1

1 I Ramatajim-Sufim i Efraim-fjellene bodde en mann som het Elkana. Han var sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf fra Efraims stamme.

2 Elkana hadde to koner. Den ene het Hanna og den andre Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna var barnløs.

3 År etter år dro denne mannen opp fra hjembyen sin til Sjilo for å tilbe og ofre til Herren over hærskarene. Der var de to sønnene til Eli, Hofni og Pinhas, prester for Herren.

4 Når Elkana holdt offermåltid, ga han sin kone Peninna og alle sønnene og døtrene hennes hvert sitt stykke av offerkjøttet,

5 men Hanna ga han dobbelt så mye. For det var Hanna han elsket, enda Herren hadde lukkethennes morsliv.

6 Men medhustruen, som var imot henne, terget henne stadig og ville gjøre henne motløs fordi Herren hadde lukkethennes morsliv.

7 Slik gikk det år etter år. Hver gang Hanna dro opp til Herrens hus, terget Peninna henne. Da gråt hun og ville ikke spise.

8 Men Elkana, mannen hennes, sa til henne: «Hvorfor gråter du, Hanna, og hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er ditt hjerte så fullt av sorg? Er ikke jeg mer for deg enn ti sønner?»

9 En gang de hadde spist og drukketi Sjilo, reiste Hanna seg og trådte fram for Herrens ansikt. Ved dørstolpen til Herrens tempel satt presten Eli på stolen sin.

10 I sin hjertesorg ba hun til Herren og gråt så rt.

11 Hun ga et løfte og sa: «Herre over hærskarene! Se til din tjenestekvinne i hennes nød. Husk på meg, glem ikke din tjenestekvinne, men la meg få en sønn. Så vil jeg gi ham til Herren for hele hans levetid, og det skal aldri komme rakekniv på hans hode.»

12 Slik ba Hanna lenge for Herrens ansikt, og Eli fulgtemunnenhennes med øynene.

13 For Hanna ba stille, i sitt hjerte. Bare leppene hennes rørte seg, men stemmen hørtes ikke. Derfor trodde Eli at hun var full,

14 og han sa til henne: «Hvor lenge skal du vise deg full? Se til å få rusen av deg!»

15 «Nei, herre», svarte Hanna, «jeg er en kvinne som bærer på en tung sorg. Vin eller annen sterk drikk har jeg ikke drukket. Men jeg har tømt mitt hjerte for Herrens ansikt.

16 Hold ikke din tjenestekvinne for en dårlig kvinne! For hele tiden talte jeg ut av min store sorg og smerte.»

17 Da sa Eli: «Gåi fred! Israels Gud skal gi deg det du har bedt ham om.»

18 Hanna svarte: «Måtte du se med velvilje på din tjenestekvinne!» Så gikk hun sin vei, spiste og var ikke lenger så sorgfull.

19 Neste morgen sto de tidlig opp og tilba Herren. Så ga de seg på hjemvei og kom til Rama. Og da Elkana igjen var sammen med sin kone Hanna, husket Herren på henne.

20 Før året var omme, ble hun med barn og fødte en sønn. Hun kalte ham Samuel; «for jeg har bedt Herren om ham», sa hun.

21 Elkana dro opp igjen med hele sitt hus for å bære fram det årlige slaktofferet og løfteofferet for Herren,

22 men Hanna ble ikke med. Hun sa til mannen sin: «Når gutten er avvent, vil jeg ta ham med, så han kan bli fremstilt for Herren og siden være der all sin tid.»

23 «Gjør som du synes best», svarte mannen hennes, Elkana. «Bli hjemme til du har avvent ham. måtte Herren oppfylle sitt ord!» Så ble kvinnen hjemme og ammet sønnen sin til han var avvent.

24 Da hun hadde avvent ham, tok hun ham med opp til Herrens hus i Sjilo. Hun hadde med seg en treårsgammel okse, en efa mel og en skinnsekk med vin. Gutten{{var med dem, og de brakte ham fram for Herren. Og hans far slaktet slaktofferet, slik han gjorde hvert år for Herren.

25 Han førte fram}} gutten og slaktet oksen, og Hanna, hans mor, førte ham fram for Eli.

26 «Tro meg, herre!» sa hun. «Så sant du lever, herre, jeg er den kvinnen som sto her hos deg og ba til Herren.

27 Denne gutten var det jeg ba om, og Herren har gitt meg det jeg ba ham om.

28 Någir jeg ham tilbake til Herren for hele hans levetid. Han skal tilhøre Herren.» Så bøyde de seg og tilba Herren der.

2

1 Hanna ba og sa: Mitt hjerte fryder seg i Herren. Herren gir meg stor kraft. Jeg ler av mine fiender, for jeg gleder meg over din frelse.

2 Ingen er hellig som Herren, for ingen er til uten du; det er ingen klippe som vår Gud.

3 Snakk ikke med så store og stolte ord, la ikke frekt snakk gå ut av munnen! For Herren er en Gud som allting vet, han prøver hver gjerning.

4 De mektiges buer brytes i stykker, men de som vakler, kler seg i kraft.

5 Mette må arbeide for sitt brød, men sultneslipper åhungremer. Barnløs kvinne føder sju barn, men den som er rik på sønner, visner bort.

6 Herren tar liv og gir liv, han sender ned til dødsriket, og han fører opp igjen.

7 Herren gjør fattig, og han gjør rik, han fornedrer, og han opphøyer.

8 Han reiser den svake opp av støvet og løfter den fattige fra dyngen. Han lar dem sitte blant stormenn og gir dem en ærefull plass. For jordens søyler hører Herren til, på dem bygde han verden opp.

9 Han vokter de trofaste på veien, men deurettferdige må tie i mørket. For ingen er sterk i egen kraft.

10 Herren knuser sine fiender. Han lar det tordne over dem fra himmelen, Herren dømmer den vide jord. Han vil gi sin konge styrke og sin salvede stor kraft!

11 Så dro Elkana hjem til Rama. Men gutten ble igjen og gjorde tjeneste for Herren, og presten Eli hadde tilsyn med ham.

12 Elis sønner varugudelige. De kjente ikke Herren.

13 Slik oppførte prestene seg mot folket: Når noen bar fram et slaktoffer, kom prestens tjener mens de kokte kjøttet. Han hadde med seg en tretindet gaffel.

14 Den stakk han ned i pannen eller gryten, kjelen eller krukken, og alt det som kom opp med gaffelen, tok presten selv. Slik gjorde de mot israelittene som kom til Sjilo.

15 Enda før de hadde brent fettet, kom prestens tjener og sa til den som ofret: «Gi presten kjøtt åsteke! Han tar ikke imot kokt kjøtt fra deg, bare rått.»

16 Om mannen da svarte: «Først må fettet brennes, siden kan du ta det du vil», så sa tjeneren: «Nei, gi meg det straks, ellers tar jeg det med makt.»

17 Den synden de unge mennene gjorde for Herrens ansikt, var meget stor; de viste ingen respekt for Herrens offer.

18 Men Samuel gjorde tjeneste for Herrens ansikt; allerede som gutt bar han presteklær av lin.

19 Hvert år laget moren en liten kappe til ham. Den tok hun med når hun sammen med mannen sin dro opp for å bære fram det årlige slaktofferet.

20 Eli velsignet Elkana og hans kone og sa: «Måtte Herren gi deg barn med denne kvinnen i stedet for ham som hun ba om for Herrens skyld.» Så dro de hjem igjen.

21 Herren så i godhet til Hanna, og hun ble med barn. Hun fikk tre sønner og to døtre. Men gutten Samuel vokste opp hos Herren.

22 Eli var nåmeget gammel. Da han fikk høre hva sønnene hans gjorde mot alle israelittene, og at de lå med kvinnene som gjorde tjeneste ved inngangen til telthelligdommen,

23 sa han til dem: «Hvorfor gjør dere slikt? Fra hele folket hører jeg om deres onde gjerninger.

24 Det må ikke være slik, mine sønner! Det er ikke noe godt rykte, hører jeg, som går blant Herrens folk.

25 Når en mann synder mot en annen, skal Gud dømme ham. Men når en mann synder mot Herren, hvem skal da be for ham?» Men de hørte ikke på faren, for Herren ville at de skulle dø.

26 Gutten Samuel vokste og var til glede både for Herren og for mennesker.

27 Det kom en gudsmann til Eli og sa til ham: så sier Herren: Åpenbarte jeg meg ikke for din fars slekt da de var slaver for farao og hans hus i Egypt?

28 Og jeg valgte dem ut blant alle Israels stammer til å gjøre prestetjeneste for meg og stige opp til mitt alter, brenne røkelse og bære presteklær for mitt ansikt. Din fars slekt har jeg gitt retten til alle israelittenes gaveoffer.

29 Hvorfor viser du forakt for mitt slaktoffer og mitt grødeoffer som jeg har på budt i min bolig? Hvorfor ærer du dine sønner mer enn meg, så dere feter dere med det beste av alle offergavene som mitt folk Israel bærer fram?

30 Derfor lyder ordet fra Herren, Israels Gud: Jeg har nok sagt at ditt hus og din fars hus skal gjøre tjeneste for mitt ansikt for alltid. Men nålyder ordet fra Herren: Det skal ikke skje! De som ærer meg, vil jeg ære. Men de som forakter meg, skal bli til skamme.

31 Se, dager skal komme da jeg bryter både din makt og makten til din fars slekt, så ingen blir gammel i ditt hus.

32 Med misunnelse skal du se alt det gode han gjør mot Israel, men i ditt hus skal ingen bli gammel.

33 Bare en eneste mann i ditt hus vil jeg la være årydde bort fra mitt alter. Jeg vil la dine øyne slukne og ditt liv tæres bort, og alle som vokser opp i ditt hus, skal døi sin beste alder.

34 Det som rammer dine to sønner, Hofni og Pinhas, skal du ha som tegn: De skal begge dø på samme dag.

35 Men jeg vil la det stå fram en trofast prest som skal handle etter mitt hjerte og min vilje. For ham vil jeg bygge et hus som står fast, og han skal gjøre tjeneste hos min salvede alle sine dager.

36 Det skal gåslik at de som er igjen av ditt hus, kommer til ham og ber på sine knær om et pengestykke og en brødbit og sier: «La meg få være med i et av prestelaugenesåjeg kan få litt mat å spise.»

3

1 Gutten Samuel gjorde nå tjeneste for Herren under Elis tilsyn. I de dager kom det sjelden ord fra Herren, og av syner var det få.

2 Så var det en gang Eli låog sov på den faste plassen sin. Øynene hans var så svake at han ikke kunne se.

3 Guds lampe var ennå ikke sluknet, og Samuel lå i Herrens tempel, der Guds paktkiste sto.

4 Da ropte Herren på Samuel. Han svarte: «Her er jeg»,

5 og løp inn til Eli og sa: «Her er jeg; du ropte på meg.» Men Eli sa: «Nei, jeg ropte ikke på deg. gå og legg deg igjen!» Så gikk han og la seg.

6 Da ropte Herren en gang til: «Samuel!» Og Samuel sto opp og gikk inn til Eli. «Her er jeg», sa han; «du ropte på meg.» Men Eli svarte: «Nei, jeg ropte ikke, min sønn. gå tilbake og legg deg!»

7 Samuel kjente ennå ikke Herren, for Herrens ord var ennå ikke blitt åpenbart for ham.

8 Så ropte Herren en tredje gang på Samuel. Han sto opp og gikk inn til Eli. «Her er jeg», sa han; «du ropte på meg.» Da forsto Eli at det var Herren som ropte på gutten,

9 og han sa til Samuel: «Gåog legg deg! Og roper han på deg igjen, skal du svare: Tal, Herre, din tjener hører!» Så gikk Samuel og la seg på plassen sin.

10 Da kom Herren, stilte seg foran ham og ropte som før: «Samuel, Samuel!» Og Samuel svarte: «Tal, din tjener hører!»

11 Herren sa til Samuel: «Nåvil jeg gjøre noe i Israel som får det til åringe for ørene på hver den som hører om det.

12 Den dagen lar jeg Eli bli rammet av alt det jeg har varslet om hans hus, fra først til sist.

13 Jeg har kunngjort for ham at jeg vil dømme hans hus for alle tider. For han kjente til synden –at hans sønner forbannet Gud. Likevel talte han dem ikke til rette.

14 Derfor har jeg sverget mot Elis hus: Aldri skal deres skyld kunne sones, verken med slaktoffer eller offergaver.»

15 Samuel ble liggende til det ble morgen. Da åpnet han dørene til Herrens hus; men han våget ikke å fortelle Eli om synet.

16 Da ropte Eli på ham og sa: «Samuel, min sønn!» «Her er jeg», svarte han.

17 Eli spurte: «Hva var det han sa til deg? Skjul det ikke for meg! måtte Gud la det gådeg ille både nå og siden hvis du skjuler for meg noe av det han har sagt til deg.»

18 Så fortalte Samuel alt sammen og skjulte ingen ting for ham. Da sa Eli: «Han er Herren. Han må gjøre det han synes er best.»

19 Så vokste Samuel opp.Herren var med ham og lot ikke noen av hans ord falle maktesløse til jorden.

20 Da forsto hele Israel fra Dan til Beer-Sjeba at Samuel var betrodd å være profet for Herren.

21 Herren fortsatte å vise seg i Sjilo; der åpenbarte Herren seg for Samuel gjennom sitt ord.

4

1 Og det Samuel sa, gikk ut til hele Israel. Israelittene dro nåut for å kjempe mot filisterne. De slo leir ved Eben-Eser, mens filisterne slo leir ved Afek.

2 Filisterne samlet hæren sin mot israelittene, og kampen bredte seg. Israel ble slått av filisterne, som slo ned omkring fire tusen mann på slagmarken.

3 Da folket kom tilbake til leiren, sa de eldste i Israel: «Hvorfor lot Herren oss lide nederlag mot filisterne i dag? La oss hente Herrens paktkiste i Sjilo, så han kan komme hit og være blant oss og redde oss fra fiendene våre.»

4 Så sendte folket bud til Sjilo, og de hentet paktkisten som tilhører Herren over hærskarene, han som troner over kjerubene. Og Elis to sønner, Hofni og Pinhas, fulgte Guds paktkiste.

5 Da Herrens paktkiste kom til leiren, satte hele Israel i et jubelrop så sterkt at jorden skalv.

6 Filisterne hørte lyden av ropet og sa: «Hvorfor er det slike høye jubelrop i hebreernes leir?» De fikk vite at Herrens paktkiste var kommet dit.

7 Da ble de redde, for de tenkte: «Det er kommet en gud til leiren.» Og de sa: «Ve oss! Slikt har aldri hendt før.

8 Ve oss! Hvem skal berge oss fra disse mektige gudene? Dette er jo de gudenesom slo egypterne med alle slags plager i ørkenen.

9 Men fatt mot, filistere, og vis dere som menn, så dere ikke ender som slaver for hebreerne slik de har vært slaver for dere! Mann dere opp og gå til kamp!»

10 Så gikk filisterne til angrep. Israelittene ble slått og flyktet hver til sitt. Nederlaget ble meget stort; tretti tusen fotfolk fra Israels hær falt.

11 Guds paktkiste ble tatt, og Elis to sønner, Hofni og Pinhas, mistet livet.

12 En mann av Benjamins stamme løp fra slagmarken og kom samme dag til Sjilo med klærne flerret og med jord på hodet.

13 Da han kom dit, satt Eli på stolen sin ved veien og speidet, for han var full av uro for Guds paktkiste. Da mannen kom inn i byen og fortalte hva som var skjedd, lød et jammerskrik over hele byen.

14 Eli hørte skrikingen og spurte: «Hva slags ståk er dette?» Mannen skyndte seg bort til Eli og fortalte ham det.

15 Eli var nå98 år gammel. Øynene hans var stivnet, og han kunne ikke se.

16 Mannen sa til ham: «Jeg kommer fra slagmarken, jeg flyktet fra slaget i dag.» Da spurte Eli: «Hvordan er det gått, min sønn?»

17 Budbringeren svarte: «Israel flyktet for filisterne, og vi led et stort tap. Begge sønnene dine, Hofni og Pinhas, har mistet livet, og Guds paktkiste er tatt.»

18 Med det samme han nevnte Guds paktkiste, falt Eli baklengs ned av stolen ved siden av porten, brakk nakken og døde, for han var en gammel og tung mann. Han hadde da vært dommer i Israel i førti år.

