1 Da Josva var død, spurte israelittene Herren: «Hvem av oss skal først dra opp og kjempe mot kanaaneerne?»
2 Herren sa: «Juda skal dra opp. Se, jeg gir landet i hans hender.»
3 Da sa Juda til sin bror Simon: «Kom med meg opp til min del av landet og la oss kjempe mot kanaaneerne! Så skal jeg gå med deg til din del av landet.» Og Simon gikk med ham.
4 Juda dro opp, og Herren ga kanaaneerne og perisittene i deres hender. De slo dem ved Besek, ti tusen mann.
5 De møtte Adoni-Besek ved Besek og kjempet mot ham, og de slo kanaaneerne og perisittene.
6 Adoni-Besek flyktet, men de forfulgteham, grep ham og hogg av ham tommelfingrene og stortærne.
7 Da sa Adoni-Besek: «Sytti konger med tommelfingre og stortær huggetav sanket smulerundermitt bord. Gud har gitt meg lønn som fortjent for det jeg har gjort.» Så førte de ham til Jerusalem, og der døde han.
8 Judeerne angrep Jerusalem og inntok byen. De slo den med sverd og satte fyr på husene .
9 Etterpådro judeerne ned for å kjempe mot kanaaneerne som bodde i fjellene, i Negev og i lavlandet.
10 Så gikk Juda mot kanaaneerne som bodde i Hebron. Hebron het før i tiden Kirjat-Arba. Der slo de Sjesjai, Ahiman og Talmai.
11 Derfra gikk de mot innbyggerne i Debir. Debir het før Kirjat-Sefer.
12 Kaleb sa: «Den som slår Kirjat-Sefer og inntar byen, skal få Aksa, min datter, til kone.»
13 Otniel, sønn av Kalebs yngste bror Kenas, inntok byen, og Kaleb ga ham datteren Aksa til kone.
14 Da hun kom, overtalte hun ham til å be faren om et jordstykke. Hun steg av eselet, og Kaleb spurte henne: «Hva vil du?»
15 Hun svarte: «La meg få en gave! Siden du har gitt meg dette ørkenlandet, må du også gi meg kilder med vann!» Og Kaleb ga henne Øvrekilden og Nedrekilden.
16 Etterkommerne av kenitten som var svogeren til Moses, dro med judeerne opp fra Palmebyen til Juda-ørkenen ved Negev Arad og bosatte seg blant folket der.
17 Juda gikk med broren Simon, og de slo kanaaneerne som bodde i Sefat. De slo byen med bann og ødela den; derfor kalte de den Horma.
18 Så tok Juda Gaza med landet omkring, Asjkalon med landet omkring og Ekron med landet omkring.
19 Herren var med Juda, og de inntok fjellområdene. Men de greide ikke å drive bort dem som bodde på sletten, for de hadde jernvogner.
20 De ga Hebron til Kaleb, slik Moses hadde sagt, og han drev de tre anakittene bort derfra.
21 Men benjaminittene drev ikke bort jebusittene som bodde i Jerusalem, og jebusittene bor sammen med benjaminittene i Jerusalem den dag i dag.
22 Josef-stammene dro også ut mot Betel, og Herren var med dem.
23 De sendte folk til å utforske Betel. Før het byen Lus.
24 De som var ute og undersøkte, fikk se en mann komme ut fra byen. De sa til ham: «Vis oss nåhvor vi kan ta oss inn i byen, så skal vi spare deg!»
25 Han viste dem hvor de kunne komme inn, og de slo byen med sverd. Men mannen og hele familien hans lot de gå.
26 Mannen dro til hetittenes land. Der bygde han en by som han kalte Lus, og det heter byen den dag i dag.
27 Manasse drev ikke bort folket i Bet-Sjean og Taanak med tilhørende småbyer, heller ikke innbyggerne i Dor, Jibleam og Megiddo med småbyene deres. Kanaaneerne klarte å holde seg i dette landet.
28 Da israelittene ble sterkere, satte de kanaaneerne til tvangsarbeid, men de fordrev dem ikke helt.
29 Efraim drev ikke bort kanaaneerne som bodde i Geser. Kanaaneerne ble boende blant dem der.
30 Sebulon drev ikke bort innbyggerne i Kitron og Nahalol. Kanaaneerne ble boende blant dem, men de måtte gjøre tvangsarbeid.
31 Asjer drev ikke bort innbyggerne i Akko og Sidon, heller ikke innbyggerne i Ahlab, Aksib, Helba, Afik og Rehob.
32 Siden de ikke hadde drevet bort kanaaneerne som bodde i landet, bosatte Asjer seg blant dem.
33 Naftali drev ikke bort innbyggerne i Bet-Sjemesj og innbyggerne i Bet-Anat. De bosatte seg blant kanaaneerne som holdt til der i landet. Men innbyggerne i Bet-Sjemesj og Bet-Anat måtte gjøre tvangsarbeid for dem.
34 Amorittene trengte danittene opp i fjellet og lot dem ikke få komme ned på sletten.
35 Det lyktes amorittene å bli boende i Har-Heres, Ajjalon og Sjaalbim. Men da Josefs hus fikk overtaket, måtte de gjøre tvangsarbeid.
36 Amorittenes grense gikk fra Akrabbim-skaret og videre oppover fra Sela.
1 Herrens engel kom fra Gilgal opp til Bokim og sa: Jeg førte dere opp fra Egypt og inn i det landet som jeg med ed hadde lovet fedrene deres. Jeg sa: «Jeg skal aldri bryte min pakt med dere,
2 og dere skal ikke slutte pakt med innbyggerne i dette landet. Altrene deres skal dere rive ned.» Men dere adlød meg ikke. Hva er det dere har gjort?
3 Derfor sier jeg nå: Jeg vil ikke drive dem bort for dere. De skal bli til en snare for dere, og gudene deres skal bli en felle for dere.
4 Da Herrens engel hadde sagt dette til israelittene, gråt folket høyt.
5 Derfor kalte de stedet Bokim. Og de ofret til Herren der.
6 Da Josva hadde sendt folket av sted, dro israelittene hver til sitt område for åinnta landet.
7 Folket tjente Herren så lenge Josva levde, og så lenge de gamle ennå var i live, de som hadde levd lenger enn Josva og hadde sett alle de storverk Herren hadde gjort for Israel.
8 Josva, Nuns sønn, Herrens tjener, døde hundreog ti år gammel.
9 De gravla ham på hans egen grunn i Timrat-Heres i Efraim-fjellene, nord for Gaasj-fjellet.
10 Snart var hele dette slektsleddet forent med sine fedre. Etter dem vokste det opp et nytt slektsledd som verken kjente Herren eller visste hva han hadde gjort for Israel.
11 Da gjorde israelittene det som var ondt i Herrens øyne. De dyrket Baal-gudene
12 og forlot Herren, sine fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egypt. De fulgteandre guder, guder fra folkene som bodde omkring, og tilba dem. Slik gjorde de Herren rasende.
13 De forlot Herren og dyrket Baal og Astarte-bildene.
14 Da flammet Herrens vrede opp mot Israel, og han ga dem i hendene på røvere som plyndret dem. Han overlot dem til fiendene omkring, og de kunne ikke ståseg mot dem.
15 Overalt hvor de dro fram, var Herrens hånd imot dem og rammet dem medulykke, slik Herren hadde sagt, og som Herren hadde sverget. De kom i stor nød.
