1 Ord av Jeremia, sønn av Hilkia, en av prestene i Anatot i Benjamin-landet.
2 Herrens ord kom til ham i de dager da Josjia, sønn av Amon, var konge i Juda, i det trettende regjeringsåret hans,
3 og i de dager da Jojakim, sønn av Josjia, var konge i Juda, helt til sluttenav det ellevte året da Sidkia, sønn av Josjia, var konge i Juda, da Jerusalem ble ført i eksil i den femte måneden.
4 Herrens ord kom til meg:
5 «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, før du ble født, helliget jeg deg; til profet for folkeslagene satte jeg deg.»
6 Men jeg sa: «Å, min Herre og Gud! Se, jeg kan ikke tale, jeg er for ung!»
7 Da sa Herren til meg: «Du skal ikke si: Jeg er ung! Overalt hvor jeg sender deg, skal du gå, og alt jeg befaler deg, skal du si.
8 Vær ikke redd for dem, jeg er med deg og skal berge deg, sier Herren.»
9 Herren rakte ut hånden og rørte ved munnenmin. Så sa Herren til meg: «Nålegger jeg mine ord i din munn.
10 Se, jeg setter deg i dag over folk og riker til årykke opp og rive ned, til åødelegge og knuse, til å bygge og plante.»
11 Herrens ord kom til meg: «Hva ser du, Jeremia?» Jeg svarte: «Jeg ser en grein av et våketre.»
12 Da sa Herren til meg: «Godt sett! For jeg vil våke over mitt ord og sette det i verk.»
13 Herrens ord kom til meg for annen gang: «Hva ser du?» Jeg svarte: «Jeg ser en kokende gryte, den heller hitover fra nord.»
14 Da sa Herren til meg: Fra nord skalulykken helles ut over alle som bor i landet.
15 For nåkaller jeg på alle kongeslektene i nord, sier Herren. De skal komme og reise hver sin trone ved Jerusalems portåpninger, mot alle mureneomkring og mot alle byene i Juda.
16 Da skal jeg avsi min dom over dem for all deres ondskap, de som forlot meg, tente offerild for andre guder og tilba sine egne henders verk.
17 Men du skal spenne beltet om livet, stå fram og si til dem alt det jeg befaler deg. Vær ikke redd dem, ellers slår jeg deg med redsel for dem.
18 Se, jeg gjør deg i dag til en festningsby, til en jernstøtte og en bronsemur mot hele landet, mot kongene i Juda, mot lederne og prestene og folket i landet.
19 De skal gå til krig mot deg, men ikke vinne. For jeg er med deg, sier Herren. Jeg skal berge deg.
1 Herrens ord kom til meg:
2 gå og rop i ørene på Jerusalem: så sier Herren: Jeg huskerdinungdoms troskap, din kjærlighet som brud, da du fulgtemeg i ørkenen, i et land der ingen kan så.
3 Israel var hellig for Herren, førstegrøden av hans avling. Alle som ville fortære Israel, måtte bøte, ulykke kom over dem, sier Herren.
4 Hør Herrens ord, Jakobs hus og alle slekter i Israels hus!
5 Så sier Herren: Hva galt fant fedrene deres hos meg siden de gikk bort fra meg, fulgtetomme guder og selv ble tomme?
6 De sa ikke: «Hvor er Herren som førte oss opp fra Egypt og ledet oss gjennom ørkenen, et land med stepper og kløfter, et land med tørke og dødsskygge, et land der ingen ferdes og ikke et menneske bor?»
7 Jeg førte dere til et land med frukthager så dere kunne spise fruktenog grøden. Men da dere kom inn, gjorde dere landet mitturent og min eiendom avskyelig.
8 Prestene spurte ikke: «Hvor er Herren?» De lovkyndige kjente meg ikke, gjeterne satte seg opp mot meg, profetene profeterte ved Baal og fulgtedem som ikke kan hjelpe.
9 Derfor skal jeg fremdeles føre sak mot dere, sier Herren, og føre sak mot barnebarna deres.
10 Dra over til kitteernes kyster og se, send bud til Kedar og undersøk nøye, se om noe slikt har hendt!
11 Har noe folkeslag byttet ut gudene sine, enda de ikke er guder? Men mitt folk har byttet ut sin ære med det som ikke kan hjelpe.
12 Himmel, bli skremt og skjelv av skrekk over dette, sier Herren.
13 For to onde ting har folket mitt gjort: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og huggetseg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.
14 Er Israel en slave som er født i huset? Hvorfor er han blitt et bytte?
15 Unge løver brølte og knurretmot ham. De gjorde landet hans til ødemark, byene ble brent så ingen kan bo der.
16 Ja, menn fra Nof og Tahpanhes har skamklipt skallen din.
17 Dette har du selv ført over deg, for du gikk bort fra Herren din Gud den tiden han førte deg på veien.
18 Og nå, hvorfor drar du til Egypt for å drikke vann fra Nilen, hvorfor drar du til Assur for å drikke vann fra Eufrat?
19 Din egen ondskap straffer deg, ditt frafall går i rette med deg. Forståog se hvor ondt og bittert det er at du har forlatt Herren din Gud og ikke frykter meg, sier Herren, hærskarenes Gud.
20 Fra gammelt av har du brutt åket og slitt lenkene dine i stykker. Du sa: «Jeg vil ikke tjene.» på hver høy haug og underhvert frodig tre la du deg ned og drev hor.
21 Jeg plantet deg som den fineste vin, en ekte stikling. Hvordan kunne du forvandles til villskudd av fremmed vinstokk?
22 Om du vasker deg med lut og sløser med så pe, er din skyld like skitten for meg, sier Herren Gud.
23 Hvordan kan du si: «Jeg er ikke blitt uren, jeg har ikke fulgt Baal-gudene»? Se hvor du gikk nede i dalen, forståhva du har gjort! En rask kamelhoppe som renner hit og dit,
24 et villesel som kjenner ørkenen og snapper etter pusteni brunst. Hvem kan holde henne tilbake? De som leter etter henne, sliter seg ikke ut, i paringstiden finner de henne lett.
25 Gå ikke barføtt, spar strupen din for tørst! Men du sier: «Det nytter ikke. Jeg elsker de fremmede, jeg vil gåetter dem.»
26 Slik tyven blir til skamme når han blir tatt, skal israelittene bli til skamme, konger og ledere, prester og profeter.
27 De sier til treet: «Du er min far» og til steinen: «Du har født meg.» De snur ryggen til meg og ikke ansiktet. Men iulykkens tid sier de: «Reis deg og hjelp oss!»
28 Hvor er gudenedine som du laget deg? De får reise seg og hjelpe deg iulykkens tid! For du har like mange guder som du har byer, Juda.
29 Hvorfor ligger dere i strid med meg? Alle har dere gjort opprør mot meg, sier Herren.
30 Forgjeves slo jeg sønnene deres, de lot seg ikke oppdra. Som en herjende løve fortærte sverdet deres profetene.
31 Dere som lever i denne tiden, se Herrens ord! Har jeg vært en ørken for Israel eller et mørkt land? Hvorfor sier folket mitt: «Vi løper dit vi vil, vi kommer aldri mer til deg»?
32 Kan en jomfru glemme smykket sitt eller en brud sitt belte? Men folket mitt har glemt meg gjennom dager uten tall.
33 Så flink du er til å finne veien når du er ute etter elskov! Derfor har du også lært deg å gå påonde veier.
34 På kappeflikene dine finnes blod frauskyldige fattigfolk som du ikke har grepet i innbrudd. Likevel
35 sier du: «Jeg eruskyldig; hans vrede har vendt seg fra meg.» Se, nå lar jeg deg dømme, for du sier: «Jeg har ikke syndet.»
36 Så lett du har for å ta en annen vei! Men også av Egypt blir du gjort til skamme, slik du fikk skam av Assur.
37 Ogsåherfra må du gå ut med hendene over hodet. For Herren har forkastet dem du stoler på, du får ingen nytte av dem.
1 Om en mann sender bort sin kone og hun går fra ham og blir en annen manns, kan han så vende tilbake til henne? Nei, kvinnen ville bli vanhelliget. Og så skulle du, som har drevet hor med mange naboer, vende tilbake til meg! sier Herren.
2 Løft blikket mot de snaue høydene og se! Finnes det et sted hvor du ikke lot deg ta? Ved veiene satt du og bød deg fram som en nomade i ørkenen. Du vanhelliget landet med hor og ondskap.
3 Derfor ble regnskureneholdt tilbake, og vårregnet kom ikke. Du hadde pannen til en hore, og du nektet å skamme deg.
4 Sannelig, nåroper du til meg: «Min far, du er minungdoms venn.
5 Vil han være vred til evig tid, vil han alltid bevare sin harme?» Det sier du, men du har handlet ondt og det til gagns.
6 Herren sa til meg i kong Josjias dager: Har du sett hva den frafalne Israel har gjort? Hun gikk opp på hver høy haug og innunderhvert frodig tre og drev hor der.
7 Jeg tenkte: «Når hun har drevet på med alt dette en stund, vil hun vende tilbake til meg.» Men hun vendte ikke tilbake. Dette så hennes troløse søster Juda.
8 Og hun så at jeg sendte bort den frafalne Israel fordi hun brøt ekteskapet, og at jeg ga henne skilsmissebrev. Den troløse søsteren Juda ble ikke redd. også hun gikk bort og drev hor.
9 Med sitt lettsindige horeliv vanhelliget hun landet; hun brøt ekteskapet med stein og tre.
10 Og tross alt dette vendte den troløse søsteren Juda ikke tilbake til meg av hele sitt hjerte, hun bare lot som hun gjorde det, sier Herren.
11 Herren sa til meg: Den frafalne Israel er mer rettferdig enn den troløse Juda.
12 gå og rop ut disse ordene mot nord: Vend tilbake, du frafalne Israel! sier Herren. Jeg er ikke lenger sint på dere, for jeg er trofast, sier Herren. Jeg er ikke vred til evig tid.
13 Bare innse din skyld. For du har gjort opprør mot Herren din Gud. Du bød deg fram for fremmede underhvert frodig tre. Du hørte ikke på min røst, sier Herren.
14 Vend tilbake, dere bortkomne sønner! sier Herren. For jeg er herre over dere. Jeg vil ta dere, én fra en by og to fra en slekt, og føre dere til Sion.
15 Så gir jeg dere gjetere som er etter mitt hjerte, og de skal gjete dere med kunnskap og forstand.
16 I de dager, sier Herren, når dere blir mange og fruktbare i landet, skal de ikke lenger si «Herrens paktkiste» og ikke tenke på den. De skal ikke minnes den eller lete etter den, og det skal ikke lages noen ny.
17 På den tiden skal de kalle Jerusalem for Herrens trone. Der skal alle folkeslag samle seg, i Herrens navn, i Jerusalem. De skal ikke lenger følge sitt onde og egenrådige hjerte.
18 I de dager skal Judas hus slutte seg til Israels hus, og sammen skal de komme fra et land i nord til det landet jeg ga fedrene deres til eiendom.
19 Jeg sa: Jeg vil sette deg blant sønner og gi deg et herlig land, den prektigste arv blant folkeslagene. Jeg tenkte dere ville kalle meg far og ikke vende dere bort fra meg.
20 Men slik en kvinne er troløs mot sin venn, slik var dere troløse mot meg, Israels hus, sier Herren.
21 Det høres rop på de snaue høydene, gråt og bønner fra israelittene. For de har gått krokveier, de har glemt Herren sin Gud.
22 Vend tilbake, bortkomne sønner, så skal jeg helbrede deres frafall. «Se, vi kommer til deg, for du er Herren vår Gud.
23 Sannelig, løgn er det som kommer fra haugene, larmen fra fjellene. Sannelig, hos Herren vår Gud er det frelse for Israel.
24 Skammen har fortært det fedrene våre strevde for helt fra vårungdom, sauer og okser, sønner og døtre.
25 Så la oss ligge i vår skam, la vanære dekke oss! For mot Herren vår Gud har vi syndet, både vi og fedrene våre, fra vårungdom og til denne dag. Vi har værtulydige mot Herren vår Guds røst.»
1 Om du vender tilbake, Israel, sier Herren, om du vender tilbake til meg, om du fjerner de motbydelige gudenedine fra meg og ikke flakker omkring,
2 om du sverger «såsant Herren lever» i sannhet, rett og rettferd, da skal folkeslag velsigne seg ved ham, ved ham skal de prise seg lykkelige.
3 Så sier Herren til judeerne og til Jerusalem: Bryt dere nybrott, ikke så blant torner!
4 Omskjær dere for Herren, ta bort forhuden fra hjertet deres, dere judeere og dere som bor i Jerusalem, ellers skal min harme bryte ut som ild og brenne uten at noen slukker, for det onde dere har gjort.
5 Kunngjør dette i Juda, la det høres i Jerusalem, blås i horn i landet, rop høyt og si: Samle dere! La oss gå inn i festningsbyene!
6 Løft banneret! Til Sion! Berg dere, bli ikke stående! For jeg sender enulykke fra nord, et stort sammenbrudd.
7 En løve stiger opp fra krattet. En som ødelegger folkeslag, bryter opp og drar ut fra sitt sted for å legge landet ditt øde. Byene dine skal bli til ruiner der ingen kan bo.
8 Derfor, kle dere i sekkestrie, sørg og skrik! For Herrens brennende vrede har ikke vendt seg bort fra oss.
9 Den dagen, sier Herren, skal kongen og lederne miste alt mot. Prestene blir slått av skrekk, profetene blir må lløse av redsel.
10 Jeg sa: Å, min Herre og Gud! Sannelig, du sviktet dette folket og Jerusalem da du sa: «Dere skal ha fred.» Nårører sverdet ved strupen.
11 På den tiden skal det sies til dette folket og til Jerusalem: Vind som brenner av hete, kommer fra snaue høyder i ørkenen mot folket, min datter. Den er ikke til å kaste og rense korn i,
12 en sterkere vind kommer til meg. Nå vil også jeg avsi dom over dem.
13 Se, som skyer drar han fram, som stormen er vognene hans, hestene er raskere enn ørner. Ve oss, for vi blir ødelagt!
14 Rens hjertet ditt for ondskap, Jerusalem, så skal du bli frelst. Hvor lenge skal du la onde tanker få bo i ditt indre?
15 For en stemme bringer bud fra Dan, forkynnerulykke fra Efraim-fjellene.
16 Si fra til folkeslagene: Der er de! La det høres over Jerusalem! Fiender kommer fra fjerne land, ropet deres lyder over byene i Juda.
17 Som vakter på åkeren omringer de henne, for hun har satt seg opp mot meg, sier Herren.
18 Din vei og dine gjerninger har ført dette over deg. Slik er din ondskap, den er bitter, og den rammer deg i hjertet.
19 Å, kroppen min, kroppen min! Jeg vrir meg i smerte. Mitt hjertes vegger! Hjertet skriker, jeg kan ikke tie. Jeg hører lyden av horn og hærrop.
20 Det blir ropt om sammenbrudd på sammenbrudd, hele landet er ødelagt. Brått blir teltene mine ødelagt, teltdukenepået øyeblikk.
21 Hvor lenge skal jeg se banneret og høre lyden av horn?
22 Ja, folket mitt er dårer, de kjenner meg ikke. De er tåpelige barn uten innsikt. De er flinke til å gjøre ondt, men kan ikke gjøre godt.
23 Jeg så jorden, og se! –den var øde og tom, mot himmelen –lyset var borte.
24 Jeg så fjellene, og se! –de skalv, alle haugeneristet.
25 Jeg så, og se! –ikke et menneske, alle fugler under himmelen var fløyet.
26 Jeg så, og se! –fruktbart land var blitt til ørken, alle byer var revet ned av Herren, av hans brennende vrede.
27 Så sier Herren: Hele landet skal legges øde, men jeg skal ikke gjøre ende på det.
28 Jorden sørger over dette, og himmelen mørkner over den. For jeg har talt og lagt min plan, jeg angrer ikke og tar den ikke tilbake.
29 Hele byen flykter for larmen fra ryttere og bueskyttere. De går inn i krattskogen og klatrer opp på knausene. Hver by er forlatt, det finnes ingen som bor i dem.
30 Du som er ødelagt, hva vil du gjøre? Om du kler deg i skarlagen, om du pynter deg med gullsmykker, om du gjør øynene store med sminke, gjør du deg vakker til ingen nytte. De som lengtet etter deg, har forkastet deg, nå står de deg etter livet.
31 Jeg hører rop som fra en kvinne med rier, et skrik som når hun føder for første gang. Det er ropet fra datter Sion, hun gisper etter luft og strekker hendene ut: «Ve meg, jeg faller om foran mordere!»
1 Gårundt i Jerusalems gater, se og forstå, søk på torgene hennes om dere kan finne én, en eneste, som gjør rett og søker troskap, så jeg kan tilgi byen.
2 De sier «såsant Herren lever», men sverger likevel falskt.
3 Herre, dine øyne ser etter troskap. Du slo dem, men de kjente ikke smerte, du gjorde ende på dem, men de nektet å ta lærdom av det. De gjorde ansiktet hardere enn stein og nektet å vende om.
4 Jeg tenkte: De er bare små og tåpelige, for de kjenner ikke Herrens vei, sin Guds rett.
5 Jeg vil gå til de store og tale med dem, for de kjenner Herrens vei, sin Guds rett. Men de har alle brutt åket og slitt lenkene i stykker.
6 Derfor skal løven fra skogen slå dem ned, ulvenfra ødemarken skal herje, ved byene ligger leoparden på lur, alle som går ut, blir revet i hjel. For lovbruddene deres er mange, gang på gang har de falt fra.
7 Hvorfor skulle jeg tilgi deg dette? Sønnene dine har forlatt meg og sverget ved guder som ikke er guder. Jeg mettet dem, men de brøt ekteskapet, i horehuset rispet de seg opp.
8 De er brunstige, velnærte hester, hver mann vrinsker etter naboens kone.
9 Skulle jeg ikke straffe dem for dette, sier Herren, skulle jeg ikke hevne meg på et folkeslag som dette?
10 gå opp på terrassene i vinmarken og ødelegg dem, men ikke helt! Fjern vinrankene, for de hører ikke Herren til.
11 For de har vært troløse mot meg, både Israels og Judas hus, sier Herren.
12 De fornekter Herren og sier: «Han finnes ikke, ulykken kommer ikke over oss, sverd og sult skal vi ikke se.
13 Profetene skal bli til vind. De har ikke ordet i seg, Slik skal det gå med dem.»
14 Derfor sier Herren, hærskarenes Gud: Se, fordi dere taler slike ord, gjør jeg mine ord til ild i din munn og dette folket til ved som ilden skal fortære.
15 Se, Israels hus, jeg sender mot dere et folkeslag fra det fjerne, sier Herren. Det er et mektig folkeslag, et folk fra gammel tid. Du kjenner ikke språket deres og skjønner ikke hva de sier.
16 Deres pilkogger er som en åpen grav, krigere er de alle.
17 De eter kornet og brødet ditt, de eter sønnene og døtrene dine, de eter småfeet og storfeet ditt, de eter vinstokkene og fikentrærne dine. Festningsbyene dine, som du stoler på, skal deutslette med sverd.
18 Men selv i de dager, sier Herren, vil jeg ikke ødelegge dere helt.
19 Når dere spør: «Hvorfor har Herren vår Gud gjort alt dette mot oss?» –da skal du svare: «Slik dere forlot meg og tjente fremmede guder i deres eget land, skal dere nå tjene fremmede i et land som ikke er deres.»
20 Kunngjør dette i Jakobs hus, og la det høres i Juda:
21 Hør dette, du tåpelige og vettløse folk som har øyne, men ikke ser, og ører, men ikke hører.
22 Frykter dere meg ikke, sier Herren, skjelver dere ikke for mitt ansikt? Jeg la sand til grense for havet, en evig grense som det ikke kommer over. Bølgene slår, men klarer det ikke, de bryter, men slår ikke over.
23 Men dette folket har et trassig og opprørsk hjerte, de har veket av og gått bort.
24 De sier ikke i sitt hjerte: «La oss frykte Herren vår Gud, han som gir regn i rett tid, både høstregn og vårregn, og passer på ukene som er bestemt for oss til innhøsting.»
25 Men dette er kommet iulagepågrunn av skylden deres, syndene holder det gode borte fra dere.
26 For det finnesurettferdige i folket mitt. De ligger på lur som fuglefangere i dekning, setter feller og fanger mennesker.
27 Som en kurv er full av fugler, slik er husene deres. De er fulle av svik. Derfor er de blitt store og rike,
28 tykke og fete. Det flommer over av onde ord: De dømmer ikke rett så farløse kan vinne fram med sin sak, og de hjelper ikke fattige til deres rett.
29 Skulle jeg ikke straffe dem for dette, sier Herren, skulle jeg ikke hevne meg på et folkeslag som dette?
30 Forferdelige og grufulle ting skjer i landet.
31 Profetene spår løgn, prestene styrer etter deres råd, og folket mitt vil ha det slik. Men hva vil dere gjøre når dette tar slutt?
1 Berg dere, benjaminitter, bort fra Jerusalem! Blås i horn i Tekoa, tenn varden på Bet-Hakkerem! For enulykke truer fra nord, et stort sammenbrudd.
2 Den vakre og bortskjemte datter Sion gjør jeg ende på.
3 Mot henne skal gjetere komme med saueflokkene sine. De slår opp telt omkring henne, og hver beiter sitt stykke snaut.
4 Lys hellig krig mot henne! Kom, la oss angripe midt på dagen! Ve oss, dagen er på hell, og kveldsskyggene blir lange.
5 Kom, la oss angripe i natt og ødelegge borgene hennes!
6 Så sier Herren over hærskarene: Fell trær og kast opp en voll mot Jerusalem! Hun er byen som skal kreves til regnskap, hun er full av undertrykkelse.
7 Som en kilde holder vannet kaldt, slik holder byen ondskapen kald. Der hører en om vold og ran, alltid ser jeg sykdom og så r.
8 La deg refse, Jerusalem, ellers bryter jeg med deg og gjør deg til et øde sted, et land der ingen kan bo.
9 Så sier Herren over hærskarene: Hold etterhøst på Israels rest som dere gjør med vinstokken! Gåenda en gang over rankene med hånden lik en som plukkerdruer!
10 «Hvem skal jeg tale til og advare slik at de hører? Se, de haruomskårne ører og kan ikke høre etter. Se, Herrens ord er spott for dem, og de bryr seg ikke om det.
11 Men jeg er full av Herrens harme, jeg er trett av å holde den tilbake.» Så øs den ut over barna på gaten og over flokken av unge menn som samles! Både mann og kvinne skal fanges, gamle menn og oldinger.
12 Andre skal overta husene deres, jordene og kvinnene også. For nåløfter jeg hånden mot dem som bor i landet, sier Herren.
13 For alle sammen, små og store, skaffer segurettvinning. Profet og prest, alle farer med svik.
14 Lettvint helbreder de bruddeti folket mitt, de sier: «Fred, fred!» Men det er ikke fred.
15 De skal bli til skamme, for de har gjort avskyelige ting. Likevel skammer de seg ikke, vet ikke hva vanære er. Derfor skal de falle blant dem som er falt. I regnskapets time skal de snuble, sier Herren.
16 Så sier Herren: Still dere på veiene og se! Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode! Gåpåden, så skal dere finne hvile for deres liv. Men de svarte: «Vi vil ikke gåder.»
17 Jeg satte vaktmenn over dere. Lytt når hornet gjaller! Men de svarte: «Vi vil ikke lytte.»
18 Derfor, hør, dere folkeslag, og forstå, dere som er samlet, hva som skjer med dem.
19 Hør, du jord! Se, jeg førerulykke over dette folket, fruktenav deres egne planer. For de lyttet ikke til mine ord, og de foraktet min lov.
20 Hva skal jeg med røkelse fra Saba og det beste krydder fra fjerne land? Brennoffer fra dere tar jeg ikke imot, slaktofrene gleder meg ikke.
21 Derfor sier Herren: Se, jeg legger snublesteiner for dette folket. Både fedre og sønner skal snuble i dem, nabo og neste skal gåunder.
22 Så sier Herren: Se, det kommer et folk fra landet i nord, et stort folkeslag bryter opp fra jordens ytterste ende.
23 De har bue og sabel i hånden, de er grusomme og viser ingen nåde. Larmen drønner som havet, på hester kommer de ridende, rustettil krig mot deg, datter Sion.
24 Da vi hørte ryktet, ble hendene våre slappe, trengsel grep oss, rier som hos en fødende kvinne.
25 Gå ikke ut på marken, gå ikke på veien, for fienden har sverd, redsel rår på alle kanter.
26 Mitt folk, min datter, bind sekkestrie om deg og velt deg i aske! Hold sørgehøytid over din eneste sønn, en bitter klage. For brått kommer ødeleggeren over oss.
27 Jeg har satt deg til åprøve folket mitt slik en prøver gull, du skal kjenne og prøve deres veier.
28 Alle er trassige opprørere, de farer med sladder, de er bronse og jern, ødeleggere er de alle.
29 Blåsebelgen er svidd av ilden, blyet er fjernet. Men det nytter ikke åsmelte, de onde skilles ikke ut.
30 Forkastet sølv skal de kalles, for Herren har forkastet dem.
1 Dette ordet kom til Jeremia fra Herren:
2 Still deg i porten til Herrens hus. Der skal du rope ut dette ordet og si: Hør Herrens ord, hele Juda, dere som går inn gjennom disse portene for å tilbe Herren.
3 Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Gjør veiene og gjerningene deres gode, så vil jeg la dere bo på dette stedet.
4 Stol ikke på de falske ordene: «Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel!»
5 Men om dere virkelig gjør veiene og gjerningene deres gode, om dere gjør rett mot hverandre,
6 ikkeundertrykker innflyttere, farløse og enker, ikke utøseruskyldig blod på dette stedet og ikke følger andre guder til skade for dere selv,
7 da vil jeg la dere bo på dette stedet, i det landet jeg ga deres fedre, fra evig tid og til evig tid.
8 Se, dere stoler på falske ord som ikke kan hjelpe.
9 Dere stjeler, slår i hjel, bryter ekteskapet, sverger falskt, tenner offerild for Baal og følger andre guder som dere ikke kjenner.
10 Og så vil dere komme og ståfor mitt ansikt i dette huset som navnet mitt er ropt ut over, og si: «Vi er berget», selv om dere gjør alt dette som er avskyelig?
11 Er det blitt en røverhule i deres øyne, dette huset som navnet mitt er ropt ut over? også jeg kan se, sier Herren.
12 gå til stedet mitt som er i Sjilo, hvor jeg lot mitt navn bo i den første tiden, og se hva jeg gjorde med det på grunn av ondskapen hos mitt folk Israel.
