1

1 Moab gjorde opprør mot Israel etter Ahabs død.

2 Ahasja falt ut gjennom gittervinduet i sin loftssal i Samaria og ble hardt skadet. Da sendte han bud av sted og sa: «Gåog spør Baal-Sebub, guden i Ekron, om jeg vil overleve denne skaden.»

3 Men Herrens engel sa til Elia fra Tisjbe: «Ståopp og gå i møte med sendebudenefra kongen i Samaria og si til dem: Er det ingen Gud i Israel siden dere går for årådspørre Baal-Sebub, guden i Ekron?

4 Derfor sier Herren: Du skal ikke stå opp fra den sengen du har lagt deg i. Du skal dø.» Så gikk Elia.

5 Sendebudenevendte da tilbake til kongen. «Hvorfor kommer dere alt tilbake?» spurte han.

6 De svarte: «Det kom en mann imot oss, og han sa til oss: gå tilbake til kongen som sendte dere, og si til ham: så sier Herren: Er det ingen Gud i Israel siden du sender bud for årådspørre Baal-Sebub, guden i Ekron? Derfor skal du ikke stå opp fra den sengen du har lagt deg i. Du skal dø.»

7 Kongen spurte dem: «Hvordan så han ut, den mannen som kom imot dere og snakket slik til dere?»

8 De svarte: «Det var en hårete mann med et skinnklede bundetom livet.» Da sa han: «Det var Elia fra Tisjbe!»

9 Nåsendte kongen en femtimannsfører med sine menn av sted til Elia. Da han nådde toppen av berget hvor Elia satt, sa han til ham: «Gudsmann, kongen sier: Kom ned!»

10 Elia svarte: «Så sant jeg er en gudsmann: Ild skal fare ned fra himmelen og fortære deg og dine femti menn!» Og ild fór ned fra himmelen og fortærte føreren og hans femti menn.

11 Så sendte kongen en annen femtimannsfører og hans menn, og han sa til Elia: «Gudsmann, så sier kongen: Skynd deg og kom ned!»

12 Men Elia svarte: «Så sant jeg er en gudsmann, skal ild fare ned fra himmelen og fortære deg og dine femti menn!» Og Guds ild fór ned fra himmelen og fortærte ham og hans menn.

13 For tredje gang sendte kongen en femtimannsfører og hans menn til ham. Da denne tredje føreren var kommet opp, falt han på kne foran Elia og bønnfalt ham: «Gudsmann», sa han, «tenk på hvor dyrebart livet er for meg og disse femti tjenerne dine.

14 Ild fór ned fra himmelen og fortærte de to forrige førerne og deres menn. Nåmåmitt liv være dyrebart i dine øyne!»

15 Herrens engel sa til Elia: «Gåned med ham og vær ikke redd ham!» Da sto han opp, fulgtemed føreren ned til kongen

16 og sa til ham: «Så sier Herren: Fordi du sendte bud for årådspørre Baal-Sebub, guden i Ekron, som om det ikke var noen Gud å spørre i Israel, skal du ikke stå opp fra den sengen du har lagt deg i. Du skal dø.»

17 Og Ahasja døde, slik som Herren hadde sagt gjennom Elia. Ahasja hadde ingen sønn, derfor ble hans bror Joram konge etter ham. Dette skjedde i det andre året Joram, sønn av Josjafat, var konge i Juda.

18 Det som ellers er å fortelle om Ahasja og det hanutrettet, står skrevet i Israels-kongenes krønike.

2

1 Den gang Herren tok Elia opp til himmelen i en storm, gikk det slik til: Elia og Elisja gikk sammen ut fra Gilgal.

2 Elia sa til Elisja: «Bli her! For Herren sender meg til Betel.» Men Elisja svarte: «Så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Jeg forlater deg ikke.» Så gikk de ned til Betel.

3 Profetdisiplene i Betel kom ut til Elisja og sa til ham: «Vet du at Herren i dag vil ta din mester bort og løfte ham opp?» Han svarte: «Jeg vet det. Ti bare stille!»

4 Så sa Elia til ham: «Bli her, Elisja. For Herren sender meg til Jeriko.» Han svarte: «Så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Jeg forlater deg ikke.» Så gikk de til Jeriko.

5 Profetdisiplene der i byen kom bort til Elisja og sa til ham: «Vet du at Herren i dag vil ta din mester bort over hodet på deg?» Han svarte: «Ja, jeg vet det. Ti bare stille!»

6 Nåsa Elia til ham: «Bli her! For Herren sender meg til Jordan.» Elisja svarte: «Så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Jeg forlater deg ikke.» Så gikk de videre sammen.

7 Femti av profetdisiplene fulgteetter dem. De ble stående langt borte, midt imot Elia og Elisja, mens de to stilte seg opp ved Jordan.

8 Elia tok kappen sin, rulletden sammen og slo på vannet. Da delte vannet seg, og begge gikk over på tørre bunnen.

9 Mens de gikk over, sa Elia til Elisja: «Si meg, hva kan jeg gjøre for deg før jeg blir tatt fra deg?» Elisja sa: «La meg da få din ånd i dobbelt mål!»

10 Elia svarte: «Det er vanskelig, det du ber om. Men hvis du ser meg når jeg blir tatt bort fra deg, skal du få det, ellers ikke.»

11 Mens de gikk der og snakket sammen, kom det brått en ildvogn med ildhester foran og skilte dem fra hverandre. Og Elia fór opp til himmelen i stormen.

12 Da Elisja så dette, ropte han: «Min far, min far! Israels vogner og hester!» Da han ikke kunne se ham lenger, tok han tak i klærne sine og rev dem i to stykker.

13 Så tok han opp Elias kappe, som var falt av ham. Han gikk tilbake og stilte seg ved bredden av Jordan.

14 Der tok han kappen som var falt av Elia, slo på vannet og sa: «Hvor er Herren, Elias Gud?» også da Elisja slo på vannet, delte det seg, og han gikk over.

15 Profetdisiplene fra Jeriko som sto midt imot ham, så dette og sa: «Elias ånd hviler over Elisja.» Og de kom imot ham og kastet seg til jorden for ham.

16 Så sa de: «Det er femti sterke menn her hos dine tjenere. La dem gåav sted og lete etter din mester. Kanskje Herrens ånd har løftet ham opp og sluppetham ned på et av fjellene eller i en av dalene.» Han svarte: «Dere skal ikke sende noen.»

17 Men de tryglet ham helt til han ga etter og sa: «Så send dem ut!» Så sendte de ut femti menn, som lette etter Elia i tre dager; men de fant ham ikke.

18 De kom tilbake til Elisja, som var blitt igjen i Jeriko. Og han sa til dem: «Var det ikke det jeg sa, at dere ikke skulle gå?»

19 Mennene i Jeriko sa til Elisja: «Som du ser, herre, ligger byen fint til. Men vannet er dårlig, og jorden bærer ikke grøde.»

20 Da sa han: «Hent et nytt fat til meg og ha salt opp i det!» De gjorde det.

21 Og så gikk han ut til stedet hvor vannet vellet fram, kastet salt nedi og sa: «Så sier Herren: Någjør jeg dette vannet friskt. Det skal aldri mer volde død eller ødelegge avlingen.»

22 Siden har vannet vært friskt, helt til denne dag. Det gikk som Elisja hadde sagt.

23 Fra Jeriko dro profeten opp til Betel. Mens han var på veien, kom noen smågutterut av byen. De gjorde narr av ham og ropte: «Kom deg vekk, din flintskalle! Kom deg vekk, din flintskalle!»

24 Da han snudde seg og fikk se dem, forbannet han dem i Herrens navn. Og to bjørner kom ut av skogen og rev i hjel førtito av barna.

25 Fra Betel dro Elisja til Karmelfjellet, og så vendte han tilbake til Samaria.

3

1 Joram, sønn av Ahab, ble innsatt som konge over Israel i Samaria i det attende året Josjafat var konge i Juda. Joram regjerte i tolv år.

2 Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, men fór ikke så ille fram som sin far og mor. Han fjernet den Baal-støtten som hans far hadde fått laget.

3 Men han holdt fast ved de syndene som Jeroboam, sønn av Nebat, hadde fått israelittene med på. Dem vendte han seg ikke bort fra.

4 Mesja, kongen i Moab, drev med saueavl. Han pleide å betale Israels konge hundretusen lam og ull av hundretusen værer i skatt.

5 Men da Ahab døde, gjorde kongen i Moab opprør mot kongen i Israel.

6 Straks dro kong Joram ut fra Samaria og mønstret hele Israel.

7 Så sendte han bud til Juda-kongen Josjafat og sa: «Kongen i Moab har gjort opprør mot meg. Vil du gå i krig mot Moab sammen med meg?» Han svarte: «Ja, det vil jeg; jeg som du, mitt folk som ditt folk, mine hester som dine hester.»

8 «Hvilken vei skal vi ta?» spurte Joram. Josjafat svarte: «Veien gjennom ødemarken i Edom.»

9 Så dro kongene i Israel, Juda og Edom av sted. Men da de hadde værtunderveis i sju dager, hadde de ikke vann, verken til hæren eller til dyrene som de hadde med seg.

10 Da utbrøt Israels konge: «Herren har visst kalt disse tre kongene sammen for å gi dem i moabittenes hender!»

11 Men Josjafat sa: «Finnes det ikke en Herrens profet her så vi kan spørre Herren til råds gjennom ham?» En av Israels-kongens menn svarte: «Her er Elisja, sønn av Sjafat, han som pleide åhelle vann over Elias hender.»

12 Josjafat sa: «Ja, hos ham er Herrens ord.» Så gikk han ned til profeten sammen med kongene i Israel og Edom.

13 Elisja sa til Israels konge: «Hva har du og jeg med hverandre å gjøre? gå til din fars og din mors profeter!» Men Israels konge svarte: «Nei, det er Herren som har kalt ut disse tre kongene for å gi dem i moabittenes hender.»

14 Da sa Elisja: «Så sant hærskarenes Herre lever, han som jeg tjener: Var det ikke for Juda-kongen Josjafats skyld, ville jeg ikke ense deg eller se på deg.

15 Men hent nå en som kan spille for meg!» Mens han spilte, kom Herrens hånd over Elisja.

16 Og han sa: «Så sier Herren: Grav grøft etter grøft i elveleiet her!

17 For så sier Herren: Uten at dere ser vind eller regn, skal dette elveleiet fylles med vann. Dere skal få drikke, både dere og buskapen og de andre dyrene deres.

18 Men dette er ikke nok i Herrens øyne. Han vil også gi moabittene i deres hender.

19 Dere skal innta hver befestet by og hverutvalgt by, hugge hvert frukttre og tette hver vannkilde. Og hvert fruktbart jordstykke skal dere ødelegge med stein.»

20 Neste morgen, på den tid grødeofferet blir båret fram, kom vannet strømmende fra den kanten hvor Edom ligger, og landet ble fylt med vann.

21 Nåfikk moabittene høre at kongene var kommet for å kjempe mot dem. Alle våpenføre menn, unge som gamle, ble kalt sammen og tok oppstilling langs grensen.

22 Da moabittene sto opp tidlig neste morgen, skinte solen på vannet, og det så ut for dem som vannet var rødt av blod.

23 «Det er blod!» ropte de. «Kongene har kjempet med sverd og slått hverandre i hjel. Moabitter, nå skal vi ta bytte!»

24 Men da de kom til Israels leir, gjorde israelittene motstand og slo moabittene så de flyktet for dem. Israelittene trengte inn i Moabs land mens de fortsatte å slå dem ned.

25 Nårev de ned byene, og hvert fruktbart jordstykke dynget de ned med stein; for hver mann kastet sin stein. Hver vannkilde tettet de igjen, og hvert frukttre hogg de ned. Til slutt sto bare mureneigjen i Kir-Hareset, og slyngekasterne omringet byen og gikk til angrep på den.

26 Da kongen i Moab så at striden ble for hard for ham, tok han med seg sju hundrevåpenføre menn, for åbryte i gjennom og nåbort til kongen i Edom. Men de greide det ikke.

27 Da tok kongen sin eldste sønn, som skulle bli konge etter ham, og ofret ham som brennoffer på bymuren. Og det kom så stor harme over israelittene at de brøt opp og vendte tilbake til sitt eget land.

4

1 En kvinne som var enke etter en av profetdisiplene, ropte en gang til Elisja: «Din tjener, som var min mann, er død. Og du vet at din tjener fryktet Herren. Men nå kommer en som han skyldte penger, og vil ta begge sønnene mine til slaver.»

2 Elisja sa til henne: «Hva kan jeg gjøre for deg? Fortell meg hva du har i huset.» Hun svarte: «Din tjenestekvinne har ikke annet i huset enn en liten krukke med olje.»

3 Da sa han: «Gåut til alle naboene dine og be om å få låne kar, så mange tomme kar som du kan få tak i.

4 Så skal du gå inn og stenge døren etter deg og sønnene dine. Hell olje opp i alle disse karene, og sett dem bort når de er fulle!»

5 Kvinnen gikk fra ham, og hun stengte døren etter seg og sønnene sine. De rakte henne karene, og hun helte i.

6 Da karene var fulle, sa hun til en av sønnene: «Rekk meg et kar til!» «Det er ikke flere», svarte han. Da sluttetoljen årenne.

7 Hun gikk og fortalte dette til gudsmannen. Han sa: «Gåog selg oljen, og betal gjelden din!så kan du og sønnene dine leve av det som blir igjen.»

8 En dag gikk Elisja over til Sjunem. Der var det en velstående kvinne som inntrengende ba ham om å spise hos henne. Og siden ble det slik at han tok inn der og fikk mat hver gang han dro forbi.

9 En gang sa hun til mannen sin: «Hør her! Jeg vet at han som stadig kommer innom oss, er en hellig gudsmann.

10 La oss lage et lite takkammer til ham og sette inn en seng, et bord, en stol og en lysestake. Så kan han ta inn der når han kommer til oss.»

11 En dag profeten kom dit, tok han inn i takkammeret og la seg der.

12 Så sa han til Gehasi, tjeneren sin: «Rop på denne Sjunem-kvinnen!» Tjeneren ropte på henne, og hun kom bort til ham.

13 Elisja sa til ham: «Si til henne: Hør, du har hatt mye bry for vår skyld. Hva kan vi gjøre for deg? Kan vi tale din sak for kongen eller hærføreren?» Men hun svarte: «Jeg bor jo midt iblant mitt eget folk.»

14 «Hva kan jeg da gjøre for henne?» spurte profeten. Gehasi svarte: «Hun har jo ingen sønn, og mannen hennes er gammel.»

15 Da sa Elisja: «Rop på henne!» Han ropte på henne, og hun kom og ble stående i døråpningen.

16 Profeten sa: «Når tiden er inne, skal du ha en sønn i armene.» Men hun svarte: «Nei, herre, du som er en gudsmann, må ikke lyve for din tjenestekvinne!»

17 Kvinnen ble med barn, og da tiden var inne, fikk hun en sønn, slik Elisja hadde sagt til henne.

18 Guttenvokste opp, og en dag gikk han ut til faren sin og onnefolket.

19 Da sa han til faren: «Hodet mitt, hodet mitt!» «Bær ham hjem til hans mor!» sa faren til tjenestegutten.

20 Han tok og bar ham hjem til moren, og gutten satt på fanget hennes til middag; da døde han.

21 Hun gikk da opp og la ham på gudsmannens seng. Så lukkethun døren og gikk ut.

22 Kvinnen ropte på mannen sin og sa: «Send meg straks en av tjenesteguttene og et av eslene! Jeg må skynde meg til gudsmannen, og så kommer jeg tilbake.»

