1 Da Moses, Herrens tjener, var død, sa Herren til hans medhjelper Josva, Nuns sønn:
2 «Min tjener Moses er død. Gjør deg nåklar til å gå over Jordan, du og hele dette folket, inn i det landet som jeg vil gi til dem, til israelittene.
3 Hvert sted dere setter foten på, gir jeg dere, slik som jeg lovet Moses.
4 Området deres skal strekke seg fra ørkenen og Libanon til den store elven Eufrat, hele hetittlandet, og helt ut til Storhavet, der solen går ned.
5 Så lenge du lever, skal ingen kunne holde stand mot deg. Jeg vil være med deg slik jeg var med Moses. Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke.
6 Vær modig og sterk! For du skal gjøre dette folket til eiere av landet som jeg med ed lovet deres fedre å gi dem.
7 Vær bare modig og sterk, så du trofast følger hele den loven som Moses, min tjener, på la deg å holde. Vik ikke av fra den, verken til høyre eller venstre, så skal du lykkes overalt hvor du går.
8 Denne loven skal du alltid ha på dine lepper. Les fra lovboken dag og natt, så du trofast følger alt det som er skrevet i den. Da skal du ha fremgang der du ferdes, og alt skal lykkes for deg.
9 Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.»
10 Josva ga da folkets tilsynsmenn denne befalingen:
11 «Gå gjennom leiren og si til folket: Gjør i stand forsyninger til reisen! For om tre dager skal dere gå over Jordan og innta det landet Herren deres Gud gir dere i eie.»
12 Til rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme sa Josva:
13 «Husk hva Moses, Herrens tjener, på la dere da han sa: Herren deres Gud gir dere dette landet og lar dere finne hvile.
14 Kvinnene og barna og buskapen skal bli igjen i det landet Moses har gitt dere på østsiden av Jordan. Men alle dere tapre krigere skal krysse Jordan fullt rustetog gå i spissen for brødrene deres og hjelpe dem.
15 Først når Herren lar dem finne hvile slik som dere, og de har lagtunderseg det landet Herren deres Gud vil gi dem, kan dere vende tilbake og innta deres eget land, det som Moses, Herrens tjener, har gitt dere på østsiden av Jordan, der solen står opp.»
16 Da svarte de Josva: «Alt det du har befalt oss, skal vi gjøre, og hvor du enn sender oss, vil vi gå.
17 Slik vi adlød Moses, vil vi adlyde deg. måtte bare Herren din Gud være med deg slik han var med Moses.
18 Hver den som trosser deg og ikke hører på det du sier, hva du enn befaler ham, han skal dø. Vær bare modig og sterk!»
1 Josva, Nuns sønn, sendte i hemmelighet to spioner ut fra Sjittim. Han sa: «Gåog se nærmere på landet og Jeriko!» De gikk da av sted og tok inn i huset til en prostituert kvinne som het Rahab. Der fikk de overnatte.
2 Kongen i Jeriko fikk melding om at det var kommet noen israelitter om natten for å utforske landet.
3 Da sendte han bud til Rahab og sa: «Før ut de mennene som er kommet til deg og har tatt inn i huset ditt! For de er kommet for å utforske hele landet.»
4 Kvinnen skjulte de to mennene og svarte: «Ja, mennene kom til meg, men jeg visste ikke hvor de var fra.
5 Ved mørkets frembrudd, da byporten skulle stenges, gikk de ut, og jeg vet ikke hvor de gikk. Skynd dere etter dem, så kan dere ta dem igjen.»
6 Men hun hadde ført dem opp på taket og gjemt demunderlinhalmen hun hadde bredtutover der.
7 Kongens menn satte etter dem på veien mot Jordan, ned til vadestedene. Og så snart forfølgerne var kommet ut, ble porten stengt.
8 Før de hadde lagt seg til åsove, kom Rahab opp på taket
9 og sa til dem: «Jeg vet at Herren har gitt dere dette landet, og at frykten for dere har falt over oss. Alle som bor i landet, skjelver for dere.
10 For vi har hørt hvordan Herren tørket ut vannet i Sivsjøen foran dere da dere dro ut av Egypt, og hva dere gjorde med de to amorittkongene på den andre siden av Jordan, Sihon og Og, som dere slo med bann ogutslettet.
11 Da vi hørte om det, smeltet hjertet vårt bort, og vi mistet motet på grunn av dere. For Herren deres Gud er Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede.
12 Sverg nåved Herren at dere vil vise godhet mot min familie, siden jeg har gjort godt mot dere. Gi meg et troskapstegn på
13 at dere vil la min far og mor, mine brødre og søstre og alle i deres hus få leve, og berge livet vårt fra døden.»
14 Da svarte mennene: «Med vårt eget liv skal vi ståinne for deres liv, så sant du ikke røper planene våre. Når Herren gir oss landet, skal vi vise godhet og troskap mot deg.»
15 Så firte hun dem ned fra vinduet med et reip, for huset hennes gikk i ett med bymuren, og hun bodde i muren.
16 Hun sa til dem: «Dra opp i fjellet så dere ikke møter forfølgerne deres. Hold dere skjult der i tre dager, til forfølgerne har vendt tilbake. Etterpåkan dere gådit dere skal.»
17 Mennene sa til henne: «på ett vilkår er vi forpliktet av den eden du lot oss sverge:
18 Når vi går inn i landet, skal du binde denne røde snoren i vinduet som du firte oss ned fra, og så skal du samle din far og mor, dine brødre og hele familien din her i huset hos deg.
19 Hvis noen går ut av døren i huset ditt, skal blodet hans komme over hans eget hode, og vi er skyldfri. Men blir det lagt hånd på noen som er med deg i huset, skal blodet hans komme over vårt hode.
20 Og røper du planene våre, er vi løst fra den eden du lot oss sverge.»
21 Hun svarte: «Det skal bli som dere sier.» Så lot hun dem gå. De dro av sted, og hun bandt den røde snoren i vinduet.
22 Mennene gikk til de kom opp i fjellet. Der ble de i tre dager, til forfølgerne var kommet tilbake. De hadde lett hele veien uten å finne dem.
23 Så ga de to mennene seg på hjemveien. De gikk ned fra fjellet, krysset elven og kom til Josva, Nuns sønn. De fortalte ham alt som hadde skjedd dem,
24 og sa til Josva: «Herren har gitt hele landet i våre hender, og alle som bor i landet, skjelver for oss.»
1 Tidlig neste morgen brøt Josva og alle israelittene opp fra Sjittim, og de kom til Jordan. Der slo de leir før de krysset elven.
2 Etter tre dager gikk tilsynsmennene gjennom leiren
3 og befalte folket: «Når dere ser at levittprestene løfter opp Herren deres Guds paktkiste, skal dere bryte opp og følge etter den.
4 Men hold en avstand på omtrent to tusen alen. Kom den ikke for nær! Slik kan dere vite hvilken vei dere skal gå, for dere har aldri gått den veien før.»
5 Josva sa til folket: «Gjør dere rene og hellige! For i morgen vil Herren gjøre underblant dere.»
6 Og til prestene sa han: «Løft opp paktkisten og gå over elven foran folket!» Da løftet de paktkisten opp og gikk foran folket.
7 Herren sa til Josva: «Fra i dag av vil jeg gjøre deg stor i hele Israels øyne, så de forstår at jeg er med deg slik jeg var med Moses.
8 Du skal befale prestene som bærer paktkisten, åstanse ved vannkanten når de kommer til Jordan.»
9 Josva sa til israelittene: «Kom hit og hør ordene fra Herren deres Gud!»
10 Josva sa: «Av dette skal dere skjønne at den levende Gud er midt iblant dere, og at han for deres skyld vil ta landet fra kanaaneerne og hetittene, hevittene, perisittene, girgasjittene, amorittene og jebusittene:
11 Paktkisten som tilhører hele jordens herre, skal gå foran dere over Jordan.
12 Velg nåut tolv menn av Israels stammer, én fra hver stamme.
13 Når prestene som bærer kisten for Herren, hele jordens herre, setter føttene ned i Jordans vann, da skal vannet i Jordan renne bort, og det som strømmer til ovenfra, skal stå som en voll.»
14 Folket brøt opp fra teltene sine for å gå over Jordan, og prestene som bar paktkisten, gikk foran folket.
15 Jordan flommer over sine bredder i hele innhøstingstiden. Men da prestene som bar kisten, kom fram til Jordan og føttene deres brøt vannflaten,
16 stanset vannet som strømmet til ovenfra, og reiste seg som en voll langt oppe, ved Adam, den byen som ligger i nærheten av Saretan, mens det vannet som rant ned i Araba-sjøen, som kalles Saltsjøen, ble helt borte. Folket krysset elven rett imot Jeriko.
17 Prestene som bar Herrens paktkiste, ble stående trygt på den tørre bunnenmidt i Jordan mens alle israelittene gikk tørrskodd over, helt til alt folket var kommet over Jordan.
1 Da hele folket var kommet vel over Jordan, sa Herren til Josva:
2 «Velg dere tolv menn av folket, én fra hver stamme,
3 og befal dem: Ta opp tolv steiner fra det stedet midt i Jordan hvor prestene står, bær dem med dere over, og legg dem ned der dere slår leir i natt.»
4 Da kalte Josva til seg de tolv mennene han haddeutpekt blant israelittene, én fra hver stamme,
5 og sa til dem: «Gåmidt ut i Jordan, foran paktkisten til Herren deres Gud! Ta så opp en stein hver og legg den på skulderen, like mange steiner som det er stammer i Israel.
6 Dette skal være et tegn mellom dere. Når barna deres i morgen spør: Hva betyr disse steinene?
7 skal dere svare: Vannet i Jordan ble borte foran Herrens paktkiste. Da den kom ut i elven, ble vannet i Jordan borte, og disse steinene skal israelittene ha som et minne om det for all fremtid.»
8 Israelittene gjorde som Josva hadde befalt dem. Midt ute i Jordan tok de tolv steiner, like mange som Israels stammer, slik som Herren hadde sagt til Josva. De bar dem med seg til leiren og la dem ned der.
9 Og midt ute i Jordan, på det stedet hvor prestene med paktkisten hadde stått, reiste Josva tolv steiner. De er der den dag i dag.
10 Prestene som bar kisten, ble stående midt ute i Jordan til alt det var utført som Herren hadde befalt Josva å si til folket, slik også Moses hadde befalt Josva. Folket skyndte seg over elven.
11 Da alle var kommet over, gikk prestene videre foran folket med Herrens paktkiste.
12 Rubenittene og gadittene og halvparten av Manasses stamme gikk fullt rusteti spissen for israelittene, slik som Moses hadde sagt dem.
13 Omtrent førti tusen mann, væpnet til strid, gikk for Herrens ansikt over elven mot slettene ved Jeriko for å kjempe.
14 Den dagen gjorde Herren Josva stor i israelittenes øyne, og så lenge han levde, fryktet de ham slik de hadde fryktet Moses.
15 Herren sa til Josva:
16 «Si til prestene som bærer kisten med vitnesbyrdet, at de skal stige opp av Jordan.»
17 Og Josva befalte prestene: «Stig opp av Jordan!»
18 Med det samme prestene som bar Herrens paktkiste, steg opp av Jordan og satte foten på tørt land, vendte vannet i Jordan tilbake igjen og flommet over sine bredder som før.
19 Det var den tiende dagen i den første måneden at folket steg opp av Jordan. De slo leir i Gilgal, ved Jerikos østgrense.
20 De tolv steinene som de hadde tatt med seg fra Jordan, reiste Josva i Gilgal,
21 og han sa til israelittene: «Når barna deres i morgen spør sine fedre: Hva betyr disse steinene?
22 skal dere forklare det for barna og si: Her gikk israelittene over Jordan på tørt land.
23 Herren deres Gud tørket ut vannet i Jordan for dere til dere hadde gått over, slik Herren deres Gud gjorde med Sivsjøen, som han tørket ut for oss til vi hadde gått over.
24 Dette gjorde han for at alle jordens folk skal skjønne at Herrens hånd er sterk, og for at dere alle dager skal frykte Herren deres Gud.»