13 Og nå har dere gjort alle disse gjerningene, sier Herren. Dere ville ikke høre når jeg talte til dere sent og tidlig, og dere svarte ikke når jeg ropte på dere.
14 Derfor vil jeg gjøre slik jeg gjorde med Sjilo, mot det huset som navnet mitt er ropt ut over, og som dere stoler på, det stedet som jeg ga dere og fedrene deres.
15 Og jeg vil kaste dere bort fra mitt ansikt slik jeg kastet fra meg alle brødrene deres, hele Efraims ætt.
16 Du skal ikke be for dette folket, ikke bære fram klage eller bønn for det og ikke prøve å overtale meg, for jeg vil ikke høre på deg.
17 Ser du ikke hva de driver på med i Judas byer og på Jerusalems gater?
18 Barna sanker ved, fedrene gjør opp ild, kvinnene knar deig for åbake offerkaker til Himmeldronningen, og de øser ut drikkoffer til andre guder. Slik krenker de meg.
19 Men er det meg de krenker, sier Herren, er det ikke seg selv, er det ikke deres eget ansikt som får skammen over seg?
20 Derfor sier Herren Gud: Se, min vrede og harme skal øses ut over dette stedet, over folk og fe, over trærne på marken og fruktenav jorden. Den skal brenne og ikke slukne.
21 Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Legg brennoffer til slaktofrene deres og spis kjøtt!
22 For jeg sa ikke noe om brennoffer og slaktoffer til fedrene deres, jeg ga dem ikke noe på bud om det da jeg førte dem ut av Egypt.
23 Men dette budet ga jeg dem: «Hør på min røst, så skal jeg være deres Gud, og dere skal være mitt folk. Gåalltid på den veien jeg befaler dere, så skal det gådere vel.»
24 Men de ville ikke høre og vendte ikke øret til. De fulgtesine egne planer, sitt onde og egenrådige hjerte. De gikk bakover, ikke framover.
25 Fra den tid da fedrene deres dro ut av Egypt og helt til denne dag har jeg sendt alle mine tjenere profetene til dem, sent og tidlig.
26 Men de ville ikke høre på meg og vendte ikke øret til. De gjorde nakken stiv og var verre enn fedrene sine.
27 Når du sier alle disse ordene til dem, kommer de ikke til å høre på deg. Når du roper til dem, kommer de ikke til åsvare.
28 Da skal du si til dem: «Dette er folkeslaget som ikke ville lytte til Herren sin Guds røst og ikke ta lærdom. Det er slutt på trofasthet, den er forsvunnetfra deres munn.»
29 Klipp håret av deg og kast det bort! Stem i en likklage på de snaue høydene!Herren har forkastet og vraket den slekten han er harm på.
30 For judeerne har gjort det som er ondt i mine øyne, sier Herren. De har innsatt det motbydelige i det huset som navnet mitt er ropt ut over, og gjort deturent.
31 De har bygd Tofet-haugenei Ben-Hinnom-dalen, hvor de brenner sønnene og døtrene sine i ilden. Det har jeg ikke på lagt dem, det har aldri vært i mine tanker.
32 Derfor, se, dager skal komme, sier Herren, da det ikke lenger skal hete Tofet eller Ben-Hinnom-dalen, men Drapsdalen. Og i Tofet skal de døde begraves, fordi det ikke er gravplass andre steder.
33 Likene av dette folket skal bli til føde for fuglene under himmelen og for dyrene på jorden, og ingen skal skremme dem bort.
34 Jeg gjør ende på lyden av jubel og glede og stemmen til brudgomog brud i Judas byer og på Jerusalems gater. For landet skal legges i ruiner.
1 På den tid, sier Herren, skal de ta knoklene av Juda-kongene, knoklene av lederne, knoklene av prestene, knoklene av profetene og knoklene av innbyggerne i Jerusalem ut av gravene
2 og spre dem ut for solen og månen og hele himmelens hær, som de elsket, som de dyrket, som de fulgte, som de spurte til råds, og som de tilba. De skal ikke bli samlet og gravlagt, de skal bli til gjødsel på jorden.
3 Men de velger døden i stedet for livet, hele den resten som er igjen av denne onde slekt på alle de stedene jeg har drevet dem bort til, sier Herren over hærskarene.
4 Du skal si til dem: så sier Herren: Hvem er det som faller og ikke reiser seg igjen? Eller går bort og ikke vender tilbake?
5 Hvorfor har dette folket vendt seg bort? Hvorfor vender Jerusalem seg alltid bort? De holder fast ved sitt svik og nekter å vende om.
6 Jeg har lyttet og hørt etter. Det er ikke sant, det de sier. Ingen angrer sin ondskap og sier: «Hva har jeg gjort!» Alle løper bort slik en hest stormer fram i strid.
7 Selv storken under himmelen kjenner sine faste tider, og turtelduen, svalen og trosten passer tiden når de skal komme. Men folket mitt kjenner ikke Herrens lov.
8 Hvordan kan dere si: «Vi er vise, vi har Herrens lov hos oss»? Se, skrivernes falske penn har forfalsket den!
9 De vise blir til skamme, de blir slått av skrekk og fanget. De har jo forkastet Herrens ord. Hva er da deres visdom?
10 Derfor gir jeg konene deres til andre og jordene deres til nye eiere. For alle sammen, små og store, skaffer segurettvinning. Profet og prest, alle farer med svik.
11 Lettvint helbreder de bruddethos folket, min datter. De sier: «Fred, fred!» men det er ikke fred.
12 De skal bli til skamme, for de har gjort avskyelige ting. Likevel skammer de seg ikke, vet ikke hva vanære er. Derfor skal de falle blant dem som er falt. I regnskapets time skal de snuble, sier Herren.
13 nå vil jeg samle dem inn, sier Herren. Det finnes ikke druer på vinranken og ikke fikener på fikentreet, løvet er visnet. Det jeg har gitt dem, er borte.
14 Hvorfor blir vi sittende? Samle dere! La oss gå inn i festningsbyene og gå til grunne der! For Herren vår Gud lar oss gå til grunne, han gir oss giftig vann å drikke, for vi har syndet mot Herren.
15 Vi håpet på fred, men det finnes ikke noe godt, på en tid for helbredelse, men se, det er redsel.
16 Fra Dan høres fnysende hester. Når hingstene vrinsker, skjelver hele landet. De kommer, de eter opp landet og alt som fyller det, byen og dem som bor der.
17 Se, jeg sender slanger mot dere, giftige ormer som ingen kan mane bort. De skal bite dere, sier Herren.
18 Uhelbredelig sorg kommer over meg, hjertet mitt er sykt.
19 Hør skriket til folket, min datter, fra et land langt borte! Er ikke Herren på Sion? Er ikke kongen hennes der? Hvorfor har de krenket meg med gudebildene sine, med fremmede og tomme guder?
20 Innhøstingen er over, sommeren er slutt, men vi er ikke blitt berget.
21 Jeg er nedbrutt, for folket, min datter, har brutt sammen, det svartner for meg, gru har grepet meg.
22 Finnes det ikke balsam i Gilead? Er det ingen lege der? Hvorfor blir ikke folket, min datter, helbredet?
1 Å, om hodet mitt var vann og øyet mitt en tårekilde! Da ville jeg gråte dag og natt over de falne i folket, min datter.
2 Å, om jeg fant et sted i ørkenen der vandringsmenn kunne overnatte! Da ville jeg forlate folket mitt og gå bort fra dem. For de er alle ekteskapsbrytere, en flokk av troløse.
3 De spenner løgnens bue med tungensom pil. Det er ikke ved sannhet de hersker i landet. De går fra ondskap til ondskap, og de kjenner ikke meg, sier Herren.
4 Vokt dere for hverandre, stol ikke engang på en bror! Hver bror farer med list, hver venn går med sladder.
5 De bedrar hverandre og snakker ikke sant. De har lært opp tungentil å lyve, de erutmattet av ondskap.
6 Blant svikere bor du, svikere som ikke vil kjennes ved meg, sier Herren.
7 Derfor sier Herren over hærskarene: Se, jeg vil smelte dem og prøve dem. Hva kan jeg ellers gjøre for folket, min datter?
8 Tungenderes er en drepende pil, den taler svik. Med munnentaler de om fred til sin neste, men i sitt indre planlegger de bakhold.
9 Skulle jeg ikke straffe dem for dette, sier Herren, skulle jeg ikke hevne meg på et folkeslag som dette?
10 Jeg stemmer i med gråt og klagesang over fjellene, likklage over beitene i ørkenen. For de er avsvidd, ingen ferdes der, det høres ingen rautende buskap. Både fuglene under himmelen og dyrene på marken har rømt og er borte.
11 Jeg gjør Jerusalem til en steinrøys, et sted der sjakaler holder til. Byene i Juda gjør jeg til øde steder hvor ingen kan bo.
12 Hvem er så vis at han forstår dette og kan kunngjøre det Herrens munn har sagt ham? Hvorfor er landet lagt i grus, avsvidd som en ørken der ingen kan ferdes?
13 Herren svarte: Fordi de sviktet min lov som jeg la fram for dem. De hørte ikke på min røst og fulgte ikke min lov,
14 men de fulgtesitt egenrådige hjerte og Baal-gudene, slik fedrene deres hadde lært dem.
15 Derfor sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Se, jeg gir dette folket malurt å spise og giftig vann å drikke.
16 Jeg sprer dem blant folkeslag som verken de eller fedrene deres kjente. Jeg sender sverdet etter dem helt til jeg har gjort ende på dem.
17 Så sier Herren over hærskarene: Vær forstandige! Tilkall gråtekonene, send bud på de kyndige kvinnene!
18 De må skynde seg å komme, de skal synge klagesang over oss til tårer renner fra øynene våre og vann drypper fra øyelokkene våre.
19 Hør, det lyder klagesang fra Sion: «Å, vi er ødelagt! Vår skam er stor. Nåmåvi forlate landet, for de har revet ned hjemmene våre.»
20 Ja, kvinner, hør Herrens ord, ører, ta imot ordet fra hans munn! Lær døtrene deres en klagesang og lær hverandre en likklage:
21 «Døden kom inn gjennom vinduene våre og gikk inn i borgene våre for å utrydde småbarn i gaten, unge menn på torgene.»
22 Tal! Slik er ordet fra Herren: Lik av mennesker skal falle som gjødsel på marken, som kornbånd etter høstfolkene, og det er ingen til åsamle dem opp.
23 Så sier Herren: Den vise skal ikke være stolt av sin visdom, den sterke skal ikke være stolt av sin styrke, den rike skal ikke være stolt av sin rikdom.
24 Men den som vil være stolt av noe, skal være stolt av dette: at han har forstand og kjenner meg. For jeg er Herren, som viser miskunn, rett og rettferd på jorden. Ja, slik vil jeg ha det, sier Herren.
25 Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg vil straffe alle som er omskåret på kroppen:
26 Egypt, Juda, Edom, ammonittene, Moab og alle ørkenboerne som har kortklipt hår ved tinningen. For alle folkeslagene eruomskåret, og hele Israels hus haruomskårne hjerter.
1 Hør ordet som Herren taler til dere, Israels hus.
2 Så sier Herren: Dere skal ikke lære dere å gå folkeslagenes veier og ikke frykte tegnene på himmelen selv om folkeslagene frykter dem.
3 For folkenes skikker er tomme. De huggeret tre i skogen, en håndverker lager det til med øks,
4 de pynter det med sølv og gull, de fester det med nagler og hammer så det står støtt.
5 De er som fugleskremslene på en agurkmark, ikke kan de snakke, og de må bæres, for de kan ikke gå. Vær ikke redd dem! De gjør ikke noen skade, men de kan heller ikke gjøre noe godt.
6 Ingen er som du, Herre. Du er stor, navnet ditt er stort og mektig.
7 Hvem må ikke frykte deg, du konge over folkeslagene? Det er din rett. For blant alle vismenn hos folkeslagene og i alle riker er det ingen som du.
8 Alle som en er tåpelige og dumme, opplært av tomme guder, en trestokk.
9 Det hamre de sølvet er innført fra Tarsis og gullet fra Ufas. Det er verk av treskjærer og gullsmed, kledd i blått og rødt purpur, kunstverk alt sammen.
10 Men Herren er den sanne Gud, den levende Gud, den evige konge. Jorden skjelver for hans harme, folkeslagene kan ikke holde ut hans vrede.
11 Dette skal dere si til dem: «De gudene som ikke skapte himmel og jord, skal utryddes fra jorden og under himmelen.»
12 Han laget jorden med sin kraft, han grunnla verden i sin visdom og spente ut himmelen ved sin innsikt.
13 Når hans røst høres, bruser vannet i himmelen, han lar skyer stige opp fra jordens ende, han lager både lyn og regn, han lar vinden slippe ut fra sine forrådskamre.
14 Alle mennesker er dumme og uforstandige. Hver gullsmed må skamme seg over gudebildet sitt, for det støpte bildet hans er løgn. Det er ikke ånd i dem.
15 Tomme er de, et verk til spott. I straffens tid går de til grunne.
16 Han som er Jakobs del, er ikke som disse, for det er han som former alt. Israel er hans egen stamme. Herren over hærskarene er hans navn.
17 Ta bylten din opp fra bakken, du kvinne som bor i en beleiret by!
18 For så sier Herren: Se, denne gangen slenger jeg bort dem som bor i landet. Jeg gir dem trengsel for at de skal finne meg.
19 Ve meg, for et brudd! Jeg har etuhelbredelig så r. Jeg tenkte: Dette er bare en lidelse som jeg må bære.
20 Teltet mitt er ødelagt, alle snorer revet av. Barna mine har forlatt meg, de er borte. Det er ikke lenger noen som setter opp teltet mitt og spenner ut teltdukene.
21 For gjeterne er dumme, de søker ikke Herren. Derfor lykkes de ikke, hele flokken deres blir spredt.
22 Dårlig nytt: Nå kommer det, et kraftig jordskjelv fra landet i nord. Det gjør byene i Juda til ørken, et sted hvor sjakaler holder til.
23 Jeg vet, Herre, at mennesket ikke selv rår for sin vei, og at vandringsmannen ikke selv kan styre sine skritt.
24 Oppdra meg, Herre, men gjør det rett, ikke i vrede, så du gjør meg liten.
25 Øs ut din harme over folkeslag som ikke kjenner deg, over slekter som ikke kaller på ditt navn. For de har fortært Jakob, fortært og gjort ende på ham og lagt boplassen øde.
1 Dette ordet kom til Jeremia fra Herren:
2 Hør ordene i denne pakten! Du skal tale om dem til mennene i Juda og til dem som bor i Jerusalem,
3 og si: så sier Herren, Israels Gud: Forbannet er den som ikke adlyder ordene i denne pakten
4 som jeg på la fedrene deres den dagen jeg førte dem ut av Egypt, ut av smelteovnen. Da sa jeg: Hør på meg og gjør alt det jeg på legger dere! Så skal dere være mitt folk, og jeg skal være deres Gud.
5 Jeg vil holde eden jeg sverget for fedrene deres, å gi dem et land som flyter av melk og honning, slik det er i dag. Da svarte jeg: «Amen, Herre!»
6 Herren sa til meg: Rop ut alle disse ordene i byene i Juda og på gatene i Jerusalem: Hør ordene i denne pakten og lev etter dem!
7 Jeg advarte fedrene deres den dagen jeg førte dem ut av Egypt, og til denne dag har jeg advart dem sent og tidlig: «Hør på meg!»
8 Men de ville ikke høre, vendte ikke øret til. Alle fulgtesitt onde og egenrådige hjerte. Da lot jeg alle ordene i denne pakten komme over dem, den pakten jeg hadde befalt at de skulle holde, men som de ikke holdt.
9 Herren sa til meg: Det er en sammensvergelse blant mennene i Juda og blant dem som bor i Jerusalem.
10 De har vendt tilbake til syndene til sine første fedre, de som nektet å adlyde mine ord. De fulgteandre guder og tjente dem. Israels og Judas hus har brutt den pakten jeg sluttetmed fedrene deres.
11 Derfor sier Herren: Se, jeg fører over dem enulykke som de ikke kan slippe unna. Når de roper til meg, vil jeg ikke høre på dem.
12 Da skal byene i Juda og de som bor i Jerusalem, gå og rope til gudenede tenner offerild for. Men de kan ikke berge dem iulykkens tid.
13 For du har like mange guder som du har byer, Juda! Og dere har reist like mange altere for Skammen som det er gater i Jerusalem, altere der dere tenner offerild for Baal.
14 Du skal ikke be for dette folket og ikke sette i med klagerop eller bønn for dem. For jeg vil ikke høre på dem når de roper til meg iulykkens tid.
15 Hva har min elskede i mitt hus å gjøre, hun som har lagt onde planer? Kan fete dyr og hellig kjøtt ta bort din ondskap? Da kunne du juble.
16 Herren har kalt deg et frodig oliventre med vakker frukt. Men med et veldig drønn setter han fyr på det så greinene blir ødelagt.
17 Herren over hærskarene, han som plantet deg, truer deg nå med det onde på grunn av det onde som Israels og Judas hus har gjort mot seg selv da de tente offerild for Baal og gjorde meg rasende.
18 Herren gjorde det kjent for meg, jeg fikk vite det. Da viste du meg hva de gjorde.
19 Jeg var lik et troskyldig lam som føres bort til slakting. Jeg visste ikke at de la planer mot meg: «La oss ødelegge både treet og frukten, utrydde ham fra de levendes land så navnet hans ikke lenger blir husket.»
20 Herre over hærskarene, du rettferdige dommer, du som prøver hjerter og nyrer, la meg få se at du tar hevn over dem, for jeg har lagt saken min fram for deg.
21 Derfor: så sier Herren om mennene i Anatot, de som står deg etter livet og sier: «Du må ikke profetere i Herrens navn, ellers skal du dø for vår hånd.»
22 Derfor sier Herren over hærskarene: Se, jeg vil kreve dem til regnskap. De unge mennene skal dø for sverd, sønnene og døtrene deres skal dø av sult.
23 Ingen blir igjen av dem, for jeg førerulykke over Anatots menn i regnskapets år.
1 Rettferdig er du, Herre, når jeg fører sak mot deg. Likevel må jeg snakke med deg om hva som er rett. Hvorfor har deurettferdige fremgang, hvorfor er alle de troløse trygge?
2 Du planter dem, og de slår rot, de vokser og bærer frukt. Du er nær i munnenderes, men fra hjertet er du langt borte.
3 Men du, Herre, kjenner meg og ser meg, du prøver mitt hjerte, min troskap mot deg. Skill dem ut som sauer til slakting, innvi dem til dagen for drap!
4 Hvor lenge skal landet sørge og alt som vokser på marken, tørke bort? De som bor i landet, er onde, derfor går dyr og fuglertil grunne. De sier: «Han kan ikke se hvordan det går oss til slutt.»
5 Når du blir trett av åløpe om kapp med fotfolk, hvordan kan du da løpe om kapp med hester? Og er du trygg bare i fredelig land, hva har du da å gjøre i Jordans krattskog?
6 Selv brødrene dine og din fars hus er troløse mot deg. De roper bak ryggen din: «Det er nok!» Stol ikke på dem når de sier gode ting til deg.
7 Jeg har forlatt huset mitt, forkastet eiendommen min, gitt min elskede i fiendens hånd.
8 For meg er eiendommen blitt som en løve i skogen. Den brøler til meg, derfor hater jeg den.
9 Er min eiendom en spraglete rovfugl som angripes fra alle kanter av andre fugler? La alle villdyr samles og før dem hit så de kan ete!
10 Mange gjetere har herjet min vinmark og trampet ned min odelsjord. De har gjort min herlige odel til en øde ørken,
11 gjort den til en ødemark. Ødemarken sørger foran meg, hele landet er lagt øde, og ingen bryr seg om det.
12 Over alle ørkenens snaue høyder kom folk og herjet. For Herren har et sverd som fortærer fra landsende til landsende, ingen skapning finner fred.
13 De sådde hvete og høstet torner, de strevde til ingen nytte. Ståder i skam med avlingen deres! For Herren er brennende harm.
14 Så sier Herren om alle de onde naboene som rører ved den eiendommen jeg har gitt mitt folk Israel: Se, jeg rykker dem opp fra jorden deres, og Judas hus rykker jeg opp midt iblant dem.
15 Men etter at jeg har rykket dem opp, vil jeg igjen være barmhjertig mot dem og føre dem tilbake, hver til sin eiendom og til sitt land.
16 Og om de lærer å kjenne veiene til folket mitt, om de sverger ved mitt navn og sier «såsant Herren lever», slik de før lærte folket mitt åsverge ved Baal, da skal de bygges opp igjen midt iblant folket mitt.
17 Men om de ikke vil høre, rykker jeg det folkeslaget opp, rykker det opp og gjør ende på det, sier Herren.
1 Dette sa Herren til meg: «Gåog kjøp deg et belte av lin og spenn det om livet, men la det ikke komme i vann!»
2 Så kjøpte jeg et belte, som Herren hadde sagt, og spente det om livet.
3 Da kom Herrens ord til meg for annen gang:
4 «Ta beltet du kjøpte, det du har om livet. stå opp og gå til Eufrat! Der skal du gjemme det i en bergsprekk.»
5 Så gikk jeg og gjemte det ved Eufrat, slik Herren hadde befalt meg.
6 Lang tid etter sa Herren til meg: «Ståopp og gå til Eufratog hent beltet som jeg befalte deg ågjemme der!»
7 Jeg gikk til Eufrat, gravde opp beltet og tok det bort fra stedet der jeg hadde gjemt det. Og se, beltet var ødelagt. Det dugde ikke til noe.
8 Da kom Herrens ord til meg:
9 Så sier Herren: Slik vil jeg ødelegge Judas og Jerusalems store overmot.
10 Dette onde folket nekter å høre på mine ord, de følger sitt egenrådige hjerte og følger andre guder for å tjene dem og tilbe dem. De skal bli som dette beltet, det som ikke duger til noe.
11 For slik beltet sluttertett om livet på mannen, slik har jeg sluttethele Israels hus og hele Judas hus nær til meg, sier Herren, for at de skulle være mitt folk, til ære, pris og pryd for meg. Men de ville ikke høre.
12 Du skal si dette ordet til dem: så sier Herren, Israels Gud: Hver krukke skal fylles med vin. De kommer til å si til deg: «Tror du ikke vi vet at hver krukke skal fylles med vin!»
13 Da skal du si til dem: så sier Herren: Se, jeg fyller alle som bor i dette landet, både kongene som sitter på Davids trone, prestene, profetene og alle som bor i Jerusalem, og de blir fulle.
14 Jeg skal knuse dem mot hverandre, både fedre og sønner, sier Herren. Jeg viser ikke medfølelse, skåner ikke og er ikke barmhjertig; jeg skal ødelegge dem.
15 Hør og lytt, vær ikke hovmodige! For Herren taler.
16 Gi ære til Herren, deres Gud, før han gjør det mørkt, før dere snublerog faller på fjellene i skumringen. Dere håper på lys, men han gjør det til dødsskygge og tykk tåke.
17 Men vil dere ikke høre på dette, må min sjel gråte i det skjulte over hovmodet deres, gråte og gråte, tårene strømmer fra øyet, for Herrens flokk blir ført i fangenskap.
18 Si til kongen og kongens mor: Sett dere lenger nede! For den praktfulle kronen er falt av hodet på dere.
19 Byene i Negev er stengt, det er ingen som åpner. Hele Juda er ført i eksil, bortført til siste mann.
20 Løft blikket og se dem som kommer fra nord! Hvor er flokken du fikk, de praktfulle sauene dine?
21 Hva vil du si når betrodde menn som du selv har lært opp, blir satt til befalingsmenn over deg? Da blir du grepet av rier som en fødende kvinne.
22 Du sier i ditt hjerte: «Hvorfor skal dette hende meg?» på grunn av din store skyld ble kjolekanten løftet opp og lemmeneutsatt for vold.
23 Kan en fra Kusj skifte sin hud eller en leopard sine flekker? Da kunne også dere gjøre godt, dere som er opplært til å gjøre ondt.
24 Jeg skal spre dem lik halmstrå som fyker av sted med ørkenvinden.
25 Det blir din lodd, den delen jeg må ler opp for deg, sier Herren, fordi du glemte meg og satte din lit til løgn.
26 Jeg skal selv løfte kjolekanten opp over ansiktet på deg så din skam blir synlig,
27 ditt ekteskapsbrudd, din vrinsking og ditt skamløse horeliv. Jeg så det motbydelige du drev med på haugeneog ute på marken. Ve deg, Jerusalem, du som ikke renser deg! Hvor lenge skal dette vare?
1 Herrens ord som kom til Jeremia om tørken:
2 Juda sørger, byene visner, de bøyer seg til jorden i sorg, klagerop stiger fra Jerusalem.
3 Stormennene sender tjenerne sine etter vann. De kommer til brønnene, men finner ikke vann. De kommer tilbake med tomme kar, de dekker til hodet i skam og vanære.
4 Jorden slår sprekker, for det kommer ikke regn i landet, bøndene dekker til hodet i skam.
5 Selv hinden ute på marken forlater den nyfødte kalven, for det finnes ikke noe grønt.
6 Villesler står på snaue høyder og snapper etter pustensom sjakaler, øynene slukner, for det finnes ikke gress.
7 Herre, selv om våre synder vitner mot oss, så grip likevel inn for ditt navns skyld! Gang på gang har vi falt fra og syndet mot deg.
8 Du Israels håp, du frelser i trengselstid, hvorfor er du som en fremmed i landet, en vandringsmann som bare stanser en natt?
9 Hvorfor er du som en rådvill mann, en kriger som ikke kan frelse? Du er midt iblant oss, Herre, navnet ditt er nevnt over oss. Gå ikke fra oss!
10 Så sier Herren om dette folket: De liker åstreife omkring, de sparer ikke føttene. Men Herren bryr seg ikke om dem. Nå vil han huske deres skyld og straffe dem for syndene deres.
11 Herren sa til meg: Be ikke om at det skal gågodt for dette folket!
12 Når de faster, hører jeg ikke på klageropene deres, og når de bærer fram brennoffer og grødeoffer, bryr jeg meg ikke om dem. For med sverd og sult og pest skal jeg gjøre ende på dem.
13 Da sa jeg: Å, min Herre og Gud, se, profetene sier til dem: «Dere skal ikke se sverd, og sult skal ikke ramme dere, for jeg vil gi dere sann fred på dette stedet.»
14 Herren sa til meg: Profetene profeterer løgn i mitt navn. Jeg har ikke sendt dem, ikke gitt dem noe på bud og ikke talt til dem. Løgnaktige syner, falske spådommer og svik fra eget hjerte er det de profeterer for dere.