16 Da lot Herren det stå fram dommere som berget dem ut av hendene på røverne.
17 Men heller ikke dommerne adlød de. De drev hor med andre guder og tilba dem. De var snare til åbøye av fra den veien fedrene deres hadde fulgt da de adlød Herrens bud. De gjorde ikke som fedrene.
18 Hver gang Herren lot en dommer stå fram hos dem, var Herren med dommeren og reddet dem ut av hendene på fiendene så lenge dommeren levde. For Herren fikk medlidenhet med dem når de sukketunderdem som plaget og undertrykte dem.
19 Men så snart dommeren var død, falt de fra igjen og brakte mer ødeleggelse enn fedrene hadde gjort. De fulgteandre guder og dyrket og tilba dem. De fortsatte å være trassige og gjøre det onde.
20 Da flammet Herrens vrede opp mot Israel, og han sa: «Dette folket har brutt den pakten jeg på la fedrene deres, og ikke lyttet til det jeg har sagt.
21 Derfor vil jeg ikke lenger drive ut for dem et eneste av de folkeslagene som Josva lot bli igjen da han døde.
22 For gjennom dem skal Israel settes på prøve: Vil de eller vil de ikke holde seg til Herrens vei og gåpåden, slik som fedrene deres har gjort?»
23 Derfor lot Herren disse folkeslagene være igjen i stedet for å drive dem bort straks; og han overga dem ikke i Josvas hender.
1 Dette er de folkeslagene som Herren lot være igjen. –Han ville bruke dem til å sette Israel på prøve, de av Israel som ikke hadde vært med på alle krigene om Kanaan.
2 Dette gjorde han for at de kommende slektene av israelitter skulle lære å føre krig, men bare de som ikke hadde vært med før. –
3 Det var høvdingene for de fem filisterbyene, alle kanaaneerne, sidonerne og hevittene som bodde i Libanon-fjellene, fra Baal-Hermon-fjellet til Lebo-Hamat.
4 Gjennom dem ble Israel satt på prøve, så det kunne vise seg om de ville lyde budenesom Herren hadde gitt fedrene deres gjennom Moses.
5 Israelittene bodde midt iblant kanaaneerne, hetittene, amorittene, perisittene, hevittene og jebusittene.
6 De tok døtrene deres til koner og ga selv sine døtre til sønnene deres, og de dyrket deres guder.
7 Israelittene gjorde det som var ondt i Herrens øyne; de glemte Herren sin Gud og dyrket Baal-gudeneog Asjera-gudinnene.
8 Da flammet Herrens vrede opp mot israelittene, og han ga dem i hendene på Kusjan-Risjatajim, kongen i Aram-Naharajim. Israelittene måtte tjene Kusjan-Risjatajim i åtte år.
9 Da ropte israelittene til Herren, og Herren lot en redningsmann stå fram i Israel, og han frelste dem. Det var Otniel, sønn av Kalebs yngste bror Kenas.
10 Herrens ånd kom over ham, og han ble dommer i Israel. Han dro ut i strid, og Herren overga Arams konge Kusjan-Risjatajim, i hans hender. Han fikk makten over Kusjan-Risjatajim,
11 og landet hadde fred i førti år. Så døde Otniel, sønn av Kenas.
12 Israelittene gjorde igjen det som var ondt i Herrens øyne. Da ga Herren Moab-kongen Eglon makt over dem fordi de hadde gjort det som var ondt i Herrens øyne.
13 Han fikk med seg ammonittene og amalekittene og dro ut og slo Israel, og de inntok Palmebyen.
14 Israelittene måtte tjene Moab-kongen Eglon i atten år.
15 Da ropte israelittene til Herren, og Herren lot en redningsmann stå fram, benjaminitten Ehud, Geras sønn, en venstrehendt mann. Israelittene sendte ham med en gave til Eglon, kongen i Moab.
16 Ehud laget seg et tveegget sverd som var en gomed langt, og spente det på segunderklærne, ved sin høyre hofte.
17 Så brakte han gaven fram for Eglon, kongen i Moab. Eglon var en svært tykk mann.
18 Da Ehud hadde overbrakt gaven, sendte han av gårde folkene som hadde båret den.
19 Selv snudde han ved Pesilim, som er ved Gilgal, dro tilbake og sa: «Jeg har et hemmelig budskap til deg, konge.» Da sa kongen: «Stille!» Så gikk de ut, alle som sto til tjeneste for ham.
20 Da Ehud kom inn til kongen, satt han alene i det svale takkammeret sitt. Ehud sa til ham: «Jeg har et budskap fra Gud til deg.» Kongen reiste seg fra stolen.
21 Ehud rakte ut venstre hånd, grep sverdet fra høyre hofte og støtte det inn i magen på ham
22 såskjeftet fulgtemed sverdbladet inn. Fettet lukketseg omkring bladet, for han trakk ikke sverdet ut av magen på ham, og mageinnholdet veltet ut.
23 Ehud gikk ut i forhallen, lukketdørene til takkammeret etter seg og låste.
24 Da han hadde gått, kom kongens tjenere. De fikk se at dørene til takkammeret var låst, og tenkte: «Han har vel et nødvendig ærend i det svale kammerset.»
25 De ventet lenge. Men da han aldri åpnet dørene, tok de nøkkelen og låste opp. Og der låherren deres døende på gulvet.
26 Men Ehud slapp unna mens de andre stoubesluttsomme; han var allerede kommet forbi Pesilim og flyktet videre mot Se'ir.
27 Da han kom fram, blåste han i bukkehornet i Efraim-fjellene. Israelittene dro ned med ham fra fjellet, og han gikk foran dem.
28 «Følg etter meg», sa han til dem, «for Herren har gitt fienden deres, moabittene, i hendene på dere!» De dro ned etter ham og inntok vadestedene over Jordan til Moab. De lot ikke en eneste slippe over.
29 Den gangen hogg de ned ti tusen moabitter, alle kraftige og modige menn; ikke én kom seg unna.
30 Moab måtte bøye seg under Israels hånd den dagen, og så hadde landet fred i åtti år.
31 Etter Ehud fulgte Sjamgar, Anats sønn. Han felte seks hundremann av filisterne med en piggstav til å drive okser med. også han berget Israel.
1 Igjen gjorde israelittene det som var ondt i Herrens øyne, nåsom Ehud var død.
2 Herren ga dem i hendene på kanaaneerkongen Jabin, som regjerte i Hasor. Hærføreren hans var Sisera, som holdt til i Harosjet-Haggojim.
3 Israelittene ropte til Herren. For Jabin hadde ni hundrejernvogner, og hanundertrykte israelittene med makt i tjue år.
4 På den tiden var profetkvinnen Debora, Lappidots kone, dommer i Israel.
5 Hun pleide å sitte under Debora-palmen mellom Rama og Betel i Efraim-fjellene. Israelittene dro opp til henne for få dom i rettstvister.
6 Debora sendte bud etter Barak, Abinoams sønn, fra Kedesj i Naftali-landet og sa til ham: «Hør hva Herren, Israels Gud, befaler deg: Gåav sted og dra opp på Tabor-fjellet! Ta med deg ti tusen mann fra Naftali og Sebulon.
7 Så skal jeg få Sisera, Jabins hærfører, til å dra ut mot deg med vogner og tropper ved Kisjon-dalen. Jeg gir ham i dine hender.»