19 Svigerdatteren hans, Pinhas' kone, ventet barn og skulle snart føde. Da hun hørte at Guds paktkiste var tatt, og at hennes svigerfar og hennes mann var døde, kom riene over henne, og hun sank i kne og fødte.

20 Hun var døende, og kvinnene som sto rundt henne, sa: «Vær ikke redd, du har født en sønn!» Men hun svarte ikke og merket ikke hva de sa.

21 Hun kalte gutten Ikabod og sa: «Herligheten er veket fra Israel!» For Guds paktkiste var tatt, og hennes svigerfar og hennes mann var døde.

22 «Herligheten er veket fra Israel!» sa hun. «For Guds paktkiste er tatt.»

5

1 Filisterne tok Guds paktkiste og førte den fra Eben-Eser til Asjdod.

2 De brakte paktkisten inn i Dagons tempel og stilte den opp ved siden av Dagon.

3 Da folket i Asjdod sto opp tidlig neste morgen, fant de Dagon liggende med ansiktet mot jorden foran Herrens paktkiste. De reiste ham opp og satte ham på plass igjen.

4 Men tidlig morgenen etter lå Dagon igjen med ansiktet mot jorden foran Herrens paktkiste. Hodet og begge hendene hans var slått av mot dørterskelen. Bare kroppen var igjen av Dagon.

5 Derfor er det slik den dag i dag at verken Dagons prester eller noen annen som går inn i Dagons tempel i Asjdod, setter foten på terskelen.

6 Herrens hånd lånåtungt på folket i Asjdod, og han lot ødeleggelse komme over dem. Han slo dem også med byller både i Asjdod og i områdene omkring.

7 Da mennene i Asjdod så at det gikk slik, sa de: «Paktkisten til Israels Gud må ikke bli hos oss. For hans hånd ligger tungt på oss og på vår gud Dagon.»

8 De sendte bud og samlet alle filisternes byhøvdinger hos seg og spurte dem: «Hva skal vi gjøre med paktkisten til Israels Gud?» De svarte: «Flytt den til Gat.» Så flyttet de paktkisten til Gat.

9 Men da de hadde flyttet den dit, rammet Herrens hånd byen og skapte stor redsel og forvirring. Han hjemsøkte folket i byen, og det brøt ut byller både på små og store.

10 Så sendte de Guds paktkiste til Ekron. Men da den kom dit, skrek innbyggerne i byen: «De har flyttet paktkisten til Israels Gud hit for ådrepe oss og alle våre.»

11 De sendte bud og samlet alle filisternes byhøvdinger og sa: «Send paktkisten til Israels Gud vekk og la den komme tilbake dit hvor den hører hjemme, så den ikke dreper oss og vårt folk.» For det var kommet dødsangst over hele byen. Guds hånd låmeget tungt på den.

12 De som ikke døde, ble slått med byller, og klageskriket fra byen steg opp mot himmelen.

6

1 Da Herrens paktkiste hadde vært i filisterlandet i sju måneder,

2 kalte filisterne sammen prestene og spåmennene og spurte: «Hva skal vi gjøre med Herrens paktkiste? La oss få vite hvordan vi skal sende den tilbake dit hvor den hører hjemme!»

3 De svarte: «Sender dere paktkisten til Israels Gud fra dere, må dere ikke sende den uten gaver; dere må gi noe til vederlag. Da skal dere bli friske igjen, og dere skal få vite hvorfor hans hånd ikke viker fra dere.»

4 Filisterne spurte: «Hva skal vi gi til vederlag?» De andre svarte: «Fem byller av gull og fem mus av gull, etter tallet på filisternes byhøvdinger. For det er en og samme plage som har rammet dere alle, også byhøvdingene.

5 Dere skal lage avbildninger av byllene deres og av musenesom herjer landet, og gi Israels Gud ære. Kanskje tar han da sin tunge hånd bort fra dere, fra deres guder og deres land.

6 Hvorfor gjør dere hjertene harde slik som egypterne og farao gjorde? måtte ikke de la Israel slippe fri og dra av sted etter at Herren hadde latt dem få kjenne sin makt?

7 Lag nå en ny vogn og hent to kuer som nylig har kalvet, og som ennå ikke har hatt åk på seg. Spenn kuene for vognen, men ta kalvene fra dem og la dem bli igjen hjemme.

8 Så skal dere ta Herrens paktkiste og sette den på vognen. De gjenstandene av gull som dere gir Herren til vederlag, skal dere legge i et skrin ved siden av paktkisten. Send den så av sted!

9 Se etter om den tar veien opp til grensen mot Bet-Sjemesj. Da er det Herren som har sendt denne storeulykken over oss. Tar den ikke den veien, vet vi at det ikke er hans hånd som har rammet oss. Da er det bare tilfeldig at dette hendte oss.»

10 Mennene så gjorde. De hentet to kuer som nylig hadde kalvet, og spente dem for vognen. Men kalvene holdt de tilbake hjemme.

11 De satte Herrens paktkiste på vognen, og dessuten skrinet med gullmuseneog etterligningene av byllene.

12 Kuene tok strake veien mot Bet-Sjemesj. De fulgtesamme veien og rautet hele tiden. De bøyde ikke av, verken til høyre eller til venstre. Filisternes byhøvdinger fulgteetter helt til grensen mot Bet-Sjemesj.

13 I Bet-Sjemesj holdt folket på åskjære hvete nede i dalen. Da de så opp, fikk de øye på paktkisten, og de ble glade da de så den.

14 Vognen kom inn på jordet til Josva fra Bet-Sjemesj og stanset. Der lå det en stor stein. De hogg i stykker treverket i vognen og ofret kuene som brennoffer til Herren.

15 Levittene tok ned Herrens paktkiste og skrinet med gjenstandene av gull som sto ved siden av den, og satte dem på den store steinen. Den dagen ofret mennene i Bet-Sjemesj brennoffer og slaktoffer til Herren.

16 Høvdingene over de fem filisterbyene så på dette og vendte samme dag tilbake til Ekron.

17 Dette er de gullbyllene som filisterne ga Herren til vederlag: en for Asjdod, en for Gaza, en for Asjkalon, en for Gat og en for Ekron.

18 Gullmusenesvarte til tallet på alle de byene som hørte innunderde fem filisterhøvdingene, både de befestede byene og landsbyene. Et vitne om dette er den store steinen på jordet til Josva fra Bet-Sjemesj, steinen som de satte Herrens paktkiste på. Den ligger der den dag i dag.

19 Men Herren slo ned noen av mennene i Bet-Sjemesj fordi de hadde sett på Herrens paktkiste. Sytti mann av dem slo han ned. Folket sørget over det harde slaget Herren hadde gitt dem.

20 Da sa mennene i Bet-Sjemesj: «Hvem kan ståfor ansiktet til Herren, den hellige Gud? Og hvem skal han gå til når vi sender ham fra oss?»

21 De sendte bud til folket i Kirjat-Jearim og sa: «Filisterne har sendt Herrens paktkiste tilbake. Kom og hent den opp til dere!»

7

1 Da kom mennene i Kirjat-Jearim og hentet Herrens paktkiste. De førte den til Abinadabs hus, som låoppe på høyden. Og de helliget hans sønn Elasar til åvokte Herrens paktkiste.

2 Fra den dag paktkisten kom til Kirjat-Jearim, gikk det lang tid; det gikk tjue år. Og hele Israels hus sukketetter Herren.

3 Da sa Samuel til hele Israels hus: «Vender dere om til Herren av et helt hjerte, må dere få bort de fremmede gudeneog Astarte-bildene som er hos dere! Vend hjertet til Herren, og tjen ham og ingen annen! Så skal han fri dere fra filisternes hånd.»

4 Da fjernet israelittene Baal-gudeneog Astarte-bildene og tjente bare Herren.

5 Samuel sa: «Kall sammen hele Israel i Mispa!så vil jeg be til Herren for dere.»

6 Da samlet de seg i Mispa, og de øste opp vann og helte det ut for Herrens ansikt. Den dagen fastet de og sa: «Vi har syndet mot Herren.» Siden skiftet Samuel rett mellom israelittene i Mispa.

7 Så snart filisterne fikk greie på at israelittene hadde samlet seg i Mispa, dro filisternes byhøvdinger opp mot Israel. Da israelittene hørte det, ble de redde for filisterne

8 og sa til Samuel: «Hold ikke opp med å rope til Herren vår Gud for oss, så han berger oss fra filisternes hånd.»

9 Da tok Samuel et dielam og ofret det som heloffer til Herren. Han ropte til Herren for Israel, og Herren svarte ham.

10 Mens Samuel bar fram brennofferet, rykket filisterne fram til kamp mot israelittene. Men den dagen sendte Herren et veldig tordenvær over filisterne og gjorde dem så forvirret at de tapte for israelittene.

11 Israelittenes hær dro ut fra Mispa; de forfulgtefilisterne til nedenfor Bet-Kar og slo dem.

12 Der tok Samuel en stein og satte den opp mellom Mispa og Sjen. Han kalte steinen Eben-Eser –«Hjelpesteinen» –og sa: «Så langt har Herren hjulpetoss.»

13 Slik ble filisterne tvungeti kne, og de kom ikke mer innenfor Israels grenser.Herrens hånd låtungt på filisterne så lenge Samuel levde.

14 De byene som filisterne hadde tatt fra Israel, kom under Israel igjen, helt fra Ekron til Gat. også områdene omkring dem tok Israel tilbake fra filisterne. Mellom Israel og amorittene var det også fred.

15 Samuel var dommer i Israel så lenge han levde.

16 Hvert år dro han rundt til Betel, Gilgal og Mispa, og på alle disse stedene skiftet han rett mellom israelittene.

17 Siden vendte han tilbake til Rama, for der bodde han, og der var han dommer for Israel. I Rama bygde han et alter for Herren.

8

1 Da Samuel ble gammel, satte han sønnene sine til dommere over Israel.

2 Den førstefødte het Joel, og den andre het Abia. De var dommere i Beer-Sjeba.

3 Men sønnene fulgte ikke i Samuels fotspor. De søkteurettvinning, tok imot bestikkelser og fordreide retten.

4 Da samlet alle de eldste i Israel seg og kom til Samuel i Rama.

5 De sa til ham: «Nå er du gammel, og sønnene dine følger ikke i dine fotspor. Sett derfor en konge til å styre oss, slik alle de andre folkene har.»

6 Men Samuel så meduvilje på dette at de sa: «Gi oss en konge som kan styre oss!» Og han ba til Herren.

7 Men Herren sa til ham: «Hør på folket og alt de sier til deg! For det er ikke deg de har forkastet; det er meg de har forkastet og ikke vil ha til konge over seg.

8 Det har de gjort fra den dagen jeg førte dem opp fra Egypt og til denne dag. De har forlatt meg og dyrket andre guder. Og slik gjør de nåmot deg.

9 Så hør på dem! Men advar dem inntrengende, og fortell dem hvilke rettigheter kongen deres vil få.»

10 Samuel fortalte folket som krevde en konge av ham, alt hva Herren hadde sagt.

11 Han sa: «Dette er rettighetene til kongen som skal herske over dere: Han vil ta sønnene deres og sette dem til å gjøre tjeneste ved kongens vogner og hester, og de må løpe foran vognen hans.

12 Noen vil han gi kommando over tusen mann og noen over femti. Noen må pløye åkrene og høste inn avlingen hans, andre må lage krigsvåpen ogutstyr til stridsvognene.

13 Døtrene deres vil han sette til å lage salver, til åkoke og bake.

14 De beste jordene, vinmarkene og olivenlundene deres vil han ta og gi til mennene sine.

15 Av åkrene og vinmarkene deres vil han ta tiende og gi til hoffmennene og tjenerne sine.

16 Slavene og slavekvinnene, eslene og de beste oksene deres vil han ta i sin egen tjeneste.

17 Av småfeet deres vil han ta tiende, og selv må dere gjøre slavearbeid for ham.

18 Når den dagen kommer, skal dere skrike høyt over kongen dere valgte. Men Herren skal ikke svare dere den dagen.»

19 Men folket nektet å høre på Samuel. «Nei», sa de, «vi vil ha en konge over oss.

20 Vi vil være som alle de andre folkene. Kongen vår skal styre oss; han skal rykke ut foran oss og føre krigene våre.»

21 Da Samuel hadde hørt alt det folket sa, la han det fram for Herren.

22 Og Herren sa til Samuel: «Hør på det de sier og sett en konge over dem.» Da sa Samuel til israelittene: «Dra hjem, hver til sin by.»

9

1 Det var en mann av Benjamins stamme som het Kisj. Han var sønn av Abiel, sønn av Seror, sønn av Bekorat, sønn av Afiah, som var fra Benjamin. Kisj var en velstående mann.

2 Han hadde en sønn som het Saul, en staselig ung mann. Ingen i Israel var mer staselig enn han. Og han var et hode høyere enn alle andre.

3 En gang kom det bort noen eselhopper for Kisj, Sauls far. Da sa han til sønnen sin: «Ta med deg en av tjenesteguttene og dra av sted og let etter eselhoppene!»

4 De dro over Efraim-fjellene og gjennom Sjalisja-landet, men fant dem ikke. Så dro de gjennom Sjaalim-landet, men eslene var ikke der heller. Siden dro de gjennom Benjamin-landet, men fant dem ikke.

5 Da de var kommet til Suf-traktene, sa Saul til tjenesteguttensom var med ham: «Kom, la oss gåhjem igjen, ellers blir min far merurolig for oss enn for eslene.»

6 Men tjenesteguttensvarte: «Hør nå, i byen der bor en høyt ansett gudsmann. Alt han sier, slår til. La oss gådit! Kanskje han kan si oss hvilken vei vi skal gå.»

7 Saul sa til tjenestegutten: «Ja, la oss gå, men hva skal vi ha med til mannen? Brødet i sekkene våre er det slutt på, og vi har ingen gave vi kan gi gudsmannen. Hva har vi vel med oss?»

8 Tjenesteguttentok til orde igjen og sa til Saul: «Her har jeg en kvart sjekel sølv; den kan jeg gi gudsmannen, så sier han oss nok hvilken vei vi skal gå.»

9

10 Saul svarte: «Det var et godt forslag. Kom, la oss gådit!» Så gikk de til byen der gudsmannen var.

11 Da de gikk opp bakken som førte til byen, møtte de noen unge jenter som kom ut for å hen vann, og spurte dem: «Er seeren her?» 9 –Før i tiden sa de i Israel når noen gikk for åsøke råd hos Gud: «Kom, la oss gå til seeren!» Det de nåkaller profet, kalte de før i tiden seer. –

12 Jentene svarte: «Ja, han er like foran dere. Skynd dere, han er kommet til byen i dag, for i dag holder folket en offerhøytid oppe på haugen.

13 Når dere kommer inn i byen, finner dere ham før han går opp på haugen til måltidet. Folket spiser ikke før han kommer, for det er han som velsigner offeret. Først da begynner gjestene å spise. Gåbare opp, for nåkan dere treffe ham.»

14 Så gikk de opp til byen, og med det samme de var kommet inn i byen, kom Samuel gående imot dem på vei opp til offerhaugen.

15 Dagen før Saul kom, hadde Herren varslet Samuel og sagt:

16 «I morgen på denne tiden sender jeg til deg en mann fra Benjamin-landet; ham skal du salve til fyrste over mitt folk Israel. Han skal fri mitt folk fra filisternes hånd; for jeg har sett mitt folks nød, og dets klagerop har nådd meg.»

17 Da Samuel fikk øye på Saul, sa Herren til ham: «Se, det er den mannen som jeg talte til deg om. Han skal styre mitt folk.»

18 I byporten gikk Saul bort til Samuel og sa: «Kan du si meg hvor seeren bor?»

19 Samuel svarte Saul: «Jeg er seeren. gå foran meg opp på haugen. Dere skal spise sammen med meg i dag. I morgen tidlig skal jeg sende deg av sted, og jeg skal fortelle deg alt ditt hjerte vil vite.

20 Eselhoppene som kom bort for deg for tre dager siden, skal du ikke væreurolig for; de er kommet til rette. Men hvem er det hele Israel ønsker seg? Er det ikke deg og din fars hus?»

21 Saul svarte: «Men er ikke jeg bare en benjaminitt, fra en av de minste stammene i Israel? Og er ikke min slekt den minst betydningsfulle av slektene i Benjamin-stammen? Hvorfor snakker du da slik til meg?»

22 Men Samuel tok Saul og tjenesteguttenhans og førte dem inn i hallen. Han ga dem plass øverst blant gjestene. Det var omkring tretti mann der.