15 Derfor sier Herren om profetene som profeterer i mitt navn enda jeg ikke har sendt dem, de som sier at det ikke skal være sverd og sult i dette landet: Ved sverd og sult skal de omkomme, disse profetene.
16 Og folket som de profeterer for, skal ligge slengt på gatene i Jerusalem som offer for sult og sverd. Ingen skal gravlegge dem eller kvinnene deres, sønnene eller døtrene deres. Slik øser jeg deres egen ondskap ut over dem.
17 Dette ordet skal du si til dem: Tårene strømmer fra øynene mine natt og dag, de tar ikke slutt. For jomfruen, mitt folks datter, har brutt fullstendig sammen og fått etuhelbredelig så r.
18 Går jeg ut på marken, ser jeg folk drept med sverd, og går jeg inn i byen, ser jeg sult og sykdom. Selv profeter og prester må dra til et land de ikke kjenner.
19 Har du helt forkastet Juda, har du avsky for Sion? Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes helbredelse? Vi har håpet på fred, men det finnes ikke noe godt, og på en tid med helbredelse, men se, det er redsel.
20 Vi kjenner vårurett, Herre, og våre fedres skyld, for vi har syndet mot deg.
21 For ditt navns skyld, forakt oss ikke, vanær ikke din herlighets trone. Husk din pakt med oss, bryt den ikke!
22 Kan folkeslagenes falske guder gi regn? Kan himmelen gi regnskurer? Er det ikke du, Herre, vår Gud? Vi håper på deg, for det er du som gjør alt dette.
1 Herren sa til meg: Om så Moses og Samuel sto foran meg, ville jeg ikke ha medfølelse med dette folket. Send dem fra meg, de skal gå bort!
2 Og når de sier til deg: «Hvor skal vi gå?» skal du svare: så sier Herren: Den som tilhører døden, til død, den som tilhører sverdet, til sverd, den som tilhører sulten, til sult, den som tilhører fangenskapet, til fangenskap.
3 Jeg sender mot dem fire slags straffedommer, sier Herren: sverd til ådrepe, hundertil å slepe bort, fuglene under himmelen og dyrene på marken til åete og ødelegge.
4 Jeg gjør dem til en skrekk for alle riker på jorden på grunn av det som Juda-kongen Manasse, Hiskias sønn, har gjort i Jerusalem.
5 For hvem har medfølelse med deg, Jerusalem, hvem synes synd på deg? Hvem stanser og spør hvordan du har det?
6 Du forkastet meg, sier Herren, og snudde ryggen til. Så strakte jeg hånden ut for å gjøre ende på deg; jeg var trett av å ha medynk.
7 Jeg spredte dem med kasteskovl i byene i landet. Jeg gjorde folket mitt barnløst og lot det gå til grunne; det vendte ikke om fra veiene sine.
8 Jeg gjorde enkene mer tallrike enn havets sand. Mot dem som var mødre til unge menn, sendte jeg en som herjet ved høylys dag. Brått lot jeg skrekk og redsel falle over dem.
9 Selv hun som fødte sju barn, har visnet. Livsånden er gått ut av henne, solen hennes er gått ned mens det ennå var dag. Hun ble til spott og spe. Resten av folket gir jeg til sverdet foran fiendene deres, sier Herren.
10 Ve meg, mor, at du fødte meg, en mann i strid og trette med hele landet. Jeg har verken gitt eller tatt opp lån, og enda forbanner de meg alle.
11 I sannhet, Herre: Har jeg ikke tjent deg til det gode, har jeg ikke bedt til deg da fienden kom, i nødens og trengselens tid?
12 Kan en bryte i stykker jern, jern fra nord, og bronse?
13 Rikdommen og skattene dine gir jeg til fri plyndring for alle dine synder i hele landet ditt.
14 Jeg gjør deg til slave for fiendene dine i et land du ikke kjenner. For min vrede flammer som ild, mot dere er den tent.
15 Du vet det, Herre. Husk meg og ta deg av meg! Gi meg hevn over dem som forfølger meg! Vær ikke så sen til vrede at jeg blir revet bort. Vit at jeg må tåle spott for din skyld!
16 Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For ditt navn er nevnt over meg, Herre, hærskarenes Gud.
17 Aldri satt jeg og moret meg i lystig lag. For din skyld satt jeg ensom, du fylte meg med harme.
18 Hvorfor er min smerte uten ende og såret mittuhelbredelig? Det kan ikke leges. For meg er du blitt som en tørrlagt bekk, som vann en ikke kan stole på.
19 Derfor, så sier Herren: Hvis du vender om, lar jeg deg vende tilbake. Du skal ståfor mitt ansikt. Hvis du skiller ut det kostbare fra det verdiløse, skal du være som min munn. De skal vende seg til deg, men du skal ikke vende deg til dem.
20 Jeg gjør deg til en festningsmur av bronse mot dette folket. De skal gå til krig mot deg, men ikke vinne. For jeg er med deg, jeg vil frelse deg og berge deg, sier Herren.
21 Jeg vil berge deg ut av de ondes hånd og fri deg fra voldsmenns grep.
1 Herrens ord kom til meg:
2 Du skal ikke gifte deg med noen kvinne og ikke få deg sønner og døtre på dette stedet.
3 For så sier Herren om sønnene og døtrene som blir født på dette stedet, om mødrene som føder dem, og om fedrene som får dem i dette landet:
4 De skal dø av dødelige sykdommer, de får ingen sørgehøytid eller gravferd, de skal bli til gjødsel på jorden. De skal omkomme ved sverd og sult, og likene skal bli til føde for fuglene under himmelen og dyrene på marken.
5 Så sier Herren: Du skal ikke gå i sørgesamvær, du skal ikke ta del i klagen og ikke vise tegn på sorg. For min fred har jeg tatt fra dette folket, sier Herren, min troskap og min barmhjertighet.
6 Store og små skal døi dette landet, de skal ikke få noen gravferd eller sørgehøytid. Ingen skal rispe seg opp eller rake seg snau for deres skyld.
7 Ingen skal bryte brød for åtrøste den som sørger over en død, eller skjenke ham et trøstens beger for far eller mor.
8 Du skal heller ikke gåpåfest for å sitte sammen med dem og spise og drikke.
9 For så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Se, rett for øynene på dere, i deres dager, gjør jeg ende på lyden av jubel og glede, stemmen av brudgomog brud på dette stedet.
10 Når du kunngjør alle disse ordene for dette folket, kommer de til å si til deg: «Hvorfor byr Herren at hele denne storeulykken skal komme over oss? Hva er vår skyld, hvilken synd har vi gjort mot Herren vår Gud?»
11 Da skal du si til dem: Fedrene deres forlot meg, sier Herren. De fulgteandre guder som de tjente og tilba. De forlot meg, og min lov holdt de ikke.
12 Dere har gjort verre ting enn fedrene. Se, hver og en følger sitt onde og egenrådige hjerte uten å høre på meg.
13 Jeg skal kaste dere ut av dette landet til landet som verken dere eller fedrene deres har kjent, og der skal dere tjene andre guder både dag og natt. For jeg vil ikke gi dere nåde.
14 Derfor, se, dager skal komme, sier Herren, da det ikke mer skal sies: «Så sant Herren lever, han som førte israelittene opp fra Egypt»,
15 men: «Så sant Herren lever, han som førte israelittene opp fra landet i nord og fra alle de landene han hadde drevet dem bort til.» Jeg vil føre dem tilbake til deres jord, den som jeg ga til fedrene.
16 Se, jeg sender bud etter mange fiskere, sier Herren, og de skal fiske dem. Siden sender jeg bud etter mange jegere, og de skal jage dem fra hvert fjell og hver høyde og fra bergsprekkene.
17 For jeg holder øye med dem hvor de enn går. De kan ikke gjemme seg for meg, og skylden deres er ikke skjult for mine øyne.
18 Først skal jeg gi dem dobbelt igjen for deres synd og skyld. For de har vanhelliget landet mitt med de livløse, motbydelige gudene sine og fylt min eiendom med det som er avskyelig.
19 Herre, min styrke og mitt vern, min tilflukt på nødens dag! Til deg skal folkeslag komme fra jordens ender og si: «Fedrene våre arvet bare løgn, falske guder som ikke kan hjelpe.
20 Kan mennesker lage seg guder? De er da ikke guder.»
21 Se, derfor gjør jeg kjent for dem, denne gangen gjør jeg kjent min makt og min velde, og de skal få kjenne at mitt navn er Herren.
1 Judas synd er skrevet opp med jerngriffel og risset inn med diamantstift på deres hjertetavle og på alterhornene,
2 mens barna deres minnes altrene og Asjera-stolpene de hadde underfrodige trær og på høye hauger,
3 fjellene på marken. Din rikdom, alle dine skatter og offerhaugenedine gir jeg til plyndring på grunn av synden overalt i landet ditt.
4 Av deg selv må du gi avkall på den eiendommen jeg ga deg. Jeg gjør deg til slave for fiendene dine i landet du ikke kjenner. For dere har satt fyr på min vrede, den skal brenne for alltid.
5 Så sier Herren: Forbannet er den mann som stoler på mennesker og søker sin styrke i kjøtt og blod og vender hjertet bort fra Herren.
6 Han blir som en busk i ødemarken, han får ikke se det gode komme, han holder til i en ørken av stein, i det salte landet der ingen bor.
7 Velsignet er den mann som stoler på Herren og setter sin lit til ham.
8 Han er lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, løvet er grønt. Det engster seg ikke i tørketider og slutter ikke å bære frukt.
9 Hjertet er mer svikefullt enn noe annet, det kan ikke helbredes. Hvem kan forstådet?
10 Jeg, Herren, er den som gransker hjerter og prøver nyrer. Jeg lønner hver mann etter hans ferd, etter fruktenav hans gjerninger.
11 En rapphøne som ruger på egg den ikke selv har lagt, slik er den som skaffer seg rikdom medurett. Midt i livet må han forlate den, til slutt står han der som en narr.
12 En herlig trone, opphøyd fra begynnelsen av, er stedet for vår helligdom.
13 Herre, du Israels håp, alle som forlater deg, skal bli til skamme; de i landet som vender seg bort fra deg, skal skrives opp. For de har forlatt Herren, kilden med levende vann.
14 Helbred meg, Herre, så blir jeg helbredet, frels meg du, så blir jeg frelst. For du er min lovsang.
15 Se, de sier til meg: «Hvor er Herrens ord? La det komme!»
16 Men jeg har ikke tryglet deg om å sende noe ondt, jeg har ikke lengtet etter enulykkesdag. Du vet hva leppene mine har sagt, det er rett framfor deg.
17 Bli ikke til redsel for meg! Du er min tilflukt på ulykkens dag.
18 La forfølgerne bli til skamme, og ikke jeg. La dem bli slått av skrekk, og ikke jeg! La enulykkesdag komme over dem, knus dem dobbelt opp!
19 Dette sa Herren til meg: gå og still deg i Folkeporten, der Judas konger går inn og ut, og i alle portene i Jerusalem,
20 og si til dem: Hør Herrens ord, dere Juda-konger, hele Juda og alle som bor i Jerusalem, dere som går inn gjennom disse portene.
21 Så sier Herren: så sant dere har livet kjært, vokt dere for å bære noen bør på sabbatsdagen og komme inn gjennom Jerusalems porter med den.
22 Dere må ikke bære noe ut av husene deres på sabbatsdagen og ikke gjøre noe arbeid. Dere skal holde sabbatsdagen hellig, slik jeg befalte fedrene deres.
23 Men de hørte ikke og vendte ikke øret til. De gjorde nakken stiv, de adlød ikke og tok ikke imot formaning.
24 Om dere hører på meg, sier Herren, og ikke bærer noen bør inn gjennom portene i denne byen på sabbatsdagen, men holder sabbatsdagen hellig og ikke gjør noe arbeid,
25 da skal konger og fyrster som sitter på Davids trone, og som kjører med hester og vogner, få komme inn gjennom portene i denne byen, både de og stormennene deres, mennene i Juda og de som bor i Jerusalem. Denne byen skal beståtil evig tid.
26 Da skal de komme fra byene i Juda og landet omkring Jerusalem, fra Benjamin-landet, lavlandet, fjellandet og Negev for å bære fram brennoffer, slaktoffer, grødeoffer og røkelse og komme med takkoffer til Herrens hus.
27 Men om dere ikke vil høre på meg og holde sabbatsdagen hellig, men bærer bører og kommer inn gjennom Jerusalems porter med dem på sabbatsdagen, da setter jeg ild på portene. Den skal fortære borgene i Jerusalem, den skal ikke slukne.
1 Dette ordet kom til Jeremia fra Herren:
2 «Ståopp og gåned til pottemakerens hus! Der skal jeg la deg få høre mine ord.»
3 Så gikk jeg ned til pottemakerens hus. Han sto og arbeidet ved dreieskiven.
4 Når karet han holdt på å lage av leire, ble mislykket i pottemakerens hånd, laget han det om til et annet kar, slik han syntes det var riktig.
5 Da kom Herrens ord til meg:
6 Israels hus, kan ikke jeg gjøre med dere slik denne pottemakeren gjør med leiren? sier Herren. Se, som leiren i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels hus.
7 Snart truer jeg et folkeslag eller et rike med årykke opp og rive ned og ødelegge.
8 Men dersom det folket jeg har truet, vender om fra ondskapen sin, da angrer jeg på det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det.
9 Snart lover jeg et folkeslag eller et rike å bygge og plante.
10 Men dersom de gjør det som er ondt i mine øyne, og ikke hører på min røst, da angrer jeg på det gode jeg hadde tenkt å gjøre mot dem.
11 Og nå, si til mennene i Juda og til dem som bor i Jerusalem: så sier Herren: Se, jegutformer enulykke og legger en plan mot dere. Vend om, hver fra sin onde vei! Gjør veiene og gjerningene deres gode!
12 Men de skal svare: «Det nytter ikke. Vi vil følge våre egne planer, hver av oss vil gjøre etter sitt onde og egenrådige hjerte.»
13 Derfor sier Herren: Spør blant folkeslagene: Hvem har hørt noe slikt? Grufulle ting har jomfru Israel gjort.
14 Forsvinner vel snøen på Libanon fra de høye klippene? Kan det kalde, rennende vannet fra fremmed land tørke ut?
15 Men folket mitt har glemt meg. De tenner offerild til ingen nytte. De snublerpå veiene sine, i de gamle sporene, og følger stier der ingen vei er bygd.
16 Slik legger de landet sitt øde og gjør det til evig spott. Alle som går forbi, skal grøsse og riste på hodet.
17 Som en østavind sprer jeg dem foran fienden. Med nakken og ikke med ansiktet skal jeg se på dem på ulykkesdagen deres.
18 De sa: «Kom, la oss legge planer mot Jeremia. For det skal ikke mangle rettledning hos presten, råd hos den vise eller ord hos profeten. Kom, la oss slå ham med tungen, vi vil ikke høre på alt han sier.»
19 Herre, hør på meg! Hør hva mine motstandere sier!
20 Skal en gjengjelde godt med ondt? De har gravd en grav for meg! Husk at jeg sto for ditt ansikt for å tale deres sak og vende din harme bort fra dem.
21 Derfor, overgi barna deres til sulten, gi dem til sverdet! La kvinnene bli barnløse og enker, la mennene rammes av døden, deresunggutterfalle for sverd i krigen.
22 La det høres skrik i husene deres når du brått lar røvere overfalle dem. For de gravde en grav for åfange meg og satte skjulte snarer for føttene mine.
23 Men du, Herre, kjenner alle planene deres om ådrepe meg. Ta ikke bort deres skyld ogutslett ikke deres synd for ditt ansikt, men la dem falle og ligge der! Grip inn mot dem i din vredes tid!
1 Dette sa Herren: gå til pottemakeren og kjøp en leirkrukke! Ta med deg noen av de eldste fra folket og fra prestene
2 og gå ut til Ben-Hinnom-dalen, ved inngangen til Potteskårporten. Der skal du rope ut de ordene som jeg taler til deg.
3 Du skal si: Hør Herrens ord, dere konger i Juda og dere som bor i Jerusalem!så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Se, jeg fører enulykke over dette stedet som skal få det til åringe for ørene på alle som hører om det.
4 For de forlot meg og krenket dette stedet. De tente offerild her for andre guder som verken de eller fedrene eller Judas konger kjente. De fylte dette stedet med blod frauskyldige.
5 De bygde offerhauger for Baal for å brenne barna sine i ilden som brennoffer for Baal. Det har jeg ikke på lagt dem og ikke sagt til dem; det har aldri vært i mine tanker.
6 Derfor, se, dager skal komme, sier Herren, da dette stedet ikke lenger skal kalles Tofet eller Ben-Hinnom-dalen, men Drapsdalen.
7 Jeg slår i stykker Judas og Jerusalems planer på dette stedet. Jeg lar dem falle for fiendens sverd og i hendene på dem som står dem etter livet. Og jeg gir likene av dem til mat for fuglene under himmelen og dyrene på marken.
8 Jeg legger denne byen øde og gjør den til spott. Alle som går forbi, skal grøsse og plystre hånlig over så rene den har fått.
9 Jeg lar dem spise kjøttet av sine egne sønner og døtre. Den ene skal spise kjøttet av den andre. Slik trengsel og nød skal fiendene og de som står dem etter livet, føre over dem.
10 Så skal du knuse krukken for øynene på mennene som går sammen med deg.
11 Du skal si til dem: så sier Herren over hærskarene: Slik vil jeg knuse dette folket og denne byen, som når en knuser et kar fra pottemakeren så det ikke kan bli helt igjen. Og i Tofet skal de døde begraves, fordi det ikke er gravplass andre steder.
12 Slik vil jeg gjøre med dette stedet, sier Herren, og med dem som bor der, og denne byen vil jeg gjøre lik Tofet.
13 Og husene i Jerusalem og husene til kongene i Juda skal bliurenesom Tofet, alle de husene hvor de har tent offerild på takene for hele himmelens hær og øst ut drikkoffer for andre guder.
14 Så kom Jeremia tilbake fra Tofet, dit Herren hadde sendt ham for åprofetere. Da stilte han seg i forgården til Herrens hus og sa til hele folket:
15 «Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Se, jeg sender allulykke jeg har truet med, over denne byen og over alle byene som hører den til. For de har gjort nakken stiv og ikke hørt på mine ord.»
1 Presten Pasjhur, Immers sønn, som var øverste tilsynsmann i Herrens hus, hørte Jeremia tale disse profetiske ordene.
2 Da slo Pasjhur profeten Jeremia og satte ham i gapestokken ved den øvre Benjamin-porten, som fører inn til Herrens hus.
3 Dagen etter slapp Pasjhur Jeremia løs fra gapestokken. Da sa Jeremia til ham: Herren kaller deg ikke Pasjhur, men «Redsel på alle kanter» .
4 For så sier Herren: Se, jeg gjør deg til en redsel for deg selv og for alle vennene dine. De skal falle for sine fienders sverd, og du skal se det med egne øyne. Og hele Juda vil jeg gi over i hendene på kongen av Babel. Han skal føre dem i eksil til Babel og hugge dem ned med sverd.
5 All rikdom i denne byen gir jeg i fiendenes hender, alt de har strevd for, alle kostbarhetene og alle Juda-kongenes skatter. De skal røve dem, ta dem med seg og føre dem til Babel.
6 Du, Pasjhur, og alle som bor i ditt hus, skal gå i fangenskap og komme til Babel. Der skal du dø, og der skal du begraves, både du og alle vennene dine som du har profetert løgn for.
7 Du lokket meg, Herre, og jeg lot meg lokke. Du ble for sterk for meg og vant. Jeg er til latter hele dagen, alle spotter meg.
8 Hver gang jeg snakker, må jeg skrike. «Vold og ran!» roper jeg. For Herrens ord er blitt til spott og skam for meg hele dagen.
9 Jeg sa: «Jeg vil ikke tenke på ham. Aldri mer skal jeg tale i hans navn.» Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte. Den var innestengt i knoklene mine. Jeg strevde for åståimot, men jeg greide det ikke.
10 For jeg hører mange som hvisker: «Redsel på alle kanter! Meld ham! Vi skal melde ham.» Hvert menneske jeg hadde fred med, venter på mitt fall. «Kanskje lar han seg lokke, så vi vinner og kan hevne oss på ham.»
11 Men Herren er med meg som en veldig kriger. Derfor skal de som forfølger meg, snuble og ikke vinne. De skal bli helt til skamme, for de mislykkes, en evig vanære som aldri blir glemt.
12 Herre over hærskarene, du som prøver den rettferdige, som ser nyrer og hjerte, la meg få se at du tar hevn over dem, for jeg har lagt fram min sak for deg.
13 Syng for Herren, lovpris Herren, for han berger den fattiges liv fra voldsmenns hånd.
14 Forbannet er den dagen da jeg ble født! Den dagen min mor fødte meg, skal ikke være velsignet!
15 Forbannet er den mannen som kom til min far med nyheten: «Det er født deg et barn, en gutt» og gjorde ham inderlig glad.
16 La den mannen bli som de byene Herren ødela uten medlidenhet. La ham høre skrik om morgenen og hærrop midt på dagen
17 fordi han ikke drepte meg i mors liv, så min mor kunne bli min grav og alltid gå med barn.
18 Hvorfor kom jeg ut av mors liv for å se strev og sorg og ende mine dager i skam?
1 Dette ordet kom til Jeremia fra Herren da kong Sidkia sendte Pasjhur, sønn av Malkia, og presten Sefanja, sønn av Maaseja, til ham for å si:
2 «Søk råd hos Herren for oss! For kong Nebukadnesar av Babel går til krig mot oss! Kanskje Herren vil gjøre et under for oss, som han så ofte har gjort, så fienden drar bort.»
3 Jeremia sa til dem: Dette skal dere si til Sidkia:
4 Så sier Herren, Israels Gud: Se, jeg tar fra dere krigsvåpnene dere har i hendene, de som dere kjemper medutenfor muren mot kongen av Babel og mot kaldeerne som beleirer dere. Jeg samler dem midt i denne byen.
5 Selv skal jeg kjempe mot dere medutstrakt hånd og sterk arm, i vrede, harme og veldig sinne.
6 Jeg skal slå i hjel dem som bor i denne byen, både mennesker og dyr; de skal døi en stor pest.
7 Og siden, sier Herren, overgir jeg kong Sidkia av Juda, tjenerne hans og folket, de som er igjen i denne byen etter pest, sverd og sult, i hendene på kong Nebukadnesar av Babel, til fiender og folk som står dem etter livet. De skal hugge dem ned med sverd. De viser ikke medfølelse, skåner ingen og viser ikke barmhjertighet.
8 Og til dette folket skal du si: så sier Herren: Se, jeg legger fram for dere livets vei og dødens vei.
9 Den som blir igjen i denne byen, skal dø for sverd og sult og pest. Men den som går ut og overgir seg til kaldeerne som beleirer dere, skal få leve. Han får livet sitt som krigsbytte.
10 For når jeg vender ansiktet mot denne byen, er det til det onde og ikke til det gode, sier Herren. Den skal gis i hendene på kongen av Babel, som skal brenne den ned.
11 Til kongehuset i Juda: Hør Herrens ord,
12 du Davids hus!så sier Herren: Døm rett om morgenen, berg den som er ranet, fraundertrykkerens hånd! Ellers vil min harme slåut som ild og brenne uten at noen slukker, på grunn av det onde dere har gjort.
13 Se, jeg kommer mot deg, du by som troner over dalen, du klippe på sletten, sier Herren. Dere sier: «Hvem kan komme over oss og trenge inn i våre boliger?»
14 Jeg skal straffe dere etter deres gjerninger, sier Herren. Jeg setter fyr på skogen i byen, og ilden skal fortære alt omkring.
1 Dette sa Herren: Gåned til Juda-kongens hus. Der skal du tale dette ordet.
2 Du skal si: Hør Herrens ord, du Juda-konge som sitter på Davids trone, både du og tjenerne dine og folket ditt, alle dere som går inn gjennom disse portene.
3 Så sier Herren: Gjør det som er rett og rettferdig! Berg den som er ranet, fraundertrykkerens hånd! Dere skal ikke være harde og bruke vold mot innflyttere, farløse og enker. Dere skal ikke øse utuskyldig blod på dette stedet.
4 Så sant dere lever etter dette ordet, skal konger som sitter på Davids trone og kjører med vogner og hester, komme inn gjennom portene til dette huset, både de og tjenerne deres og folket deres.
5 Men vil dere ikke høre på disse ordene, da sverger jeg ved meg selv, sier Herren, at dette huset skal legges i ruiner.
6 For så sier Herren om kongehuset i Juda: Du var et Gilead for meg, du var toppen av Libanon. Men jeg skal gjøre deg til ørken, til byer der ingen bor.
7 Jeg helliger dem som skal ødelegge deg, hver med sitt våpen. De skal felle dine fineste sedrer og kaste dem på ilden.
8 Mange folkeslag skal dra forbi byen, og de skal spørre hverandre: «Hvorfor har Herren gjort dette med denne store byen?»
9 Og de skal få til svar: «Fordi de forlot pakten med Herren sin Gud, tilba andre guder og tjente dem.»
10 Dere skal ikke gråte over den døde og ikke sørge over ham. Gråt heller over ham som dro bort, for han skal aldri mer vende tilbake, han får ikke se sitt fødeland igjen.
11 For så sier Herren om kong Sjallum av Juda, Josjias sønn, han som ble konge etter sin far Josjia: Han som dro ut fra dette stedet, skal aldri mer vende tilbake.
12 For han skal dø på det stedet hvor han er i eksil, og dette landet skal han aldri mer få se.
13 Ve den som bygger sitt hus medurettferdighet, sine loftssaler medurett. Han lar sin neste arbeide uten betaling og gir ham ikke lønnen han skal ha.
14 Han sier: «Jeg vil bygge et stort hus med romslige loftssaler.» Så huggerhan ut vinduer, kler huset med sedertre og maler det rødt.
15 Blir du konge av å være best til å bygge med sedertre? Din far spiste og drakk og gjorde det som er rett og rettferdig, og da gikk det godt for ham.
16 Han felte rett dom for hjelpeløse og fattige, og da gikk det godt. Dette er å kjenne meg, sier Herren.
17 Men du har ikke øye og hjerte for annet ennurettvinning, for åøse utuskyldig blod, for å undertrykke og mishandle.
18 Derfor sier Herren om kong Jojakim av Juda, Josjias sønn: Ingen holder sørgehøytid over ham og roper: «Åve, min bror! Åve, min søster!» Ingen holder sørgehøytid og roper: «Åve, herre! Åve, majestet!»