8 Barak sa til henne: «Går du med, skal jeg gå. Men går du ikke med meg, går ikke jeg.»
9 Da sa hun: «Visst skal jeg gå med deg. Men da blir det ikke du som får æren for den ferden du gjør. For Herren skal gi Sisera i hendene på en kvinne.» Så dro Debora med Barak til Kedesj.
10 Barak kalte Sebulon og Naftali sammen i Kedesj. Så dro han av sted, og bak ham marsjerte ti tusen mann. Debora dro sammen med ham.
11 Kenitten Heber hadde skilt lag med de andre kenittene, som var etterkommere av Hobab, svogeren til Moses, og hadde slått opp teltene sine ved Elon-Saanannim, ved Kedesj.
12 Sisera fikk melding om at Barak, Abinoams sønn, hadde dratt opp på Tabor-fjellet.
13 Han samlet alle vognene sine, ni hundrejernvogner, og hele den hærstyrken han hadde, og førte dem fra Harosjet-Haggojim til Kisjon-dalen.
14 Da sa Debora til Barak: «Opp! For dette er dagen da Herren vil gi Sisera i dine hender.Herren går foran deg!» Så dro Barak ned fra Tabor-fjellet, og ti tusen mann fulgteham.
15 Da Barak gikk til angrep, slo Herren Sisera og alle stridsvognene hans og hele hæren hans med forvirring. Sisera steg ned av vognen og flyktet til fots,
16 mens Barak satte etter vognene og hæren helt til Harosjet-Haggojim. Hele hæren til Sisera falt for sverdet. Ikke en eneste ble tilbake.
17 Sisera selv flyktet til fots, til teltet som Jael, kenitten Hebers kone, hadde. For det rådde fred mellom Jabin, kongen i Hasor, og kenitten Hebers slekt.
18 Jael gikk ut og møtte Sisera. «Kom inn, herre, kom inn til meg», sa hun. «Vær ikke redd!» Han kom inn i teltet til henne, og hun dekket over ham med et teppe.
19 Han ba henne: «Gi meg litt vann å drikke, jeg er så tørst!» Hun åpnet en skinnflaske med melk, lot ham få drikke og dekket over ham igjen.
20 Så sa han til henne: «Ståi teltåpningen! Kommer det en og spør om det er noen her, skal du svare nei.»
21 Jael, Hebers kone, grep en teltplugg og tok en hammer i hånden. Så gikk hun stille inn til ham og slo pluggen gjennom tinningen på ham så den gikk ned i jorden. Han hadde liggetutmattet og sovet, og slik døde han.
22 I det samme kom Barak, som forfulgte Sisera. Jael gikk ut og møtte ham. Hun sa: «Kom, så skal jeg vise deg mannen du leter etter!» Han fulgtehenne inn, og se, der lå Sisera død med teltpluggen gjennom tinningen.
23 Den dagen ydmyket Gud kanaaneerkongen Jabin foran israelittene.
24 Og israelittenes hånd låtyngre og tyngre på kanaaneerkongen Jabin, helt til de gjorde ende på Jabin, kongen i Kanaan.
1 Den dagen sang Debora og Barak, sønn av Abinoam, denne sangen:
2 Når Israels fremste går foran og folket villig møter fram, lovpris Herren!
3 Hør, dere konger! Lytt, dere fyrster! Jeg vil synge, synge for Herren, spille for Herren, Israels Gud.
4 Herre, da du dro ut fra Se'ir og steg fram fra markene i Edom, da ristet jorden, dråper falt fra himmelen, vanndråper falt fra skyene.
5 Fjellene smeltet for Herren, han fra Sinai, for Herren, Israels Gud.
6 I Anat-sønnen Sjamgars dager, i Jaels dager, låveiene øde. De som var på reise, gikk på kronglete stier.
7 Landsbyene låøde i Israel, de låøde, før jeg, Debora, sto fram, sto fram som en mor i Israel.
8 Gud valgte ut nye ledere, da var det strid i portene, men skjold eller spyd var ikke å se blant de førti tusen i Israel.
9 Mitt hjerte slår for Israels herskere, for folket som villig møtte fram. Lovpris Herren!
10 Dere som rir på blakke eselhopper, dere som sitter på tepper, og dere som vandrer langs veien: Syng!
11 De overdøver lyden av dem som henter vann når de forteller ved vanningsstedene om Herrens rettferdige gjerninger, hans rettferdige gjerninger mot landsbyfolket i Israel. Da dro Herrens folk ned til portene.
12 Våkn opp, våkn opp, Debora! Våkn opp, våkn opp, bær fram en sang! Reis deg, Barak, fang dine fiender, Abinoams sønn!
13 Da dro de ned, de som var igjen av de mektige, Herrens folk dro med meg mot krigerne.
14 Fra Efraim kom de som hadde røtter i Amalek. Etter deg, Benjamin, kommer de med sine folk. Fra Makir dro herskerne ned, fra Sebulon menn med hærførerstav,
15 Jissakars høvdinger sammen med Debora, Jissakar kom, Barak var med, i dalen fulgtede i hælene på ham. Blant Rubensavdelinger rådslo de lenge.
16 Hvorfor satt du mellom kløvkurvene og lyttet til fløytetoner fra gjeterne? Blant Rubensavdelinger rådslo de lenge.
17 Gilead holdt seg i ro på den andre siden av Jordan. Hvorfor drøyde Dan ved skipene? Asjer, som bodde ved havets strender, holdt seg i ro i vikene der.
18 Sebulonsfolk viste dødsforakt, også Naftali, på de åpne høydene.
19 Konger kom og kjempet, da kjempet de, Kanaans konger, i Taanak ved Megiddos vann, men de tok ikke sølv som bytte.
20 Fra himmelen kjempet stjernene, fra sine baner kjempet de mot Sisera.
21 Kisjon-elven rev dem bort, den eldgamle elven, Kisjon-elven. Gåfram, min sjel, med styrke!
22 Da dundret det av hestehover, av hingster i galopp, i galopp!
23 «Forbann Meros!» sa Herrens engel. «Forbann, forbann dem som bor der! For de kom ikke Herren til hjelp, de kom ikke Herren til hjelp mot krigerne!»
24 Velsignet blant kvinner er Jael, kenitten Hebers kone, velsignet blant kvinner som bor i telt.
25 Han ba om vann, hun ga ham melk. Hun kom med rømme i en praktfull skål.
26 Hun strakte ut hånden etter teltpluggen, sin høyre hånd mot håndverkerens hammer. Hun slo til Sisera så skallen ble kløvd, drev pluggeni gjennom og knuste tinningen.
27 Mellom føttene hennes sank han i kne, han stupte og ble liggende. Mellom føttene hennes sank han i kne, han stupte. Der sank han i kne, stupte og var knust.
28 Gjennom vinduet kikket hun ned, Siseras mor ropte gjennom gitteret: «Hvorfor kommer ikke vognen hans, hvorfor drøyer hovslagene fra stridsvognene?»
29 De klokeste hoffdamene svarte henne, og selv ga hun svar på sine egne ord:
30 «De deler nok byttet de har tatt! En jente eller to til hver mann, bytte av fargerikt tøy til Sisera, bytte av fargerikt tøy, et håndbrodert klede eller to om halsen på den som tok byttet.»
31 Slik skal de gå til grunne, alle dine fiender, Herre. Men de som elsker deg, skal være som solen når den går opp i all sin prakt. Siden hadde landet fred i førti år.