1 Da alle amorittkongene på vestsiden av Jordan og alle kanaaneerkongene ute ved havet hørte at Herren hadde tørket ut vannet i Jordan for israelittene til de hadde kommet over, smeltet hjertet deres bort, og de mistet motet på grunn av israelittene.
2 På den tiden sa Herren til Josva: «Lag deg noen flintkniver og omskjær israelittene på ny.»
3 Da laget Josva flintkniver og omskar israelittene ved Haaralot-høyden.
4 Dette er grunnentil at Josva omskar dem: Hele folket som dro ut av Egypt, det vil si mennene, alle krigerne, var døde i ørkenen på vei ut av Egypt.
5 Alle som dro ut, var omskåret, men ingen av dem som var født på ferden gjennom ørkenen etter at de dro ut av Egypt, var blitt omskåret.
6 I førti år vandret israelittene omkring i ørkenen, til alle krigerne som hadde dratt ut av Egypt, var døde. De ville ikke adlyde Herrens ord. Derfor sverget Herren at han ikke ville la dem få se det landet han med ed hadde lovet fedrene deres å gi oss, et land som flyter av melk og honning.
7 Det var sønnene deres, som Herren hadde latt vokse opp i deres sted, Josva omskar. De hadde jo forhud, siden de ikke var blitt omskåretunderferden.
8 Da hele folket var omskåret, holdt de seg i ro i leiren til de ble friske igjen.
9 Herren sa til Josva: «I dag har jeg veltet Egypts vanære vekk fra dere.» Derfor ble stedet kalt Gilgal, og det heter det den dag i dag.
10 Mens israelittene lå i leir ved Gilgal, holdt de påske der på Jeriko-slettene, om kvelden den fjortende dagen i måneden.
11 Og dagen etter påske, nettopp den dagen, spiste de av landets grøde: usyret brød og ristet korn.
12 Fra den dagen ble det slutt på mannaen. Siden israelittene nåkunne spise av landets grøde, fikk de ikke mer manna. Det året spiste de av avlingen fra Kanaans land.
13 En gang Josva var ved Jeriko, så han opp og fikk øye på en mann som sto framfor ham med løftet sverd i hånden. Josva gikk bort til ham og sa: «Er du med oss eller med fiendene våre?»
14 Mannen sa: «Nei, jeg er føreren for Herrens hær. Nå er jeg kommet.» Da falt Josva ned med ansiktet mot jorden og sa: «Hva har min herre å si til sin tjener?»
15 Føreren for Herrens hær svarte Josva: «Ta skoene av føttene, for stedet du står på, er hellig.» Det gjorde Josva.
1 Jeriko var lukketog stengt for israelittene. Ingen gikk ut, og ingen gikk inn.
2 Men Herren sa til Josva: «Se, jeg gir Jeriko med kongen og hans tapre krigere i dine hender.
3 Dere skal omringe byen; alle krigerne skal gårundt byen én gang. Det skal du gjøre i seks dager.
4 Sju prester skal bære sju bukkehorn foran paktkisten. På den sjuendedagen skal dere gåsju ganger rundt byen, og prestene skal blåse i bukkehornene.
5 Når hornet lyder, når dere hører støtet fra bukkehornene, skal hele folket sette i et høyt rop. Da skal bymuren styrte sammen, så hver og en kan gårett inn i byen.»
6 Josva, Nuns sønn, kalte prestene til seg og sa til dem: «Løft opp paktkisten. Sju prester skal bære sju bukkehorn foran Herrens kiste.»
7 Til folket sa han: «Gårundt byen! Krigerne skal gå foran Herrens kiste.»
8 Da Josva hadde talt til folket, gikk de sju prestene som bar de sju bukkehornene, foran Herren og blåste i hornene, mens Herrens paktkiste fulgteetter dem.
9 Krigerne gikk foran prestene som blåste i hornene, og baktroppen fulgteetter kisten. De gikk, og hornene ljomet.
10 Josva hadde befalt folket: «La det ikke høres krigsrop, gi ikke lyd fra dere og la ikke et ord komme fra munnenderes før den dagen jeg sier at dere skal rope! Da skal dere rope.»
11 Så lot han Herrens paktkiste bli ført én gang rundt byen. Siden gikk de tilbake til leiren og overnattet der.
12 Neste morgen sto Josva tidlig opp, og prestene løftet opp Herrens kiste.
13 De sju prestene som bar de sju bukkehornene, gikk foran Herrens kiste og blåste hele tiden i hornene. Krigerne gikk foran dem, baktroppen fulgteetter Herrens kiste, og hornene ljomet hele tiden.
14 De gikk én gang rundt byen denne andre dagen og vendte så tilbake til leiren. Dette gjorde de i seks dager.
15 Den sjuendedagen sto de opp ved daggry og gikk på samme må ten rundt byen, sju ganger. Det var bare den dagen de gikk sju ganger rundt byen.
16 Den sjuendegangen prestene blåste i hornene, sa Josva til folket: «Rop! For Herren har gitt dere byen.
17 Byen og alt som er i den, skal være bannlyst og tilfalle Herren. Bare den prostituerte Rahab skal få leve, hun og alle som er i huset hos henne, fordi hun skjulte mennene vi sendte ut.
18 Pass dere for det som er bannlyst, så dere ikke fristes til å ta av det. For da blir også Israels leir bannlyst, og dere førerulykke over den.
19 Alt sølv og gull og alle gjenstander av kobber og jern skal gjøre s hellig for Herren og bringes til Herrens skattkammer.»
20 Folket ropte mens prestene blåste i bukkehornene. Så snart folket hørte lyden av hornene, satte de i et høyt rop. Muren styrtet sammen, og hver og en gikk rett inn i byen. Så inntok de byen.
21 Alt som var i byen, både menn og kvinner, unge og gamle, storfe, småfe og esler, slo de med bann og hogg ned med sverd.
22 Til de to mennene som hadde spionert i landet, sa Josva: «gå inn i huset til den prostituertekvinnen. Før henne ut sammen med alle som hører henne til, slik dere har lovet henne med ed.»
23 Da gikk de unge spionene og førte ut Rahab og hennes far og mor og brødre og alle som hørte henne til. Alle slektningene hennes førte de ut og lot dem få slåseg nedutenfor Israels leir.
24 Men byen og alt som var i den, brente de opp. Bare sølvet og gulletog gjenstandene av kobber og jern la de i skattkammeret i Herrens hus.
25 Den prostituerte Rahab, hennes familie og alle som hørte henne til, lot Josva leve. Hennes familie bor blant israelittene den dag i dag fordi hun skjulte mennene som Josva hadde sendt for åspionere i Jeriko.
26 Den gangen lot Josva folket avlegge denne eden: «Forbannet for Herrens ansikt er den som forsøker å bygge opp igjen denne byen, Jeriko. Når han legger grunnvollen, skal det koste ham den førstefødte, og når han reiser porten, skal han miste den yngste.»
27 Og Herren var med Josva, og ryktet om ham spredte seg ut over hele landet.
1 Men israelittene var troløse og forgrep seg på det bannlyste godset: Akan, sønn av Karmi, sønn av Sabdi, sønn av Serah av Judas stamme, tok av det. Da flammet Herrens vrede opp mot israelittene.
2 Josva sendte noen menn fra Jeriko til Ai, som ligger ved Bet-Aven, øst for Betel. Han sa til dem at de skulle dra opp og spionere i landet. Og mennene dro opp og spionerte i Ai.
3 Da de kom tilbake til Josva, sa de til ham: «Ikke send hele hæren! La to eller tre tusen mann dra opp og ta Ai. Ikke slit ut hele hæren, for det bor så få der.»
4 Så dro da omkring tre tusen mann av hæren dit. Men de måtte flykte for folket i Ai,
5 som drepte omkring trettiseks av dem. De forfulgtedem fra byporten helt til steinbruddene og drepte dem på veien nedover. Da smeltet folkets hjerte bort og ble som vann.
6 Josva flerret klærne sine og kastet seg ned med ansiktet mot jorden foran Herrens paktkiste og ble liggende helt til kvelden, sammen med Israels eldste. De strødde jord på hodet.
7 Josva sa: «ÅGud, min Herre! Hvorfor førte du dette folket over Jordan? Var det for å overgi oss i amorittenes hender ogutslette oss? Om vi bare hadde blitt på den andre siden av Jordan!
8 Hør meg, Herre! Hva skal jeg si nå når Israel har snudd ryggen til sine fiender og flyktet?
9 Når kanaaneerne og alle de andre som bor her i landet, får høre om dette, kommer de til åomringe oss ogutslette våre navn fra jorden. Hva vil du da gjøre for ditt store navn?»
10 Da sa Herren til Josva: «Reis deg opp! Hvorfor ligger du slik med ansiktet mot jorden?
11 Israel har syndet! De har brutt den pakten jeg på la dem å holde, de har tatt av det bannlyste godset, de har stjålet det og gjemt det bort blant sine egne ting.
12 Derfor kan ikke israelittene holde stand mot fiendene. De må snu ryggen til dem og rømme fordi de selv er blitt slått med bann. Jeg vil ikke være med dere hvis dere ikke ødelegger det bannlyste godset som finnes hos dere.
13 Reis deg og gjør folket rent og hellig! Du skal si: Gjør dere hellige til i morgen! For så sier Herren, Israels Gud: Du har bannlyst gods hos deg, Israel. Du kan ikke holde stand mot fiendene før dere har fjernet det bannlyste godset som finnes hos dere.
14 I morgen tidlig skal dere stige fram, stamme for stamme. Den stammen som Herren tar ut, skal stige fram, slekt for slekt. Den slekten som Herren tar ut, skal stige fram, familie for familie. Og den familien Herren tar ut, skal stige fram, mann for mann.
15 Den som blir tatt med bannlyst gods, skal brennes i ilden, han og alt som er hans. For han har brutt Herrens pakt og gjort en skammelig gjerning i Israel.»
16 Neste morgen sto Josva tidlig opp og lot Israel stige fram, stamme for stamme. Og Judas stamme ble tatt ut.
17 Han lot da slektene i Juda stige fram, og Serah-slekten ble tatt ut. Så lot han Serah-slekten stige fram, familie for familie, og Sabdis familie ble tatt ut.
18 Til slutt lot han Sabdis familie stige fram, mann for mann, og Akan ble tatt ut. Han var sønn av Karmi, sønn av Sabdi, sønn av Serah av Judas stamme.
19 Da sa Josva til Akan: «Min sønn, gi Herren, Israels Gud, ære, og takk ham! Fortell meg hva du har gjort, og skjul ikke noe for meg.»
20 Akan svarte: «Det er sant, jeg har syndet mot Herren, Israels Gud. Dette har jeg gjort:
21 Blant byttet så jeg en kostbar kappe fra Sjinar, to hundresjekel sølv og en gullbarre på femti sjekel. Jeg fikk lyst på dette og tok det. Nåligger det gjemtunder jorden inne i teltet mitt, med sølvet nederst.»
22 Da sendte Josva noen menn av sted, og de løp bort til teltet. Byttet var gjemt i teltet, med sølvet nederst.
23 De tok det med seg fra teltet og brakte det til Josva og alle israelittene og tømte det ut foran Herrens ansikt.
24 Josva og hele Israel tok Akan, Serahs sønn, sammen med sølvet, kappen og gullbarren, med sønner og døtre, storfe, esler og småfe, teltet og alt han eide, og de førte det opp til Akor-dalen.
25 Josva sa: «For enulykke du har ført over oss! I dag skal Herren føreulykke over deg.» Og hele Israel steinet ham. De brente og steinet alt og alle.
26 Så kastet de en stor steinhaug over ham, og den ligger der den dag i dag. Da vendte Herren om fra sin brennende vrede. Derfor kalles dette stedet Akor-dalen den dag i dag.
1 Herren sa til Josva: «Vær ikke redd og mist ikke motet! Ta med deg hele hæren og gjør deg klar til å dra opp mot Ai. Se, jeg gir kongen i Ai og hans folk og by og land i dine hender.