19 Han får en gravferd som et esel; han skal slepes og slenges bort utenfor Jerusalems porter.
20 gå opp på Libanon og skrik ut, rop høyt i Basan, skrik ut fra Abarim-fjellene, for alle elskerne dine er knust.
21 Jeg talte til deg da alt gikk godt, men du sa: «Jeg vil ikke høre.» Slik var din vei fraungdommen av, for du ville ikke høre på min røst.
22 Vinden skal gjete alle gjeterne dine, elskerne dine skal føres bort som fanger. Da får du skam og vanære igjen for alt det onde du har gjort.
23 Du som bor på Libanon og har bygd rede i sedertrærne, som du stønner når smertene kommer over deg, rier som hos en fødende kvinne!
24 Så sant jeg lever, sier Herren: Selv om du, kong Konja av Juda, Jojakims sønn, var en signetring på min høyre hånd, ville jeg rive deg av.
25 Jeg gir deg i hendene på dem som står deg etter livet, og som du frykter, kong Nebukadnesar av Babel og kaldeerne.
26 Jeg kaster både deg og din mor som fødte deg, bort til et annet land hvor dere ikke ble født, og der skal dere dø.
27 Men det landet som de lengter etter, skal de aldri mer komme tilbake til.
28 Er da denne Konja et foraktet kar som skal knuses, et redskap som ingen bryr seg om? Hvorfor er han og hans ætt kastet ut, slengt bort til landet de ikke kjenner?
29 Land, land, land, hør Herrens ord!
30 Så sier Herren: Skriv denne mannen opp som barnløs, en mann med et mislykket liv. Ingen av hans ætt skal lykkes i å sitte på Davids trone og igjen herske over Juda.
1 Ve de gjeterne som leder vill og sprer sauene jeg har på beite, sier Herren.
2 Derfor sier Herren, Israels Gud, om de gjeterne som gjeter folket mitt: Dere har spredt sauene mine og drevet dem bort. Dere har ikke tatt dere av dem. Nå skal jeg ta meg av dere og straffe dere for det onde dere har gjort, sier Herren.
3 Så skal jeg samle resten av sauene mine fra alle de landene jeg har drevet dem bort til, og føre dem tilbake til deres egne beitemarker. De skal være fruktbare og bli mange.
4 Da reiser jeg opp nye gjetere til ågjete dem. De skal ikke lenger være redde, ikke skjelve, ikke bli borte, sier Herren.
5 Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg reiser opp en rettferdig spire for David. Kongen skal regjere med visdom og gjøre det som er rett og rettferdig i landet.
6 I hans dager skal Juda bli frelst og Israel bo trygt. Og dette er navnet han skal få: Herren, vår rettferdighet.
7 Derfor, se, dager skal komme, sier Herren, da de ikke lenger skal si: «Så sant Herren lever, han som førte israelittene opp fra Egypt»,
8 men: «Så sant Herren lever, han som førte Israels hus og ætt hjem fra landet i nord» –og fra alle landene jeg hadde drevet dem bort til, så de kan få bo på egen jord.
9 Om profetene. Hjertet er knust i mitt indre, alle knokler skjelver. Jeg er blitt som en drukken, en mann som vinen har fått makt over, på grunn av Herren og hans hellige ord.
10 Landet er fullt av ekteskapsbrytere. Landet sørger fordi det er forbannet, ørkenbeitene tørker bort. Folk løper etter det som er ondt, og har sin styrke iurett.
11 Både profet og prest erugudelige, selv i mitt hus har jeg funnet ondskapen deres, sier Herren.
12 Derfor skal veien de går på, bli glatt. De støtes ut i mørket og faller. For jeg førerulykke over dem i regnskapets år, sier Herren.
13 Hos profetene i Samaria har jeg sett frastøtende ting. De profeterte ved Baal og førte Israel, folket mitt, på villspor.
14 Hos profetene i Jerusalem har jeg sett grufulle ting. De bryter ekteskapet og farer med løgn, de styrker hendene tilugjerningsmenn så ingen vil vende om fra sin ondskap. For meg er de alle blitt som Sodoma, de som bor der, er blitt som Gomorra.
15 Derfor sier Herren over hærskarene om profetene: Se, jeg gir dem malurt å spise og giftig vann å drikke. For fra profetene i Jerusalem har gudløsheten gått ut til hele landet.
16 Så sier Herren over hærskarene: Hør ikke på ordene til de profetene som profeterer for dere! De gjør dere tomme; de forteller om syn fra eget hjerte og ikke fra Herrens munn.
17 De sier til dem som forakter meg: «Herren sier: Dere skal ha fred», og til alle som følger sitt egenrådige hjerte: «Ikke noe ondt skal komme over dere.»
18 Men hvem har vært med i Herrens råd og sett og hørt hans ord? Hvem lyttet til hans ord og adlød det?
19 Se, Herrens storm, hans harme, bryter ut! Stormen virvler over deurettferdiges hoder.
20 Herrens vrede legger seg ikke før han har utført og satt i verk planene i sitt hjerte. I dager som kommer, skal dere forståfullt ut.
21 Jeg har ikke sendt profetene, men de løper, jeg har ikke talt til dem, men de profeterer.
22 Om de hadde vært med i mitt råd, kunne de latt folket mitt få høre mine ord og fått dem til å vende om fra sine onde veier og gjerninger.
23 Er jeg en gud som er nær, sier Herren, og ikke en gud langt borte?
24 Kan noen gjemme seg på hemmelige steder så jeg ikke ser ham? sier Herren. Fyller ikke jeg både himmel og jord? sier Herren.
25 Jeg har hørt hva de sier, de profetene som profeterer løgn i mitt navn: «Jeg har drømt, jeg har drømt.»
26 Hvor lenge har profetene tenkt åprofetere løgn, svik fra sitt eget hjerte?
27 Med drømmene som de forteller hverandre, har de tenkt å få folket mitt til åglemme mitt navn, slik fedrene deres glemte mitt navn for Baal.
28 Den profeten som har en drøm, skal fortelle drømmen, men den som har mitt ord, skal tale mitt ord sannferdig. Hva har halmen til felles med kornet? sier Herren.
29 Er ikke mitt ord lik en ild, sier Herren, lik en slegge som knuser klipper?
30 Derfor, se, jeg kommer over profetene, sier Herren, de som stjeler mine ord fra hverandre.
31 Se, jeg kommer over profetene, sier Herren, de som får tungenpåglid og forkynner profetord.
32 Se, jeg kommer over dem som profeterer løgndrømmer, sier Herren. De forteller dem og fører mitt folk på villspor med løgner og skryt. Jeg har ikke sendt dem eller gitt dem noen befaling, og de er ikke til noen hjelp for dette folket, sier Herren.
33 Når dette folket eller en profet eller en prest spør deg: «Hva er Herrens tunge budskap?» skal du svare dem: «Hva den tunge byrden er? Det er dere, jeg skal kaste dere av!» sier Herren.
34 Om presten, profeten eller folket sier «Herrens tunge budskap», da krever jeg den mannen og hans hus til regnskap.
35 Slik skal dere si, hver til sin neste og sin bror: «Hva svarer Herren?» eller «Hva sier Herren?»
36 Men «Herrens tunge budskap» skal dere aldri nevne mer, for det ordet blir en tung byrde for alle som sier det. Da fordreier dere ordet fra den levende Gud, Herren over hærskarene, vår Gud.
37 Dette skal du si til profeten: «Hva svarer Herren deg?» eller «Hva sier Herren?»
38 Men om dere sier «Herrens tunge budskap», sier Herren: Dere brukeruttrykket «Herrens tunge budskap», enda jeg har sendt bud om at dere ikke må tale slik.
39 Se, derfor løfter jeg dere opp og kaster dere fra meg, både dere og den byen jeg ga dere og fedrene deres.
40 Jeg legger på dere evig spott og evig vanære som aldri skal bli glemt.
1 Herren viste meg: Se, to kurvermed fiken var stilt opp foran Herrens tempel. Det var etter at kong Nebukadnesar av Babel hadde drevet Juda-kongen Jekonja, sønn av Jojakim, i eksil fra Jerusalem sammen med stormennene i Juda, håndverkerne og smedene, og ført dem til Babel.
2 I den ene kurvenvar det fikener av beste slag, like gode som forsommerfikener. I den andre kurvenvar det fikener av dårligste slag, så dårlige at de ikke kunne spises.
3 Herren sa til meg: «Hva ser du, Jeremia?» Jeg svarte: «Fikener. De gode fikenene er av beste slag, og de dårlige er av dårligste slag, så dårlige at de ikke kan spises.»
4 Da kom Herrens ord til meg:
5 Så sier Herren, Israels Gud: Slik du ser på disse gode fikenene, ser jeg med godhet på judeerne i eksil, dem som jeg sendte fra dette stedet til kaldeernes land.
6 Når jeg vender øynene mot dem til det gode, fører jeg dem tilbake til dette landet. Jeg skal bygge dem opp og ikke knuse, plante dem og ikke rykke opp.
7 Jeg gir dem et hjerte til å kjenne meg, for jeg er Herren. De skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud når de vender om til meg av hele sitt hjerte.
8 Men slik en gjør med dårlige fikener, så dårlige at de ikke kan spises, sier Herren, slik vil jeg gjøre med Juda-kongen Sidkia og stormennene hans og resten av Jerusalem, både de som er igjen her i landet, og de som nåbor i Egypt.
9 Jeg gjør dem til en skrekk og enulykke for alle riker på jorden, til en vanære og et ordtak, til et spottord og en forbannelse på alle de stedene jeg driver dem bort til.
10 Jeg sender sverd og sult og pest mot dem til de blirutryddet fra den jorden jeg ga dem og fedrene deres.
1 Dette ordet kom til Jeremia om hele folket i Juda i det fjerde året Jojakim, sønn av Josjia, var konge i Juda, det vil si det første året Nebukadnesar var konge i Babel.
2 Profeten Jeremia sa det til hele folket i Juda og alle som bodde i Jerusalem:
3 Fra det trettende året Josjia, Amons sønn, var konge i Juda og til denne dag, det vil si i tjuetreår, har Herrens ord kommet til meg. Sent og tidlig har jeg talt til dere, men dere ville ikke høre.
4 Sent og tidlig sendte Herren alle sine tjenere profetene til dere, men dere ville ikke høre. Dere vendte ikke øret til for å høre
5 når de sa: Vend om, hver fra sin onde vei og sine onde gjerninger, så skal dere til alle tider få bo på den jorden som Herren ga dere og fedrene deres.
6 Dere skal ikke følge andre guder, ikke tjene dem og ikke tilbe dem. Dere skal ikke gjøre meg rasende med det deres egne hender har laget. Da skal jeg ikke skade dere.
7 Men dere ville ikke høre på meg, sier Herren. Dere gjorde meg rasende med det deres egne hender har laget, til skade for dere selv.
8 Derfor sier Herren over hærskarene: Fordi dere ikke hørte på mine ord,
9 sender jeg nåbud og henter alle slektene fra nord, sier Herren, og kong Nebukadnesar av Babel, min tjener. Jeg lar dem komme over dette landet og alle som bor i det, og over alle folkeslagene omkring. Jeg slår dem med bann ogutsletter dem. Jeg legger dem øde, gjør dem til spott og til evige ruiner.
10 Hos dem gjør jeg ende på lyden av jubel og glede, stemmen til brudgomog brud, lyden av håndkvern og lyset fra lamper.
11 Hele dette landet skal bli til ruin og ørken, og disse folkeslagene skal gjøre slavearbeid for kongen av Babel i sytti år.
12 Så , når sytti år er gått, vil jeg straffe kongen av Babel og hele folket der for deres synd, sier Herren, og jeg vil straffe kaldeernes land; jeg gjør det til ørken for alltid.
13 Alt jeg har sagt om dette landet, lar jeg komme over det, alt som er skrevet i denne boken, og som Jeremia har forkynt mot alle folkeslagene.
14 For også de må gjøre slavearbeid for mektige folkeslag og store konger. Slik gjengjelder jeg dem for gjerningene deres og for deres henders verk.
15 Dette sa Herren, Israels Gud, til meg: Ta dette begeret med vredens vin fra min hånd og skjenk av det til de folkeslagene som jeg sender deg til.
16 De skal drikke og rave og rase fordi jeg sender sverd blant dem.
17 Da tok jeg begeret fra Herrens hånd og skjenket til alle folkeslagene han sendte meg til:
18 Jerusalem og byene i Juda, kongene og stormennene der, så de skulle bli til ruin og ødemark, til spott og forbannelse, slik det er i dag;
19 farao, kongen i Egypt, tjenerne og stormennene og hele folket hans,
20 og alt blandingsfolket; alle kongene i Us, alle kongene i filisternes land, Asjkalon, Gaza, Ekron og de som er igjen i Asjdod;
21 Edom, Moab og Ammon;
22 alle kongene i Tyros og Sidon og kongene fra fjerne kyster på den andre siden av havet;
23 Dedan, Tema og Bus og alle som har kortklipt hår ved tinningen;
24 alle araberkongene og alle kongene over blandingsfolkene som bor i ørkenen;
25 alle kongene i Simri, Elam og Media;
26 alle kongene i nord, både nære og fjerne, den ene etter den andre, ja, alle kongerikene som finnesutover jorden. Til slutt skal også kongen av Sjesjak drikke.
27 Du skal si til dem: så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Drikk til dere blir fulle og spyr! Dere skal falle for sverdet jeg sender blant dere, og ikke reise dere igjen.
28 Men dersom de nekter å ta begeret fra din hånd for å drikke, skal du si til dem: så sier Herren over hærskarene: drikke skal dere!
29 Se, først sender jegulykke over byen som mitt navn er nevnt over. Og så skulle dere slippe straff! Nei, dere skal ikke slippe. For jeg kaller på sverdet mot alle som bor på jorden, sier Herren over hærskarene.
30 Du skal profetere for dem med alle disse ordene. Du skal si til dem: Herren skal brøle fra det høye, la røsten runge fra sin hellige bolig. Han brøler over sin beitemark, roper lik folk som tråkker druer, til alle som bor på jorden.
31 Lyden når til jordens ende. For Herren fører sak mot folkene, alt som lever, stevner han for retten, de lovløse overgir han til sverdet, sier Herren.
32 Så sier Herren over hærskarene: Enulykke skal spre seg fra folkeslag til folkeslag. En sterk storm bryter løs fra jordens ytterste ende.
33 Den dagen skal det ligge mennesker som Herren har drept, fra den ene enden av jorden til den andre. De får ingen sørgehøytid, de skal ikke bli samlet eller gravlagt, de skal bli til gjødsel på jorden.
34 Klag og skrik, dere gjetere, velt dere i støvet, dere herrer over flokken! For Nå er tiden kommet da dere skal slaktes. Dere skal bli spredt og falle som kostbare kar.
35 Gjeterne klarer ikke åflykte, det er ingen redning for herrene over flokken.
36 Hør hvordan gjeterne skriker og herrene over flokken klager! For Herren herjer beitene deres,
37 fredelige beitemarker legges øde fordi Herren er brennende vred.
38 Som ungløven har han forlatt sitt skjul. For landet deres er lagt øde av det herjende sverdet og av hans brennende vrede.
1 I begynnelsen av regjeringstiden til Juda-kongen Jojakim, sønn av Josjia, kom dette ordet fra Herren:
2 Så sier Herren: Still deg i forgården til Herrens hus og tal til alle byene i Juda som kommer for å tilbe i Herrens hus. Du skal si alle de ordene jeg befaler deg å si til dem, og ikke trekke fra et eneste ord!
3 Kanskje de da ville høre og vende om fra sine onde veier. Da vil jeg angre det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot dem på grunn av de onde gjerningene deres.
4 Du skal si til dem: så sier Herren: Dersom dere ikke vil adlyde meg og følge den loven jeg har lagt fram for dere,
5 og høre på ordene til mine tjenere profetene som jeg har sendt til dere sent og tidlig, enda dere ikke ville høre,
6 så skal jeg gjøre med dette huset som med Sjilo, og denne byen skal jeg gjøre til en forbannelse for alle folkeslag på jorden.
7 Prestene og profetene og hele folket hørte Jeremia si disse ordene i Herrens hus.
8 Og da Jeremia hadde sagt til hele folket alt det Herren hadde befalt ham å si, grep prestene og profetene og folket ham og sa: «Du skal dø!
9 Hvorfor har du profetert i Herrens navn og sagt: Det skal gå med dette huset som med Sjilo, og denne byen skal legges i ruinersåingen kan bo her?» Hele folket samlet seg omkring Jeremia i Herrens hus.
10 Da lederne i Juda fikk høre om dette, kom de opp fra kongens slott til Herrens hus og satte seg ved inngangen til den nye porten.
11 Prestene og profetene sa til lederne og til hele folket: «Denne mannen må få dødsdom, for han har profetert mot byen vår, slik dere har hørt med egne ører.»
12 Men Jeremia sa til alle lederne og til hele folket: «Herren har sendt meg for åprofetere mot dette huset og denne byen med alle de ordene dere har hørt.
13 Og nå, gjør veiene og gjerningene deres gode og adlyd Herren deres Gud! Da vil Herren angre det onde han har truet dere med.
14 Men jeg, se, jeg er i deres hender. Gjør med meg slik det er rett og godt i deres øyne.
15 Men det skal dere vite at hvis dere dreper meg, fører dereuskyldig blod både over dere selv og over denne byen og dem som bor her. For Herren har sannelig sendt meg til dere for å si alle disse ordene mens dere hørte på.»
16 Da sa lederne og hele folket til prestene og profetene: «Denne mannen må ikke få dødsdom, for han har talt til oss i Herren vår Guds navn.»
17 Og noen av de eldste i landet sto opp og sa til hele folket som var samlet:
18 «Mika fra Moresjet, som profeterte i de dager da Hiskia var konge i Juda, sa til hele folket i Juda: så sier Herren over hærskarene: Sion skal pløyes til åker, Jerusalem bli til ruiner og tempelberget til hauger dekket av skog.
19 Men drepte Juda-kongen Hiskia og hele Juda ham for det? Nei, kongen fryktet Herren og ba om velvilje for hans ansikt. Da angret Herren det onde som han hadde truet dem med. Skal da vi gjøre så mye ondt mot oss selv?»
20 Det var også en annen mann som profeterte i Herrens navn, Uria, sønn av Sjemaja, fra Kirjat-Jearim. Han profeterte mot denne byen og dette landet på samme må ten som Jeremia.
21 Da kong Jojakim og alle krigerne og lederne hans hørte det han sa, prøvde kongen ådrepe ham. Men Uria fikk høre det og ble redd. Han flyktet og kom til Egypt.
22 Da sendte kong Jojakim noen menn til Egypt, Elnatan, Akbors sønn, og noen andre sammen med ham.
23 De tok Uria med seg fra Egypt og førte ham til kong Jojakim, som hogg ham ned med sverd. Og liket av ham ble slengt blant gravene til alminnelige folk.
24 Men Ahikam, Sjafans sønn, holdt sin hånd over Jeremia, så han ikke kom i hendene på folket og ble drept.
1 I begynnelsen av regjeringstiden til Juda-kongen Jojakim, sønn av Josjia, kom dette ordet til Jeremia fra Herren:
2 Dette sa Herren til meg: Lag deg reip og åk og legg over nakken.
3 Send dem til kongene i Edom, Moab, Ammon, Tyros og Sidon med de sendemennene som er kommet til Juda-kongen Sidkia i Jerusalem,
4 og på legg dem å si til herrene sine: så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Dette skal dere si til herrene deres:
5 Det er jeg som har laget jorden og menneskene og dyrene som lever på jorden, med min store kraft ogutstrakte arm. Jeg kan gi det til den jeg synes er den rette.
6 Nåovergir jeg alle disse landene til kong Nebukadnesar av Babel, min tjener. Selv de ville dyrene gir jeg ham for at de skal tjene ham.
7 Alle folkeslag skal være slaver for ham og for sønnen og sønnesønnen hans, helt til tiden kommer også for hans eget land. Da skal mange folkeslag og store konger gjøre ham til slave.
8 Dersom et folkeslag eller kongerike ikke vil tjene kong Nebukadnesar av Babel og ikke vil bøye nakkenunderåket til kongen av Babel, da skal jeg straffe det folket med sverd og sult og pest, sier Herren, helt til jeg får gjort ende på dem ved hans hånd.
9 Dere skal ikke høre på profetene, spåmennene, drømmerne, tegntyderne og trollmennene deres når de sier: «Dere skal ikke bli slaver for kongen av Babel.»
10 De profeterer løgn for å få dere vekk fra deres egen jord. Jeg skal drive dere bort, og dere skal gå til grunne.
11 Men det folkeslaget som bøyer nakkenunderåket til kongen av Babel og tjener ham, lar jeg få bli i ro på sin egen jord, sier Herren. Det skal få dyrke den og bo der.
12 Til Juda-kongen Sidkia sa jeg det samme: Bøy nakkenunderåket til kongen av Babel og tjen ham og folket hans, så skal dere få leve.
13 Hvorfor vil du og folket ditt dø for sverd og sult og pest, det som Herren har truet hvert folkeslag med som ikke vil tjene kongen av Babel?
14 Hør ikke på profetene som sier til dere: «Dere skal ikke bli slaver for kongen av Babel.» For de profeterer løgn for dere.
15 Og jeg har ikke sendt dem, sier Herren. De profeterer løgn i mitt navn, så jeg skal drive dere bort og dere skal gå til grunne sammen med profetene som profeterte for dere.
16 Til prestene og til hele dette folket sa jeg: så sier Herren: Hør ikke på profetene når de profeterer for dere og sier: «Se, utstyret fra Herrens hus skal nåsnart føres tilbake fra Babel.» For de profeterer løgn.
17 Hør ikke på dem, tjen kongen av Babel, så skal dere få leve. Hvorfor skal denne byen bli til en ruin?
18 Men om de Nå er profeter, om Herrens ord er hos dem, så la dem be inderlig til Herren over hærskarene om at detutstyret som ennå er igjen i Herrens hus, i Juda-kongens slott og i Jerusalem, ikke må komme til Babel.
19 For så sier Herren over hærskarene om søylene, bronsehavet, vognstativene og de andre tingene som er igjen i denne byen,
20 og som kong Nebukadnesar av Babel ikke tok med seg da han førte Juda-kongen Jekonja, sønn av Jojakim, i eksil fra Jerusalem til Babel sammen med alle stormennene i Juda og Jerusalem,
21 for så sier Herren over hærskarene, Israels Gud, om de tingene som er igjen i Herrens hus, i Juda-kongens slott og i Jerusalem:
22 Til Babel skal de føres, og der skal de være helt til den dagen jeg tar meg av dem, sier Herren. Da skal jeg hente dem og føre dem tilbake til dette stedet.
1 Det var i det samme året, i begynnelsen av regjeringstiden til Juda-kongen Sidkia, i den femte måneden i det fjerde året. IHerrens hus, for øynene på prestene og hele folket, sa Hananja, profeten fra Gibeon som var sønn av Assur, til meg:
2 «Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Jeg bryter åket til kongen av Babel.
3 Før to år er gått, fører jeg tilbake til dette stedet altutstyr fra Herrens hus som Babel-kongen Nebukadnesar tok herfra og førte til Babel.
4 Juda-kongen Jekonja, sønn av Jojakim, og alle fra Juda som kom i eksil til Babel, skal jeg føre tilbake til dette stedet, sier Herren; for jeg bryter åket til kongen av Babel.»
5 Da svarte profeten Jeremia profeten Hananja for øynene på prestene og hele folket som sto i Herrens hus.
6 Profeten Jeremia sa: «Amen! måtte Herren gjøre slik! måtte Herren oppfylle ordene du profeterer, og føreutstyret fra Herrens hus og alle som er i eksil, tilbake fra Babel og til dette stedet.
7 Hør bare dette ordet som jeg sier mens du og hele folket hører på:
8 De profetene som var i gamle dager, før deg og meg, profeterte krig, ulykke og pest for mektige land og store riker.
9 Når en profet profeterer fred, må ordet til profeten gå i oppfyllelse for at en kan vite at han virkelig er en profet som Herren har sendt.»
10 Da tok profeten Hananja åket av nakken på profeten Jeremia og brøt det i stykker.
11 For øynene på hele folket sa Hananja: «Så sier Herren: Slik vil jeg, før to år er gått, bryte åket til kong Nebukadnesar av Babel, det som ligger over nakken på alle folkeslagene.» Da gikk profeten Jeremia sin vei.
12 Men etter at profeten Hananja hadde tatt åket av nakken på profeten Jeremia og brutt det i stykker, kom Herrens ord til Jeremia:
13 «Gåog si til Hananja: så sier Herren: Du har brutt i stykker åk av tre. Men du skal lage åk av jern i stedet.
14 For så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Et åk av jern legger jeg over nakken på alle disse folkeslagene, for at de skal tjene kong Nebukadnesar av Babel og være slaver for ham. Selv de ville dyrene overgir jeg til ham.»
15 Da sa profeten Jeremia til profeten Hananja: «Hør, Hananja!Herren har ikke sendt deg, men du har fått dette folket til å stole på løgn.
16 Derfor sier Herren: Se, nåsender jeg deg bort fra jorden! I år skal du dø, for du forkynte frafall fra Herren.»
17 Profeten Hananja døde samme året, i den sjuendemåneden.
1 Dette er ordene i brevet som profeten Jeremia sendte fra Jerusalem til de eldste som var igjen i eksil, til prestene, til profetene og til hele folket som Nebukadnesar hadde ført i eksil fra Jerusalem til Babel;
2 det var etter at kong Jekonja hadde forlatt Jerusalem sammen med kongemoren, hoffmennene, lederne i Juda og Jerusalem, håndverkerne og smedene.
3 Han sendte brevet med Elasa, sønn av Sjafan, og Gemarja, sønn av Hilkia, som Juda-kongen Sidkia sendte til Babel-kongen Nebukadnesar i Babel:
4 Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud, til alle som jeg har ført i eksil fra Jerusalem til Babel:
5 Bygg dere hus og bo i dem, plant dere hager og spis frukten!
6 Ta dere koner og få sønner og døtre! Ta koner til sønnene og gift bort døtrene deres, så de kan få sønner og døtre. Der skal dere bli flere og ikke færre.
7 Dere skal fremme fred for den byen som jeg har ført dere til i eksil, og be til Herren for den! For når den har fred, har også dere fred.
8 Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: La dere ikke narre av profetene og spåmennene som er hos dere, og hør ikke på drømmene dere drømmer!