23 Samuel sa til kokken: «Kom hit med det stykket som jeg ga deg og ba deg legge til side.»

24 Kokken tok opp lårstykket og det som fulgtemed, og satte det fram for Saul. Og Samuel sa: «Her har du det som er igjen. Spis nå! Det er holdt av for deg til denne festen som jeg har kalt folket sammen til.» Så spiste Saul sammen med Samuel den dagen.

25 Siden gikk de ned fra haugen og inn i byen, og Samuel satt og snakket med Saul oppe på taket.

26 Tidlig om morgenen da det grydde av dag, ropte Samuel til Saul oppe på taket: «Ståopp, så skal jeg følge deg på vei!» Saul sto opp, og de gikk ut sammen.

27 Da de kom tilutkanten av byen, sa Samuel til Saul: «Si til tjenesteguttendin at han skal gå i forveien.» Tjenesteguttengikk, og Samuel sa: «Bli du stående her en stund, så skal du få høre hva Gud har sagt.»

10

1 Samuel tok en oljekrukke og helte oljen over Sauls hode. Han kysset ham og sa: «Nå har Herren salvet deg til fyrste over sin eiendom.

2 Når du går fra meg i dag, skal du møte to menn ved Rakels grav i Selsah i Benjamin-landet. De skal si til deg: Eselhoppene som du dro ut for ålete etter, er kommet til rette. Din far tenker ikke lenger på dem, men han er redd for dere og sier: Hva skal jeg gjøre for sønnen min?

3 Når du går videre derfra og kommer til Tabor-eika, skal du møte tre menn som er på vei opp til Betel for å tilbe Gud. Den ene av dem bærer tre kje, den andre tre runde brød og den tredje en skinnsekk med vin.

4 De hilser på deg og gir deg to brød som du skal ta imot.

5 Så kommer du til Guds Gibea, der filisterne har vaktpostene sine. Når du kommer til byen, treffer du på en flokk profeter som kommer ned fra offerhaugen. Foran dem går det noen som slår på tromme og spiller på harpe, fløyte og lyre, og selv er de grepet av profetisk henrykkelse.

6 Da kommer Herrens ånd over deg så du kommer i profetisk henrykkelse sammen med dem og blir et annet menneske.

7 Når du ser disse tegnene, så gjør det du makter! For Gud er med deg.

8 gå foran meg ned til Gilgal. Der vil jeg komme til deg og ofre brennoffer og fredsoffer. Sju dager må du vente før jeg kommer og sier deg hva du skal gjøre.»

9 Idet Saul snudde seg for å forlate Samuel, ga Gud ham et annet hjerte. Og samme dag inntraff alle disse tegnene.

10 Han kom til Gibea, hvor han møtte en flokk profeter. Da kom Guds ånd over ham, og han ble grepet av profetisk henrykkelse sammen med dem.

11 Alle som kjente ham, så at han talte profetisk sammen med profetene. De sa til hverandre: «Hva har skjedd med sønnen til Kisj? Er også Saul blant profetene?»

12 En mann derfra sa: «Hvem er deres far?» Slik er det blitt et ordtak: «Er også Saul blant profetene?»

13 Da den profetiske henrykkelsen var over og Saul kom til offerhaugen,

14 sa hans onkel til ham og tjenesteguttenhans: «Hvor har dere vært?» «Påleting etter eselhoppene», svarte han, «og da vi ikke så noe til dem, gikk vi til Samuel.»

15 Da sa onkelen: «Fortell meg hva Samuel sa til dere.»

16 «Han fortalte oss at eselhoppene var kommet til rette», svarte Saul. Men det som Samuel hadde sagt om kongs makten, fortalte han ikke til onkelen.

17 Siden kalte Samuel folket sammen til Herren i Mispa.

18 Der sa han til israelittene: «Så sier Herren, Israels Gud: Jeg førte Israel opp fra Egypt og fridde dere fra egypternes hånd og fra alle de andre rikene somundertrykte dere.

19 Men i dag har dere forkastet deres Gud, han som berget dere ut av all nød ogulykke. Dere har sagt: Nei, sett en konge over oss! –Tre nå fram for Herrens ansikt, stamme for stamme og slekt for slekt!»

20 Samuel lot alle Israels stammer tre fram, og loddet falt på Benjamins stamme.

21 Så lot han Benjamins stamme komme fram, slekt for slekt, og loddet falt på Matri-slekten. Deretter falt loddet på Saul, sønn av Kisj. De lette etter ham, men kunne ikke finne ham.

22 Da spurte de Herren en gang til: «Er mannen kommet hit?» Herren svarte: «Han har gjemt seg blant krigsutstyret.»

23 De sprang og hentet ham der, og han trådte fram midt blant folket. Han var et hode høyere enn alle andre.

24 Samuel sa da til folket: «Her ser dere ham som Herren harutvalgt! Det finnes ikke hans like i hele folket.» Og hele folkemengden satte i et hyllingsrop: «Leve kongen!»

25 Samuel kunngjorde så kongeloven for folket. Han skrev den opp i en bok, som han la ned for Herrens ansikt. Siden sendte han folket hjem, hver til sitt.

26 Saul dro også hjem til Gibea, fulgt av noen djerve menn. Gud hadde rørt ved deres hjerte.

27 Men det var noen gudløse menn som sa: «Hvordan kan denne mannen redde oss?» De foraktet ham og kom ikke med noen hyllingsgave til ham. {{Nahasj, kongen over ammonittene, undertrykte gadittene og rubenittene med makt. Han stakk ut det høyre øyet på dem, og det fantes ingen redningsmann for Israel. Det var ingen israelitter igjen på den andre siden av Jordan som ikke Nahasj, kongen over ammonittene, hadde stukketut det høyre øyet på. Men se, sju tusen mann berget seg fra ammonittenes hånd, og de kom til Jabesj i Gilead.

11

1 En må ned senere}} dro ammonitten Nahasj opp og omringet Jabesj i Gilead. Og alle mennene i Jabesj sa til ham: «Slutt en pakt med oss, så skal vi tjene deg.»

2 Men ammonitten Nahasj svarte dem: «Jeg skal slutte en pakt med dere på den må ten at jeg stikker ut det høyre øyet på dere alle sammen, til vanære for hele Israel.»

3 Da sa de eldste i Jabesj til ham: «Gi oss en frist på sju dager så vi kan sende bud rundt om i hele Israel. Er det da ingen som hjelper oss, skal vi overgi oss til deg.»

4 Da sendebudenekom til Sauls Gibea, bar de ærendet sitt fram for folket, og hele folket brast i gråt.

5 I samme stund kom Saul fra åkeren med oksene sine, og han spurte: «Hva er i veien med folket, siden de gråter?» De fortalte ham hva mennene fra Jabesj hadde sagt.

6 Da Saul hørte dette, kom Guds ånd over ham, og han ble brennende harm.

7 Han tok et spann okser og skar dem opp i stykker som han sendte rundt i hele Israel med dette budskapet: «Slik skal det gjøre s med oksene til den som ikke drar ut med Saul og Samuel.» Da falt det redsel for Herren over folket, og de dro ut, alle som en.

8 Saul mønstret dem i Besek; det var 300 000 israelitter og 30 000 judeere.

9 De sa til budbærerne som var kommet: «Si til mennene i Jabesj i Gilead: I morgen når solen brenner hett, skal det komme hjelp til dere.» Da budbærerne kom og meldte dette til mennene i Jabesj, ble de glade.

10 De sa: «I morgen skal vi overgi oss til dere, så kan dere gjøre med oss som dere finner for godt.»

11 Dagen etter delte Saul folket i tre avdelinger, og i morgenvakten brøt de inn i leiren. Da dagen var på det heteste, hadde de slått ammonittene. De som overlevde, ble spredt. Det var ikke to mann igjen på samme sted.

12 Folket sa til Samuel: «Hvem var det som sa: Skal Saul være konge over oss? La oss få tak i de mennene og drepe dem!»

13 Men Saul sa: «Pådenne dagen skal ingen drepes, for i dag har Herren gitt Israel seier.»

14 Samuel sa til folket: «Kom, la oss gåned til Gilgal og stadfeste kongs makten der.»

15 Da dro hele folket til Gilgal, og der gjorde de Saul til konge for Herrens ansikt. De ofret fredsoffer for Herrens ansikt, og Saul og alle israelittene gledet seg stort.

12

1 Samuel sa til hele Israel: «Jeg har lyttet til alt dere har sagt til meg, og jeg har satt en konge over dere.

2 Fra nå av er det kongen som skal lede dere. Jeg er gammel og grå, og mine sønner er blant dere. Fra jeg var ung og til denne dag har jeg ledet dere.

3 Her står jeg. Før nåklagemål mot meg for Herren og hans salvede! Er det noen jeg har tatt en okse fra? Er det noen jeg har tatt et esel fra? Er det noen jeg harundertrykt? Er det noen jeg har mishandlet? Er det noen jeg har tatt imot bestikkelser fra –og så lukketøynene foruretten? Om så er, vil jeg gi det tilbake.»

4 De svarte: «Du har verkenundertrykt oss eller mishandlet oss eller tatt noe fra noen.»

5 Da sa han til dem: «I dag er Herren og hans salvede vitner på at dere ikke har funnet noen skyld hos meg.» Folket svarte: «Ja, han er vitne.»

6 Så sa Samuel til folket: Ja, Herren er vitne, han som handlet gjennom Moses og Aron, og som førte fedrene deres opp fra Egypt.

7 Kom nå fram, så vil jeg føre klagemål mot dere for Herrens ansikt. Jeg vil fortelle om alle Herrens velgjerninger mot dere og fedrene deres.

8 Da Jakob var kommet til Egypt, ropte fedrene deres til Herren, og han sendte Moses og Aron. De førte fedrene deres ut av Egypt og lot dem få bo på dette stedet.

9 Men de glemte Herren sin Gud. Derfor overga han dem i hendene på Sisera, hærføreren i Hasor, og i hendene på filisterne og kongen i Moab. Alle disse gikk til krig mot dem.

10 Da ropte de til Herren og sa: «Vi har syndet, for vi har forlatt Herren og dyrket Baal-gudeneog Astarte-bildene. Men fri oss nåut av hendene på fiendene våre, så skal vi tjene deg.»

11 Så sendte Herren Jerubbaal og Bedan, Jefta og Samuel og reddet dere fra fiendene rundt omkring, så dere kunne bo trygt.

12 Men da dere så at Nahasj, kongen over ammonittene, kom mot dere, sa dere til meg: «Nei, vi vil ha en konge til å styre oss» –enda Herren deres Gud var deres konge.

13 Se, her er kongen som dere har valgt, han som dere ba om. Nå har Herren gitt dere en konge.

14 Hvis dere frykter Herren, tjener ham og lytter til hans røst, og hvis dere ikke setter dere opp mot hans ord, men følger Herren deres Gud, både dere og kongen som hersker over dere, skal det gågodt.

15 Men hvis dere ikke vil lytte til Herrens røst og setter dere opp mot hans ord, skal Herrens hånd ramme dere slik den rammet fedrene deres.

16 Kom fram og se det store som Herren vil gjøre for øynene på dere.

17 Er det ikke nåtid for hvetehøsten? Jeg vil rope til Herren, og han skal sende torden og regn. Da skal dere skjønne og se at det i Herrens øyne var en stor synd dere gjorde da dere krevde en konge.

18 Samuel ropte til Herren, og han sendte torden og regn den dagen. Da ble folket grepet av stor frykt for Herren og for Samuel,

19 og de sa til Samuel: «Be til Herren din Gud at vi, dine tjenere, ikke må dø! For vi la enda en ond gjerning til alle våre synder da vi krevde en konge.»

20 Samuel sa da til folket: «Vær ikke redde selv om dere har gjort alt dette onde. Vik bare ikke fra Herren, men tjen Herren av hele deres hjerte.

21 Vik ikke fra ham! Følg ikke tomme guder som verken kan hjelpe eller frelse, for gagnløse er de.

22 For sitt store navns skyld vil Herren ikke forkaste sitt folk, for han har besluttetågjøre dere til sitt folk.

23 Og jeg, aldri skal jeg gjøre en slik synd mot Herren at jeg holder opp å be for dere. Jeg skal lære dere den gode og rette vei.

24 Frykt Herren og tjen ham i troskap og av et helt hjerte. For se hvor store ting han har gjort mot dere!

25 Men hvis dere gjør det som er ondt, skal både dere og kongen deres gå til grunne.»

13

1 Saul var tretti år gammel da han ble konge, og han var konge over Israel i to år.

2 Saul valgte seg ut tre tusen mann av Israel. To tusen av dem var sammen med ham ved Mikmas og i fjelltraktene ved Betel, og ett tusen var sammen med Jonatan ved Gibea i Benjamins landområde. Saul sendte resten av folket hjem, hver til sitt.

3 Jonatan slo filisternes vaktstyrke i Gibea, og det hørte filisterne. Saul lot hornet gjalle over hele landet, for han sa: «Dette skal hebreerne få høre.»

4 Hele Israel fikk høre at Saul hadde slått filisternes vaktstyrke, og at filisterne hadde lagt israelittene for hat. Da ble folket kalt ut for å følge Saul til Gilgal.

5 Filisterne samlet seg til kamp mot Israel med tre tusen vogner og seks tusen ryttere og med fotfolk så mange som sanden på havets strand. De dro opp og slo leir ved Mikmas, øst for Bet-Aven.

6 Israelittene ble hardt presset, og da de så hvor farlig det ble, gjemte noen seg i huler og tornebusker, i fjellkløfter, underjordiske ganger og brønner,

7 mens noen av hebreerne flyktet over Jordan til Gads og Gileads landområde. Saul var fremdeles i Gilgal, og hele folket fulgteham, skjelvende av redsel.

8 Han ventet i sju dager, til den tiden Samuel hadde fastsatt. Men Samuel kom ikke til Gilgal, og folket tok til åspre seg og gå fra Saul.

9 Da sa han: «Kom hit med brennofferet og fredsofrene!» Så bar han fram brennofferet.

10 Han var nettopp ferdig med åofre da Samuel kom. Og Saul gikk ham i møte for åhilse ham.

11 Samuel sa: «Hva har du gjort?» Saul svarte: «Jeg så at folket tok til åspre seg og gå fra meg. Du kom ikke til fastsatt tid, og filisterne samlet seg ved Mikmas.

12 Da tenkte jeg: Nå kommer filisterne ned til Gilgal og går til angrep på meg uten at jeg har bedt om velvilje for Herrens ansikt. Derfor våget jeg meg til å bære fram brennofferet.»

13 Samuel sa til Saul: «Du har handletuforstandig. Du har ikke holdt det budet som Herren din Gud ga deg. Hadde du gjort det, ville Herren ha stadfestet ditt kongedømme over Israel for alle tider.

14 Men nå skal ditt kongedømme ikke ståved lag.Herren har søkt seg ut en mann etter sitt hjerte og kalt ham til fyrste over sitt folk. For du har ikke holdt det Herren bød deg.»

15 Så brøt Samuel opp. Han dro fra Gilgal opp til Gibea i Benjamin. Da Saul mønstret folket som hadde samlet seg rundt ham, var det omkring seks hundremann.

16 Saul og Jonatan, sønnen hans, låved Geba i Benjamins landområde med folket som hadde samlet seg rundt dem, og filisterne hadde slått leir ved Mikmas.

17 Plyndrere dro ut fra filisternes leir i tre avdelinger. Den første gikk i retning Ofra i Sjual-landet,

18 den andre i retning Bet-Horon og den tredje i retning av grensen på høylandet over Sebo'im-dalen, mot ørkenen.

19 Den gang fantes det ingen smed i hele Israel, for filisterne sa: «Hebreerne må ikke få lage sverd og spyd selv!»

20 Derfor måtte alle israelittene dra ned til filisterne for å få kvesset sine plogjern og hakker, økser og sigder.

21 Prisen var to tredjedels sjekel for plogjern og hakker, tretindede høygafler og økser og for å få satt jernpigger på staver.

22 Slik hadde det seg at den dagen slaget sto, hadde ingen av dem som fulgte Saul og Jonatan, sverd eller spyd. Bare Saul og hans sønn Jonatan hadde slike våpen.

23 Filisternes forpost rykket fram til passet ved Mikmas.

14

1 En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til våpenbæreren sin: «Kom, la oss dra over til filisternes forpost på den andre siden.» Men han sa ikke noe om det til sin far.