23 Han spurte: «Hvorfor vil du dra til ham i dag? Det er jo verken nymånedag eller sabbat.» Hun sa: «Vær ikke urolig!»

24 Så salte hun eselet og sa til tjenestegutten: «Driv det av gårde, og stans meg ikke mens jeg rir, uten at jeg ber deg om det.»

25 Så dro kvinnen av sted og kom til gudsmannen på Karmel-fjellet. Da han så henne langt borte, sa han til Gehasi, tjeneren sin: «Se, der kommer kvinnen fra Sjunem!

26 Løp henne straks i møte og si: Står det bra til med deg og mannen din og gutten?» «Ja, det står bra til», svarte hun.

27 Men da hun kom opp på fjellet til gudsmannen, slo hun armene om føttene hans. Gehasi gikk fram for åskyve henne bort. Men gudsmannen sa: «La henne være! Hun bærer på bitter sorg, men Herren har skjult det for meg og har ikke fortalt meg det.»

28 Kvinnen sa: «Herre, har jeg bedt deg om en sønn? Sa jeg deg ikke at du ikke måtte vekke forhåpninger hos meg?»

29 Da sa Elisja til Gehasi: «Bind kjortelen om livet, ta staven min i hånden og gåav sted! Møter du noen på veien, så hils ikke på ham. Og hilser noen på deg, så svar ham ikke! Du skal legge staven min over gutten s ansikt.»

30 Guttens mor sa: «Så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Jeg forlater deg ikke!» Da sto profeten opp og fulgtehenne.

31 Gehasi gikk i forveien for dem og la staven over gutten s ansikt. Men det kom ikke en lyd, og det var ikke noe tegn til liv. Så vendte han tilbake, og da han møtte Elisja, fortalte han at gutten ikke hadde våknet.

32 Da Elisja kom fram til huset, låguttendød i sengen.

33 Han gikk da inn og stengte døren så han ble alene med gutten. Han ba til Herren,

34 og så steg han opp i sengen og la seg over gutten med munnenmot hans munn, øynene mot hans øyne og hendene mot hans hender. Da Elisja bøyde seg ned over ham, ble gutten s kropp varm.

35 Elisja reiste seg opp igjen og gikk en gang fram og tilbake i rommet. Så steg han opp i sengen igjen og bøyde seg over gutten. Da nøs gutten sju ganger og slo øynene opp.

36 Elisja ropte på Gehasi og sa: «Rop på denne kvinnen fra Sjunem!» Han ropte på henne, og hun kom inn til ham. Da sa profeten: «Ta gutten din!»

37 Hun kom og falt ned for føttene hans og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Så tok hun gutten og gikk ut.

38 Elisja vendte tilbake til Gilgal. På den tiden var det hungersnød i landet. En gang mens profetdisiplene satt hos ham, sa han til tjeneren sin: «Sett over den store gryta og kok mat til profetdisiplene!»

39 En av dem gikk da ut på marken for åplukkeurter. Han fant noen villranker og plukketkappen full av det som vokste på dem. Da han kom tilbake, skar han dem opp og hadde dem i gryta, uten at noen visste om det.

40 De øste opp, så mennene kunne få spise. Men da de smakte på maten, skrek de opp og ropte: «Det er død i gryta, gudsmann!» Og de kunne ikke spise det.

41 Da sa Elisja: «Hent litt mel!» Det hadde han opp i gryta og sa: «Øs nåopp for folkene, så de får spise.» Nåvar det ikke lenger noe skadelig i gryta.

42 En gang kom det en mann fra Baal-Sjalisja. Han hadde med seg brød til gudsmannen, tjue byggbrød som var bakt av førstegrøden. Nyhøstet korn hadde han også i sekken. Da sa Elisja: «Gi det til folkene så de får spise.»

43 Men tjeneren hans sa: «Hvordan kan jeg sette dette fram for hundremann?» «Gi det til folkene så de får spise», gjentok Elisja. «For så sier Herren: De skal spise, og det skal bli mat til overs.»

44 Så satte han det fram for dem. De spiste, og det ble mat til overs, som Herren hadde sagt.

5

1 Naaman, arameer kongens hærfører, hadde stor innflytelse hos sin herre og var vel ansett, for ved hans hjelp hadde Herren gitt arameerne seier. Mannen var en stor kriger, men han hadde en hudsykdom.

2 På et herjetokt hadde arameerne en gang ført bort en ung jente fra Israel som fange. Nåtjente hun hos Naamans kone.

3 En dag sa jenta til sin matmor: «Om bare husbonden min kunne komme til profeten som bor i Samaria, skulle nok han fri ham fra hudsykdommen.»

4 Naaman gikk til sin herre og fortalte ham hva jenta fra Israel hadde sagt.

5 Da sa arameerkongen: «Dra du! Jeg vil sende med deg et brev til kongen i Israel.» Så dro han og tok med seg ti talenter sølv, seks tusen sjekel gull og ti festdrakter.

6 Naaman leverte brevet til kongen i Israel. Der sto: «Når du mottar dette brevet, vil du se at jeg har sendt min tjener Naaman til deg for at du skal fri ham fra den hudsykdommen han lider av.»

7 Da Israels konge hadde lest brevet, flerret han klærne sine og sa: «Er jeg Gud så jeg rår over liv og død, siden han sender bud til meg for at jeg skal fri en mann fra hans hudsykdom? Nåkan dere se og skjønne at han vil yppe strid mot meg.»

8 Men da gudsmannen Elisja fikk høre at kongen hadde flerret klærne sine, sendte han bud til ham og sa: «Hvorfor har du flerret klærne dine? La mannen komme til meg, så skal han få kjenne at det er en profet i Israel.»

9 Så kom da Naaman med hester og vogner og stanset ved døren til Elisjas hus.

10 Elisja sendte et bud ut til ham og sa: «Gåog vask deg sju ganger i Jordan! Så skal kroppen din bli frisk og du bli ren.»

11 Da ble Naaman sint og dro bort. Han sa: «Jeg trodde han selv ville komme ut til meg, stå fram og på kalle Herren sin Guds navn, føre hånden fram og tilbake over det syke stedet og fri meg fra sykdommen.

12 Er ikke Abana og Parpar, elvene ved Damaskus, like gode som alle vassdragene i Israel? Kunne jeg ikke vaske meg i dem og bli ren?» Så snudde han og dro bort i fullt sinne.

13 Men Naamans tjenere kom til ham, snakket med ham og sa: «Far, hadde profeten på lagt deg noe vanskelig, ville du ikke da ha gjort det? Hvor mye mer nå når han bare sier til deg at du skal vaske deg og bli ren!»

14 Så dro Naaman ned til Jordan og dukketseg sju ganger i elven, slik gudsmannen hadde sagt. Da ble kroppen hans frisk igjen som kroppen til en liten gutt, og han ble ren.

15 Så vendte han tilbake til gudsmannen med hele sitt følge. Da han kom dit, gikk han fram for profeten og sa: «Nåvet jeg at det ikke finnes noen Gud på hele jorden uten i Israel. Ta nåimot en gave fra din tjener!»

16 Men Elisja svarte: «Så sant Herren lever, han som jeg tjener: Jeg tar ikke imot noe.» Naaman ba ham inntrengende om å ta imot, men han ville ikke.

17 Da sa Naaman: «Når du ikke vil, så la din tjener få såmye jord som et par muldyrkan bære. For jeg vil aldri mer bære fram brennoffer og slaktoffer til andre guder, bare til Herren.

18 Men én ting må Herren tilgi meg: Når min herre, kongen, går inn i Rimmons tempel for å kaste seg ned og tilbe der og han støtter seg på min hånd, så jeg også måkaste meg ned der i Rimmons tempel, da må Herren tilgi meg dette.»

19 Elisja svarte: «Gåi fred!» Da Naaman hadde gått fra ham og var kommet et stykke på vei,

20 sa Gehasi, som var tjenestegutt hos gudsmannen Elisja, til seg selv: «Nå har min herre latt denne arameeren Naaman slippe billig og ikke tatt imot det han hadde med seg. Så sant Herren lever, jeg vil løpe etter ham og få noe av ham.»

21 Dermed satte Gehasi av sted etter Naaman. Da Naaman så at noen kom løpende etter ham, hoppet han ned av vognen, gikk imot ham og spurte: «Er alt vel?»

22 «Alt er vel», svarte Gehasi, «men min herre har sendt meg med dette bud: To unge profetdisipler fra Efraim-fjellene er nettopp kommet til meg. La dem få en talent sølv og et par festdrakter!»

23 Naaman svarte: «Vær så snill å ta to talenter!» Han ba ham inntrengende og knyttet to talenter sølv inn i to punger. Så rakte han to festdrakter til to av tjenesteguttene sine, som bar dem for Gehasi.

24 Men da de kom opp til byhøyden, tok han det fra dem og gjemte det i huset. Så lot han mennene fare, og de dro.

25 Da Gehasi kom inn og gikk bort til sin herre, sa Elisja til ham: «Hvor kommer du fra, Gehasi?» «Jeg har ikke vært noe sted», svarte han.

26 Men profeten sa til ham: «Tror du ikke jeg var der i ånden da en mann snudde seg fra vognen og gikk imot deg? Er dette en tid til åmotta penger og klær, oliventrær og vinmarker, småfe og storfe, slaver og slavekvinner?

27 Naamans hudsykdom skal for alltid henge ved deg og din ætt.» Da Gehasi gikk bort fra ham, var han syk, huden hans var hvit som snø.

6

1 En dag sa profetdisiplene til Elisja: «Vi har ikke plass nok her vi sitter foran deg.

2 La oss få gåned til Jordan og hente hver sin stokk. Så lager vi oss et sted hvor vi kan være.» «Ja, bare gå!» sa Elisja.

3 En av dem sa: «Vær så snill å gå med tjenerne dine.» Han svarte: «Ja, jeg blir med.»

4 Så gikk han med dem, og da de kom til Jordan, begynte de åfelle trær.

5 Men da en av dem felte sitt tre, falt øksen i vannet. Da ropte han høyt: «Å, min herre! Den var til og med lånt!»

6 «Hvor falt den?» spurte gudsmannen. Han viste ham stedet. Da hogg Elisja av et stykke tre og kastet det i vannet. Slik fikk han øksen til åflyte opp.

7 «Ta den opp!» sa han. Og mannen rakte hånden ut og tok øksen.

8 Arameerkongen lå i krig med Israel. En gang han rådførte seg med mennene sine, sa han: «Jeg vil slåleir på det og det sted.»

9 Da sendte gudsmannen bud til Israels konge og sa: «Vokt deg for å dra forbi dette stedet, for arameerne har slått leir der.»

10 Så sendte Israels konge bud til det stedet gudsmannen hadde nevnt. Han advarte kongen, og han tok seg i vare. Dette skjedde flere ganger.

11 Arameerkongen ble opprørt over dette. Han kalte mennene sine sammen og sa til dem: «Fortell meg! Hvem av våre folk holder med Israels konge?»

12 Da sa en av hans menn: «Ingen av oss, herre konge. Det er Elisja, profeten i Israel, som lar Israels konge vite hvert ord du sier i ditt soverom.»

13 Da sa kongen: «Gåog finn ut hvor han er, så jeg kan sende folk og gripe ham.» Han fikk melding om at profeten var i Dotan,

14 og dit sendte kongen en stor hær med hester og vogner. De kom om natten og omringet byen.

15 Tidlig neste morgen, da gudsmannens tjener sto opp og gikk ut, fikk han øye på en hær med hester og vogner som omringet byen. «Å, min herre, hva skal vi gjøre nå?» sa gutten til Elisja.

16 Han svarte: «Vær ikke redd! Det er flere som er med oss enn med dem.»

17 Så ba Elisja og sa: «Å, Herre, lukk opp gutten s øyne så han kan se!» Herren åpnet hans øyne, og han fikk se at fjellet var fullt av ildhester og ildvogner rundt omkring Elisja.

18 Da arameerne kom ned mot Elisja, ba han til Herren: «Slådette folket med blindhet!» Og på Elisjas bønn slo Herren dem med blindhet.

19 Da sa Elisja til dem: «Det er ikke denne veien eller denne byen. Følg meg, så skal jeg føre dere til den mannen dere leter etter.» Og han førte dem til Samaria.

20 Da de kom dit, ba Elisja: «Herre, lukk opp øynene deres, så de kan se!» Herren åpnet deres øyne, og de så at de var midt i Samaria.

21 Da Israels konge så dem, sa han til Elisja: «Skal jeg bare hugge dem ned, far?»

22 Han svarte: «Du skal ikke hugge dem ned! Har du tatt dem til fange med sverd og bue for åhugge dem ned? Sett brød og vann fram for dem, la dem spise og drikke og vende hjem til sin herre.»

23 Kongen gjorde i stand et stort festmåltid for dem, og de spiste og drakk. Så lot han dem gå, og de vendte tilbake til sin herre. Siden kom det ikke flere flokker av arameere og herjet i Israel.

24 En tid etter hendte det at arameerkongen Ben-Hadad samlet hele sin hær og dro opp og beleiret Samaria.

25 Det ble stor hungersnød i Samaria. Beleiringen varte så lenge at et eselhode kostet åtti sjekel sølv, og en kvart kab duemøkk kostet fem sjekel.

26 En dag Israels konge gikk fram og tilbake oppe på bymuren, ropte en kvinne til ham: «Hjelp, herre konge!»

27 Han svarte: «Om ikke Herren hjelper deg, hvor skulle jeg hente hjelp til deg? Fra treskeplassen eller fra vinpressen?»

28 Og kongen spurte: «Hva er i veien med deg?» Hun svarte: «Denne kvinnen sa til meg: Kom hit med sønnen din, så spiser vi ham i dag, og så spiser vi sønnen min i morgen.

29 Vi kokte sønnen min og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Kom nå med sønnen din, så spiser vi ham. Men da gjemte hun gutten sin.»

30 Da kongen hørte kvinnens ord, flerret han klærne sine. Og siden han gikk oppe på bymuren, kunne folket se at han bar sekkestrie innerst på kroppen.

31 «Måtte Gud la det gå meg ille både nå og siden», sa han, «hvis hodet til Elisja, Sjafats sønn, skal bli sittende på ham dagen ut.»

32 Elisja satt i huset sitt, og de eldste var hos ham, da kongen sendte en mann i forveien for seg. Men før sendebudet kom fram, sa Elisja til de eldste: «Vet dere at denne mordersønnen har sendt en mann hit for åhugge hodet av meg? Hold vakt! Lukk døren når han kommer, og hold døren stengt for ham. Hører dere ikke allerede lyden av kongens fottrinn bak ham?»

33 Mens Elisja ennå snakket med dem, kom kongen til ham. Han sa: «Se, denneulykken kommer fra Herren. Hvorfor skal jeg da vente på Herren lenger?»

7

1 Da sa Elisja: «Hør Herrens ord!så sier Herren: I morgen på denne tiden skal en sea fint mel selges for en sjekel ved byporten i Samaria, og to sea byggmel selges for en sjekel.»

2 Kongens våpenbærer og beste støtte tok til orde og sa til gudsmannen: «Om så Herren laget luker i himmelen, kunne ikke dette skje!» Elisja svarte: «Du skal få se det med egne øyne, men du får ikke spise av melet.»

3 Nåsatt det ved byporten fire menn som led av en hudsykdom. De sa til hverandre: «Hvorfor skal vi bli sittende her til vi dør?

4 Sier vi at vi vil gå inn i byen, kommer vi til å dø, for der er det hungersnød. Blir vi sittende her, vil vi også dø. Kom, någår vi over til arameernes leir! Lar de oss leve, berger vi livet. Dreper de oss, dør vi.»

