1 Da Saul var død og David hadde vendt tilbake etter seieren over amalekittene, holdt han til i Siklag i to dager.
2 Den tredje dagen kom det en mann fra Sauls leir med klærne flerret og med jord på hodet. Da han kom fram til David, kastet han seg til jorden og hyllet ham.
3 David spurte ham: «Hvor kommer du fra?» Han svarte: «Fra Israels leir, jeg slapp unna.»
4 Da sa David til ham: «Fortell hva som har skjedd!» Han svarte: «Krigsfolket flyktet fra slaget, mange av dem falt og mistet livet. Saul og hans sønn Jonatan er også døde.»
5 David spurteungguttensom fortalte dette: «Hvordan vet du at Saul og hans sønn Jonatan er døde?»
6 Guttensom meldte fra, svarte: «Jeg var tilfeldigvis på Gilboa-fjellet. Der sto Saul og støttet seg på spydet sitt mens stridsvognene og rytterne trengte hardt inn på ham.
7 Han snudde seg og fikk øye på meg. Da ropte han på meg, og jeg svarte: Ja, her er jeg.
8 Han spurte så: Hvem er du? Jeg svarte: Jeg er amalekitt.
9 Da sa han: Still deg over meg og gi meg dødsstøtet! For jeg er i dødskrampe, men fortsatt i live.
10 Så gikk jeg bort til ham og ga ham dødsstøtet, for jeg skjønte at han ikke hadde kunnetoverleve om han hadde falt. Jeg tok kronen han hadde på hodet, og ringen han hadde rundt armen, og brakte dem hit til min herre.»
11 Da tok David tak i klærne sine og flerret dem. Det samme gjorde alle mennene som var hos ham.
12 Helt til kvelden holdt de sørgehøytid og fastet og gråt over Saul og hans sønn Jonatan, over Herrens folk og Israels hus fordi de var falt for sverd.
13 Så spurte Davidungguttensom hadde fortalt ham dette: «Hvor er du fra?» Han svarte: «Jeg er sønn av en innflytter, en amalekitt.»
14 Da sa David til ham: «Hvordan kunne du våge å legge hånd på Herrens salvede og drepe ham?»
15 David ropte på en av sine unge menn og sa: «Kom hit og hugg ham ned!» Mannen slo ham i hjel,
16 og David sa: «Ditt blod kommer over ditt eget hode. For din egen munn vitnet mot deg da du sa: Jeg har drept Herrens salvede.»
17 David stemte i denne likklagen over Saul og hans sønn Jonatan,
18 og han bød at Juda-folket skulle lære den. Den kalles «Buen» og er skrevet ned i «Den rettskafnes bok» :
19 Din pryd, Israel, ligger nådrept på dine høyder. At krigere måtte falle!
20 Kunngjør ikke dette i Gat, gjør ikke dette kjent på Asjkalons gater! Da ville filisternes døtre glede seg og deuomskårnes døtre juble.
21 Dere Gilboa-fjell, måtte det aldri falle dugg eller regn på dere, måtte markene aldri bære førstegrøde! For der låtilsølte krigerskjold, Sauls skjold var ikke smurt med olje.
22 Uten blod av falne, uten fett av krigere vendte aldri Jonatans bue tilbake eller Sauls sverdumettet hjem.
23 Saul og Jonatan, elsket og avholdt i live, døden skilte dem ikke. Raskere var de enn ørner, sterkere var de enn løver.
24 Israels døtre, gråt over Saul, som kledde dere vakkert i purpur og smykket deres klær med gull!
25 At krigere måtte falle i kamp! Jonatan ligger drept på dine høyder.
26 Jeg sørger over deg, Jonatan, min bror! Du var meg inderlig kjær. For meg var din kjærlighet merunderfull enn kvinners kjærlighet.
27 At krigere måtte falle! Krigsvåpnene er ødelagt.
1 Siden ba David Herren om råd: «Skal jeg dra opp til en av byene i Juda?» Herren svarte: «Ja, dra opp!» Da spurte David: «Hvor skal jeg dra?» «Til Hebron», svarte Herren.
2 Så dro David dit med de to konene sine, Ahinoam fra Jisreel og Abigajil, hun som hadde vært gift med Nabal fra Karmel.
3 Han tok også med seg de mennene som var hos ham, hver med sin husstand. Og de bosatte seg i landsbyene omkring Hebron.
4 Dit kom mennene fra Juda og salvet David til konge over Judas hus. Da David fikk høre at det var mennene i Jabesj i Gilead som hadde begravet Saul,
5 sendte han budbærere til dem for å si: «Velsignet er dere av Herren fordi dere viste troskap mot deres herre Saul og begravet ham.
6 Måtte Herren nåvise godhet og troskap mot dere! Jeg vil også gjøre vel mot dere fordi dere har gjort dette.
7 Ta nåmot til dere og vær tapre menn! Saul, herren deres, er død, men nå har Judas hus salvet meg til konge over seg.»
8 Abner, Ners sønn, som var Sauls hærfører, tok Isjbosjet, Sauls sønn, og førte ham til Mahanajim.
9 Der gjorde han Isjbosjet til konge over Gilead, Asjer og Jisreel, over Efraim og Benjamin, ja, over hele Israel.
10 Isjbosjet, Sauls sønn, var førti år gammel da han ble konge over Israel, og han regjerte i to år. Det var bare Judas hus som holdt seg til David.
11 I sju år og seks måneder var David konge over Judas hus i Hebron.
12 Abner, Ners sønn, brøt opp fra Mahanajim med mennene til Isjbosjet, Sauls sønn, og dro til Gibeon.
13 Joab, Serujas sønn, og mennene til David dro også ut. De møttes ved Gibeon-dammen og slo seg ned på hver sin side av dammen.
14 Da sa Abner til Joab: «Skal vi ikke la noen unge menn komme fram og holde våpenlek for oss?» «Jo, la dem det», svarte Joab.
15 Så reiste de seg og gikk fram. Det var tolv i tallet fra hver side: tolv fra Benjamin, av mennene til Isjbosjet, Sauls sønn, og tolv av mennene til David.
16 De grep tak i hodet på hverandre og stakk hverandre i siden med sverdet, og slik falt de alle sammen. Derfor kalles dette stedet Helkat-Hassurim, «Sverdegg-marken» . Den ligger ved Gibeon.
17 Kampen ble svært hard den dagen. Abner og israelittene ble slått av Davids menn.
18 Serujas tre sønner, Joab, Abisjai og Asael, var med der. Asael var så lett på foten som en gaselle på marken.
19 Han satte etter Abner og bøyde ikke av til høyre eller til venstre, men holdt seg hele tiden i hælene på ham.
20 Abner snudde seg og sa: «Er det du, Asael?» «Ja», svarte han.
21 Da sa Abner til ham: «Bøy av til hvilken side du vil, grip en avungguttene i stedet og ta rustningen hans.» Men Asael ville ikke slutte å forfølge ham.
22 Abner ropte enda en gang til Asael: «Hold opp med å følge etter meg! Hvorfor skulle jeg slå deg i bakken? Hvordan skulle jeg da kunne se din bror Joab i øynene?»
23 Men han ville ikke holde opp. Da støtte Abner spydskaftet inn i magen hans så det gikk ut gjennom ryggen på ham, og han falt om og døde på stedet. Alle som kom dit hvor Asael hadde falt og mistet livet, stanset opp der.
24 Men Joab og Abisjai fortsatte å forfølge Abner. Da solen gikk ned, var de kommet til Amma-høyden, som ligger rett imot Giah, på veien til ørkenen ved Gibeon.
25 Der samlet benjaminittene seg i sluttettropp bak Abner og stilte seg på toppen av en høyde.
26 Abner ropte til Joab: «Skal sverdet aldri holde opp å fortære? Skjønner du ikke hvor bittert dette vil ende? Hvor lenge vil du vente før du sier til krigsfolket ditt at de skal slutte å forfølge brødrene sine?»
27 Joab svarte: «Så sant Gud lever: Hadde du ikke sagt dette, ville folket først i morgen ha sluttetåforfølge brødrene sine.»
28 Så støtte Joab i hornet, og alt krigsfolket stanset. De forfulgte ikke israelittene lenger og fortsatte ikke kampen.
29 Abner og mennene hans gikk over Araba-sletten hele natten. De satte over Jordan og gikk gjennom fjellkløften til de kom fram til Mahanajim.
30 Da Joab hadde sluttetåforfølge Abner, samlet han krigsfolket. I tillegg til Asael manglet nitten av mennene til David.
31 Men Davids menn hadde drept tre hundreog seksti benjaminitter av Abners krigsfolk.
32 De tok Asael med seg og gravla ham i hans fars grav i Betlehem. Joab og mennene hans gikk hele natten og kom til Hebron da det lysnet av dag.
1 Krigen mellom Sauls hus og Davids hus ble langvarig. David ble sterkere og sterkere, mens Saul ble svakere og svakere.
2 David fikk disse sønnene mens han var i Hebron: Den første var Amnon, som han fikk med Ahinoam fra Jisreel.
3 Den andre var Kilab, som han fikk med Abigajil, hun som hadde vært gift med Nabal fra Karmel. Den tredje var Absalom, sønn av Maaka, som var datter av kong Talmai i Gesjur.
4 Den fjerde var Adonja, sønn av Haggit. Den femte var Sjefatja, sønn av Abital.
5 Den sjette var Jitream, sønn av Davids kone Egla. Disse sønnene fikk David mens han bodde i Hebron.
6 Så lenge krigen mellom Sauls hus og Davids hus varte, fikk Abner mer og mer makt i Sauls hus.
7 Saul hadde hatt en medhustrusom het Rispa og var datter av Ajja. Isjbosjet sa til Abner: «Hvorfor har du vært sammen med min fars medhustru?»
8 Abner ble brennende harm over det Isjbosjet sa. «Er jeg et hundehode fra Juda?» sa han. «Inntil i dag har jeg vist troskap mot din far Sauls hus, mot hans slektninger og venner. Jeg har sørget for at du ikke skulle falle i Davids hånd, og nåkrever du meg til regnskap for denne kvinnens skyld.
9 Måtte Gud la det gå meg ille både nå og siden om jeg ikke gjør slik mot David som Herren med ed har lovet ham.
10 Jeg vil ta kongedømmet fra Sauls hus og reise Davids trone over Israel og Juda, fra Dan til Beer-Sjeba.»
11 Isjbosjet våget ikke åsvare et ord, så redd var han for Abner.
12 Abner sendte noen budbærere til David i sitt sted. De skulle si: «Hvem er det landet tilhører? Slutt pakt med meg, så skal jeg hjelpe deg og få hele Israel over på din side.»
13 David svarte: «Godt, jeg skal slutte pakt med deg. Bare én ting krever jeg av deg: Vis deg ikke for mine øyne uten at du har med deg Sauls datter Mikal når du kommer.»
14 David sendte budbærere til Isjbosjet, Sauls sønn. De skulle si: «Gi meg tilbake Mikal, min kone, som jeg vant meg til brud med hundrefilisterforhuder.»
15 Isjbosjet sendte da bud og tok henne fra mannen hennes, Paltiel, sønn av Lajisj.
16 Mannen fulgtemed. Han gikk gråtende bak henne helt til de kom til Bahurim. Der sa Abner til ham: «Gåhjem igjen!» Da snudde Paltiel.
17 Abner snakket med de eldste i Israel og sa: «Flere ganger har dere forsøkt å få David til konge.
18 Gjør nåalvor av det! For Herren har sagt om David: Gjennom min tjener David vil jeg berge mitt folk Israel fra filisterne og alle de andre fiendene deres.»
19 Abner snakket også med benjaminittene. Så dro han til Hebron for å fortelle David alt det som israelittene og alle benjaminittene hadde vedtatt.
20 Da Abner kom til David i Hebron med et følge på tjue mann, holdt David et gjestebud for ham og mennene som var med ham.
21 Abner sa til David: «Nåvil jeg dra av sted og samle hele Israel for deg, herre konge. Så vil de slutte pakt med deg, og du kan være konge over hele det riket du ønsker deg.» David lot Abner fare, og han dro bort i fred.
22 På samme tid kom Davids menn og Joab tilbake fra plyndringstokt, og de hadde stort bytte med seg. Abner var ikke lenger hos David i Hebron, for David hadde latt ham fare, og han var dratt bort i fred.
23 Da Joab var vel hjemme igjen med hele hæren, kom det noen og sa til ham: «Abner, sønn av Ner, kom til kongen, og han lot ham dra bort i fred.»
24 Da gikk Joab til kongen og sa: «Hva har du gjort? Når Abner kommer til deg, lar du ham da dra sin vei?
25 Du kjenner vel Abner, sønn av Ner? Han kom hit bare for ålure deg og for å få greie på hvor du ferdes, og hva du gjør.»
26 Da Joab kom ut igjen fra David, sendte han budbærere etter Abner og fikk ham til å snu ved Sira-brønnen. Men det visste ikke David.
27 Da Abner kom tilbake til Hebron, tok Joab ham til side i byporten for å snakkeuforstyrret med ham. Der stakk han Abner i magen og drepte ham for åhevne sin bror Asael.
28 Siden fikk David høre om dette. Han sa: «Jeg og mitt kongedømme er for alltid uten skyld for Herren i drapet på Abner, sønn av Ner.
29 Måtte hans blod strømme over Joabs hode og hele hans fars hus. måtte det i Joabs slekt alltid være noen som lider avutflod eller hudsykdom, menn som sitter og spinner, som faller for sverd eller mangler mat.»
30 Joab og hans bror Abisjai drepte Abner fordi han hadde slått i hjel deres bror Asael i slaget ved Gibeon.
31 Så sa David til Joab og alle som var hos ham: «Flerr klærne, ta på dere sekkestrie og hold sørgehøytid over Abner!» Kong David gikk selv bak båren.