2 Gjør det samme med Ai og kongen der som du gjorde med Jeriko og kongen der, men dere kan beholde det byttet og den buskapen dere tar. Legg deg nåi bakhold på den andre siden av byen!»
3 Josva og hele hæren gjorde seg da klar til å dra opp mot Ai. Han valgte ut tretti tusen mann, tapre krigere, og sendte dem av sted om natten.
4 Han ga dem denne ordren: «Legg dere i bakhold på den andre siden av byen, ikke så langt fra den, og hold dere beredt, alle sammen.
5 Så skal jeg og hele folket som er med meg, nærme oss byen. Når de rykker ut mot oss, slik de gjorde første gangen, skal vi flykte for dem.
6 Da vil de komme etter oss slik at vi får lokket dem bort fra byen. For de tenker vel at vi flykter for dem som vi gjorde første gangen. Og mens vi flykter,
7 skal dere komme fram fra bakholdet og innta byen.Herren deres Gud vil overgi den i deres hender.
8 Når dere har tatt byen, skal dere sette den i brann. Gjør som Herren har sagt. Se, dette er min ordre til dere.»
9 Så sendte Josva dem av sted, og de gikk og la seg i bakhold vest for Ai, mellom Betel og Ai. Den natten tilbrakte Josva hos hæren.
10 Neste morgen sto Josva tidlig opp og mønstret hæren. Så dro han og de eldste i Israel i spissen for hæren opp mot Ai.
11 Hele hæren som var med ham, rykket fram til de kom så nær at de hadde byen rett foran seg. De slo leir nord for Ai, med en dal mellom seg og byen.
12 Så tok Josva omkring fem tusen mann og la dem i bakhold vest for Ai, mellom Betel og Ai.
13 Hæren tok oppstilling, en avdeling nord for byen og en i bakhold vest for byen. Den natten gikk Josva ned i dalen.
14 Da kongen i Ai så dette, rykket mennene i byen raskt ut for å møte israelittene i strid tidlig om morgenen. Kongen og hele hans hær dro ut til samlingsplassen rett mot Araba-sletten. Han visste ikke at det låfolk i bakhold på den andre siden av byen.
15 Josva og hele Israel lot som om de ble slått, og flyktet foran dem mot ørkenen.
16 Alt mannskap i byen varutkalt for å forfølge dem. De forfulgte Josva, og de ble lokket bort fra byen.
17 Ikke én mann ble igjen i Ai; alle dro ut etter israelittene. De lot byen ligge åpen og forfulgte Israel.
18 Da sa Herren til Josva: «Rekk sabelen du har i hånden, ut mot Ai! For nå vil jeg gi byen i dine hender.» Josva rakte sabelen han hadde i hånden, ut mot byen.
19 I det samme han rakte hånden ut, reiste de som lå i bakhold seg hurtigfra skjulestedet sitt og stormet inn i byen. De inntok den og satte den straks i brann.
20 Da mennene fra Ai snudde seg, fikk de se røyken fra byen stige opp mot himmelen. Men de hadde ikke noe sted åflykte, verken hit eller dit, for den hæren som hadde flyktet ut i ørkenen, vendte seg nåmot forfølgerne.
21 Da Josva og alle israelittene så at de som lå i bakhold, hadde inntatt byen, og at det steg røyk opp fra den, snudde de og angrep mennene fra Ai.
22 De andre rykket ut mot dem fra byen. De var omringet av israelitter, både fra den ene og fra den andre kanten. De hogg dem ned slik at ingen overlevde eller slapp unna.
23 Men kongen i Ai ble fanget levende, og de førte ham til Josva.
24 Da israelittene hadde drept alle innbyggerne i Ai ute på sletten i ørkenen, dit de hadde fulgt etter dem, og alle som en hadde falt for sverd, vendte israelittene tilbake til Ai og hogg de gjenværende ned med sverd.
25 Det var i alt tolv tusen som falt den dagen, både menn og kvinner, alle som bodde i Ai.
26 Josva trakk ikke denutstrakte hånden med sabelen tilbake før han hadde slått alle innbyggerne i Ai med bann.
27 Men buskapen og det de plyndret i byen, tok israelittene med som krigsbytte, etter den befaling Herren hadde gitt Josva.
28 Josva brente Ai og lot den ligge som en ruinhaug for alltid, et øde sted, slik det er den dag i dag.
29 Kongen i Ai hengte han opp på en trepåle og lot ham henge der til kvelden kom. Da solen gikk ned, ga Josva ordre om at de skulle ta liket ned fra trepålen. De kastet det ved inngangen til byporten, og over liket reiste de en stor steinhaug, som ligger der den dag i dag.
30 På den tid bygde Josva et alter for Herren, Israels Gud, på Ebal-fjellet,
31 slik Moses, Herrens tjener, hadde befalt israelittene, og som det er skrevet i lovboken til Moses: et alter av hele steiner som det ikke hadde vært brukt jern på. På dette la de brennoffer for Herren og slaktet fredsoffer.
32 Der på steinene skrev Josva en avskrift av den loven som Moses hadde skrevet i israelittenes på syn.
33 Hele Israel, både innflyttere og fødte israelitter, sto sammen med folkets eldste, tilsynsmenn og dommere på begge sider av kisten, rett imot levittprestene som bar Herrens paktkiste. Halvparten sto vendt mot Garisim-fjellet og halvparten mot Ebal-fjellet, slik Moses, Herrens tjener, en gang hadde sagt at det skulle være når velsignelsen ble lyst over Israel.
34 Deretter leste Josva opp alt som sto i loven, både velsignelsen og forbannelsen, nøyaktig slik det var skrevet i lovboken.
35 Ikke ett ord av alt det Moses hadde på budt, unnlot Josva ålese opp for hele Israels forsamling og for kvinnene, barna og de innflytterne som bodde blant dem.
1 Da alle kongene som bodde vest for Jordan, i fjellandet, i lavlandet og langs hele kysten av Storhavet opp mot Libanon, hetittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene, hevittene og jebusittene, fikk høre hva som hadde hendt,
2 sluttetde seg sammen for å kjempe mot Josva og israelittene, alle som en.
3 Men da innbyggerne i Gibeon hørte hva Josva hadde gjort med Jeriko og Ai,
4 grep de til list, de også. De gikk av sted og provianterte, og på eslene sine la deutslitte kløvsekker ogutslitte vinsekker som var både sprukketog lappet.
5 De tokutslitte og lappede sko på føttene ogutslitte klær på kroppen, og alt brød i provianten var tørt og smuldret.
6 Så dro de til Josva i leiren ved Gilgal og sa til ham og israelittene: «Vi kommer fra et land langt borte. Slutt nå en pakt med oss!»
7 Israelittene sa til hevittene: «Dere bor kanskje her midt iblant oss. Hvordan kan vi da slutte pakt med dere?»
8 De sa til Josva: «Vi er dine tjenere.» Josva spurte: «Hvem er dere, og hvor kommer dere fra?»
9 Hevittene svarte: «Dine tjenere er kommet fra et land langt borte fordi det går ord om Herren din Gud. Vi har hørt det som blir sagt om ham, om alt det han gjorde i Egypt,
10 og alt det han gjorde med de to amorittkongene på den andre siden av Jordan, Sihon, kongen i Hesjbon, og Basan-kongen Og, som bodde i Asjtarot.
11 Derfor sa våre eldste og alle som bor i landet vårt: Ta med dere mat på veien, gådem i møte og si til dem: Vi er deres tjenere. Slutt nå en pakt med oss!
12 Her er brødet vårt, som var varmt da vi tok det med hjemmefra den dagen vi dro av sted til dere. Men se nåhvor tørt og smuldret det er blitt!
13 Her er vinsekkene våre, som var nye da vi fylte dem. Men se, Nå er de sprukne. Og her ser dere klærne og skoene våre, slitt ut på den lange reisen.»
14 Mennene tok fra provianten deres, men de spurte ikke Herren til råds.
15 Josva sluttetfred og inngikk en pakt med dem om at de skulle få leve. Og menighetens ledere bekreftet dette for dem med ed.
16 Tre dager etter at israelittene hadde sluttetpakt med dem, fikk de høre at de var naboer og bodde midt iblant dem.
17 Israelittene brøt da opp, og den tredje dagen kom de til byene deres. Byene var Gibeon, Kefira, Beerot og Kirjat-Jearim.
18 Men israelittene slo dem ikke i hjel, siden menighetens ledere hadde avlagt ed ved Herren, Israels Gud. Da klaget hele menigheten til lederne.
19 Men lederne sa til menigheten: «Vi har avlagt ed ved Herren, Israels Gud. Nå har vi ikke lov til årøre dem.
20 Men slik gjør vi med dem: Vi lar dem leve, så vi ikke rammes av vrede på grunn av eden vi har sverget dem.»
21 Lederne sa: «De skal få leve.» Og de ble vedhoggere og vannbærere for hele menigheten, slik lederne sa til dem.
22 Josva kalte mennene fra Gibeon til seg og sa til dem: «Hvorfor narret dere oss og sa at dere bor langt borte, når dere bor iblant oss?
23 Nå skal dere være forbannet! Ingen av dere skal slippe å være slaver. Dere skal hugge ved og bære vann til min Guds hus.»
24 Da svarte de Josva: «Det var blitt kunngjort klart og tydelig for dine tjenere at Herren din Gud hadde på budt sin tjener Moses å gi dere hele landet og for deres skyldutrydde alle som bor der. Da ble vi redde for at dere skulle drepe oss, og derfor gjorde vi som vi gjorde.
25 Men Nå er vi i din hånd. Gjør med oss det som er rett og riktig i dine øyne.»
26 Josva gjorde da slik at han reddet dem fra israelittene, så de ikke ble drept.
27 Og samme dagen satte Josva dem til åhugge ved og bære vann til menigheten og til Herrens alter, og det gjør de den dag i dag på det stedet Herren har valgt ut.
1 Adoni-Sedek, kongen i Jerusalem, fikk høre at Josva hadde inntatt Ai og slått byen med bann, at han hadde gjort det samme med Ai og kongen der som han hadde gjort med Jeriko og kongen der, og at innbyggerne i Gibeon hadde sluttetfred med israelittene og bodde midt iblant dem.
2 Da ble han svært redd. For Gibeon var en stor by, like stor som en av kongebyene, større enn Ai, og alle mennene der var tapre krigere.
3 Adoni-Sedek, kongen i Jerusalem, sendte derfor bud til Hoham, kongen i Hebron, til Piram, kongen i Jarmut, til Jafia, kongen i Lakisj, og til Debir, kongen i Eglon, og sa:
4 «Kom opp og hjelp meg så vi kan slå Gibeon. For de har sluttetfred med Josva og israelittene.»
5 De fem amorittkongene, kongene i Jerusalem, Hebron, Jarmut, Lakisj og Eglon, samlet seg da og dro dit opp med hærene sine. De beleiret Gibeon og gikk til angrep på byen.
6 Da sendte mennene i Gibeon bud til Josva i leiren ved Gilgal og sa: «Slå ikke hånden av tjenerne dine! Skynd deg opp, berg oss og hjelp oss! For alle amorittkongene som bor i fjellandet, har slått seg sammen mot oss.»
7 Josva dro da opp fra Gilgal sammen med hele hæren, alle de tapre krigerne.
8 Herren sa til Josva: «Vær ikke redd for dem, jeg overgir dem i dine hender! Ikke én av dem skal greie å holde stand mot deg.»
9 Josva komuventet på dem, etter en hel natts marsj fra Gilgal.
10 Herren skapte forvirring i rekkene da israelittene kom, og de på førte fienden et stort nederlag ved Gibeon. Siden forfulgteisraelittene dem på veien oppover mot Bet-Horon, helt til Aseka og Makkeda, og hogg dem ned.
11 Da de hadde flyktet for israelittene og var kommet til bakken ned fra Bet-Horon, kastet Herren store steiner ned over dem fra himmelen, hele veien til Aseka, så de døde. De som ble drept av haglsteinene, var flere enn de som israelittene drepte med sverd.