5 I skumringen brøt de opp for å dra til arameernes leir. Men da de kom tilutkanten av leiren, var det ingen der.

6 Herren hadde latt arameerne få høre larmen av vogner og hester, larmen av en stor hær. Da sa de til hverandre: «Nå har Israels konge leid inn hetittkongene og egypterkongene for å overfalle oss!»

7 Så brøt de opp og flyktet i skumringen. De forlot teltene, hestene og eslene sine, hele leiren slik den lå, og flyktet for å berge livet.

8 Da disse mennene med hudsykdom kom tilutkanten av leiren, gikk de inn i et telt, hvor de spiste og drakk. De tok med seg sølv, gull og klær og gikk bort og gjemte det. Så kom de tilbake og gikk inn i et annet telt. De tok med seg det som var der også, og gikk bort og gjemte det.

9 Men så sa de til hverandre: «Det er ikke rett, det vi gjør nå. Dette er dagen for gode nyheter. Tier vi og venter til morgenen gryr, fører vi skyld over oss. Kom, la oss gå og fortelle dette i kongens slott!»

10 Så gikk de og ropte på vakten i byporten. «Vi kom til arameernes leir», fortalte de, «og der var det ingen å se og ingen å høre. Men hestene og eslene sto bundet, og teltene var som de pleier å være.»

11 Portvaktene ropte dette videre, og det ble meldt i kongens slott.

12 Kongen sto opp midt på natten og sa til mennene sine: «Jeg vil fortelle dere hva arameerne har gjort mot oss. De vet at vi sulter. Derfor har de forlatt leiren og gjemt seg ute på marken. De tenker som så: Når folk drar ut av byen, griper vi dem levende, og så kan vi trenge inn i byen.»

13 Men en av kongens menn svarte: «La noen ta fem av de hestene som ennå er igjen i byen. Vi sender dem av sted, så får vi se. Det kan jo ikke gådem verre enn alle israelittene som er igjen i byen, eller alle de israelittene som allerede er omkommet.»

14 Så hentet de to ryttere, som kongen sendte ut etter arameerhæren. «Ri av gårde og se etter!» sa han.

15 De fulgteetter arameerne helt til Jordan, og hele veien lå det fullt av klær og annetutstyr som arameerne hadde kastet fra seg da de flyktet. Sendebudenekom tilbake og meldte dette til kongen.

16 Da dro folket ut og plyndret arameernes leir. Og det gikk som Herren hadde sagt: En sea fint mel ble solgt for en sjekel og to sea byggmel for en sjekel.

17 Kongen hadde satt sin våpenbærer og beste støtte til å ha oppsyn med byporten. Men folkemengden trampet ham i hjel i porten. Det gikk som gudsmannen hadde sagt den gangen kongen kom til ham.

18 Da sa han jo til kongen: «I morgen på denne tiden skal to sea byggmel selges for en sjekel ved byporten i Samaria og en sea fint mel selges for en sjekel.»

19 Da tok kongens våpenbærer til orde og sa til gudsmannen: «Om så Herren laget luker i himmelen, kunne ikke slikt skje!» Men gudsmannen svarte: «Du skal få se det med egne øyne, men du får ikke spise av melet.»

20 Og slik gikk det altsåmed ham. Folkemengden trampet ham i hjel i byporten.

8

1 En dag sa Elisja til kvinnen som var mor til den gutten han hadde vakt til live: «Bryt opp og dra bort, du og ditt hus! slå deg ned hvor du kan. For Herren har kalt på hungersnøden. Nå kommer den over landet i sju år.»

2 Kvinnen brøt opp og gjorde som gudsmannen hadde sagt. Hun dro av sted med hele sitt hus, og i sju år bodde hun i filisternes land.

3 Da sju år var gått, kom kvinnen tilbake fra filisternes land. Hun gikk til kongen og tryglet om å få igjen sitt hus og sin jord.

4 Kongen snakket nettopp med Gehasi, gudsmannens tjener, og ba ham fortelle om alt det store Elisja hadde gjort.

5 Og mens han fortalte kongen hvordan profeten hadde vakt den døde til live, kom denne gutten s mor. Hun tryglet kongen om å få igjen sitt hus og sin jord. Da sa Gehasi: «Herre konge, dette er kvinnen, og dette er sønnen hennes som Elisja vekket til live.»

6 Kongen spurte kvinnen ut, og hun fortalte. Så sendte han henne en av sine hoffmenn og sa: «Sørg for at hun får tilbake alt som hører henne til, og alt som er høstet på hennes jord fra den dagen hun forlot landet og helt til nå.»

7 En gang kom Elisja til Damaskus mens arameerkongen Ben-Hadad låsyk. Da det ble meldt kongen at gudsmannen var kommet,

8 sa han til Hasael: «Ta med deg en gave og gå og møt gudsmannen! Gjennom ham skal du spørre Herren om jeg kommer til å overleve denne sykdommen!»

9 Hasael gikk i møte med Elisja og hadde med seg en gave av det beste som fantes i Damaskus, så mye som førti kameler kunne bære. Da han trådte fram for profeten, sa han: «Din sønn Ben-Hadad, arameernes konge, har sendt meg til deg for å spørre om han vil komme til å overleve den sykdommen han har.»

10 Elisja svarte: «Gåog si til kongen: Du skal få leve! Men Herren har latt meg se at han skal dø.»

11 Gudsmannen stirret framfor seg. Ansiktet stivnet. Og så brast han i gråt.

12 «Hvorfor gråter du, min herre?» spurte Hasael. Elisja svarte: «Fordi jeg vet at du kommer til å gjøre ondt mot israelittene. Du vil sette ild på deres befestede byer, drepe deres unge menn med sverd, knuse deres småbarn og skjære opp kvinner som er med barn.»

13 Hasael sa: «Hvordan skulle din tjener, en hund som jeg, gjøre så store ting?» Elisja svarte: «Herren har latt meg se deg som konge over arameerne.»

14 Da forlot Hasael Elisja og gikk hjem til sin herre. «Hva sa Elisja til deg?» spurte kongen. Hasael svarte: «Han sa at du kommer til å overleve.»

15 Men dagen etter tok Hasael et klede, dyppet det i vann og presset det mot kongens ansikt, og han døde. Og Hasael ble konge etter ham.

16 I det femte året Joram, Ahabs sønn, var konge i Israel, ble Joram, sønn av Josjafat, konge i Juda mens faren ennå regjerte der.

17 Joram var trettito år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i åtte år.

18 I sin ferd var han som de andre kongene i Israel. Han levde slik som Ahabs hus hadde gjort, for han var gift med en datter av Ahab. Og han gjorde det som var ondt i Herrens øyne.

19 Men for sin tjener Davids skyld ville Herren ikke ødelegge Juda, for han hadde lovet David at en lampe alltid skulle lyse for hans etterkommere.

20 I Jorams tid gjorde Edom opprør mot Juda og tok seg en konge.

21 Da rykket Joram ut mot Sa'ir med alle sine stridsvogner. Han brøt opp om natten og slo edomittene, som hadde omringet ham og kommandantene for stridsvognene. Men folket flyktet til teltene sine.

22 Etter opprøret har Edom vært skilt fra Juda til denne dag. På samme tid gjorde Libna opprør.

23 Det som ellers er å fortelle om Joram og alt hanutrettet, står skrevet i Juda-kongenes krønike.

24 Joram gikk til hvile hos sine fedre. Han ble gravlagt hos dem i Davidsbyen, og hans sønn Ahasja ble konge etter ham.

25 I det tolvte året Joram, Ahabs sønn, var konge i Israel, ble Ahasja, Jorams sønn, konge i Juda.

26 Ahasja var tjueto år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i ett år. Hans mor het Atalja og var datter av Israels konge Omri.

27 I sin ferd var Ahasja som kongene av Ahabs hus. Som de gjorde han det som var ondt i Herrens øyne, for han hadde giftet seg inn i Ahabs hus.

28 Sammen med Joram, Ahabs sønn, gikk Ahasja til krig mot arameerkongen Hasael ved Ramot i Gilead. Men arameerne såret Joram.

29 Da vendte kong Joram tilbake til Jisreel for å få leget så rene som arameerne hadde gitt ham ved Ramaunderkampen med kong Hasael. Og Juda-kongen Ahasja, Jorams sønn, dro ned til Jisreel for å se til Joram, Ahabs sønn, mens han låsyk.

9

1 Profeten Elisja kalte til seg en av profetdisiplene og sa: «Bind kjortelen om livet, ta med deg denne oljekrukkenog gå til Ramot i Gilead!

2 Når du kommer dit, skal du finne Jehu, sønn av Josjafat, sønn av Nimsji. gå inn, få ham bort fra kameratene hans og før ham inn i det innerste rommet.

3 Ta så oljekrukken, hell oljen over hodet hans og si: så sier Herren: Jeg har salvet deg til konge over Israel. Dermed skal du åpne døren og komme deg unna så fort du kan.»

4 Profetdisippelen, som bare var enunggutt, dro av sted til Ramot i Gilead.

5 Da han kom dit, så han hærførerne sitte sammen. «Jeg har noe å si deg, hærfører», sa han. «Hvem av oss gjelder det?» spurte Jehu. «Deg, hærfører», svarte han.

6 Da sto Jehu opp og gikk inn i huset. Profetdisippelen helte oljen over hodet hans og sa til ham: «Så sier Herren, Israels Gud: Jeg har salvet deg til konge over Herrens folk, over Israel.

7 Du skal gjøre ende på din herre Ahabs hus. Jeg vil ta hevn over Jesabel for drapet på mine tjenere profetene, alle Herrens tjenere som led døden.

8 Hele Ahabs hus skal gå til grunne. Jeg vilutrydde alle mannfolk, både fange og fri, av Ahabs hus i Israel.

9 Jeg vil gjøre med Ahabs hus som jeg gjorde med Jeroboams hus, sønn av Nebat, og med Basjas hus, sønn av Ahia.

10 Jesabel skal hundene ete opp på Jisreel-sletten; ingen skal gravlegge henne.» Så åpnet profetdisippelen døren og flyktet.

11 Da Jehu kom ut til de andre som tjente hans herre, spurte de ham: «Er alt vel? Hvorfor kom han til deg, denne galningen?» Han svarte: «Dere kjenner jo denne mannen og pratet hans!»

12 Men de sa: «Det er løgn! Fortell oss hva han sa!» Da sa han: «Ord for ord sa han til meg: så sier Herren: Jeg har salvet deg til konge over Israel.»

13 Da skyndte de seg, tok kappene sine og la demunderham på trappetrinnene. Så blåste de i horn og ropte: «Jehu er konge!»

14 Slik fikk Jehu, sønn av Josjafat, sønn av Nimsji, i stand en sammensvergelse mot Joram. Kong Joram og hele Israel hadde forsvart Ramot i Gilead mot arameerkongen Hasael.

15 Nåhadde Joram vendt tilbake til Jisreel for å få leget så rene arameerne hadde gitt ham da han kjempet mot Hasael, Arams konge. Jehu sa: «Vil dere som jeg, så la ingen slippe ut av byen slik at han kan komme til Jisreel og fortelle om dette.»

16 Så steg Jehu opp i vognen sin og kjørte til Jisreel, hvor Joram låsyk. Kongen i Juda, Ahasja, var kommet dit ned for å se til ham.

17 Da vaktmannen som sto oppe i tårnet i Jisreel, fikk se Jehu komme med sin flokk, ropte han: «Jeg ser en hel flokk!» Joram svarte: «Fåtak i en rytter og send ham for å møte dem; han skal spørre om de kommer i fredelig ærend.»

18 Rytteren red i møte med dem og ropte: «Kongen spør: Kommer dere i fredelig ærend?» Jehu svarte: «Hva angår det deg om vi kommer i fredelig ærend? Snu om og følg etter meg!» Da meldte vaktmannen: «Budbæreren har nådd fram til dem, men han kommer ikke tilbake.»

19 Så sendte kongen en annen rytter. Da han kom fram til dem, ropte han: «Kongen spør: Kommer dere i fredelig ærend?» Jehu svarte igjen: «Hva angår det deg om vi kommer i fredelig ærend? Snu om og følg etter meg!»

20 Vaktmannen meldte: «Han har nådd fram til dem, men kommer ikke tilbake. Og de kjører som Jehu, sønn av Nimsji. Han kjører jo som en gal!»

21 Da sa Joram: «Spenn for!» Og de spente for vognen hans. Så kjørte de ut i hver sin vogn, Joram, kongen i Israel, og Ahasja, kongen i Juda. De kjørte mot Jehu og møtte ham på den marken som hadde tilhørt Nabot fra Jisreel.

22 Da Joram fikk øye på Jehu, ropte han: «Kommer du i fredelig ærend, Jehu?» Han svarte: «Hvordan kan jeg komme i fredelig ærend så lenge moren din, Jesabel, fortsatt driver hor med av gudeneog med alle trolldomskunstene sine?»

23 Joram snudde vognen sin og flyktet. Han ropte til Ahasja: «Forræderi, Ahasja!»

24 Men Jehu spente buen, og han traff Joram mellom armene, så pilen gikk gjennom hjertet, og han sank sammen i vognen.

25 Da ropte Jehu til sin våpenbærer Bidkar: «Ta og kast ham inn på den marken som tilhørte Nabot fra Jisreel. Husk hvordan jeg og du red side om side etter Ahab, faren hans, den gang Herren talte dette domsordet mot ham:

26 Sannelig, i går så jeg Nabots og hans sønners blod, lyder ordet fra Herren. Og det vil jeg gjengjelde deg på denne marken, sier Herren. Ta nå og kast ham inn på marken, slik som Herren har sagt.»

27 Da Ahasja, kongen i Juda, så dette, flyktet han i retning Bet-ha-Gan. Men Jehu fulgteetter ham og ropte: «Ham også!» Og de slo ham ned mens han satt i vognen sin, i Gur-passet ved Jibleam. Han flyktet til Megiddo, og der døde han.

28 Kongens menn kjørte ham til Jerusalem og la ham i en egen grav hos hans fedre i Davidsbyen.

29 Ahasja var blitt konge i det ellevte regjeringsåret til Joram, Ahabs sønn.

30 Nåkom Jehu til Jisreel. Da Jesabel hørte det, sminket hun øynene, pyntet seg på hodet og kikket ut av vinduet.

31 Da Jehu kom inn gjennom byporten, ropte hun: «Kommer du i fredelig ærend, du Simri som har drept din herre?»

32 Jehu så opp mot vinduet og sa: «Er det noen her som holder med meg?» Da to–tre hoffmenn så ut av vinduet,

33 ropte han: «Kast henne ned!» Og de kastet henne ned, så blodet sprutet opp etter veggen og på hestene, som tråkket henne ned.

34 Så gikk Jehu inn. Da han hadde spist og drukket, sa han: «Se til å få denne forbannede kvinnen gravlagt! Hun var da en kongs datter.»

35 Men da de kom for åbegrave henne, fant de ikke annet igjen enn hodeskallen, føttene og hendene.

36 De vendte tilbake og fortalte dette til Jehu. Da sa han: «Nå er det oppfylt, det ordet som Herren talte gjennom sin tjener Elia fra Tisjbe da han sa: på Jisreels mark skal hundene ete opp Jesabels kjøtt.