32 De gravla Abner i Hebron. Kongen gråt høyt ved graven hans, og hele folket gråt med.
33 Kongen stemte i en likklage over Abner: måtte Abner døslik en dåre dør?
34 Dine hender var ikke bundet, dine føtter ikke lagt i lenker. Du falt som en faller forugjerningsmenn. Da gråt folket enda en gang.
35 Siden kom de alle for å få David til å spise mens det ennå var dag. Men han sverget: «Måtte Gud la det gå meg ille både nå og siden om jeg smaker brød eller noe annet før solen er gått ned!»
36 Alle merket seg dette og syntes godt om det. Alt det kongen gjorde, likte de godt.
37 Den dagen skjønte alle, ja, hele Israel, at det ikke var kongen som sto bak drapet på Abner, sønn av Ner.
38 Kongen sa til mennene sine: «Dere skjønner vel at i dag er det falt en høvding og stormann i Israel.
39 Ennåer jeg for svak, selv om jeg er salvet til konge. Og disse mennene, Seruja-sønnene, er for sterke for meg. måtte Herren gjengjeldeugjerningsmannen for det onde han har gjort!»
1 Da Sauls sønn fikk høre at Abner var død i Hebron, mistet han motet, og hele Israel ble grepet av redsel.
2 Sauls sønn hadde to menn i sin tjeneste som var ledere for plyndringsflokker. Den ene het Baana og den andre Rekab. De var sønner av Rimmon fra Beerot og hørte til Benjamins stamme. For også Beerot ble regnet til Benjamin.
3 Folket i Beerot hadde flyktet til Gittajim, og der har de bodd som innflyttere til denne dag.
4 Sauls sønn Jonatan hadde en sønn som hadde en skade i føttene. Han var fem år gammel daulykkesmeldingen om Saul og Jonatan kom fra Jisreel. Fostermoren tok ham med seg og flyktet i all hast, menunderfluktenfalt han ned og ble halt. Han het Mefibosjet.
5 Da dro Rekab og Baana, sønnene til Rimmon fra Beerot, av sted. De kom til Isjbosjets hus mens dagen var på det varmeste og han låog hvilte middag.
6 Kvinnen som voktet døren, hadde sittet og siktet hvete. Men hun hadde falt i søvn, så Rekab og hans bror Baana slappusettforbi.
7 De kom inn i huset der Isjbosjet låpåsengen i soverommet sitt, og de slo ham i hjel og hogg hodet av ham. De tok hodet med seg, og så gikk de hele natten over Araba-sletten.
8 De kom med hodet hans til David i Hebron og sa til kongen: «Se, her er hodet til Isjbosjet, sønn av din fiende Saul, som sto deg etter livet. I dag har Herren gitt deg hevn over Saul og hans slekt, herre konge.»
9 Men David svarte Rekab og hans bror Baana, sønnene til Rimmon fra Beerot: «Så sant Herren lever, han som har fridd meg ut av all nød:
10 Den mannen som kom til meg og meldte at Saul var død, trodde selv at han kom med et gledesbud. Men jeg grep ham og drepte ham i Siklag. Det var lønnen jeg ga ham for gledesbudet!
11 Hva nå, når lovløse har drept enuskyldig mann i hans eget hus og hans egen seng? Skulle jeg ikke da kreve hans blod av deres hånd ogutrydde dere fra jorden?»
12 Så ga David noen unge menn ordre om ådrepe Rimmon-sønnene. De hogg hendene og føttene av dem og hengte dem opp ved Hebron-dammen. Men Isjbosjets hode tok de og gravla i Abners grav i Hebron.
1 Alle Israels stammer kom til David i Hebron og sa: «Se, vi er av samme bein og kjøtt som du.
2 Allerede for lenge siden, da Saul var konge over oss, var det du som førte Israel både ut og hjem igjen.Herren har sagt til deg: Du skal være hyrde for mitt folk Israel, du skal være fyrste over Israel.»
3 Så kom alle Israels eldste til kongen i Hebron. Kong David slutteten pakt med dem i Hebron for Herrens ansikt. Og de salvet David til konge over Israel.
4 David var tretti år gammel da han ble konge, og han regjerte i førti år.
5 I Hebron regjerte han over Juda i sju år og seks måneder, og i Jerusalem regjerte han over hele Israel og Juda i trettitre år.
6 Kongen og mennene hans dro nå til Jerusalem, mot jebusittene som bodde der i landet. Men de sa til David: «Her kommer du aldri inn! Halte og blinde skal drive deg bort og si: Her kommer David aldri inn!»
7 David inntok likevel Sion-borgen, som Nå er Davidsbyen.
8 Den dagen sa David: «Enhver som dreper en jebusitt, disse halte og blinde som hater David, skal komme fram til vannsjakten.» Derfor heter det: «En blind eller halt får ikke komme inn i tempelet.»
9 David slo seg ned i borgen og kalte den Davidsbyen. Han bygde omkring den, fra Millo og innover.
10 David fikk stadig større makt, for Herren, hærskarenes Gud, var med ham.
11 Hiram, kongen i Tyros, sendteutsendinger til David. De kom med sedertre og hadde med seg tømrere og steinhoggere. De bygde et slott for David.
12 Da forsto David at Herren hadde stadfestet kongedømmet hans over Israel og løftet hans kongevelde høyt for sitt folk Israels skyld.
13 Etter at David hadde flyttet fra Hebron, tok han seg enda flere medhustruer og koner fra Jerusalem, og han fikk flere sønner og døtre.
14 Dette er navnene på de sønnene han fikk i Jerusalem: Sjammua, Sjobab, Natan, Salomo,
15 Jibhar, Elisjua, Nefeg, Jafia,
16 Elisjama, Eljada og Elifelet.
17 Da filisterne fikk høre at David var salvet til konge over Israel, dro de alle ut for å få tak i ham. Men David fikk greie på det og dro ned til borgen.
18 Filisterne kom og spredte segutover Refa'im-dalen.
19 Da ba David Herren om råd: «Skal jeg dra ut mot filisterne? Vil du gi dem i mine hender?» Og Herren svarte David: «Dra opp! Jeg vil gi filisterne i dine hender.»
20 Så dro David til Baal-Perasim, og der slo han dem. Da sa han: «Herren har brutt i gjennom fiendens rekker foran meg, slik vann bryter seg vei.» Derfor kalles dette stedet Baal-Perasim.
21 Der etterlot filisterne gudebildene sine, og David og mennene hans tok dem med seg.
22 Men filisterne dro igjen opp og spredte segutover Refa'im-dalen.
23 Da ba David Herren om råd, og han svarte: «Du skal ikke dra rett opp mot dem. Gårundt og bak dem, så kommer du på dem rett foran baka-trærne.
24 Når du hører lyden av marsjgang over tretoppene, så gjør deg klar! For da drar Herren ut foran deg for å slåfilisternes hær.»
25 David gjorde slik som Herren hadde befalt ham. Han slo filisterne og forfulgtedem fra Geba og nesten til Geser.
1 Enda en gang samlet David de beste mennene i Israel, tretti tusen mann.
2 Han brøt opp med hele sin hær og dro til Baala i Juda. Derfra ville de hente Guds paktkiste, som bærer navnet til Herren over hærskarene, han som troner over kjerubene.
3 De satte paktkisten på en ny vogn og førte den fra Abinadabs hus på høyden. Abinadabs sønner, Ussa og Ahjo, kjørte den nye vognen.
4 Slik førte de Guds paktkiste bort fra Abinadabs hus på høyden, og Ahjo gikk foran kisten.
5 David og hele Israels hus danset og lekte for Herrens ansikt, og de sang til toner fra lyrer og harper, trommer, kastanjetter og symbaler.
6 Men da de kom til Nakons treskeplass, rakte Ussa hånden ut og tok tak i Guds paktkiste fordi oksene bleustyrlige.
7 Da ble Herren brennende harm på Ussa. Gud slo ham på stedet fordi han gjorde dette, og han døde der ved Guds paktkiste.
8 David ble opprørt over Herrens plutseligeutfall mot Ussa. Han kalte dette stedet Peres-Ussa, som det heter den dag i dag.
9 Den dagen ble David grepet av frykt for Herren. Han sa: «Hvordan skal Herrens paktkiste kunne komme hjem til meg?»
10 Han ville ikke flytte paktkisten opp til seg i Davidsbyen, men satte den i huset til Obed-Edom fra Gat.
11 Der ble Herrens paktkiste stående i tre måneder, og Herren velsignet Obed-Edom og hele hans hus.
12 Da kong David fikk høre at Herren for paktkistens skyld hadde velsignet Obed-Edoms hus og alt han eide, gikk han med stor glede og førte Guds paktkiste fra huset til Obed-Edom opp til Davidsbyen.
13 Da de som bar Herrens paktkiste, hadde gått seks skritt fram, ofret han en okse og en gjøkalv.
14 David danset av all kraft for Herrens ansikt. Han var kledd i en prestedrakt av lin.
15 Slik førte David og hele Israels hus Herrens paktkiste opp med jubelrop og støt i bukkehorn.
16 Da Herrens paktkiste ble ført inn i Davidsbyen, kikket Mikal, Sauls datter, ut av vinduet. Hun fikk øye på kong David som hoppet og danset for Herrens ansikt, og hun foraktet ham i sitt hjerte.
17 De førte Herrens paktkiste inn og satte den på plass i det teltet som David hadde reist for den. Og David bar fram brennoffer og fredsoffer for Herren.
18 Da David var ferdig med å bære fram brennofferet og fredsofferet, velsignet han folket i navnet til Herren over hærskarene.
19 Så delte han ut et lite, rundt brød, en daddelkake og en rosinkake til hver mann og kvinne i folket, den store mengden av israelitter. Så gikk alle hver til sitt.
20 Da David kom hjem igjen for åvelsigne sitt hus, kom Mikal, Sauls datter, ut imot ham og sa: «Hvor høyt Israels konge er blitt æret i dag da han viste seg naken for øynene på tjenestejentene til mennene sine, slik lettsindige mennesker har for vane!»
21 David svarte Mikal: «Det var for Herrens ansikt jeg danset, for ham somutvalgte meg i stedet for din far og hele hans hus og satte meg til fyrste over Herrens folk, over Israel.
22 Jeg kan fornedre meg enda mer og bli enda mindre i mine egne øyne. Men hos disse tjenestejentene som du snakker om, skal jeg vinne ære!»
23 Mikal, Sauls datter, var barnløs helt til sin dødsdag.
1 Kongen bodde nåi huset sitt, og Herren hadde gitt ham fred for alle fiendene rundt omkring.
2 En dag sa kongen til profeten Natan: «Se, her bor jeg i et hus av sedertre, mens Guds paktkiste står i et telt.»
3 Natan svarte kongen: «Gjør alt som ligger deg på hjertet, for Herren er med deg!»
4 Samme natt kom Herrens ord til Natan:
5 gå og si til min tjener David: så sier Herren: Skulle du bygge et hus for meg til å bo i?
6 Jeg har da ikke bodd i noe hus helt fra den tid jeg førte israelittene opp fra Egypt og fram til denne dag. Jeg har vandret omkring med et telt som bolig.
7 Jeg vandret omkring med israelittene og høvdingene over Israels stammer, som jeg satte til åvokte mitt folk Israel. Sa jeg noen gang til noen av dem: «Hvorfor har ikke dere bygd et hus av sedertre for meg?»
8 Nå skal du si til min tjener David: så sier Herren over hærskarene: Jeg hentet deg fra beitemarken der du fulgtesaueflokken, og satte deg til fyrste over mitt folk Israel.
9 Jeg var med deg overalt hvor du gikk, ogutryddet alle dine fiender for deg. Jeg har gjort navnet ditt stort, som navnet til de største på jorden.
10 Jeg vil gjøre i stand et bosted for mitt folk Israel og plante det der. De skal få bo der og aldri bliuroetmer. Ugjerningsmenn skal ikke lenger plage dem som i gamle dager,
11 som det var på den tiden jeg satte dommere over mitt folk Israel og ga deg fred for alle fiendene dine. Nåkunngjør Herren at han vil bygge et hus for deg.
12 Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod, til åetterfølge deg. Jeg vil grunnfeste kongedømmet hans.
13 Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid.
14 Jeg vil være far for ham, og han skal være sønn for meg. Når han gjør noe som er ondt, vil jeg straffe ham med stokk og slag fra mennesker.
15 Men min godhet vil jeg ikke ta fra ham, slik som jeg tok den fra Saul da jeg lot ham vike for deg.
16 Ditt hus og ditt kongedømme skal ståfast til evig tid for mitt ansikt, og din trone skal ståstøtt til evig tid.
17 Alle disse ordene og hele dette synet bar Natan fram for David.
18 Da gikk kong David inn og satte seg foran Herrens ansikt. Han sa: Hvem er vel jeg, Herre Gud, og hva er mitt hus, siden du har ført meg så langt?
19 Og enda var dette for lite i dine øyne, Herre Gud. Du har gitt løfter til din tjeners hus langt fram i tiden. Dette skal være til rettledning for menneskene, Herre Gud.
20 Hva mer skal David si til deg? Du kjenner jo din tjener, Herre Gud.
21 For ditt ords skyld og etter ditt eget hjerte har du gjort alt dette store og kunngjort det for din tjener.
22 Derfor er du stor, Herre Gud! Det er ingen som du, og det finnes ingen Gud foruten deg, etter alt vi har hørt med våre egne ører.
23 Hvem er som ditt folk, som Israel? Det er det eneste folk på jorden som Gud kom til og fridde ut for å gjøre det til sitt folk. Han skapte seg et navn og utførte store og skremmende gjerninger for dere –og for ditt land. Du fridde ut ditt folk fra Egypt, fra andre folk og deres guder.