12 På den dagen da Herren ga amorittene i israelittenes hånd, talte Josva til Herren. Han sa i israelittenes nærvær: «Sol, ståstille i Gibeon, må ne, i Ajjalons dal!»
13 Da sto solen stille og månen stanset, til folket fikk tatt hevn over sine fiender. Slik står det skrevet i «Den rettskafnes bok» . Solen stanset midt på himmelen, og den skyndte seg ikke med å gå ned før en hel dag var til ende.
14 Aldri har det, verken før eller siden, vært en dag som denne, da Herren bønnhørte en mann slik. For Herren førte krig for Israel.
15 Så vendte Josva og hele Israel med ham tilbake til leiren ved Gilgal.
16 Men de fem kongene flyktet og gjemte seg i hulen ved Makkeda.
17 Da Josva fikk vite at de fem kongene var funnet, og at de hadde gjemt seg i hulen ved Makkeda,
18 sa han: «Velt store steiner foran inngangen til hulen og sett noen menn til å holde vakt over dem.
19 Men selv må dere ikke bli der. Forfølg fiendene og hugg dem ned. La dem ikke komme inn i byene sine! For Herren deres Gud har overgitt dem i deres hender.»
20 Josva og israelittene på førte dem et stort nederlag og gjorde ende på dem; bare noen få overlevde og kom seg inn i de befestede byene.
21 Så vendte hele hæren i god behold tilbake til Josva i leiren ved Makkeda. Ingen våget åbruke skarpe ord mot israelittene.
22 Så sa Josva: «Åpne inngangen og før disse fem kongene ut av hulen til meg.»
23 De gjorde det og førte de fem kongene ut til ham fra hulen: kongen i Jerusalem, kongen i Hebron, kongen i Jarmut, kongen i Lakisj og kongen i Eglon.
24 Da de hadde ført kongene ut til Josva, kalte han alle mennene i Israel til seg og sa til hærførerne som hadde fulgt ham: «Kom hit og sett foten på nakken til disse kongene!» Og de kom fram og satte foten på nakken deres.
25 Josva sa til dem: «Vær ikke redde og mist ikke motet! Vær modige og sterke! For slik vil Herren gjøre med de fiendene dere kommer i strid med.»
26 Deretter hogg Josva dem ned. Han drepte dem og hengte dem opp på fem trepåler, og de ble hengende på på lene til kvelden kom.
27 Ved solnedgang ga Josva ordre om at de skulle tas ned fra på lene og kastes inn i hulen der de hadde gjemt seg. Det ble lagt store steiner foran åpningen til hulen, og steinene ligger der den dag i dag.
28 Samme dagen inntok Josva også Makkeda og hogg ned kongen og alle i byen med sverd. Han slo byen med bann ogutslettet alt levende i den. Han lot ingen overlevende bli igjen. Med kongen i Makkeda gjorde han likedan som han hadde gjort med kongen i Jeriko.
29 Fra Makkeda dro Josva og hele Israel med ham videre til Libna, og han gikk til angrep på byen.
30 Herren ga også Libna og kongen der i Israels hender. Josva hogg ned folket og alt levende i byen med sverd. Han lot ingen overlevende bli igjen. Med kongen gjorde han likedan som han hadde gjort med kongen i Jeriko.
31 Fra Libna dro Josva og hele Israel med ham videre til Lakisj. Han beleiret byen og gikk til angrep på den.
32 Herren ga Lakisj i hendene på israelittene, og neste dag inntok de byen. De hogg ned folket og alt levende i byen med sverd, som de hadde gjort i Libna.
33 Da dro Horam, kongen i Geser, opp for å hjelpe Lakisj. Men Josva slo både ham og hæren hans, og ingen overlevende ble igjen.
34 Fra Lakisj dro Josva og hele Israel med ham videre til Eglon. De beleiret byen og gikk til angrep på den.
35 Den dagen inntok de byen og hogg alle ned med sverd. På denne dagen slo de alt levende i byen med bann, slik de hadde gjort i Lakisj.
36 Fra Eglon dro Josva og hele Israel med ham videre opp til Hebron og gikk til angrep på byen.
37 De inntok den og hogg alle ned med sverd. De hogg ned kongen i byen og folket i alle byene som hørte under Hebron, alt levende. De lot ingen overlevende bli igjen. På samme må te som de hadde gjort med Eglon, slo de byen med bann ogutslettet alt levende i den.
38 Josva og hele Israel med ham vendte seg nåmot Debir. De gikk til angrep på byen
39 og inntok den. Kongen der og folket i alle byene som hørte under Debir, hogg de ned med sverd. De slo alt levende med bann og lot ingen overlevende bli igjen. Slik de hadde gjort med Hebron og med Libna og kongen der, slik gjorde de nå med Debir og kongen der.
40 Josva tok hele landet, både fjellandet, Negev, lavlandet og liene og alle kongene der. Han lot ingen overlevende bli igjen. Alt levende slo han med bann, slik Herren, Israels Gud, hadde på budt.
41 Josva tok alt landet fra Kadesj-Barnea til Gaza og hele Gosen-landet til Gibeon.
42 I ett og samme felttog slo han alle kongene der og tok deres land. For Herren, Israels Gud, kjempet for Israel.
43 Så vendte Josva og hele Israel med ham tilbake til leiren ved Gilgal.
1 Da Jabin, kongen i Hasor, fikk høre om dette, sendte han bud til Jobab, kongen i Madon, til kongen i Sjimron og kongen i Aksjaf
2 og til kongene i fjellandet i nord, på Araba-sletten sør for Kinneret, i lavlandet og i høylandet ved Dor mot vest,
3 til kanaaneerne i øst og vest, til amorittene, hetittene og perisittene, til jebusittene i fjellandet og hevittene ved foten av Hermon, i Mispa-landet.
4 De dro ut med troppene sine, en stor hær, tallrik som sanden på havets bredd, og med en stor mengde hester og vogner.
5 Alle disse kongene dro i følge til Merom-elven og slo felles leir der for å gå til kamp mot Israel.
6 Da sa Herren til Josva: «Vær ikke redd for dem! I morgen på denne tid skal jeg sørge for at de ligger falne foran israelittene. Du skal skjære over hasene på hestene og brenne opp vognene deres.»
7 Josva og hæren hans overrumplet dem ved Merom-elven og gikk til angrep på dem.
8 Herren overga dem i Israels hender. Israelittene slo dem og forfulgtedem helt til det store Sidon og Misrefot-Majim og til Mispa-dalen i øst. De knuste sine fiender, slik at ingen overlevende ble igjen.
9 Og Josva gjorde med dem som Herren hadde sagt. Han skar over hasene på hestene og brente opp vognene deres.
10 Etterpåsnudde Josva om, inntok Hasor og hogg ned kongen der med sverd. Hasor var før i tiden det fremste av alle disse kongedømmene.
11 Alt levende der ble huggetned med sverd. De ble slått med bann, ikke et liv ble spart. Byen Hasor satte han i brann.
12 Josva launderseg alle disse kongebyene og kongene der. Han hogg dem ned med sverd og slo dem med bann, slik Moses, Herrens tjener, hadde på budt.
13 Men israelittene brente ikke ned noen av de andre byene som låpåhøydene, unntatt Hasor, det var den eneste byen Josva brente.
14 Alt byttet fra disse byene og all buskapen tok israelittene selv. Men menneskene hogg de ned med sverd til alle varutryddet. De lot ikke én være igjen i live.
15 Det Herren hadde på lagt sin tjener Moses, hadde Moses på lagt Josva, og Josva gjorde det. Hanunnlot ikke å gjøre noe av alt det Herren hadde på lagt Moses.
16 Slik tok Josva hele dette landet: fjellandet, hele Negev og Gosen-landet, lavlandet og Araba-sletten, fjellandet i Israel og lavlandet der,
17 fra snaufjellet som stiger opp mot Se'ir, til Baal-Gad i Libanon-dalen ved foten av Hermon-fjellet. Alle kongene der tok han til fange og slo i hjel.
18 I lang tid førte Josva krig mot disse kongene.
19 Det var ingen by som sluttetfred med israelittene, bortsett fra hevittene som bodde i Gibeon. Alle de andre tok de i strid.
20 Det var Herren som gjorde hjertet deres hardt og fikk dem til åstride mot Israel, for at Israel skulle slå dem med bann så det ikke fantes nåde for dem. For de skulleutryddes slik Herren hadde på budt Moses.
21 På den tid dro Josva også opp og hogg ned anakittene i fjellandet, i Hebron, Debir, Anab og hele fjellandet i Juda og Israel og slo dem og byene deres med bann.
22 Det ble ingen anakitter igjen i israelittenes land. Bare i Gaza, Gat og Asjdod ble det noen tilbake.
23 Så tok Josva hele landet, slik Herren hadde sagt til Moses. Og Josva lot israelittene få det til eiendom, hver stamme sin del. Og så fikk landet hvile fra krigen.
1 Dette er kongene i landet som israelittene beseiret, de som hersket over landet israelittene tok i eie på den andre siden av Jordan, på østsiden, fra Arnon-elven til Hermon-fjellet, hele østsiden av Araba-sletten:
2 amorittkongen Sihon, som bodde i Hesjbon og hersket over området fra Aroer, som ligger ut mot Arnon-elven, området fra midt i dalen og over halve Gilead til Jabbok, elven som er grense mot ammonittene,
3 og over Jordan-dalen, opp til østsiden av Kinneret-sjøen og ned til østsiden av Araba-sjøen –som kalles Saltsjøen –i retning av Bet-Jesjimot, og sørover til nederst i Pisga-skråningene.
4 Videre området til Og, kongen i Basan, en av dem som var igjen av refaittene. Han hadde sete i Asjtarot og Edre'i
5 og hersket over Hermon-fjellet, Salka og hele Basan, til grensen mot gesjurittene og maakatittene, og over halve Gilead, til grensen mot Sihon, kongen i Hesjbon.
6 Moses, Herrens tjener, og israelittene hadde beseiret disse kongene, og Moses, Herrens tjener, hadde gitt landet som eiendom til rubenittene og gadittene og halvparten av Manasses stamme.
7 Dette er kongene i landet som Josva og israelittene beseiret på vestsiden av Jordan. Landet fra Baal-Gad i Libanon-dalen til snaufjellet som stiger opp mot Se'ir ga Josva til Israels stammer som eiendom. Hver stamme fikk sin del,
8 i fjellandet, i lavlandet og på Araba-sletten, i skråningene, ørkenen og Negev, i landet til hetittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene, hevittene og jebusittene. Kongene var:
9 kongen i Jeriko, én, kongen i Ai ved Betel, én,
10 kongen i Jerusalem, én, kongen i Hebron, én,
11 kongen i Jarmut, én, kongen i Lakisj, én,
12 kongen i Eglon, én, kongen i Geser, én,
13 kongen i Debir, én, kongen i Geder, én,
14 kongen i Horma, én, kongen i Arad, én,
15 kongen i Libna, én, kongen i Adullam, én,
16 kongen i Makkeda, én, kongen i Betel, én,
17 kongen i Tappuah, én, kongen i Hefer, én,
18 kongen i Afek, én, kongen i Saron, én,
19 kongen i Madon, én, kongen i Hasor, én,
20 kongen i Sjimron-Meron, én, kongen i Aksjaf, én,
21 kongen i Taanak, én, kongen i Megiddo, én,
22 kongen i Kedesj, én, kongen i Jokneam ved Karmel, én,
23 kongen i Dor på Dor-høyden, én, kongen over folkene i Galilea, én,
24 kongen i Tirsa, én, i alt trettien konger.
1 Josva var någammel og langt oppe i årene.Herren sa til ham: «Du er någammel og langt oppe i årene, men ennå er det mye land som det gjenstår åinnta.
2 Dette er de landområdene som står igjen: alle filisternes områder og alt gesjurittisk land,
3 fra Sjihor ved Egypt til Ekrons grense i nord –dette regnes som kanaaneisk og tilhører filisternes fem byhøvdinger i Gaza, Asjdod, Asjkalon, Gat og Ekron –dessuten avittenes land
4 i sør, og hele kanaaneerlandet og Meara, som tilhører sidonerne, til Afek, til grensen mot amorittenes land;
5 videre gebalittenes land og hele Libanon østover fra Baal-Gad ved foten av Hermon-fjellet til Lebo-Hamat.