37 Hennes lik skal ligge som gjødsel på jorden i Jisreel, og ingen skal kunne si: Dette er Jesabel.»

10

1 Ahab hadde sytti sønner i Samaria. Jehu skrev brev og sendte dem til Samaria, til stormennene fra Jisreel, de eldste og formynderne for Ahabs sønner. Han skrev:

2 «Til dere som har kongens sønner hos dere, og som rår over vognene og hestene, festningsbyene og våpnene. Når dette brevet kommer til dere,

3 såvelg den beste og mest skikkede av sønnene til deres herre. Sett ham på tronen etter hans far og kjemp for kongens hus!»

4 Da ble de svært redde og sa: «Hør, de to kongene kunne ikke ståseg mot ham. Hvordan skal vi greie det?»

5 Så sendte borgherren, bykommandanten, de eldste og formynderne bud til Jehu og sa: «Vi er dine tjenere, og alt det du befaler oss, vil vi gjøre. Vi vil ikke velge noen konge. Gjør det som er best i dine øyne!»

6 Så skrev Jehu enda et brev til dem. Det sto: «Er dere på min side og adlyder meg, så hugg hodet av sønnene til deres herre og kom til meg i Jisreel i morgen på denne tiden.» Kongens sønner, alle sytti, var hos byens stormenn, som oppfostret dem.

7 Da stormennene fikk brevet, tok de kongens sønner og drepte alle sytti. Hodene deres la de i noen kurverog sendte dem til Jehu i Jisreel.

8 Da han fikk melding om at de hadde brakt kongs sønnenes hoder til ham, sa han: «Legg dem i to hauger foran byporten til i morgen!»

9 Om morgenen gikk Jehu ut, stilte seg opp der og talte til folkemengden: «Dere er uten skyld. Det var jeg som fikk i stand en sammensvergelse mot min herre og drepte ham. Men hvem har slått i hjel alle disse?

10 Vit da at ikke ett ord av det Herren har talt mot Ahabs hus, faller maktesløst til jorden.Herren har gjort det han forkynte gjennom sin tjener Elia.»

11 Så slo Jehu i hjel alle som var igjen av Ahabs hus i Jisreel, og alle kongens stormenn, kjenninger og prester. Han lot ikke en eneste bli igjen.

12 Siden brøt Jehu opp og dro til Samaria. På veien dit kom han til Bet-Eked-Haro'im.

13 Der møtte han brødrene til Juda-kongen Ahasja, og han spurte: «Hvem er dere?» «Vi er Ahasjas brødre», svarte de. «Vi skal ned og se hvordan kongens og dronningens sønner har det.»

14 Da sa Jehu: «Grip dem levende!» Det gjorde de og slo dem i hjel ved brønnen i Bet-Eked, førtito mann i alt. Han lot ikke en eneste bli igjen.

15 Da han dro videre derfra, traff han Jonadab, sønn av Rekab, som kom imot ham. Jehu hilste på ham og sa: «Er du med meg av hele ditt hjerte slik jeg er med deg?» «Ja», svarte Jonadab. «Er det så, da gi meg hånden på det», sa Jehu. Han ga ham hånden, og Jehu lot ham stige opp til seg i vognen.

16 «Følg med meg», sa han, «så skal du få se min store glød for Herren.» Og han lot ham kjøre med i vognen.

17 Da Jehu kom til Samaria, slo han i hjel alle som var igjen av Ahabs hus der i byen. Hanutryddet hver eneste en, slik Herren hadde sagt til Elia.

18 Siden samlet Jehu hele folket og sa til dem: «Ahab dyrket Baal litt; Jehu vil dyrke ham mye.

19 Kall nåalle Baals profeter hit til meg, alle som dyrker ham, og alle hans prester! Ingen må utebli, for nå skal jeg holde en stor offerfest for Baal. Hver den som ikke møter fram, skal miste livet.» Dette var en list som Jehu fant på for å utrydde alle som dyrket Baal.

20 «Rop ut en hellig høytidssamling for Baal!» sa han, og det gjorde de.

21 Jehu sendte bud rundt om i hele Israel, og alle Baal-dyrkerne kom. Det var ingen somunnlot å komme. Da de gikk inn i Baals tempel, ble huset fullt fra ende til annen.

22 Så sa han til mannen som hadde tilsyn med kleskammeret: «Ta fram klær til alle Baal-dyrkerne!» Og han hentet drakter til dem.

23 Da Jehu, sammen med Jonadab, sønn av Rekab, kom inn i Baal-tempelet, sa han til Baal-dyrkerne: «Se nøye etter at det bare er Baal-dyrkere blant dere, ikke en eneste som dyrker Herren.»

24 Så gikk de inn for å bære fram slaktoffer og brennoffer. Men Jehu satte åtti mannutenfor tempelet og sa: «Den som lar noen slippe unna av de menn jeg gir i deres hender, skal selv bøte med livet.»

25 Da de var ferdige med å bære fram brennofferet, sa Jehu til livvakten og våpenbærerne: «gå inn og hugg dem ned! Ikke én mann må slippe ut!» Livvakten og våpenbærerne hogg dem ned med sverd og lot likene ligge. Så gikk de inn i det indre av Baal-tempelet,

26 bar ut støttene som sto der, og brente dem opp.

27 De knuste Baals steinstøtte, rev ned Baal-tempelet og gjorde det om til latriner, som det er den dag i dag.

28 Slikutryddet Jehu Baal fra Israel.

29 Men selv holdt han ikke opp med de synder som Jeroboam, sønn av Nebat, hadde fått israelittene til å gjøre: å dyrke gullkalvene i Betel og Dan.

30 Herren sa til Jehu: «Du har handlet vel, gjort det som er rett i mine øyne, og alt det jeg ønsket mot Ahabs hus. Derfor skal dine sønner sitte på Israels trone i fire slektsledd.»

31 Men Jehu fulgte ikke helhjertet den loven som Herren, Israels Gud, hadde gitt. Han vendte seg ikke bort fra de synder som Jeroboam hadde fått israelittene til å gjøre.

32 På denne tiden begynte Herren årive løs stykker av Israel. Hasael slo israelittene langs hele grensen.

33 På østsiden av Jordan tok han hele Gilead, landet hvor Gads, Rubensog Manasses stamme bodde, helt fra Aroer ved Arnon-elven og nordover, både Gilead og Basan.

34 Det som ellers er å fortelle om Jehu og alt hanutrettet, alle hans storverk, står skrevet i Israels-kongenes krønike.

35 Jehu gikk til hvile hos sine fedre og ble gravlagt i Samaria. Hans sønn Joahas ble konge etter ham.

36 I tjueåtte år regjerte Jehu som konge over Israel i Samaria.

11

1 Da Atalja, mor til Ahasja, fikk vite at sønnen hennes var død, begynte hun straks å utrydde hele kongeætten.

2 Men Ahasjas søster Josjeba, datter av kong Joram, tok i hemmelighet Ahasjas sønn Joasj bort fra de kongs sønnene som skulle drepes. Hun førte ham og fostermoren hans inn på en sovesal. Der gjemte de ham for Atalja, så han ikke ble drept.

3 I seks år var han skjult hos henne i Herrens tempel mens Atalja regjerte i landet.

4 Men i det sjuendeåret sendte presten Jojada bud etter hundre manns førerne for livvakten og for vaktmennene og lot dem komme til seg i Herrens hus. Han slutteten pakt med dem og tok dem i ed i Herrens hus. Så viste han dem kongs sønnen

5 og ga dem ordre om hva de skulle gjøre: «Den tredjedelen av dere som gjør tjeneste ved kongens slott på sabbatsdagen,

6 den tredjedelen som er ved Sur-porten, og den tredjedelen som er ved porten bak vaktmennene, dere skal skiftevis holde vakt ved tempelet.

7 Og de to avdelingene av alle dere som skal ha avløsning på sabbaten, skal holde vakt over kongen i Herrens hus.

8 Dere skal stille dere i en ring omkring kongen, hver mann med våpen i hånd. Om noen trenger seg inn i rekkene, skal han dø. Dere må følge kongen hvor han går og står.»

9 Hundremannsførerne gjorde i ett og alt som presten Jojada bød dem. Hver tok sine menn; de tok både dem som gikk på vakt på sabbaten, og dem som skulle ha avløsning, og kom til presten Jojada.

10 Presten ga hundre manns førerne de spydene og skjoldene som hadde tilhørt kong David, og som var i Herrens hus.

11 Og vaktmennene stilte seg opp, hver mann med våpen i hånd, fra sørsiden til nordsiden av tempelet, nær ved alteret og selve tempelhuset, i en ring omkring kongen.

12 Så førte Jojada kongs sønnen ut, satte kronen på ham og ga ham kongesymbolene. Deutropte ham til konge og salvet ham, klappet i hendene og ropte: «Leve kongen!»

13 Da Atalja hørte ropet fra vaktmennene og folkemengden, gikk hun opp til folket i Herrens hus.

14 Der fikk hun se kongen ståved søylen, slik skikken var, og høvdingene og hornblåserne ved siden av ham, mens hele folket jubletog blåste i trompeter. Da flerret Atalja klærne sine og ropte: «Forræderi, forræderi!»

15 Men presten Jojada ga hundre manns førerne, de som sto i spissen for hæren, denne ordren: «Før henne ut mellom rekkene! Følger noen etter henne, så drep ham med sverd.» For presten hadde sagt: «Hun må ikke drepes i Herrens hus.»

16 Så grep de Atalja. De førte henne gjennom Hesteporten og inn i slottet, og der ble hun drept.

17 Siden sluttet Jojada en pakt mellom Herren og kongen og folket: De skulle være Herrens folk. Han sluttetogsåen pakt mellom kongen og folket.

18 Så gikk hele folkemengden til Baal-tempelet og rev det ned. Altrene og gudebildene knuste de, og Baal-presten Mattan drepte de foran altrene. Presten Jojada satte ut vaktposter ved Herrens hus.

19 Så tok han med seg hundre manns førerne, livvakten, vaktmennene og hele folkemengden. De førte kongen ned fra Herrens hus og fulgteham inn i slottet gjennom Vaktporten. Der satte han seg på kongetronen.

20 Hele folket jublet, og det var ro i byen. Men Atalja hadde de drept med sverd i kongens slott.

21 Joasj var sju år gammel da han ble konge.

12

1 Det var i Jehus sjuenderegjeringsår at Joasj ble konge, og han regjerte i Jerusalem i førti år. Hans mor het Sibja og var fra Beer-Sjeba.

2 Så lenge han levde, gjorde Joasj det som var rett i Herrens øyne, slik presten Jojada hadde lært ham.

3 Men offerhaugeneble ikke nedlagt. Folket fortsatte åofre og tenne offerild på haugene.

4 Joasj sa til prestene: «Alle pengene som blir helliget og brakt til Herrens hus –enten det er penger i gangbar mynt, det som hver enkelt er lignet i skatt eller gir av eget ønske –alt skal bringes til Herrens hus,

5 og prestene skal ta imot dem, hver fra sineunderordnede. Så skal de sette tempelet i stand, alle steder hvor det er skadet.»

6 Men i det tjuetredje året Joasj var konge, hadde prestene ennå ikke utbedret skadene på tempelet.

7 Da kalte kong Joasj presten Jojada og de andre prestene til seg og sa: «Hvorforutbedrer dere ikke skadene på tempelet? Nå skal dere ikke lenger ta imot penger fra deresunderordnede, men gi dem fra dere så skadene på tempelet kanutbedres.»

8 Prestene gikk med på at de ikke lenger skulle ta imot penger fra folket. Men så skulle de heller ikke sette i stand tempelet.

9 Presten Jojada tok en kiste, boret hull i lokket og satte den på høyre side av alteret. Når folket kom til tempelet, la prestene som holdt vakt ved inngangen, alle pengene som kom inn til Herrens hus, i kisten.

10 Når de så at det var mange penger i kisten, kom kongens skriver og overpresten; de samlet og talte opp pengene som fantes i Herrens hus.

11 Siden veide de opp pengene og ga dem til arbeidslederne som hadde tilsyn med Herrens hus. Og de ga dem videre til tømmermennene og bygningsfolkene som arbeidet på tempelet,

12 til murerne og steinhoggerne. De brukte dem også til å kjøpe tre og tilhuggetstein så de kunneutbedre skadene på Herrens hus. Slik dekket de alleutgiftene med å holde tempelet i stand.

13 Men de pengene som kom inn til tempelet, ble ikke brukt til å lage sølvboller, lysesakser, offerskåler eller trompeter eller noen annen gjenstand av gull eller sølv.

14 Pengene ble gitt til arbeidslederne, som sørget for å sette i stand Herrens hus.

15 Ingen førte kontroll med dem som tok imot pengene og betalte håndverkerne, for de fór ærlig fram.

16 Penger fra skyldofferet og fra syndofferet ble ikke gitt til Herrens hus. De tilfalt prestene.

17 På den tiden gikk arameerkongen Hasael til angrep på Gat og erobret byen. Så satte han seg fore å dra opp mot Jerusalem.

18 Da tok Juda-kongen Joasj alle de hellige tingene som forfedrene hans, Juda-kongene Josjafat, Joram og Ahasja, hadde helliget til tempelet, og det han selv hadde helliget. Sammen med alt gulletsom fantes i skattkamrene, både i Herrens hus og i kongens slott, sendte han det til arameerkongen Hasael. Han dro da bort fra Jerusalem.

19 Det som ellers er å fortelle om Joasj og alt hanutrettet, står skrevet i Juda-kongenes krønike.

20 Kongens menn reiste seg mot ham og fikk i stand en sammensvergelse. De drepte Joasj i Millo-huset da han var på vei ned mot Silla.

21 De kongs mennene som slo ham i hjel, var Josakar, sønn av Sjimat, og Josabad, sønn av Sjomer. De gravla ham hos hans fedre i Davidsbyen, og hans sønn Amasja ble konge etter ham.

13

1 I det tjuetredje året Joasj, sønn av Ahasja, var konge i Juda, ble Joahas, sønn av Jehu, konge i Israel. Han regjerte i Samaria i sytten år.

2 Joahas gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og fortsatte med de syndene som Jeroboam, sønn av Nebat, hadde fått israelittene med på. Han holdt ikke opp med dem.

3 Da flammet Herrens vrede opp mot Israel. Gang på gang ga han dem over i hendene på arameerkongen Hasael og hans sønn Ben-Hadad.

4 Men Joahas ba om velvilje for Herrens ansikt, og Herren hørte hans bønn, for han så hvordan arameerkongenundertrykte israelittene.

5 Herren ga dem en redningsmann, så de slapp fri fra arameernes makt. Nåkunne israelittene bo i fred som før.

6 Likevel holdt de ikke opp med de syndene som Jeroboams hus hadde fått israelittene med på. De fortsatte med dem. Til og med Asjera-stolpen ble stående i Samaria.

7 Joahas hadde ikke mer igjen enn femti ryttere, ti vogner og ti tusen fotfolk. Resten hadde arameerkongen ødelagt og trampet ned som støv.

8 Det som ellers er å fortelle om Joahas, om alt hanutrettet, og om hans storverk, står skrevet i Israels-kongenes krønike.

9 Joahas gikk til hvile hos sine fedre. Han ble gravlagt i Samaria, og hans sønn Joasj ble konge etter ham.

10 I det trettisjuendeåret Joasj var konge i Juda, ble Joasj, sønn av Joahas, konge i Israel. Han regjerte i Samaria i seksten år.

11 Joasj gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Han holdt ikke opp med alle de syndene som Jeroboam, sønn av Nebat, hadde fått israelittene med på, men fortsatte med dem.

12 Det som ellers er å fortelle om Joasj, om alt hanutrettet, og om hans storverk i krigen mot Amasja, kongen i Juda, står skrevet i Israels-kongenes krønike.

