etter dette snakket brødrene med ham.
16 Da de fikk høre i faraos hus at Josefs brødre var kommet, ble farao og tjenerne hans glade.
17 Farao sa til Josef: «Si til brødrene dine: Dette skal dere gjøre: Less på dyrene deres og dra hjem til Kanaan!
18 Ta så faren deres og familiene deres og kom til meg, så skal jeg gi dere det beste landet i Egypt, og dere skal spise av det feteste i landet.
19 Du skal by dem å gjøre dette: Ta med vogner fra Egypt til kvinnene og barna! Hent faren deres og kom hit!
20 Dere skal ikke bry dere om eiendelene deres, for det beste i hele Egypt skal tilhøre dere.»
21 Israels sønner gjorde så. Josef ga dem vogner, slik farao hadde sagt, og mat på veien.
22 Han ga nye klær til hver av dem. Til Benjamin ga han tre hundre sjekel sølv og fem klesskift.
23 Til faren sendte han ti esler med noe av det beste som fantes i Egypt, og ti eselhopper som bar tresket korn, brød og mat til farens reise.
24 Så sendte han brødrene av sted. Da de dro, sa han: «Dere må ikke krangle på veien!»
25 De dro opp fra Egypt og kom til sin far Jakob i Kanaan.
26 De fortalte: «Josef lever. Han er hersker over hele Egypt.» Men faren var like kald i hjertet, for han trodde dem ikke.
27 Da fortalte de ham alt Josef hadde sagt dem, og han fikk se vognene som Josef hadde sendt for å hen ham. Da livnet Jakob til.
28 «Dette er stort!» sa Israel. «Josef, sønnen min, lever ennå! Jeg vil reise og se ham før jeg dør.»
1 Så brøt Israel opp med alt det han hadde. Da han kom til Beer-Sjeba, ofret han slaktoffer til sin far Isaks Gud.
2 Gud talte til Israel i et syn om natten og sa: «Jakob, Jakob!» Og han svarte: «Her er jeg.»
3 Så sa han: «Jeg er Gud, din fars Gud. Vær ikke redd for å dra ned til Egypt, for jeg vil gjøre deg til et stort folk der.
4 Jeg går med deg ned til Egypt, men jeg skal føre deg opp igjen også. Og Josefs hånd skal lukke dine øyne.»
5 Så reiste Jakob fra Beer-Sjeba. Israels sønner løftet sin far Jakob, kvinnene og barna opp i vognene som farao hadde sendt for å hen ham.
6 De tok med seg buskapen og alle eiendelene de hadde samlet seg i Kanaan. Så kom Jakob og hele hans ætt med ham til Egypt.
7 Han hadde med seg hele ætten sin til Egypt, sønnene og sønnesønnene, døtrene og sønne døtrene.
8 Dette er navnene på israelittene som kom til Egypt, Jakob og hans etterkommere: Ruben, Jakobs førstefødte sønn,
9 og sønnene hans: Henok, Pallu, Hesron og Karmi;
10 Simons sønner: Jemuel, Jamin, Ohad, Jakin og Sohar, og Saul, sønn av en kvinne fra Kanaan;
11 Levis sønner: Gersjon, Kehat og Merari;
12 Judas sønner: Er, Onan, Sjela, Peres og Serah –Er og Onan døde i Kanaan; Peres hadde sønnene Hesron og Hamul;
13 Jissakars sønner: Tola, Puvva, Job og Sjimron;
14 Sebulonssønner: Sered, Elon og Jahleel.
15 Dette var Leas sønner som hun fødte Jakob i Paddan-Aram, i tillegg til datteren, Dina. I alt var det trettitre sønner og døtre.