6 For israelittenes skyld skal jeg ta landet fra sidonerne, alle de som bor i fjellandet fra Libanon til Misrefot-Majim. La landet tilfalle Israel som arv, slik jeg har befalt deg.
7 Nå skal du fordele dette landet som arv til de ni stammene og halve Manasses stamme.» Den andre halvdelen av Manasses stamme, sammen med
8 rubenittene og gadittene, hadde allerede tatt sin eiendom, den som Moses ga dem på østsiden av Jordan. Dette hadde Moses, Herrens tjener, gitt dem:
9 landet fra Aroer, som ligger ut mot Arnon-elven, byen midt i dalen og hele høysletten fra Medeba til Dibon,
10 og alle byene som hadde tilhørt amorittkongen Sihon, som regjerte i Hesjbon, helt til grensen mot ammonittene;
11 dernest Gilead, gesjurittenes og maakatittenes land, hele Hermon-fjellet og Basan like til Salka,
12 hele riket til Basan-kongen Og, som regjerte i Asjtarot og Edre'i. Han var den siste som var igjen av refaittene. Moses hadde slått dem og tatt landet deres.
13 Men Israel tok ikke landet fra gesjurittene og maakatittene. De bor midt i Israel den dag i dag.
14 Levis stamme var den eneste Moses ikke ga noen eiendom. Gaveofrene til Herren, Israels Gud, er deres eiendom, som han hadde sagt dem.
15 Moses ga land til Rubensstamme, slekt for slekt.
16 De fikk området fra Aroer, som ligger ut mot Arnon-elven, og byen midt i dalen, hele høysletten til Medeba,
17 Hesjbon og alle dens byer på sletten: Dibon, Bamot-Baal og Bet-Baal-Meon,
18 Jahsa, Kedemot og Mefaat,
19 Kirjatajim, Sibma og Seret-Hasjahar på høyden i dalen,
20 Bet-Peor, Pisga-liene og Bet-Jesjimot,
21 og alle de andre byene på høysletten, hele det riket som tilhørte amorittkongen Sihon, han som regjerte i Hesjbon. Moses hadde slått ham og midjanittfyrstene Evi, Rekem, Sur, Hur og Reba, Sihons vasallfyrster som hadde sete i landet.
22 Ogsåspåmannen Bileam, Beors sønn, drepte israelittene med sverd, sammen med alle de falne.
23 Grensen for rubenittenes område var Jordan. Det var rubenittenes eiendom, slekt for slekt, med byer og landsbyer.
24 Moses ga land til Gads stamme, altsågadittene, slekt for slekt.
25 De fikk området Jaser, alle Gileads byer og halvparten av ammonittenes land helt til Aroer, som ligger midt imot Rabba,
26 området fra Hesjbon til Ramat-Hammispe og Betonim og fra Mahanajim til Debir-distriktet,
27 og i dalen fikk de Bet-Haram, Bet-Nimra, Sukkotog Safon, det som var igjen av riket til Sihon, kongen i Hesjbon. Jordanutgjorde grensen, fra enden av Kinneret-sjøen, øst for Jordan.
28 Det var gadittenes eiendom, slekt for slekt, med byer og landsbyer.
29 Moses ga land til halvparten av Manasses stamme, halve Manasse-stammen, slekt for slekt.
30 Deres område strakte seg fra Mahanajim og omfattet hele Basan, hele riket som hadde tilhørt Og, kongen i Basan, og alle Ja'irs teltbyer i Basan, seksti byer i alt,
31 og halvparten av Gilead, og Asjtarot og Edre'i, Ogs kongebyer i Basan. Dette fikk etterkommerne av Makir, Manasses sønn, halvparten av makirittene, slekt for slekt.
32 Dette var den eiendommen Moses fordelte på Moabs sletter, på den andre siden av Jordan, øst for Jeriko.
33 Men til Levis stamme ga Moses ingen eiendom.Herren, Israels Gud, er deres arv, som han hadde sagt dem.
1 Dette er landområdene som israelittene fikk til eiendom i Kanaans land, og som presten Elasar og Josva, Nuns sønn, og familieoverhodene i Israels stammer tildelte dem.
2 Gjennom loddkasting fordelte de området som eiendom til de ni stammene og den ene halve stammen, slik Herren hadde befalt gjennom Moses.
3 For Moses hadde gitt de to stammene og den halve stammen eiendom på østsiden av Jordan. Men levittene ga han ikke eiendom sammen med dem.
4 Josefs etterkommereutgjorde to stammer, Manasse og Efraim. Levittene fikk ingen del av landet. Men de fikk byer å bo i, med tilhørende beitemarker for buskapen og feet sitt.
5 Israelittene gjorde som Herren hadde befalt Moses, og fordelte landet.
6 Da kom Judas etterkommere til Josva i Gilgal, og kenasitten Kaleb, Jefunnessønn, sa til ham: Du vet hva Herren sa til gudsmannen Moses om deg og meg da vi var i Kadesj-Barnea.
7 Jeg var førti år gammel da Moses, Herrens tjener, sendte meg fra Kadesj-Barnea for åspionere i landet, og jeg avga rapport etter beste skjønn.
8 Mine brødre som fulgtemeg dit opp, tok motet fra folket, men jeg holdt meg trofast til Herren min Gud.
9 Den dagen sverget Moses: «Sannelig, det landet du setter foten på, skal være din og dine barns eiendom for alltid fordi du holdt deg trofast til Herren min Gud.»
10 Se, Herren har nå, slik han lovet, latt meg leve i disse førtifem årene, helt fra han ga Moses dette løftet mens Israel vandret i ørkenen, og fram til denne dag. Og se, jeg er i dag åttifem år.
11 Jeg er fremdeles like sterk som den dagen Moses sendte meg ut. Min kraft til å kjempe er den samme nåsom da, både til å dra ut og til å komme hjem.
12 Så la meg nåfådette fjellandet som Herren lovet meg den dagen. Du hørte jo den gang selv at det bor anakitter der, og at de har store, befestede byer. Kanskje Herren vil være med meg, så jeg kan ta landet deres, som han lovet.
13 Da velsignet Josva Kaleb, Jefunnessønn, og ga ham Hebron til eiendom.
14 Derfor er Hebron hans slekts eiendom den dag i dag, fordi kenasitten Kaleb, Jefunnessønn, holdt seg trofast til Herren, Israels Gud.
15 Hebron het tidligere Kirjat-Arba, etter den største mannen blant anakittene. Og landet fikk hvile fra krigen.
1 Ved loddkastingen fikk Judas stamme, slekt for slekt, området fram til Edoms grense ved Sin-ørkenen lengst i sør.
2 Sørgrensen går fra enden av Saltsjøen, fra den søndre viken,
3 og fortsetter sør for Akrabbim-skaret over til Sin og videre oppover sør for Kadesj-Barnea, forbi Hesron opp til Addar. Der gjør den en sving mot Karka,
4 går forbi Asmon, når fram til Egypterbekken og går ut til havet. Dette skal være grensen mot sør.
5 Østgrensen er Saltsjøen opp til Jordans utløp. Grensen mot nord begynner ved den viken av Saltsjøen som Jordan renner ut i,
6 og går til Bet-Hogla og nord for Bet-Haaraba opp til Bohans stein. Bohan var sønn av Ruben.
7 Fra Akor-dalen går grensen videre opp til Debir, svinger nordover til Gilgal, som ligger rett imot Adummim-stigningen, sør for elveleiet, og går så til Sjemesj-kilden og videre ut til Rogel-kilden.
8 Grensen fortsetter opp gjennom Ben-Hinnom-dalen langs sørsiden av Jebusitt-høyden, som er Jerusalem, opp til toppen av fjellet som ligger rett vest for Hinnom-dalen, ved nordenden av Refa'im-dalen.
9 Fra toppen av fjellet svinger grensen mot Neftoah-kilden, når fram til byene ved Efron-berget og går så i en bue til Baala, som er Kirjat-Jearim.
10 Fra Baala vender grensen vestover til Se'ir-fjellet, går på nordsiden av Jearim-fjellet, som er Kesalon, ned til Bet-Sjemesj og videre til Timna.
11 Så går grensen nordover til Ekron-høyden, bøyer av mot Sjikkeron, går forbi Baala-fjellet til Jabneel og ender ute ved havet.
12 Grensen mot vest er Storhavet. Dette er grensene rundt området til Judas etterkommere, slekt for slekt.
13 Josva ga Kaleb, Jefunnessønn, en del av landet blant Judas etterkommere, slik Herren hadde sagt til Josva. Han ga ham Kirjat-Arba, som var oppkalt etter anakittenes stamfar, og som nåheter Hebron.
14 Kaleb tok landet til de tre anakittene som kom derfra: Sjesjai, Ahiman og Talmai, Anaks etterkommere.
15 Derfra dro han ut mot innbyggerne i Debir. Debir het før i tiden Kirjat-Sefer.
16 Kaleb sa: «Den som slår Kirjat-Sefer og inntar byen, skal få Aksa, datteren min, til kone.»
17 Otniel, sønn av Kalebs bror Kenas, inntok byen, og Kaleb ga ham sin datter Aksa til kone.
18 Da hun kom, overtalte hun ham til å be faren om et jordstykke. Hun steg av eselet, og Kaleb spurte henne: «Hva vil du?»
19 Hun svarte: «Gi meg en gave! Siden du har gitt meg dette ørkenlandet, må du også gi meg kilder med vann!» Og han ga henne Øvrekilden og Nedrekilden.
20 Dette er eiendommen Judas stamme fikk, slekt for slekt:
21 byene i ytterkanten av området til Judas stamme, ved grensen til Edom i sør: Kabseel, Eder og Jagur,
22 Kina, Dimona og Adada,
23 Kadesj, Hasor og Jitnan,
24 Sif, Telem og Bealot,
25 Hasor-Hadatta og Kerijot-Hesron, som nåheter Hasor,
26 Amam, Sjema og Molada,
27 Hasar-Gadda, Hesjmon og Bet-Pelet,
28 Hasar-Sjual, Beer-Sjeba og byene deres,
29 Baala, Ijjim og Esem,
30 Eltolad, Kesil og Horma,
31 Siklag, Madmanna og Sansanna,
32 Lebaot, Sjilhim, Ajin og Rimmon, i alt tjueni byer med landsbyer.
33 I lavlandet: Esjtaol, Sora og Asjna,
34 Sanoah, En-Gannim, Tappuah og Ha'enam,
35 Jarmut, Adullam, Soko og Aseka,
36 Sjaarajim, Aditajim, Haggedera og Gederotajim, fjorten byer med landsbyer.
37 Senan, Hadasja og Migdal-Gad,
38 Dilan, Mispe og Jokteel,
39 Lakisj, Boskat og Eglon,
40 Kabbon, Lahmas og Kitlisj,
41 Gederot, Bet-Dagon, Naama og Makkeda, seksten byer med landsbyer.
42 Libna, Eter og Asjan,
43 Jiftah, Asjna og Nesib,
44 Ke'ila, Aksib og Maresja, ni byer med landsbyer.
45 Ekron med byer og landsbyer,
46 alle byene og landsbyene fra Ekron vestover mot Asjdod,
47 og så Asjdod og Gaza med byer og landsbyer, helt til Egypterbekken og Storhavet, som er grensen der.
48 I fjellandet: Sjamir, Jattir og Soko,
49 Danna og Kirjat-Sanna, som nåheter Debir,
50 Anab, Esjtemo og Anim,
51 Gosen, Holon og Gilo, elleve byer med landsbyer.
52 Arab, Duma og Esjan,
53 Janim, Bet-Tappuah og Afeka,
54 Humta, Kirjat-Arba, det er Hebron, og Sior, ni byer med landsbyer.
55 Maon, Karmel, Sif og Jutta,
56 Jisreel, Jokdeam og Sanoah,
57 Kajin, Gibea og Timna, ti byer med landsbyer.
58 Halhul, Bet-Sur og Gedor,
59 Maarat, Bet-Anot og Eltekon, seks byer med landsbyer.
60 Kirjat-Baal, som er Kirjat-Jearim, og Rabba, to byer med landsbyer.
61 I ørkenen: Bet-Haaraba, Middin og Sekaka,
62 Hannibsjan, Ir-Hammelah og En-Gedi, seks byer med landsbyer.
63 Men landet til jebusittene, som bodde i Jerusalem, maktet ikke Judas stamme å ta. Det bor jebusitter blant Judas etterkommere i Jerusalem til denne dag.