24 Du har bestemt at ditt folk Israel skal være ditt folk til evig tid. Og du, Herre, er blitt deres Gud.
25 La nå, Herre Gud, det ordet du har talt om din tjener og hans hus, ståfast til evig tid, og gjør som du har sagt.
26 Da skal ditt navn være stort til evig tid, så folk kommer til å si: Herren over hærskarene er Gud over Israel. Og din tjener Davids hus skal ståurokket for ditt ansikt.
27 For du, hærskarenes Herre, Israels Gud, har åpenbart dette for din tjener: «Jeg vil bygge et hus for deg.» Derfor har jeg våget å bære denne bønnen fram for deg.
28 Og nå, Herre Gud, du er Gud, og dine ord er sanne. Du har gitt din tjener dette gode løftet.
29 Måtte du fra nå av velsigne din tjeners hus så det alltid må ståurokket for ditt ansikt. For du, Herre Gud, har talt, og med din velsignelse vil din tjeners hus være velsignet til evig tid.
1 En tid etter dette slo David filisterne og tvang demunderseg, og han tok Meteg-Haamma fra dem.
2 David slo også moabittene. Han bød dem legge seg ned på jorden, og så målte han dem med en snor. Han målte to snorlengder med folk som skulle drepes, og en full snorlengde med folk som skulle få leve. Slik ble moabittene Davids slaver og måtte betale skatt til ham.
3 Videre slo David Hadadeser, sønn av Rehob, kongen av Soba, da han dro ut for åvinne tilbake herredømmet over landet ved Eufrat.
4 David tok fra ham 1700 ryttere og 20 000 fotsoldater. Han skar over hasene på alle vognhestene, men hundrehester sparte han.
5 Arameerne i Damaskus kom for å hjelpe Hadadeser, kongen av Soba. Men David felte 22 000 av dem.
6 David satte ut vaktposter i Aram-Damaskus. De ble slaver for David og måtte betale skatt til ham. Slik hjalp Herren ham overalt hvor han dro fram.
7 David tok gullskjoldene som mennene til Hadadeser hadde båret, og brakte dem til Jerusalem.
8 Fra Betah og Berotai, to byer som tilhørte Hadadeser, tok kong David bronse i store mengder.
9 Da To'i, kongen i Hamat, hørte at David hadde slått hele hæren til Hadadeser,
10 sendte han sønnen sin Joram til kong David. Han skulle hilse ham og ønske ham til lykke med seieren over Hadadeser. For Hadadeser hadde stadig ført krig mot To'i. Joram hadde med seg gaver av sølv, gull og bronse.
11 Alt dette helliget kong David til Herren sammen med det sølvet og gullethan hadde tatt fra alle de folkeslagene han hadde lagtunderseg,
12 fra edomittene, moabittene, ammonittene, filisterne og amalekittene. Det samme gjorde han med byttet fra Hadadeser, sønn av Rehob, kongen av Soba.
13 David vant stort ry da han kom tilbake fra seieren over edomittene i Saltdalen. 18 000 mann ble slått.
14 Han satte ut vaktposter i Edom. Ja, i hele Edom satte han ut vaktposter. Alle edomittene ble Davids slaver. Slik hjalp Herren David overalt hvor han dro fram.
15 David regjerte nåover hele Israel. Han gjorde rett og rettferd mot hele folket sitt.
16 Joab, sønn av Seruja, var hærfører, og Josjafat, sønn av Ahilud, var kansler.
17 Sadok, sønn av Ahitub, og Ahimelek, sønn av Abjatar, var prester og Seraja riksskriver.
18 Benaja, sønn av Jojada, var fører for kreterne og pleterne, og Davids sønner var prester.
1 David spurte: «Finnes det ennå noen igjen av Sauls hus? Da vil jeg vise godhet mot ham for Jonatans skyld.»
2 Det var en tjener fra Sauls hus som het Siba. Han ble kalt til David, og kongen spurte ham: «Er du Siba?» «Til tjeneste», svarte han.
3 Da spurte kongen: «Er det ikke en eneste igjen av Sauls hus, så jeg kan vise ham Guds godhet?» Siba svarte kongen: «En av Jonatans sønner lever ennå. Han har en lammelse i føttene.»
4 «Hvor er han?» spurte kongen. Siba svarte: «Han er hjemme hos Makir, sønn av Ammiel, i Lo-Debar.»
5 Da sendte kong David bud og hentet ham hjemme hos Makir, sønn av Ammiel, i Lo-Debar.
6 Da Mefibosjet, sønn av Jonatan, sønn av Saul, kom til David, kastet han seg ned med ansiktet mot jorden. David sa: «Mefibosjet!» Han svarte: «Her er din tjener.»
7 David sa til ham: «Vær ikke redd! For jeg vil vise godhet mot deg for din far Jonatans skyld. Du skal få igjen all den jorden som tilhørte din far Saul. Og du skal alltid spise ved mitt bord.»
8 Da bøyde han seg igjen og sa: «Hva er vel jeg, din tjener? Hvorfor bryr du deg om en død hund som meg?»
9 Men kongen kalte på Siba, Sauls tjener, og sa til ham: «Alt det som har tilhørt Saul og hans hus, gir jeg til din herres sønn.
10 Men du og sønnene dine og tjenerne dine skal dyrke jorden og høste inn for ham. Det skal Mefibosjet, din herres sønn, leve av, og han skal alltid spise ved mitt bord.» Siba hadde femten sønner og tjue tjenere.
11 Han svarte kongen: «Din tjener skal gjøre alt det min herre kongen på legger ham.» Siden spiste Mefibosjet ved Davids bord som om han var en av kongens sønner.
12 Mefibosjet hadde en liten sønn som het Mika. Alle som bodde i huset til Siba, var i tjeneste hos Mefibosjet.
13 Mefibosjet selv ble boende i Jerusalem, for han spiste alltid ved kongens bord. Han hadde en lammelse i begge føttene.
1 En tid senere døde ammonittenes konge, og hans sønn Hanun ble konge etter ham.
2 Da sa David: «Jeg vil vise troskap mot Hanun, sønn av Nahasj, slik hans far viste troskap mot meg.» Så sendte David noen av mennene sine for åtrøste ham i sorgen over faren. Men da Davids menn kom til ammonittenes land,
3 sa ammonittenes feltherrer til Hanun, sin herre: «Tror du det er for åhedre din far at David sender folk som skal trøste deg? Nei, David har nok heller sendt mennene sine til deg for åspionere, utforske og endevende byen.»
4 Da grep Hanun Davids menn. Han raket av dem halve skjegget, klippet klærne deres i to opp til baken og sendte dem fra seg.
5 Da David fikk melding om dette, sendte han folk i møte med mennene, for de var grovt vanæret. Kongen sa til dem: «Bli i Jeriko til skjegget er vokst ut igjen. Så kan dere komme tilbake.»
6 Da skjønte ammonittene at de hadde på dratt seg Davids hat. De sendte ut folk og leide tjue tusen fotfolk av arameerne i Bet-Rehob og i Soba, tusen mann fra kongen i Maaka og tolv tusen mann fra Tob.
7 Da David hørte om dette, sendte han Joab av sted med hærens elitetropper.
8 Ammonittene dro ut og stilte seg opp til kamp foran byporten. Arameerne fra Soba og Rehob og mennene fra Tob og Maaka sto for seg selv på åpen mark.
9 Da Joab så at fienden truet både forfra og bakfra, valgte han ut noen av de beste krigerne i Israel og stilte dem opp mot arameerne.
10 Resten av hæren overlot han til sin bror Abisjai og stilte dem opp mot ammonittene.
11 Så sa han: «Hvis arameerne blir for sterke for meg, må du komme og hjelpe meg. Og blir ammonittene for sterke for deg, skal jeg komme deg til hjelp.
12 Vær sterk! La oss kjempe tappert for vårt folk og for vår Guds byer, så får Herren gjøre det som er best i hans øyne.»
13 Så gikk Joab og mennene hans til angrep på arameerne, og de flyktet for ham.
14 Da ammonittene så at arameerne tok flukten, flyktet de for Abisjai og kom seg inn i byen. Joab avbrøt felttoget mot ammonittene og dro tilbake til Jerusalem.
15 Da arameerne så at de var slått av israelittene, samlet de seg igjen.
16 Hadadeser ga ordre til arameerne på den andre siden av Eufratom årykke ut, og de kom til Helam. Sjobak, hærføreren til Hadadeser, ledet dem.
17 Da David fikk melding om dette, samlet han alle israelittene, satte over Jordan og dro til Helam. Arameerne stilte seg opp til kamp mot David og gikk til angrep på ham.
18 Men arameerne måtte flykte for israelittene, og David drepte mannskapet på 700 av arameernes stridsvogner og 40 000 ryttere. Han slo ned hærføreren Sjobak, og han døde der.
19 Da alle vasallkongene som sto under Hadadeser, så at de var slått av israelittene, sluttetde fred med dem og ga seg inn under Israel. Siden våget ikke arameerne å hjelpe ammonittene mer.
1 Året etter, på den tiden kongene pleier å dra i krig, sendte David av sted Joab og mennene hans, hele Israels hær. De herjet blant ammonittene og beleiret Rabba. Selv satt David hjemme i Jerusalem.
2 En gang ved kveldstid sto David opp av sengen og gikk og drev på slottstaket. Fra taket fikk han øye på en kvinne som badet. Kvinnen var svært vakker.
3 David sendte bud og forhørte seg om kvinnen. Han fikk til svar: «Dette er jo Batseba, datter av Eliam og kona til hetitten Uria.»
4 David sendte bud etter henne. Hun kom til ham, og han lå med henne. Hun hadde nettopp renset seg etter at hun hadde vært uren. Siden gikk hun hjem igjen.
5 Men kvinnen var blitt med barn. Hun sendte bud til David og meldte: «Jeg skal ha barn.»
6 Da sendte David bud til Joab: «La hetitten Uria komme hit til meg.» Og Joab sendte Uria til David.
7 Da Uria kom, spurte David hvordan det sto til med Joab og hæren, og hvordan det gikk med krigen.
8 Så sa han til ham: «Gånåhjem og vask føttene dine!» Og da Uria gikk ut fra kongeborgen, ble det sendt en gave fra kongen etter ham.
9 Men Uria la seg i porten til kongeborgen sammen med alle kongens tjenere. Han gikk ikke hjem.
10 Da David fikk vite at Uria ikke hadde gått hjem, sa han til ham: «Har du ikke vært på reise? Hvorfor drar du ikke hjem?»
11 Uria svarte David: «Både israelittene og judeerne, og paktkisten med, bor i hytter. Joab, herren min, og kongens menn ligger i leir ute på åpen mark. Skulle da jeg gåhjem, spise og drikke og ligge med min kone? Ved ditt liv, så sant du lever, det gjør jeg ikke!»
12 Da sa David til Uria: «Bli her i dag også! I morgen sender jeg deg av sted igjen.» Så ble Uria i Jerusalem den dagen og dagen etter.
13 David kalte ham til seg, spiste og drakk sammen med ham og skjenket ham full. Men om kvelden gikk Uria og la seg på plassen sin sammen med kongens tjenere. Hjem gikk han ikke.
14 Neste morgen skrev David et brev til Joab og sendte det med Uria.
15 I brevet skrev han: «Sett Uria lengst framme, der kampen er hardest. Dra dere så tilbake fra ham, så han faller og mister livet!»
16 Joab, som låog voktet på byen, satte da Uria på et sted hvor han visste det sto tapre krigere.
17 Mennene i byen dro ut og gikk til angrep på Joab. Noen av mennene i Davids hær falt, også hetitten Uria.
18 Joab sendte bud og meldte til David hvordan det hadde gått til i slaget.
19 Han ga budbæreren denne befalingen: «Når du har fortalt kongen om slaget,
20 kan det hende at kongen farer opp i sinne og spør deg: Hvorfor kom dere så nær inn til byen i striden? Dere måtte da skjønne at de ville skyte ned på dere fra bymuren.
21 Hvem var det som drepte Abimelek, sønn av Jerubbesjet? Var det ikke en kvinne som kastet en kvernstein ned på ham fra muren i Tebes, så han døde? Hvorfor kom dere da så nær inntil muren? Da skal du svare: Hetitten Uria, din tjener, har også mistet livet.»
22 Budbæreren dro av sted og kom til David med den meldingen han hadde fått av Joab.
23 Han sa til David: «Fienden fikk overtaket og gjorde etutfall mot oss på åpen mark. Men vi trengte dem tilbake helt til byporten.
24 Da skjøt bueskytterne på oss oppe fra muren, og noen av kongens menn falt. Din tjener hetitten Uria falt også.»
25 Da sa David til budbæreren: «Si til Joab at han ikke skal ta seg nær av dette. For sverdet fortærer snart den ene og snart den andre. Han skal fortsette å kjempe mot byen og rive den ned. Be ham være ved godt mot.»
26 Da Urias kone fikk høre at hennes mann var falt, holdt hun sørgehøytid over ham.
27 Men da sørgetiden var over, sendte David bud og hentet henne hjem til seg. Hun ble hans kone og fødte ham en sønn. Men det David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne.
1 Herren sendte Natan til David. Han gikk inn til kongen og sa: «Det bodde to menn i en by. Den ene var rik og den andre fattig.
2 Den rike hadde småfe og storfe i mengde.
3 Den fattige eide ikke annet enn et eneste lite lam som han hadde kjøpt. Han alte det opp, og det vokste til sammen med barna hans. Det spiste av brødet hans, drakk av begeret hans og lå i fanget hans. Det var som en datter for ham.