2 Saul låda iutkanten av Gibea, undergranatepletreet i Migron. Folket som var med ham, talte om lag seks hundremann.

3 Ahia bar efod-drakten. Han var sønn av Ahitub, som var bror til Ikabod, sønn av Pinhas, og sønnesønn av Eli, Herrens prest i Sjilo. Folket visste ikke at Jonatan var gått.

4 På hver side av det skaret hvor Jonatan prøvde å komme over til filisternes forpost, var det bratte klipper. Den ene kalles Boses og den andre Senne.

5 Den ene klippen raget rett opp på nordsiden, midt imot Mikmas, den andre på sørsiden, midt imot Geba.

6 Jonatan sa til våpenbæreren sin: «Kom, la oss dra over til forposten til disseuomskårne. Kanskje Herren hjelper oss. For ingen ting kan hindre Herren i å gi seier, enten vi er mange eller få.»

7 Våpenbæreren svarte: «Gjør alt som ligger deg på hjertet. Gåbare på! Jeg skal følge deg hvor du vil.»

8 Da sa Jonatan: «Nådrar vi over til dem, så de får øye på oss.

9 Hvis mennene da sier: Ståstille til vi kommer bort til dere! –såblir vi stående der vi er, og går ikke opp til dem.

10 Men sier de: Kom opp til oss! –sådrar vi opp, for da har Herren gitt dem i våre hender. Det skal være vårt tegn.»

11 Da filisterne kunne se dem begge fra forposten, sa de: «Se, der er det noen hebreere som er kommet ut av hulenede gjemte seg i.»

12 Mennene på forposten ropte til Jonatan og våpenbæreren hans: «Kom opp til oss, så skal vi si dere noe.» Da sa Jonatan til våpenbæreren: «Følg etter meg opp, for Herren har gitt dem i Israels hender.»

13 Så klatret Jonatan opp på hender og føtter, fulgt av våpenbæreren. Da Jonatan slo til, falt filisterne, og våpenbæreren kom etter ham og ga dem dødsstøtet.

14 I dette første angrepet fra Jonatan og våpenbæreren hans felte de om lag tjue mann på en strekning som svarer til halvparten av det som kan pløyes på en dag.

15 Da kom det redsel over hele hæren, både i leiren og ute på marken. Til og med forposten og plyndrerne skalv av skrekk. Jorden ristet, og en redsel fra Gud kom over dem.

16 Fra Gibea i Benjamins landområde så Saulsutkikksposter at fiendehæren spredte seg i alle retninger.

17 Da sa Saul til folket som var med ham: «Hold mønstring og finn ut hvem av våre som mangler.» Så holdt de mønstring, og det viste seg at Jonatan og våpenbæreren hans var borte.

18 Saul sa da til Ahia: «Kom hit med Guds paktkiste!» For Guds paktkiste var på den tiden hos israelittene.

19 Mens Saul snakket med presten, økte forvirringen i filisterleiren mer og mer. Saul sa da til presten: «Trekk hånden din tilbake!»

20 Saul og alt folket samlet seg og dro dit hvor striden sto. Da fikk de se at filisterne hadde vendt sverdene mot hverandre. Det rådde full forvirring.

21 De hebreerne som til nåhadde ståttunderfilisterne, og som hadde vært med dem i felten, gikk over til israelittene som fulgte Saul og Jonatan.

22 Da de israelittene som hadde gjemt seg i Efraim-fjellene, fikk høre at filisterne flyktet, satte de etter dem og ble med i striden, de også.

23 Slik ga Herren Israel seier den dagen. Men striden bredte seg forbi Bet-Aven,

24 og israelittene var hardt presset den dagen. Saul tok folket i ed og sa: «Forbannet er den som tar til seg mat før det er blitt kveld og jeg har fått hevn over mine fiender.» Og ingen smakte noe mat.

25 Hele hæren dro inn i skogen. Der var det honning på marken.

26 Det fløt av honning i skogen, men ingen tok noe av det i munnen, så stor ærefrykt hadde folket for eden.

27 Men Jonatan hadde ikke hørt at hans far hadde tatt folket i ed. Han rakte ut staven han hadde i hånden, dyppet enden av den ned i honningen og tok honningen i munnen. Da fikk øynene hans glansen tilbake.

28 En av mennene sa: «Din far har tatt folket i ed og sagt: Forbannet er den som tar til seg mat i dag. Det er derfor folket er så utmattet.»

29 Jonatan svarte: «Min far førerulykke over landet. Se hvilken glans mine øyne fikk da jeg smakte på litt av denne honningen.

30 Hvis folket i dag hadde fått spise seg mette av byttet de har tatt fra fienden, ville filisternes nederlag vært enda større.»

31 Den dagen slo de filisterne og forfulgtedem fra Mikmas til Ajjalon. Folket var da heltutmattet.

32 De kastet seg over byttet, tok sauer, okser og kalver og slaktet dem rett på jorden. De spiste kjøttet med blodet i.

33 Noen menn fortalte det til Saul og sa: «Nåsynder folket mot Herren. De spiser kjøtt med blod i.» «Dere har vært troløse», sa Saul. «Velt nåhit en stor stein.»

34 Så bød Saul: «Gårundt til folket og si at hver og en skal komme hit til meg med oksen sin eller lammet sitt og slakte dem her, og så kan de spise. Synd ikke mot Herren ved å spise kjøtt med blod i.» Hver og en i hæren kom da med oksen sin og slaktet den der om natten.

35 Og Saul bygde et alter for Herren. Det var det første alteret han bygde for Herren.

36 Siden sa Saul: «La oss dra nedover og sette etter filisterne i natt og plyndre dem til det lysner av dag. Ikke en eneste en av dem skal bli igjen.» De svarte: «Gjør helt som du synes.» Men presten sa: «La oss først tre fram for Gud.»

37 Så ba Saul Gud om råd: «Skal jeg dra nedover etter filisterne? Vil du gi dem i Israels hender?» Men Gud svarte ham ikke den dagen.

38 Da sa Saul: «Kom hit, alle høvdinger i folket. Ransak og finn ut hva det er for en synd som er gjort i dag.

39 For så sant Herren lever, han som gir Israel seier: Om det så er Jonatan, min egen sønn, som bærer skylden, skal han dø.» Men ikke én i hæren svarte ham.

40 Da sa han til hele Israel: «Still dere på den ene siden, så skal jeg og Jonatan, sønnen min, stå på den andre.» Folket svarte Saul: «Gjør det du synes er best.»

41 Saul sa til Herren, Israels Gud: «La sannheten komme fram!» Og loddet falt på Jonatan og Saul, men folket gikk fri.

42 Så sa Saul: «Kast lodd mellom meg og Jonatan, sønnen min.» Og loddet falt på Jonatan.

43 Da sa Saul til Jonatan: «Fortell meg hva du har gjort.» Jonatan fortalte ham det: «Jeg tok litt honning på enden av staven som jeg hadde i hånden, og smakte på den. Her står jeg. Jeg er rede til å dø.»

44 Saul sa: «Måtte Gud la det gå meg ille både nå og siden om du ikke må døetter dette, Jonatan.»

45 Men folket sa til Saul: «Skal Jonatan dø, han som har vunnetdenne store seieren for Israel? Aldri!så sant Herren lever, ikke et hårstrå skal falle fra hodet hans og ned på bakken. For han har hatt Gud med seg i det han har gjort i dag.» Slik berget folket Jonatan, og han slapp å dø.

46 Någa Saul opp å forfølge filisterne og dro oppover igjen, mens filisterne fór hjem til sitt.

47 Da Saul hadde sikret seg kongs makten over Israel, førte han krig mot alle fiendene sine rundt omkring: mot moabittene, ammonittene og edomittene, mot kongene i Soba og mot filisterne. Og hvor han så vendte seg, vant han seier.

48 Saul gjorde storverk. Han slo amalekittene og berget Israel fra dem som plyndret dem.

49 Sauls sønner var Jonatan, Jisjvi og Malki-Sjua. Den eldste av hans to døtre het Merab og den yngste Mikal.

50 Sauls kone het Ahinoam, hun var datter av Ahimaas. Hærføreren hans het Abner. Han var sønn av Ner, Sauls onkel.

51 Kisj, far til Saul, og Ner, far til Abner, var sønner av Abiel.

52 Krigen mot filisterne var hard så lenge Saul levde. Og når Saul så en heltemodig og djerv mann, tok han ham i sin tjeneste.

15

1 Samuel sa til Saul: «Det var meg Herren sendte for åsalve deg til konge over hans folk, over Israel. Hør nå Herrens ord!

2 Så sier Herren over hærskarene: Jeg krever amalekittene til regnskap for det de gjorde mot israelittene da de dro opp fra Egypt. De sperret veien for dem.

3 Dra nåut og slåamalekittene. Slåalt som tilhører dem, med bann. Spar ingen. Drep menn og kvinner, småbarn og spedbarn, okser og sauer, kameler og esler!»

4 Saul kalte folket til våpen og mønstret dem i Tela'im. Det var to hundretusen fotfolk foruten ti tusen judeere.

5 Da Saul kom til amalekittenes by, la han seg i bakhold i det tørre elveleiet.

6 Til kenittene sa han: «Skill lag med amalekittene og dra bort, så jeg ikke utrydder dere sammen med dem. For dere gjorde vel mot israelittene da de dro opp fra Egypt.» Da skilte kenittene lag med amalekittene.

7 Saul slo amalekittene og forfulgtedem fra Havila til bortimot Sjur, like ved Egypt.

8 Han fanget amalekittkongen Agag levende. Hele folket slo han med bann og hogg dem ned med sverd.

9 Men Saul og hans menn sparte Agag og det beste av småfeet og storfeet, gjøfeet og lammene. De sparte alt som var noe verdt, og ville ikke slådet med bann. Men alt som var verdiløst og dårlig, bannlyste de.

10 Da kom Herrens ord til Samuel:

11 «Jeg angrer at jeg gjorde Saul til konge, for han har vendt seg bort fra meg og ikke gjort som jeg har sagt.» Samuel ble harm og ropte til Herren hele natten.

12 Morgenen etter sto han tidlig opp for å møte Saul. Da ble det meldt til Samuel: «Saul kom til Karmel, og der reiste han et minnesmerke over seg selv. Så brøt han opp og dro nedover til Gilgal.»

13 Da Samuel kom til Saul, sa Saul til ham: «Velsignet er du av Herren! Jeg har gjort som Herren har sagt.»

14 Samuel sa: «Hva er det da for breking som låter for ørene mine, og hva er det for rautingjeg hører?»

15 «Det er noen dyr de har tatt med fra amalekittene», svarte Saul. «Krigsfolket sparte det beste av småfeet og storfeet for åofre det til Herren din Gud, men resten har vi bannlyst.»

16 Da sa Samuel til Saul: «Slutt! Jeg skal fortelle deg hva Herren har sagt til meg i natt.» «Si det!» svarte Saul.

17 Samuel sa: «Selv om du er liten i egne øyne, er du likevel høvding for Israels stammer.Herren salvet deg til konge over Israel.

18 Han sendte deg av sted og sa: gå og slådisse syndige amalekittene med bann, og kjemp mot dem til du har gjort ende på dem!

19 Hvorfor adlød du ikke Herrens ord, men kastet deg over byttet og gjorde det som var ondt i Herrens øyne?»

20 Saul svarte: «Jeg adlød Herrens ord og gikk den veien Herren sendte meg. Jeg førte Agag, amalekittkongen, hit og slo amalekittene med bann.

21 Men krigsfolket tok en del småfe og storfe av byttet, det beste av det som var bannlyst, for åofre det til Herren din Gud her i Gilgal.»

22 Da sa Samuel: «Har Herren sin glede i brennoffer og slaktoffer like mye som i lydighet mot Herrens ord? Nei, å adlyde er bedre enn slaktoffer, å lytte er bedre enn fett av værer.

23 For trass er som spådomssynd, ulydighet er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet deg som konge.»

24 Da sa Saul til Samuel: «Jeg har syndet, for jeg har brutt Herrens bud og dine ord. Jeg var redd folket og ga etter for dem.

25 Men tilgi nåmin synd og bli med meg tilbake, så jeg kan tilbe Herren.»

26 Samuel svarte: «Jeg blir ikke med deg tilbake. For du har forkastet Herrens ord, og Herren har forkastet deg. Du skal ikke lenger være konge over Israel.»

27 Han snudde seg og ville gå. Men Saul grep fatt i kanten på kappen hans, så den revnet.

28 Da sa Samuel til ham: «I dag har Herren revet kongedømmet over Israel fra deg og gitt det til en annen, en som er bedre enn du.

29 Han som er Israels ære, lyver ikke og angrer ikke. For han er ikke et menneske, en som angrer.»

30 Saul svarte: «Jeg har syndet. Men vis meg likevel ære mens de eldste i mitt folk og hele Israel er til stede. Bli med meg tilbake så jeg kan tilbe Herren din Gud.»

31 Da fulgte Samuel Saul tilbake, og Saul tilba Herren.

32 Deretter sa Samuel: «Før Agag, amalekittkongen, hit til meg.» Skjelvende gikk Agag fram for ham og sa: «Sannelig, døden er bitter!»

33 Samuel svarte: «Som ditt sverd rev barna bort fra mødrene, skal din mor bli barnløs, mer enn andre kvinner.» Så hogg Samuel Agag ned for Herrens ansikt i Gilgal.

34 Deretter gikk Samuel til Rama, og Saul dro hjem til Sauls Gibea.

35 Til sin dødsdag så Samuel aldri Saul igjen, for han sørget over Saul. Men Herren angret at han hadde gjort Saul til konge over Israel.

16

1 Herren sa til Samuel: «Hvor lenge vil du sørge over Saul? Jeg har forkastet ham som konge over Israel. Fyll hornet ditt med olje og gå! Jeg sender deg til Isai i Betlehem, for jeg har sett meg ut en av hans sønner til konge.»

2 Samuel svarte: «Hvordan kan jeg gådit? får Saul høre det, dreper han meg.» Da sa Herren: «Ta med deg en kvige og si at du kommer for åofre til Herren.

3 Be så Isai komme til ofringen! Jeg skal fortelle deg hva du siden skal gjøre. Ham jeg viser deg, skal du salve for meg.»

4 Samuel gjorde som Herren hadde sagt. Da han kom til Betlehem, gikk byens eldste skjelvende imot ham og spurte: «Kommer du i fredelig ærend?»

5 Han svarte: «Ja, jeg har kommet for åofre til Herren. Gjør dere rene og hellige og kom med meg til ofringen.» Så helliget han Isai og sønnene hans og innbød dem til ofringen.

6 Da de så kom og han fikk se Eliab, sa han til seg selv: «Her foran Herren står nåhans salvede.»

7 Men Herren sa til Samuel: «Se ikke på hans utseende og høye vekst, for jeg har forkastet ham. Her gjelder ikke det som mennesker ser. For mennesker ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet.»

8 Da ropte Isai på Abinadab og lot ham tre fram for Samuel. Men Samuel sa: «Heller ikke ham har Herrenutvalgt.»

9 Så lot Isai Sjamma tre fram; men Samuel sa: «Heller ikke ham har Herrenutvalgt.»

10 Slik lot Isai de sju sønnene tre fram for Samuel. Men Samuel sa til Isai: «Herren har ikke utvalgt noen av disse.»

11 Da spurte Samuel: «Var dette alle gutten e dine?» «Nei», svarte Isai, «det er enda en igjen, den yngste. Han er ute og gjeter småfeet.» «Send bud etter ham!» sa Samuel. «Vi setter oss ikke til bords før han kommer.»

12 Så sendte Isai bud etter ham. Han var rødkinnet, hadde vakre øyne og et godtutseende.Herren sa: «Reis deg og salv ham! For han er det.»

13 Da tok Samuel hornet med olje og salvet ham midt blant brødrene hans. Fra den dagen kom Herrens ånd over David og var med ham siden. Så brøt Samuel opp og dro tilbake til Rama.

14 Herrens ånd forlot Saul, og en ond ånd fra Herren skremte ham.

15 Da sa Sauls menn til ham: «Vi ser at en ond ånd fra Gud skremmer deg.

16 Si bare fra, herre, så skal dine tjenere som står her foran deg, lete fram en mann som kan spille på harpe. Når en ond ånd fra Gud kommer over deg, skal han spille på harpen. Det vil gi deg lindring.»

17 Saul svarte: «Ja, finn meg en mann som er flink til åspille, og før ham hit til meg!»

18 En av de unge mennene sa: «Jeg har sett en sønn av Isai fra Betlehem som kan spille. Han er en modig og djerv kriger; han snakker forstandig og har et godtutseende. Og Herren er med ham.»