16 Gads sønner: Sifjon, Haggi, Sjuni, Esbon, Eri, Arodi og Areli;
17 Asjers sønner: Jimna, Jisjva, Jisjvi og Beria, dessuten søsteren deres, Serah. Beria hadde sønnene Heber og Malkiel.
18 Dette var barna til Silpa, som Laban ga til Lea, datteren sin. Disse fødte hun Jakob, seksten i alt.
19 Sønnene til Rakel, Jakobs kone, var Josef og Benjamin.
20 Josef fikk barn i Egypt. Asenat, datter av Potifera, presten i On, fødte ham Manasse og Efraim.
21 Benjamins sønner: Bela, Beker, Asjbel, Gera, Naaman, Ehi, Rosj, Muppim, Huppimog Ard.
22 Dette var Rakels sønner, som hun fødte Jakob, fjorten i alt.
23 Dans sønn: Husjim;
24 Naftalis sønner: Jahseel, Guni, Jeser og Sjillem.
25 Dette var sønnene til Bilha, som Laban ga Rakel, datteren sin. Disse fødte hun Jakob, sju i alt.
26 De som kom med Jakob til Egypt, og som stammet fra ham, var sekstiseks i alt, foruten sønne konene hans.
27 Josef hadde to sønner som ble født i Egypt. Det var i alt sytti personer som kom med Jakobs hus til Egypt.
28 Jakob sendte Juda i forveien til Josef, for at han skulle vise vei til Gosen. Og de kom til landet Gosen.
29 Josef spente for vognen og dro opp for å møte sin far, Israel, i Gosen. Da han fikk se ham, kastet han seg om halsen hans og gråt lenge på skulderen hans.
30 Så sa Israel til Josef: «Nå kan jeg dø, jeg har sett ditt ansikt, du lever ennå!»
31 Josef sa til brødrene sine og de andre i familien: Jeg vil dra opp og fortelle farao dette. Jeg vil si at brødrene mine og familien min som var i Kanaan, er kommet til meg.
32 Mennene er gjetere og lever av buskapen sin. Småfeet og storfeet og alt de eier, har de tatt med.
33 Når så farao kaller på dere og spør: «Hva har dere til levevei?»
34 skal dere svare: «Dine tjenere har levd av buskapen helt fraung dommen av og til nå, vi som våre fedre.» Da får dere bo i Gosen, for gjetere er noe avskyelig for egypterne.
1 Josef gikk og fortalte dette til farao. Han sa: «Faren min og brødrene mine er kommet fra Kanaan med småfeet og storfeet sitt og alt de eier. Nå er de i Gosen.»
2 Han tok ut fem av brødrene sine og stilte dem fram for farao.
3 Farao sa til brødrene: «Hva har dere til levevei?» De svarte ham: «Dine tjenere er gjetere, vi som våre fedre.
4 Vi er kommet for å bo i landet», sa de til farao. «Dine tjenere fant ikke beite for småfeet sitt, for hungersnøden låtungt over Kanaan. La nådine tjenere få bo i Gosen!»
5 Da sa farao til Josef: «Faren din og brødrene dine er kommet til deg.
6 Hele Egypt ligger åpent foran deg. La faren din og brødrene dine bo i den beste delen av landet! De kan bo i Gosen. Og om du vet at det finnes dyktige folk blant dem, så gi dem ansvaret for buskapen min.»
7 Josef hentet faren sin og stilte ham fram for farao, og Jakob hilste farao.
8 «Hvor gammel er du?» spurte farao.
9 Jakob svarte: «Jeg har vandret omkring som en fremmed i 130 år. få og vonde har leveårene mine vært. De har vært færre enn leveårene til fedrene mine den tid de vandret omkring.»
10 Så velsignet Jakob farao og gikk bort fra ham.
11 Josef lot faren og brødrene bosette seg i Egypt. Han ga dem eiendom i den beste delen av landet, i Ramses, slik farao hadde sagt.
12 Josef sørget for mat til faren og brødrene og hele farens familie, alt etter tallet på barn.
13 Det fantes ikke mat i hele landet, for hungersnøden var svært hard. Egypt og Kanaan varutmattet av sult.
14 Josef samlet da alle pengene som fantes i Egypt og i Kanaan, det folk hadde gitt for kornet de hadde kjøpt, og Josef brakte pengene til faraos hus.
15 Men da det var slutt på pengene i Egypt og Kanaan, kom alle egypterne til Josef og sa: «Gi oss mat! Skal vi dø foran øynene på deg? Vi har ikke mer penger.»
16 Josef svarte: «Kom hit med buskapen deres. Jeg vil gi dere korn for buskapen hvis det er slutt på pengene.»
17 Så kom de med buskapen til Josef, og Josef ga dem korn for hestene, småfeet, storfeet og eslene. Slik sørget han for korn til dem det året, i bytte mot hele buskapen.
18 Året gikk, og året etter kom de til ham og sa: «Vi vil ikke skjule for vår herre at det er slutt på pengene og buskapen. Nå har vi ikke annet enn oss selv og jorden vår å tilby deg.