4 En dag kom det en vandringsmann til den rike. Men han kvidde seg for å ta noe av sitt eget småfe eller storfe for å lage i stand for gjesten. Han tok lammet som den fattige eide, og laget det til for mannen som var kommet.»
5 Da ble David brennende harm på mannen og sa til Natan: «Så sant Herren lever, den mannen som har gjort dette, fortjener å dø!
6 Og han skal betale firedobbelt for lammet fordi han gjorde dette og var så hjerteløs.»
7 Da sa Natan til David: «Du er mannen!så sier Herren, Israels Gud: Jeg salvet deg til konge over Israel og berget deg fra Sauls hånd.
8 Jeg ga deg din herres hus og hans koner i din favn. Jeg ga deg både Israels hus og Judas hus. Og om det var for lite, ville jeg ha lagt til både det ene og det andre.
9 Hvorfor har du da foraktet Herrens ord og gjort det som er ondt i hans øyne? Hetitten Uria har du drept med sverd. Du lot ammonittene drepe ham, og du tok hans kone og giftet deg med henne.
10 Fra nå av skal sverdet aldri vike fra ditt hus, siden du har foraktet meg og tatt hetitten Urias kone.
11 Så sier Herren: Se, jeg larulykke komme over deg fra ditt eget hus. Jeg vil ta konene dine like for øynene på deg og gi dem til en annen mann. Han skal ligge med dem midt på lyse dagen.
12 For du har handlet i det skjulte, men jeg vil la dette skje for øynene på hele Israel midt på lyse dagen.»
13 Da sa David til Natan: «Jeg har syndet mot Herren.» Natan svarte: «Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø.
14 Men fordi du gjorde dette og foraktet Herrens ord, skal han dø, sønnen du har fått.»
15 Så gikk Natan hjem. Herren lot alvorlig sykdom ramme gutten som David hadde fått med Urias kone.
16 David ba til Gud for gutten og fastet strengt. Når han kom hjem for åsove, la han seg på jorden.
17 De eldste ved hoffet kom og ville få ham til åreise seg fra jorden, men han nektet og ville heller ikke spise sammen med dem.
18 Den sjuendedagen døde gutten. Men tjenerne våget ikke å fortelle David at gutten var død. For de sa: «Når vi snakket til ham mens gutten ennå levde, hørte han ikke på oss. Hvordan skal vi da få sagt ham at gutten er død? Han kunne gjøre noe forferdelig.»
19 Men David så at tjenerne hvisket seg imellom, og han skjønte at gutten var død. Han spurte dem: «Er gutten død?» De svarte: «Ja.»
20 Da reiste David seg fra bakken. Han vasket og salvet seg og skiftet klær. Så gikk han inn i Herrens hus for å tilbe. Da han kom hjem, ba han om mat. Den ble satt fram, og han spiste.
21 Tjenerne sa til ham: «Hvordan er det du oppfører deg? Mens gutten ennå levde, fastet du og gråt. Og nåda han er død, står du opp og spiser!»
22 Han svarte: «Så lenge gutten levde, fastet jeg og gråt, for jeg tenkte: Hvem vet om ikke Herren forbarmer seg over meg og lar gutten leve?
23 Men nåsom han er død, hvorfor skulle jeg faste? Kan jeg hente ham tilbake? En gang må jeg dra dit han er, men han kommer aldri tilbake til meg.»
24 David trøstet Batseba, sin kone. Han gikk inn til henne og lå med henne. Hun fødte en sønn som hun kalte Salomo.Herren hadde ham kjær.
25 Han sendte bud med profeten Natan om at gutten skulle kalles Jedidja –for Herrens skyld.
26 Joab gikk til angrep på Rabba i Ammon, og han inntok Kongebyen.
27 Så sendte Joab bud til David og meldte: «Jeg har angrepet Rabba, og jeg har også inntatt Vannbyen.
28 Kall sammen resten av hæren, omring byen og innta den. Ellers kommer jeg til åinnta byen, og mitt navn blir ropt ut over den.»
29 Da samlet David hele hæren og dro til Rabba. Han angrep byen og inntok den.
30 Han tok kronen av hodet på kongen deres. Den var av gull og edle steiner og veide en talent. Nåkom den på Davids hode. Fra byen tok han også med seg et stort bytte.
31 Folket som bodde der, bortførte han. Han satte dem til å arbeide med sager, jernhakker og jernøkser eller ved teglsteinsovnene. Slik gjorde David med alle ammonittenes byer. Så vendte han tilbake til Jerusalem med hele hæren.
1 En tid senere hendte dette: Davids sønn Absalom hadde en vakker søster som het Tamar. Henne var Amnon, en annen av sønnene til David, blitt glad i.
2 Amnon lengtet slik etter Tamar, søsteren sin, at han kjente seg rent syk. For han så ingen mulighet til å komme henne nær, siden hun var jomfru.
3 Men Amnon hadde en venn som het Jonadab. Han var sønn av Davids bror Sjima. Jonadab var en svært klok mann.
4 Han sa til Amnon: «Hvorfor er du så nedtrykt hver eneste morgen, kongs sønn? Vil du ikke si meg det?» Amnon svarte: «Jeg elsker Tamar, søsteren til min bror Absalom.»
5 Da sa Jonadab til ham: «Legg deg til sengs og lat som om du er syk. Når så din far kommer for å se til deg, skal du si til ham: La Tamar, søsteren min, komme og gi meg mat. Hun kan lage den til her mens jeg ser på, så jeg kan få den av hennes egen hånd.»
6 Amnon la seg og lot som om han var syk. Da kongen kom for å se til ham, sa Amnon: «La Tamar, søsteren min, komme og lage et par hjerteformede kaker mens jeg ser på, så kan jeg få dem av hennes egen hånd.»
7 Da sendte David bud hjem til Tamar og sa: «gå til din bror Amnons hus, og lag til maten for ham!»
8 Og Tamar gikk hjem til sin bror Amnon, der han låtil sengs. Hun tok deig, knadde den og laget til kakene mens han så på, og hun stekte dem.
9 Så tok hun pannen og tømte dem ut foran ham. Men han ville ikke spise. Amnon ba alle gå ut. Og da de var gått,
10 sa han til Tamar: «Bær maten inn på soverommet, så jeg kan ta imot den av din egen hånd.» Tamar tok kakene hun hadde laget, og bar dem inn i rommet til sin bror Amnon.
11 Men da hun rakte dem fram til ham så han kunne spise, grep han fatt i henne og sa: «Kom og ligg med meg, søster!»
12 Men hun svarte: «Nei, bror! Krenk meg ikke. Slikt gjør en ikke i Israel. Gjør ikke en slik skammelig handling!
13 Hvor skulle vel jeg gå med min skam? Og du, du vil bli regnet blant de skamløse i Israel. Snakk heller med kongen, for han vil nok ikke nekte deg å få meg.»
14 Men han ville ikke høre på henne. Han tok henne med makt, krenket henne og lå med henne.
15 Da ble Amnon fylt av et brennende hat til henne. Han hatet henne sterkere enn han før hadde elsket henne. Han sa til henne: «Reis deg og gå din vei!»
16 Hun svarte: «Nei, bror! Sender du meg bort, vil det være en enda størreugjerning enn den første du gjorde mot meg.» Men han ville ikke høre på henne.
17 Han ropte på tjenesteguttensin og sa: «Fåhenne ut herfra og lås døren etter henne!»
18 Tamar hadde på seg en sid kjole med lange ermer, for kongens døtre gikk kledd slik så lenge de var jomfruer. Tjeneren viste henne ut av huset og låste døren etter henne.
19 Tamar strødde støv på hodet, rev i stykker den side kjolen hun hadde på seg, og med hånden på hodet gikk hun skrikende bort.
20 Da sa hennes bror Absalom til henne: «Har din bror Amnon vært sammen med deg? Ti nåstille, søster, han er din bror. Ta deg ikke nær av dette!» Så ble Tamar sittende ensom og forlatt hjemme hos sin bror Absalom.
21 Da kong David fikk høre om dette, ble han brennende harm.
22 Siden sa ikke Absalom et ord til Amnon, verken godt eller vondt. Han hatet Amnon fordi han hadde krenket Tamar, søsteren hans.
23 To år senere hadde Absalom saueklipping i Baal-Hasor, i nærheten av Efraim. Dit innbød han alle kongs sønnene.
24 Han gikk til kongen og sa: «Nå skal din tjener klippe sauene. Vil ikke du, konge, og tjenerne dine bli med?»
25 Men kongen svarte: «Nei, min sønn. Vi vil ikke komme alle sammen. Det ville bli for mye bry for deg.» Absalom prøvde å overtale ham. Kongen ville ikke komme, men velsignet ham.
26 Da sa Absalom: «Om ikke du vil, så la i det minste min bror Amnon bli med.» Kongen spurte: «Hvorfor skal han være med?»
27 Men Absalom overtalte ham til å la både Amnon og alle de andre kongs sønnene bli med ham.
28 Absalom ga de unge mennene sine følgende ordre: «Pass på når Amnon er blitt lystig av vinen. Da skal jeg si til dere: Hugg Amnon ned!så dreper dere ham. Vær ikke redde! Det er jeg som har gitt dere befalingen. Vær sterke og modige!»
29 Mennene gjorde med Amnon slik som Absalom hadde befalt. Da sprang alle de andre kongs sønnene opp på muldyrene sine og rømte.
30 Mens de ennå varunderveis, hørte David rykter om at Absalom hadde huggetned alle kongs sønnene, og at ikke én av dem var igjen.
31 Da reiste kongen seg, flerret klærne sine og kastet seg mot jorden. Alle tjenerne sto der med flerrede klær.
32 Men Jonadab, sønn av Davids bror Sjima, tok til orde og sa: «Du må ikke tro at de har drept alle de unge kongs sønnene, herre. Det er bare Amnon som er død. Dette har Absalom planlagt helt fra den dagen Amnon krenket Tamar, søsteren hans.
33 Bry deg ikke om det når de nåsier at alle kongs sønnene er døde. For det er bare Amnon som er død.»
34 I mellomtiden hadde Absalom flyktet. Da vaktmannen så opp, fikk han øye på en mengde folk som kom farende på veien bak ham, langsmed fjellet.
35 Jonadab sa da til kongen: «Se, der kommer kongs sønnene. Det hadde seg slik din tjener sa.»
36 Ikke før hadde han snakket ferdig, så kom kongs sønnene. De gråt høyt, og kongen og alle tjenerne brast også i gråt.
37 Absalom flyktet og dro til Talmai, sønn av Ammihur, kongen i Gesjur. Men David sørget over sønnen sin dag og natt.
38 Absalom flyktet og dro til Gesjur. Der ble han i tre år.
39 Etter hvert holdt kongen opp å bære nag til Absalom. For han var kommet over Amnons død.
1 Joab, sønn av Seruja, skjønte at kongen lengtet etter Absalom.
2 Han sendte bud etter en klok kvinne fra Tekoa og sa til henne: «Lat som om du sørger! Kle deg i sørgeklær og salv deg ikke med olje! Oppfør deg som en kvinne som i lang tid sørger over en som er død.
3 gå til kongen og si dette til ham!» Så fortalte Joab henne hva hun skulle si.
4 Kvinnen fra Tekoa gikk til kongen, kastet seg ned for ham med ansiktet mot jorden og sa: «Hjelp meg, konge!»
5 «Hva er i veien med deg?» spurte kongen. Hun svarte: «Å! Jeg er enke. Mannen min er død.
6 Din tjenestekvinne hadde to sønner. De kom i trette med hverandre ute på marken, og det var ingen der til å skille dem. Da slo den ene til den andre og drepte ham.
7 nå har hele slekten reist seg mot din tjenestekvinne. De sier: Kom hit med ham som drepte sin bror! Vi vil ta livet av ham fordi han slo broren i hjel;så får vi med det samme ryddet arvingen av veien. –Slik kommer de til å slukke den siste gnisten jeg har igjen, og ta fra mannen min både navn og etterkommere på jorden.»
8 Da sa kongen til kvinnen: «Gåhjem igjen! Jeg skal ta meg av saken for deg.»
9 Men kvinnen fra Tekoa svarte kongen: «Min herre konge, jeg og mitt hus skal bære skylden. Kongen og tronen skal være skyldfri.»
10 Kongen sa: «Hvis noen sier noe til deg, så før ham hit! Han skal ikke plage deg mer.»
11 Da sa hun: «Måtte kongen huske på Herren din Gud, så ikke blodhevneren volder enda merulykke og sønnen min blir drept.» Kongen svarte: «Så sant Herren lever, ikke et hår skal bli krummetpådin sønns hode.»
12 Da sa kvinnen: «La din tjenestekvinne få si enda et ord til min herre kongen.» «Tal», sa han.
13 Kvinnen sa: «Hvorfor har du da tenkt ut en slikulykke mot Guds folk? For med det kongen nåsa, har han gjort seg selv skyldig, siden kongen ikke lar ham som er støtt bort, vende tilbake.
14 Sannelig, vi må alle dø. Vi er lik vann som helles ut på jorden og ikke kan øses opp igjen. Men Gud vil ikke ta liv. Hans vilje er at den som er støtt bort fra ham, ikke skal være det lenger.
15 Jeg er kommet for å legge denne saken fram for min herre kongen. For folket skremte meg, og da tenkte jeg: Din tjenestekvinne vil gå og snakke med kongen. Kanskje gjør kongen det hans tjenestekvinne ber ham om.
16 Kongen vil nok høre på sin tjenestekvinne og berge henne fra den mannen som vilutrydde både meg og sønnen min fra Guds arveland.
17 Din tjenestekvinne tenkte at et ord fra min herre kongen ville gi meg ro i sinnet. For min herre kongen er som en Guds engel som skjelner mellom godt og ondt. måtte Herren din Gud være med deg!»