1 Israelittene gjorde det som var ondt i Herrens øyne. Da ga Herren dem i hendene på midjanittene i sju år.
2 Midjanittene beholdt makten over Israel. For å komme unna Midjan laget israelittene seg de tilfluktsstedene som er i fjellene, både huler og fjellborger.
3 Hver gang israelittene hadde sådd, kom midjanittene og amalekittene og folkene fra øst og gikk til angrep på dem.
4 De slo leir midt imot israelittene og ødela avlingen i landet helt bort til Gaza. De lot det ikke bli noe igjen å leve av i Israel, ikke en sau eller en okse eller et esel.
5 For de kom med buskapog telt som svermer av gresshopper. Det var ikke tall på dem og kamelene deres. De kom for åødelegge landet.
6 Israel ble heltutarmet av midjanittene, og israelittene ropte til Herren.
7 Da israelittene ropte til Herren på grunn av midjanittene,
8 sendte Herren en profet til dem. Han sa: så sier Herren, Israels Gud: Det var jeg som førte dere opp fra Egypt og hentet dere ut av slavehuset.
9 Jeg berget dere ut av hendene på egypterne og fra alle somundertrykte dere. Jeg drev dem bort for dere og ga dere landet deres.
10 Jeg sa til dere: «Jeg er Herren deres Gud. Dere skal ikke frykte gudenetil amorittene, som eide landet dere bor i.» Men dere ville ikke høre på meg.
11 Da kom Herrens engel og satte segundereiketreet i Ofra, det som tilhørte Joasj av Abieser-slekten. Gideon, sønnen til Joasj, holdt på åtreske hvete i vinpressen for å berge kornet fra midjanittene.
12 Da viste Herrens engel seg for ham og sa til ham: «Herren er med deg, du djerve kriger.»
13 Gideon svarte ham: «Hør på meg, herre! Hvis Herren er med oss, hvorfor har da alt dette hendt oss? Hvor blir det av alle hans under, de som fedrene våre fortalte oss om? De sa at det var Herren som brakte oss opp fra Egypt. Men nå har Herren forlatt oss og gitt oss i hendene på midjanittene.»
14 Herren vendte seg til ham og sa: «Gåog bruk den styrken du har, til å berge Israel ut av hendene på midjanittene! Det er jeg som sender deg!»
15 Gideon sa til ham: «Hør, Herre! Hvordan kan jeg berge Israel? Min slekt er den svakeste i Manasse, og jeg er den yngste i min fars hus.»
16 Da sa Herren til ham: «Jeg vil være med deg, og du skal slåmidjanittene, alle som en.»
17 Og han sa til ham: «Om jeg har funnet nåde for dine øyne, så gi meg et tegn på at det er du som snakker med meg.
18 Gå ikke herfra før jeg kommer tilbake! Jeg skal hente en offergave og sette den fram for deg.» Han svarte: «Jeg blir her til du kommer tilbake.»
19 Gideon gikk og gjorde i stand et geitekje, så tok han en efa mel og bakteusyret brød. Kjøttet la han i en kurv, og suppenhelte han i en krukke. Så bar han det utundereiketreet og satte det fram for ham.
20 Da sa Guds engel til ham: «Ta kjøttet og deusyrede brødene, legg det på klippen her og hell suppenover!» Han gjorde det.
21 Så rakte Herrens engel fram spissen av staven som han hadde i hånden, og rørte ved kjøttet og deusyrede brødene. Da slo ild opp fra berget og fortærte kjøttet og brødet. Og Herrens engel ble borte for øynene på ham.
22 Da forsto Gideon at det var Herrens engel. Gideon ropte: «Ve meg, min Gud og Herre! Jeg har sett Herrens engel ansikt til ansikt!»
23 Men Herren sa til ham: «Fred være med deg, vær ikke redd! Du skal ikke dø.»
24 Så bygde Gideon et alter for Herren der og kalte det «Herren er fred» . Den dag i dag står det i Ofra, som tilhører Abieser-slekten.
25 Samme natt sa Herren til Gideon: «Taungoksen som din far eier, og den andre oksen, den som er sju år gammel! Riv ned din fars Baal-alter og hugg ned Asjera-stolpen som står ved siden av.
26 Så skal du på fastsatt må te bygge et alter for Herren din Gud på toppen av denne festningen. Ta den andre oksen og bær den fram som brennoffer; bruk veden fra Asjera-stolpen som du har huggetned.»
27 Gideon tok med seg ti av tjenerne sine og gjorde som Herren hadde sagt. Men han var redd for familien sin og folket i byen; derfor gjorde han det ikke om dagen, men om natten.
28 Da folk i byen sto opp om morgenen, se, da var Baal-alteret revet og Asjera-stolpen som sto ved siden av, huggetned. På det nybygde alteret var den andre oksen blitt ofret.
29 Da sa de seg imellom: «Hvem kan ha gjort dette?» Da deundersøkte og spurte seg for, ble det sagt at det var Gideon, sønn av Joasj, som hadde gjort det.
30 Byens folk sa da til Joasj: «La sønnen din komme ut! Han skal dø! Han har revet ned Baal-alteret og huggetned Asjera-stolpen som sto ved siden av det.»
31 Men Joasj sa til alle som sto omkring ham: «Vil dere stride for Baal? Vil dere hjelpe ham? Den som strider for ham, skal døfør morgenen gryr. Dersom han er gud, så la ham stride for seg selv mot den som har revet ned alteret hans.»
32 Den dagen fikk Gideon navnet Jerubbaal, for de sa: «La Baal stride mot ham, siden han har revet ned alteret hans!»
33 Alle midjanittene, amalekittene og folkene fra øst samlet seg. De satte over Jordan og slo leir på Jisreel-sletten.
34 Da kom Herrens ånd over Gideon. Han blåste i horn, og Abieser-slekten samlet seg og fulgteham.
35 Så sendte han budbringere omkring i hele Manasse, og de samlet seg og fulgteham, de også. Han sendte budbringere til Asjer, Sebulon og Naftali, og de kom og sluttetseg til de andre.
36 Da sa Gideon til Gud: «Om du vil berge Israel ved min hånd, som du har sagt,
37 såse hit: Nålegger jeg denne nyklipteullenher på treskeplassen. Faller det dugg bare på ullenmens hele marken er tørr, da vet jeg at det er ved min hånd du vil berge Israel, slik som du har sagt.»
38 Og slik gikk det. Da Gideon sto opp neste morgen og vred oppullen, presset han så mye dugg ut av den at det ble en skål full av vann.
39 Da sa han til Gud: «La ikke vreden flamme opp mot meg om jeg taler enda en gang. Jeg ville gjerne gjøre prøven medullenen gang til. La nåullenalene være tørr, mens det faller dugg på hele marken.»
40 Og den natten gjorde Gud det slik: Ullen holdt seg tørr, men hele marken var duggvåt.
1 Jerubbaal, det er Gideon, dro tidlig ut, og hele hæren med ham, og de slo leir ved Harod-kilden. Midjanittenes leir lånord for Gideon, ved More-haugen nede på sletten.
2 Da sa Herren til Gideon: «Du har for mye folk med deg. Jeg vil ikke gi midjanittene i hendene på dem. For da kunne Israel briske seg mot meg og si: Ved min egen hånd har jeg blitt berget!
3 Rop nåsåfolket hører det: Den som er redd og engstelig, kan snu og vende hjem fra Gilead-fjellet!» Da var det tjueto tusen mann som dro, og ti tusen ble igjen.