13 Da Joasj gikk til hvile hos sine fedre, satte Jeroboam seg på hans trone. Joasj ble gravlagt i Samaria blant Israels konger.

14 Da Elisja ble rammet av den sykdommen han skulle dø av, kom Joasj, Israels konge, til ham. Gråtende bøyde han seg ned over ham og sa: «Min far, min far! Israels vogner og hester!»

15 Elisja sa til ham: «Hent en bue og noen piler!» Og han hentet en bue og noen piler.

16 Elisja sa til kongen: «Legg hånden din på buen!» Han la hånden på buen, og Elisja la sine hender over kongens.

17 Så sa han: «Lukk vinduet opp mot øst!» Han åpnet det, og Elisja sa: «Skyt!» Og kongen skjøt. Da sa profeten: «Det er Herrens seierspil, en seierspil mot Aram! Du skal slåarameerne i Afek og gjøre ende på dem.»

18 Så sa han: «Ta pilene!» Kongen tok dem, og profeten sa til ham: «Slåpåjorden!» Han slo tre ganger, men så holdt han opp.

19 Da ble gudsmannen sint på ham og sa: «Du skulle ha slått fem eller seks ganger! Da ville du ha slått arameerne og gjort ende på dem. Nå kommer du bare til å slå dem tre ganger.»

20 Så døde Elisja og ble gravlagt. På den tiden kom det hvert år flokker av moabitter som herjet i landet.

21 En gang fikk noen som skulle gravlegge en mann, se at det kom en slik herjeflokk. Da kastet de mannen ned i graven til Elisja. Med det samme mannen kom nær Elisjas knokler, ble han levende igjen og reiste seg opp.

22 Arameerkongen Hasaelundertrykte israelittene så lenge Joahas levde.

23 Men Herren var nådig og barmhjertig mot dem. Han vendte seg til dem på grunn av sin pakt med Abraham, Isak og Jakob. Han ville ikke utslette dem og har til nå ikke støtt dem fra sitt ansikt.

24 Da arameerkongen Hasael døde, ble hans sønn Ben-Hadad konge etter ham.

25 Joasj, sønn av Joahas, vant da tilbake fra Ben-Hadad, sønn av Hasael, de byene som Hasael hadde tatt fra hans far Joahas i krigen. Tre ganger slo Joasj ham og tok igjen de byene som hadde tilhørt Israel.

14

1 I det andre året Joasj, sønn av Joahas, var konge i Israel, ble Amasja, sønn av Joasj, konge i Juda.

2 Han var tjuefemår gammel da han ble konge, og regjerte i Jerusalem i tjueni år. Hans mor het Joaddan og var fra Jerusalem.

3 Amasja gjorde det som var rett i Herrens øyne, men ikke helt som sin stamfar David. Han gjorde alt slik som Joasj, hans far, hadde gjort.

4 Men offerhaugeneble ikke nedlagt. Folket fortsatte åofre og tenne offerild på haugene.

5 Så snart Amasja hadde kongedømmet trygt i sin hånd, slo han i hjel de mennene som hadde drept hans far, kongen.

6 Men drapsmennenes barn slo han ikke i hjel. Han fulgtedet som står skrevet i lovboken til Moses, hvor Herren befaler: Fedre skal ikke lide døden for det barna har gjort, og ikke barn for det fedrene har gjort. Enhver skal dø for sin egen synd.

7 Amasja slo edomittene i Saltdalen, ti tusen mann. I den krigen inntok han Sela. Han ga byen navnet Jokteel, som den heter den dag i dag.

8 På den tiden sendte Amasja bud til Israels-kongen Joasj, sønn av Joahas, sønn av Jehu. «Kom, la oss kjempe ansikt til ansikt!» sa han.

9 Men Joasj, kongen i Israel, sendte dette bud tilbake til Juda-kongen Amasja: «Tistelen i Libanon sendte en gang bud til sedertreet i Libanon og sa: La min sønn få din datter til kone! Men et av villdyrene i Libanon kom forbi og trampet tistelen ned.

10 Du har slått edomittene, og derfor er du blitt overmodig. Nøy deg nå med den æren du har, og hold deg hjemme! Hvorfor vil du styrte deg iulykke så du går til grunne, og Juda med deg?»

11 Men Amasja ville ikke høre på ham. Da rykket Israels-kongen Joasj ut mot Amasja, kongen i Juda. De kjempet ansikt til ansikt i Bet-Sjemesj, som ligger i Juda.

12 Judeerne ble slått av israelittene, og de flyktet hver til sitt.

13 Juda-kongen Amasja, sønn av Joasj, sønn av Ahasja, ble tatt til fange i Bet-Sjemesj av Joasj, Israels konge. Da de kom til Jerusalem, rev han ned fire hundrealen av bymuren, fra Efraim-porten til Hjørneporten.

14 Så tok han alt gulletog sølvet og altutstyret som fantes i Herrens hus og i skattkamrene i kongens slott, og dessuten gislene. Så vendte han tilbake til Samaria.

15 Det som ellers er å fortelle om Joasj og alt hanutrettet, om hans storverk i krigen mot Juda-kongen Amasja, står skrevet i Israels-kongenes krønike.

16 Joasj gikk til hvile hos sine fedre. Han ble gravlagt i Samaria hos Israels konger. Hans sønn Jeroboam ble konge etter ham.

17 Juda-kongen Amasja, sønn av Joasj, levde femten år etter at Israels konge Joasj, sønn av Joahas, var død.

18 Det som ellers er å fortelle om Amasja, står skrevet i Juda-kongenes krønike.

19 De fikk i stand en sammensvergelse mot ham i Jerusalem. Da flyktet han til Lakisj. Men de sendte folk etter ham og drepte ham der.

20 Han ble brakt tilbake til Jerusalem på hesteryggen og gravlagt hos sine fedre i Davidsbyen.

21 Hele folket i Juda tok Asarja, som da var seksten år gammel, til konge etter hans far Amasja.

22 Det var han som vant byen Eilat tilbake til Juda og befestet den, etter at kongen var gått til hvile hos sine fedre.

23 I det femtende året Amasja, sønn av Joasj, var konge i Juda, ble Jeroboam, sønn av Joasj, konge i Israel. Han regjerte i Samaria i førtien år.

24 Jeroboam gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og holdt ikke opp med de syndene som Jeroboam, Nebats sønn, hadde fått israelittene med på.

25 Han vant tilbake landområder som hadde tilhørt Israel, fra Lebo-Hamat til Araba-sjøen. Det gikk som Herren, Israels Gud, hadde sagt gjennom sin tjener Jona, sønn av Amittai, profeten fra Gat-Hefer.

26 For Herren hadde sett israelittenes bitre nød. Det var ute med alle som en, og de hadde ingen til å hjelpe seg.

27 Men Herren hadde ikke sagt at han villeutslette Israels navn under himmelen. Derfor berget han dem gjennom Jeroboam, sønn av Joasj.

28 Det som ellers er å fortelle om Jeroboam og alt hanutrettet, om hans storverk i krigen da han vant Damaskus og Hamat tilbake til Israel, står skrevet i Israels-kongenes krønike.

29 Jeroboam gikk til hvile hos sine fedre, Israels konger, og hans sønn Sakarja ble konge etter ham.

15

1 I det tjuesjuendeåret Jeroboam var konge i Israel, ble Asarja, sønn av Amasja, konge i Juda.

2 Han var seksten år da han ble konge, og regjerte i Jerusalem i femtito år. Hans mor het Jekolja og var fra Jerusalem.

3 Asarja gjorde det som var rett i Herrens øyne, akkurat som hans far Amasja hadde gjort.

4 Men offerhaugeneble ikke nedlagt. Folket fortsatte åofre og brenne offerild på haugene.

5 Men Herren rørte ved kongen slik at han måtte lide av en hudsykdom helt til sin dødsdag. Han bodde i et hus for seg selv, og Jotam, kongens sønn, styrte slottet og folket i landet.

6 Det som ellers er å fortelle om Asarja og alt han gjorde, står skrevet i Juda-kongenes krønike.

7 Asarja gikk til hvile hos sine fedre. Han ble gravlagt hos sine fedre i Davidsbyen, og hans sønn Jotam ble konge etter ham.

8 I det trettiåttende året Asarja var konge i Juda, ble Sakarja, sønn av Jeroboam, konge i Israel. Han regjerte i Samaria i seks måneder.

9 Sakarja gjorde det som var ondt i Herrens øyne, slik hans fedre hadde gjort. Han holdt ikke opp med de syndene som Jeroboam, Nebats sønn, hadde fått israelittene med på.

10 Sjallum, sønn av Jabesj, fikk i stand en sammensvergelse mot Sakarja. Han slo ham i hjel i folkets på syn og ble konge i hans sted.

11 Det som ellers er å fortelle om Sakarja, står skrevet i Israels-kongenes krønike.

12 Det gikk i oppfyllelse, det ordet som Herren hadde talt til Jehu: «I fire ledd skal dine sønner sitte på Israels trone.» Og slik ble det.

13 Sjallum, sønn av Jabesj, ble konge i det trettiniende året Ussia var konge i Juda. Han regjerte i Samaria en må neds tid.

14 Da dro Menahem, sønn av Gadi, opp fra Tirsa og kom til Samaria. Der slo han i hjel Sjallum, sønn av Jabesj, og ble konge i hans sted.

15 Det som ellers er å fortelle om Sjallum og den sammensvergelsen han fikk i stand, står skrevet i Israels-kongenes krønike.

16 Så ødela Menahem Tappuah og alt som var i byen, og områdene omkring helt til Tirsa. Fordi folket ikke hadde åpnet porten for ham, herjet han byen og skar opp alle kvinnene som var med barn.

17 Det var i Juda-kongen Asarjas trettiniende regjeringsår at Menahem, sønn av Gadi, ble konge i Israel. Han regjerte i Samaria i ti år.

18 Menahem gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Så lenge han levde, holdt han ikke opp med de syndene som Jeroboam, sønn av Nebat, hadde fått israelittene med på.

19 Assyrerkongen Pul gikk til angrep på landet. Da ga Menahem ham tusen talenter sølv for at han skulle støtte ham og sikre ham kongs makten.

20 Sølvet til assyrerkongen krevde Menahem inn fra alle velstående israelitter, femti sjekel fra hver. Da vendte assyrerkongen tilbake og ble ikke lenger der i landet.

21 Det som ellers er å fortelle om Menahem og alt hanutrettet, står skrevet i Israels-kongenes krønike.

22 Menahem gikk til hvile hos sine fedre, og hans sønn Pekahja ble konge etter ham.

23 I det femtiende året Asarja var konge i Juda, ble Pekahja, sønn av Menahem, konge i Israel. Han regjerte i Samaria i to år.

24 Pekahja gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og holdt ikke opp med de syndene som Jeroboam, sønn av Nebat, hadde fått israelittene med på.

25 Hans våpenbærer Pekah, sønn av Remalja, fikk i stand en sammensvergelse mot Pekahja. Han hogg ned både ham og Argob og Arje i Samaria, inne i borgen i kongens slott. Pekah hadde med seg femti mann fra Gilead. Da han hadde drept Pekahja, ble han konge i hans sted.

26 Det som ellers er å fortelle om Pekahja og alt hanutrettet, står skrevet i Israels-kongenes krønike.

27 Det var i Juda-kongen Asarjas femtiandre regjeringsår at Pekah, sønn av Remalja, ble konge i Israel. Han regjerte i Samaria i tjue år.

28 Pekah gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og holdt ikke opp med de syndene som Jeroboam, sønn av Nebat, hadde fått israelittene med på.

29 På den tiden Pekah var konge i Israel, kom assyrerkongen Tiglat-Pileser og tok Ijjon, Abel-Bet-Maaka, Janoah, Kedesj, Hasor, Gilead og Galilea, hele Naftali-landet. Og han førte folket bort til Assur.

30 Da fikk Hosea, sønn av Ela, i stand en sammensvergelse mot Pekah, sønn av Remalja. Hosea slo ham i hjel og ble konge i hans sted. Dette var i det tjuendeåret etter at Jotam, sønn av Ussia, ble konge.

31 Det som ellers er å fortelle om Pekah og alt hanutrettet, står skrevet i Israels-kongenes krønike.

32 I det andre året Pekah, sønn av Remalja, var konge i Israel, ble Jotam, sønn av Ussia, konge i Juda.

33 Han var tjuefemår gammel da han ble konge, og regjerte i Jerusalem i seksten år. Hans mor het Jerusja og var datter av Sadok.

34 Jotam gjorde det som var rett i Herrens øyne, i ett og alt som hans far Ussia hadde gjort.

35 Men offerhaugeneble ikke nedlagt. Folket fortsatte åofre og tenne offerild på haugene. Det var Jotam som bygde Øvreporten i Herrens hus.

36 Det som ellers er å fortelle om Jotam og alt hanutrettet, står skrevet i Juda-kongenes krønike.

37 På den tiden begynte Herren å la arameerkongen Resin og Pekah, sønn av Remalja, gåmot Juda.

38 Jotam gikk til hvile hos sine fedre. Han ble gravlagt hos sine fedre i Davidsbyen, og hans sønn Ahas ble konge etter ham.

16

1 I det syttende regjeringsåret til Pekah, sønn av Remalja, ble Ahas, sønn av Jotam, konge i Juda.

2 Han var tjue år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i seksten år. Ahas gjorde ikke det som var rett i Herren hans Guds øyne, slik hans stamfar David hadde gjort.

3 Han fulgtei Israels-kongenes fotspor. Ja, han lot til og med sin sønn gå gjennom ilden, en avskyelig skikk hos de folkeslag som Herren hadde drevet bort foran israelittene.

4 Han ofret og tente offerild på haugeneog høydene og underhvert frodig tre.

5 På den tiden dro arameerkongen Resin og Israels-kongen Pekah, sønn av Remalja, i krig mot Jerusalem. De omringet Ahas, men greide ikke å gå til angrep.

6 Det var den gangen arameerkongen Resin vant Eilat tilbake til Aram og drev judeerne ut av byen. Så kom det edomitter og bosatte seg i Eilat, og de bor der den dag i dag.

7 Da sendte Ahas bud til assyrerkongen Tiglat-Pileser og sa: «Jeg er din tjener og din sønn. Kom og berg meg fra arameerkongen og Israels-kongen som har reist seg mot meg.»

8 Ahas tok sølvet og gulletsom fantes i Herrens hus og i skattkamrene i kongens slott, og sendte det som gave til kongen av Assur.

9 Og assyrerkongen gjorde som han ba om. Han dro opp mot Damaskus og inntok byen. Befolkningen førte han bort til Kir, og Resin drepte han.

10 Kong Ahas dro til Damaskus for å møte assyrerkongen Tiglat-Pileser. Da han fikk se det alteret som var der, sendte han en tegning av alteret og en nøyaktig beskrivelse av det til presten Uria.

11 Og før kong Ahas kom tilbake fra Damaskus, hadde presten Uria bygd alteret. Han hadde i ett og alt fulgt den tegningen kong Ahas hadde sendt fra Damaskus.

12 Da kongen kom hjem igjen fra Damaskus og fikk se alteret, gikk han fram for det og ofret på det.

13 Han ofret sitt brennoffer og sitt grødeoffer og helte ut drikkofferet, og stenket blodet av sine fredsoffer på alteret.

14 Men bronsealteret som sto for Herrens ansikt, flyttet han fra den plassen det hadde hatt foran tempelet, mellom det nye alteret og Herrens hus. Han satte det på nordsiden av det nye alteret.