19 Så sendte Saul bud til Isai og sa: «Send hit til meg din sønn David, han som gjeter småfeet!»

20 Da tok Isai et esel, lesset det med brød, en skinnsekk med vin og et kje, og han sendte det med sin sønn David til Saul.

21 Slik kom David til Saul og begynte i tjeneste hos ham. Saul ble meget glad i ham og gjorde ham til sin våpenbærer.

22 Han sendte bud til Isai og sa: «La David få bli i min tjeneste, for jeg synes godt om ham.»

23 Når så en ond ånd fra Gud kom over Saul, tok David fram harpen og spilte på den, og Saul fikk lindring. Det ble bedre med ham, og den onde ånden forlot ham.

17

1 Filisterne samlet hærene sine til kamp. De kom sammen ved Soko i Juda og slo leir ved Efes-Dammim mellom Soko og Aseka.

2 Saul og israelittene samlet seg også. De slo leir i Ela-dalen og gjorde seg klar til kamp mot filisterne.

3 Filisterne sto oppstilt i den ene fjellskråningen og israelittene i den andre. Bare dalen var mellom dem.

4 Da trådte det fram fra filisternes rekker en mann somutfordret til tvekamp. Han het Goliat og var fra Gat. Han var seks alen og et fingerspenn høy.

5 På hodet hadde han en bronsehjelm, og han var kledd i en skjellbrynje av bronse. Den veide fem tusen sjekel.

6 På leggene hadde han bronseskinner, og på ryggen bar han en sabel av bronse.

7 Skaftet på spydet hans var tykt som en vevbom, og spydspissen var av jern og veide seks hundresjekel. Skjoldbæreren gikk foran ham.

8 Goliat stilte seg opp og ropte til Israels hær: «Hvorfor drar dere ut og gjør dere klar til kamp? Er ikke jeg en filister og dere Sauls tjenere? Velg ut en mann og send ham ned til meg!

9 Hvis han kan kjempe med meg og felle meg, skal vi være slaver for dere. Men hvis jeg vinner over ham og feller ham, skal dere være våre slaver og tjene oss.»

10 Og filisteren fortsatte: «I dag har jeg hånt Israels hær. Send hit en mann, så skal vi kjempe med hverandre.»

11 Da Saul og alle israelittene hørte hva filisteren sa, ble de svært redde og mistet motet.

12 David var sønn av Isai, som tilhørte Efrat-slekten fra Betlehem i Juda. Denne mannen hadde åtte sønner. På Sauls tid var Isai gammel og skrøpelig.

13 Isais tre eldste sønner hadde fulgt Saul i krigen. Av disse tre sønnene som hadde gått i krigen, het den eldste Eliab, den andre Abinadab og den tredje Sjamma.

14 David var den yngste. De tre eldste hadde fulgt Saul.

15 Men David gikk ofte hjem fra Saul for ågjete småfeet til faren i Betlehem.

16 Morgen og kveld kom filisteren fram. I førti dager bød han seg fram til kamp.

17 Da sa Isai til David, sønnen sin: «Ta med en efa av dette ristede kornet og disse ti brødene og skynd deg til brødrene dine i leiren!

18 Og disse ti ostestykkene skal du ha med til tusenmannsføreren. Finn ut hvordan brødrene dine har det, og få et tegn på at de lever!

19 De og alle de andre israelittene er sammen med Saul i Ela-dalen og fører krig mot filisterne.»

20 Morgenen etter sto David tidlig opp og overlot småfeet til en gjeter. Så tok han det han skulle ha med, og gikk av sted slik Isai hadde gitt ham beskjed om. Da han kom til leiren, gikk hæren nettopp ut for å stille seg opp, og krigsropet ljomet.

21 Israelittene og filisterne stilte seg opp i slagorden midt imot hverandre.

22 David la sakene sine fra seg hos vakten som hadde tilsyn med krigsutstyret. Så sprang han bort til hæren, fant brødrene sine og hilste på dem.

23 Mens han snakket med dem, trådte tvekjemperen, filisteren Goliat fra Gat, fram fra filisternes rekker. Han ropte de samme ordene som tidligere, og nåhørte også David det.

24 Alle israelittene flyktet for Goliat straks de fikk se ham. De var svært redde.

25 Og de sa seg imellom: «Ser dere den mannen som kommer fram der? Han kommer for åhåne Israel. Den som feller ham, vil kongen gi stor rikdom og sin datter med, og hans slekt skal være fritatt for skatt i Israel.»

26 David spurte de mennene som sto sammen med ham: «Hva var det han skulle få, den mannen som feller filisteren og tar en slik vanære bort fra Israel? Hvem er han vel, denneuomskårne filisteren som våger åhåne den levende Guds hær?»

27 Folket gjentok det som var sagt: Det og det skal han få som feller ham.

28 Eliab, Davids eldste bror, hørte hva han snakket med mennene om. Han ble sint på David og sa: «Hvorfor er du kommet hit ned? Hvem har du fått til ågjete den lille saueflokken ute i ørkenen? Jeg vet hvor frekk og ond du er. Du er bare kommet hit ned for å se på slaget.»

29 «Hva galt har jeg någjort?» svarte David. «Jeg spurte jo bare!»

30 Så vendte han seg fra broren og gjentok spørsmålet for en annen. Og folket ga ham det samme svaret som første gang.

31 Det ble snart kjent hva David hadde sagt, og det ble kunngjort for Saul, som sendte bud etter ham.

32 David sa til Saul: «Ingen må miste motet! Din tjener skal gå og kjempe med denne filisteren.»

33 Men Saul svarte: «Du kan ikke gåmot filisteren og kjempe med ham; du er jo bareunggutten, og han har vært kriger fraungdommen av.»

34 Da sa David: «Din tjener har gjett småfeet for sin far. Kom det da en løve eller en bjørn og tok et fe fra flokken,

35 sprang jeg etter den, slo den og rev feet ut av gapet på den. Og reiste den seg mot meg, grep jeg den i manken og slo den i hjel.

36 Både løve og bjørn har din tjener felt, og det skal gådenneuomskårne filisteren som dem; for han har hånt den levende Guds hær.»

37 Og David la til: «Herren, som har berget meg fra løve og bjørn, han skal også berge meg fra denne filisteren.» Da sa Saul til David: «Gå, måtte Herren være med deg!»

38 Saul lot David få sine egne klær, satte en bronsehjelm på hodet hans og iførte ham en brynje.

39 David bandt Sauls sverdutenpåklærne og forsøkte å gå , men forgjeves. For han hadde aldri prøvd det før. «Jeg greier ikke å gå med dette på meg», sa han til Saul, «jeg er ikke vant til det.» Så la han det av seg,

40 og i stedet tok han staven sin i hånden, valgte seg ut fem glatte steiner fra elveleiet og puttetdem i gjetervesken som han bar over skulderen. Slyngen hadde han i hånden. Så gikk han fram mot filisteren.

41 Imens kom filisteren nærmere og nærmere David, og skjoldbæreren gikk foran ham.

42 Da filisteren så fram for seg og fikk øye på David, fnyste han foraktelig av ham. For David var jo bareunggutten, rødkinnet og vakker å se til.

43 «Tror du jeg er en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?» ropte filisteren til David. Og han forbannet David ved sine guder.

44 «Kom hit til meg», sa han, «så skal jeg gi kjøttet ditt til fuglene under himmelen og dyrene på marken.»

45 David svarte: «Du kommer mot meg med sverd, spyd og sabel, men jeg kommer mot deg i navnet til Herren over hærskarene, han som er Gud for Israels hær, han som du har hånt.

46 I dag vil Herren gi deg i min hånd. Jeg skal slå deg i hjel og hugge hodet av deg. Og liket ditt og likene fra filisterhæren skal jeg i dag gi til fuglene under himmelen og til villdyrene på jorden. Så skal hele jorden forstå at Israel har en Gud.

47 Og alt dette folket som er samlet, skal forstå at det ikke er med sverd og spyd Herren gir seier. Det er Herren som rår for krigen, og han skal overgi dere i våre hender.»

48 Da filisteren begynte åbevege seg mot David igjen, sprang David raskt fram foran hæren for å møte ham.

49 Han stakk hånden ned i vesken og tok opp en stein. Den slynget han ut så den traff filisteren i pannen. Steinen gikk dypt inn i pannen hans, og han stupte med ansiktet mot jorden.

50 Slik vant David over filisteren med slynge og stein. Han felte filisteren og slo ham i hjel, enda han ikke hadde noe sverd i hånden.

51 David sprang bort til filisteren, tok sverdet hans og dro det ut av sliren og drepte ham. Så hogg han hodet av ham. Da filisterne så at kjempen deres var død, flyktet de.

52 Men israelittene og judeerne stormet fram med høye krigsrop og forfulgtedem helt til Gat og til portene i Ekron. Det låfalne filistere langs veien fra Sjaarajim like til Gat og Ekron.

53 Da forfulgte ikke israelittene filisterne lenger, men vendte tilbake og plyndret leiren deres.

54 David tok filisterens hode og brakte det til Jerusalem, men våpnene hans la han i teltet sitt.

55 Da Saul så David gå fram mot filisteren, sa han til Abner, hærføreren sin: «Abner, hvem er denneungguttensønn av?» «Så sant du lever, konge», svarte Abner, «det vet jeg ikke.»

56 Kongen sa: «Finn ut hvem denneungguttener sønn av.»

57 Da David kom tilbake etter at han hadde felt filisteren, tok Abner ham og førte ham fram for Saul. Han holdt ennå hodet til filisteren i hånden.

58 Saul spurte: «Hvem er du sønn av, unge mann?» David svarte: «Jeg er sønn av din tjener Isai fra Betlehem.»

18

1 Da David hadde snakket med Saul, ble Jonatan nær knyttet til David, og han fikk ham så kjær som sitt eget liv.

2 Samme dag tok Saul David til seg og lot ham ikke mer få vende tilbake til sitt hjem.

3 Jonatan slutteten pakt med David fordi han hadde fått ham så kjær som sitt eget liv.

4 Han tok av seg kappen han hadde på, og ga den til David sammen med stridsklærne og sverdet, buen og beltet.

5 David dro ut i krigen, og han hadde lykken med seg overalt hvor Saul sendte ham. Derfor ga Saul ham kommando over sine krigere. Hele folket beundret ham, også Sauls menn.

6 Da hæren kom hjem etter at David hadde felt filisteren, kom kvinnene syngende og dansende ut fra alle byene i Israel for å møte kong Saul med trommer, gledesrop og triangelspill.

7 Mens de danset, sang kvinnene: «Saul slo tusener, men David slo titusener.»

8 Da ble Saul brennende harm. Han mislikte disse ordene og sa: «De gir David æren for titusener, men meg bare for tusener. Nåmangler han bare kongs makten!»

9 Fra den dagen så Saul skjevt til David.

10 Dagen etter kom det en ond ånd fra Gud over Saul. Han ble helt fra seg inne i huset, og David spilte på harpen, som han gjorde hver dag. Saul hadde et spyd i hånden.

11 Han kastet spydet mot David og tenkte: «Nåspidder jeg ham til veggen.» Men David bøyde seg unna for ham to ganger.

12 Da ble Saul redd David; for Herren var med ham, men Saul hadde han veket fra.

13 Derfor sendte Saul ham fra seg og satte ham til høvding over tusen mann. David førte hæren ut i kamp og hjem igjen.

14 David lyktes med alle sine oppdrag, for Herren var med ham.

15 Da Saul så at det gikk godt for David, ble han enda mer redd ham.

16 Men hele Israel og Juda holdt av David, for det var han som førte dem ut i kamp og hjem igjen.

17 En dag sa Saul til David: «Her er Merab, den eldste datteren min. Henne gir jeg deg til kone. Vis meg til gjengjeld at du er en djerv mann og fører Herrens kriger.» For Saul sa til seg selv: «Jeg vil ikke legge hånd på ham; det skal filisterne gjøre.»

18 David svarte Saul: «Hvem er vel jeg i Israel, og hva er vel min slekt og min fars familie, siden jeg skal bli kongens svigersønn?»

19 Men på den tiden da David skulle få Merab, Sauls datter, ble hun giftet bort til Adriel fra Mehola.

20 Men Sauls datter, Mikal, hadde fått David kjær. Da Saul fikk vite det, syntes han godt om det.

21 «Han skal få henne», tenkte Saul. «Hun kan bli en snare for ham så han kommer i filisternes vold.» Derfor sa Saul til David for andre gang: «Du skal bli min svigersønn.»

22 Så bød Saul sine menn at de skulle snakke med David i fortrolighet og si: «Kongen liker deg godt, og alle hans menn holder av deg. Nåkan du bli kongens svigersønn.»

23 Da mennene til Saul hvisket dette i øret på David, sa han: «Tror dere det er så lett å bli kongens svigersønn? Jeg er en fattig mann av lav ætt.»

24 Mennene til Saul fortalte kongen hva David hadde svart.

25 Da sa Saul: «Gåog si til David at kongen ikke vil ha noen annen festegave enn forhuden av hundrefilistere; slik vil han hevne seg på fiendene sine.» For Saul regnet med at filisterne ville drepe David.

26 Da mennene til Saul fortalte David hva Saul hadde sagt, var David glad for at han skulle bli kongens svigersønn. Og før tiden var ute,

27 brøt David opp og dro av sted med folkene sine. Han felte to hundrefilistere. Så tok han forhudenederes med seg, og de ble talt opp for kongen, slik at David kunne bli kongens svigersønn. Da ga Saul ham sin datter Mikal til kone.

28 Men da Saul så at Herren var med David, og forsto at hans datter Mikal hadde ham kjær,

29 ble han enda reddere David. Siden var Saul Davids fiende all sin dag.

30 Filisterhøvdingene rykket ofte ut i kamp. Og hver gang de dro ut, gikk det bedre for David enn for alle de andre mennene til Saul, og han vant stort ry.

19

1 En gang snakket Saul med sin sønn Jonatan og med alle sine menn om å få David drept. Men Jonatan, Sauls sønn, holdt meget av David.

2 Derfor fortalte han dette til David og sa: «Min far Saul har til hensikt ådrepe deg. Ta deg i vare i morgen tidlig! Finn deg et skjulested og gjem deg der!

3 så vil jeg gå ut på marken hvor du er, og ståved siden av min far. Jeg vil snakke med ham om deg, og merker jeg noe, skal jeg si deg det.»

4 Jonatan talte Davids sak hos sin far Saul. Han sa: «Kongen må ikke gjøre urettmot sin tjener David, for han har ikke gjorturettmot deg. Det han har gjort, har snarere vært til stort gagn for deg.

5 Han satte livet på spill og felte filisteren, og Herren lot hele Israel vinne en stor seier. Du så det selv og gledet deg. Hvorfor vil du da synde ved å lauskyldig blod flyte og drepe David uten grunn?»

6 Saul hørte på Jonatan og sverget: «Så sant Herren lever, han skal ikke miste livet!»

7 Da ropte Jonatan på David og fortalte ham alt sammen. Jonatan førte David fram for Saul, og David ble hos ham som før.

8 Krigen fortsatte, og David dro ut og kjempet mot filisterne. De led et stort nederlag og flyktet for ham.

9 En dag kom det en ond ånd fra Herren over Saul mens han satt i huset sitt med spydet i hånden og David spilte på harpen.

10 Saul prøvde åspidde David til veggen med spydet. Men David bøyde unna for Saul, og spydet fór i veggen. David flyktet og kom seg unna samme natt.

11 Saul sendte noen menn til Davids hus for åvokte på ham og drepe ham om morgenen. Men Mikal, Davids kone, varslet ham om det og sa: «Kommer du deg ikke i sikkerhet i natt, blir du drept i morgen.»

12 Så firte Mikal David ned fra vinduet, og han flyktet og kom seg bort.

13 Etterpåtok hun terafene og la dem i sengen. Hun la et teppe av geiteragg ved hodet på dem og bredte sengeteppet over.

14 Da Saulsutsendinger kom for å hen David, sa hun: «Han er syk.»

15 Så sendte Saul de samme mennene for å se David og sa: «Bær ham hit til meg i sengen. Han skal dø.»

16 Men da mennene kom inn, fikk de se terafene i sengen med teppet av geiteragg ved hodet.

17 Saul sa til Mikal: «Hvorfor har du narret meg slik og hjulpetfienden min til å slippe unna?» Mikal svarte: «Han sa til meg: Hjelp meg å slippe bort, ellers dreper jeg deg.»