18 Kongen sa da til kvinnen: «Svar meg oppriktig på det jeg nå vil spørre deg om!» «Tal, herre konge», sa hun.
19 Kongen spurte: «Har Joab hatt en hånd med i alt dette?» Kvinnen svarte: «Så sant du lever, herre konge: Ingen kan komme bort fra at det er slik min herre kongen sier. Det var din tjener Joab som ga meg på bud om å gjøre dette, og som selv la alle disse ordene i munnen på din tjenestekvinne.
20 Dette gjorde din tjener Joab for å gi saken en ny vending. Men min herre er vis som en Guds engel og vet alt som hender på jorden.»
21 Så sa kongen til Joab: «Saken er avgjort! Jeg skal gjøre dette. Dra av sted og hent den unge gutten, Absalom.»
22 Da kastet Joab seg ned med ansiktet mot jorden, velsignet kongen og sa: «I dag skjønner din tjener at du ser på meg med velvilje, herre konge, siden kongen gjør det som hans tjener ba om.»
23 Og Joab dro straks av sted til Gesjur og hentet Absalom til Jerusalem.
24 Men kongen sa: «La ham dra hjem til seg selv. Jeg vil ikke se ham for mine øyne.» Absalom gikk derfor rett hjem til huset sitt uten å vise seg for kongen.
25 Så vakker en mann som Absalom fantes det ikke i hele Israel. Ingen var beundret som ham. Fra fotsåle til hode var det ingen feil ved ham.
26 Én gang om året ble håret hans så tungt at han måtte klippe det. Og når han gjorde det, veide det to hundresjekel etter kongens vekt.
27 Absalom fikk tre sønner og en datter. Hun het Tamar og var en vakker kvinne.
28 Absalom bodde i Jerusalem i to år uten å vise seg for kongen.
29 Da sendte han bud på Joab for å få ham til å gå til kongen, men Joab ville ikke komme. Han sendte bud på ham enda en gang, men Joab ville fortsatt ikke komme.
30 Absalom sa da til tjenerne sine: «Dere vet at Joab har en åker rett ved siden av min. Der har han bygg. gå og sett ild på den!» Så satte tjenerne til Absalom ild på åkeren.
31 Da sto Joab opp, gikk hjem til Absalom og spurte ham: «Hvorfor har tjenerne dine svidd av åkeren min?»
32 Absalom svarte: «Jeg sendte bud på deg og ba deg komme hit. Jeg ville få deg til å gå til kongen og spørre: Hvorfor skulle jeg komme hjem fra Gesjur? Det hadde vært bedre for meg om jeg var der fremdeles. Nå vil jeg tre fram for kongen. Hvis jeg er skyldig, får han heller drepe meg.»
33 Joab gikk til kongen og fortalte ham dette. Da kalte David Absalom til seg. Han kom inn og kastet seg ned for kongen med ansiktet mot jorden, og kongen kysset ham.
1 Etter en tid fikk Absalom seg vogn og hester og femti mann som løp foran ham.
2 Tidlig om morgenen pleide han å stille seg ved siden av veien til byporten. Og hver gang det kom en mann som hadde en sak han ville legge fram for kongen og få dom i, ropte Absalom på ham og spurte: «Hvilken by er du fra?» Når han så svarte: Din tjener er fra den og den av Israels stammer,
3 sa Absalom til ham: «Din sak er både god og rett, men ingen hører på deg hos kongen.»
4 Og så pleide han å si: «Bare de ville sette meg til dommer i landet! Da kunne alle som hadde en tvist eller en sak, komme til meg, og jeg skulle hjelpe dem til å få sin rett.»
5 Når noen kom bort og ville kaste seg ned for ham, rakte han ut hånden, reiste ham opp og kysset ham.
6 Slik gjorde Absalom med alle israelitter som kom til kongen for å få dom i en sak, og på den må ten stjal han israelittenes hjerte.
7 Da fire år var gått, sa Absalom til kongen: «La meg få dra til Hebron og oppfylle et løfte jeg har gitt Herren.
8 For da jeg bodde i Gesjur i Aram, ga din tjener dette løftet: Fører Herren meg tilbake til Jerusalem, vil jeg ofre til ham.»
9 Kongen svarte: «Gåi fred!» Og Absalom dro straks av sted til Hebron.
10 Samtidig sendte han i hemmelighet ut budbærere til alle Israels stammer med følgende beskjed: «Når dere hører hornet gjalle, skal dere rope: Absalom er blitt konge i Hebron!»
11 To hundremann forlot Jerusalem sammen med Absalom. De varutkalt og gikk i god tro uten å ane uråd.
12 Mens Absalom bar fram slaktofrene, sendte han bud etter Ahitofel fra Gilo, Davids rådgiver, som var i hjembyen sin. Sammensvergelsen økte i styrke, og det samlet seg mer og mer folk om Absalom.
13 Det kom en budbærer til David og sa: «Hver mann i Israel har vendt sitt hjerte til Absalom.»
14 Da sa David til alle de mennene han hadde hos seg i Jerusalem: «Kom, la oss flykte! Ellers klarer vi ikke å slippe unna Absalom. Skynd dere av sted! Ellers vil han raskt ta oss igjen. Så fører hanulykke over oss og slår byen med sverd.»
15 Kongens menn svarte: «Dine tjenere vil gjøre alt vår herre kongen ønsker.»
16 Så dro kongen og alle i hans hus av sted til fots. Bare ti medhustruer lot han være igjen for å se etter kongeborgen.
17 Kongen og hele hæren dro ut til fots. De stanset ved det siste huset.
18 Alle kongens menn gikk forbi ham. Alle kreterne og pleterne og alle de seks hundremennene som hadde fulgt ham fra Gat, gikk forbi foran kongen.
19 Da sa kongen til Ittai fra Gat: «Hvorfor går du også med oss? Vend tilbake og bli hos den nye kongen! For du er en fremmed her og en som selv er drevet i eksil fra hjemstedet ditt.
20 Du kom i går, og så skulle jeg i dag la deg flakke omkring sammen med oss? Jeg vet ikke selv hvor jeg skal gå. Vend tilbake, og ta dine landsmenn med deg! måtte Herren være god og trofast mot dere!»
21 Men Ittai svarte kongen: «Så sant Herren lever, og så sant min herre kongen lever, hvor min herre kongen er, der vil også din tjener være, enten det bærer til liv eller død.»
22 Da sa David til Ittai: «Så gåforbi, du også!» Og Ittai fra Gat gikk forbi med alle mennene sine og kvinnene og barna deres.
23 Alle gråt høyt da hæren gikk forbi. Kongen krysset Kedron-bekken, og hele hæren gikk forbi og tok veien mot ørkenen.
24 Nåkom også Sadok og alle levittene som bar Guds paktkiste. De satte kisten ned, og Abjatar bar fram offer, inntil hele hæren hadde dratt ut av byen.
25 Kongen sa til Sadok: «Før Guds paktkiste tilbake til byen. Hvis jeg finner nåde for Herrens øyne, lar han meg komme tilbake, så jeg får se igjen både paktkisten og stedet der den står.
26 Men skulle han si: Jeg vil ikke vite av deg, da får han gjøre med meg som han synes best.»
27 Så sa kongen til presten Sadok: «Forstår du? Vend tilbake til byen i fred! Din sønn Ahimaas og Abjatars sønn Jonatan skal være med dere.
28 Så skal jeg vente ved vadestedene i ørkenen til det kommer melding fra dere.»
29 Da førte Sadok og Abjatar Guds paktkiste tilbake til Jerusalem, og der ble de værende.
30 David gikk gråtende oppover Oljeberget, barbeint og med tildekket hode. Alle som var med ham, hadde også dekket til hodet og gikk gråtende oppover.
31 David fikk høre at Ahitofel var blant dem som hadde sammensverget seg med Absalom, og han ba: «Herre, gjør Ahitofels råd til skamme!»
32 Da David nådde toppen der en pleier å tilbe Gud, kom arkitten Husjaiimot ham med flerret kjortel og med jord på hodet.
33 David sa til ham: «Hvis du drar sammen med meg, blir du bare til bry for meg.
34 Men vender du tilbake til byen, kan du hindre Ahitofels planer for meg. Si til Absalom: Jeg vil være din tjener, konge. Før har jeg tjent din far, nå vil jeg tjene deg.
35 Der har du også prestene Sadok og Abjatar med deg. Alt du får høre fra kongens hus, skal du melde til dem.
36 Begge sønnene deres er der sammen med dem, Sadoks sønn Ahimaas og Abjatars sønn Jonatan. Med dem skal dere sende bud til meg om alt dere får høre.»
37 Så kom Husjai, Davids venn, til Jerusalem på samme tid som Absalom dro inn i byen.
1 David hadde så vidt rundetåsryggen da Siba, som var tjenestemann hos Mefibosjet, kom imot ham med et par kløvesler. De var lastet med to hundrebrød, hundrerosinkaker, hundrestykker sommerfrukt og en skinnsekk med vin.
2 Kongen sa til Siba: «Hva har du der?» Siba svarte: «Eslene skal kongens familie ha åri på, brødet og frukten skal de unge mennene ha til mat, og vinen skal være til drikke for dem som går seg trette i ørkenen.»
3 Kongen spurte: «Hvor er din herres sønn?» Siba svarte: «Han er fremdeles i Jerusalem. Han sier: I dag vil israelittene gi meg min fars kongedømme tilbake.»
4 Da sa kongen til Siba: «Alt som tilhører Mefibosjet, skal fra nå av være ditt.» Siba svarte: «Jeg bøyer meg dypt! måtte jeg alltid ha din velvilje, min herre konge!»
5 Da kong David nådde fram til Bahurim, kom det en mann ut av byen. Mannen var i slekt med Saul. Han het Sjimi og var sønn av Gera. Mens han gikk, forbannet han David.
6 Og han kastet stein både etter kongen og alle hans menn, enda hele hæren og alle krigsheltene gikk med ham både på høyre og venstre side.
7 Sjimi forbannet ham og ropte: «Dra bort, dra bort, din morder, du onde menneske!
8 Någjengjelder Herren deg for alt blodet i Sauls hus. Du tok kongedømmet fra ham, men Herren har gitt det til din sønn Absalom. Nå harulykken rammet deg, din morder!»
9 Da sa Abisjai, sønn av Seruja, til kongen: «Hvorfor skal en slik død hund få lov til å forbanne min herre kongen? La meg få gå bort og hugge hodet av ham.»
10 Men kongen svarte: «Hva har dere med dette å gjøre, Seruja-sønner? Når han forbanner, er det fordi Herren har sagt til ham: Forbann David! Hvem kan da spørre: Hvorfor gjør du dette?»
11 Og David sa til Abisjai og alle tjenerne sine: «Når min sønn, mitt eget kjøtt og blod, står meg etter livet, kan en da vente noe annet av denne benjaminitten? La ham bare forbanne når Herren har sagt at han skal gjøre det.
12 Kanskje Herren ser til meg i min nød og vender denne dagens forbannelse til noe godt.»
13 Så gikk David og mennene hans fram etter veien, mens Sjimi fulgtejevnt med ham oppe i fjellsiden. Han forbannet David og kastet stein og jord etter ham.
14 Kongen og alle som var med ham, kom trette fram til Jordan, og de hvilte der.
15 I mellomtiden var Absalom og hele hæren av israelitter kommet til Jerusalem. Ahitofel var også med.
16 Nåkom arkitten Husjai, Davids venn, til Absalom og ropte: «Leve kongen! Leve kongen!»
17 Absalom sa til Husjai: «Er det slik du viser vennen din troskap? Hvorfor fulgtedu ikke vennen din?»
18 Husjaisvarte: «Nei, den som Herren selv og dette folket og alle menn i Israel har valgt, ham vil jeg tilhøre, og hos ham vil jeg bli.
19 Dessuten, hvem er det jeg går i tjeneste hos? Er det ikke hos sønnen hans? Slik som jeg har tjent din far, vil jeg nåogså tjene deg.»
20 Da sa Absalom til Ahitofel: «Nåmådere gi meg et råd! Hva skal vi gjøre?»
21 Ahitofel svarte: «gå inn til din fars medhustruer, som han lot være igjen for å se etter huset. Når hele Israel får høre at du har gjort deg forhatt hos din far, vil du sette mot i alle dine tilhengere.»
22 De slo opp et telt for Absalom oppe på taket, og han gikk inn til sin fars medhustruer så hele Israel så det.
23 På den tiden gjaldt et råd fra Ahitofel som et svar fra Gud. Så høyt satte de Ahitofels råd, både David og Absalom.
1 Siden sa Ahitofel til Absalom: «La meg få velge ut tolv tusen mann. Jeg vil dra ut i natt og sette etter David.
2 Så kommer jeg over ham mens han er trett og motløs, og setter skrekk i ham. Da kommer hele hæren som er hos ham, til åflykte. Det er bare kongen jeg vil drepe.
3 Siden fører jeg hele hæren tilbake til deg, som når en brud blir ført til sin brudgom. Det er jo bare én mann du er ute etter; resten av hæren får væreuskadd.»
4 Både Absalom og alle de eldste i Israel syntes dette var et godt råd.
5 Men Absalom sa: «Send bud etter arkitten Husjai, så vi også kan få høre hva han har å si.»
6 Da Husjaikom, fortalte Absalom hva Ahitofel hadde sagt, og spurte: «Skal vi gjøre som han sier eller ikke? Si hva du mener!»
7 Husjaisvarte: «Det er ikke noe godt råd Ahitofel har gitt denne gangen.»
8 Han fortsatte: «Du vet at din far og mennene hans er tapre krigere. De raser som en binne i skogen når en har tattungene fra den. Din far er en erfaren kriger. Han legger seg ikke til åsove sammen med hæren.