15 Kong Ahas ga presten Uria dette på bud: «Pådet store alteret skal du brenne brennofferet om morgenen og grødeofferet om kvelden, både kongens brennoffer og grødeoffer og hele folkets brennoffer, grødeoffer og drikkoffer. Du skal stenke alt blodet av brennofferet og slaktofferet på det. Men bronsealteret skal være forbeholdt meg når jeg tar varsler.»

16 Og presten Uria gjorde i ett og alt som kongen bød ham.

17 Kong Ahas skar av tverrlistene på vognstativene og tok vekk vaskefatene. Så tok han havet ned fra bronseoksene som bar det, og satte det på etunderlag av stein.

18 Av hensyn til assyrerkongen flyttet han den overbygde sabbatsgangen og den ytre kongeinngangen som var i Herrens tempel.

19 Det som ellers er å fortelle om Ahas og det hanutrettet, står skrevet i Juda-kongenes krønike.

20 Ahas gikk til hvile hos sine fedre. Han ble gravlagt blant sine fedre i Davidsbyen. Hans sønn Hiskia ble konge etter ham.

17

1 I det tolvte året Ahas var konge i Juda, ble Hosea, sønn av Ela, konge i Israel. Han regjerte i Samaria i ni år.

2 Hosea gjorde det som var ondt i Herrens øyne, men fór ikke så ille fram som Israels-kongene før ham.

3 Assyrerkongen Salmanassar dro opp mot ham, og Hosea måtte gi seg innunderham og betale skatt.

4 Men siden oppdaget assyrerkongen at Hosea var med på en sammensvergelse. Han hadde sendt bud til egypterkongen So og betalte ikke lenger sin årlige skatt til assyrerkongen. Da grep assyrerkongen ham og satte ham i fengsel.

5 Så rykket han inn i landet og dro opp mot Samaria, som han beleiret i tre år.

6 I Hoseas niende regjeringsår inntok assyrerkongen Samaria og førte israelittene bort til Assur. Han lot dem bosette seg i Halah og ved Habor, en elv i Gosan, og i byene i Media.

7 Slik gikk det fordi israelittene hadde syndet mot Herren sin Gud, han som førte dem opp fra Egypt og fridde dem fra egypterkongen faraos makt. De fryktet andre guder

8 og fulgteskikkene hos de folkene som Herren hadde drevet ut for israelittene, og de gjorde som kongene deres hadde gjort.

9 I det skjulte gjorde israelittene det som ikke var rett for Herren deres Gud. De bygde offerhauger i alle byene sine, både i dem med vakttårn og i befestede byer.

10 De reiste steinstøtter og Asjera-stolper på hver høy haug og underhvert frodig tre.

11 På alle disse haugenetente de offerild slik som de folkeslagene Herren hadde drevet bort for dem. De gjorde også mye annet ondt som gjorde Herren rasende.

12 De dyrket av guder, enda Herren hadde sagt til dem: «Det skal dere ikke gjøre!»

13 Herren advarte Israel og Juda gjennom alle sine profeter og seere. Han sa: «Vend om fra deres onde veier! Hold mine bud og forskrifter i samsvar med hele den loven jeg på la deres fedre og sendte dere gjennom mine tjenere profetene.»

14 Men de ville ikke høre. De var stivnakkede som sine fedre, de som ikke trodde på Herren sin Gud.

15 De forkastet hans forskrifter og den pakten han hadde sluttetmed deres fedre, og de advarslene han hadde gitt dem. De fulgtetomhet og endte i tomhet. De gjorde som folkeslagene omkring dem, enda Herren hadde befalt dem: «Dere skal ikke gjøre som de!»

16 De forlot alle de budenesom Herren deres Gud hadde gitt dem. De laget seg to støpte kalver og reiste en Asjera-stolpe. De bøyde seg og tilba hele himmelens hær og dyrket Baal.

17 De lot sønnene og døtrene sine gå gjennom ilden, tok varsler og drev med spådomskunster. De solgte seg selv til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, og dermed gjorde de ham rasende.

18 Herren ble rasende på israelittene og viste dem bort fra sitt ansikt. Bare Judas stamme ble igjen.

19 Men heller ikke Juda holdt de bud som Herren deres Gud hadde gitt. De fulgtede skikker som israelittene hadde innført.

20 Derfor forkastet Herren hele Israels ætt. Han ydmyket dem, ga dem i hendene på ransmenn og støtte dem til slutt bort fra sitt ansikt.

21 For Israel rev seg løs fra Davids hus og tok Jeroboam, Nebats sønn, til konge. Jeroboam ledet israelittene bort fra Herren og fikk dem til åbegåstor synd.

22 Israelittene gjorde de samme syndene som Jeroboam og holdt ikke opp med dem.

23 Til slutt viste Herren dem bort fra sitt ansikt, slik han hadde varslet gjennom alle sine tjenere profetene. Israelittene ble ført bort fra sitt land til Assur, der de er den dag i dag.

24 Assyrerkongen hentet folk fra Babel, Kuta, Avva, Hamat og Sefarvajim og lot dem bosette seg i Samarias byer i stedet for israelittene. De overtok Samaria og slo seg ned i byene der.

25 Den første tiden de bodde der, fryktet de ikke Herren. Derfor sendte Herren løver iblant dem, og løvene drepte mange av dem.

26 Da var det noen som sa til assyrerkongen: «De folkene du førte bort og lot bosette seg i Samarias byer, vet ikke hvordan landets gud skal dyrkes. Han har sendt løver inn iblant dem, og løvene dreper dem fordi de ikke vet hvordan landets gud skal dyrkes.»

27 Da ga assyrerkongen denne ordren: «Send tilbake en av de prestene dere har ført bort fra landet! La ham dra av sted og bosette seg der, og så skal han lære folket hvordan de skal dyrke landets gud.»

28 En av prestene som var bortført fra Samaria, kom da og bosatte seg i Betel. Han lærte folket hvordan de skulle frykte Herren.

29 Likevel fortsatte hvert folkeslag med å lage seg sine egne guder, og de satte dem i helligdommene som innbyggerne i Samaria hadde reist på offerhaugene. Dette gjorde hvert folkeslag i byene hvor de bodde.

30 Folket fra Babel laget et bilde av Sukkot-Benot, de fra Kut laget et bilde av Nergal, og de fra Hamat laget et bilde av Asjima.

31 Folket fra Avva laget bilder av Nibhas og Tartak, og de fra Sefarvajim brente sine sønner i ilden for Adrammelek og Anammelek, Sefarvajims guder.

32 De fryktet nok Herren, men gjorde også noen av sine egne til prester på offerhaugene, og de ofret for folket i helligdommene der.

33 De fryktet Herren, men dyrket sine egne guder på samme må te som folkeslagene de var bortført fra.

34 Den dag i dag følger de sine opprinnelige skikker. De frykter ikke Herren og følger ikke de forskriftene og reglene, den loven og det budet Herren på la etterkommerne av Jakob, som han ga navnet Israel.

35 Herren slutteten pakt med dem og ga dem dette budet: «Dere skal ikke frykte andre guder, ikke bøye dere og tilbe dem og ikke dyrke dem eller ofre til dem.

36 Men Herren som førte dere opp fra Egypt med stor styrke og medutstrakt arm, ham skal dere frykte. Ham skal dere bøye dere for og tilbe, og til ham skal dere ofre.

37 De forskriftene og reglene, den loven og det budet han skrev opp for dere, skal dere alltid legge vinn på å følge. Og dere må ikke frykte andre guder.

38 Glem ikke den pakten jeg sluttetmed dere, og frykt ikke andre guder!

39 Bare Herren deres Gud skal dere frykte, så vil han fri dere fra fiendehånd.»

40 Men de ville ikke høre. De fortsatte å følge sine opprinnelige skikker.

41 Disse fremmede folkeslagene fryktet nok Herren, men dyrket sine egne gudebilder. Til denne dag har barna og barnebarna deres gjort som sine fedre.

18

1 I det tredje året Hosea, sønn av Ela, var konge i Israel, ble Hiskia, sønn av Ahas, konge i Juda.

2 Han var tjuefemår gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tjueni år. Hans mor het Abi og var datter av Sakarja.

3 Hiskia gjorde det som var rett i Herrens øyne, i ett og alt slik hans stamfar David hadde gjort.

4 Han nedla offerhaugene, slo i stykker steinstøttene og hogg ned Asjera-stolpene. Kobberslangen som Moses hadde laget, knuste han. Helt til den tid hadde israelittene tent offerild til slangen. De kalte den Nehusjtan.

5 Hiskia satte sin lit til Herren, Israels Gud. Verken før eller siden har det vært hans like blant alle kongene i Juda.

6 Han holdt seg nær til Herren og vek ikke fra ham. Han holdt de bud som Herren hadde på lagt Moses.

7 Herren var med ham, og han hadde lykken med seg i alt han tok seg fore. Han gjorde opprør mot assyrerkongen og ville ikke tjene ham lenger.

8 Han slo filisterne like til Gaza og områdene omkring, både byer med vakttårn og befestede byer.

9 I kong Hiskias fjerde regjeringsår, det sjuendeåret Hosea, sønn av Ela, var konge i Israel, dro assyrerkongen Salmanassar opp mot Samaria og omringet byen.

10 Da tre år var gått, inntok han den. Det var i Hiskias sjette regjeringsår Samaria ble erobret, det niende året Hosea var konge i Israel.

11 Assyrerkongen bortførte israelittene til Assur og lot dem slåseg ned i Halah og ved Habor, en elv i Gosan, og i byene i Media.

12 Dette skjedde fordi de ikke ville høre på Herren sin Gud, men brøt hans pakt –alt det Moses, Herrens tjener, hadde på lagt dem. De verken hørte eller gjorde etter det.

13 I det fjortende året Hiskia var konge, dro assyrerkongen Sanherib opp mot alle de befestede byene i Juda og tok dem.

14 Da sendte Juda-kongen Hiskia bud til assyrerkongen i Lakisj og sa: «Jeg har forbrutt meg. Dra bort fra meg! Hva du legger på meg, skal jeg bære.» Assyrerkongen på la Juda-kongen Hiskia å betale tre hundretalenter sølv og tretti talenter gull.

15 Og Hiskia ga ham alt det sølvet som fantes i Herrens hus og i skattkamrene i kongens slott.

16 På samme tid brøt kong Hiskia gulletav dørene i Herrens tempel og av dørkarmene, som kongen selv hadde overtrukketmed gull, og ga det til assyrerkongen.

17 Men assyrerkongen sendte hærføreren, hoffsjefen og kommandanten med en stor hær fra Lakisj mot kong Hiskia i Jerusalem. De rykket fram, og da de kom til Jerusalem, stilte de seg opp ved vannledningen fra Øvredammen, ved veien til vaskeplassen.

18 Der begynte de å rope på kongen. Da gikk borgherren Eljakim, sønn av Hilkia, ut til dem sammen med riksskriveren Sjebna og kansleren Joah, sønn av Asaf.

19 Kommandanten ropte til dem: Si til Hiskia: så sier storkongen, kongen av Assur: Hva er det du stoler på, siden du kjenner deg så trygg?

20 Mener du at tomme ord alene gir råd og styrke i krig? Hvem er det du stoler på, siden du har gjort opprør mot meg?

21 Jo, du stoler på Egypt, den brukne rørstaven! Om noen støtter seg på den, trenger den inn i hånden hans og gjennomborer den. Slik er farao, kongen i Egypt, mot alle som stoler på ham.

22 Men hvis du svarer meg: «Det er Herren vår Gud vi stoler på», da spør jeg deg: Var det ikke hans offerhauger og altere Hiskia tok bort da han sa til folket i Juda og Jerusalem: «Bare foran dette alteret i Jerusalem skal dere bøye dere og tilbe»?

23 Inngånået veddemål med min herre, kongen av Assur: Jeg gir deg to tusen hester hvis du kan skaffe ryttere til dem.

24 Hvordan kan du da drive tilbake en eneste stattholder, en av min herres minste tjenere, du som stoler på vogner og ryttere fra Egypt?

25 Tror du at jeg har dratt opp mot dette stedet for åødelegge det mot Herrens vilje? Det var Herren som sa til meg: Dra opp mot dette landet og ødelegg det!

26 Da sa Eljakim, sønn av Hilkia, Sjebna og Joah til kommandanten: «Snakk til dine tjenere på arameisk, for vi skjønner det. Snakk ikke judeisk til oss så folket på muren hører det!»

27 Men kommandanten svarte: «Tror du min herre har sendt meg for å si dette bare til din herre og til deg? Nei, det er like mye til mennene som sitter på muren, de som snart må ete sin egen skitt og drikke sitt eget piss, slik som dere.»

28 Og kommandanten ble stående og ropte med høy stemme på judeisk: Hør hva storkongen, kongen av Assur, sier!

29 Så sier kongen: La ikke Hiskia lure dere! For han er ikke i stand til å berge dere ut av min hånd.

30 La ikke Hiskia få dere til å stole på Herren når han sier: «Herren vil sikkert berge oss. Denne byen skal ikke overgis i assyrer kongens hender.»

31 Hør ikke på Hiskia! For så sier kongen av Assur: Slutt fred med meg og overgi dere til meg! Så skal dere få spise, hver av sin vinstokk og sitt fikentre, og drikke vann, hver av sin brønn,

32 inntil jeg kommer og tar dere med til et land som ligner deres eget, et land med korn og ny vin, et land med brød og vingårder, et land med olivenolje og honning. Da skal dere leve og ikke dø. Hør ikke på Hiskia når han villeder dere og sier: «Herren vil berge oss.»

33 Har kanskje andre folks guder reddet sine land fra assyrer kongens hånd?

34 Hvor er Hamats og Arpads guder? Hvor er Sefarvajims, Henas og Ivvas guder? Og hvor er Samarias guder? Har de reddet landet ut av min hånd?

35 Hvem er det av gudenei alle disse landene som har reddet sitt land ut av min hånd? Og så skulle Herren kunne berge Jerusalem!

36 Folket tidde og svarte ikke et ord. For det var kongens ordre at de ikke skulle svare ham.

37 Så kom borgherren Eljakim, sønn av Hilkia, riksskriveren Sjebna og kansleren Joah, sønn av Asaf, med flerrede klær til Hiskia, og de meldte ham hva kommandanten hadde sagt.

19

1 Da kong Hiskia hørte dette, flerret han klærne sine, kledde seg i sekkestrie og gikk inn i Herrens hus.

2 Så sendte han borgherren Eljakim, riksskriveren Sjebna og de eldste av prestene, kledd i sekkestrie, til profeten Jesaja, sønn av Amos.

3 De sa til ham: «Så sier Hiskia: Dette er en dag med trengsel, straff og vanære; for barna er kommet til livmorens munning, men det er ingen kraft til åføde.

4 Kanskje Herren din Gud har hørt alle de ordene kommandanten har talt, han som er sendt av sin herre, assyrerkongen, for åhåne den levende Gud. Kanskje Herren din Gud vil straffe ham for de ordene han har hørt. Send nåopp en bønn for den rest som ennå er igjen!»

5 Da kong Hiskias menn kom til Jesaja,

6 sa han til dem: «Si til deres herre: så sier Herren: Vær ikke redd for de ordene du har hørt, de hånsordene assyrer kongens menn har talt mot meg.

7 Nå skal jeg sette ham på en tanke. Han skal høre et rykte og vende tilbake til sitt eget land, og der vil jeg la ham falle for sverd.»

8 Da kommandanten fikk høre at assyrerkongen hadde brutt opp fra Lakisj, dro han bort og fant kongen i kamp mot Libna.

9 Kongen fikk nåmelding om at Tirhaka, kongen i Kusj, var dratt ut for å kjempe mot ham. Da sendte han igjen bud til Hiskia og sa:

10 «Så skal dere si til Juda-kongen Hiskia: La deg ikke lure av din Gud som du stoler på, når han sier: Jerusalem skal ikke falle i hendene på assyrerkongen.