19 Hvorfor skal vi dø foran øynene dine, både vi og jorden vår? Kjøp oss og jorden for mat, så skal vi med jorden vår være slaver for farao! Gi oss så korn, så vi kan leve og ikke dø, og jorden vår ikke legges øde!»
20 Og Josef kjøpte opp all jord i Egypt for farao. Egypterne solgte alle åkrene sine, for hungersnøden var hard, og landet ble faraos eiendom.
21 Folket flyttet han til byene, fra den ene enden av Egypt til den andre.
22 Bare prestenes jord kjøpte han ikke, for prestene hadde en fastsatt inntekt fra farao og spiste det farao ga dem. Derfor solgte de ikke jorden sin.
23 Josef sa til folket: «I dag har jeg kjøpt dere og jorden deres for farao. Her har dere så korn slik at dere kan så til åkrene!
24 Dere skal gi farao en femtedel av avlingen. De fire andre delene skal dere ha til så korn og mat for dere og husstandene og barna deres.»
25 Da svarte de: «Du har reddet livet vårt! Bare du ser på oss med velvilje, herre, skal vi være slaver for farao.»
26 Så gjorde Josef dette til en lov som gjelder den dag i dag for jorden i Egypt, at farao skal ha en femtedel. Bare prestenes jord tilhørte ikke farao.
27 Så ble Israel boende i Egypt, i Gosen. De fikk eiendom der og var fruktbare og ble svært tallrike.
28 Jakob levde 17 år i Egypt. Hans levetid ble 147 år.
29 Da det nærmet seg tiden da Israel skulle dø, kalte han på Josef, sønnen sin, og sa: «Om du har velvilje for meg, så legg hånden din i fanget mitt. Vær god og trofast mot meg så du ikke begraver meg i Egypt!
30 Når jeg går til hvile hos mine fedre, før meg da opp fra Egypt og legg meg i graven deres!» «Jeg skal gjøre som du sier», svarte Josef.
31 Da sa Jakob: «Sverg på det for meg!» Og han sverget for ham. Så bøyde Israel seg i bønn ved hodegjerdet.
1 En tid etter at dette hadde hendt, ble det sagt til Josef: «Faren din er syk.» Da tok han med seg de to sønnene sine, Manasse og Efraim.
2 Det ble meldt til Jakob at Josef, sønnen hans, var kommet til ham. Da gjorde Israel seg sterk og satte seg opp i sengen.
3 Jakob sa til Josef: Gud, Den veldige, viste seg for meg i Lus i Kanaan og velsignet meg.
4 Han sa til meg: «Se, jeg vil gjøre deg fruktbar og tallrik og gjøre deg til en forsamling av mange folk. Jeg gir etterkommerne dine dette landet til en evig eiendom.»
5 Nå skal de to sønnene som ble født deg i Egypt før jeg kom hit, være mine. Efraim og Manasse skal være mine slik Ruben og Simon er det.
6 Men de barna du fikk etter dem, skal være dine. De skal ha navn etter brødrene sine i landet de skal arve.
7 Da jeg kom fra Paddan, døde Rakel fra meg på reisen. Det var i Kanaan, et stykke før vi kom til Efrat. Jeg gravla henne der på veien til Efrat, det er Betlehem.
8 Så fikk Israel se sønnene til Josef. «Hvem er disse?» spurte han.
9 «Det er sønnene mine, som Gud har gitt meg her», svarte Josef. Da sa Jakob: «Kom til meg med dem, så jeg kan velsigne dem!»
10 Israels øyne var tynget av alder, så han nesten ikke kunne se. Josef førte dem til ham, og hans far kysset og omfavnet dem.
11 Israel sa til Josef: «Jeg trodde ikke jeg skulle få se ansiktet ditt igjen, men nå har Gud til og med latt meg se barna dine!»
12 Så tok Josef dem ned fra fanget hans og bøyde seg med ansiktet mot jorden.
13 Siden tok Josef begge to og leide dem bort til ham, Efraim i den høyre hånden, til venstre for Israel, og Manasse i den venstre hånden, til høyre for Israel.
14 Men Israel strakte ut den høyre hånden sin og la den på hodet til Efraim, enda han var yngst, og den venstre hånden la han på hodet til Manasse. Han krysset altsåarmene. Men Manasse var den eldste.