18 Da David hadde flyktet og var kommet seg unna, dro han til Samuel i Rama og fortalte ham alt det Saul hadde gjort mot ham. Så gikk han og Samuel til Nevajot og slo seg til der.

19 Da Saul fikk vite at David var i Nevajot ved Rama,

20 sendte han noen menn dit for å hen ham. Men da de fikk se profetflokken, som var i profetisk henrykkelse, og Samuel, som sto foran dem, kom Guds ånd over Saulsutsendinger, og de ble grepet av profetisk henrykkelse, de også.

21 Saul fikk vite om dette og sendte andre menn. Men det gikk på samme må te med dem. Saul sendte folk av sted for tredje gang, men de kom i profetisk henrykkelse, de også.

22 Til slutt gikk han selv til Rama, og da han kom til den store brønnen i Seku, spurte han: «Hvor er Samuel og David?» De svarte: «I Nevajot ved Rama.»

23 Så gikk han dit, til Nevajot ved Rama. Men Guds ånd kom over ham også, og han gikk i profetisk henrykkelse hele veien til Nevajot ved Rama.

24 Saul rev av seg klærne og sto foran Samuel, grepet av profetisk henrykkelse som de andre, helt til han falt over ende. Og han ble liggende naken hele dagen og hele natten. Derfor sier folk: «Er også Saul blant profetene?»

20

1 David flyktet fra Nevajot ved Rama. Han kom til Jonatan og sa: «Hva har jeg gjort? Hva ondt og galt har jeg gjort mot din far siden han vil ta livet av meg?»

2 Jonatan svarte: «Langt ifra! Du skal ikke dø! Min far gjør jo aldri noe, verken stort eller smått, uten at han lar meg få vite det. Hvorfor skulle han så skjule dette for meg? Slik er det ikke.»

3 Men David svarte med en ed: «Din far vet godt at du ser på meg med velvilje. Derfor tenker han: Dette må ikke Jonatan få vite, det ville gjøre ham vondt. Men så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.»

4 Da sa Jonatan til David: «Alt det du ønsker, vil jeg gjøre for deg.»

5 David svarte: «I morgen er det nymåne. Da skulle jeg sitte til bords med kongen. Men lar du meg gå, gjemmer jeg meg ute på marken til tredje kvelden.

6 Skulle så din far savne meg, må du si: David ba meg inntrengende om lov til å dra hjem til Betlehem i all hast, for der holder hele slekten sin årlige offerfest.

7 Sier han da: Det er bra, så kan din tjener være trygg. Men farer han opp i sinne, kan du være sikker på at han er bestemt på å gjøre meg noe vondt.

8 Vær trofast mot meg, for du har inngått en vennskapspakt med din tjener for Herrens ansikt. Men har jeg gjort meg skyldig i noen synd, så drep meg du! Hvorfor skulle du vel føre meg til din far?»

9 Jonatan svarte: «Det skal aldri hende deg! får jeg vite at min far har besluttetågjøre deg noe vondt, skal jeg nok si deg det.»

10 Da spurte David: «Hvem skal varsle meg dersom din far gir etuforsonlig svar?»

11 Jonatan sa: «Kom, la oss gå ut på marken!» Så gikk de to ut på marken.

12 Der sa Jonatan til David: «Ved Herren, Israels Gud, i morgen eller i overmorgen på denne tiden skal jeg ha funnet ut av hva min far har i sinne. Enten det da ser bra ut for deg eller ikke, skal jeg sende bud til deg og la deg få vite det.

13 Måtte Herren la det gå meg ille både nå og siden hvis min far finner for godt åføreulykke over deg uten at jeg varsler deg og hjelper deg til å komme unna, så du kan dra din vei i fred. måtte Herren være med deg, som han har vært med min far.

14 Så lenge jeg lever, må du være trofast mot meg slik Herren er det. Og når jeg dør,

15 mådu aldri ta din trofasthet bort fra mitt hus! Når Herren harutryddet alle Davids fiender fra jorden,

16 måtte da Jonatans navn ikke bliutryddet, men leve sammen med Davids hus! måtte Herren ta hevn over Davids fiender!»

17 Så bekreftet Jonatan enda en gang sin ed til David, for han holdt av ham; han hadde David like kjær som sitt eget liv.

18 Siden sa Jonatan til ham: «I morgen er det nymåne, og du vil bli savnet når din plass er tom.

19 Men i overmorgen skal du gåned til det stedet hvor du gjemte deg den dagenugjerningen skulle ha vært utført, og holde deg i nærheten av Etsel-steinen.

20 Så skal jeg skyte tre piler mot den ene siden av den, som om jeg skjøt mot et mål,

21 og sende gutten min av sted for å finne pilene. Sier jeg da til gutten: Pilene ligger på denne siden av deg, hent dem! –såkan du komme fram. Du kan være trygg;så sant Herren lever, det er ingen fare.

22 Men sier jeg tilunggutten: Pilene ligger bortenfor deg, –sådra din vei! For da sender Herren deg av sted.

23 Det løftet vi har gitt hverandre, jeg og du, det er Herren vitne om for alltid.»

24 Så gjemte David seg ute på marken. Nymånedagen kom, og kongen satte seg til bords for å spise.

25 Han satt på sin vanlige plass, i høysetet ved veggen. Jonatan satte seg rett imot ham, Abner satt ved siden av Saul. Men Davids plass sto tom.

26 Saul sa ikke noe den dagen, for han tenkte: «Det har vel hendt ham noe så han ikke er ren; han har ikke fått renset seg ennå.»

27 Men da Davids plass sto tom også neste dag, dagen etter nymåne, da sa Saul til Jonatan, sønnen sin: «Hvorfor er ikke Isais sønn kommet til måltidet verken i går eller i dag?»

28 Jonatan svarte: «David ba meg inntrengende om lov til å dra til Betlehem.

29 Kjære, la meg få dra, sa han, for vår slekt holder offerfest der i byen, og min bror har bedt meg komme. Om du ser på meg med velvilje, så la meg få dra av sted og hilse på mine slektninger! –Derfor er han ikke kommet til kongens bord.»

30 Da ble Saul rasende på Jonatan og sa til ham: «Du sønn av en dårlig og gjenstridig kvinne! Var det ikke det jeg visste at du harutvalgt deg denne Isai-sønnen til skam for deg selv og til skam for din mors nakenhet.

31 Så lenge Isai-sønnen lever på jorden, står verken du eller ditt kongedømme trygt. Send bud og hent ham hit til meg, for nå skal han dø!»

32 «Hvorfor skal han dø?» spurte Jonatan. «Hva galt har han gjort?»

33 Men Saul løftet spydet og ville støte det gjennom ham. Da forsto Jonatan at faren ville drepe David.

34 Han reiste seg fra bordet i brennende harme og smakte ikke mat den andre nymånedagen. Så opprørt var han for Davids skyld, for faren hadde ydmyket ham.

35 Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til den tid han hadde avtalt med David, og han hadde en liten gutt med seg.

36 Han sa til gutten: «Spring og finn pilene som jeg skyter!» Mens gutten sprang, skjøt han pilen forbi ham.

37 Og da gutten kom til det stedet hvor den lå, den pilen Jonatan hadde skutt, ropte Jonatan etter ham: «Ligger ikke pilen bortenfor deg?»

38 Og så ropte han: «Skynd deg, vær snar! Stå ikke der!» gutten tok opp pilen og kom tilbake til sin herre.

39 Han forsto ingen ting. Det var bare Jonatan og David som visste hva dette gjaldt.

40 Jonatan ga våpnene sine til gutten som var med ham, og sa til ham: «gå inn til byen med dette!»

41 Da gutten var gått, kom David fram fra sørsiden av steinen. Han kastet seg til jorden; tre ganger bøyde han seg. Så kysset de hverandre og gråt begge to. David storgråt.

42 Og Jonatan sa til David: «Gåbort i fred! For vi to har sverget hverandre i Herrens navn at Herren for alltid skal være vitne om løftet mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt.»

43 Så brøt David opp og gikk sin vei, og Jonatan gikk tilbake til byen.

21

1 David dro nå til presten Ahimelek i Nob. Da kom Ahimelek ham skjelvende i møte og spurte: «Hvorfor er du alene og har ingen med deg?»

2 David svarte ham: «Kongen har gitt meg et oppdrag. Og han sa til meg: Ingen må få vite noe om det oppdraget jeg har gitt deg å utføre. Derfor har jeg sagt at mennene mine skal møte på et avtalt sted.

3 Har du noe mat for hånden? La meg få fem brød eller det som finnes her.»

4 Presten sa til David: «Vanlig brød har jeg ikke, men hellig brød kan du få–bare mennene dine har holdt seg borte fra kvinner.»

5 «Vær trygg», svarte David. «Vi har vært avskåret fra samvær med kvinner i flere dager. Hver gang jeg drar ut, er mennenes krigsutstyr blitt helliget, selv når vi er på en vanlig ferd. Hvor mye mer må det ikke da være helliget i dag?»

6 Så ga presten ham hellig brød. For det fantes ikke annet brød enn skuebrødene som var tatt bort fra stedet foran Herrens ansikt. De var blitt byttet ut med ferske brød den samme dagen.

7 Den dagen ble en av Sauls menn holdt tilbake der, for Herrens ansikt. Mannen het Doeg og var fra Edom. Han var den fremste blant Sauls gjetere.

8 David sa til Ahimelek: «Har du ikke et spyd eller et sverd her? Jeg fikk verken sverdet eller de andre våpnene med meg, for det hadde slik hast med kongens ærend.»

9 Presten svarte: «Jo, sverdet til filisteren Goliat, som du slo i hjel i Ela-dalen, henger bak efod-drakten, hyllet inn i en kappe. Vil du ha det, så ta det. Det er ikke noe annet sverd her.» «Det finnes ikke maken til det», sa David. «La meg få det!»

10 Samme dagen brøt David opp og flyktet for Saul. Han kom til Akisj, kongen i Gat.

11 Mennene til Akisj sa til ham: «Er ikke dette David, kongen i landet? Var det ikke om ham de dansende kvinnene sang: Saul slo tusener, men David slo titusener?»

12 David merket seg nøye det de sa, og han ble meget redd for Akisj, kongen i Gat.

13 Han lot som om han var fra vettet og spilte gal når de kom i nærheten av ham. Han risset merker på dørkarmene og siklet i skjegget.

14 Da sa Akisj til mennene sine: «Dere ser vel at mannen er fra vettet. Hvorfor kommer dere til meg med ham?

15 Har jeg ikke nok av galninger siden dere kommer hit med han der, så jeg skal plages med galskapen hans? Skulle en slik en få komme i mitt hus?»

22

1 Så dro David bort derfra og flyktet til hulen ved Adullam. Da brødrene hans og hele hans fars hus fikk høre det, kom de ned til ham der.

2 Alle slags nødlidende, gjeldbundneog misfornøyde samlet seg om ham, og han ble høvding for dem. Om lag fire hundremann sluttetseg til ham.

3 Derfra dro David til Mispe i Moab og sa til moabittkongen: «La min far og mor få komme og bo hos dere til jeg får vite hva Gud vil gjøre for meg.»

4 Så brakte han dem til kongen i Moab, og de bodde der så lenge David holdt til i fjellborgen.

5 Men profeten Gad sa til David: «Du må ikke bli i borgen lenger. Dra bort og kom tilbake til Juda!» Da dro David av sted og kom til Haret-skogen.

6 Saul fikk høre at noen hadde oppdaget David og de mennene som var med ham. Saul satt i Gibeaundertamarisktreet oppe på høyden med spydet i hånden, og alle mennene hans sto omkring ham.

7 Da sa han til mennene som sto der: «Hør på meg, benjaminitter! Tror dere at Isai-sønnen vil gi dere alle sammen jorder og vinmarker? Vil han sette dere til høvdinger over tusen og hundre?

8 Dere har jo alle sammensverget dere mot meg. Ingen av dere varslet meg da sønnen min sluttetpakt med Isai-sønnen. Ingen hadde medfølelse med meg og varslet meg da sønnen min satte min egen tjener opp imot meg, så han ligger i bakhold mot meg slik han någjør.»

9 Da svarte Doeg fra Edom, som sto blant mennene til Saul: «Jeg så at Isai-sønnen kom til Ahimelek, sønn av Ahitub, i Nob.

10 Og Ahimelek ba Herren om råd for ham. Han ga ham reisekost og lot ham få sverdet til filisteren Goliat.»

11 Da sendte kongen bud etter presten Ahimelek, sønn av Ahitub, og hele slekten hans, prestene i Nob. De kom alle til kongen,

12 og Saul sa: «Hør på meg, sønn av Ahitub.» Han svarte: «Ja, herre.»

13 Saul sa til ham: «Hvorfor har dere sammensverget dere mot meg, du og Isai-sønnen? Du ga ham brød og sverd og ba Gud om råd for ham, så han kunne sette seg opp imot meg og ligge i bakhold slik han någjør.»

14 Ahimelek svarte kongen: «Hvem av alle dine menn har så stor tillit som David? Han er kongens svigersønn, høvding for livvakten og høyt aktet i ditt hus.

15 Dette er ikke første gangen jeg ber Gud om råd for ham, langt ifra. Kongen må ikke legge saken over på meg eller noen i min familie. For jeg har ikke visst noe som helst om dette.»

16 Men kongen sa: «Du skal dø, Ahimelek, både du og hele din familie.»

17 Så sa kongen til livvakten som sto omkring ham: «Gå fram og drep Herrens prester! For også de holder med David. De visste at han var på flukt, men de varslet meg ikke.» Men kongens menn ville ikke engang løfte en hånd for årøre ved Herrens prester.

18 Da sa kongen til Doeg: «Gådu fram og hugg prestene ned!» Og Doeg fra Edom gikk fram og hogg ned prestene. Den dagen drepte han åttifem menn som bar efod-drakter av lin.

19 I prestebyen Nob ble menn og kvinner, småbarn og spedbarn, okser, esler og sauer huggetned med sverd.

20 Bare én av sønnene til Ahimelek, sønn av Ahitub, slapp unna; han het Abjatar. Han flyktet til David.

21 Abjatar fortalte David at Saul hadde drept Herrens prester.

22 Da sa David til Abjatar: «Allerede den gangen Doeg fra Edom var der, skjønte jeg at han kom til å fortelle det til Saul. Jeg bærer skylden for alle som er drept i familien din.

23 slå deg til hos meg og vær ikke redd! For han som vil ta livet av meg, vil ta livet av deg også. Hos meg er du trygg.»

23

1 David fikk melding om at filisterne hadde gått til angrep på Ke'ila og plyndret treskeplassene.

2 Da ba han Herren om råd: «Skal jeg dra ut og slådisse filisterne?» Herren svarte: «Dra ut og slåfilisterne og befri Ke'ila.»

3 Men Davids menn sa til ham: «Selv her i Juda er vi ikke trygge, og så skal vi dra til Ke'ila mot filisternes hær?»

4 Enda en gang ba David Herren om råd, og Herren svarte: «Bryt opp og dra ned til Ke'ila. Jeg vil gi filisterne i dine hender.»

5 Så dro David og mennene hans til Ke'ila og kjempet mot filisterne. De drev buskapen deres bort og på førte dem et stort nederlag. Slik berget David folket i Ke'ila.

6 Da Abjatar, sønn av Ahimelek, rømte til David og fulgtemed ham til Ke'ila, hadde han efoden med seg.

7 Saul fikk melding om at David var kommet til Ke'ila, og han sa: «Gud har gitt ham i min hånd. For han stengte seg selv inne da han dro inn i en by med porter og bommer.»

8 Så kalte Saul hele hæren sammen til kamp. Han ville dra ned til Ke'ila for åomringe David og mennene hans.

9 Men da David skjønte at Saul la onde planer mot ham, sa han til presten Abjatar: «Ta fram efoden!»

10 Så sa David: «Herre, Israels Gud! Din tjener har hørt at Saul tenker å komme til Ke'ila og ødelegge byen for min skyld.

11 Vil lederne i Ke'ilautlevere meg til ham? Kommer Saul hit ned, slik som din tjener har fått nyss om?Herre, Israels Gud, fortell din tjener dette!» Herren svarte: «Ja, han kommer hit ned.»

12 David fortsatte: «Vil lederne i Ke'ilautlevere meg og mennene mine til Saul?» Herren svarte: «Ja, de vilutlevere dere.»