11 Du har selv hørt hva assyrerkongene har gjort med alle landene de har slått med bann og ødelagt. Og du skulle bli berget?

12 Er de blitt berget av gudene sine, de folkene som mine fedre gjorde ende på: folkene i Gosan, Harran og Resef eller innbyggerne fra Eden, som er i Telassar?

13 Hvor er nåkongene i Hamat og Arpad, kongen i byen Sefarvajim og kongene i Hena og Ivva?»

14 Da Hiskia hadde mottatt og lest brevet som sendemennene hadde med seg, gikk han opp til Herrens hus og bredte det ut for Herrens ansikt.

15 Hiskia ba til Herren og sa: «Herre, Israels Gud, du som troner over kjerubene. Du alene er Gud over alle kongeriker på jorden, du som skapte himmelen og jorden.

16 Herre, vend øret til og hør!Herre, lukk øynene opp og se! Hør de ordene som Sanherib har sendt for åhåne den levende Gud.

17 Herre, det er sant at assyrerkongene har lagt land og folkeslag øde.

18 De har kastet gudene deres på ilden. For de er ikke guder, men et verk av menneskehender, laget av tre og stein. De har ødelagt dem.

19 Men nå, Herre, vår Gud, frels oss fra hans hånd, så alle riker på jorden kan forstå at du alene, Herre, er Gud.»

20 Da sendte Jesaja, sønn av Amos, dette budet til Hiskia: så sier Herren, Israels Gud: Jeg har hørt den bønnen du ba til meg om Sanherib, kongen av Assur.

21 Dette er ordet Herren taler mot ham: Jomfruen håner deg, datter Sion spotter deg, datter Jerusalem rister på hodet.

22 Hvem er det du krenker og vanærer? Hvem roper du opp imot? Høyt løfter du dine øyne mot Israels Hellige.

23 Du lot dine sendemenn spotte Herren og sa: «Med mine mange vogner dro jeg opp til de høyeste fjell, til Libanons fjerneste trakter. Der hogg jeg ned høyvokste sedertrær og de fineste sypresser. Jeg nådde det fjerneste hvilested der skogen sto tettest.

24 Jeg grov og drakk av fremmede vann. Med fotsålene tørket jeg ut alle elvene i Egypt.»

25 Har du ikke hørt det? Jeg gjorde det for lenge siden, jeg formet det i eldgammel tid, og nå lar jeg det skje. Så kunne du ødelegge festningsbyer og gjøre dem til ruinhauger.

26 De som bodde der, sto med kraftløse hender, fylt av skrekk og skam. De ble som gresset på marken, grønne vekster og gress på tak, som svis av før det vokser til.

27 Om du sitter, kommer eller går, vet jeg det –og om du raser mot meg.

28 Men fordi du raser mot meg og ditt overmot har nådd mine ører, setter jeg ring i nesen på deg og legger bissel i munnenpå deg. Så fører jeg deg tilbake den veien du kom.

29 Dette skal du ha til tegn: Første året skal dere spise korn som vokser av seg selv, andre året kornet som vokser av det igjen, men tredje året skal dere så og høste, plante vinmarker og spise frukten!

30 Den rest av Judas hus som blir berget, skal igjen skyte dype røtter, greinene skal bære frukt.

31 For fra Jerusalem kommer en rest, fra Sion-fjellet en flokk som er berget. Herren skal gjøre dette i sin brennende iver.

32 Derfor sier Herren om assyrerkongen: Han skal ikke komme inn i denne byen og ikke skyte en pil dit inn. Han skal ikke gåimot den med skjold og ikke kaste opp en voll mot den.

33 Den veien han kom, skal han vende tilbake, i denne byen skal han ikke komme inn, sier Herren.

34 Jeg vil verne denne byen og berge den for min egen skyld og for min tjener Davids skyld.

35 Den natten gikk Herrens engel ut og slo i hjel et hundreog åttifem tusen mann i assyrernes leir. Da folk sto opp om morgenen, fikk de se alle de døde kroppene som låder.

36 Da brøt assyrerkongen Sanherib opp og dro hjem igjen. Og siden holdt han seg i ro i Ninive.

37 En gang mens han bøyde seg i bønn for guden Nisrok i hans tempel, hogg sønnene Adrammelek og Sareser ham ned med sverd. De flyktet til Ararat-landet. Og Sanheribs sønn Asar-Haddon ble konge etter ham.

20

1 På den tiden ble kong Hiskia dødssyk. Da kom profeten Jesaja, sønn av Amos, til ham og sa: «Så sier Herren: få orden på ditt hus, for du skal døog ikke leve lenger.»

2 Da vendte Hiskia ansiktet mot veggen og ba til Herren.

3 «Å, Herre», sa han, «husk at jeg har vandret trofast og helhjertet for ditt ansikt og har gjort det som er godt i dine øyne.» Og Hiskia gråt høyt.

4 Jesaja var ennå ikke kommet ut av den midtre borggården før Herrens ord kom til ham igjen:

5 «gå tilbake og si til Hiskia, fyrsten over mitt folk: så sier Herren, din stamfar Davids Gud: Jeg har hørt din bønn og sett tårene dine. Någjør jeg deg frisk igjen. Om to dager kan du gå opp til Herrens hus.

6 Jeg legger enda femten år til dine levedager. Jeg skal berge deg og denne byen fra assyrer kongens hånd. Og jeg vil forsvare denne byen for min egen skyld og for min tjener Davids skyld.»

7 Så sa Jesaja: «Hent en fikenkake!» De gjorde det, og da de la fikenkaken på såret, frisknet kongen til.

8 Hiskia spurte Jesaja: «Hva skal jeg ha til tegn på at Herren vil gjøre meg frisk igjen, så jeg om to dager kan gå opp til Herrens hus?»

9 Jesaja svarte: «Dette skal du ha til tegn fra Herren på at han vil gjøre det han har sagt: Skal skyggen på soluret gåti streker fram eller ti streker tilbake?»

10 Hiskia sa: «Skyggen kan lett strekke seg ti streker fram. Nei, skyggen skal gåti streker tilbake!»

11 Da ropte profeten Jesaja til Herren, og han lot skyggen på soluret til Ahas gåti streker tilbake, like langt som den før hadde gått fram.

12 På den tiden sendte Babel-kongen Merodak Baladan, sønn av Baladan, brev og gaver til Hiskia. For han hadde hørt at kongen hadde vært syk.

13 Hiskia ble glad da sendebudenekom. Han viste dem hele huset der han hadde skattene sine, sølvet og gullet, parfymen og den fineste oljen, våpenhuset og alt som fantes i skattkamrene hans. Det var ikke den ting i hele hans slott og rike som Hiskia ikke viste dem.

14 Da kom profeten Jesaja til kong Hiskia og spurte ham: «Hva sa disse mennene, og hvor kom de fra?» «De kom fra et land langt borte», svarte Hiskia, «fra Babel.»

15 «Hva fikk de se i slottet ditt?» spurte profeten. Hiskia svarte: «Alt det som finnes i mitt slott, fikk de se. Det var ikke den ting i skattkamrene mine som jeg ikke viste dem.»

16 Da sa Jesaja til Hiskia: «Hør Herrens ord:

17 Se, dager skal komme da alt som er i ditt slott, det som fedrene dine har samlet til denne dag, skal føres bort til Babel. Ingen ting skal bli tilbake, sier Herren.

18 De skal ta noen av sønnene dine, av dem som stammer fra deg, og som du er opphav til, og gjøre dem til hoffmenn i slottet til kongen av Babel.»

19 Da sa Hiskia til Jesaja: «Godt er det ordet fra Herren som du har talt.» Men han sa til seg selv: «Det vil vel være fred og trygghet så lenge jeg lever.»

20 Det som ellers er å fortelle om Hiskia og alle de storverk han utførte, hvordan han anla dammen og tunnelen og ledet vannet inn i byen, står skrevet i Juda-kongenes krønike.

21 Hiskia gikk til hvile hos sine fedre, og hans sønn Manasse ble konge etter ham.

21

1 Manasse var tolv år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i femtifem år. Hans mor het Hefsiba.

2 Manasse gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og tok etter all styggedommen de drev med hos de folkeslagene Herren hadde drevet bort for israelittene.

3 Han bygde opp igjen de offerhaugenesom hans far Hiskia hadde ødelagt. Han reiste altere for Baal og laget en Asjera-stolpe, slik Ahab, kongen i Israel, hadde gjort. Og han tilba og dyrket hele himmelens hær.

4 Selv i Herrens tempel bygde han slike altere, enda Herren hadde sagt: «I Jerusalem vil jeg la navnet mitt bo.»

5 I begge forgårdene til tempelet bygde han altere for hele himmelens hær.

6 Manasse lot sin sønn gå gjennom ilden. Han drev med tegntyding og spådomskunster og rådførte seg med åndemanere og spåmenn. Han gjorde mye som var ondt i Herrens øyne, og gjorde ham rasende.

7 Asjera-skulpturen som Manasse fikk laget, plasserte han i tempelet, enda Herren hadde sagt til David og hans sønn Salomo: «I dette tempelet og i Jerusalem, som jeg harutvalgt blant alle Israels stammer, vil jeg la navnet mitt bo til evig tid.

8 Jeg vil aldri mer la Israel vandre hjemløs, langt bort fra landet jeg ga deres fedre, så sant de legger vinn på å gjøre alt det jeg har befalt dem, og lever etter hele den loven som min tjener Moses ga dem.»

9 Men de ville ikke høre, og Manasse forledet dem til å gjøre enda mer ondt enn de folkeslagene som Herren haddeutryddet for israelittene.

10 Da talte Herren gjennom sine tjenere profetene. Han sa:

11 Fordi Juda-kongen Manasse har gjort disse avskyelige handlingene, har han overgått alt det amorittene før ham gjorde. Med sin avgudsdyrkelse forledet han også judeerne til synd.

12 Derfor sier Herren, Israels Gud: Nåfører jeg enulykke over Jerusalem og Juda som skal få det til åringe for ørene på alle som hører om det.

13 Jeg vil strekke ut samme må lesnor over Jerusalem som over Samaria og bruke samme vektlodd som mot Ahabs hus. Jeg vil tørke Jerusalem bort som når en tørker av et fat og snur det opp ned.

14 Jeg forkaster den siste rest av mitt eget folk. Jeg gir dem over i hendene på fiendene deres, så de alle kan røve og plyndre dem.

15 Dette skal skje fordi de har gjort det som er ondt i mine øyne. De har gjort meg rasende fra den dag deres fedre gikk ut av Egypt, og til denne dag.

16 Manasse lot så myeuskyldig blod renne i Jerusalem at hele byen ble fylt med blod. Han fikk også judeerne med på sin synd, og de gjorde det som var ondt i Herrens øyne.

17 Det som ellers er å fortelle om Manasse og alt hanutrettet, om den synd han gjorde, står skrevet i Juda-kongenes krønike.

18 Manasse gikk til hvile hos sine fedre. Han ble gravlagt i Ussa-hagen, som lålike ved hans slott, og hans sønn Amon ble konge etter ham.

19 Amon var tjueto år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i to år. Hans mor het Mesjullemet og var datter av Harus fra Jotba.

20 Amon gjorde det som var ondt i Herrens øyne, slik hans far Manasse hadde gjort.

21 Han fulgtei sin fars fotspor i ett og alt. Han dyrket de samme av guder som faren og bøyde seg og tilba dem.

22 Han forlot Herren, sine fedres Gud, og vandret ikke på Herrens vei.

23 Amons menn fikk i stand en sammensvergelse mot ham, og de drepte kongen i hans eget hus.

24 Men folket i landet slo i hjel alle dem som hadde sammensverget seg mot kong Amon, og så tok de hans sønn Josjia til konge etter ham.

25 Det som ellers er å fortelle om Amon og det hanutrettet, står skrevet i Juda-kongenes krønike.

26 Amon ble lagt i graven sin i Ussa-hagen, og hans sønn Josjia ble konge etter ham.

22

1 Josjia var åtte år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i trettien år. Hans mor het Jedida og var datter av Adaja fra Boskat.

2 Josjia gjorde det som var rett i Herrens øyne. Han fulgtei sin stamfar Davids fotspor i ett og alt, uten åvike av til høyre eller venstre.

3 I sitt attende regjeringsår sendte kong Josjia riksskriveren Sjafan, sønn av Asalja, sønn av Mesjullam, til Herrens tempel. Han sa:

4 «gå til øverstepresten Hilkia og be ham telle opp pengene som er kommet inn til Herrens tempel, de som dørvokterne har samlet inn hos folket.

5 Han skal gi pengene til arbeidslederne som har tilsyn med Herrens tempel. Og de skal gi dem videre til håndverkerne som arbeider i Herrens tempel for åreparere skadene der,

6 til snekkerne, bygningsfolkene og murerne. Pengene skal også brukes til å kjøpe inn tømmer og huggetstein, så tempelet kan settes i stand.

7 Men det skal ikke holdes kontroll med pengene som er betrodd dem; for de farer ærlig fram.»

8 Da sa øverstepresten Hilkia til riksskriveren Sjafan: «Jeg har funnet en bokrull med loven i Herrens tempel.» Hilkia ga rullentil Sjafan, og han leste den.

9 Riksskriveren Sjafan gikk tilbake til kongen og meldte: «Dine tjenere har samlet de pengene som fantes i tempelet, og gitt dem til arbeidslederne som har tilsyn med Herrens hus.»

10 Så fortalte han kongen at presten Hilkia hadde gitt ham en bokrull. Og han leste opp fra den for kongen.

11 Da Josjia hørte det som sto i bokrullen, flerret han klærne sine.

12 Så ga han denne befalingen til presten Hilkia og til Ahikam, sønn av Sjafan, Akbor, sønn av Mika, riksskriveren Sjafan og kongs mannen Asaja:

13 «Gåog søk råd hos Herren for meg og for folket, og for hele Juda, om innholdet i denne bokrullensom er funnet. For stor er Herrens harme som har flammet opp mot oss fordi våre fedre ikke hørte på det som står i denne bokrullen, og ikke gjorde alt det som er foreskrevet oss.»

14 Da gikk presten Hilkia sammen med Ahikam, Akbor, Sjafan og Asaja til profetkvinnen Hulda, som var gift med Sjallum, sønn av Tikva, sønn av Harhas, han som hadde tilsyn med kleskammeret. Hulda bodde i den nye bydelen i Jerusalem. De la saken fram for henne,

15 og hun sa til dem: så sier Herren, Israels Gud: Si til den mannen som har sendt dere til meg:

16 Så sier Herren: Se, jeg førerulykke over dette stedet og over dem som bor der, alt det som er nevnt i den bokrullen Juda-kongen har lest.

17 For de har forlatt meg og tent offerild for andre guder. Slik har de gjort meg rasende med sine handlinger. Harmen flammer mot dette stedet, og den skal ikke slukne.

18 Men til Juda-kongen som sendte dere for åsøke råd hos Herren, skal dere si: så sier Herren, Israels Gud: Du har nåhørt disse ordene.

19 De rørte ved ditt hjerte, og du ydmyket deg for Herrens ansikt da du hørte hva jeg talte mot dette stedet og mot dem som bor her: at de skal bli til skrekk og forbannelse. Fordi du flerret klærne dine og gråt for mitt ansikt, så har jeg nåogsåhørt, lyder ordet fra Herren.