15 Så velsignet han Josef og sa: «Mine fedre, Abraham og Isak, levde for Guds ansikt. Gud har vært min hyrde fra første stund til denne dag,
16 engelen som har løst meg ut fra alt ondt. måtte han velsigne gutten e! Gjennom dem skal navnet mitt leve, og navnet til Abraham og Isak, mine fedre. måtte de vokse og bli tallrike i landet!»
17 Josef så at faren la den høyre hånden sin på hodet til Efraim, og han mislikte det. Han tok farens hånd for åflytte den fra Efraims hode til Manasses.
18 «Ikke slik, far!» sa Josef til faren. «For dette er den førstefødte, legg den høyre hånden på hodet hans!»
19 Men faren nektet. Han sa: «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det! også han skal bli til et folk, også han skal bli stor, men broren hans, som er yngre, skal bli større. Ætten hans skal bli til mange folkeslag.»
20 Så velsignet han dem den dagen og sa: «Ved deg skal Israel velsigne og si: måtte Gud gjøre deg som Efraim og Manasse!» Han satte altså Efraim foran Manasse.
21 Siden sa Israel til Josef: «Nå skal jeg dø. Men Gud vil være med dere og føre dere tilbake til fedrenes land.
22 Jeg gir deg en bergrygg mer enn brødrene dine. Den har jeg med sverd og bue tatt fra amorittene.»
1 Jakob kalte sønnene sine til seg og sa: Kom sammen, så vil jeg fortelle hva som skal hende dere i dager som kommer:
2 Kom sammen og hør, dere Jakobs sønner, hør på Israel, deres far!
3 Ruben, du er min førstefødte, min kraft og den første frukt av min manndom, størst i heder, størst i makt.
4 Men du bruser over som vannet, derfor skal du ikke ha noe fortrinn. For da du steg opp i din fars seng, vanæret du den –i mitt leie steg han opp.
5 Simon og Levi er brødre. Våpnene deres er redskap for vold.
6 Min sjel, møt ikke i deres råd! Min ære, vær ikke med i deres forsamling! For i sinne drepte de menn, egenrådig skamskar de okser.
7 Forbannet er sinnet deres, for det er kraftig, og raseriet, for det er voldsomt! Jeg vil splitte dem i Jakob og spre dem ut i Israel.
8 Juda, deg priser dine brødre, du har hånden på fiendens nakke, din fars sønner bøyer seg for deg.
9 Juda er en løveunge! Fra byttet reiser du deg opp, min sønn. Han legger seg til ro og strekker seg som en løve, som en løvinne –hvem vekker ham?
10 Septer skal ikke vike fra Juda eller herskerstav fra hans føtter til han som eier den, kommer, han som folkene skal lyde.
11 Han binder eselet i vinstokken, eselfolen ved den edle ranken. Han vasker klærne sine i vin, kjortelen i drueblod.
12 Øynene hans er mørkere enn vin, tennene hvitere enn melk.
13 Sebulon bor ved havets kyst, kysten der skipene legger til, hans grense går til Sidon.
14 Jissakar er et velbygd esel som ligger mellom to kløvkurver.
15 Han så at det var godt å hvile, og at landet var vakkert. Da bøyde han nakken under byrden og ble en ufri slave.
16 Dan skal dømme folket sitt som en av Israels stammer.
17 Dan skal være en slange ved veien, en giftig slange på stien som biter hesten i hælene så rytteren faller bakover.
18 –Jeg venter på din frelse, Herre.
19 Gad blir angrepet av røverflokker, men angriper selv og forfølger dem.
20 Fra Asjer kommer det god mat, han setter fram kongelige retter.
21 Naftali er en hind som løper fritt; han taler vakre ord.
22 Josef er et ungt frukttre, et ungt frukttre ved kilden; greinene klatrer opp etter muren.
23 Bueskytterne gjør ham bitter, de skyter på ham og angriper ham.
24 Men buen hans er stødig, armer og hender er smidige takket være Jakobs Mektige, han som er gjeteren, Israels Klippe,
25 din fars Gud, han som hjelper deg, Den veldige, han som velsigner deg med velsignelse fra himmelen der oppe, med velsignelse fra dypet der nede, med velsignelse fra bryst og morsliv.
26 Din fars velsignelser er rikere enn velsignelsene til de evige fjell, enn herligheten til de eldgamle høyder. La dem komme over Josefs hode, over issen til ham som er fyrste blant sine brødre!