13 Nåbrøt David opp med mennene sine, om lag seks hundrei tallet. De dro bort fra Ke'ila og streifet omkring der det falt seg. Men da Saul fikk høre at David hadde sluppetbort fra Ke'ila, lot han være å dra ut.

14 Etter dette holdt David til i ørkenen, i fjellborgene. Han slo seg til i fjellet i Sif-ørkenen. Og Saul lette etter ham hele tiden, men Gud lot ham ikke falle i hans hender.

15 Mens David var i Horesja i Sif-ørkenen, fikk han vite at Saul var dratt ut for ådrepe ham.

16 Men Jonatan, Sauls sønn, dro av sted og kom til David i Horesja. Han hjalp ham å hen nytt mot hos Gud.

17 «Vær ikke redd!» sa han. «Du skal ikke falle i hendene på Saul, min far. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være nest etter deg. også min far Saul vet det.»

18 Så sluttetde to pakt med hverandre for Herrens ansikt. David ble i Horesja, men Jonatan fór hjem igjen.

19 Noen menn fra Sif dro opp til Saul i Gibea og sa: «Vet du at David holder seg skjult hos oss i fjellborgene i Horesja, ved Hakila-høyden som ligger sør for Jesjimon?

20 Så sant du ønsker å komme dit ned, konge, så kom! Vi skal sørge for at du får tak i ham.»

21 Saul svarte: «Velsignet er dere av Herren fordi dere holder med meg.

22 Gånå, og vær fremdeles på vakt! få greie på hvor han ferdes, og hvem som har sett ham der. For folk har sagt meg at han er svært listig.

23 Følg med og finn ut hvor han gjemmer seg blant alle skjulestedene. Kom så tilbake til meg med på litelig melding, og jeg skal bli med dere. Så sant han er i landet, skal jeg lete ham opp blant alle slektene i Juda.»

24 Så brøt de opp og dro til Sif i forveien for Saul. David og mennene hans var da i Maon-ørkenen, på Araba-sletten, sør for Jesjimon.

25 Saul og mennene hans dro ut for ålete etter ham. Men det fikk David vite, og han dro ned til klippen i Maon-ørkenen og ble værende der. Da Saul hørte det, fulgtehan etter David ut i Maon-ørkenen.

26 Saul gikk på den ene siden av fjellet og David og mennene hans på den andre. David flyktet for å komme unna Saul. Men Saul og mennene hans var i ferd med åomringe David og hans menn og ta dem.

27 Da kom det en budbærer til Saul og sa: «Skynd deg og kom! Filisterne har rykket inn i landet.»

28 Da holdt Saul opp med å forfølge David og dro mot filisterne. Derfor kalles dette stedet Sela-ha-Mahlekot, «Skilleklippen» .

24

1 David dro opp derfra og holdt til i fjellborgene ved En-Gedi.

2 Da Saul kom tilbake etter å ha forfulgt filisterne, fikk han vite at David var i ørkenen ved En-Gedi.

3 Saul tok da med seg tre tusenutvalgte menn fra hele Israel og dro av sted for ålete etter David og mennene hans øst for Steinbukkhamrene.

4 Han kom til noen sauekveer ved veien. Der var en hule, og Saul gikk dit inn for å gjøre sitt fornødne. Men innerst inne i hulen satt David og mennene hans.

5 Mennene sa til David: «Nå er den dagen kommet som Herren hadde i tankene da han sa til deg: Jeg skal gi fienden din over i dine hender, så du kan gjøre med ham som du finner for godt.» Så reiste David seg og skarubemerket en flik av Sauls kappe.

6 Men siden kjente David at det stakk ham i hjertet fordi han hadde skåret fliken av Sauls kappe,

7 og han sa til mennene sine: «Måtte Herren fri meg fra å gjøre noe slikt mot min herre, mot Herrens salvede, og legge hånd på ham. For Herrens salvede er han.»

8 David snakket mennene sine til rette og ga dem ikke lov til å gå løs på Saul. Saul forlot hulen for å dra sin vei.

9 Da reiste David seg, gikk ut av hulen og ropte etter ham: «Herre konge!» Saul så seg tilbake, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden.

10 Han sa til Saul: «Hvorfor hører du på folk som sier at jeg prøver å gjøre deg ondt?

11 I dag har du sett med egne øyne at Herren ga deg i mine hender i hulen. De sa at jeg skulle drepe deg. Men jeg sparte deg, for jeg tenkte: Jeg vil ikke legge hånd på min herre, for han er Herrens salvede.

12 Se her, min far, her har jeg fliken av kappen din i hånden. Når jeg har skåret fliken av kappen din uten ådrepe deg, må du da skjønne og forstå at jeg ikke har ondt eller svik i sinne. Jeg har ikke forbrutt meg mot deg. Det er du som er etter meg og vil ta livet av meg.

13 Herren skal dømme mellom meg og deg. Han skal gi meg hevn over deg, men jeg vil ikke legge hånd på deg.

14 Et gammelt ordtak sier: Fraurettferdige kommer deturett. Men jeg vil ikke legge hånd på deg.

15 Hvem er det Israels konge har dratt ut etter? Hvem er det du forfølger? En død hund, en enslig loppe!

16 Men Herren skal være dommer og dømme mellom meg og deg. Han skal se til min sak, føre den og hjelpe meg til min rett mot deg.»

17 Da David hadde sagt alt dette til Saul, sa kongen: «Er ikke dette din stemme, min sønn David?» Så brast han i gråt

18 og sa til David: «Det er du som har rett –ikke jeg. For du har gjort godt mot meg, enda jeg har gjort ondt mot deg.

19 I dag har du vist meg at du vil meg vel. Du drepte meg ikke da Herren hadde gitt meg i din hånd.

20 Hvor er den mann som treffer på sin fiende og lar ham dra sin vei i fred? måtte Herren lønne deg for det du har gjort mot meg i dag.

21 nå vet jeg at du helt sikkert skal bli konge og holde kongedømmet over Israel fast i din hånd.

22 Sverg nåved Herren at du ikke vilutrydde mine etterkommere og ikke utslette mitt navn fra min fars hus.»

23 Dette lovet David med ed. Så dro Saul hjem, og David og mennene hans gikk opp til fjellborgen.

25

1 Samuel døde, og hele Israel kom sammen og holdt sørgehøytid over ham. De gravla ham i hjembyen Rama. David brøt opp og dro videre, ned til Paran-ørkenen.

2 I Maon bodde det en mann som hadde buskapen sin i Karmel. Mannen var svært rik; han eide tre tusen sauer og tusen geiter. Han holdt på åklippe sauene sine i Karmel.

3 Mannen het Nabal og hans kone Abigajil. Hun var en klok og vakker kvinne, men mannen var vrang og ond i all sin ferd. Han var av Kalebs slekt.

4 Ute i ørkenen fikk David høre at Nabal holdt på åklippe sauene sine.

5 Da sendte han ti unge menn av sted og sa til dem: «Dra opp til Karmel, gå til Nabal, hils ham fra meg

6 og si: Til liv! Fred over deg, fred over ditt hus, fred over alt som er ditt.

7 Jeg har hørt at du holder på åklippe sauer. Nå har gjeterne dine vært sammen med oss, og vi har aldri gjort dem noe vondt. Det er heller ikke kommet bort noe for dem så lenge de har vært i Karmel.

8 Spør bare folkene dine, så vil de selv fortelle deg det. Ta vel imot mennene mine, for vi kommer hit på en gledens dag. Gi derfor dine tjenere og din sønn David det du måtte ha for hånden.»

9 Da mennene til David kom til Nabal, gjentok de Davids ord for ham. Så sto de og ventet.

10 Men Nabal svarte dem: «Hvem er David? Hvem er Isai-sønnen? nå om dagen er det så mange slaver som løper bort fra herrene sine.

11 Skulle jeg ta brødet mitt og vannet mitt og feet som jeg har slaktet til dem som klipper for meg, og gi det til folk som jeg ikke vet hvor kommer fra?»

12 Da snudde mennene og gikk sin vei. De kom tilbake og fortalte David alt som hadde hendt.

13 Da sa han til mennene sine: «Spenn sverdet på dere, alle mann!» Det gjorde de, og David spente også sverdet på seg. Omkring fire hundremann fulgteham opp, mens to hundreble igjen ved krigsutstyret.

14 En av tjenesteguttene kom til Abigajil, Nabals kone, og sa: «David sendte noen menn hit fra ørkenen med hilsen til husbonden vår, men han skjelte dem ut.

15 Disse mennene har vært vennlige mot oss. Ingen av dem har gjort oss noe vondt, og det har ikke kommet bort noe for oss så lenge vi var sammen med dem ute på marken.

16 De har vært som en mur omkring oss både natt og dag hele den tiden vi holdt oss nær dem og gjette småfeet.

17 Tenk nåetter og finn ut hva du skal gjøre. Forulykken henger over husbonden vår og hele hans hus. Men selv er han så ondsinnet at ingen tør snakke til ham.»

18 Da tok Abigajil i en fart to hundrebrød, to skinnsekker med vin, fem tilberedte saueskrotter, fem sea ristet korn, hundrerosinkaker og to hundrefikenkaker og lesset det på eslene.

19 Så sa hun til tjenesteguttene sine: «Dra i forveien! Jeg kommer snart etter.» Men til mannen sin, Nabal, sa hun ingenting.

20 Da hun kom ridende på eselet i ly av fjellet, støtte hun på David og mennene hans, som kom imot henne.

21 Men David hadde sagt: «Til ingen nytte har jeg voktet alt det som denne mannen eier, så ikke noe er kommet bort for ham i ørkenen. Han har lønnet godt med ondt.

22 Måtte Gud la det gå meg ille både nå og siden om jeg lar en eneste av mennene hans leve til det blir morgen.»

23 Med det samme Abigajil fikk se David, sprang hun ned av eselet og bøyde seg til jorden for ham.

24 Hun kastet seg ned for føttene hans og sa: «Det er jeg alene som har skylden, herre. La likevel din tjenestekvinne få tale til deg, og hør på det jeg har å si.

25 Bry deg ikke om den ondsinnede Nabal, herre. For som han heter, slik er han. Nabal, ‘dåre’, heter han, og full av dårskap er han. Jeg, din tjenestekvinne, har ikke engang sett de mennene som du sendte, herre.

26 Men så sant Herren lever, og så sant du selv lever, herre, nå har Herren hindret deg i å ta deg selv til rette og forårsake blodbad. måtte fiendene dine, som vil skade deg, herre, bli som Nabal.

27 Ta imot denne gaven som din tjenestekvinne har tatt med til deg, herre, og gi den til de mennene som er med deg på ferdene dine.

28 Tilgi at din tjenestekvinne trenger seg på.Herren skal sannelig gi deg en ætt som består. For det er Herrens kriger du fører, herre, og det skal ikke finnes noe ondt hos deg så lenge du lever.

29 Står noen fram og forfølger deg og vil ta livet av deg, herre, da skal livet ditt være under Herren din Guds vern. Men dine fienders liv skal han slynge bort som steiner fra slyngen.

30 Når Herren gir deg alt det gode han har lovet, herre, og setter deg til fyrste over Israel,

31 da skal du ikke kjenne degutrygg eller ha dårlig samvittighet, herre, over å ha spiltuskyldig blod og tatt deg selv til rette. Men når Herren gjør vel mot deg, så husk på din tjenestekvinne, herre!»

32 David sa til Abigajil: «Velsignet er Herren, Israels Gud, som har sendt deg i møte med meg i dag.

33 Velsignet er din klokskap, og velsignet er du selv som i dag har hindret meg i å føre blodskyld over meg og ta meg selv til rette.

34 Men så sant Herren, Israels Gud, lever, han som har holdt meg fra å gjøre deg noe vondt: Hadde du ikke vært så snar til å møte meg, ville Nabal ikke hatt en eneste mann igjen ved daggry.»

35 Så tok David imot gavene hun hadde med til ham, og sa til henne: «Dra hjem i fred. Jeg har hørt din bønn, løft ditt ansikt!»

36 Da Abigajil kom hjem til Nabal, holdt han fest i huset, en fest som hos en konge. Nabal var lystig til sinns og svært beruset. Derfor fortalte hun ham ingenting før neste morgen.

37 Men om morgenen, da Nabal hadde sovet rusen av seg, fortalte hun ham alt sammen. Da var det som hjertet hans ville stanse, og han ble som en stein.

38 Omkring ti dager senere slo Herren Nabal, og han døde.

39 Da David fikk høre at Nabal var død, sa han: «Velsignet er Herren! Han har tatt hevn over Nabal for den vanæren han førte over meg, og han har holdt sin tjener fra å gjøre noe ondt.Herren har latt Nabals ondskap komme over hans eget hode.» Så sendte David bud til Abigajil og ba henne bli hans kone.

40 Davids menn kom til Abigajil i Karmel og bar fram ærendet sitt for henne. «David har sendt oss til deg, for han vil ha deg til kone», sa de.

41 Da reiste hun seg, bøyde seg med ansiktet mot jorden og sa: «Her er din tjenestekvinne; som en slavekvinne skal jeg vaske føttene til min herres tjenere.»

42 Abigajil skyndte seg å gjøre seg i stand. Hun satte seg på eselet, og fem tjenestejenter gikk med henne. Så fulgtehun sendemennene til David og ble hans kone.

43 David hadde også giftet seg med Ahinoam fra Jisreel. Begge ble de konene hans.

44 Men Saul hadde gitt sin datter Mikal, som var gift med David, til Palti, sønn av Lajisj fra Gallim.

26

1 Mennene fra Sif kom til Saul i Gibea og sa: «Du vet vel at David holder seg skjult ved Hakila-høyden, midt imot Jesjimon?»

2 Da brøt Saul opp og dro ned til Sif-ørkenen med tre tusenutvalgte israelitter for ålete etter David.

3 Saul slo leir på Hakila-høyden, som ligger ved veien midt imot Jesjimon. David holdt til i ørkenen, og da han skjønte at Saul var kommet etter ham dit,

4 sendte han ut spioner og fikk på litelig melding om at Saul var der.

5 Da brøt David opp og kom til det stedet der Saul hadde slått leir. Han så hvor Saul og hærføreren hans, Abner, sønn av Ner, hadde lagt seg til åsove. Saul låmidt inne i leiren med soldatene rundt seg.

6 David tok til orde og spurte hetitten Ahimelek og Abisjai, sønn av Seruja og bror til Joab: «Hvem vil gå med meg ned i leiren til Saul?» Abisjai svarte: «Jeg vil gåned med deg.»

7 Da David og Abisjai kom bort til hæren om natten, lå Saul og sov midt inne i leiren. Spydet hans var stukketned i jorden like ved hodet hans, og Abner og krigsfolket lårundt omkring ham.

8 Abisjai sa til David: «I dag har Gud gitt fienden i din hånd. La meg nåspidde ham til jorden i et eneste støt. Ett støt med spydet er nok.»

9 Men David svarte Abisjai: «Drep ham ikke! Hvem kanustraffet legge hånd på Herrens salvede?»

10 Og han fortsatte: «Så sant Herren lever, Herren skal selv slå ham, enten han dør når hans time kommer, eller han faller i krig.

11 Herren fri meg fra å legge hånd på Herrens salvede! Men ta spydet som står ved hodet hans, og vannkrukken, og la oss gåvår vei.»

12 Så tok David spydet og vannkrukkenved hodet til Saul, og de gikk sin vei. Ingen så det, ingen merket det, og ingen våknet. Alle sov, for Herren hadde latt en dyp søvn komme over dem.

13 Da David var kommet over på den andre siden, stilte han seg opp på en fjellknaus langt borte, slik at det var stor avstand mellom dem.

14 Så ropte han til hæren og til Abner, sønn av Ner: «Skal du ikke svare meg, Abner?» Abner svarte: «Hvem er du som roper hit over til kongen?»

15 David sa til Abner: «Er ikke du en mann? Og hvem er som du i Israel? Hvorfor har du da ikke holdt vakt over din herre, kongen? En av folket kom og ville drepe kongen, herren din.

16 Det er ikke bra, det du har gjort. Så sant Herren lever, dere fortjener ådøalle sammen fordi dere ikke har holdt vakt over deres herre, over Herrens salvede. Se etter, hvor er kongens spyd og vannkrukke, som sto like ved hodet hans?»

17 Saul kjente igjen stemmen til David og ropte: «Er ikke dette din stemme, min sønn David?» David svarte: «Jo, det er min stemme, herre konge.»