9 For de profeterer løgn for dere i mitt navn. Jeg har ikke sendt dem, sier Herren.
10 Så sier Herren: Når sytti år er gått for Babel, skal jeg se til dere. Da skal jeg oppfylle mitt gode løfte for dere og føre dere tilbake til dette stedet.
11 For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.
12 Når dere kaller på meg og kommer for å be til meg, vil jeg høre på dere.
13 Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte,
14 lar jeg dere finne meg, sier Herren. Så vil jeg vende skjebnen for dere og samle dere fra alle de folkeslag og steder som jeg har drevet dere bort til, sier Herren. Jeg skal føre dere tilbake til det stedet jeg førte dere bort fra i eksil.
15 Men dere sier: «Herren har reist opp profeter blant oss i Babel.»
16 Så sier Herren om kongen som sitter på Davids trone, og om alt folket som bor i denne byen, brødrene deres som ikke gikk i eksil sammen med dere,
17 såsier Herren over hærskarene: Se, jeg sender sverd og sult og pest mot dem og gjør dem lik sprukne fikener som er så dårlige at de ikke kan spises.
18 Jeg forfølger dem med sverd og sult og pest og gjør dem til en skrekk for alle riker på jorden, til forbannelse og gru, spott og vanære blant alle de folkeslagene jeg har drevet dem bort til.
19 For de ville ikke adlyde mine ord, sier Herren, enda jeg sendte mine tjenere profetene til dem sent og tidlig. Men dere ville ikke høre, sier Herren.
20 Men hør nå Herrens ord, alle dere som jeg har sendt i eksil fra Jerusalem til Babel!
21 Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud, om Ahab, sønn av Kolaja, og om Sidkia, sønn av Maaseja, som profeterer løgn for dere i mitt navn: Se, jeg overgir dem i hendene på Nebukadnesar, kongen av Babel. Han skal drepe dem for øynene på dere.
22 De skal bli brukt som forbannelse blant alle fra Juda som er i eksil i Babel: «Måtte Herren gjøre deg lik Sidkia og Ahab, som kongen av Babel stekte på bålet!»
23 For de gjorde en skammelig gjerning i Israel, brøt ekteskapet med konene til hverandre og talte løgnaktige ord i mitt navn. Det har jeg ikke på lagt dem. Jeg er den som vet det og kan vitne om det, sier Herren.
24 Til Sjemaja fra Nehlam skal du si:
25 Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: I ditt eget navn har du sendt brev til hele folket i Jerusalem, til presten Sefanja, sønn av Maaseja, og til alle de andre prestene om at
26 Herren har satt deg til prest etter Jojada, så det kan være tilsynsmenn i Herrens hus for alle disse som er fra vettet og driver og profeterer; du skal sette dem i gapestokk og halsjern.
27 Nå, hvorfor truer du ikke Jeremia fra Anatot, han som driver og profeterer for dere?
28 For nå har han sendt brev til oss i Babel og sagt: «Det kommer til åvare lenge. Bygg dere hus og bo i dem, plant dere hager og spis frukten!»
29 Dette brevet leste presten Sefanja opp mens profeten Jeremia hørte på.
30 Da kom Herrens ord til Jeremia:
31 Send bud til alle dem som er i eksil: så sier Herren om Sjemaja fra Nehlam: Sjemaja har profetert for dere uten at jeg har sendt ham, og han har fått dere til å stole på løgn.
32 Derfor sier Herren: Se, jeg vil straffe Sjemaja fra Nehlam og hans ætt. Ingen som tilhører ham, skal få bo blant dette folket og se hvor mye godt jeg gjør mot folket mitt, sier Herren. For han har forkynt frafall fra Herren.
1 Dette ordet kom til Jeremia fra Herren:
2 Så sier Herren, Israels Gud: Skriv opp i en bokrull alle de ordene jeg har talt til deg!
3 For se, dager skal komme, sier Herren, da jeg vender skjebnen for mitt folk Israel og Juda, sier Herren, og fører dem tilbake til det landet jeg ga fedrene deres, så de kan ta det i eie.
4 Dette er ordene som Herren har talt om Israel og om Juda:
5 Så sier Herren: Vi hører et rop av redsel, det er frykt, ingen fred!
6 Bare spør deg for og se! Kan en mann føde barn? Hvorfor ser jeg da at alle menn holder hendene på hoftene som fødende kvinner, hvorfor er hvert ansikt fordreid og blekt?
7 Ve! Stor er denne dagen, den har ikke sin like. Det er en trengselstid for Jakob, men han skal bli frelst fra den.
8 Den dagen, sier Herren over hærskarene, skal jeg bryte åket på nakken din og slite lenkene i stykker. De skal ikke lenger være slaver for fremmede,
9 men de skal tjene Herren sin Gud og David, sin konge, som jeg vil reise opp for dem.
10 Vær ikke redd, du min tjener Jakob, sier Herren, mist ikke motet, Israel! For se, jeg berger deg fra fjerne steder og ætten din fra landet hvor den er fanget. Jakob skal vende tilbake og leve rolig og trygt, og ingen skal skremme ham.
11 For jeg er med deg, sier Herren, jeg vil frelse deg. Jeg gjør ende på alle folkeslagene som jeg har spredt deg blant; men deg gjør jeg ikke ende på. Jeg tukterdeg med rette og lar deg ikke slippe straff.
12 For så sier Herren: Ubotelig er bruddetditt, uhelbredelig er slaget.
13 Ingen fører saken din. Det finnes ikke legemiddel som får såret ditt til ågro.
14 Alle elskerne dine har glemt deg, de spør ikke lenger etter deg. Som en fiende har jeg slått deg, og nådeløst har jeg tuktetdeg, for skylden din var stor og syndene mange.
15 Hvorfor skriker du om bruddetditt, om denubotelige smerten? Fordi skylden din er stor og syndene dine mange, har jeg gjort dette mot deg.
16 Derfor skal alle som fortærte deg, selv bli fortært, alle dine motstandere må gå i fangenskap. De som plyndret deg, skal selv bli plyndret, alle som ranet deg, gir jeg til rov.
17 Jeg lar så rene dine gro og leger slagene du fikk, sier Herren, du som ble kalt Hun som er drevet bort, Sion, som ingen spør etter.
18 Så sier Herren: Se, jeg vil vende skjebnen for Jakobs telt og vise barmhjertighet mot hans boliger. Hver by skal bygges på sin ruinhaug, hver borg skal stå på sitt rette sted.
19 Fra dem skal det lyde lovsang og latter. Jeg gjør dem flere, ikke færre, jeg gir dem ære, de skal ikke foraktes.
20 Hans barn skal være som før, menigheten skal beståfor mitt ansikt. Jeg vil straffe alle somundertrykker dem.
21 Den fremste i folket skal være en av deres egne, herskeren skal komme fra dem selv. Jeg lar ham komme og tre fram for meg. For hvem vil ellers gi hjertet i pant for ånærme seg meg? sier Herren.
22 Da skal dere være mitt folk, og jeg skal være deres Gud.
23 Se, harmen bryter ut som et uvær fra Herren, en storm som farer av sted og virvler mot deurettferdiges hoder.
24 Herrens brennende vrede legger seg ikke før han har utført og satt i verk planene i sitt hjerte. I dager som kommer, skal dere få innsikt i dette.
1 På den tid, sier Herren, skal jeg være Gud for alle Israels slekter, og de skal være mitt folk.
2 Så sier Herren: Det folket som slapp unna sverdet, har funnet nåde i ørkenen. Israel skal dra av sted og finne ro.
3 Fra det fjerne viste Herren seg for meg: Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, jomfru Israel, derfor har jeg hele tiden vist deg miskunn.
4 Enda en gang vil jeg bygge deg så du blir bygd opp igjen. Enda en gang skal du pynte deg, ta håndtrommene og gå ut i latter og dans.
5 Enda en gang skal du plante vinmarker på fjellene i Samaria, og de som har plantet, skal selv ta dem i bruk.
6 Ja, det kommer en dag da vaktmenn skal rope på Efraim-fjellet: Kom, la oss dra opp til Sion, til Herren vår Gud.
7 Så sier Herren: Bryt ut i jubel og glede for Jakob, rop høyt for det fremste av folkeslag! La lovsangen lyde, og si: «Herre, frels ditt folk, Israels rest!»
8 Se, jeg fører dem tilbake fra landet i nord, jeg samler dem fra jordens ytterste ende. Blant dem er det både blinde og halte, gravide og fødende kvinner; de vender tilbake i store flokker.
9 De kommer med gråt, jeg leder dem med trøst. Jeg fører dem til rennende bekker, på jevn vei der de ikke snubler. For jeg er en far for Israel, og Efraim er min førstefødte sønn.
10 Hør Herrens ord, dere folkeslag! Forkynn det til fjerne kyster og si: Han som spredte Israel, skal samle og vokte det slik en gjeter vokter sin flokk.
11 For Herren har fridd Jakob ut og kjøpt ham fri fra hender som er sterkere enn hans.
12 De skal komme og juble på Sion-høyden, stråle av glede over Herrens gode gaver: korn, ny vin og fin olje, sauer og okser. Selv skal de være som en vannrik hage; de skal ikke lenger lide nød.
13 Da skal jomfruen glede seg i dansen, unge menn sammen med de gamle. Jeg vender sorgen til fryd for dem, trøster og gleder dem som klager.
14 Jeg gir prestene rikelig med fett og metter folket mitt med gode gaver, sier Herren.
15 Så sier Herren: I Rama høres skrik, klagesang og bitter gråt. Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste. For barna hennes er ikke mer.
16 Så sier Herren: Gråt ikke så høyt, fell ikke tårer! Du skal få lønn for strevet, sier Herren, de skal vende hjem fra fiendens land.
17 Det er håp for etterkommerne dine, sier Herren, barna skal vende hjem til sitt eget land.
18 Jeg har hørt Efraim synes synd på seg selv: Du har tuktetmeg, jeg ble tuktetsom enutemmet kalv. Vend meg om, så jeg kan vende hjem! For du er Herren min Gud.
19 Da jeg hadde vendt meg bort, angret jeg, og da jeg fikk innsikt, slo jeg meg på låret. Skam og vanære må jeg bære for minungdoms spott.
20 Er Efraim min dyrebare sønn, er han mitt kjæreste barn? Hver gang jeg taler imot ham, må jeg likevel tenke på ham. Derfor skjelver mitt indre for ham, jeg må vise barmhjertighet mot ham, sier Herren.
21 Reis merkesteiner, sett opp veimerker! Legg nøye merke til den veien du gikk! Vend tilbake, jomfru Israel, tilbake til disse byene dine!
22 Hvor lenge vil du snu deg hit og dit, du frafalne datter? Nåskaper Herren noe nytt i landet, en kvinne skal verge en mann.
23 Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Enda en gang skal Juda og byene der si disse ordene når jeg vender skjebnen for dem: «Herren velsigne deg, du rettferds bolig, du hellige fjell.»
24 Der skal Juda og alle byene bo sammen, både bønder og gjetere som streifer rundt med flokken sin.
25 Jeg gir den slitne rikelig å drikke og metter alle som lider nød.
26 Da våknet jeg og så meg omkring. Søvnen hadde gjort meg godt.
27 Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg sår ut mennesker og dyr i Israels og Judas hus.
28 Og slik jeg før våket over dem for årykke opp og rive ned, knuse, ødelegge og skade, slik vil jeg nåvåke over dem for å bygge og plante, sier Herren.
29 På den tid skal de ikke lenger si: Fedrene spiste sure druer, og barna fikk dårlige tenner.
30 Men hver skal dø for sin egen synd. Den som spiser sure druer, skal selv få dårlige tenner.
31 Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutteren ny pakt med Israels hus og Judas hus,
32 ikke som den pakten jeg sluttetmed fedrene deres den dagen jeg tok dem i hånden og førte dem ut av Egypt; den pakten brøt de, enda jeg var deres herre, sier Herren.
33 Men dette er pakten jeg vil slutte med Israels hus i dager som kommer, sier Herren: Jeg legger min lov i deres sinn og skriver den i deres hjerte. Jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk.
34 Da skal ingen lenger undervise sin neste og sin bror og si: «Kjenn Herren!» For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil tilgi skylden deres og ikke lenger huske synden.
35 Så sier Herren, han som satte solen til å lyse om dagen og bestemte månen og stjernene til å lyse om natten, han som rører opp havet så bølgene drønner, Herren over hærskarene er hans navn:
36 Lar jeg disse ordningene vike, sier Herren, da skal også Israels ætt for alltid opphøre å være et folk for mitt ansikt.
37 Så sier Herren: Hvis himmelen der oppe kan må les og jordens grunnvoller der nede kanutforskes, da vil jeg også forkaste hele Israels ætt på grunn av alt de har gjort, sier Herren.
38 Se, dager skal komme, sier Herren, da byen skal bygges opp igjen for Herren, fra Hananel-tårnet til Hjørneporten.
39 Målesnoren skal gå videre rett fram til Gareb-haugen og så bøye av til Goa.
40 Hele dalen med likene og den fete offerasken og alle skråningene ned til Kedron-dalen, til hjørnet ved Hesteporten mot øst, skal være hellig for Herren. Aldri mer skal byen rives ned eller knuses.
1 Dette ordet kom til Jeremia fra Herren i det tiende året Sidkia var konge i Juda; det var Nebukadnesars attende år.
2 Den gangen var Jerusalem beleiret av hæren til kongen av Babel, og profeten Jeremia satt fengslet i vaktgården i slottet til kongen av Juda.
3 Kong Sidkia av Juda hadde fengslet ham og sagt: «Hvorfor profeterer du: så sier Herren: Se, jeg gir denne byen over i hendene på kongen av Babel; han skal innta den.
4 Og Sidkia, kongen i Juda, skal ikke slippe unna kaldeerne. Nei, han skal overgis i hendene på kongen av Babel, snakke med ham ansikt til ansikt og se ham i øynene.
5 Han skal føre Sidkia til Babel, og der skal han være helt til jeg tar meg av ham, sier Herren. Når dere kjemper mot kaldeerne, skal dere ikke lykkes.»
6 Jeremia sa: Herrens ord kom til meg:
7 Se, nå kommer Hanamel, sønn av din onkel Sjallum, til deg og sier: «Kjøp det jordstykket jeg har i Anatot. For du har rett til åløse det inn og kjøpe det.»
8 Så kom Hanamel, sønn av onkelen min, til meg i vaktgården slik Herren hadde sagt. Han sa: «Kjøp det jordstykket jeg har i Anatot i Benjamin-landet. For du har odelsretten og innløsningsretten. Du må kjøpe det.» Da skjønte jeg at det var et ord fra Herren.
9 Så kjøpte jeg jordstykket i Anatot av Hanamel, sønn av onkelen min, og veide opp pengene; det var sytten sjekel sølv.
10 Jeg satte opp et dokumentog forseglet det, fikk vitner til åbekrefte det og veide opp sølvet i skålvekt.
11 Så tok jeg skjøtet, både den delen som var forseglet i samsvar med bud og forskrifter, og den som var åpen.
12 Jeg ga det til Baruk, sønn av Neria, Mahsejas sønn, i nærvær av min fetter Hanamel og vitnene somundertegnet på skjøtet, og alle de judeerne som holdt til i vaktgården.
13 I nærvær av dem på la jeg Baruk:
14 Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Ta disse rullene, dette skjøtet, både den delen som er forseglet, og den som er åpen, og legg dem i en leirkrukke så de kan holde seg lenge.
15 For så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Enda en gang skal de kjøpe hus og jorder og vinmarker i dette landet.
16 Jeg ba til Herren etter at jeg hadde gitt skjøtet til Baruk, sønn av Neria:
17 Å, min Herre og Gud! Se, du har skapt himmelen og jorden med din store kraft ogutstrakte arm. Ingen ting er umulig for deg.
18 Du viser trofast kjærlighet i tusen slektsledd, men sender straffen for fedrenes skyld i fanget på barna deres. Du store, veldige Gud, Herren over hærskarene er ditt navn,
19 du er stor i råd og mektig i gjerning. Du holder øye med menneskenes veier, du gir hver enkelt etter hans veier og etter fruktenav hans gjerninger.
20 Du gjorde tegn og underi Egypt slik du gjør den dag i dag både i Israel og blant andre mennesker. Du har skapt deg et navn slik det er i dag.
21 Du førte ditt folk Israel ut av Egypt med tegn og under, med sterk hånd ogutstrakt arm og skremmende kraft.
22 Du ga dem dette landet som du med ed hadde lovet å gi fedrene deres, et land som flyter av melk og honning.
23 De kom og tok det i eie. Men de ville ikke adlyde deg og fulgte ikke din lov. De gjorde ikke noe av alt det du hadde på lagt dem. Så lot du all denneulykken ramme dem.
24 Se, det er kommet voller rundt byen, så de kan innta den. Ved sverd og sult og pest er byen overgitt i hendene på kaldeerne som angriper den. Det du har sagt, er skjedd. Du kan selv se det.
25 Men du, min Herre og Gud, sier til meg: «Kjøp deg dette jordstykket for penger, og la vitner bekrefte kjøpet!» –og det mens byen blir overgitt i kaldeernes hender!
26 Da kom Herrens ord til Jeremia:
27 Se, jeg, Herren, er Gud for alt som lever. Finnes det noe som er umulig for meg?
28 Derfor, sier Herren, gir jeg denne byen i kaldeernes hender, i hendene på kong Nebukadnesar av Babel, og han skal innta den.
29 Kaldeerne som angriper denne byen, skal komme inn og sette ild på den. De skal brenne opp byen og alle husene der folk tente offerild for Baal på takene, øste ut drikkoffer for andre guder og gjorde meg rasende.
30 For helt fraungdommen av har israelittene og judeerne bare gjort det som er ondt i mine øyne. Ja, israelittene gjør meg stadig rasende med slikt de lager med egne hender, sier Herren.
31 Denne byen har vakt min vrede og harme fra den gangen de bygde den og til denne dag. Den skal bort fra mitt ansikt!
32 For israelittene og judeerne har gjort så mye ondt. De har gjort meg rasende, både de og kongene og lederne deres, prestene og profetene, mennene i Juda og innbyggerne i Jerusalem.
33 De snudde ryggen til meg, ikke ansiktet, og enda jeg lærte dem opp både sent og tidlig, ville de ikke høre på meg og ikke ta imot lærdom.
34 Men de motbydelige gudene sine satte de opp i huset som mitt navn er nevnt over, så det bleurent.
35 De bygde offerhauger for Baal i Ben-Hinnom-dalen for åofre sønnene og døtrene sine til Molok. Det har jeg ikke på lagt dem, det har aldri vært i mine tanker at de skulle gjøre noe så avskyelig og slik få Juda til å synde.
36 Derfor, nåsier Herren, Israels Gud, om denne byen som dere sier er overgitt i hendene på kongen av Babel og til sverd, sult og pest:
37 Se, jeg samler dem fra alle de landene jeg drev dem bort til i min store vrede og harme og i mitt sinne. Jeg fører dem tilbake til dette stedet og lar dem bo trygt.
38 De skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud.
39 Jeg gir dem ett hjerte og én vei for at de alltid skal frykte meg, til beste for dem selv og for barna deres etter dem.
40 Jeg slutteren evig pakt med dem; jeg vil ikke vende meg bort fra dem, men gjøre godt mot dem. Jeg legger frykt for meg i hjertet deres, for at de ikke skal vike fra meg.
41 Jeg vil glede meg over dem og gjøre godt mot dem. Av hele mitt hjerte og hele min sjel skal jeg trofast plante dem i dette landet.
42 For så sier Herren: Slik jeg har ført alle disse storeulykkene over folket, slik vil jeg også føre over dem alt det gode som jeg har lovet dem.
43 Folk skal kjøpe åkrer her i dette landet, det som dere sier er blitt en ørken uten mennesker og dyr, et land overgitt i kaldeernes hender.
44 De skal kjøpe åkrer for penger og skrive skjøter som de forsegler og får vitner til åbekrefte. Dette skal de gjøre både i Benjamin-landet, i området rundt Jerusalem, i byene i Juda, i fjellandet, i lavlandet og i Negev. For jeg vender skjebnen for dere, sier Herren.
1 Herrens ord kom til Jeremia for annen gang, mens han ennå satt fengslet i vaktgården:
2 Så sier Herren, som skapte jorden, Herren, som formet og grunnfestet den, Herren er hans navn:
3 Rop på meg, så vil jeg svare deg og fortelle deg store, ufattelige ting som du ikke kjenner til.
4 For så sier Herren, Israels Gud, om husene i denne byen og om husene til Juda-kongen, de som ble revet ned og brukt til forsvar mot voller og sverd
5 da innbyggerne kom i strid med kaldeerne og husene deres ble fylt med lik, den gang jeg slo dem ned i vrede og harme: Jeg har vendt ansiktet bort fra denne byen på grunn av all deres ondskap.
6 Se, jeg lar så rene hennes gro og leger henne. Så helbreder jeg dem og åpenbarer en rikdom av fred og trygghet for dem.
7 Jeg vender skjebnen for Juda og Israel og bygger dem opp som i den første tid.
8 Jeg renser dem for all skyld og tilgir dem alle syndene og lovbruddene de gjorde mot meg.
9 Byen skal bli til ære og glede for meg, til pris og pryd blant alle folkeslag på jorden. De skal høre om alt det gode jeg gjør for dem, og skjelve i ærefrykt for all den lykke og fred jeg skaper for dem.
10 Så sier Herren: Dere sier at dette stedet ligger øde, uten mennesker og dyr, byene i Juda og gatene i Jerusalem ligger øde, ikke et menneske bor der, ikke et dyr. Men enda en gang skal det høres
11 lyd av fryd og glede, stemmer av brudgomog brud, rop fra folk som bærer fram takkoffer i Herrens hus og sier: «Takk Herren over hærskarene, for han er god, evig varer hans miskunn!» For jeg vil vende skjebnen for landet som i den første tiden, sier Herren.
12 Så sier Herren over hærskarene: på dette stedet som ligger øde, uten mennesker eller dyr, og i alle byene her omkring skal det igjen være beiter der gjetere lar sauene hvile.
13 I byene både i fjellandet, i lavlandet og i Negev, i Benjamin-landet, i området rundt Jerusalem og i Judas byer skal saueflokker igjen gåframunderhånden til ham som teller dem, sier Herren.
14 Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg oppfyller det gode løftet jeg ga til Israel og Juda.
15 I de dager og på den tid lar jeg det spire fram en rettferdig spire for David. Han skal gjøre det som er rett og rettferdig i landet.
16 I de dager skal Juda bli frelst, og Jerusalem skal bo trygt, og dette skal hun hete: «Herren, vår rettferdighet» .
17 For så sier Herren: David skal aldri mangle en mann til å sitte på tronen i Israels hus.
18 Og levittprestene skal heller ikke mangle menn som alltid kan være for mitt ansikt og bære fram brennoffer, brenne grødeoffer og gjøre i stand slaktoffer.
19 Herrens ord kom til Jeremia:
20 Så sier Herren: Kan dere bryte min pakt med dagen og natten, slik at dag og natt ikke kommer til rett tid,
21 da skal også min pakt med David, min tjener, brytes, så han ikke får noen sønn som kan være konge på hans trone, og pakten med levittprestene som gjør tjeneste for meg.
22 Etterkommerne av min tjener David og av levittene som gjør tjeneste for meg, gjør jeg tallrike som himmelens hær, som ikke kan telles, og havets sand, som ikke kan må les.
23 Herrens ord kom til Jeremia:
24 Har du ikke sett hva dette folket sier: «De to slektene som Herrenutvalgte, har han forkastet.» De vanærer mitt folk fordi de ikke lenger ser på det som et folk.
25 Så sier Herren: Hvis jeg ikke har sluttetpakt med dag og natt og ikke gitt ordninger for himmel og jord,
26 vil jeg forkaste etterkommerne av Jakob og min tjener David og ikke ta noen av dem til herskere over Abrahams, Isaks og Jakobs ætt. Men jeg vil vende deres skjebne og være barmhjertig mot dem.
1 Dette ordet kom til Jeremia fra Herren den gangen kong Nebukadnesar av Babel og hele hæren hans og alle kongeriker på jordenunderhans herredømme og alle folk førte krig mot Jerusalem og alle byene hennes:
2 Så sier Herren, Israels Gud: gå og si til kong Sidkia av Juda, du skal si til ham: så sier Herren: Se, nåovergir jeg denne byen i hendene på kongen av Babel, og han skal brenne den ned.
3 Du skal ikke slippe unna ham, men gripes og overgis i hans hender. Du må se kongen av Babel i øynene, og han skal snakke med deg ansikt til ansikt. Til Babel skal du komme.
4 Men hør nå Herrens ord, Sidkia, du som er konge i Juda!så sier Herren om deg: Du skal ikke dø for sverd,
5 i fred skal du dø. Og slik de tente ild til ære for fedrene dine som var konger før deg, skal de også tenne ild til ære for deg. De skal holde sørgehøytid over deg og rope: «Åve, herre!» Dette er ordet jeg har talt, sier Herren.
6 Alt dette sa profeten Jeremia til kong Sidkia av Juda i Jerusalem
7 mens hæren til kongen av Babel angrep Jerusalem og alle byene som var igjen i Juda, Lakisj og Aseka. Det var de eneste befestede byene som var igjen i Juda.
8 Dette ordet kom til Jeremia fra Herren etter at kong Sidkia hadde sluttetpakt med hele befolkningen i Jerusalem om å rope ut frihet.
9 Den som hadde en hebraisk slave, mannlig eller kvinnelig, skulle gi slaven fri; ingen skulle holde en judeisk landsmann som slave.
10 Alle lederne og hele folket som inngikk pakten, adlød den. De satte fri slavene sine, menn som kvinner, og holdt dem ikke lenger som slaver. De adlød og lot dem gå.
11 Men siden snudde de om, de tok tilbake slavene som de hadde gitt fri, menn og kvinner, og tvang dem til slaveri igjen.
12 Da kom Herrens ord til Jeremia fra Herren:
13 Så sier Herren, Israels Gud: Jeg sluttetpakt med fedrene deres den gangen jeg førte dem ut av Egypt, ut av slavehuset:
14 «Hvert sjuendeår skal enhver av dere frigi sin hebraiske landsmann som har må ttet selge seg til deg. Seks år skal han tjene deg, men så skal du sette ham fri og la ham gå.» Men fedrene deres hørte ikke på meg og vendte ikke øret til.
15 Nylig vendte dere om og gjorde det som er rett i mine øyne, dere ropte ut frihet for nesten og sluttetpakt for mitt ansikt i det huset som navnet mitt er nevnt over.
16 Men så snudde dere om og vanæret mitt navn; dere tok tilbake de slavene som dere hadde gitt fri, menn og kvinner, og tvang dem til slaveri igjen.