1 Josef-stammens område strakte seg fra Jordan ved Jeriko, øst for Jeriko-kilden, gjennom ørkenen som stiger opp fra Jeriko, til fjellet ved Betel.
2 Fra Betel gikk grensen til Lus og videre gjennom arkittenes område til Atarot.
3 Der gikk den vestover ned til jafletittenes område, fortsatte til Nedre Bet-Horons område og til Geser og endte ute ved havet.
4 Slik fikk Josefs sønner, Manasse og Efraim, sine eiendommer.
5 Dette var området til Efraims stamme, slekt for slekt: Grensen for deres eiendom i øst låved Atrot-Addar fram til øvre Bet-Horon,
6 derfra gikk den ut til havet. I nord dannet Mikmetat grensen. Så svingte den østover til Taanat-Sjilo og fortsatte mot øst til Janoah.
7 Fra Janoah gikk den ned til Atarot og Naara og like forbi Jeriko ut til Jordan.
8 Fra Tappuah gikk grensen vestover til Kana-bekken og endte ute ved havet. Dette var eiendommen som Efraims stamme fikk, slekt for slekt.
9 Dertil kom alle byene og omkringliggende landsbyer som ble skilt ut for dem inne på Manasse-stammens eiendom.
10 Men de tok ikke landet fra kanaaneerne som bodde i Geser, og det bor kanaaneere i Efraim den dag i dag, men de må utføre tvangsarbeid.
1 Ved loddkastingen fikk Manasses stamme tildelt land, for han var Josefs eldste sønn. Makir, Manasses eldste sønn, far til Gilead, var en stor kriger. Han fikk Gilead og Basan.
2 Resten av Manasses etterkommere, sønnene til Abieser, Helek, Asriel, Sikem, Hefer og Sjemida, fikk sine områder, slekt for slekt. Dette var de mannlige etterkommerne av Manasse, Josefs sønn, og deres slekter.
3 Selofhad, sønn av Hefer, sønn av Gilead, sønn av Makir, Manasses sønn, hadde ingen sønner, bare døtre. Døtrene hans het Mahla, Noa, Hogla, Milka og Tirsa.
4 De trådte fram for presten Elasar og for Josva, Nuns sønn, og høvdingene og sa: «Herren på la Moses å gi oss eiendom sammen med våre brødre.» Og de ga dem land sammen med deres fars brødre, slik Herren hadde sagt.
5 Slik falt det ti andeler på Manasse, i tillegg til Gilead og Basan på østsiden av Jordan.
6 For Manasses døtre fikk sin del sammen med sønnene hans; den andre halvparten av Manasses stamme hadde fått Gilead.
7 Manasses grense strakte seg fra Asjer til Mikmetat, midt imot Sikem. Derfra gikk grensen sørover til Jasjub ved Tappuah-kilden.
8 Manasse fikk landet omkring Tappuah, men selve Tappuah, ved Manasses grense, tilfalt Efraims stamme.
9 Videre gikk grensen ned til Kana-bekken, på sørsiden av elveleiet. Byene her tilfalt Efraim midt iblant Manasses byer. Grensen for Manasse gikk nord for elveleiet og endte ute ved havet.
10 Efraim fikk den søndre delen og Manasse den nordre, og begge hadde grense mot havet. I nord støtte de mot Asjer og i øst mot Jissakar.
11 I Jissakars og Asjers land fikk Manasse Bet-Sjean med landsbyene som hørte til, Jibleam med landsbyer, dessuten innbyggerne i Dor med landsbyer, i En-Dor med landsbyer, i Taanak med landsbyer og i Megiddo med landsbyer, alle de tre høydedragene.
12 Men Manasses etterkommere klarte ikke åinnta disse byene. Det lyktes kanaaneerne å bli boende i denne delen av landet.
13 Da israelittene siden ble sterkere, satte de kanaaneerne til å gjøre tvangsarbeid i stedet for å drive dem ut.
14 Josefs etterkommere sa til Josva: «Hvorfor har du gitt oss bare én lodd og én andel som eiendom? Vi er jo et tallrikt folk fordi Herren hittil har velsignet oss.»
15 Josva sa til dem: «Er dere så tallrikt et folk, kan dere gå opp i skogtraktene og rydde jord der, i perisittenes og refaittenes land, siden Efraims fjelland er for trangt for dere.»
16 De svarte: «Fjellandet rommer oss ikke, og alle kanaaneerne nede i dalbygdene har stridsvogner av jern, både de som bor i Bet-Sjean og i småbyene omkring, og de som bor på Jisreel-sletten.»
17 Da sa Josva til Josefs hus, til Efraim og Manasse: «Du er et stort folk, og du har stor kraft. Du skal ikke ha bare én del,
18 et helt fjellområde skal du få. Det er skog der, men den skal du hugge. Da blir det ditt, både fjell og dal, og du skal ta landet fra kanaaneerne, selv om de har jernvogner, og selv om de er sterke.»
1 Hele Israels menighet samlet seg i Sjilo og satte opp telthelligdommen der. Landet omkring var nåunderlagt dem.
2 Men sju stammer av israelittene hadde ennå ikke fått sin del av arven.
3 Da sa Josva til israelittene: «Hvor lenge vil dere vente før dere går og inntar det landet som Herren, deres fedres Gud, har gitt dere?
4 Velg dere tre mann fra hver stamme som jeg kan sende ut. De skal gjøre seg klare og dra omkring i landet og skrive en liste over eiendommene hver stamme skal arve, og så komme tilbake til meg.
5 De skal dele landet i sju deler. Juda skal bli boende i sitt område i sør, og Josefs ætt kan beholde sitt område i nord.
6 Dere skal beskrive de sju delene av landet og bringe listen hit til meg. Så skal jeg kaste lodd for dere her, foran Herren vår Guds ansikt.
7 Levittene skal ikke ha noen andel sammen med dere, for prestetjenesten for Herren er deres arv. Gad og Ruben og halvparten av Manasses stamme har allerede fått sitt land på den andre siden av Jordan, mot øst, det som Moses, Herrens tjener, ga dem.»
8 Mennene som skulle gå ut og beskrive landet, gjorde seg klar til å dra, og Josva sa til dem: «Gåomkring i landet og beskriv det! Kom siden tilbake til meg, så skal jeg kaste lodd for dere her, foran Herren vår Gud, i Sjilo.»
9 Mennene gikk av sted og dro gjennom hele landet. I en bokrull beskrev de byene i de sju landsdelene. Så gikk de tilbake til Josva, til leiren ved Sjilo.
10 Og Josva kastet lodd for dem der, foran Herrens ansikt. Der delte Josva landet mellom israelittene, hver stamme fikk sin del.
11 Det første loddet falt på Benjamins stamme, slekt for slekt. De fikk området mellom Judas og Josefs stamme.
12 Deres grense mot nord begynte ved Jordan og gikk oppover høydedraget nord for Jeriko og videre vestover fjellet fram til ørkenen ved Bet-Aven.
13 Derfra gikk grensen sørover mot Lus, til høydedraget ved Lus, det vil si Betel, og så ned til Atrot-Addar, til fjellet sør for Nedre Bet-Horon.
14 Så svingte grensen og gikk sørover i en bue på vestsiden av fjellet sør for Bet-Horon og nådde fram til Kirjat-Baal, det vil si Kirjat-Jearim, en by som tilhørte Juda. Dette var vestgrensen.
15 Grensen mot sør gikk frautkanten av Kirjat-Jearim. Den gikk vestover til Neftoah-kilden,
16 og så gikk den ned til kanten av det fjellet som ligger midt imot Ben-Hinnom-dalen, nord for Refa'im-dalen. Videre gikk den gjennom Hinnom-dalen på sørsiden av Jebusitt-høyden ned til Rogel-kilden.
17 Der svingte grensen mot nord, gikk fram til Sjemesj-kilden og til Gelilot, som ligger rett imot Adummim-høyden, og så ned mot steinen til Bohan, Rubenssønn.
18 Videre gikk den nordover til høydedraget ovenfor Araba-sletten og ned i dalen.
19 Der fortsatte grensen til høyden ved Bet-Hogla og nådde fram til den nordligste viken av Saltsjøen, ved utløpet av Jordan. Dette var grensen mot sør.
20 Jordan dannet grensen mot øst. Dette var eiendommen til Benjamins stamme, slekt for slekt, og grensene omkring den.
21 Byene som tilfalt Benjamins stamme, slekt for slekt, var Jeriko, Bet-Hogla og Emek-Kesis,
22 Bet-Haaraba, Semarajim og Betel,
23 Haavvim, Happara og Ofra,
24 Kefar-Haammoni, Haofni og Geba, tolv byer med omkringliggende landsbyer.
25 Videre: Gibeon, Rama og Beerot,
26 Mispe, Kefira og Mosa,
27 Rekem, Jirpeel og Tarala,
28 Sela, Ha'elef og Jebus, det er Jerusalem, Gibea og Kirjat-Jearim, fjorten byer med omkringliggende landsbyer. Dette var eiendommen til Benjamins etterkommere, slekt for slekt.
1 Det andre loddet falt på Simon, på Simons stamme, slekt for slekt. Deres eiendom låinne i området til Judas stamme.
2 Til deres eiendom hørte Beer-Sjeba, Sjema og Molada,
3 Hasar-Sjual, Bala og Esem,
4 Eltolad, Betul og Horma,
5 Siklag, Bet-Hammarkabot og Hasar-Susa,
6 Bet-Lebaot og Sjaruhen, tretten byer med landsbyer,
7 dessuten Ajin, Rimmon, Eter og Asjan, fire byer med landsbyer,
8 og alle landsbyene omkring disse byene helt til Baalat-Beer, Rama i Negev. Dette var eiendommen til Simons stamme, slekt for slekt.
9 Deres eiendom var en del av Juda. Den delen Judas etterkommere fikk, var for stor for dem. Derfor fikk Simons etterkommere sin arv inne i deres område.
10 Det tredje loddet falt på Sebulonsstamme, slekt for slekt. Deres eiendom nådde helt til Sarid.
11 Grensen gikk vestover opp til Marala, videre like forbi Dabbesjet og nådde fram til elveleiet ved Jokneam.
12 Fra Sarid dreide den østover, mot soloppgangen, mot Kislot-Tabors område, og gikk til Daberat og opp til Jafia.
13 Derfra fortsatte den østover til Gittat-Hefer og Itta-Kasin, videre til Rimmon og gikk så bort til Hannea.
14 Så dreide grensen nordover til Hannaton og nådde fram til Jiftah-El-dalen,
15 videre Kattat, Nahalal, Sjimron, Jidala og Betlehem, i alt tolv byer med landsbyer.