18 Og han fortsatte: «Hvorfor forfølger du din tjener, herre? Hva har jeg gjort? Hva ondt har jeg gjort meg skyldig i?

19 Hør nå, herre konge, hva din tjener sier: Er det Herren som har hisset deg opp mot meg, så la ham kjenne duftenav offer. Men er det mennesker, skal de være forbannet for Herrens ansikt. For nåjager de meg bort så jeg ikke får bo i Herrens eget land, og sier: gå din vei og dyrk andre guder!

20 La ikke blodet mitt væte jorden langt borte fra Herrens ansikt. For Israels konge er dratt ut for ålete etter en loppe som når en jager rapphøner i fjellet.»

21 Da sa Saul: «Jeg har gjorturett. Kom tilbake, min sønn David! Jeg skal ikke gjøre deg noe vondt mer siden du satte mitt liv så høyt i dag. Jeg har værtuklokog gjort en stor feil.»

22 David svarte: «Se, her er kongens spyd. La en av mennene komme over og hente det.

23 Herren lønner den som er rettferdig og trofast. Det var Herren som ga deg i mine hender i dag, men jeg ville ikke legge hånd på Herrens salvede.

24 Måtte Herren sette mitt liv like høyt som jeg har satt ditt liv i dag, og fri meg fra all nød.»

25 Da sa Saul til David: «Velsignet er du, min sønn David. Du skal utrette mye og lykkes i alt.» Så dro David sin vei, og Saul vendte hjem igjen.

27

1 David sa til seg selv: «En dag kommer jeg likevel til å miste livet for Sauls hånd. Det beste jeg kan gjøre, er årømme til filisternes land. Da må Saul gi opp ålete etter meg over hele Israel, og jeg kommer meg unna ham.»

2 Så brøt David opp sammen med de seks hundremann som fulgteham, og dro over til Akisj, sønn av Maok, kongen i Gat.

3 David slo seg ned hos Akisj i Gat sammen med mennene sine, hver og en med sitt hus. David hadde med seg begge konene sine, Ahinoam fra Jisreel og Abigajil fra Karmel, hun som hadde vært gift med Nabal.

4 Da Saul fikk vite at David hadde flyktet til Gat, holdt han opp med ålete etter ham.

5 David sa til Akisj: «Om du ser på meg med velvilje, så la meg få bosted i en av landsbyene. Hvorfor skulle jeg, din tjener, bo sammen med deg i kongebyen?»

6 Samme dag lot Akisj ham få Siklag. Derfor har Siklag tilhørt Juda-kongene helt til denne dag.

7 Den tiden David bodde i filisternes land, var ett år og fire måneder.

8 David og mennene hans dro ofte ut på plyndringstokt blant gesjurittene, girsittene og amalekittene. Det var de folkene som hadde bodd i landet fra gammelt av, i retning Sjur og helt til Egypt.

9 Når David herjet landet, sparte han verken menn eller kvinner. Han tok med seg småfe og storfe, esler og kameler og klær og kom tilbake til Akisj med det.

10 Når så Akisj spurte: «Hvor har dere plyndret i dag?» svarte David: «I Judas del av Negev, i jerahmeelittenes del og i kenittenes del.»

11 David lot verken mann eller kvinne bli i live så de kunne komme til Gat, for han tenkte: «De kunne fortelle noe om oss og si at David har gjort slik og slik.» på denne må ten fór David fram så lenge han bodde i filisternes land.

12 Men Akisj stolte på David og tenkte: «Nå har han gjort seg grundigforhatt i sitt eget folk Israel. Han kommer til å være i min tjeneste for alltid.»

28

1 På den tiden samlet filisterne hærene sine for å gå til krig mot Israel. Da sa Akisj til David: «Du vet vel at både du og mennene dine må følge meg i kamp?»

2 David svarte Akisj: «Godt, du skal få se hva din tjener duger til.» Akisj sa: «Så setter jeg deg til høvding over livvakten min for alltid.»

3 Nåvar Samuel død. Hele Israel hadde holdt sørgehøytid over ham, og de hadde gravlagt ham i Rama, hjembyen hans. Saul hadde drevet ut av landet dem som mante fram gjenferd og spådomsånder.

4 Filisterne samlet seg, dro til Sjunem og slo leir der. Saul samlet hele Israel og slo leir på Gilboa-fjellet.

5 Men da Saul så filisternes leir, ble han redd, og hjertet hans skalv.

6 Han ba Herren om råd, men Herren svarte ham ikke, verken i drømmer eller ved urim eller gjennom profeter.

7 Da sa Saul til mennene sine: «Finn en kvinne til meg som kan mane fram gjenferd, så vil jeg gå til henne og rådspørre henne.» Mennene svarte: «I En-Dor er det en kvinne som kan mane fram gjenferd.»

8 Saul gjorde seg nåukjennelig og tok på seg andre klær. Han gikk av sted sammen med to mann, og de kom til kvinnen om natten. Saul sa til henne: «Kall fram et gjenferd og spåmeg! Hent opp den som jeg nevner for deg.»

9 Kvinnen svarte: «Du vet vel hva Saul har gjort, at han harutryddet alle i landet som maner fram gjenferd og spådomsånder? Hvorfor setter du snarer for meg? Hvorfor vil du drepe meg?»

10 Da sverget Saul ved Herren og sa: «Så sant Herren lever, du skal ikke bli stående med skyld for dette.»

11 Kvinnen spurte: «Hvem skal jeg mane fram for deg?» Han svarte: «Hent Samuel opp til meg.»

12 Da kvinnen så Samuel, satte hun i et høyt skrik og sa til Saul: «Hvorfor har du lurt meg? Du er jo Saul!»

13 Men kongen sa til henne: «Vær ikke redd. Hva ser du?» Kvinnen svarte: «Jeg ser et gudevesen stige opp av jorden.»

14 «Hvordan ser det ut?» spurte Saul. Kvinnen svarte: «En gammel mann stiger opp. Han er kledd i en kappe.» Da skjønte Saul at det var Samuel, og han kastet seg ned med ansiktet mot jorden.

15 Samuel sa til Saul: «Hvorfor har du forstyrret meg og hentet meg opp?» Saul svarte: «Jeg er i stor nød. Filisterne fører krig mot meg, og Gud har vendt seg fra meg. Han svarer meg ikke lenger, verken gjennom profeter eller i drømmer. Derfor har jeg kalt deg fram, så du kan la meg få vite hva jeg skal gjøre.»

16 Da sa Samuel: «Hvorfor spør du meg når Herren har vendt seg fra deg og er blitt din fiende?

17 Herren har gjort med deg slik som han sa gjennom meg. Han har revet kongedømmet ut av din hånd og gitt det til en annen, til David.

18 Fordi du ikke hørte på Herren og ikke fullførte hans vredesdom over amalekittene, har Herren någjort dette mot deg.

19 Herren vil gi både deg og Israel i filisternes hender. I morgen skal du og sønnene dine være hos meg. Og Herren skal også gi Israels hær i filisternes hånd.»

20 Med det samme Saul hørte det Samuel sa, kom det slik redsel over ham at han falt til jorden så lang han var. Han var heltutmattet, for han hadde ikke smakt mat hele dagen og hele natten.

21 Kvinnen kom bort til Saul. Og da hun så hvor redd han var, sa hun til ham: «Din tjenestekvinne har adlydt deg. Jeg satte livet på spill og gjorde som du sa til meg.

22 Så hør nådu også på din tjenestekvinne og la meg få sette fram litt mat til deg. Spis, så du kan komme til krefter igjen før du drar din vei.»

23 Men han nektet og sa: «Jeg vil ikke ha noe mat.» Men da både mennene hans og kvinnen ba ham inntrengende, gjorde han som de sa. Han reiste seg opp fra jorden og satte seg på sengen.

24 Kvinnen hadde en gjøkalv i huset, og den skyndte hun seg å slakte. Så tok hun mel, knadde det og bakteusyrede brød.

25 Hun bar maten fram for Saul og mennene hans, og de spiste. Samme natt brøt de opp og dro sin vei.

29

1 Filisterne samlet alle hærene sine i Afek, mens israelittene slo leir ved kilden i Jisreel.

2 Filisterhøvdingene dro fram i spissen for avdelinger på hundreog tusen mann. Bakerst kom David og mennene hans sammen med Akisj.

3 Da sa filisternes feltherrer: «Hva skal disse hebreerne her?» Akisj svarte dem: «Er ikke dette David, en av mennene til Saul, Israels konge, han som har vært hos meg i over ett år? Fra den dagen han gikk over til meg og til nå har jeg ikke funnet noe å utsette på ham.»

4 Men feltherrene ble arge på ham og sa til ham: «Send mannen bort! Han kan dra tilbake til det stedet du har gitt ham. Han skal ikke være med oss i krigen, for han kunne vende seg mot oss midt i slaget. Hvordan skulle han lettere gjenvinne sin herres gunst enn ved å bringe ham hodene av våre menn?

5 Er ikke dette David, han som kvinnene sang om mens de danset: Saul slo tusener, men David slo titusener?»

6 Akisj kalte da David til seg og sa til ham: «Så sant Herren lever, du er en ærlig mann. Jeg ser gjerne at du går inn og ut hos meg i leiren, for jeg har ikke funnet noe ondt hos deg fra den dagen du kom til meg og til nå. Men høvdingene har ikke tillit til deg.

7 Dra nåhjem i fred, så du ikke gjør noe som filisterhøvdingene misliker.»

8 David sa til Akisj: «Hva har jeg gjort? Har du hatt noe å utsette på din tjener fra den dagen jeg kom i din tjeneste og til nå, siden jeg ikke får være med og kjempe mot fiendene dine, herre konge?»

9 Akisj svarte David: «I mine øyne er du god, som en engel fra Gud. Men filisternes feltherrer sier at de ikke vil ha deg med i krigen.

10 Ståtidlig opp i morgen, både du og de av din herresundersåtter som har fulgt deg hit. Gjør dere klar og dra av sted så snart det lysner.»

11 Morgenen etter sto David og mennene hans tidlig opp og vendte tilbake til filisternes land. Men filisterne dro opp til Jisreel.

30

1 To dager etter kom David og mennene hans til Siklag. Da hadde amalekittene gått til angrep på Negev og Siklag. Siklag hadde de plyndret og brent ned.

2 Kvinnene og alle som var der, både små og store, hadde de tatt til fange. De drepte ikke noen, men de drev dem foran seg da de dro sin vei.

3 Da David og mennene hans kom hjem, var byen brent ned, og konene og sønnene og døtrene deres var bortført.

4 De brast i gråt, både David og krigsfolket som fulgteham, og de gråt til de ikke orket mer.

5 De to konene til David, Ahinoam fra Jisreel og Abigajil, som hadde vært gift med Nabal fra Karmel, var også ført bort.

6 Selv var David i stor fare, for krigsfolket truet med åsteine ham, så bitre var de alle fordi sønnene og døtrene deres var ført bort. Men David søkte styrke hos Herren sin Gud.

7 Han sa til presten Abjatar, sønn av Ahimelek: «Kom hit med efoden!» Abjatar brakte efoden til David,

8 og David ba Herren om råd: «Skal jeg sette etter denne røverflokken? Kan jeg nåden igjen?» Herren svarte: «Sett etter dem! Du skal nådem igjen og berge det de har tatt.»

9 Da dro David av sted sammen med de seks hundremennene som fulgteham. De kom til elveleiet i Besor. Der ble en del av dem igjen.

10 David satte etter fienden med fire hundremann. To hundreble igjen, de var forutmattet til å gå over elveleiet.

11 Ute på marken fant de en egypter. De tok ham med seg til David og ga ham brød å spise og vann å drikke.

12 Han fikk også et stykke fikenkake og to rosinkaker. Da han hadde spist, kom han til krefter igjen. Han hadde ikke smakt vått eller tørt på tre døgn.

13 David spurte ham: «Hvem hører du til, og hvor er du fra?» «Jeg er egypter», svarte han, «og i tjeneste hos en amalekitt. Herren min gikk fra meg her for tre dager siden fordi jeg ble syk.

14 Vi hadde herjet i Judas del av Negev, i kreternes del og kalebittenes del, og vi hadde satt Siklag i brann.»

15 Da sa David til ham: «Kan du føre meg ned til denne røverflokken?» Han svarte: «Sverg ved Gud at du ikke vil drepe meg eller gi meg i hendene på herren min, så skal jeg føre deg ned til røverflokken.»

16 Så fulgtehan David dit. Og se, der lårøverne spredt ut over hele marken. De spiste og drakk og holdt fest på hele det store byttet de hadde tatt i filisternes land og i Juda.

17 Fra grålysningen av og til det ble kveld dagen etter, hogg David dem ned. Ingen av dem slapp unna, så nær som fire hundreunge menn som kastet seg på kamelene og flyktet.

18 David berget alt det som amalekittene hadde tatt. De to konene sine berget han også.

19 Ingen var savnet, verken liten eller stor, sønner eller døtre, og heller ikke noe av byttet eller av alt det røverne ellers hadde tatt med seg. Alt sammen tok David tilbake.

20 Han tok alt småfeet og storfeet deres, og de som gikk foran og drev flokken framover, ropte: «Dette er Davids bytte.»

21 Da David kom tilbake til de to hundremennene som hadde vært forutmattet til å følge ham, og som han hadde latt bli igjen ved elveleiet i Besor, kom de ut imot ham og krigsfolket som fulgteham. David gikk fram til mennene og hilste på dem.

22 Da var det noen onde og gudløse menn i følget til David som tok til orde og sa: «Siden de ikke gikk med oss, vil vi ikke gi dem noe av byttet vi har berget. Hver mann kan ta med seg konen og barna sine og gå.»

23 Men David svarte: «Nei, mine brødre! Gjør ikke slik med det Herren har gitt oss. Han har vernet oss og hjulpetoss til å få tak i røverne som overfalt oss.

24 Hvem vil holde med dere i dette? For den som drar ut i kamp, skal ikke ha mer av byttet enn den som blir igjen ved krigsutstyret. De skal dele likt.»

25 Og slik har det vært fra den dagen av. Han gjorde dette til lov og rett i Israel, som det er den dag i dag.

26 Da David kom til Siklag, sendte han noe av byttet til de eldste i Juda, til sine venner, med disse ord: «Her er en gave til dere av byttet som jeg har tatt fra Herrens fiender.»

27 Han sendte gaver til dem i Betel, i Ramot-Negev, i Jattir,

28 i Aroer, i Sifmot, i Esjtemoa,

29 i Rakal, i jerahmeelittenes byer, i kenittenes byer,

30 i Horma, i Bor-Asjan, i Atak,

31 i Hebron og alle de andre stedene hvor David og mennene hans hadde streifet omkring.

31

1 Filisterne var i krig med Israel. Da flyktet israelittene for dem, og det låmange falne på Gilboa-fjellet.

2 Filisterne var like i hælene på Saul og sønnene hans, og de felte Jonatan, Abinadab og Malkisjua, Sauls sønner.

3 Saul var hardt presset i kampen. Bueskytterne oppdaget ham, og han skalv av redsel for dem.

4 Da sa han til våpenbæreren sin: «Dra sverdet og støt det gjennom meg, så ikke disseuomskårne skal komme og st ikke meg ned og mishandle meg.» Men våpenbæreren ville ikke, for han var helt skrekkslagen. Da tok Saul selv sverdet og styrtet seg mot det.

5 Da våpenbæreren så at Saul var død, styrtet han seg mot sverdet sitt og fulgteham i døden.

6 Den dagen falt Saul og de tre sønnene hans, våpenbæreren og alle Sauls menn.

7 Da de israelittene som bodde på den andre siden av Jisreel-sletten og Jordan, så at Israels soldater hadde flyktet, og at Saul og sønnene hans var falt, forlot de byene sine og flyktet. Siden kom filisterne og slo seg ned der.

8 Dagen etter kom filisterne for åplyndre de falne. Da fant de Saul og de tre sønnene hans som låpå Gilboa-fjellet.

9 De hogg hodet av Saul og tok våpnene hans. Så sendte de bud rundt om i filisternes land for å rope ut seiersbudskapet ved avgudstemplene og for folket.

10 Våpnene hans la de ned i Astarte-tempelet, og kroppen hengte de opp på muren i Bet-Sjean.

11 Da innbyggerne i Jabesj i Gilead fikk høre hva filisterne hadde gjort med Saul,

12 brøt alle våpenføre menn opp og gikk hele natten. De tok kroppene til Saul og sønnene hans ned fra muren i Bet-Sjean. Da de kom til Jabesj, brente de dem der.

13 De tok knoklene deres og gravla demundertamarisken i Jabesj. Så fastet de i sju dager.