17 Derfor sier Herren: Fordi dere ikke ville høre på meg og rope ut frihet for neste og bror, skal jeg nårope ut frihet for dere, sier Herren: frihet til sverd, pest og sult! Jeg gjør dere til en skrekk for alle riker på jorden.
18 De som brøt min pakt og ikke holdt ordene i den pakten de sluttetfor mitt ansikt, med dem skal jeg gjøre som med den kalven de skar i to så de kunne gåmellom stykkene.
19 Lederne i Juda og Jerusalem, hoffmennene og prestene og hele folket i landet som gikk mellom stykkene av kalven,
20 gir jeg i hendene på fiender og folk som står dem etter livet. Likene av dem skal bli til føde for fuglene under himmelen og for dyrene på marken.
21 Kong Sidkia av Juda og lederne hans gir jeg i hendene på fiender og folk som står dem etter livet, hæren til kongen av Babel, som nå har dratt bort fra dere.
22 Se, jeg gir min befaling, sier Herren, og fører dem tilbake til denne byen. De skal gå til angrep på den, innta den og brenne den opp. Og byene i Juda gjør jeg til en ørken der ingen kan bo.
1 Dette ordet kom til Jeremia fra Herren i de dager da Jojakim, sønn av Josjia, var konge i Juda:
2 gå til rekabittenes hus og tal til dem! Ta dem med deg til et av rommene i Herrens hus og gi dem vin å drikke.
3 Da tok jeg med meg Jaasanja, sønn av Jeremia, Habasinjas sønn, brødrene hans og alle sønnene hans og hele rekabittenes hus.
4 Jeg tok dem med inn i Herrens hus, i rommet til sønnene av gudsmannen Hanan, sønn av Jigdalja. Det låved siden av rommet til lederne, over rommet til dørvokteren Maaseja, sønn av Sjallum.
5 Så satte jeg fram muggerfulle av vin og drikkebegre for rekabittene. Jeg ba dem drikke av vinen.
6 Men de svarte: Vi drikker ikke vin. For vår far Jonadab, sønn av Rekab, har forbudt oss det og sagt: «Dere skal aldri drikke vin, verken dere eller barna deres.
7 Dere skal ikke bygge hus eller så korn og ikke plante eller eie vinmarker. I telt skal dere bo alle deres dager, så dere kan leve lenge i det landet hvor dere bor som innflyttere.»
8 Siden har vi vært lydige mot alt vår far Jonadab, sønn av Rekab, på la oss: I hele vårt liv har vi ikke drukketvin, verken vi eller konene våre eller sønnene eller døtrene våre.
9 Vi har ikke bygd hus til å bo i, og vi har verken vinmarker, jorder eller så korn,
10 men vi bor i telt. Vi har vært lydige og har gjort alt det som vår far Jonadab på la oss.
11 Men da kong Nebukadnesar av Babel rykket inn i landet, sa vi: «Kom, la oss dra til Jerusalem, bort fra hærene til kaldeerne og arameerne.» Så nåbor vi i Jerusalem.
12 Da kom Herrens ord til Jeremia:
13 Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: gå og si til mennene i Juda og innbyggerne i Jerusalem: Vil dere ikke ta imot lærdom og høre på mine ord? sier Herren.
14 Budenesom Jonadab, sønn av Rekab, på la sønnene sine, er blitt overholdt. De skulle ikke drikke vin. Til denne dag har de ikke drukketvin, for de adlød budet fra sin far. Men jeg har talt til dere både sent og tidlig, og dere hørte ikke på meg.
15 Jeg sendte alle mine tjenere profetene til dere sent og tidlig og sa: «Vend om, enhver fra sin onde vei! Gjør gjerningene deres gode! Dere skal ikke følge andre guder og ikke tjene dem! Så skal dere få bo i det landet jeg ga dere og fedrene deres.» Men dere vendte ikke øret til og ville ikke høre på meg.
16 Sønnene til Jonadab, sønn av Rekab, har holdt det budet som deres far ga dem, men dette folket ville ikke høre på meg.
17 Derfor sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Se, jeg vil føre over Juda og over alle som bor i Jerusalem, alt dette onde som jeg har truet dem med. For de hørte ikke da jeg talte til dem, og svarte ikke da jeg ropte på dem.
18 Men til rekabittenes hus sa Jeremia: så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Dere adlød budet fra Jonadab, deres far. Dere holdt alle budenehans og gjorde alt det han på la dere,
19 og derfor, sier Herren over hærskarene, Israels Gud, skal Jonadab, sønn av Rekab, aldri mangle menn som står for mitt ansikt.
1 Det var i det fjerde året Jojakim, sønn av Josjia, var konge i Juda. Da kom dette ordet til Jeremia fra Herren:
2 Ta en bokrull og skriv ned alle de ordene jeg har sagt til deg om Israel og om Juda og om alle folkeslag, fra den første gangen jeg talte til deg i kong Josjias dager og fram til i dag.
3 Når Judas hus får høre om alt det onde jeg har tenkt å gjøre mot dem, vender de kanskje om fra sine onde veier, og da vil jeg tilgi dem deres synd og skyld.
4 Da kalte Jeremia til seg Baruk, sønn av Neria. Jeremia dikterte, og Baruk skrev ned i en bokrull alle de ordene som Herren hadde talt til ham.
5 Så ga Jeremia Baruk dette på budet: Jeg er stengt inne, jeg kan ikke gå til Herrens hus.
6 Men du skal gåpåen fastedag og lese opp Herrens ord fra bokrullendu skrev da jeg dikterte. Det skal du gjøre i Herrens hus mens folket hører på. Alle som kommer inn fra byene i Juda, skal du også lese opp for.
7 Kanskje de da vil komme fram for Herren med sin bønn og vende om fra sine onde veier, for stor er vreden og harmen som Herren har truet dette folket med.
8 Og Baruk, sønn av Neria, gjorde alt det som profeten Jeremia hadde befalt ham. Han leste opp Herrens ord fra rulleni Herrens hus.
9 Det var i det femte året Jojakim, sønn av Josjia, var konge i Juda, i den niende måneden, at det ble ropt ut en faste for Herren. Det gjaldt hele folket i Jerusalem og alle som kom inn til Jerusalem fra byene i Juda.
10 Da leste Baruk opp Jeremias ord fra bokrulleni Herrens hus mens alt folket hørte på. Det var i rommet til riksskriveren Gemarja, sønn av Sjafan, i den øvre forgården, ved inngangen til den nye porten til Herrens hus.
11 Da Mika, sønn av Gemarja, Sjafans sønn, hørte alle Herrens ord som sto i bokrullen,
12 gikk han ned i kongens slott, til riksskriverens rom. Der satt alle lederne samlet: riksskriveren Elisjama, Delaja, sønn av Sjemaja, Elnatan, sønn av Akbor, Gemarja, sønn av Sjafan, Sidkia, sønn av Hananja, og alle de andre lederne.
13 Mika fortalte dem hvert ord han hadde hørt da Baruk leste opp av bokrullenfor folket.
14 Da sendte alle lederne bud til Baruk med Jehudi, sønn av Netanja, som var sønn av Sjelemja, Kusjissønn: «Ta med deg bokrullendu leste opp fra for folket, og kom hit!» Så tok Baruk, sønn av Neria, med seg rullenog gikk inn til dem.
15 De sa til ham: «Sett deg ned og les høyt for oss!» Og Baruk leste for dem.
16 Da de hørte alle disse ordene, så de forskrekket på hverandre og sa til Baruk: «Dette må vi si fra om til kongen!»
17 De spurte Baruk: «Fortell oss hvordan du kom til å skrive ned alt dette. Var det han som dikterte?»
18 Baruk svarte: «Han dikterte alle disse ordene til meg, og jeg skrev dem ned i rullenmed blekk.»
19 Da sa lederne til Baruk: «Gåog gjem dere, du og Jeremia! Ingen må få vite hvor dere er!»
20 Så gikk de inn til kongen i slottsgården. Bokrullenhadde de gitt fra seg i rommet til riksskriveren Elisjama. De fortalte kongen alt sammen.
21 Kongen sendte Jehudi for å hen bokrullen, og han hentet den fra rommet til riksskriveren Elisjama. Så leste Jehudi den opp for kongen og alle lederne som sto omkring ham.
22 Kongen satt i vinterhuset, for det var i den niende måneden, og ilden brant i fyrfatet foran ham.
23 Hver gang Jehudi hadde lest tre–fire spalter, skar kongen dem av med en pennekniv og kastet dem på ilden i fyrfatet, helt til hele bokrullenhadde brent opp.
24 Men de ble ikke slått av skrekk og flerret ikke klærne sine, verken kongen eller tjenerne hans som hørte alle disse ordene.
25 Elnatan, Delaja og Gemarja ba inntrengende om at kongen ikke skulle brenne opp rullen, men han hørte ikke på dem.
26 Så ga kongen ordre til kongs sønnen Jerahmeel og Seraja, sønn av Asriel, og Sjelemja, sønn av Abdeel, om åpågripe skriveren Baruk og profeten Jeremia. Men Herren skjulte dem.
27 Herrens ord kom til Jeremia etter at kongen hadde brent opp bokrullenmed de ordene Baruk skrev ned etter Jeremias diktat:
28 Ta nå en annen bokrull og skriv ned i den de samme ordene som sto i den første rullen, den som kong Jojakim av Juda brente opp.
29 Du skal si til kong Jojakim av Juda: så sier Herren: Du brente opp denne bokrullenog spurte: «Hvorfor skrev du der at kongen av Babel skal komme og ødelegge dette landet ogutrydde både mennesker og dyr?»
30 Derfor sier Herren om kong Jojakim av Juda: Han skal ikke ha noen etterfølger på Davids trone. Liket hans skal slenges bort og ligge der i heten om dagen og i kuldenom natten.
31 Jeg skal straffe både ham og hans etterkommere og alle tjenerne hans for de onde gjerningene de har gjort. Over dem og innbyggerne i Jerusalem og mennene i Juda fører jeg alt det onde som jeg har truet dem med, men som de ikke ville høre om.
32 Så tok Jeremia en ny bokrull og ga den til skriveren Baruk, sønn av Neria. Han skrev ned i den etter Jeremias diktat alle de ordene som hadde stått i den rullenkong Jojakim av Juda brente opp, og mange lignende ord i tillegg til dem.
1 Sidkia, sønn av Josjia, ble konge etter Konja, sønn av Jojakim. Kong Nebukadnesar av Babel gjorde ham til konge i Juda.
2 Verken Sidkia eller tjenerne hans eller folket i landet ville høre på de ordene Herren talte gjennom profeten Jeremia.
3 Kong Sidkia sendte Jehukal, sønn av Sjelemja, og presten Sefanja, sønn av Maaseja, til profeten Jeremia for å si: «Be for oss til Herren vår Gud!»
4 På den tiden var Jeremia fri til å gå ut og inn blant folk; de hadde ennå ikke satt ham i fengsel.
5 Nåhadde faraos hær dratt ut fra Egypt. Kaldeerne som omringet Jerusalem, fikk høre om det og brøt opp fra byen.
6 Da kom Herrens ord til profeten Jeremia:
7 Så sier Herren, Israels Gud: Dette skal dere si til Juda-kongen, som har sendt dere for åsøke råd hos meg: Se, faraos hær som har rykket ut for å komme dere til hjelp, vil vende tilbake til sitt land, til Egypt.
8 Og så kommer kaldeerne igjen og angriper denne byen. De kommer til åinnta den og brenne den.
9 Så sier Herren: Dere må ikke narre dere selv og si: «Kaldeerne drar sikkert bort fra oss.» For det gjør de ikke.
10 Om dere slo hele kaldeerhæren som går til kamp mot dere, og det bare var noen hardt så rede igjen, kom de til åreise seg, hver fra sitt telt, og brenne ned denne byen.
11 Da kaldeerhæren hadde trukketseg tilbake fra Jerusalem på grunn av hæren til farao,
12 forlot Jeremia Jerusalem for å gå til Benjamin-landet. Han skulle ordne en arvesak blant folket der.
13 Han kom til Benjamin-porten. Der var det en vakthavende offiser som het Jeria, sønn av Sjelemja, Hananjas sønn. Han på grep profeten Jeremia og sa: «Du vil gå over til kaldeerne!»
14 «Det er løgn!» sa Jeremia. «Jeg vil ikke gå over til kaldeerne.» Men Jeria hørte ikke på ham. Han på grep Jeremia og førte ham til lederne.
15 Lederne ble sinte på Jeremia. De slo ham og førte ham som fange til riksskriveren Jonatans hus, for det hadde de gjort om til fengsel.
16 Slik kom Jeremia i fangehulleti kjelleren, og der ble han sittende i lang tid.
17 Kong Sidkia sendte bud og hentet ham. På slottet spurte kongen ham i hemmelighet: «Er det kommet noe ord fra Herren?» «Det er det», svarte Jeremia. «Du skal overgis i hendene på kongen av Babel.»
18 Så sa Jeremia til kong Sidkia: «Hvilken synd har jeg gjort mot deg og tjenerne dine og dette folket siden dere har satt meg i fengsel?
19 Og hvor er nåprofetene deres, de som profeterte at kongen av Babel ikke ville gåmot dere og mot dette landet?
20 Hør nå, herre konge! La min bønn komme fram for deg. Send meg ikke tilbake til riksskriveren Jonatans hus, og ikke la meg døder!»
21 Da ga kong Sidkia ordre om at de skulle holde Jeremia i varetekt i vaktgården. Der fikk han hver dag et brød fra Bakergaten, helt til det var slutt på brød i byen. Og Jeremia ble sittende der i vaktgården.
1 Sjefatja, sønn av Mattan, Gedalja, sønn av Pasjhur, Jukal, sønn av Sjelemja, og Pasjhur, sønn av Malkia, hørte ordene som Jeremia talte til hele folket:
2 Så sier Herren: Den som blir igjen her i byen, skal dø for sverd og sult og pest. Men den som overgir seg til kaldeerne, skal få leve. Han skal få livet sitt som krigsbytte og leve videre.
3 Så sier Herren: Denne byen skal overgis til Babel-kongens hær, som skal innta den.
4 Lederne sa til kongen: «Denne mannen må dø; for han tar motet fra de krigerne som er igjen her i byen, og fra hele folket, når han taler slike ord til dem. For denne mannen søker ikke fred for dette folket, menulykke.»
5 Kong Sidkia svarte: «Se, han er i deres hender. For kongen kan ikke gjøre noe med dere.»
6 Da tok de Jeremia og kastet ham i kongs sønnen Malkias brønn i vaktgården. De firte ham ned med tau. Det var ikke vann i brønnen, men gjørme, og Jeremia sank ned i gjørmen.
7 Ebed-Melek fra Kusj, en hoffmann som var på slottet, fikk høre at de hadde kastet Jeremia i brønnen. Kongen satt da i Benjamin-porten.
8 Ebed-Melek gikk ut av slottet og sa til kongen:
9 «Herre konge, det er ondt, alt det som disse mennene har gjort mot profeten Jeremia. Nå har de kastet ham ned i brønnen, og der kommer han til ådøav sult; for det finnes ikke brød i byen lenger.»
10 Da ga kongen kusjitten Ebed-Melek denne ordren: «Ta med deg tretti mann herfra og dra profeten Jeremia opp av brønnen før han dør.»
11 Ebed-Melek tok mennene med seg og gikk inn på slottet, til rommetunderskattkammeret. Der hentet han filler og gamle ogutslitte klær og firte dem ned i brønnen til Jeremia med tau.
12 Så sa kusjitten Ebed-Melek til Jeremia: «Ta disse fillene i armhuleneog legg taueneunderarmene!» Jeremia gjorde det,
13 og de dro ham opp med tauene og fikk ham ut av brønnen. Siden holdt Jeremia til i vaktgården.
14 Kong Sidkia sendte bud etter profeten Jeremia og hentet ham til den tredje inngangen til Herrens hus. Kongen sa til Jeremia: «Jeg har noe å spørre deg om. Nåmådu ikke skjule noe for meg.»
15 Jeremia svarte: «Taler jeg rett ut, vil du sikkert drepe meg, og gir jeg deg et råd, hører du ikke på meg.»
16 Da sverget kong Sidkia i hemmelighet for Jeremia: «Så sant Herren lever, han som har gitt oss dette livet: Jeg vil ikke la deg døog ikke gi deg i hendene på de mennene som står deg etter livet.»
17 Da sa Jeremia til Sidkia: «Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Hvis du overgir deg til Babel-kongens hærførere, skal du berge livet, og denne byen skal ikke bli brent ned. Både du og ditt hus skal få leve.
18 Men hvis du ikke overgir deg til Babel-kongens hærførere, skal byen gis i kaldeernes hender. De skal brenne den ned, og selv skal du ikke slippe ut av hendene på dem.»
19 Kong Sidkia sa til Jeremia: «Jeg er redd for de judeerne som er gått over til kaldeerne. Gir de meg i hendene på dem, kommer de til åmishandle meg.»
20 Jeremia svarte: «De kommer ikke til å overgi deg. Adlyd bare Herrens ord som jeg taler til deg, så skal det gådeg godt, og du skal få leve.
21 Men hvis du nekter å overgi deg, har Herren vist meg dette:
22 Se, alle kvinnene som var igjen i slottet til kongen av Juda, ble ført ut til Babel-kongens hærførere. Kvinnene sang: Vennene dine har villedet deg og fått deg i sin makt, føttene dine sank ned i gjørmen, de trakk seg tilbake.
23 Alle kvinnene og barna dine skal føres ut til kaldeerne. Selv skal du ikke slippe ut av hendene på dem, men tas til fange av Babel-kongen, og byen skal brennes ned.»
24 Sidkia sa til Jeremia: «Ingen må få vite om denne samtalen; ellers skal du dø.
25 Når lederne får høre at jeg har snakket med deg, kommer de nok til deg og sier: Fortell oss hva du sa til kongen! Skjul ikke noe for oss, ellers dreper vi deg! Hva sa kongen til deg?
26 Men da skal du svare dem: Jeg bar min bønn fram for kongen om at han ikke måtte sende meg tilbake til Jonatans hus for ådøder.»
27 Alle lederne kom til Jeremia og spurte ham ut, men han svarte dem nøyaktig slik som kongen hadde på lagt ham. Da lot de ham være i fred; for ingen hadde hørt noe.
28 Siden holdt Jeremia til i vaktgården helt til den dagen da Jerusalem ble inntatt.
1 I det niende året Sidkia var konge i Juda, i den tiende måneden, kom kong Nebukadnesar av Babel til Jerusalem med hele sin hær og omringet byen.
2 I Sidkias ellevte år, på den niende dagen i den fjerde måneden, brøt de gjennom bymuren.
3 Da kom alle Babel-kongens embetsmenn og tok sete i Midtporten: Nergal Sar-eser av Samgar-nebu, Sar-sekim Rab-saris, Nergal Sar-eser Rab-mag og alle de andre embetsmennene til kongen av Babel.
4 Juda-kongen Sidkia og alle krigerne hans flyktet da de fikk se dem. De forlot byen om natten gjennom kongens hage ved porten mellom de to murene. Han tok veien mot Araba-sletten.
5 Men kaldeernes hær satte etter dem og nådde Sidkia igjen på slettene ved Jeriko. De tok ham til fange og førte ham opp til Ribla i Hamat-landet, til Babel-kongen Nebukadnesar, som felte dommen over ham.
6 I Ribla drepte kongen av Babel sønnene til Sidkia rett for øynene på ham. Kongen av Babel drepte også alle stormennene i Juda.
7 Så stakk han ut øynene på Sidkia og bandt ham med bronselenker for å føre ham til Babel.
8 Kaldeerne brente ned både kongens slott og husene til folket, og Jerusalems murer rev de ned.
9 De som var igjen i byen, overløperne som hadde gått over til babylonerkongen, og de som ellers var tilbake i folket, ble ført til Babel i eksil av Nebusaradan, sjefen for livvakten.
10 Bare en del av de fattigste i folket, de som ikke hadde noen eiendom, lot livvaktsjefen Nebusaradan bli tilbake i Juda, og samtidig ga han dem vinmarker og åkrer.
11 Kong Nebukadnesar av Babel ga livvaktsjefen Nebusaradan denne ordren om Jeremia:
12 «Ta ham og hold øye med ham. Du skal ikke gjøre ham noe vondt, men det han selv ber om, skal du gjøre med ham.»
13 Livvaktsjefen Nebusaradan, Nebusjasban Rab-saris, Nergal Sar-eser Rab-mag og alle Babel-kongens stormenn
14 sendte bud om at Jeremia skulle tas ut av vaktgården. De overga ham til Gedalja, sønn av Ahikam, Sjafans sønn, som skulle ta ham hjem til seg. Så fikk han bo blant folket.
15 Herrens ord kom til Jeremia mens han satt fengslet i vaktgården:
16 gå og si til Ebed-Melek fra Kusj: så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Se, nåoppfyller jeg mitt ord om denne byen, til det onde og ikke til det gode. Det skal skje rett for øynene på deg den dagen.
17 Men jeg vil berge deg på den dagen, sier Herren. Du skal ikke falle i hendene på dem som du frykter for.
18 Jeg lar deg slippe unna. Du skal ikke falle for sverd, men få livet som krigsbytte fordi du stolte på meg, sier Herren.
1 Dette ordet kom til Jeremia fra Herren etter at livvaktsjefen Nebusaradan hadde sluppetham fri i Rama. Han hadde hentet ham mens han var lenket blant alle fangene fra Jerusalem og Juda som skulle føres i eksil til Babel.
2 Da livvaktsjefen hentet Jeremia, sa han til ham: «Herren din Gud har varslet denulykken som kom over dette stedet,
3 og Herren har sendt den og gjort som han hadde sagt. For dere syndet mot Herren og ville ikke adlyde ham. Derfor har dette hendt dere.
4 Se, i dag løser jeg deg fra lenkene som hendene dine er bundetmed. Hvis du vil, kan du bli med meg til Babel, og der skal jeg holde øye med deg. Men hvis du ikke vil bli med meg til Babel, så la være. Se, hele landet ligger åpent for deg, og du kan gåhvor du synes det er godt og riktig.»
5 Jeremia gikk fremdeles ingen steder. «Så gå tilbake til Gedalja, sønn av Ahikam, Sjafans sønn, som kongen av Babel har satt til å styre byene i Juda. Du kan bo hos ham blant folket der eller gåhvor du synes det er riktig.» Så ga livvaktsjefen ham niste og gaver og lot ham gå.
6 Jeremia dro til Gedalja, sønn av Ahikam, i Mispa og ble boende hos ham, blant folket som var igjen i landet.
7 Nåfikk alle hærførerne og soldatene omkring i landet høre at kongen av Babel hadde satt Gedalja, sønn av Ahikam, til å styre landet. Han hadde satt ham over menn, kvinner og barn og over de fattigste i landet som ikke var ført i eksil til Babel.
8 Da kom hærførerne til Gedalja i Mispa med sine menn: Ismael, sønn av Netanja, Johanan og Jonatan, Kareahs sønner, Seraja, sønn av Tanhumet, sønnene til Efai fra Netofa og Jesanja, sønn av en mann fra Maaka.
9 Gedalja, sønn av Ahikam, Sjafans sønn, avla ed til dem og mennene deres og sa: «Vær ikke redde for å tjene kaldeerne! Bli i landet og tjen kongen av Babel, så skal det gådere vel.
10 Jeg blir boende i Mispa for åståtil ansvar for kaldeerne når de kommer til oss. Men dere skal høste vindruer, frukt og oliven og samle det i kar, og dere kan bo i de byene dere har tatt.»
11 Ogsåalle judeerne som var i Moab, Ammon, Edom og alle andre land, fikk høre at kongen av Babel hadde latt en rest bli igjen i Juda, og at han hadde satt Gedalja, sønn av Ahikam, Sjafans sønn, til å styre dem.
12 Alle disse judeerne forlot da de stedene de var drevet bort til, og dro tilbake til Juda. De kom til Gedalja i Mispa, og de høstet inn vindruer og frukt i store mengder.
13 Johanan, sønn av Kareah, og alle hærførerne ute i landet kom til Gedalja i Mispa
14 og sa til ham: «Vet du at ammonittkongen Baalis har sendt Ismael, sønn av Netanja, for ådrepe deg?» Men Gedalja, sønn av Ahikam, trodde dem ikke.
15 I hemmelighet sa Johanan, sønn av Kareah, til Gedalja i Mispa: «La meg gå og drepe Ismael, sønn av Netanja, uten at noen får vite det. Hvorfor skal han ta livet av deg, så alle judeerne som har samlet seg om deg, blir spredt og det som er igjen av Juda, går til grunne?»
16 Men Gedalja, sønn av Ahikam, sa til Johanan, sønn av Kareah: «Ikke gjør dette, for det du sier om Ismael, er løgn.»
1 Men i den sjuendemåneden kom Ismael, sønn av Netanja, Elisjamas sønn, som tilhørte kongeætten og var en av kongens stormenn, til Gedalja, Ahikams sønn, i Mispa. Han hadde med seg ti mann. Mens de satt og spiste sammen i Mispa,
2 reiste Ismael, Netanjas sønn, seg sammen med de ti mennene som var med ham. Med sverd hogg de ned Gedalja, sønn av Ahikam, Sjafans sønn. De drepte ham som kongen av Babel hadde satt til å styre landet,
3 alle judeerne som var hos Gedalja i Mispa, og de kaldeerne som fantes der. Ismael drepte alle krigerne.
4 Dagen etter at Gedalja var drept, før noen visste om det,
5 kom det åtti menn fra Sikem, Sjilo og Samaria. De hadde raket skjegget, flerret klærne og rispet seg opp. De hadde med seg grødeoffer og røkelse som de skulle bære fram i Herrens hus.
6 Da gikk Ismael, sønn av Netanja, ut fra Mispa for å møte dem. Han gråt der han gikk, og da han møtte dem, sa han til dem: «Kom og bli med til Gedalja, sønn av Ahikam!»
7 Da de kom inn i byen, ble de drept av Ismael, Netanjas sønn, og de mennene han hadde med seg, og kastet i en brønn.
8 Men blant dem fantes det ti menn som sa til Ismael: «Ikke drep oss! Vi har mat skjult ute i marken: hvete, bygg, olje og honning.» Da lot han dem være og drepte dem ikke sammen med de andre.
9 Den brønnen hvor Ismael kastet likene av alle han hadde drept gjennom knepet med Gedalja, var den som kong Asa hadde laget da han var i strid med kong Basja av Israel. Ismael, sønn av Netanja, fylte den nå med de drepte.