16 Dette var eiendommen til Sebulonsetterkommere, slekt for slekt, disse byene med landsbyene som hørte til.
17 Det fjerde loddet falt på Jissakar, på Jissakar-stammen, slekt for slekt.
18 Deres område omfattet Jisreel, Hakkesulot og Sjunem,
19 Hafarajim, Sjion og Anaharat,
20 Harabbit, Kisjon og Ebes,
21 Remet, En-Gannim, En-Hadda og Bet-Passes.
22 Grensen gikk fram til Tabor, Sjahasima og Bet-Sjemesj og endte ved Jordan, seksten byer med landsbyer.
23 Dette var eiendommen som Jissakar-stammen fikk, slekt for slekt, disse byene med landsbyene som hørte til.
24 Det femte loddet falt på Asjer-stammen, slekt for slekt.
25 Deres område omfattet Helkat, Hali, Beten og Aksjaf,
26 Alammelek, Amad og Misjal. Grensen i vest gikk fram til Karmel og Sjihor-Libnat.
27 Der svingte den østover til Bet-Dagon, fram til Sebulon og Jiftah-El-dalen mot nord, til Bet-Ha'emek og Ne'iel og videre nordover til Kabul,
28 Ebron, Rehob, Hammon og Kana og helt til det store Sidon.
29 Ved Rama svingte grensen og gikk videre til den befestede byen Tyros, svingte ved Hosa og nådde fram til havet. I tillegg Mehalleb, Aksib,
30 Umma, Afek og Rehob, i alt tjueto byer med landsbyer.
31 Dette var eiendommen til Asjer-stammen, slekt for slekt, disse byene med landsbyene som hørte til.
32 Det sjette loddet falt på Naftali, på Naftalis stamme, slekt for slekt.
33 Deres område strakte seg fra Helef, fra Elon ved Saanannim, forbi Adami-Hannekeb og Jabneel til Lakkum og helt fram til Jordan.
34 Der dreide grensen mot vest til Asnot-Tabor og gikk derfra til Hukkok. I sør grenset landet til Sebulon, i vest til Asjer og i øst til Jordan.
35 De befestede byene var Hassiddim, Ser, Hammat, Rakkat og Kinneret,
36 Adama, Rama og Hasor,
37 Kedesj, Edre'i og En-Hasor,
38 Jiron, Migdal-El, Horem, Bet-Anat og Bet-Sjemesj, i alt nitten byer med landsbyer.
39 Dette var eiendommen til Naftalis stamme, slekt for slekt, disse byene med landsbyene som hørte til.
40 Det sjuendeloddet falt på Dan, på Dans stamme, slekt for slekt.
41 Eiendommen deres omfattet Sora, Esjtaol og Ir-Sjemesj,
42 Sjaalabbin, Ajjalon og Jitla,
43 Elon, Timna og Ekron,
44 Elteke, Gibbeton og Baalat,
45 Jehud, Bene-Berak og Gat-Rimmon,
46 Me-Hajjarkon, Harakkon og området bort imot Jaffa.
47 Men området til Dans etterkommere ble tatt fra dem. Derfor dro de opp og angrep Lesjem og inntok byen. De hogg ned innbyggerne med sverd, la byenunderseg og bosatte seg der. Og de kalte Lesjem for Dan, etter Dan, sin stamfar.
48 Dette var eiendommen til Dans stamme, slekt for slekt, disse byene med landsbyene som hørte til.
49 Da israelittene hadde fullført fordelingen av arven, område for område, ga de Josva, Nuns sønn, en eiendom midt iblant seg.
50 Som Herren hadde sagt, ga de ham den byen han ba om: Timnat-Serah i Efraims fjell. Han gjenreiste byen og bosatte seg der.
51 Dette var eiendommene som presten Elasar, Josva, Nuns sønn, og familieoverhodene fordelte ved loddkasting til israelittenes stammer i Sjilo, for Herrens ansikt, ved inngangen til telthelligdommen. Så avsluttetde fordelingen av landet.
1 Herren sa til Josva:
2 Si til israelittene at de skal velge seg tilfluktsbyer, slik jeg befalte gjennom Moses.
3 Da kan en drapsmann som i vanvare eller uten forsett slår noen i hjel, flykte dit. Der kan dere søke tilflukt fra blodhevnere.
4 Den som flykter til en av disse byene, skal stille seg ved inngangen til byporten og legge fram sin sak for de eldste i byen. De skal slippe ham inn i byen og gi ham et sted hos dem der han kan bo.
5 Dersom blodhevneren forfølger drapsmannen, skal de ikke utlevere ham, for det er jo uten forsett han har slått i hjel sin neste; han har ikke tidligere lagt ham for hat.
6 Han skal få bo i byen til han kan stilles for menighetens domstol. Når han som på den tiden er øversteprest, dør, kan drapsmannen vende tilbake til sin egen by og sitt eget hus, til den byen han flyktet fra.
7 De skilte da ut disse byene og helliget dem: Kedesj i Galilea, i Naftalis fjelland, Sikem i Efraims fjelland og Kirjat-Arba, som nåheter Hebron, i Judas fjelland.
8 På den andre siden av Jordan, øst for Jeriko, valgte de fra Rubensstamme Beser i ørkenen på høysletten, fra Gads stamme Ramot i Gilead og fra Manasses stamme Golan i Basan.
9 Dette er de byene som bleutpekt for alle israelittene og for innflytterne som holdt til blant dem. Enhver som i vanvare hadde slått noen i hjel, kunne flykte dit. Han skulle ikke dø for blodhevneres hånd uten å være stilt for menighetens domstol.
1 Levittenes familieoverhoder kom til presten Elasar, til Josva, Nuns sønn, og til familieoverhodene i de andre israelittiske stammene
2 og talte til dem i Sjilo i Kanaan. De sa: «Herren har gjennom Moses gitt på bud om at vi skulle få byer å bo i, med beitemarker omkring for husdyrene våre.»
3 Da ga israelittene disse byene av sin eiendom til levittene, med tilhørende beitemarker, slik Herren hadde befalt:
4 Først falt loddet på Kehat-slektene. Ved loddkastingen fikk presten Arons etterkommere blant levittene tretten byer fra Judas, Simons og Benjamins stammer.
5 De andre Kehat-slektene fikk ved loddkastingen ti byer fra slektene i Efraims og Dans stammer og halvparten av Manasses stamme.
6 Gersjons etterkommere fikk ved loddkastingen tretten byer fra slektene i Jissakar-, Asjer- og Naftali-stammene og fra den halvparten av Manasses stamme som bodde i Basan.
7 Meraris etterkommere, slekt for slekt, fikk tolv byer fra Ruben-, Gad- og Sebulon-stammene.
8 Disse byene med tilhørende beitemarker ga israelittene til levittene ved loddkasting, slik Herren hadde på budt gjennom Moses.
9 De byene som nånevnes, er byene som ble gitt fra Judas og Simons stammer.
10 De ble gitt til aronittene, som var av Kehats slekt og stammet fra Levi, for loddet falt først på dem.
11 De fikk Kirjat-Arba, det er Hebron i Judas fjelland, med beitemarker som hørte til. Arba var anakittenes stamfar.
12 Men byens åkerjord og landsbyer ga de Kaleb, Jefunnessønn, som hans eiendom.
13 Arons etterkommere, prestene, fikk disse byene: Hebron, tilfluktsbyen for drapsmenn, med tilhørende beitemarker, og Libna med beitemarker,
14 Jattir og Esjtemoa med beitemarker,
15 Holon og Debir med beitemarker,
16 Ajin, Jutta og Bet-Sjemesj med beitemarker, i alt ni byer fra disse to stammene.
17 Fra Benjamins stamme fikk de Gibeon og Geba med beitemarker,
18 Anatot og Almon med beitemarker, i alt fire byer.
19 Til sammen fikk Arons etterkommere, prestene, tretten byer med beitemarker som hørte til.
20 Levittene fra de andre Kehat-slektene fikk ved loddkastingen byer fra Efraims stamme.
21 De fikk Sikem i Efraims fjelland, som var tilfluktsby for drapsmenn, med beitemarker som hørte til, og Geser med beitemarker,
22 Kibsajim og Bet-Horon med beitemarker, i alt fire byer.
23 Fra Dans stamme fikk de Elteke og Gibbeton med beitemarker,
24 Ajjalon og Gat-Rimmon med beitemarker, i alt fire byer.
25 Fra halvparten av Manasses stamme fikk de Taanak og Jibleam med beitemarker, i alt to byer.
26 Til sammen fikk Kehats etterkommere ti byer med beitemarker som hørte til.
27 De levittslektene som stammet fra Gersjon, fikk Golan i Basan, som var tilfluktsby for drapsmenn, og Beesjtera, to byer med beitemarker, fra halvparten av Manasses stamme.
28 Fra Jissakars stamme fikk de Kisjon og Daberat med beitemarker,
29 Jarmut og En-Gannim med beitemarker, i alt fire byer.
30 Fra Asjers stamme fikk de Misjal og Abdon med beitemarker,
31 Helkat og Rehob med beitemarker, i alt fire byer.
32 Fra Naftalis stamme fikk de Kedesj i Galilea, som var tilfluktsby for drapsmenn, Hammat-Dor og Kartan med beitemarker, altsåtre byer.
33 Til sammen fikk Gersjons etterkommere tretten byer med beitemarker omkring.
34 Resten av levittene, som stammet fra Merari, fikk disse byene: fra Sebulonsstamme Jokneam og Karta med beitemarker,
35 Dimna og Nahalal med beitemarker, i alt fire byer;
36 fra Rubensstamme Beser og Jahsa med beitemarker,
37 Kedemot og Mefaat med beitemarker, i alt fire byer;
38 fra Gads stamme Ramot i Gilead, som var tilfluktsby for drapsmenn, med beitemarker, og Mahanajim med beitemarker,
39 Hesjbon og Jaser med beitemarker, i alt fire byer.
40 Til sammen fikk Meraris slekter, somutgjorde resten av levittene, tolv byer ved loddkastingen.
41 Alle levittbyene låinnenfor israelittenes eiendom. Det var førtiåtte byer med beitemarker.
42 Hver av disse byene hadde beitemarker som hørte til. Slik var det med dem alle.
43 Slik ga Herren Israel hele det landet som han med ed hadde lovet å gi fedrene deres. De inntok landet og bosatte seg der.
44 Herren lot dem finne hvile og ha fred på alle kanter, slik han hadde lovet fedrene. Ingen fiender kunne ståseg mot dem, for Herren ga alle fiender i deres hender.
45 Alle løfter som Herren ga til Israels hus, ble oppfylt. Alt skjedde slik det var blitt lovet.
1 Da kalte Josva til seg rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme
2 og sa til dem: «Dere har utført alt det som Moses, Herrens tjener, befalte dere, og dere har adlydt meg i alt jeg befalte dere.
3 Dere har ikke sviktet brødrene deres gjennom denne lange tiden, men har til denne dag holdt dere til de budenesom Herren deres Gud ga dere.
4 Siden Herren deres Gud nå har gitt brødrene deres hvile, slik han lovet dem, kan dere også dra til hjemstedene deres og til landet som er deres eiendom, som Moses, Herrens tjener, ga dere på den andre siden av Jordan.
5 Men følg nøye og trofast budet og loven som Moses, Herrens tjener, befalte dere: at dere skal elske Herren deres Gud og alltid følge hans veier, så dere holder hans bud, holder fast ved ham og tjener ham av hele deres hjerte og hele deres sjel.»
6 Så velsignet Josva dem og sendte dem av gårde, og de dro hjem til sine telt.
7 Til den ene halvparten av Manasses stamme hadde Moses gitt land i Basan, og av Josva hadde den andre halvparten fått land på vestsiden av Jordan, sammen med brødrene sine. Da Josva sendte dem hjem til teltene, velsignet han dem
8 og sa til dem: «Dere vender nåhjem igjen med store rikdommer, med mange husdyr, med sølv og gull, kobber og jern og mye klær. Det byttet dere har tatt fra fiendene, skal dere dele med landsmennene deres.»
9 Rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme vendte hjem og forlot israelittene i Sjilo i Kanaan for å dra til sitt eget land, til Gilead, som tilhørte dem ved det ord Herren hadde talt gjennom Moses.
10 Da rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme kom til Gelilot ved Jordan, i Kanaan, bygde de et alter der ved Jordan, et stort alter.
11 Men israelittene fikk høre at rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme hadde bygd alteret i Gelilot ved Jordan, rett overfor Kanaan, som var israelittenes område.
12 Så snart israelittene hørte det, kom hele Israels menighet sammen i Sjilo for å gå til krig mot dem.
13 Men først sendte israelittene Pinhas, presten Elasars sønn, til rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme, i Gilead.
14 Sammen med ham sendte de ti ledere, en leder for hver stamme i Israel. Hver av dem var overhode for sin familie blant Israels tusener.