9 Nåholder han seg sikkert gjemt i en hule eller på et annet sted. Hvis noen av våre faller i det første angrepet, kommer det til å gå rykter om at det har vært et stort mannefall blant dem som følger Absalom.
10 Selv en kriger med hjerte som en løve vil miste motet, for hele Israel vet at din far er en helt, og at det er tapre menn som er med ham.
11 Derfor gir jeg dette rådet: La hele Israel, fra Dan til Beer-Sjeba, samle seg om deg, så tallrike som sanden ved havet. Dra selv med dem i kamp.
12 Når vi så kommer over ham et eller annet sted hvor han oppholder seg, kaster vi oss over ham som når duggenfaller på marken. Ingen skal overleve, verken han selv eller noen av mennene som er med ham.
13 Og trekker han seg tilbake til en by, skal hele Israel slåreip omkring byen og trekke den ned i elveleiet, så det ikke finnes en småstein igjen der den sto.»
14 Da sa Absalom og alle israelittene: «Rådet fra arkitten Husjaier bedre enn rådet fra Ahitofel.» Men det var Herren som hadde gjort det slik at det gode rådet fra Ahitofel ikke ble fulgt. For Herren ville føreulykke over Absalom.
15 Så fortalte Husjaiprestene Sadok og Abjatar hva Ahitofel hadde rådet Absalom og de eldste i Israel til å gjøre, og hvilket råd han selv hadde gitt.
16 «Skynd dere, send bud til David!» sa han. «Gi ham melding om dette og si at han ikke må bli natten over ved vadestedene i ørkenen, men sette over elven øyeblikkelig. Ellers blir kongen og alle de som følger ham, drept.»
17 Jonatan og Ahimaas holdt seg ved Rogel-kilden. En tjenestejente kom ofte med bud til dem, og så brakte de budet videre til kong David. For de våget ikke å gå inn i byen og vise seg der.
18 Men denne gangen var det enunggutt som fikk øye på dem, og han meldte det til Absalom. Da skyndte de seg av sted, begge to, og de kom til en mann i Bahurim. Han hadde en brønn i gårdsrommet sitt, og den klatret de ned i.
19 Kona i huset tok et teppe og dekket til brønnåpningen. Hun strødde korn ut over det så ingen kunne merke noe.
20 Da mennene til Absalom kom inn i huset til kona og spurte etter Ahimaas og Jonatan, svarte hun: «De gikk over bekken.» Mennene lette etter dem uten å finne dem, og så vendte de tilbake til Jerusalem.
21 Så snart de var gått, kom Jonatan og Ahimaas opp av brønnen. De gikk til kong David med budet og sa: «Bryt opp og sett fort over elven!» Så fortalte de hvilket råd Ahitofel hadde gitt.
22 David og alle som var med ham, brøt da opp og satte over Jordan. Da det lysnet av dag, hadde alle som en gått over elven.
23 Da Ahitofel så at hans råd ikke ble fulgt, salte han eselet sitt og red hjem til sin egen by. Han ordnet med alt i huset sitt, og så hengte han seg. Slik døde Ahitofel, og han ble gravlagt i sin fars grav.
24 David var kommet til Mahanajim da Absalom satte over Jordan med alle israelittene.
25 Absalom hadde gjort Amasa til hærfører i stedet for Joab. Amasa var sønn av en ismaelitt som het Jitra. Han var gift med Abigal, datter av Nahasj og søster av Seruja, mor til Joab.
26 Israelittene og Absalom slo leir i Gilead.
27 Med det samme David nådde fram til Mahanajim, kom Sjobi, sønn av Nahasj fra Rabba i Ammon, og Makir, sønn av Ammiel fra Lo-Debar, og Barsillai fra Rogelim i Gilead.
28 De kom med sengeutstyr, skåler og kar, og de hadde med seg hvete, bygg, mel, ristet korn, bønner, linser,
29 honning, smør, sauekjøtt og ost av kumelk. De satte alt dette fram for David og folket som var med ham, så de fikk spise. For de tenkte at mennene var blitt både sultne, trette og tørste i ørkenen.
1 David mønstret hæren som var med ham, og satte førere over den, noen over tusen og noen over hundremann.
2 Så sendte han hæren av sted, en tredjedel under Joab, en tredjedel under Abisjai, sønn av Seruja og bror av Joab, og en tredjedel under Ittai fra Gat. Kongen sa til mennene: «Selv drar jeg også ut sammen med dere.»
3 Men de svarte: «Dra ikke ut! For om vi flykter, er det ingen som bryr seg om det. Om halvparten av oss faller, er det ingen som enser det. Men du er jevngod med ti tusen av oss. Derfor er det bedre at du holder deg i byen og kommer oss til hjelp derfra.»
4 Da sa kongen til dem: «Jeg skal gjøre som dere ønsker.» Så stilte kongen seg ved byporten mens hele hæren dro ut i avdelinger på hundreog tusen mann.
5 Men kongen befalte Joab, Abisjai og Ittai at de skulle fare varsomt fram mot den unge Absalom. Hele hæren hørte at kongen ga alle hærførerne denne ordren om Absalom.
6 Så dro hæren ut i åpen mark mot israelittene, og slaget sto i Efraim-skogen.
7 Der ble israelittene slått av Davids menn, og det ble et stort mannefall den dagen, i alt tjue tusen mann.
8 Striden bredte seg over hele landet omkring, og skogen fortærte mer folk enn sverdet den dagen.
9 Ved et tilfelle ble Absalom oppdaget av Davids menn. Han var kommet ridende på muldyret sitt, og muldyret var kommet innunderde tette greinene på en stor eik. Hodet hans satte seg fast i eika, og han ble hengende mellom himmel og jord. For muldyret han satt på, sprang videre.
10 Dette fikk en mann se, og han sa fra til Joab: «Jeg så nettopp Absalom henge i en eik.»
11 Da sa Joab til mannen som kom med meldingen: «Da du så det, hvorfor slo du ham ikke til jorden med det samme? Da måtte jeg ha gitt deg ti sjekel sølv og et belte.»
12 Mannen svarte: «Om jeg så fikk tusen sjekel sølv veid opp i neven, ville jeg ikke løfte hånden mot kongens sønn. Vi hørte jo alle kongens ordre til deg, Abisjai og Ittai: Pass på at ingen gjør den unge Absalom noe!
13 Men om jeg hadde gjort denneugjerningen, ville den ikke ha blitt skjult for kongen, og du hadde nok holdt deg unna.»
14 Da sa Joab: «Jeg kan ikke ståher og vente på deg.» Dermed tok han tre spyd i hånden og rente dem i brystet på Absalom mens han ennå hang levende mellom greinene på eika.
15 Og ti unge menn, som var Joabs våpenbærere, omringet Absalom og slo ham i hjel.
16 Så blåste Joab i hornet, og folket holdt opp med å forfølge israelittene fordi Joab stoppet dem.
17 De tok Absalom og kastet ham i en dyp grop i skogen og fylte opp en stor steinrøys over ham. Og alle israelittene flyktet, hver til sitt.
18 Mens Absalom levde, hadde han reist seg en steinstøtte i Kongedalen. «For jeg har ingen sønn som kan holde oppe minnet om mitt navn», sa han. Derfor ga han steinstøtten navn etter seg, og helt til denne dag er den blitt kalt Absaloms minnestein.
19 Ahimaas, sønn av Sadok, sa til Joab: «La meg få løpe og bringe kongen de gode nyhetene at Herren har hjulpetham til hans rett og fridd ham fra fiendene.»
20 Men Joab svarte: «Nei, i dag kan du ikke bringe noe gledesbud. En annen dag kan du bringe de gode nyhetene, men ikke i dag; for kongens sønn er død.»
21 Så sa Joab til en mann fra Kusj: «Gåog fortell kongen det du har sett!» Kusjitten bøyde seg for Joab, og så løp han av sted.
22 Men Ahimaas, sønn av Sadok, tok til orde igjen og sa til Joab: «Det får gåsom det vil, men la meg få løpe av sted etter kusjitten.» Joab svarte: «Hvorfor vil du det, min sønn? Du får likevel ingen lønn for det budskapet.»
23 Han svarte: «Det får gåsom det vil. Jeg løper av sted.» «Så løp da», sa Joab. Ahimaas løp da av sted over Jordan-sletten og fór forbi kusjitten.
24 Imens satt David i portrommet. Vaktmannen på taket av porten gikk over til bymuren; der så hanutover og fikk øye på en mann som kom løpende alene.
25 Vaktmannen ropte ned til kongen og meldte det. Kongen sa: «Er han alene, kommer han med gode nyheter.» Mannen kom nærmere og nærmere.
26 Da fikk vaktmannen se en annen mann som også kom løpende. Han ropte ned til portvakten: «Se, der kommer enda en løpende alene.» Kongen sa: «Han kommer også med gode nyheter.»
27 Da sa vaktmannen: «Jeg synes den første løper så likt Ahimaas, sønn av Sadok.» Kongen svarte: «Han er en god mann og kommer nok med gledesbud.»
28 Ahimaas ropte til kongen: «Vær hilset!» Han kastet seg ned for kongen med ansiktet mot jorden og sa: «Velsignet er Herren din Gud, som har latt deg vinne over de mennene som løftet sin hånd mot deg, herre konge.»
29 Kongen spurte: «Er den unge Absalom i god behold?» Ahimaas svarte: «Jeg så at det var stort oppstyr der da Joab sendte kongens tjener og meg av sted, men jeg vet ikke hva det var.»
30 Kongen sa: «gå til side og bli stående der!» Han gikk til side og ble stående.
31 Med det samme kom kusjitten og sa: «Jeg har gode nyheter, herre konge! I dag har Herren hjulpetdeg til din rett og fridd deg fra alle dem som hadde reist seg mot deg.»
32 Kongen spurte: «Er den unge Absalom i god behold?» Kusjitten svarte: «Herre konge, måtte det gådine fiender og alle som reiser seg mot deg for å skade deg, slik som det er gått med den unge mannen!»
33 Da ble kongen dypt rystet. Han gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, ropte han: «Absalom, min sønn! Absalom, min sønn, min sønn! Å, om jeg var død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!»
1 Joab fikk melding om at kongen gråt og sørget over Absalom.
2 Den dagen ble seiersgleden vendt til sorg for hele folket; for også de fikk snart vite at kongen sørget over sønnen sin.
3 Den dagen snek mennene seg inn i byen slik folk sniker seg skamfulle bort når de flykter fra krigen.
4 Kongen hadde dekket til ansiktet sitt og ropte høyt: «Absalom, min sønn! Absalom, min sønn, min sønn!»
5 Da gikk Joab inn i huset til kongen og sa til ham: «I dag har du ført skam over alle mennene dine, de som i dag har berget både livet ditt og livet til sønnene og døtrene, konene og medhustruene dine.
6 Du elsker dem som hater deg, og hater dem som elsker deg. For i dag har du vist at du ikke bryr deg om førerne og krigerne dine. Jeg forstår nåat om Absalom var blitt i live og alle vi andre var døde i dag, hadde du synes det var som det skulle være.
7 Stånåopp, gå ut og tal vennlig til mennene dine. For jeg sverger ved Herren at dersom du ikke går ut, kommer ikke en eneste mann til å bli natten over hos deg. Og det ville være en størreulykke for deg enn alle de andreulykkene som har kommet over deg fraungdommen av og til nå.»
8 Da reiste kongen seg og satte seg i porten. Hele folket fikk vite at kongen satt i porten, og alle kom og gikk fram for ham. Israelittene hadde flyktet hver til sitt.
9 Folk i alle stammene i Israel tok da til å gå i rette med hverandre. De sa: «Det var kongen som berget oss fra fiendene våre og fridde oss fra filisternes hånd. Nå har han flyktet ut av landet for Absalom.
10 Men Absalom, som vi salvet til konge over oss, er falt i krigen. Hvorfor gjør dere nåingenting for å hen kongen hjem igjen?»
11 Kongen fikk vite hva alle israelittene snakket om. Da sendte kong David bud til prestene Sadok og Abjatar med disse ordene: «Tal til de eldste i Juda og si: Hvorfor skal dere være de siste til å hen kongen hjem igjen?
12 Dere er mine brødre, av samme kjøtt og bein som jeg. Hvorfor skal dere være de siste til å hen kongen tilbake?
13 Og til Amasa skal dere si: Er ikke du av samme bein og kjøtt som jeg? måtte Gud la det gå meg ille både nå og siden om ikke du fra nå av er min hærfører i stedet for Joab.»
14 Slik vant han alle judeernes hjerter, alle som en. De sendte bud til kongen og ba ham og alle mennene hans komme tilbake.
15 Da begynte kongen på hjemveien, og han nådde fram til Jordan. Judeerne hadde allerede kommet til Gilgal for å ta imot ham og føre ham over Jordan.
16 Sjimi, sønn av Gera, som hørte til Benjamins stamme og var fra Bahurim, skyndte seg nedover sammen med judeerne for å møte kong David.
17 Han hadde med seg tusen mann fra Benjamin. Siba, som var i tjeneste i Sauls hus, kom også med sine femten sønner og tjue tjenere. De hadde skyndt seg til Jordan før kongen kom dit.
18 Nåsatte de over ved vadestedet for å hjelpe kongens familie over og ståtil tjeneste for dem. Med det samme kongen skulle gå over Jordan, falt Sjimi, sønn av Gera, ned for ham
19 og sa: «Herre, krev meg ikke til regnskap! Glem, herre konge, det onde din tjener gjorde den dagen du dro bort fra Jerusalem. Tenk ikke mer på det, konge!
20 For jeg, din tjener, vet at jeg har syndet. Men i dag er jeg den første av Josefs hus som kommer ned for å møte deg, herre konge.»