27 Benjamin er en jagende ulv. Om morgenen eter han sitt rov, om kvelden deler han byttet.
28 Dette er alle Israels stammer, tolv i tallet, og dette sa deres far til dem. Han velsignet dem og ga hver av dem en egen velsignelse.
29 Jakob ga dem denne befalingen: «Nå skal jeg bli forent med mitt folk. Gravlegg meg da hos fedrene mine i hulen på hetitten Efrons mark!
30 Det er den hulen som er på Makpela-marken, øst for Mamre i Kanaan, det jordstykket Abraham kjøpte av hetitten Efron for å ha til gravsted.
31 Der gravla de Abraham og Sara, hans kone; der gravla de Isak og Rebekka, hans kone; og der gravla jeg Lea.
32 Marken og hulen der er kjøpt fra hetittene.»
33 Da Jakob hadde gitt sønnene sine denne befalingen, trakk han føttene opp i sengen. Så utåndet han og ble forent med sitt folk.
1 Da kastet Josef seg gråtende ned over faren og kysset ham.
2 Josef på la legene som tjente hos ham, å balsamere faren; og legene balsamerte Israel.
3 Det tok førti dager, for så lang tid tar en balsamering. Og egypterne gråt over ham i sytti dager.
4 Da sørgetiden var over, sa Josef til faraos hoff-folk: «Om dere har velvilje for meg, så si til farao:
5 Min far tok meg i ed og sa: Når jeg nådør, må du legge meg i den graven jeg kjøpte meg i Kanaan. La meg derfor få dra opp og gravlegge far og så komme tilbake!»
6 Farao sa: «Dra bare opp og gravlegg din far, slik han lot deg sverge.»
7 Så dro Josef opp for å gravlegge faren. Alle faraos tjenere, de eldste i faraos hus og de eldste i landet dro opp sammen med Josef.
8 Hele Josefs hus, brødrene og hans fars hus var også med. Bare småbarna, småfeet og storfeet lot de bli igjen i Gosen.
9 Han hadde også med seg vogner og ryttere, så det ble et stort følge.
10 De kom til Goren-Haatad, som ligger på den andre siden av Jordan, og holdt en stor og verdig sørgehøytid der. Josef sørget over faren i sju dager.
11 Kanaaneerne som bodde i landet, så sørgehøytiden i Goren-Haatad og sa: «Det er en verdig sørgehøytid egypterne holder.» Derfor kalte de stedet Abel-Misrajim. Det ligger på den andre siden av Jordan.
12 Sønnene gjorde slik med Jakob som han hadde på lagt dem.
13 De førte ham til Kanaan og gravla ham i hulen på Makpela-marken, øst for Mamre, det jordstykket Abraham kjøpte av hetitten Efron for å ha til gravsted.
14 Da Josef hadde gravlagt faren, vendte han tilbake til Egypt sammen med brødrene sine og alle som hadde dratt opp med ham for å gravlegge Jakob.
15 Da Josefs brødre så at faren var død, sa de: «Bare nå ikke Josef legger oss for hat og gjengjelder oss alt det onde vi har gjort mot ham!»
16 Så sendte de bud til Josef og sa: «Før han døde, på la din far oss
17 at vi skulle si deg dette: Kjære, tilgi brødrene dine den uretten de gjorde da de syndet og handlet ondt mot deg. Tilgi nå uretten som er gjort av oss som tjener din fars Gud.» Josef gråt da de snakket slik til ham.
18 Siden kom brødrene selv og kastet seg ned for ham og sa: «Se, vi er dine tjenere.»
19 Da sa Josef til dem: «Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted?
20 Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag.
21 Så vær ikke redde! Jeg skal sørge for dere og barna deres.» Slik trøstet han dem og talte til hjertet deres.
22 Josef ble boende i Egypt, både han og hans fars hus. Han ble 110 år gammel.
23 Josef opplevde å få se Efraims barn i tredje ledd. Og barna til Makir, Manasses sønn, ble født på Josefs knær.
24 Josef sa til brødrene sine: «Nå skal jeg dø. Men Gud skal se til dere og føre dere opp fra dette landet til det landet han lovet Abraham, Isak og Jakob.»
25 Og Josef tok Israels-sønnene i ed og sa: «Når Gud ser til dere, da skal dere føre knoklene mine med herfra.»
26 Så døde Josef, 110 år gammel. De balsamerte ham, og han ble lagt i en kiste i Egypt.