15 De kom til rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme i Gilead og talte til dem. De sa:
16 Så sier hele Herrens menighet: Hva er det for troløshet dere har vist mot Israels Gud ved å vende dere bort fra Herren i dag og sette dere opp mot Herren ved å bygge dere et alter?
17 Var det ikke nok med den synden vi gjorde oss skyldige i ved Bet-Peor? Vi har ennå ikke renset oss for den, og det har førtulykke over Herrens menighet.
18 Og nå vil dere likevel vende dere bort fra Herren! Hvis dere setter dere opp mot Herren i dag, vil han i morgen vise sin harme mot hele Israels menighet.
19 Hvis landet dere har tatt til eiendom, erurent, så kom over til Herrens eget land, der Herrens bolig står, og ta dere eiendom blant oss! Men gjør ikke opprør mot Herren og mot oss ved å bygge dere et eget alter i tillegg til alteret for Herren vår Gud.
20 Ble ikke hele Israels menighet rammet av Herrens harme den gang Akan, Serahs sønn, fór med svik og tok av det som var bannlyst? Og han var ikke den eneste som måtte dø for denugjerningen han hadde gjort.
21 Da tok rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme til orde og sa til overhodene for Israels tusener:
22 Gud over gudene, Herren, Gud over gudene, Herren, han vet det, og Israel skal vite det: måtte Herrenunnlate å hjelpe oss i dag om det var i opprør og troløshet mot ham
23 at vi bygde oss et alter for slik å vende oss bort fra Herren! måtte Herren selv straffe oss om det var for åofre brennoffer eller grødeoffer eller bære fram fredsoffer på det. Var det slik, da må Herren straffe oss for det!
24 Nei, vi har gjort det fordi vi var bekymret for at deres sønner i fremtiden ville si til våre sønner: Hva har dere med Herren, Israels Gud, å gjøre?
25 Herren har jo satt Jordan til grense mellom oss og dere rubenitter og gaditter. Dere har ingen del i Herren. Slik kunne deres barn få våre barn til å holde opp med å frykte Herren.
26 Derfor sa vi: La oss ta fatt og bygge et alter, ikke til brennoffer og ikke til slaktoffer,
27 men som et vitne mellom oss og dere og de slekter som kommer etter oss, om at vi vil gjøre tjeneste for Herren med våre brennoffer, slaktoffer og fredsoffer. Så skal ikke sønnene deres i morgen si til våre sønner at de ikke har del i Herren.
28 Hvis de i morgen skulle si noe slikt til oss eller våre etterkommere, da vil vi i sannhet kunne svare: Se på den etterligningen av Herrens alter som forfedrene våre har laget, ikke til brennoffer og slaktoffer, men som et vitne mellom oss og dere.
29 Gud forby at vi skulle gjøre opprør mot Herren og vende oss bort fra ham i dag ved å bygge et alter til brennoffer, grødeoffer og slaktoffer i tillegg til det alteret for Herren vår Gud som står foran hans bolig.
30 Da presten Pinhas og menighetens ledere og overhodene for Israels tusener som var med ham, hørte hva Rubens, Gads og Manasses etterkommere sa, syntes de godt om det.
31 Og Pinhas, sønn av presten Elasar, sa til dem: «Nåskjønner vi at Herren er midt iblant oss, siden dere ikke har satt dere opp mot ham med dette. Dermed har dere berget israelittene fra Herrens hånd.»
32 Så forlot presten Pinhas, Elasars sønn, og de andre lederne rubenittene og gadittene og dro hjem fra Gilead til Kanaan og fortalte israelittene hva de hadde hørt.
33 Israelittene syntes godt om svaret. De priste Gud og tenkte ikke mer på å gå til strid mot rubenittene og gadittene for åødelegge landet de bodde i.
34 Rubenittene og gadittene kalte alteret «Vitne», for de sa: «Det skal være et vitne for oss om at Herren er Gud.»
1 Etter lang tid, da Herren hadde latt Israel finne hvile og få fred for alle sine fiender omkring seg og Josva var gammel og langt oppe i årene,
2 kalte Josva hele Israel sammen, de eldste, overhodene, dommerne og tilsynsmennene, og sa til dem: Jeg er gammel og langt oppe i årene.
3 Dere har selv vært vitne til alt det Herren deres Gud har gjort mot disse folkeslagene for deres skyld. For Herren deres Gud har selv kjempet for dere.
4 Se, jeg har latt stammene deres arve landet til de folkeslagene som er igjen, og landet til alle folkene som jeg harutryddet, fra Jordan til Storhavet, der solen går ned.
5 Herren deres Gud vil selv drive folkeslagene ut foran dere og ta landet fra dem, og så kan dere ta landet deres i eie, slik Herren deres Gud har lovet dere.
6 Vær derforurokkelige! Hold alt som står skrevet i lovboken til Moses, og gjør etter det. Vik ikke av til høyre eller venstre!
7 Bland dere ikke med disse folkene som ennå er igjen hos dere. Nevn ikke navnene på gudene deres! Dere må ikke sverge ved dem og ikke dyrke dem eller bøye dere og tilbe dem.
8 Men hold fast ved Herren deres Gud, som dere har gjort det til denne dag.
9 For deres skyld har Herren tatt landet fra store og mektige folkeslag, men mot dere har ingen til denne dag kunnetståseg.
10 En eneste av dere kunne jage tusen på flukt. For Herren deres Gud kjempet selv for dere, som han hadde lovet dere.
11 Ta dere nåvel i akt, så dere elsker Herren deres Gud.
12 For om dere holder dere til de folkeslagene som er igjen hos dere, og knytter slektsbånd med dem så dere blander dere med hverandre,
13 da skal dere kjenne at Herren deres Gud ikke lenger vil drive ut disse folkeslagene for deres skyld. De skal bli en snare og en felle for dere, en pisk over ryggen og torner i øynene, helt til dere blirutryddet fra dette gode landet som Herren deres Gud har gitt dere.
14 Se, jeg skal gå den veien som alt her på jorden må gå. Men dere skal erfare av hele deres hjerte og hele deres sjel at ingen av løftene som Herren ga dere, slo feil. Alt har gått i oppfyllelse. Ikke ett ord slo feil.
15 Men på samme må te som dere har fått alt det gode Herren deres Gud lovet dere, skal Herren også la alt det onde han varslet, komme over dere, helt til han få rutryddet dere fra det gode landet som han ga dere.
16 Dersom dere bryter pakten som Herren deres Gud sluttetmed dere, og begynner å dyrke andre guder og bøyer dere og tilber dem, da vil Herrens vrede flamme opp mot dere, og snart skal dereutryddes fra det gode landet han har gitt dere.
1 Josva samlet alle Israels stammer i Sikem. Han kalte til seg Israels eldste, overhoder, dommere og tilsynsmenn. De trådte fram for Guds ansikt,
2 og Josva talte til hele folket: så sier Herren, Israels Gud: Fedrene deres –Tarah, far til Abraham og Nahor –bodde fra gammel tid på den andre siden av Eufrat. De dyrket fremmede guder.
3 Men jeg hentet Abraham, deres far, fra landet bortenfor elven og førte ham omkring i hele Kanaan. Jeg ga ham mange etterkommere. Jeg ga ham Isak,
4 og Isak ga jeg Jakob og Esau. Jeg lot Esau få Se'ir-fjellene til eiendom. Men Jakob og hans sønner dro ned til Egypt.
5 Jeg sendte Moses og Aron, og jeg plaget egypterne med det jeg gjorde hos dem. Så førte jeg dere ut.
6 Da jeg hadde ført fedrene deres ut av Egypt, kom de til Sivsjøen. Men egypterne forfulgtedem og kom til sjøen med stridsvogner og ryttere.
7 Da ropte de til Herren, og han satte mørke mellom dere og egypterne, og han lot sjøen skylle over dem så den dekket dem. Dere så med egne øyne det jeg gjorde med egypterne. Siden holdt dere til i ørkenen i lang tid.
8 Så førte jeg dere inn i landet til amorittene, som bodde øst for Jordan. De kjempet mot dere, men jeg overga amorittene i deres hender. Dere inntok landet, og jegutryddet dem for dere.
9 Så gikk kongen i Moab, Balak, Sippors sønn, til strid mot Israel. Han sendte bud på Bileam, Beors sønn, for at han skulle forbanne dere.
10 Men jeg nektet å høre på Bileam, og han måtte velsigne dere igjen og igjen. Slik berget jeg dere fra hans hånd.
11 Så gikk dere over Jordan og kom til Jeriko. De som hadde makt i Jeriko, gikk til strid mot dere: amorittene, perisittene, kanaaneerne, hetittene, girgasjittene, hevittene og jebusittene. Men jeg overga dem i deres hender.
12 Jeg sendte en bisverm foran dere og drev bort de to amorittkongene. Det var ikke du som gjorde det med sverd eller bue.
13 Jeg ga dere et land som dere ikke hadde hatt noe strev med, byer som dere ikke hadde bygd, men som dere fikk bo i, vinmarker og oliventrær som dere ikke hadde plantet, men får spise av.
14 Så frykt da Herren og tjen ham helhjertet og trofast! Skill dere av med de gudenesom fedrene deres dyrket på den andre siden av Eufratog i Egypt, og tjen Herren!
15 Men hvis det byr dere imot å tjene Herren, så velg i dag hvem dere vil tjene, enten de gudenesom fedrene deres dyrket bortenfor elven, eller gudenetil amorittene, i det landet der dere nåbor. Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren.
16 Folket svarte: «Gud forby at vi forlater Herren og dyrker andre guder!
17 For det var Herren vår Gud som førte oss og fedrene våre ut av Egypt, ut av slavehuset, og som gjorde disse store tegnene like for øynene på oss. Han voktet oss på hele den lange ferden vår og blant alle folkeslagene i de land vi reiste gjennom.
18 Herren drev bort alle folkeslagene for oss, og amorittene som bodde i landet. også vi vil tjene Herren, for han er vår Gud.»
19 Josva sa til folket: «Dere makter ikke å tjene Herren, for han er en hellig Gud. Han er en nidkjær Gud, som ikke bærer over med deres lovbrudd og synder.
20 Hvis dere forlater Herren og dyrker fremmede guder, vil han igjen føreulykke over dere og gjøre ende på dere, hvor mye godt han enn har gjort mot dere før.»
21 Folket sa til Josva: «Nei!Herren vil vi tjene.»
22 Da sa Josva til dem: «Så er dere vitner mot dere selv at dere har valgt Herren og vil tjene ham.» De svarte: «Vi er vitner!»
23 Da sa Josva: «Skill dere av med de fremmede gudenesom finnes hos dere, og vend deres hjerte mot Herren, Israels Gud!»
24 Folket sa til Josva: «Herren vår Gud vil vi tjene, hans stemme vil vi lyde.»
25 Den dagen sluttet Josva en pakt for folket og fastsatte lov og rett for dem i Sikem.
26 Han skrev disse ordene opp i Guds lovbok. Så tok han en stor stein og reiste den der, undereika som står ved Herrens helligdom.
27 Og Josva sa til hele folket: «Se, denne steinen skal være et vitne mot oss, for den har hørt hvert ord som Herren har sagt til oss. Den skal vitne mot dere, så dere ikke fornekter deres Gud.»
28 Så lot Josva folket gå, hver til sin eiendom.
29 En tid etter at dette hadde hendt, døde Josva, Nuns sønn, Herrens tjener, hundreog ti år gammel.
30 De gravla ham på hans egen eiendom, ved Timnat-Serah, som ligger i Efraims fjelland, nord for Gaasj-fjellet.
31 Israelittene tjente Herren i hele Josvas levetid og så lenge det ennå var noen igjen av de eldste som levde lenger enn Josva, og som kjente til alt det Herren hadde gjort for Israel.
32 Josefs knokler, som israelittene hadde tatt med fra Egypt, gravla de ved Sikem, på det jordstykket som Jakob hadde kjøpt for hundrekesita av sønnene til Hamor, far til Sikem, og som Josefs stamme hadde fått til sin eiendom.
33 Da Elasar, Arons sønn, døde, gravla de ham i Gibea, den byen som hans sønn Pinhas hadde fått i Efraim-fjellene.