4 Men Herren sa til Gideon: «Ennåer det for mye folk. La dem gåned til vannet, så skal jeg skille ut noen for deg der. Når jeg sier til deg: Denne skal gå med deg, så skal han bli med. Men sier jeg: Denne skal ikke gå med deg, så skal han ikke være med.»
5 Så førte Gideon hæren ned til vannet, og Herren sa til ham: «Alle som lepjer vannet i seg med tungenslik som hundergjør, skal du stille opp for seg, og på samme må te alle som legger seg på kne for å drikke.»
6 De som lepjet vann fra hånden, var tre hundrei tallet. Alle de andre la seg på kne og drakk.
7 Da sa Herren til Gideon: «Med de tre hundresom lepjet, skal jeg berge dere, og jeg vil gi midjanittene i dine hender. Resten av hæren kan dra hver til sitt.»
8 De overtok matforsyningen og bukkehornene fra resten av hæren. Så sendte Gideon alle de andre israelittene hjem til sine egne telt, men han beholdt tre hundremann. Midjanittenes leir lålenger nede i dalen.
9 Den natten sa Herren til ham: «Ståopp og gåned til leiren! Jeg gir den i dine hender.
10 Men er du redd, skal du først gåned sammen med Pura, tjenesteguttendin.
11 Lytt til det de sier, så får du styrke nok i hendene til å dra ut mot leiren.» Da gikk han og tjeneren Pura ned til leiren, så langt som til forposteneutenfor.
12 Midjanittene, amalekittene og alle folkene fra øst lånede i dalen så tett som gresshopper. Kamelene deres var det ikke tall på; de var som sandkorn på havets strand.
13 Med det samme Gideon kom, var det en som fortalte kameraten sin en drøm. Han sa: «Du, jeg har hatt en drøm om at et byggbrød kom trillende ned mot midjanittenes leir. Da det kom fram, støtte det mot teltet så det veltet og ble snudd opp ned, og der ble det liggende.»
14 Da svarte kameraten hans: «Det der kan ikke være noe annet enn sverdet til israelitten Gideon, sønn av Joasj. Gud har gitt midjanittene og hele leiren i hans hender.»
15 Da Gideon hørte drømmen som ble fortalt, og tydningen, bøyde han seg og tilba. Så vendte han tilbake til israelittenes leir og sa: «Ståopp! For Herren har gitt midjanittleiren i deres hender.»
16 Så delte han de tre hundremennene i tre flokker. Han ga alle bukkehorn og tomme krukkeri hendene, og fakler til å ha inni krukken e.
17 Han sa til dem: «Se på meg og gjør som jeg! Når jeg kommer tilutkanten av leiren, skal dere gjøre det samme som jeg gjør.
18 Når jeg og alle som er med meg, blåser i bukkehorn, skal dere også blåse i bukkehorn rundt hele leiren og rope: For Herren og for Gideon!»
19 Gideon og de hundremennene som fulgtemed ham, kom tilutkanten av leiren da midnattsvakten begynte; vaktpostene var nettopp satt ut. Da blåste de i bukkehornene og knuste krukken e som de hadde med seg.
20 Alle tre flokkene blåste i bukkehorn og knuste krukken e sine. Faklene holdt de i venstre hånd, og i høyre hadde de bukkehornene som de blåste i. Og de ropte: «Sverd for Herren og for Gideon!»
21 Men de ble stående hver mann på sin plass rundt leiren, mens hele leiren løp fram og tilbake og sprang skrikende bort.
22 Da de tre hundreblåste i bukkehornene, gjorde Herren det slik at alle i leiren løftet sverd mot hverandre. De flyktet til Bet-Hasjitta, i retning Serera, tilutkanten av Abel-Mehola ved Tabbat.
23 Da samlet israelittene seg til strid, fra Naftali, Asjer og hele Manasse, og satte etter midjanittene.
24 Over hele Efraim-fjellet sendte Gideon budbærere som skulle si: «Dra ned og møt midjanittene. Avskjær dem fra elven helt ned til Bet-Bara ved Jordan!» Hver eneste mann i Efraim bleutkommandert, og de avskar dem fra elven helt ned til Bet-Bara og Jordan.
25 De fanget to midjanitthøvdinger, Oreb og Seeb. Oreb drepte de på Oreb-klippen, Seeb drepte de ved Seebs pressekum. Så satte de etter midjanittene. Hodene av Oreb og Seeb brakte de til Gideon på den andre siden av Jordan.
1 Mennene fra Efraim sa til ham: «Hva er det du har gjort mot oss? Hvorfor kalte du oss ikke inn da du dro ut i strid mot midjanittene?» Og de gikk kraftig i rette med ham.
2 Men han sa til dem: «Hva har jeg gjort sammenlignet med dere? Er ikke etterhøsten til Efraim mer verdt enn vinhøsten til Abieser?
3 Det var i deres hender Gud ga midjanitthøvdingene Oreb og Seeb. Har jeg maktet å gjøre som dere?» Da han sa dette, lot de vreden mot ham stilne av.
4 Gideon kom til Jordan og gikk over, han og de tre hundresom var med ham. De varutmattet etter jakten.
5 Han sa til mennene i Sukkot: «Kan dere gi noen brød til krigsfolket som følger meg, for de er slitne. Jeg jakter på Sebah og Salmunna, kongene i Midjan.»
6 Men høvdingene i Sukkotsvarte: «Har du fått klørne i Sebah og Salmunna allerede, siden vi skal gi hæren din brød?»
7 Da sa Gideon: «Fordi du sa det, skal jeg rive opp kjøttet deres med ville tornebuskerog tistler når Herren har gitt Sebah og Salmunna i min hånd.»
8 Derfra dro han opp til Penuel og spurte om det samme. Men i Penuel svarte mennene ham på samme må te som mennene i Sukkothadde gjort.
9 Da sa han til mennene i Penuel også: «Når jeg kommer velberget tilbake, skal jeg rive dette tårnet ned.»
10 Sebah og Salmunna lå i Karkor med hærene sine, omtrent femten tusen mann. Det var alt som var igjen av hæren til folkene fra øst. Hundreog tjue tusen våpenføre menn hadde falt.
11 Gideon dro opp langs teltboernes vei øst for Nobah og Jogbeha, og han slo hæren som låtrygt i leiren.
12 Sebah og Salmunna flyktet, men han satte etter dem og tok begge Midjan-kongene, Sebah og Salmunna, til fange. Han fikk hele hæren til åskjelve av skrekk.
13 Da Gideon, sønn av Joasj, vendte tilbake fra striden og kom opp gjennom Heres-passet,
14 fikk han tak i en ung gutt, en av mennene i Sukkot, og spurte ham ut. gutten skrev opp for ham navnene på høvdingene i Sukkotog de eldste derfra, syttisju mann.
15 Da han kom til mennene i Sukkot, sa han: «Se, her er Sebah og Salmunna, som dere spottet meg for da dere sa: Har du fått klørne i Sebah og Salmunna allerede, siden vi skal gi de trette mennene dine brød?»
16 Han grep de eldste i byen. Så tok han ville tornebuskerog tistler og lærte mennene i Sukkoten lekse med dem.
17 Tårnet i Penuel rev han ned, og mennene i byen slo han i hjel.
18 Siden sa han til Sebah og Salmunna: «Hvordan så de ut, de mennene dere drepte på Tabor?» De svarte: «De lignet på deg. Begge så ut som kongs sønner.»
19 Han sa: «Da var det brødrene mine, sønner av min egen mor!så sant Herren lever, hadde dere spart livet deres, skulle jeg ikke ha drept dere.»