20 Derfor vil jeg la deg komme til dine fedre. I fred skal du bli forent med dem i graven. Dine øyne skal slippe å se all denulykken jeg fører over dette stedet. Dette svaret brakte de tilbake til kongen.

23

1 På kongens oppfordring samlet alle de eldste i Juda og Jerusalem seg hos ham.

2 Så gikk han opp til Herrens tempel, og sammen med ham gikk alle judeerne og alle innbyggerne i Jerusalem –prestene og profetene, hele folket, både små og store. Han leste opp for dem alt det som sto i paktsboken som var funnet i Herrens hus.

3 Kongen stilte seg opp ved søylen og slutteten pakt for Herrens ansikt: Folket skulle følge Herren og holde hans bud, regler og forskrifter av hele sitt hjerte og hele sin sjel. Alle paktens ord som var skrevet ned i denne bokrullen, skulle de holde. Og hele folket gikk inn i pakten.

4 Siden befalte kongen øverstepresten Hilkia, og presteneunderham, og dørvokterne at de skulle fjerne fra Herrens tempel alle de gjenstandene som var laget for Baal og Asjera og hele himmelens hær. Han brente dem opputenfor Jerusalem, på avsatsene i Kedron-dalen, og asken førte han til Betel.

5 Josjia avsatte de avgudsprestene som Juda-kongene hadde satt til åtenne offerild på haugenei Judas byer og omkring Jerusalem, og de som tente offerild til Baal, til solen og må nen, til stjernebildene og hele himmelens hær.

6 Asjera-stolpen tok han fra Herrens tempel og førte den ut av Jerusalem, til Kedron-dalen. Der brente han den til aske, som han så strødde ut på folkets gravplass.

7 Han rev ned kamrene til de mannlige tempelprostituertesom var i Herrens hus, og stedet hvor kvinnene vevde klær til Asjera.

8 Så flyttet Josjia alle prestene inn fra byene i Juda. Og offerhaugenefra Geba til Beer-Sjeba, hvor prestene tente offerild, erklærte han forurene. Han rev også ned helligstedene ved byporten, som låved byhøvdingen Josvas port, til venstre når en går inn gjennom hovedporten.

9 De som hadde vært prester på offerhaugene, fikk ikke bære fram offer på Herrens alter i Jerusalem. Men de fikk spise usyret brød sammen med sine brødre.

10 Også Tofet i Hinnom-dalen erklærte Josjia forurent. Ingen skulle la sin sønn eller datter gå gjennom ilden for Molok.

11 Han tok bort de hestene som Juda-kongene hadde vigslet til solen; de sto ved inngangen til Herrens tempel, i nærheten av hoffmannen Natan-Meleks kammer i forgården. Solvognene brente han også opp.

12 Kongen rev ned altrene på taket, Ahas' takhelligdom, som Juda-kongene hadde reist, og de altrene Manasse hadde bygd i begge forgårdene til Herrens tempel. Han brøt dem i stykker på stedet og kastet støvet av dem ut i Kedron-dalen.

13 Ogsåofferhaugenesom vendte mot Jerusalem, på sørsiden av Ødeleggelsens berg, erklærte kongen forurene. Det var Salomo, Israels konge, som hadde bygd dem for Astarte, Sidon-folkets motbydelige gudinne, for Kemosj, Moabs motbydelige gud, og for Milkom, ammonittenes avskyelige gud.

14 Josjia knuste steinstøttene og hogg ned Asjera-stolpene. Stedet der de hadde stått, fylte han med menneskeknokler.

15 I Betel rev han også ned alteret og offerhaugen som Jeroboam, Nebats sønn, hadde bygd, han som fikk Israel til å synde. Både alteret og haugen ble jevnet med jorden. Så knuste han steinene til støv og brente opp Asjera-stolpen.

16 Da Josjia snudde seg, fikk han øye på gravene som var der i fjellet. Han sendte folk av sted for å ta alle knoklene ut av gravene. Så brente han dem på alteret, og slik gjorde han altereturent. Slik ble det oppfylt, det ordet fra Herren som gudsmannen ropte ut over alteret da han kunngjorde dette.

17 Så spurte kongen: «Hva er det for en gravstein jeg ser der borte?» Mennene i byen svarte: «Det er graven til den gudsmannen som kom fra Juda og forutsa dette som du nå har gjort med alteret her i Betel.»

18 Da sa kongen: «La ham hvile i fred! Ingen må flytte på knoklene.» Så lot de knoklene hans og knoklene til profeten som var kommet fra Samaria, ligge urørt.

19 Ogsåi Samarias byer fjernet Josjia alle helligdommene på offerhaugene, som kongene i Israel hadde bygd og slik gjort Herren rasende. Han gjorde med dem i ett og alt som han hadde gjort i Betel.

20 Alle offerhaug-prestene som fantes der, drepte han ved altrene, og han brente menneskeknoklene der. Så vendte han tilbake til Jerusalem.

21 Siden ga kongen hele folket denne befalingen: «Hold påske for Herren deres Gud slik det står skrevet i denne paktsboken.»

22 En slik påske var det ikke blitt holdt siden den gangen dommerne styrte i Israel, ikke så lenge det hadde vært konger i Israel og Juda.

23 Det var først i Josjias attende regjeringsår at de feiret en slik påske for Herren i Jerusalem.

24 Josjiautryddet åndemanerne og spåmennene, terafene og av gudeneog alle avskyelige gudebilder som var å se i Juda og Jerusalem. Slik ville han oppfylle lovens forskrifter som sto skrevet i den bokrullenpresten Hilkia hadde funnet i Herrens tempel.

25 Det hadde aldri før vært noen konge som Josjia. Ingen hadde på den må ten vendt om til Herren av hele sitt hjerte og av hele sin sjel og av all sin makt, helt som Moseloven krever. Og heller ikke siden kom det noen konge som han.

26 Likevel sluknet ikke Herrens glødende vrede, som hadde flammet opp mot Juda fordi Manasse gjorde Gud rasende gang på gang.

27 Derfor sa Herren: «Også Juda vil jeg drive bort fra mitt ansikt, slik jeg drev Israel bort. Jeg forkaster Jerusalem, den byen jeg harutvalgt, og tempelet, hvor jeg har sagt at navnet mitt skal bo.»

28 Det som ellers er å fortelle om Josjia og alt hanutrettet, står skrevet i Juda-kongenes krønike.

29 I Josjias dager dro farao Neko, kongen i Egypt, opp mot assyrerkongen og rykket fram til elven Eufrat. Kong Josjia dro ut imot ham, men farao Neko drepte ham ved Megiddo med det samme han fikk se ham.

30 Kongens menn kjørte den døde bort fra Megiddo. De førte ham til Jerusalem og gravla ham der. Så tok folket i landet og salvet Joahas, Josjias sønn, og gjorde ham til konge etter faren.

31 Joahas var tjuetreår gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tre måneder. Hans mor het Hamutal og var datter av Jeremia fra Libna.

32 Joahas gjorde det som var ondt i Herrens øyne, i ett og alt som fedrene hans hadde gjort.

33 Farao Neko tok ham til fange i Ribla i Hamat-landet så han ikke lenger kunne regjere i Jerusalem. Og av landet krevde han en bot på hundretalenter sølv og en talent gull.

34 Så gjorde farao Neko Eljakim, Josjias sønn, til konge i farens sted og forandret hans navn til Jojakim. Joahas tok han med seg til Egypt, og der døde han.

35 Jojakim betalte sølvet og gullettil farao. Men han måtte legge en skatt på landet for åkunne betale den summenfarao krevde. Han inndrev sølvet og gullethos folket i landet etter som enhver var lignet, og ga det så til farao Neko.

36 Jojakim var tjuefemår gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i elleve år. Hans mor het Sebuda og var datter av Pedaja fra Ruma.

37 Jojakim gjorde det som var ondt i Herrens øyne, i ett og alt som hans fedre hadde gjort.

24

1 I Jojakims dager dro kong Nebukadnesar av Babel i krig, og Jojakim må tteunderkaste seg ham i tre år. Men så gjorde han opprør mot ham.

2 Da sendte Herren imot ham herjende flokker av kaldeere, arameere, moabitter og ammonitter. Han sendte dem mot Juda for å gjøre ende på folket, slik Herren hadde forkynt gjennom sine tjenere profetene.

3 Det som skjedde med Juda, var helt etter Herrens ord. Slik ville han støte dem bort fra sitt ansikt på grunn av alle de syndene Manasse hadde gjort.

4 Han lot så myeuskyldig blod flyte at hele Jerusalem ble fylt med blod. Og det ville Herren ikke tilgi.

5 Det som ellers er å fortelle om Jojakim og alt hanutrettet, står skrevet i Juda-kongenes krønike.

6 Jojakim gikk til hvile hos sine fedre, og hans sønn Jojakin ble konge etter ham.

7 Kongen i Egypt dro nå ikke mer ut fra sitt land, for kongen av Babel hadde tatt alt land som tilhørte ham, fra Egypterbekken til elven Eufrat.

8 Jojakin var atten år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tre måneder. Hans mor het Nehusjtaog var datter av Elnatan fra Jerusalem.

9 Jojakin gjorde det som var ondt i Herrens øyne, i ett og alt som hans far hadde gjort.

10 På den tid dro mennene til kong Nebukadnesar av Babel opp mot Jerusalem, og byen ble beleiret.

11 Nebukadnesar kom selv til byen mens hans menn holdt den beleiret.

12 Da overga Juda-kongen Jojakin seg til kongen av Babel, sammen med sin mor og sine menn, høvdinger og hoffmenn. Og kongen av Babel tok ham til fange i sitt åttende regjeringsår.

13 Nebukadnesar førte bort alle skattene i Herrens tempel og i kongens slott og brøt gulletav alle de gjenstandene som Israels konge Salomo hadde fått laget til Herrens tempel. Det gikk som Herren hadde sagt.

14 Han førte bort alt folket i Jerusalem, alle høvdingene og rikmennene, ti tusen fanger i alt, og alle håndverkerne og smedene. Bare de fattigste i landet ble tilbake.

15 Han førte Jojakin i eksil til Babel. Kongens mor og hans koner, hoffmennene og de mektigste menn i landet ble også ført bort fra Jerusalem til Babel.

16 Sju tusen rikmenn og ett tusen håndverkere og smeder, som alle var øvede krigere, ble ført i eksil til Babel av kongen der.

17 Så gjorde kongen av Babel Mattanja, Jojakins onkel, til konge etter ham og forandret hans navn til Sidkia.

18 Sidkia var tjueen år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i elleve år. Hans mor het Hamutal og var datter av Jeremia fra Libna.

19 Sidkia gjorde det som var ondt i Herrens øyne, i ett og alt som Jojakim hadde gjort.

20 Fordi Herren var vred på Jerusalem og Juda, gikk det som det gjorde, og til sist kastet han dem bort fra sitt ansikt. Sidkia gjorde opprør mot kongen av Babel.

25

1 Da dro Nebukadnesar med hele sin hær mot Jerusalem. Det var i Sidkias niende regjeringsår, på den tiende dagen i den tiende måneden. De slo leir ved byen og bygde en voll omkring den.

2 Og byen varunderbeleiring til kong Sidkias ellevte regjeringsår.

3 Den niende dagen i den fjerde måneden, da hungersnøden var som verst og folket ikke hadde mer mat,

4 brøt fienden gjennom bymuren. Om natten flyktet alle krigerne gjennom porten mellom de to murene, ved kongens hage, enda kaldeerne hadde omringet byen. Og de tok veien mot Araba-sletten.

5 Men kaldeernes hær satte etter kongen og nådde ham igjen på slettene ved Jeriko. Da hadde hele hæren flyktet fra ham og var spredt.

6 Kongen ble grepet og ført opp til Ribla, til kongen av Babel, som felte dommen over ham.

7 Han drepte Sidkias sønner rett for øynene på ham. Så stakk han ut øynene på Sidkia, bandt ham med bronselenker og førte ham til Babel.

8 Den sjuendedagen i den femte måneden –det var i Nebukadnesars nittende regjeringsår –kom en av Babel-kongens menn til Jerusalem. Han het Nebusaradan og var sjef for livvakten.

9 Nebusaradan satte Herrens tempel og kongens slott i brann. Alle husene og palassene i Jerusalem brente han opp.

10 Og kaldeerhæren som stounderhans kommando, rev ned murenerundt Jerusalem.

11 Så førte Nebusaradan bort dem som var igjen i byen, og overløperne som hadde gått over til Babel-kongen, og resten av folket.

12 Bare en del av de fattigste i landet lot han bli igjen for å arbeide på vinmarkene og på åkrene.

13 Kaldeerne slo i stykker bronsesøylene i Herrens hus, vognstativene og bronsehavet som sto der. All bronsen førte de til Babel.

14 De tok askefatene og ildskuffene, lysesaksene og røkelsesskålene og altutstyr av bronse som hadde vært brukt i gudstjenesten.

15 Sjefen for livvakten tok også med seg glopannene og offerskålene, alt som var av gull og sølv.

16 De to søylene, det ene havet og vognstativene som Salomo hadde laget til Herrens hus –alle disse gjenstandene inneholdt så mye bronse at de ikke kunne veies.

17 Begge søylene var atten alen høye og hadde et søylehode av bronse som var tre alen høyt. Rundt om på søylehodet var det slyngornamenter med granatepler, alt sammen av bronse.

18 Sjefen for livvakten tok med seg øverstepresten Seraja og Sefanja, prestenunderham, og de tre dørvokterne.

19 Fra byen tok han med seg en hoffmann som hadde tilsyn med krigerne, fem av kongens fremste tjenestemenn som ennå var i byen, dessuten hærførerens skriver, han som skrev ut folk i landet til krigstjeneste, og seksti mann av folket som ellers fantes i byen.

20 Alle disse tok Nebusaradan, sjefen for livvakten, med seg. Han førte dem til Babel-kongen i Ribla,

21 og han slo dem i hjel der, i Ribla i Hamat-landet. Slik ble folket i Juda ført bort fra sitt land.

22 Kong Nebukadnesar av Babel satte Gedalja, sønn av Ahikam, sønn av Sjafan, til å styre over den delen av folket som var tilbake i Juda, dem som kongen hadde latt bli igjen.

23 Da alle hærførerne og deres menn fikk høre at kongen hadde innsatt Gedalja, kom de til ham i Mispa: Ismael, sønn av Netanja, Johanan, sønn av Kareah, Seraja, sønn av Tanhumet fra Netofa, og Jaasanja, sønn av en mann fra Maaka. Alle kom de med sine menn.

24 Gedalja avla ed til dem og deres menn og sa: «Vær ikke redde for kaldeerne! Bli i landet og tjen kongen av Babel, så skal det gådere godt.»

25 Men i den sjuendemåneden kom Ismael, sønn av Netanja, sønn av Elisjama, som tilhørte kongeætten, og han hadde med seg ti mann. De slo i hjel Gedalja og de judeerne og kaldeerne som var hos ham i Mispa.

26 Da brøt hele folket opp, både små og store, og hærførerne med dem. De dro til Egypt, for de fryktet for kaldeerne.

27 I det trettisjuendeåret etter at Juda-kongen Jojakin var bortført, den tjuesjuendedagen i den tolvte måneden i det året han selv ble konge, tok Babel-kongen Evil-Merodak Juda-kongen Jojakin til nåde og satte ham fri fra fengselet.

28 Han snakket vennlig med ham og ga ham den fremste plassen blant de kongene som var hos ham i Babel.

29 Jojakin fikk legge av seg fangedrakten, og siden spiste han alltid ved kongens bord så lenge han levde.

30 Sitt daglige brød fikk han av kongen, dag for dag så lenge han levde.