21 Da tok Abisjai, sønn av Seruja, til orde og sa: «Fortjener ikke Sjimi å dø, han som har forbannet Herrens salvede?»
22 Men David svarte: «Hva har jeg med dere å gjøre, Seruja-sønner? Hvorfor er dere imot meg i dag? Skal noen i dag miste livet i Israel? For nå vet jeg at jeg er konge over Israel.»
23 Så sa kongen til Sjimi: «Du skal ikke dø.» Og det sverget han på.
24 Mefibosjet, en etterkommer av Saul, var også kommet ned for å møte kongen. Han hadde ikke stelt føttene og ikke kjemmet skjegget eller vasket klærne fra den dagen kongen dro bort og til han kom trygt tilbake.
25 Da han kom fra Jerusalem for å møte kongen, sa kongen til ham: «Hvorfor fulgtedu ikke med meg, Mefibosjet?»
26 «Tjeneren min narret meg, herre konge», svarte han. «Jeg ba ham sale eselet mitt, så jeg kunne ri på det og følge kongen; for du vet jo at jeg er halt.
27 I stedet baktalte han meg, herre konge. Men du er som en Guds engel, herre konge. Gjør nåsom du synes er best.
28 For hele min fars hus har ikke fortjent noe annet enn døden av deg, herre konge. Likevel har du satt din tjener blant dem som spiser ved ditt bord. Hva mer har jeg da åkreve eller klage til kongen for?»
29 Kongen svarte: «Du trenger ikke å si mer. Jeg bestemmer at du og Siba skal dele jordeiendommen.»
30 Da sa Mefibosjet til kongen: «Han kan gjerne få alt sammen, siden du er kommet vel hjem igjen, herre konge.»
31 Barsillai fra Gilead var kommet ned fra Rogelim og hadde fulgt kongen til Jordan. Der ville han ta avskjed med ham.
32 Barsillai var en gammel mann, åtti år. Det var han som hadde sørget for kongens livsopphold i Mahanajim, for han var svært velstående.
33 Kongen sa til Barsillai: «Følg med meg, så skal jeg sørge for ditt livsopphold hos meg i Jerusalem.»
34 Men Barsillai svarte: «Jeg har vel ikke så mange dager og år igjen å leve at jeg skulle dra med kongen opp til Jerusalem?
35 Jeg er nå åtti år gammel. Kan jeg lenger skjelne mellom godt og ondt? Kan din tjener kjenne smaken på hva han spiser og drikker? Jeg kan ikke lenger høre stemmene til sangere og sangerinner. Hvorfor skulle så din tjener være til byrde for deg, herre konge?
36 Din tjener vil følge kongen et lite stykke over Jordan. Hvorfor skulle du gi meg en så stor belønning, konge?
37 La heller din tjener få vende hjem igjen, så jeg kan døi hjembyen min, der min far og mor har sin grav. Men her er din tjener Kimham. La ham få bli med deg, herre konge, og gjør for ham det som er godt i dine øyne.»
38 Da sa kongen: «Kimham kan bli med meg, og jeg skal gjøre for ham det som er godt i dine øyne. Alt du ønsker av meg, skal jeg gjøre for deg.»
39 Hele hæren gikk over Jordan. Og da kongen var klar til å dra, kysset han Barsillai til avskjed og velsignet ham. Så vendte Barsillai hjem igjen.
40 Kongen dro over til Gilgal, og Kimham var med ham. Hele folket i Juda og halvparten av folket i Israel fulgtekongen over elven.
41 Men nåkom alle israelittene til kongen og sa: «Hvorfor har våre brødre, judeerne, tatt kongen og ført ham og hans hus og alle Davids menn over Jordan?»
42 Da tok alle judeerne til orde og svarte israelittene: «Fordi kongen står oss nærmest. Hvorfor er dere harme for dette? Har vi latt kongen forsørge oss? Eller har han skaffet oss fordeler?»
43 Israelittene svarte: «Vi har ti ganger så stor del i kongen som dere, også i David. Hvorfor setter dere oss til side? Var det ikke vi som først snakket om å føre kongen vår tilbake?» Men judeerne brukte enda hardere ord enn israelittene.
1 Nåvar det en ondsinnet mann der som het Sjeba, sønn av Bikri fra Benjamin. Han blåste i hornet og sa: «Vi har ingen del i David, ingen lodd i Isais sønn. Hver mann til sitt telt, Israel!»
2 Da forlot alle israelittene David og fulgte Sjeba, sønn av Bikri. Men judeerne holdt seg til kongen sin og fulgteham fra Jordan til Jerusalem.
3 Da David var kommet hjem til Jerusalem, tok han de ti medhustruene som han hadde latt bli igjen for å se etter huset, og satte dem i forvaring. Han forsørget dem, men han gikk ikke inn til dem. De satt innestengt til sin dødsdag og levde som om de var enker.
4 Siden sa kongen til Amasa: «Kall judeerne sammen innen tre dager, og møt selv fram her!»
5 Amasa dro av sted for åkalle judeerne sammen, men han brukte mer tid enn kongen hadde fastsatt.
6 Da sa David til Abisjai: «Nå kommer Sjeba, sønn av Bikri, til å skape større vansker for oss enn Absalom. Ta med deg din herres tjenere og sett etter ham før han når fram til noen av festningsbyene og slipper fra oss.»
7 Både Joabs menn, kreterne og pleterne og alle krigerne fulgteham. De dro ut fra Jerusalem og satte etter Sjeba, sønn av Bikri.
8 Da de var kommet til den store steinen ved Gibeon, kom Amasa imot dem. Joab hadde våpenkappe på. Utenpåden hadde han et sverd i slire. Det var festet ved hoften. Da han gikk fram, gled sverdet ut.
9 Joab sa til Amasa: «Står det bra til med deg, bror?» og så grep han Amasa i skjegget med den høyre hånden for åkysse ham.
10 Men Amasa var ikke på vakt mot sverdet som Joab hadde i den andre hånden. Joab stakk ham i magen så innvollene rant ut på jorden. Det ene stikket var nok, og han døde. Joab og hans bror Abisjai satte etter Sjeba, sønn av Bikri.
11 Men en av mennene til Joab ble stående ved siden av liket og ropte: «Følg Joab, alle som holder med ham og er på Davids side!»
12 Amasa låmidt på veien badet i blod. Da mannen så at alt folket stanset der, flyttet han Amasa fra veien bort på marken. Han kastet en kappe over ham; for alle som kom forbi, så ham og stanset.
13 Da Amasa var tatt bort fra veien, gikk alle forbi og fulgte Joab for å sette etter Sjeba, sønn av Bikri.
14 Sjeba dro gjennom alle stammene i Israel til han nådde Abel-Bet-Maaka. Alle mennene i Bikri-slekten samlet seg og fulgteetter ham inn i byen.
15 Joab og mennene hans kom og beleiret ham i Abel-Bet-Maaka. De kastet opp en voll som nådde bort til den ytre bymuren. Hele hæren som var med Joab, gikk løs på muren for å få den til åfalle.
16 Da var det en klok kvinne som ropte innenfra byen: «Hør her! Hør her! Be Joab komme nærmere, så jeg kan få snakke med ham.»
17 Han gikk da bort til henne, og kvinnen spurte: «Er du Joab?» «Ja», svarte han. Hun sa til ham: «Hør på det tjenestekvinnen din har å si.» «Ja, jeg hører», svarte han.
18 Da sa kvinnen: «I gamle dager pleide folk å si: gå og spør deg for i Abel –og så var saken avgjort.
19 Jeg er blant de trofaste og fredsommelige i Israel. Men du prøver åødelegge en by som er en mor i Israel. Hvorfor vil du ødelegge Herrens eiendom?»
20 Joab svarte: «Nei, langt ifra! Jeg vil slett ikke ødelegge eller herje.
21 Det forholder seg ikke slik! Men en mann fra Efraim-fjellene som heter Sjeba og er sønn av Bikri, har løftet hånden mot kong David. La meg bare få tak i ham, så skal jeg dra bort fra byen.» Da sa kvinnen til Joab: «Du skal få se at hodet hans blir kastet ut til deg over muren.»
22 Så gikk kvinnen til folket i byen med sitt kloke råd. De hogg hodet av Sjeba, sønn av Bikri, og kastet det ut til Joab. Da blåste han i hornet, og hæren løste seg opp og dro hjem, hver til sitt. Joab dro tilbake til Jerusalem, til kongen.
23 Joab var hærfører i Israel, og Benaja, sønn av Jojada, var fører for kreterne og pleterne.
24 Adoram hadde tilsyn med dem som gjorde pliktarbeid, og Josjafat, sønn av Ahilud, var kansler.
25 Sjeja var riksskriver, og Sadok og Abjatar var prester.
26 Ira av Ja'ir-slekten var også prest hos David.
1 I Davids regjeringstid var det en gang hungersnød i hele tre år. Da søkte David råd hos Herren.Herren svarte: «Det hviler blodskyld på Saul og hans hus fordi han drepte folk i Gibeon.»
2 Kongen sendte nåbud etter gibeonittene og snakket med dem. Gibeonittene var ikke israelitter, men hørte til de amorittene som var igjen i landet. Selv om israelittene hadde lovet åskåne dem, hadde Saul i sin iver for israelittene og judeerne prøvd ådrepe dem.
3 David sa til mennene fra Gibeon: «Hva skal jeg gjøre for dere, og hvordan kan jeg sone det som er gjort, så dere kan velsigne landet Herren eier?»
4 Gibeonittene svarte: «Sølv eller gull fra Saul og hans hus løser ikke denne saken, og vi har ikke rett til ådrepe noen i Israel.» Kongen spurte: «Hva vil dere da at jeg skal gjøre for dere?»
5 De svarte: «Det gjelder den mannen som ville gjøre ende på oss, og som hadde planer om å utrydde oss innenfor Israels grenser.
6 Gi oss sju av etterkommerne hans, så skal vi henrette dem for Herrens ansikt i Gibea, hjembyen til Saul, Herrensutvalgte.» Da sa kongen: «Jeg skal gi dere dem.»
7 Men kongen sparte Mefibosjet, sønn av Jonatan, sønn av Saul, fordi David og Jonatan, Sauls sønn, hadde gitt hverandre en ed ved Herren.
8 Kongen tok de to sønnene som Saul hadde fått med Rispa, datter av Ajja, Armoni og Mefibosjet, og de fem sønnene som Mikal, datter av Saul, hadde fått med Adriel, sønn av Barsillai fra Mehola.
9 Han ga dem i hendene på gibeonittene, som henrettet dem oppe på fjellet for Herrens ansikt. Slik omkom alle sju på en gang. De ble drept i de første dagene av høstonna, i begynnelsen av bygghøsten.
10 Rispa, datter av Ajja, tok sekkestrie og bredte ut på en klippe. På den ble hun sittende fra kornhøsten begynte til regnet strømmet ned fra himmelen over de døde. Hun passet på at fuglene under himmelen ikke slo ned på dem om dagen, og at villdyrene ikke tok dem om natten.
11 Da David fikk høre hva Rispa, datter av Ajja, Sauls medhustru, hadde gjort,
12 dro han av sted og hentet knoklene av Saul og hans sønn Jonatan fra Jabesj i Gilead. Innbyggerne der hadde i hemmelighet tatt likene bort fra torget i Bet-Sjean, hvor filisterne hadde hengt dem opp den dagen de slo Saul på Gilboa.
13 David tok knoklene av Saul og hans sønn Jonatan med derfra;så samlet de sammen knoklene av dem som var blitt henrettet.
14 De gravla knoklene av Saul og hans sønn Jonatan i Sela i Benjamin, i graven til Kisj, Sauls far. Alt ble gjort slik kongen hadde på budt. Etter dette hørte Gud igjen bønnene som steg opp fra landet.
15 Enda en gang brøt det ut krig mellom filisterne og Israel. David og mennene hans dro ned og kjempet mot filisterne. Men David ble trett og sliten.
16 Da tenkte Jisjbi-Benob, en etterkommer av Rafa, åfelle ham. Jisjbi-Benob hadde et spyd av bronse som veide tre hundresjekel, og han bar en ny rustning.
17 Men Abisjai, sønn av Seruja, kom David til hjelp. Han slo filisteren i hjel. Da avla Davids menn en ed og sa: «Aldri mer skal du dra med oss ut i krig. Du skal ikke slukke Israels lampe.»
18 Siden kom det til ny kamp med filisterne, ved Gob. Der felte husjitten Sibbekai en mann som het Saf og var etterkommer av Rafa.
19 Enda en gang kom det til kamp med filisterne ved Gob. Da felte Elhanan, sønn av Jaare-Orgim fra Betlehem, Goliat fra Gat. Han hadde et spydskaft så tykt som en vevbom.
20 Siden kom det til kamp ved Gat. Der var det en kjempehøy mann som hadde seks fingre på hver hånd og seks tær på hver fot, tjuefire fingre og tær i alt. Han hørte også til Rafa-slekten.
21 Mannen hånte Israel. Men Jonatan, sønn av Davids bror Sjima, slo ham i hjel.
22 Disse fire hørte til Rafa-slekten i Gat. David og mennene hans felte dem.
1 Da Herren hadde berget David fra alle hans fiender og fra Saul, bar David fram denne sangen for Herren.
2 Han sa: Herren er mitt berg og min borg og min befrier,
3 min Gud er klippen der jeg søker ly. Han er mitt skjold og min frelse, min styrke og mitt vern, min tilflukt, min frelser som frir meg fra vold.