20 Så sa han til Jeter, sin eldste sønn: «Gå fram og slå dem i hjel!» Men gutten trakk ikke sverdet. Han var redd, for han var bare en ung gutt ennå.
21 Da sa Sebah og Salmunna: «Kom selv og hugg oss ned! For som mannen er, slik er også styrken hans.» Så gikk Gideon fram og slo i hjel Sebah og Salmunna, og han tok halvmånene som kamelene deres hadde rundt halsen.
22 Israelittene sa til Gideon: «Du skal herske over oss, både du og din sønn og sønnesønn, for du har berget oss ut av hendene på midjanittene.»
23 Men Gideon svarte: «Jeg skal ikke herske over dere. Sønnen min skal heller ikke herske over dere.Herren skal herske over dere.»
24 Så sa Gideon til dem: «Jeg har en bønn til dere: at hver av dere gir meg en ørering fra det han tok som bytte.» For midjanittene gikk med øreringer av gull; de var ismaelitter.
25 De svarte: «Dem gir vi gjerne.» Så bredte de ut en kappe, og på den kastet hver av dem en ring fra byttet sitt.
26 Da han veide gullringene han hadde bedt om, var det ett tusen sju hundresjekel gull, i tillegg til halvmånene, øreringene og purpurklærne som Midjan-kongene hadde hatt på seg, og lenkene som kamelene deres hadde båret om halsen.
27 Av gulletlaget Gideon seg en efod som han satte opp i Ofra, hjembyen sin. Alle israelittene der kom og drev hor med den, og den ble til en snare for Gideon og hans hus.
28 Slik måtte midjanittene bøye segunderisraelittene, og de løftet aldri hodet igjen. Landet hadde ro i førti år, så lenge Gideon levde.
29 Så gikk Jerubbaal, sønn av Joasj, hjem til sitt eget hus og ble boende der.
30 Fra Gideon gikk det ut sytti sønner, for han hadde mange koner.
31 Ogsåmedhustruen han hadde i Sikem, fødte en sønn til ham, og han ga ham navnet Abimelek.
32 Gideon, sønn av Joasj, døde i høy alder og ble gravlagt i graven til sin far Joasj i Ofra, byen til Abieser-slekten.
33 Da Gideon var død, begynte israelittene igjen å drive hor med Baal-gudene. De gjorde Baal-Berit til sin gud.
34 Israelittene tenkte ikke på Herren sin Gud, som hadde berget dem fra alle fiender omkring dem.
35 De viste ingen troskap mot Gideon, mot Jerubbaal og hans hus, på tross av alt det gode han hadde gjort for Israel.
1 Abimelek, sønn av Jerubbaal, dro til sin mors brødre i Sikem. Han talte med dem og med hele slekten til morfaren og sa:
2 «gå til alle menn med makt i Sikem og spør: Hva er best for dere? Vil dere ha sytti mann, alle Jerubbaals sønner, til åråde over dere, eller vil dere at én mann skal råde? Husk at jeg er av samme bein og kjøtt som dere.»
3 Morens brødre gikk da og sa alt dette til alle menn i Sikem. Og hjertet deres ble vunnetfor Abimelek, for de sa: «Han er jo en av våre.»
4 Så ga de ham sytti sjekel sølv fra tempelet til Baal-Berit. For dem leide Abimelek noen simple menn som gikk og drev, og de fulgteham.
5 Så dro han til farens hus i Ofra. Der drepte han brødrene sine, Jerubbaals sønner, sytti mann på én stein. Bare Jotam, Jerubbaals yngste sønn, var igjen, for han hadde gjemt seg.
6 Alle menn med makt i Sikem og alle som var i Bet-Millo, samlet seg. De gikk og gjorde Abimelek til konge, ved steinstøtte-eika i Sikem.
7 Da Jotam fikk høre om dette, gikk han opp og sto på toppen av Garisim-fjellet. Han ropte høyt: Hør på meg, dere Sikems menn, så skal Gud høre på dere!
8 En gang gikk trærne for åsalve en konge. De sa til oliventreet: «Du skal være konge over oss!»
9 Men oliventreet svarte: «Skulle jeg gi avkall på oljen min som guder og mennesker æres med, og gi meg til åsvaie over de andre trærne?»
10 Da sa trærne til fikentreet: «Kom du og vær konge over oss!»
11 Fikentreet svarte: «Skulle jeg gi avkall på min søte, gode frukt og gi meg til åsvaie over de andre trærne?»
12 Så sa de til vintreet: «Kom du og vær konge over oss!»
13 Vintreet svarte: «Skulle jeg gi avkall på den nye vinen som gjør guder og mennesker glade, og gi meg til åsvaie over de andre trærne?»
14 Da sa alle trærne til tornebusken: «Kom du og vær konge over oss!»
15 Tornebuskensvarte: «Er det virkelig slik at dere vil salve meg til konge, så kom og søk ly i min skygge! Ellers går det ild ut fra tornebusken, og den skal fortære sedrene på Libanon.»
16 Har dere handlet ærlig og trofast når dere nå har gjort Abimelek til konge? Gjorde dere vel mot Jerubbaal og hans slekt og lot ham få som han fortjente?
17 Min far kjempet for dere, han våget livet og berget dere ut av hendene på Midjan.
18 Men i dag har dere reist dere mot slekten til min far og drept sønnene hans, sytti mann på én stein. Dere har gjort Abimelek, som er sønn av slavekvinnen hans, til konge over Sikems menn fordi han er en av dere.
19 Har dere handlet ærlig og trofast mot Jerubbaal og slekten hans i dag, så gled dere over Abimelek og la ham glede seg over dere!
20 Men har dere ikke det, skal det gåild ut fra Abimelek og fortære mennene i Sikem og Bet-Millo. Og ild skal gå ut fra mennene i Sikem og fra Bet-Millo, og den skal fortære Abimelek.
21 Så rømte Jotam. Han flyktet og dro til Beer. Der slo han seg ned, utenfor rekkevidde for sin bror Abimelek.
22 I tre år styrte Abimelek i Israel.
23 Da sendte Gud en ond ånd mellom Abimelek og mennene i Sikem, så de svek Abimelek.
24 Dette skjedde for at voldsgjerningen som ble gjort mot Jerubbaals sytti sønner, kunne bli hevnet. Deres blod skulle komme både over deres egen bror Abimelek, han som drepte dem, og over mennene i Sikem, som støttet ham så han kunne drepe brødrene sine med egne hender.
25 Mennene i Sikem la folk i bakhold mot ham på fjelltoppene, og de ranet alle som dro forbi dem på veien. Dette fikk Abimelek vite.
26 Gaal, sønn av Ebed, kom til Sikem sammen med brødrene sine, og mennene i Sikem fikk tillit til ham.
27 De gikk ut og høstet vinmarkene sine og presset druer. Så holdt de fest. De gikk inn i tempelet til guden sin, spiste og drakk og forbannet Abimelek.
28 Da sa Gaal, sønn av Ebed: «Hvem er Abimelek, og hvem er Sikem, så vi skulle tjene ham? Er ikke han Jerubbaals sønn, og er ikke Sebul tilsynsmannen hans? Tjen de mennene som stammer fra Hamor, Sikems far! Hvorfor skulle vi tjene denne mannen?
29 Bare jeg hadde hånd om dette folket, så jeg kunne få Abimelek av veien. Da skulle jeg si: Skaff deg en større hær, Abimelek, og dra ut til strid!»