10 Så førte Ismael, sønn av Netanja, resten av folket i Mispa bort som fanger, både kongens døtre og alle de andre som var blitt igjen i Mispa, og som Nebusaradan, sjefen for livvakten, hadde satt Gedalja, sønn av Ahikam, til å styre over. Ismael, sønn av Netanja, dro av sted for å komme seg over til ammonittene.
11 Da Johanan, sønn av Kareah, og alle hærførerne som var med ham, hørte om alt det onde Ismael, sønn av Netanja, hadde gjort,
12 tok de med seg alle sine menn og dro ut for å kjempe mot ham. De fant ham ved den store dammen i Gibeon.
13 Alt folket som var hos Ismael, ble glade da de fikk se Johanan, sønn av Kareah, og alle hærførerne som var med ham.
14 Nåsnudde alle de som Ismael hadde ført bort som fanger fra Mispa, og gikk tilbake til Johanan, sønn av Kareah.
15 Ismael, sønn av Netanja, kom seg unna med åtte mann. Han slapp fra Johanan og dro til ammonittene.
16 Johanan, sønn av Kareah, og alle hærførerne som var med ham, tok da med seg resten av folket fra Mispa, dem han hadde ført tilbake fra Ismael, sønn av Netanja, etter drapet på Gedalja, sønn av Ahikam: menn, krigere, kvinner, barn og hoffmenn. Han førte dem tilbake fra Gibeon.
17 De dro av sted og tok inn i Gerut-Kimham ved Betlehem. De ville dra videre til Egypt,
18 bort fra kaldeerne. De var redde for dem fordi Ismael, sønn av Netanja, hadde drept Gedalja, sønn av Ahikam, som kongen av Babel hadde satt til å styre landet.
1 Da kom alle hærførerne og Johanan, sønn av Kareah, og Jesanja, sønn av Hosjaja, og hele folket, både små og store,
2 og sa til profeten Jeremia: «La oss få komme fram for deg med vår bønn. Be for oss til Herren din Gud, for alle som er igjen her. Som du ser, vi er bare noen få igjen av mange.
3 Herren din Gud må fortelle oss hvilken vei vi skal gå, og hva vi skal gjøre.»
4 Profeten Jeremia svarte dem: «Ja vel, jeg skal be til Herren deres Gud, slik som dere sier. Og hvert ord Herren gir dere til svar, skal jeg fortelle dere. Jeg skal ikke holde noe tilbake.»
5 Da sa de til Jeremia: «Måtte Herren være et sant og troverdig vitne mot oss om vi ikke følger hvert eneste ord som Herren din Gud sender oss gjennom deg.
6 Enten det er godt eller ondt, vil vi adlyde Herren vår Gud som vi sender deg til, så det må gåoss godt. For vi vil adlyde Herren vår Gud.»
7 Ti dager senere kom Herrens ord til Jeremia.
8 Han kalte til seg Johanan, sønn av Kareah, og alle hærførerne som var med ham, og hele folket, både små og store,
9 og sa til dem: så sier Herren, Israels Gud, som dere sendte meg til for å legge fram deres bønn:
10 Dersom dere blir her i landet, vil jeg bygge dere opp og ikke knuse, plante dere og ikke rykke opp. Jeg angrer det onde jeg har gjort mot dere.
11 Vær ikke redde for kongen av Babel, som dere er så redde for. Vær ikke redde for ham! sier Herren. For jeg er med dere. Jeg vil frelse dere og berge dere fra hans hånd.
12 Jeg skal vise dere barmhjertighet, og han skal forbarme seg over dere og føre dere tilbake til deres eget land.
13 Men så kan det hende at dere ikke vil adlyde Herren deres Gud og sier: «Vi vil ikke bo i dette landet.
14 Nei, vi vil dra til Egypt så vi kan slippe å se krig, høre lyden av horn og hungreetter brød. Der vil vi bo.»
15 Derfor, hør nå Herrens ord, dere som er igjen av Juda!så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Hvis dere vender ansiktet mot Egypt for å dra dit og slådere ned som innflyttere,
16 da skal det sverdet som dere er redde for, nådere igjen der i Egypt, og sultensom dere er engstelige for, skal følge i hælene på dere dit, og der skal dere dø.
17 Alle de som har vendt ansiktet mot Egypt for å dra dit og slåseg ned som innflyttere, skal dø for sverd og sult og pest. Ingen av dem skal overleve og slippe unna denulykken jeg sender over dem.
18 For så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Slik som min vrede og harme ble utøst over innbyggerne i Jerusalem, slik skal min harme bli utøst over dere om dere drar til Egypt. Dere skal bli til et banneord og en gru, til forbannelse og spott, og dere skal aldri få se dette stedet igjen.
19 Herren har sagt til dere som er igjen i Juda: Dra ikke til Egypt! Dere skal vite for visst at jeg har advart dere i dag.
20 Dere fører vill, og det skal koste dere livet. Først sender dere meg til Herren deres Gud og sier: «Be for oss til Herren vår Gud, og fortell oss alt det Herren vår Gud sier, så skal vi gjøre det.»
21 Men når jeg i dag har fortalt dere dette, så vil dere ikke adlyde Herren deres Gud og alt det han har sendt meg til dere for å si.
22 Nå skal dere vite for visst at dere kommer til ådøfor sverd og sult og pest på det stedet dere så gjerne vil dra til for å slådere ned som innflyttere.
1 Da Jeremia var ferdig med å si til folket alle de ordene som Herren deres Gud hadde sendt ham med –alle disse ordene,
2 da sa Asarja, sønn av Hosjaja, og Johanan, sønn av Kareah, og alle de frekke mennene, til Jeremia: «Det er løgn, det du sier!Herren vår Gud har ikke sendt deg for å si: Dra ikke til Egypt for å slådere ned der som innflyttere.
3 Det er Baruk, sønn av Neria, som setter deg opp mot oss for at vi skal falle i hendene på kaldeerne; og så kan de drepe oss eller føre oss i eksil til Babel.»
4 Verken Johanan, sønn av Kareah, eller noen av hærførerne eller noen av folket ville adlyde Herren og bli i Juda.
5 Johanan, sønn av Kareah, og hærførerne tok med seg alle som var igjen i Juda, de som hadde vendt tilbake fra alle folkeslagene de hadde vært drevet bort til, og som ville slåseg ned som innflyttere i Juda.
6 Det var både menn, kvinner og barn, kongs døtrene og alle de som livvaktsjefen Nebusaradan hadde latt bli igjen hos Gedalja, sønn av Ahikam, Sjafans sønn, også profeten Jeremia og Baruk, sønn av Neria.
7 De dro til Egypt, for de ville ikke adlyde Herren. Så kom de til Tahpanhes.
8 Herrens ord kom til Jeremia i Tahpanhes:
9 Ta noen store steiner og grav dem ned i leiren på plassen foran inngangen til faraos hus i Tahpanhes mens noen judeere ser på.
10 Du skal si til dem: så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Se, nåsender jeg bud og henter kong Nebukadnesar av Babel, min tjener. Jeg skal sette hans trone over disse steinene som du har gravd ned, og han skal slåopp sin tronhimmel over dem.
11 Han skal komme og slå Egypt –til død for den som tilhører døden, til fangenskap for den som tilhører fangenskapet, og til sverd for den som tilhører sverdet.
12 Jeg setter ild på templene til gudenei Egypt, og han skal brenne dem opp og føre dem bort. Han plukkeregypterne vekk som en gjeter plukkerlus av kappen sin, og så drar han bort i fred.
13 Han skal slå i stykker steinstøttene i Bet-Sjemesj i Egypt og brenne opp templene for gudenei Egypt.
1 Dette ordet kom til Jeremia om alle judeerne som bodde i Egypt; de bodde i Migdol, Tahpanhes, Nof og Patros:
2 Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Dere har selv sett alt det onde jeg lot komme over Jerusalem og alle byene i Juda. Se, i dag ligger de øde, og ingen bor i dem.
3 Det er fordi de gjorde så mye ondt, de gjorde meg rasende da de gikk og tente offerild for å dyrke andre guder som verken de eller dere eller fedrene deres hadde kjent.
4 Jeg sendte alle mine tjenere profetene til dere sent og tidlig for å si: «Gjør ikke dette avskyelige som jeg hater!»
5 Men de ville ikke høre og vendte ikke øret til så de kunne vende om fra sin ondskap og la være åtenne offerild for andre guder.
6 Derfor ble min harme og vrede utøst, og den tente på byene i Juda og gatene i Jerusalem så de ble til ruinerog ørken, som de er i dag.
7 Og nåsier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Hvorfor gjør dere så mye ondt mot dere selv? Dereutrydder menn og kvinner, barn og spedbarn fra Juda så dere ikke har noen rest tilbake.
8 Dere gjør meg rasende med det dere lager med egne hender; dere tenner offerild for andre guder i Egypt, dit dere dro for å bo der som innflyttere. Slikutrydder dere dere selv og blir til forbannelse og spott blant alle folkeslag på jorden.
9 Har dere glemt det onde som fedrene deres, kongene i Juda og kvinnene deres har gjort, og det onde som dere selv og deres egne kvinner har gjort i Juda og på gatene i Jerusalem?
10 De har ikke ydmyket seg til denne dag. De frykter ikke og har ikke fulgt min lov og mine forskrifter som jeg har lagt fram for dere og fedrene deres.
11 Derfor sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Se, nåvender jeg ansiktet mot dere til det onde, for å utrydde hele Juda.
12 Jeg tar resten av Juda, de som vendte ansiktet mot Egypt for å slåseg ned der som innflyttere. I Egypt skal de omkomme, alle sammen, falle for sverd, omkomme av sult. Både små og store skal dø for sverd og sult. De skal bli til et banneord og en gru, til forbannelse og spott.
13 Jeg vil straffe dem som bor i Egypt, slik jeg straffet Jerusalem, med sverd og sult og pest.
14 Fra resten av Juda, de som kom til Egypt for å slåseg ned der som innflyttere, skal ingen slippe unna og overleve så de kan komme tilbake. De skal lengte etter å komme hjem til Juda og bo der igjen, men ingen skal komme hjem, bare noen få slipper unna.
15 Da tok de til orde mot Jeremia, alle mennene som visste at kvinnene deres tente offerild for andre guder, alle kvinnene som sto der i en stor flokk, og hele folket som bodde i Egypt, i Patros:
16 «Det ordet du har talt til oss i Herrens navn, vil vi ikke høre på.
17 Nei, vi vil holde hvert ord som har gått ut av vår munn. Vi vil tenne offerild for Himmeldronningen og øse ut drikkoffer for henne, slik vi og fedrene, kongene og lederne våre gjorde i byene i Juda og på gatene i Jerusalem. Da hadde vi brød nok, det gikk oss godt, og vi opplevde ikke noe ondt.
18 Men siden vi holdt opp med åtenne offerild for Himmeldronningen og øse ut drikkoffer for henne, har vi manglet alt; vi omkommer ved sverd og sult.»
19 Kvinnene sa: «Når vi tenner offerild for Himmeldronningen og øser ut drikkoffer for henne, er det vel ikke uten våre menns vitende og vilje vi lager offerkaker med hennes bilde og øser ut drikkoffer for henne?»
20 Da sa Jeremia til hele folket, til mennene og kvinnene, alle som hadde tatt til orde mot ham:
21 Visst tente dere offerild i byene i Juda og på gatene i Jerusalem, både dere selv og fedrene, kongene og stormennene deres og folket i landet! Og Herren husketdet, det var i hans tanker.
22 Herren kunne ikke lenger tåle de onde gjerningene og det avskyelige dere gjorde. Så ble landet deres til ruiner, ødemark og forbannelse så ingen kunne bo der, slik det er i dag.
23 Fordi dere tente offerild og syndet mot Herren, og fordi dere ikke ville adlyde ham og ikke følge hans lov og forskrifter og bud, har denneulykken rammet dere, slik det er i dag.
24 Jeremia sa til hele folket og til alle kvinnene: Hør Herrens ord, alle dere fra Juda som er i Egypt!
25 Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Dere og kvinnene deres har oppfylt med hendene det dere lovet med munnen: «Vi vil holde løftene vi har gitt om åtenne offerild for Himmeldronningen og øse ut drikkoffer for henne.» Ja, oppfyll nåløftene deres og gjør alt dere har lovet!
26 Hør da Herrens ord, alle fra Juda som bor i Egypt: Se, nåsverger jeg ved mitt store navn, sier Herren, at det ikke skal bli en eneste judeertilbake i hele Egypt som kan ta mitt navn i sin munn og si: «Så sant Herren vår Gud lever!»
27 Se, jeg våker over dem til det onde og ikke til det gode. Hver eneste judeeri Egypt skal omkomme ved sverd og sult, til det er ute med dem.
28 Bare noen få skal slippe unna sverdet og komme tilbake til Juda fra Egypt. Da skal den resten av Juda som dro til Egypt for å slåseg ned der som fremmede, få kjenne hvilket ord som blir stående, mitt eller deres.
29 Og dette skal dere ha til tegn, sier Herren, på at jeg vil kreve dere til regnskap på dette stedet, for at dere skal kjenne at mine ord mot dere blir stående –til det onde.
30 Så sier Herren: Se, jeg gir farao Hofra, kongen av Egypt, i hendene på fiendene hans, på dem som står ham etter livet, slik jeg ga kong Sidkia av Juda i hendene på kong Nebukadnesar av Babel, som var hans fiende og sto ham etter livet.
1 Ordet som profeten Jeremia sa til Baruk, sønn av Neria, da han skrev ned i en bokrull de ordene som Jeremia dikterte, i det fjerde året Jojakim, sønn av Josjia, var konge i Juda:
2 Så sier Herren, Israels Gud, om deg, Baruk:
3 Du sier: «Ve meg! Herren har lagt ny sorg til min smerte. Nå er jeg trett av å klage, jeg finner ikke hvile.»
4 Dette skal du si til ham: så sier Herren: Det jeg har bygd, det vil jeg knuse, og det jeg har plantet, det rykker jeg opp; slik skal det være på hele jorden.
5 Og du venter deg store ting. Ikke gjør det! For se, nåsender jegulykke over alt som lever, sier Herren. Men deg gir jeg livet som krigsbytte alle steder hvor du går.
1 Herrens ord som kom til profeten Jeremia om folkeslagene.
2 Om Egypt. Om hæren til farao Neko, kongen i Egypt, som sto ved Karkemisj ved elven Eufrat, og som ble slått av Babel-kongen Nebukadnesar i det fjerde året Jojakim, Josjias sønn, var konge i Juda:
3 Gjør rundskjold og langskjold i stand og rykk ut til kamp!
4 Sel på, stig til hest, dere ryttere, still opp med hjelmene på, gjør spydene blanke, ta brynjene på!
5 Men hva må jeg se? De gripes av skrekk og trekker seg tilbake. Krigerne deres blir slått, de flykter uten å se seg tilbake. Redsel rår på alle kanter, sier Herren.
6 Den raske kan ikke flykte, krigeren kan ikke berge seg. Der nord, ved bredden av Eufrat, der snublerde og faller.
7 Hvem er det som stiger lik Nilen, lik elver der vannet flommer?
8 Det er Egypt som stiger lik Nilen, lik elver der vannet flommer og sier: Jeg vil stige og skjule jorden, utslette byer og dem som bor der.
9 Fram, hester! Av sted, vogner! Krigere skal rykke ut, Kusj og Put som bærer skjold, og de fra Lud som spenner buen!
10 Den dagen er en hevnens dag for Herren, hærskarenes Gud, han tar hevn over motstanderne. Sverdet får ete seg mett og drikke seg utørst på blod. Det er offerslakting for Herren, hærskarenes Gud i landet der nord ved Eufrat.
11 Dra opp til Gilead, du jomfru, hent balsam, du datter Egypt. Hvert legemiddel er forgjeves, såret ditt vil ikke gro.
12 Folkeslag hører om din skam, klageropet ditt fyller jorden. Den ene krigeren snublerover den andre, sammen faller de begge.
13 Ordet som Herren talte til profeten Jeremia da kong Nebukadnesar av Babel kom for å slå Egypt:
14 Kunngjør det i Egypt, la det høres i Migdol, la det høres i Nof og Tahpanhes! Si: Still opp og gjør deg klar! For sverdet fortærer rundt omkring deg.
15 Hvorfor flyktet Apis, din sterke okse? Han kunne ikke holde stand, for Herren har drevet ham bort.
16 Han fikk mange til å snuble, ja, de falt over hverandre. Da sa de: «Kom, la oss vende tilbake til folket vårt, til landet der vi er født, bort fra det herjende sverdet!»
17 Der skal de gi farao, kongen i Egypt, navnet «Krigslarm som kom for sent» .
18 Så sant jeg lever, sier Kongen –Herren over hærskarene er hans navn: Som Tabor blant fjellene kommer han, som Karmel ute ved havet.
19 Pakk tingene dine for eksil, du som bor hos datter Egypt. For Nof skal bli til en ødemark, lagt øde så ingen kan bo der.
20 Egypt er en prektig kvige, men en klegg fra nord slår seg ned på den.
21 Leiesoldatene hennes er som gjødde kalver, de snur og flykter sammen, de holder ikke stand. Forulykkesdagen er kommet over dem, regnskapets tid.
22 Hun hveser lik en slange som glir bort, for de rykker fram med en hær. De kommer mot henne med økser som tømmerhoggere.
23 De huggerskogen hennes ned, sier Herren, den er blitt for tett. De er flere enn gresshopper, det er ikke tall på dem.
24 Datter Egypt blir til skamme, hun overgis til folket i nord.
25 Herren over hærskarene, Israels Gud, sier: nå vil jeg straffe Amon fra No, farao og Egypt, landets guder og konger, både farao og dem som stoler på ham.
26 Jeg gir dem i hendene på dem som står dem etter livet, i hendene på kong Nebukadnesar av Babel og tjenerne hans. Men siden skal hun bo i landet som i gamle dager, sier Herren.
27 Vær ikke redd, du min tjener Jakob, sier Herren, mist ikke motet, Israel! For se, jeg berger deg fra fjerne steder og ætten din fra landet hvor den er fanget. Jakob skal vende tilbake og leve rolig og trygt, og ingen skal skremme ham.
28 Vær ikke redd, du min tjener Jakob, sier Herren, for jeg er med deg. Jeg gjør ende på alle folkeslagene som jeg har drevet deg bort til, men deg gjør jeg ikke ende på. Jeg tukterdeg med rette og lar deg ikke slippe straff.
1 Herrens ord som kom til profeten Jeremia om filisterne før farao slo Gaza:
2 Så sier Herren: Se, vannet stiger fra nord og blir til en flommende elv, den oversvømmer landet og alt som fyller det, byene og dem som bor der. Menneskene skriker, alle som bor i landet, jamrer.
3 For de hører hovslag fra sterke hester, vogner som ramler og hjul som dundrer. Fedre ser seg ikke om etter barna, hendene er slappe.
4 For Nå er dagen kommet da alle filistere skal ødelegges, da alle i Tyros og Sidon som slapp unna og kunne hjelpe, skal utryddes. For Herren ødelegger filisterne, de som er igjen fra Kaftor-kysten.
5 Gaza er raket snau, Asjkalon er brakt til taushet. Du som er igjen i dalen, hvor lenge vil du rispe deg opp?
6 Å, du Herrens sverd, hvor lenge skal det vare før du faller til ro? Trekk deg tilbake i sliren, hvil og vær stille!
7 Hvordan kan det falle til ro når Herren har kalt det ut? Han har beordret det til Asjkalon og til kysten.
1 Om Moab. Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Ve Nebo! Byen er ødelagt. Kirjatajim er blitt til skamme, inntatt. Borgen er blitt til skamme, slått av skrekk.
2 Ingen skryter av Moab mer. I Hesjbon la de onde planer mot dem: «Kom, la ossutrydde dem som folk!» også du, Madmen, skal bli taus, sverdet skal forfølge deg.
3 Hør klageskriket fra Horonajim, der er ødeleggelse, et stort sammenbrudd.
4 Moab har brutt sammen, fra barna høres klagerop.
5 Gråtende går de opp bakkene til Luhit. På veien ned til Horonajim høres nødropene over sammenbruddet:
6 «Flykt, berg livet!» Men dere blir som en busk i ørkenen.
7 Fordi du stolte på det du hadde skapt, og på dine skatter, skal også du bli inntatt. Kemosj må gå i eksil og prestene og stormennene med ham.
8 Den som herjer, kommer til hver eneste by, ingen by slipper unna. Dalen går til grunne, og sletten legges øde, slik som Herren har sagt.
9 Gi Moab en blomst, for det skal legges i ruiner. Byene skal bli øde, ingen skal bo i dem.
10 Forbannet er den som forsømmer å gjøre Herrens verk! Forbannet er den som holder sverdet borte fra blod!
11 Moab var trygg fraungdommen av, lårolig som vin over berme, ble ikke helt fra fat til fat, måtte ikke gå i eksil. Derfor har smaken holdt seg, og duftener ikke forandret.
12 Derfor, se, dager skal komme, sier Herren, da jeg sender vintappere til ham. De skal tappe ham om og tømme fatene og slåkrukkene i stykker.
13 Moab skal skamme seg over Kemosj slik Israel måtte skamme seg over Betel, som de satte sin lit til.
14 Hvordan kan dere si: «Vi er krigere og djerve stridsmenn»?
15 Moab skal herjes. De drar mot byene der, og den besteungdommen drar ut for å slaktes, sier kongen, Herren over hærskarene er hans navn.
16 Moabsulykke er nær, brått kommer det onde over ham.
17 Sørg over ham, alle dere naboer og alle som kjenner hans navn. Si: «Brukketer den sterke staven, det herlige septeret!»
18 Stig ned fra hedersplassen, sett deg i det tørste landet, du som bor hos datter Dibon. For han som skal herje Moab, drar mot deg og ødelegger festningene dine.
19 Still deg ved veien og hold vakt, du som bor i Aroer! Spør ham som flykter og henne som kom seg unna: «Hva er det som har hendt?»
20 Moab er blitt til skamme, slått av skrekk! Hyl og skrik! Fortell ved Arnon at Moab er ødelagt.
21 Dommen er kommet for slettelandet, for Holon, Jahsa og Mofaat,
22 Dibon, Nebo og Bet-Diblatajim,
23 Kirjatajim, Bet-Gamul og Bet-Meon,
24 Kerijot og Bosra, for alle byene i Moab, både fjern og nær.
25 Moabs horn er huggetav, armen hans er brukket, sier Herren.
26 Skjenk ham full, for han har vist hovmod mot Herren. Så kan Moab velte seg i spy og bli til latter, han også.
27 Gjorde ikke du Israel til latter? Ble han kanskje tatt blant tyver, siden du rister på hodet hver gang du snakker om ham?
28 Dra bort fra byene og slådere ned i fjellet, dere som bor i Moab! Gjør som duen, den bygger rede i sidene av en gapende kløft.
29 Vi har hørt om Moabs umåtelige stolthet, om hans høyhet, hovmod og stolthet og om hans overmot.
30 Jeg kjenner, sier Herren, hans frekkhet og tomme skryt. Tomt er det de gjør.
31 Derfor sørger jeg over Moab, skriker for hele Moabs skyld. Det blir sukketover mennene fra Kir-Heres.
32 Jeg gråter mer over deg enn over Jaser, du vinstokk i Sibma. Rankene dine spredte seg mot sjøen, de nådde til sjøen ved Jaser. Over din frukthøst og vinhøst kommer han som herjer.
33 Glede og jubel er borte fra hagene, fra Moabs land. Jeg gjør ende på vinen fra vinpressene. Ingen tråkker druerunderglade rop, de ropene blir ikke ropt.
34 Skriket fra Hesjbon når til Elale, helt til Jahas lyder ropet, fra Soar til Horonajim og til Eglat-Sjelisjia. For selv Nimrim-vannet blir til ørkenland.
35 I Moab, sier Herren, gjør jeg ende på dem som går opp på haugene og tenner offerild for sin gud.
36 Derfor klager mitt hjerte som en fløyte over Moab, mitt hjerte klager som en fløyte over mennene fra Kir-Heres. For alt det de hadde igjen, er tapt.
37 Hvert hode er snauklipt, alt skjegg er raket av. Alle har rispet opp hendene og har sekkestrie om hoftene.
38 På alle tak og torg i Moab lyder klage. For jeg har slått Moab i stykker lik et kar som ingen bryr seg om, sier Herren.
39 Knust er hun. Skrik! Moab har snudd ryggen til i skam. Nåblir Moab til latter og til redsel for alle sine naboer.
40 For så sier Herren: Se, han stuper som en ørn og brer ut vingene over Moab.
41 Byene blir inntatt, festningene erobret. Den dagen skal hjertet i Moabs krigere være som hjertet til en kvinne i barnsnød.
42 Moab blirutslettet som folk, for de har vist hovmod mot Herren.
43 Det blir gru og grav og garn for deg som bor i Moab! sier Herren.
44 Den som flykter fra gru, skal falle i grav, kommer han seg opp av graven, skal han fanges i garnet. For jeg sender regnskapets år over Moab, sier Herren.
45 I skyggen av Hesjbon står kraftløse flyktninger. For ild går ut fra Hesjbon, en flamme fra Sihon. Den skal fortære Moabs tinning og skallen på dem som bråker.
46 Ve deg, Moab! Det er ute med Kemosj-folket. For sønnene dine blir tatt til fange, og døtrene må gå i fangenskap.
47 Men jeg skal vende skjebnen for Moab i dager som kommer, sier Herren. Så langt dommen over Moab.
1 Om ammonittene. Så sier Herren: Har ikke Israel barn, har han ingen arving? Hvorfor har da Milkom tatt over Gad og hans folk slått seg ned i byene der?
2 Derfor, se, dager skal komme, sier Herren, da jeg lar krigsrop lyde for ammonittene i Rabba. Byen skal bli til en øde ruinhaug, datterbyene skal brennes opp. Israel skal drive bort dem som hadde drevet ham bort, sier Herren.
3 Klag, Hesjbon, for Ai er ødelagt. Skrik, dere Rabbas døtre, kle dere i sekkestrie, stem i med klage og løp hit og dit mellom kveene. For Milkom må gå i eksil og prestene og stormennene med ham.
4 Hvorfor skryter du av dalene, av overfloden i dalen din, du bortkomne datter som stoler på skattene dine: «Hvem kan vel nåmeg?»
5 Se, jeg sender redsel over deg, sier Herren, hærskarenes Gud, fra alle kanter. Dere skal drives bort i hver sin retning, og ingen skal samle de flyktende.
6 Men siden vender jeg skjebnen for ammonittene, sier Herren.
7 Om Edom. Så sier Herren over hærskarene: Finnes det ingen visdom lenger i Teman? Har rådene fra de forstandige gått tapt? Har visdommen deres råtnet?