4 Jeg ropte til Herren, han som får lovsang, og jeg ble frelst fra mine fiender.
5 Dødens brenninger brøt omkring meg, malstrømmene skremte meg.
6 Dødsrikets bånd ble spent om meg, dødens snarer møtte meg.
7 I min nød kalte jeg på Herren, jeg ropte til min Gud. Han hørte meg fra sitt tempel, mitt rop nådde hans øre.
8 Da skalv og skaket jorden, himmelens grunnvoller ristet, de skalv fordi han var harm.
9 Røyk steg opp fra hans nese, fortærende ild fra hans munn, gnister flammet opp fra ham.
10 Han bøyde himmelen og steg ned, underføttene hans var mørke skyer.
11 Han red på kjeruben, han fløy og kom til syne på vindens vinger.
12 Han gjorde mørket til sitt telt, hadde svarte, regntunge skyer omkring seg.
13 Gnister og glør flammet opp fra stråleglansen foran ham.
14 Herren tordnet fra himmelen, Den høyeste lot røsten lyde.
15 Han skjøt sine piler og spredte dem, han skremte dem med lyn.
16 Havbunnens renner kom til syne, jordens grunnvoller ble blottlagt da Herren truet, da han fnyste av vrede.
17 Han rakte hånden ut fra det høye og grep meg, dro meg opp av veldige vann.
18 Han berget meg fra min mektige fiende da de som hater meg, var for sterke.
19 På ulykkesdagen kom de imot meg, men Herren var min støtte.
20 Han førte meg ut i åpent land og fridde meg ut, for han har meg kjær.
21 Herren ga meg igjen for min rettferd, han lønnet meg, for mine hender var rene.
22 Jeg hadde holdt meg til Herrens veier og ikke gjort meg skyldig iurettmot min Gud.
23 Alle hans lover hadde jeg for øye og vek ikke av fra hans forskrifter.
24 For ham var jeg hel i min ferd, jeg voktet meg vel for å synde.
25 Herren lønnet meg for min rettferd da han så at jeg var ren.
26 Du er trofast mot den som er tro, helhjertet mot hver helhjertet kriger.
27 Du viser deg ren mot den som er ren, men vrang mot den som farer med svik.
28 Du frelser et folk i nød, men dine øyne er vendt mot de stolte, du ydmyker dem.
29 For du er min lampe, Herre, Herren lyser opp mitt mørke.
30 Med deg kan jeg storme mot en krigerflokk, med Guds hjelp kan jeg springe over murer.
31 Guds vei er fullkommen, Herrens ord er rent. Han er et skjold for alle som søker tilflukt hos ham.
32 For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe om ikke vår Gud?
33 Gud er mitt sterke vern, han gjør min ferd hel.
34 Han gir meg føtter som en hind og lar meg stå på høydene.
35 Han lærer opp hendene mine til krig, armene spenner buen av bronse.
36 Du gir meg din frelse til skjold, bøyer deg ned og gjør meg stor.
37 Du baner vei for mine skritt, anklene mine vakler ikke.
38 Jeg jager mine fiender ogutsletter dem, jeg snur ikke før jeg har gjort ende på dem.
39 Jeg gjør ende på dem og knuser dem så de ikke kan reise seg, men ligger falne undermine føtter.
40 Du kler meg med styrke til krigen og tvinger mine motstandere i kne.
41 Du slår mine fiender på flukt, dem som hater meg, utrydder jeg.
42 De ser seg om, men det er ingen som berger, de roper til Herren, men han svarer dem ikke.
43 Jeg knuser dem som støv på jorden, trår og tråkker dem ned som søle på veien.
44 Du berger meg fra mitt folk som ligger i strid, bevarer meg som høvding over folkeslag. Folk jeg ikke kjente, må tjene meg;
45 fremmede kryper for meg, de adlyder bare de hører om meg.
46 De fremmede visner, skjelvende kommer de ut av sine borger.
47 Herren lever! Velsignet er min klippe! Opphøyd er Gud, min frelses klippe.
48 Gud lar meg få hevn, han legger folkeslag under meg.
49 Han frir meg fra mine fiender, Du løfter meg over motstandere og berger meg fra voldsmenn.
50 Derfor vil jeg prise deg blant folkene, Herre, og lovsynge ditt navn.
51 Han gir sin konge store seire, han viser miskunn mot den han har salvet, mot David og hans ætt til evig tid.
1 Dette er Davids siste ord. Så sier David, Isais sønn, så sier mannen som Gud har reist opp, han som er salvet av Jakobs Gud, og som har diktet Israels sanger:
2 Herrens ånd taler gjennom meg, hans ord er på min tunge.
3 Israels Gud har talt, til meg har Israels klippe sagt: «Den som styrer mennesker med rettferd, den som rår med gudsfrykt,
4 er lik morgenlyset når solen går opp, en morgen med skyfri himmel; gjennom solskinn og regn lar det gresset gro fram fra jorden.»
5 Slik har mitt hus det med Gud. For han har slutteten evig pakt med meg, vel ordnet og trofast holdt. Ja, alt som tjener til min frelse, alt jeg ønsker, lar han spire fram.
6 Men de onde er alle lik torner som kastes bort, ingen tar dem i hendene.
7 Ingen kommer dem nær uten med jern og spydskaft. Der de står, blir de brent opp med ild.
8 Dette er navnene på Davids krigshelter: Josjeb-Basjebet av Hakmon-slekten, høvding for de tre. Det var han som svingte spydet over åtte hundrefalne på én gang.
9 Etter ham kom Elasar, sønn av Dodo fra Ahoah. Han var en av de tre heltene som var med David ved Pas-Dammim da filisterne hadde samlet seg til kamp der. Israelittene trakk seg tilbake,
10 men han holdt stand og hogg ned filisterne til hånden hans ble så stiv at den hang fast i sverdet. Den dagen lot Herren dem vinne en stor seier. Og da hæren snudde og fulgte Elasar, var det bare for åplyndre de falne.
11 Etter ham kom Sjamma, sønn av Age fra Harar. En gang hadde filisterne samlet seg ved Lehi. Det var en tett linseåker der, og da israelittene flyktet for filisterne,
12 stilte han seg midt i åkeren og vernet den. Han hogg løs på filisterne, og Herren lot ham vinne en stor seier.
13 En gang da det led mot kornhøsten, dro tre av de tretti høvdingene ned til David, som var i hulen ved Adullam. Filisterhæren lå da i leir i Refa'im-dalen.
14 David holdt den gangen til i fjellborgen, og filisternes forpost låved Betlehem.
15 Da ble David svært tørst og sa: «Hvem vil hente vann til meg fra brønnen ved byporten i Betlehem?»
16 De tre heltene tok seg inn i filisterleiren. De øste opp vann fra brønnen ved byporten i Betlehem og kom til David med det. Men han ville ikke drikke det; han øste det ut for Herren
17 og sa: «Herren fri meg fra å gjøre noe slikt! Skulle jeg drikke blodet av disse mennene som satte livet på spill?» Og han ville ikke drikke det. –Dette gjorde de tre heltene.
18 Abisjai, bror til Joab og sønn av Seruja, var høvding over de tretti. En gang svingte han spydet over tre hundrefalne, og han fikk et stort navn blant de tretti.
19 Han var høyt aktet blant de tretti og ble deres leder, men han kom ikke opp mot de tre.
20 Benaja, sønn av Jojada, fra Kabseel, var en modig mann og gjorde mange heltegjerninger. Han slo i hjel de to sønnene til Ariel fra Moab. En dag da det hadde snødd, steg han ned i en brønn og drepte en løve.
21 Han felte også en kjempestor egypter. Egypteren hadde et spyd i hånden, men Benaja gikk imot ham med en stav, rev spydet ut av hånden på egypteren og drepte ham med hans eget spyd.
22 Dette gjorde Benaja, sønn av Jojada, og han fikk et stort navn blant de tretti krigsheltene.
23 Han var høyt aktet blant de tretti, men kom ikke opp mot de tre. David satte ham over livvakten sin.
24 Blant de tretti var også Asael, bror til Joab; Elhanan, sønn av Dodo fra Betlehem;
25 Sjamma fra Harod; Elika fra Harod;
26 Heles fra Pelet; Ira, sønn av ikke sj fra Tekoa;
27 Abieser fra Anatot; Mebunnaifra Husja;
28 Salmon fra Ahoah; Mahrai fra Netofa;
29 Heleb, sønn av Baana fra Netofa; Ittai, sønn av Ribai fra Gibea i Benjamin;
30 Benaja fra Piraton; Hiddai fra Gaasj-dalene;
31 Abi-Albon fra Bet-Araba; Asmavet fra Bahurim;
32 Eljahba fra Sjaalbon; Jasjen-sønnene; Jonatan;
33 Sjamma fra Harar; Ahiam, sønn av Sjarar fra Harar;
34 Elifelet, sønn av Ahasbai fra Maaka; Eliam, sønn av Ahitofel fra Gilo;
35 Hesro fra Karmel; Paarai fra Arab;
36 Jigal, sønn av Natan fra Soba; Bani fra Gad;
37 Selek fra Ammon; Nahrai fra Beerot, våpenbæreren til Joab, sønn av Seruja;
38 Ira fra Jattir; Gareb fra Jattir;
39 hetitten Uria. Det var i alt trettisju mann.
1 Enda en gang ble Herren brennende harm på Israel. Han satte David opp mot dem og sa til ham: «Gå og hold folketelling i Israel og Juda!»
2 Da sa kongen til hærføreren Joab, som var hos ham: «Dra rundt til alle Israels stammer, fra Dan til Beer-Sjeba. Du skal mønstre folket, så jeg kan få vite hvor mange de teller.»
3 Joab svarte kongen: «Måtte Herren din Gud la kongen se med egne øyne at folket blir hundreganger så tallrikt som nå. Men hvorfor vil du gjøre dette, herre konge?»
4 Men kongens ord låtungt på Joab og hærførerne. Da dro Joab og hærførerne bort fra kongen for åmønstre Israels folk.
5 De gikk over Jordan og begynte med Aroer og byen som ligger midt i dalen Gad, og de fortsatte til Jaser.
6 Deretter kom de til Gilead og området ved Tahtim-Hodsji og så til Dan-Jaan. Derfra vendte de seg i retning Sidon.
7 Så kom de til festningsbyen Tyros og alle hevittbyene og kanaaneerbyene. Derfra dro de til det sørlige Juda, til Beer-Sjeba.
8 De fór rundt i hele landet, og etter ni måneder og tjue dager kom de tilbake til Jerusalem.
9 Joab la fram for kongen det tallet folketellingen hadde gitt. I Israel var det åtte hundretusen krigere, våpenføre menn, og i Juda fem hundretusen.
10 Men etter at David hadde talt folket, kjente han at det stakk ham i hjertet, og han sa til Herren: «Jeg har gjort en stor synd. Men ta nå bort din tjeners skyld, Herre, for jeg har værtuklok.»
11 Da David sto opp om morgenen, var Herrens ord kommet til profeten Gad, Davids seer:
12 «Gåog si til David: så sier Herren: Tre ting legger jeg fram for deg. Velg en av dem, og jeg vil la den ramme deg.»
13 Da gikk Gad til David og meldte det til ham. Han sa: «Skal det være hungersnød i landet ditt i sju år? Skal du være på flukt fra fiendene dine i tre måneder mens de forfølger deg? Skal det komme pest over landet ditt i tre dager? Tenk nøye etter, og bestem deg for hva jeg skal svare ham som har sendt meg.»
14 David sa til Gad: «Jeg er i stor nød. La oss helst falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er stor. Men i menneskehånd vil jeg ikke falle.»
15 Da lot Herren pesten komme over Israel. Den varte fra morgenen og til den tiden han hadde fastsatt. Det døde sytti tusen mann av folket, fra Dan til Beer-Sjeba.
16 Men da engelen rakte hånden ut mot Jerusalem for åødelegge byen, angret Herren det onde. Han sa til engelen som herjet blant folket: «Det er nok! Trekk nå hånden tilbake!» Herrens engel sto da på treskeplassen til jebusitten Aravna. {{Da David så opp, fikk han øye på Herrens engel som sto mellom himmel og jord med løftet sverd i hånden. Det var rettet mot Jerusalem. De eldste kastet seg da til jorden, kledd i sekkestrie.}}
17 Da David fikk se engelen som slo ned folket, sa han til Herren: «Det er jeg som har syndet; jeg har handlet ille. Men disse, som jeg er gjeter for, hva ondt har de gjort? La heller din hånd ramme meg og min fars hus.»
18 Samme dag kom Gad til David og sa: «Gåopp og reis et alter for Herren på treskeplassen til jebusitten Aravna!»
19 David gikk da dit opp, slik som Herren hadde på lagt ham gjennom Gad.
20 Da Aravna så nedover, fikk han øye på kongen og tjenerne hans, som kom mot ham. Aravna gikk ut og kastet seg ned for kongen med ansiktet mot jorden.
21 Aravna spurte: «Hvorfor kommer du hit til din tjener, herre konge?» David svarte: «Jeg vil kjøpe treskeplassen av deg og bygge et alter for Herren der, så pesten kan holde opp åherje blant folket.»
22 Da sa Aravna til David: «Bare ta den, min herre konge, og ofre hva du vil. Se, oksene er til brennoffer og treskesledene og åket på oksene til ved.
23 Alt dette, konge, vil Aravna gi til kongen», og han la til: «Måtte Herren din Gud vise velvilje mot deg!»
24 Men kongen sa til Aravna: «Nei, jeg vil kjøpe det av deg til full pris. Jeg vil ikke ofre for Herren min Gud brennoffer som jeg ikke har betalt.» Så kjøpte David treskeplassen og oksene for femti sjekel sølv.
25 Der bygde David et alter for Herren og bar fram brennoffer og fredsoffer. Da hørte Herren bønnene for landet, og pesten holdt opp åherje i Israel.