30 Da Sebul, høvdingen i byen, hørte hva Gaal, sønn av Ebed, sa, ble han rasende.
31 Han sendte bud til Abimelek i hemmelighet og sa: «Hør! Gaal, sønn av Ebed, er kommet til Sikem sammen med brødrene sine, og de hisser opp byen mot deg.
32 Nåi natt skal du bryte opp sammen med folkene dine og legge deg i bakhold ute i åpent lende.
33 I morgen tidlig, når solen står opp, skal du rykke fram og overfalle byen. Da kommer Gaal og hans folk til å dra ut imot deg, og så kan du gjøre med ham som best du makter.»
34 Abimelek brøt opp i nattemørket med alt mannskap han hadde, og de la seg i bakhold mot Sikem i fire grupper.
35 Da Gaal, sønn av Ebed, gikk ut og sto ved inngangen til byporten, kom Abimelek og folkene hans fram fra bakholdet.
36 Gaal fikk øye på folket og sa til Sebul: «Se, det kommer folk ned fra fjelltoppene!» Sebul sa til ham: «Det er skyggen av fjellene du tar for mennesker.»
37 Men Gaal fortsatte: «Jo, det er folk som kommer ned fra verdens navle, og en annen flokk kommer på veien fra Spåmannseika.»
38 Da sa Sebul til ham: «Hvor er nåde store ordene dine? Var det ikke du som sa: Hvem er Abimelek, så vi skulle tjene ham? Se, her kommer dette folket som du aktet så lite. Dra nåut og kjemp mot dem!»
39 Da dro Gaal ut i spissen for mennene i Sikem og kjempet mot Abimelek.
40 Men Abimelek satte etter ham og drev ham på flukt. Mange falt; det lådrepte helt bort til byporten.
41 Abimelek slo seg ned i Aruma. Sebul drev Gaal og brødrene hans bort; de fikk ikke bo i Sikem.
42 Dagen etter gikk folket ut på marken. Da Abimelek fikk vite det,
43 delte han hæren sin i tre flokker og la seg i bakhold ute i åpent lende. Da han så at folket kom ut av byen, gikk han løs på dem og slo dem.
44 Abimelek og flokken som fulgteham, sprang og stilte seg i byporten, mens de to andre flokkene overfalt alle som var ute på marken, og hogg dem ned.
45 Abimelek kjempet mot byen hele den dagen. Han inntok byen, og folket som var der, slo han i hjel. Byen rev han ned og sådde den til med salt.
46 Da mennene i Sikem-borgen hørte dette, gikk alle inn i kjellerrommetundertempelet til El-Berit.
47 Så snart Abimelek fikk vite at alle menn i Sikem-borgen hadde samlet seg,
48 gikk han opp på Salmon-fjellet sammen med alt folket som var med ham. Abimelek grep tak i en øks og hogg greiner av trærne. Han løftet dem opp og la dem på skuldrene. Så sa han til folkene sine: «Dere ser hva jeg har gjort. Skynd dere og gjør som jeg.»
49 Alt folket hogg hver sin bør med greiner og fulgteetter Abimelek. De la greinene over kjellerrommet og satte fyr på dem over hodene på alle som var der nede. Slik døde også alle som var i Sikem-borgen, omkring tusen menn og kvinner.
50 Siden gikk Abimelek mot Tebes. Han omringet byen og inntok den.
51 Midt i byen var det et festningstårn. Dit flyktet alle menn og kvinner og alle de mektige i byen. De stengte etter seg og gikk opp på taket av tårnet.
52 Abimelek rykket fram mot tårnet for å angripe det. Men da han nærmet seg porten i tårnet for å sette ild på den,
53 var det en kvinne som kastet en kvernstein i hodet på Abimelek så skallen hans ble knust.
54 Han ropte straks til våpenbæreren sin og sa til ham: «Trekk sverdet og drep meg, så det ikke skal bli sagt at en kvinne slo meg i hjel!» Da stakk tjeneren sverdet gjennom ham, og han døde.
55 Da israelittene så at Abimelek var død, gikk de hjem, hver til sitt.
56 Slik gjengjeldte Gud det onde Abimelek gjorde mot sin far da han drepte de sytti brødrene sine.
57 Og alt det onde som mennene i Sikem hadde gjort, lot Gud komme tilbake over deres eget hode. Den forbannelsen som Jotam, sønn av Jerubbaal, hadde lyst, kom over dem.
1 Etter Abimelek sto Tola fram som Israels redningsmann. Han var sønn av Pua, som var sønn av Dodo av Jissakars stamme og bodde i Sjamir i Efraimfjellene.
2 Han var dommer i Israel i tjuetreår. Så døde han og ble gravlagt i Sjamir.
3 Etter ham sto Ja'ir fra Gilead fram. Han var dommer i Israel i tjueto år.
4 Han hadde tretti sønner; de red på tretti esler og hadde tretti byer, som den dag i dag kalles Ja'irs teltbyer. De ligger i Gilead-landet.
5 Så døde Ja'ir og ble gravlagt i Kamon.
6 Igjen gjorde israelittene det som var ondt i Herrens øyne. De dyrket Baal-gudeneog Astarte-bildene, de dyrket gudenetil folkene i Aram, Sidon og Moab, og de dyrket ammonittenes og filisternes guder. De forlot Herren, de tjente ikke ham.
7 Da flammet Herrens vrede opp mot israelittene, og han ga dem i hendene på filisterne og ammonittene.
8 Dette året knuste de israelittene. I atten årundertrykte de alle israelittene som bodde på østsiden av Jordan, i amorittenes land i Gilead.
9 Ammonittene satte også over Jordan og gikk til krig mot Juda, Benjamin og Efraims hus. Og israelittene kom i stor nød.
10 Da ropte israelittene til Herren og sa: «Vi har syndet mot deg. Vi har vendt oss bort fra vår Gud og dyrket Baal-gudene.»
11 Herren sa til israelittene: «Har jeg ikke frelst dere fra egypterne, amorittene, ammonittene og filisterne?
12 Da sidonerne, amalekittene og midjanittene plaget dere, ropte dere til meg, og jeg berget dere ut av hendene på dem.
13 Men dere forlot meg og dyrket andre guder. Derfor vil jeg ikke berge dere mer.
14 gå og rop til de gudenedere har valgt dere! La dem frelse dere nåi nødens stund.»
15 Da sa israelittene til Herren: «Vi har syndet. Gjør med oss som du synes er best, bare du vil hjelpe oss denne gangen!»
16 De fjernet de fremmede gudenesom de hadde hos seg, og tjente Herren. Da holdt han ikke ut å se på Israels nød.
17 Ammonittene samlet seg til strid og slo leir i Gilead. Israelittene marsjerte opp og slo leir i Mispa.
18 Folket og høvdingene i Gilead sa til hverandre: «Hvem vil gåførst i striden mot ammonittene? Han skal være høvding over alle som bor i Gilead.»
1 Jefta fra Gilead var en tapper kriger. Han var sønn av en prostituert kvinne, og Gilead var far til Jefta.
2 Også Gileads kone fødte ham sønner. Da disse sønnene ble voksne, jaget de Jefta bort og sa til ham: «Du skal ikke få del i farsarven vår, for du er sønn av en annen kvinne.»
3 Da flyktet Jefta for brødrene sine og slo seg ned i landet Tob. Noen simple menn som gikk og drev, samlet seg om Jefta og dro ut med ham på toktene hans.