8 Flykt, snu om! Bo i dypet, dere som bor i Dedan. For jeg lar Esausulykke komme over ham, tiden da jeg krever ham til regnskap.
9 Om drueplukkere kommer til deg, lar de ingen etterhøst bli igjen. Om tyver kommer om natten, ødelegger de hva de vil.
10 For jeg kler av Esau og avslører skjulestedene hans så han ikke kan gjemme seg. Herjet blir barna hans, brødre og naboer, det er ute med dem.
11 Bare forlat dine farløse barn, jeg skal holde dem i live, og enkene dine kan stole på meg.
12 For så sier Herren: Se, de som ikke fortjener det, må drikke av begeret. Og så skulle du slippe straff? Nei, du skal ikke slippe, du skal drikke!
13 For jeg har sverget ved meg selv, sier Herren: Bosra skal bli til ødemark og til spott, til ruin og til forbannelse. Alle byene der skal ligge i ruinerfor alltid.
14 Et budskap har jeg hørt fra Herren, en budbærer er sendt til folkeslagene: «Samle dere og gåmot byen, reis dere til krig!»
15 Se, jeg gjør deg liten blant folkene, foraktet blant menneskene.
16 Skrekken du spredte, og ditt hovmodige hjerte har forført deg, du som bor i fjellkløfter og holder til oppe på høydene. Men om du legger reiret ditt høyt som ørnen, skal jeg styrte deg ned derfra, sier Herren.
17 Edom skal bli til ødemark. Alle som går forbi, skal grøsse og plystre hånlig over så rene hun har fått.
18 Det skal gåsom da Sodoma og Gomorra og nabobyene ble ødelagt, sier Herren. Ingen skal bo der, ikke et menneske slåseg ned.
19 Se, lik løven som kommer opp fra den tette Jordan-skogen til sletten som alltid er grønn, slik skal jeg på et øyeblikk jage dem bort fra landet. Hvem er denutvalgte som jeg skal sette over det? For hvem er som jeg? Hvem kan stevne meg? Hvem er den gjeteren som kan ståfor mitt ansikt?
20 Derfor, hør hvilken beslutning Herren har fattet om Edom, hvilken plan han har lagt mot dem som bor i Teman. Sannelig, de minste av sauene skal slepes bort, og beitemarkene deres skal bli øde.
21 Når de faller, skjelver jorden av drønnet, helt til Sivsjøen høres skriket.
22 Se, han stiger som en ørn, stuper ned og brer ut vingene over Bosra. Den dagen skal hjertet til Edoms krigere være som hjertet til en kvinne i barnsnød.
23 Om Damaskus. Hamat og Arpad blir til skamme, for de har fått høre et budskap omulykke og skjelver som deturolige havet, aldri faller det til ro.
24 Damaskus mister motet, snur og flykter. Redselen tar henne, hun er grepet av trengsel og av rier som hos en fødende kvinne.
25 Forlatt er den berømte byen, min gledes by.
26 De unge mennene faller på torgene, alle krigere skal omkomme den dagen, sier Herren over hærskarene.
27 Jeg setter fyr på muren rundt Damaskus, ild skal fortære Ben-Hadads borger.
28 Om Kedar og Hasor-rikene, som kong Nebukadnesar av Babel slo. Så sier Herren: Opp, rykk fram mot Kedar, ødelegg folkene i øst!
29 De skal ta teltene og småfeet fra dem, teltdukeneog alle redskapene, de skal ta kamelene deres med seg og rope til dem: «Redsel på alle kanter!»
30 Flykt! Skynd dere bort! Gjem dere dypt nede, dere som bor i Hasor, sier Herren. For kong Nebukadnesar av Babel har tatt en beslutning og lagt en plan mot dere.
31 Opp, rykk fram mot et sorgløst folk, mot dem som bor trygt, sier Herren. Det har verken porter eller bommer og bor for seg selv.
32 Kamelene deres skal bli til rov, den store buskapen til bytte. Dem som har kortklipt hår ved tinningen, skal jeg spre for alle vinder, jeg larulykken komme over dem fra alle kanter, sier Herren.
33 Hasor blir et sted hvor sjakaler holder til, en ørken for alle tider. Ingen skal bo der, ikke et menneske slåseg ned.
34 Herrens ord som kom til profeten Jeremia om Elam i begynnelsen av Juda-kongen Sidkias regjering:
35 Så sier Herren over hærskarene: Se, jeg bryter i stykker elamittenes bue, det sterkeste våpen de har.
36 Mot Elam sender jeg fire vinder fra de fire himmelhjørnene og sprer dem for alle disse vindene. Det skal ikke finnes et eneste folkeslag hvor det ikke kommer noen som er drevet bort fra Elam.
37 Jeg slår Elam med skrekk for fienden og for alle som står dem etter livet. Jeg larulykke komme over dem, min brennende vrede, sier Herren. Jeg sender sverdet etter dem til jeg får gjort ende på dem.
38 Så setter jeg min trone i Elam ogutrydder kongen og stormennene der, sier Herren.
39 Men i dager som kommer, skal jeg vende skjebnen for Elam, sier Herren.
1 Dette ordet talte Herren gjennom profeten Jeremia om Babel, landet til kaldeerne:
2 Kunngjør det blant folkeslagene, la det høres! Løft banneret, la det høres! Skjul det ikke, men si: Babel er inntatt, Bel er blitt til skamme, og Marduk er slått av skrekk. Gudebildene er blitt til skamme, av gudeneer slått av skrekk.
3 For et folkeslag fra nord rykker fram og gjør landet til ødemark så ingen kan bo der; både mennesker og dyr flykter og drar bort.
4 I de dager og på den tid, sier Herren, skal israelittene komme og judeerne sammen med dem. Gråtende skal de gå og søke Herren sin Gud.
5 De spør etter Sion, dit vender de ansiktet: «Kom, la oss slutte oss til Herren i en evig pakt som aldri blir glemt!»
6 Folket mitt var bortkomne sauer, gjeterne førte dem vill, på avveier i fjellene. De gikk fra fjell til haug og glemte hvor de skulle hvile.
7 Alle som traff dem, ville fortære dem. Fienden sa: «Vi gjør ingenurett, for de har syndet mot Herren, han som er deres rette beitemark, Herren, fedrenes håp.»
8 Flykt bort fra Babel, dra ut av kaldeernes land, gåsom bukkerforan flokken.
9 For se, jeg vekker en stor forsamling av folkeslag fra landet i nord og fører dem opp mot Babel. De stiller opp til strid mot byen og inntar den. De skyter piler som en dyktig kriger, en som aldri vender tomhendt tilbake.
10 Kaldeernes land blir til krigsbytte, alle som plyndrer det, blir mette, sier Herren.
11 Nåkan dere være glade, nåkan dere juble, dere som plyndret min eiendom. Dere hopper som kalver i gresset og vrinsker som sterke hingster.
12 Deres mor står med dyp skam, hun som fødte dere, blir til spott. Se, hun er sist av folkeslagene, en ørken, tørt land, en ødemark.
13 Fordi Herren er harm, skal ingen bo der, hele landet skal bli til en ørken. Alle som går forbi Babel, skal grøsse og plystre hånlig over så rene hun har fått.
14 Still dere opp rundt Babel, alle bueskyttere! Skyt mot henne, spar ikke på pilene, for hun har syndet mot Herren.
15 Løft hærrop mot henne fra alle kanter! Hun overgir seg! Støttene hennes er falt, murenebrutt ned. For dette er Herrens hevn. Hevn dere på henne, gjør med henne slik hun selv har gjort!
16 Utrydd av Babel den som så r, og den som svinger sigden når det er tid for å høste. Fra sverdet som herjer, skal hver og en vende seg til sitt eget folk og flykte til sitt eget land.
17 Israel var en sau som gikk vill, løver hadde drevet ham på flukt. Først åt Assurs konge ham opp, så har kong Nebukadnesar av Babel gnagd av beina.
18 Derfor sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Se, jeg vil straffe kongen av Babel og landet hans slik jeg straffet kongen av Assur.
19 Så fører jeg Israel tilbake til beitemarkene hans. Han skal beite på Karmel og i Basan, på Efraims fjell og i Gilead skal han bli mett.
20 I de dager og på den tid, sier Herren, skal de lete etter Israels skyld, men den er ikke der, etter Judas synd, men den finnes ikke. For jeg tilgir dem jeg lar bli igjen.
21 Dra opp mot Meratajim-landet og gå til angrep på det! Gåmot dem som bor i Pekod, forfølg dem med sverd og slå dem med bann! Gjør alt det jeg befaler deg, sier Herren.
22 Det er krigslarm i landet, et stort sammenbrudd.
23 Knust og knekket er hele verdens hammer. En ødemark blant folkeslagene er Babel blitt.
24 Jeg satte snarer for deg, Babel, og før du visste av det, var du fanget. Du ble funnet og grepet fordi du gikk til strid mot Herren.
25 Herren har åpnet våpenlageret og tatt fram sin harmes våpen, for Herren, hærskarenes Gud, har arbeid å gjøre i kaldeernes land.
26 Rykk fram mot landet fra alle kanter! Lukk opp kornkamrene, kast kornet opp i hauger, slådet med bann og ødelegg det, la ingenting bli igjen!
27 Hugg alle oksene deres med sverd, send dem til slakting. Ve dem! Deres dag er kommet, tiden da de kreves til regnskap.
28 Hør, de flykter og kommer seg bort fra Babel for å fortelle i Sion at Herren vår Gud har tatt hevn, hevn for sitt tempel.
29 Kall bueskytterne sammen mot Babel, alle som kan spenne en bue. Omring byen fra alle kanter, la ingen slippe unna! La Babel få igjen for sine gjerninger, gjør mot henne som hun selv har gjort. For hun har handlet i overmot mot Herren, mot Israels Hellige.
30 Derfor skal hennes unge menn falle på torgene, alle krigerne hennes skal omkomme den dagen, sier Herren.
31 Jeg kommer over deg, du overmodige, sier Herren, hærskarenes Gud. For Nå er dagen kommet for deg, tiden da jeg krever deg til regnskap.
32 Den overmodige skal snuble og falle, og ingen skal reise ham opp. Jeg setter ild på byene hans, og den skal fortære alt omkring.
33 Så sier Herren over hærskarene: Israelittene erundertrykt, judeerne også. Alle som førte dem i fangenskap, holder dem fast, de nekter å slippe dem fri.
34 Men han som løser dem ut, er sterk, Herren over hærskarene er hans navn. Han skal føre saken deres og gi jorden ro, men uroe dem som bor i Babel.
35 Sverd mot kaldeerne! sier Herren. Sverd mot dem som bor i Babel, mot hennes stormenn og vismenn!
36 Sverd mot orakelprestene! De er tåpelige. Sverd mot krigerne! De skal bli slått av skrekk.
37 Sverd mot hester og vogner, mot alt blandingsfolket der! De blir som kvinner. Sverd mot skattkamrene! De blir plyndret.
38 Tørke mot vannet! Det tørker bort. For dette er gudebildenes land. De blir gale av skrekkbildene sine.
39 Derfor: Ørkendyr og hyener skal slåseg ned, og strutser skal holde til der. Aldri skal byen bygges mer, fra slekt til slekt skal ingen bo der.
40 Det skal gåsom da Gud ødela Sodoma og Gomorra og nabobyene, sier Herren. Ingen skal bo der, ikke et menneske slåseg ned.
41 Se, det kommer et folk fra nord, et stort folkeslag og mange konger bryter opp fra jordens ytterste ende.
42 De har bue og sabel i hånden, de er grusomme og viser ingen nåde. Larmen drønner som havet. På hester kommer de ridende, rustettil krig mot deg, datter Babel.
43 Da kongen av Babel hørte ryktet om dem, ble hendene hans slappe. Trengsel grep ham, rier som hos en fødende kvinne.
44 Se, lik løven som kommer opp fra den tette Jordan-skogen til sletten som alltid er grønn, slik skal jeg på et øyeblikk jage dem bort fra landet. Hvem er denutvalgte som jeg skal sette over det? For hvem er som jeg? Hvem kan stevne meg? Hvem er den gjeteren som kan ståfor mitt ansikt?
45 Derfor, hør hvilken beslutning Herren har fattet om Babel, hvilken plan han har lagt mot kaldeernes land. Sannelig, de minste av sauene skal slepes bort, og beitemarkene deres skal bli øde.
46 Ropet «Babel er tatt!» får jorden til åskjelve, og skriket skal høres blant folkeslagene.
1 Så sier Herren: Se, jeg vekker en ødeleggende storm mot Babel og mot dem som bor i Leb-Kamai.
2 Jeg sender fremmede til Babel, de skal rense henne som korn og legge landet øde når de overfaller det fra alle kanter på ulykkesdagen.
3 Bueskytteren skal ikke spenne buen og ikke briske seg i brynjen. Skån ikke hennes unge menn, slåhele hæren med bann!
4 I Kaldea skal de drepes og falle, stikkes ned og ligge på gatene.
5 For Israel og Juda er ikke enker, forlatt av sin Gud, Herren over hærskarene, selv om landet deres er fullt av skyld mot Israels Hellige.
6 Flykt fra Babel, berg dere alle! Gå ikke til grunne når byen får sin straff. For dette er hevnens tid for Herren, han gir dem igjen for det de har gjort.
7 Babel var et gullbeger i Herrens hånd, hun gjorde hele jorden drukken. Folkeslagene drakk av vinen, derfor ble de som gale.
8 Brått er Babel falt og knust. Sørg over henne! Hent balsam for såret hennes, kanskje det kan helbredes.
9 «Vi prøvde åhelbrede Babel, men hun varuhelbredelig. Forlat henne! La oss gå hver til sitt eget land. For dommen over henne når til himmelen, den rekker opp til skyene.»
10 Herren har gitt oss rett. Kom, la oss fortelle på Sion hva Herren vår Gud har gjort.
11 «Kvess pilene, fyll koggerne!» Herren har vakt en tanke hos kongene av Media, for planen hans er åødelegge Babel. Dette er Herrens hevn, hevnen for hans tempel.
12 Løft banneret mot Babels murer, styrk vaktholdet, sett ut vakter og legg noen i bakhold! For Herren utfører det han har planlagt, det han har sagt om dem som bor i Babel.
13 Du som bor ved veldige vann og er så rik på skatter, Nå er enden kommet for deg, livstråden skal skjæres av.
14 Herren over hærskarene har sverget ved seg selv: Jeg skal fylle deg med mennesker, mange som gresshopper. De skal sette i jubelrop mot deg.
15 Han laget jorden med sin kraft, han grunnlaverden i sin visdom og spente ut himmelen ved sin innsikt.
16 Når hans røst høres, bruser vannet i himmelen, han lar skyer stige opp fra jordens ende, han lager både lyn og regn, han lar vinden slippe ut fra sine forrådskammer.
17 Alle mennesker er dumme oguforstandige. Hver gullsmed må skamme seg over gudebildet sitt, for det støpte bildet hans er løgn. Det er ikke ånd i dem.
18 Tomme er de, et verk til spott. I straffens tid går de til grunne.
19 Han som er Jakobs del, er ikke som disse, for det er han som former alt. Israel er hans egen stamme. Herren over hærskarene er hans navn.
20 Du er min hammer, mitt krigsvåpen. Med deg knuser jeg folkeslag og ødelegger kongeriker.
21 Med deg knuser jeg hest og rytter, vogn og kjørekar.
22 Med deg knuser jeg mann og kvinne, gammel og ung, gutt og jente.
23 Med deg knuser jeg gjeter og buskap, bonde og okser for plogen, stattholdere og stormenn.
24 Mens dere ser på, gjør jeg gjengjeld mot Babel og mot alle som bor i Kaldea, for alt det onde de gjorde mot Sion, sier Herren.
25 Se, jeg kommer mot deg, du ødeleggerfjell, sier Herren, du som ødelegger hele jorden. Jeg løfter hånden mot deg, velter deg ned fra klippene og gjør deg til etutbrent fjell.
26 Ingen skal ta stein fra deg til hjørnestein eller grunnmur, for du skal bli til ørken for alltid, sier Herren.
27 Løft banneret på jorden, blås i horn blant folkeslagene, hellige folkeslagene til kamp mot Babel! Kall kongeriker sammen mot henne, Ararat, Minni og Asjkenas. Sett inn en hærfører mot henne! La hester rykke fram som bustete gresshopper!
28 Hellige folkeslagene til kamp mot henne, Medias konger og stattholdere, alle stormennene der og hvert land i riket!
29 Jorden skjelver og vrir seg, for nåfullføres Herrens planer mot Babel: å gjøre landet Babel til en ødemark hvor ingen kan bo.
30 Krigerne i Babel har holdt opp å kjempe. De sitter stille i borgene, kreftene har tørket ut, de er blitt kvinner. husene er satt i brann, bommene brutt i stykker.
31 Sendebud løper mot sendebud, budbærer mot budbærer, for å fortelle kongen av Babel at byen er inntatt fra ende til annen.
32 Vadestedene er tatt, og sumpene er brent av ild, krigerne er grepet av redsel.
33 For så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Datter Babel er som en treskeplass når den trampes ned. Det er bare en liten stund igjen, så kommer høsttiden for henne.
34 Kong Nebukadnesar av Babel har fortært meg, gjort ende på meg og satt meg bort som et tomt kar. Som et sjøuhyreslukte han meg, fylte magen med mitt beste kjøtt og spyttet meg ut.
35 Volden jeg har kjent på kroppen, skal ramme Babel, sier hun som bor i Sion. La mitt blod komme over dem som bor i Kaldea, sier Jerusalem.
36 Derfor sier Herren: Se, jeg fører din sak og tar hevn for deg. Jeg tørrlegger havet hennes og tørker ut kilden hennes.
37 Babel skal bli en steinrøys, et sted der sjakaler holder til, lagt øde og gjort til spott så ingen kan bo der.
38 Alle brøler som unge løver, de knurrersom løveunger.
39 Når de blir hete, gjør jeg i stand et drikkelag for dem. Jeg skjenker dem fulle så de blir lystige, de faller i en evig søvn som de ikke skal våkne av, sier Herren.
40 Jeg fører dem til slakting som lam, som værer og bukker.
41 Erobret er Sjesjak, hærtatt er hun som var lovprist over hele jorden! Et skremsel er Babel blitt blant folkeslagene!
42 Havet har steget opp over Babel, hun er dekket av brusende bølger.
43 Byene hennes er blitt til ørken, til et tørt og øde land. Ikke et menneske bor i dem, ingen drar i gjennom dem.
44 Jeg straffer Bel i Babel. Det han har slukt, drar jeg ut av munnenhans. Folkeslag skal ikke mer komme strømmende til ham. også Babels mur er falt.
45 Mitt folk, dra ut fra henne! Hver og en må berge sitt liv fra Herrens brennende vrede.
46 Mist ikke motet og vær ikke redde når ryktene går i landet, et rykte det ene året og et annet det neste. Vold rår på jorden, og hersker står mot hersker.
47 Derfor, se, dager skal komme da jeg straffer gudebildene i Babel så hele landet blir til skamme og alle drepes og faller der.
48 Himmel og jord og alt som er i dem, skal juble over Babel når de som herjer, rykker inn fra nord, sier Herren.
49 Dere som ble drept i Israel: også Babel skal falle slik de som ble drept over hele jorden, falt for Babels skyld.
50 Dere som slapp unna sverdet, dra bort, bli ikke stående her! Husk på Herren i et land langt borte, og tenk på Jerusalem!
51 «Vi ble til skamme, måtte høre spott, vanære dekket ansiktene våre; for fremmede har kommet inn i helligdommen, Herrens hus.»
52 Derfor, se, dager skal komme, sier Herren, da jeg straffer gudebildene hennes; i hele landet skal så rede stønne.
53 Om Babel stiger opp til himmelen og styrker sin festning i det høye, skal jeg sende folk som herjer den, sier Herren.
54 Hør skriket fra Babel, et stort sammenbrudd i kaldeernes land.
55 Det er Herren som herjer Babel og gjør ende på hennes kraftige røst. Bølgene bruser som veldige vann, larmen gir gjenlyd.
56 For mot henne, mot Babel, kommer det en som herjer; krigerne blir tatt til fange, og buene deres blir knekket. For Herren er en Gud som gjør gjengjeld, han skal betale tilbake.
57 Lederne og vismennene deres skjenker jeg fulle, og stattholderne, stormennene og krigerne hennes. Da faller de i en evig søvn som de ikke skal våkne av, sier kongen, Herren over hærskarene er hans navn.
58 Så sier Herren over hærskarene: Babels brede murer skal jevnes med jorden og de høye portene brennes. Folkene strever til ingen nytte, det folkeslag har slitt for, går opp i flammer.
59 Dette oppdraget ga profeten Jeremia til Seraja, sønn av Neria, Mahsejas sønn, da han dro til Babel sammen med Juda-kongen Sidkia i det fjerde året han var konge. Seraja hadde ansvar for innkvarteringen.
60 Jeremia hadde skrevet opp i en bok alt det onde som skulle komme over Babel, alle de ordene som her er skrevet om Babel.
61 Jeremia sa til Seraja: Når du kommer til Babel, skal du se til at du leser opp alle disse ordene.
62 Du skal si: «Herre, du har talt mot dette stedet og sagt at du skal ødelegge det så ingen kan bo der, verken mennesker eller dyr. Det skal bli til ørken for alltid.»
63 Når du er ferdig med ålese opp denne boken, skal du binde en stein til den, kaste den ut i Eufrat
64 og si: «Slik skal Babel synke og aldri komme opp igjen. For jeg senderulykke over henne.» Her ender Jeremias ord.
1 Sidkia var tjueen år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i elleve år. Hans mor het Hamutal og var datter av Jeremia fra Libna.
2 Sidkia gjorde det som var ondt i Herrens øyne, i ett og alt som Jojakim hadde gjort.
3 Fordi Herren var vred på Jerusalem og Juda, gikk det som det gjorde, og til sist kastet han dem bort fra sitt ansikt. Sidkia gjorde opprør mot kongen av Babel.
4 Da dro Nebukadnesar med hele sin hær mot Jerusalem. Det var i Sidkias niende regjeringsår, på den tiende dagen i den tiende måneden. De slo leir ved byen og bygde en voll omkring den.
5 Og byen varunderbeleiring til kong Sidkias ellevte regjeringsår.
6 Den niende dagen i den fjerde måneden, da hungersnøden var som verst og folket ikke hadde mer mat,
7 brøt fienden gjennom bymuren. Om natten flyktet alle krigerne og forlot byen gjennom porten mellom de to murene, ved kongens hage, enda kaldeerne hadde omringet byen. Og de tok veien mot Araba-sletten.
8 Men kaldeernes hær satte etter kong Sidkia og nådde ham igjen på slettene ved Jeriko. Da hadde hele hæren flyktet fra ham og var spredt.
9 Kongen ble grepet og ført opp til Ribla i Hamat-landet, til kongen av Babel, som felte dommen over ham.
10 Kongen av Babel drepte sønnene til Sidkia rett for øynene på ham. Alle lederne i Juda drepte han også der i Ribla.
11 Så stakk han ut øynene på Sidkia. Kongen av Babel bandt ham med bronselenker og førte ham til Babel. Der ble han holdt i fengsel til sin dødsdag.
12 Den tiende dagen i den femte måneden –det var i Nebukadnesars nittende regjeringsår –kom en av Babel-kongens fremste menn til Jerusalem. Han het Nebusaradan og var sjef for livvakten.
13 Nebusaradan satte Herrens tempel og kongens slott i brann. Alle husene og palassene i Jerusalem brente han opp.
14 Og kaldeerhæren som stounderhans kommando, rev ned murenerundt Jerusalem.
15 Så førte Nebusaradan i eksil noen av de fattigste i folket og dem som var igjen i byen, og overløperne som hadde gått over til Babel-kongen, og resten av håndverkerne.
16 Bare en del av de fattigste i landet lot Nebusaradan bli igjen for å arbeide på vinmarkene og på åkrene.
17 Kaldeerne slo i stykker bronsesøylene i Herrens hus, vognstativene og bronsehavet som sto der. All bronsen førte de til Babel.
18 De tok askefatene og ildskuffene, lysesaksene, offerskålene og røkelsesskålene og altutstyr av bronse som hadde vært brukt i gudstjenesten.
19 Sjefen for livvakten tok også med seg alt som var av gull og sølv: bollene og glopannene, offerskålene og askefatene, lysestakene, røkelseskarene og kannene til drikkofferet.
20 De to søylene, det ene havet, de tolv bronseokseneunderdet og vognstativene som Salomo hadde laget til Herrens hus –alle disse gjenstandene inneholdt så mye bronse at de ikke kunne veies.
21 Begge søylene var atten alen høye og tolv alen i omkrets. De var fire fingre tykke og hule.
22 Begge hadde et søylehode av bronse, og hvert søylehode var fem alen høyt. Rundt om på søylehodet var det slyngornamenter med granatepler, alt sammen av bronse. Slik var begge søylene.
23 Nittiseks granatepler hang fritt. I alt var det hundregranatepler omkring på slyngornamentene.
24 Sjefen for livvakten tok med seg øverstepresten Seraja og Sefanja, prestenunderham, og de tre dørvokterne.
25 Fra byen tok han med seg en hoffmann som hadde tilsyn med krigerne, sju av kongens fremste tjenestemenn som ennå var i byen, dessuten hærførerens skriver, han som skrev ut folk i landet til krigstjeneste, og seksti mann av folket som ellers fantes i byen.
26 Alle disse tok Nebusaradan, sjefen for livvakten, med seg. Han førte dem til Babel-kongen i Ribla,
27 og kongen slo dem i hjel der, i Ribla i Hamat-landet. Slik ble folket i Juda ført bort fra sitt land.
28 Dette er folket som Nebukadnesar førte i eksil: i det sjuenderegjeringsåret 3023 fra Juda,
29 i Nebukadnesars attende år 832 fra Jerusalem.
30 I Nebukadnesars tjuetredje år førte livvaktsjefen Nebusaradan 745 judeere i eksil. I alt var det 4600 personer.
31 I det trettisjuendeåret etter at Juda-kongen Jojakin var bortført, den tjuesjuendedagen i den tolvte måneden i det året han selv ble konge, tok Babel-kongen Evil-Merodak Juda-kongen Jojakin til nåde og hentet ham ut av fengselet.
32 Han snakket vennlig med ham og ga ham den fremste plassen blant de kongene som var hos ham i Babel.
33 Jojakin fikk legge av seg fangedrakten, og siden spiste han alltid ved kongens bord så lenge han levde.
34 Sitt daglige brød fikk han av Babel-kongen, dag for dag så lenge han levde, helt til sin dødsdag.