4 Etter en tid gikk ammonittene til krig mot Israel.
5 Da ammonittene gikk til angrep på israelittene, dro de eldste i Gilead for å hen Jefta hjem fra Tob.
6 De sa til Jefta: «Kom og bli hærfører for oss, så vi kan kjempe mot ammonittene.»
7 Men Jefta sa til de eldste i Gilead: «Var det ikke dere som hatet meg og drev meg bort fra min fars hus? Hvorfor kommer dere til meg nå, når dere er i nød?»
8 De eldste fra Gilead svarte Jefta: «Det er nettopp derfor vi vender oss til deg igjen. Går du med oss og kjemper mot ammonittene, skal du være høvding over alle som bor i Gilead.»
9 Da sa Jefta til de eldste i Gilead: «Om dere henter meg tilbake for å kjempe mot ammonittene og Herren overgir dem til meg, da skal jeg være høvding for dere.»
10 De eldste i Gilead svarte: «Herren skal være vitne mellom oss om vi ikke gjør som du sier.»
11 Da fulgte Jefta med de eldste i Gilead, og folket gjorde ham til høvding og hærfører. Foran Herren i Mispa gjentok Jefta alt det han hadde sagt.
12 Jefta sendte bud til ammonittenes konge og sa: «Har vi noeuoppgjort med hverandre siden du kommer imot meg og går til angrep på landet mitt?»
13 Ammonittenes konge svarte sendebudenefra Jefta: «Da Israel kom fra Egypt, tok de landet mitt mellom Arnon og Jabbok, helt bort til Jordan. Gi det nåtilbake med det gode!»
14 Enda en gang sendte Jefta bud til ammonittenes konge
15 og sa til ham: så sier Jefta: Israel har ikke tatt landet fra Moab eller ammonittene.
16 Da Israel dro opp fra Egypt, gikk de gjennom ørkenen til Sivsjøen og kom til Kadesj.
17 Da sendte Israel bud til kongen i Edom og sa: «La oss få dra gjennom landet ditt!» Men kongen i Edom hørte ikke på dem. De sendte også bud til kongen i Moab, men han avslo. Så ble Israel værende i Kadesj.
18 Da de siden dro gjennom ørkenen, gikk deutenom Edoms land og Moabs land. De nådde området øst for Moab og slo leir på den andre siden av Arnon. De kom ikke inn på Moabs landområde, for Arnon danner grensen mot Moab.
19 Så sendte Israel bud til amorittkongen Sihon, kongen i Hesjbon, og sa til ham: «La oss få dra gjennom landet ditt, så vi kommer dit vi skal.»
20 Men Sihon hadde ikke så stor tillit til Israel at han lot dem dra gjennom landet sitt. Derfor samlet han hele hæren sin og slo leir ved Jahsa. Så gikk han til krig mot Israel.
21 Men Herren, Israels Gud, ga Sihon og hele hæren hans i hendene på Israel, og de slo dem. Så inntok Israel hele landet til amorittene som bodde der.
22 Hele amorittenes område inntok de, fra Arnon til Jabbok og fra ørkenen til Jordan.
23 Det er Herren, Israels Gud, som har drevet amorittene bort og gitt landet til sitt folk Israel. Og nå vil du drive dem bort!
24 Er det ikke slik at det din gud Kemosj lar deg innta, det inntar du, mens alt det Herren vår Gud lar oss innta, det inntar vi?
25 Er du så mye bedre enn Moab-kongen Balak, Sippors sønn? Gikk han til strid mot Israel? Angrep han dem?
26 Nå er det tre hundreår siden Israel bosatte seg i Hesjbon og byene der omkring, i Aroer og byene der omkring og i alle byene langs Arnon. Hvorfor har dere ikke tatt dem tilbake i hele denne tiden?
27 Jeg har ikke syndet mot deg, men du gjør meg storurettnår du någår til krig mot meg.Herren, som er dommeren, skal i dag dømme mellom israelittene og ammonittene.
28 Men ammonittenes konge ville ikke høre på det sendebudenefra Jefta sa til ham.
29 Da kom Herrens ånd over Jefta, og han dro gjennom Gilead og Manasse. Han dro helt til Mispa i Gilead, og derfra dro han ut mot ammonittene.
30 Jefta avla et løfte til Herren og sa: «Gir du ammonittene i mine hender,
31 skal den første som kommer ut gjennom døren i mitt hus og møter meg når jeg vender velberget tilbake fra krigen mot ammonittene, høre Herren til. Jeg skal bære ham fram som brennoffer.»
32 Så dro Jefta ut for å kjempe mot ammonittene, og Herren ga dem over i hans hender.
33 Han slo dem og tok landet fra Aroer og bortover mot Minnit, med tjue byer, og området helt til Abel-Keramim. Det ble et stort mannefall, og ammonittene måtte bøye segunderisraelittene.
34 Da Jefta kom hjem til huset sitt i Mispa, kom datteren hans ut imot ham med håndtrommer og dans. Hun var det eneste barnet hans, han hadde ingen sønn eller datterutenom henne.
35 Da han fikk se henne, flerret han klærne sine og ropte: «Å, min datter, for en sorg du volder meg, for enulykke du bringer! Jeg har gitt Herren et løfte, og jeg kan ikke ta det tilbake.»
36 Da sa hun til ham: «Far, har du gitt Herren et løfte, så gjør med meg som du har sagt, siden Herren har latt deg få hevn over dine fiender, ammonittene.
37 Men en ting vil jeg gjerne at du gir meg lov til», sa hun. «La meg få være fri i to måneder, så jeg og venninnene mine kan gå omkring på fjellene og gråte over at jeg må døsom jomfru.»
38 «Gådu!» svarte han, og han lot henne være borte i to måneder. Så gikk hun omkring på fjellene sammen med venninnene og gråt over jomfrudommen sin.
39 Da de to månedene var omme, kom hun tilbake til faren, og han gjorde med henne som han hadde lovet. Hun hadde aldri vært sammen med noen mann. Siden har det vært en skikk i Israel
40 at israelittiske døtre fire dager i året går ut og synger klagesanger over datteren til Jefta fra Gilead.
1 Efraims menn samlet seg til strid og dro nordover. De sa til Jefta: «Hvorfor sendte du ikke bud etter oss så vi kunne være med da du dro ut for å kjempe mot ammonittene? Nåsetter vi ild på huset ditt og brenner deg inne.»
2 Jefta sa til dem: «Jeg og mitt folk lå i hard strid med ammonittene. Da sendte jeg bud etter dere, men dere berget meg ikke fra deres hånd.
3 Da jeg så at dere ikke ville hjelpe, våget jeg livet og dro ut mot ammonittene, og Herren ga dem i mine hender. Hvorfor kommer dere nå og vil kjempe mot meg?»
4 Så samlet Jefta alle Gileads menn til kamp mot Efraim. Og Gileads menn hogg Efraim ned; for de hadde sagt: «Dere er flyktninger fra Efraim, dere gileaditter, midt blant folk fra Efraim og folk fra Manasse.»
5 Gilead stengte vadestedene over Jordan for efraimittene. Hver gang det kom en efraimittisk flyktning og ville over, sa Gileads menn til ham: «Er du fra Efraim?» Svarte han nei,
6 sa de til ham: «Si sjibbolet!» Sa han da «sibbolet» fordi han ikke kunneuttale ordet rett, grep de ham og drepte ham der ved vadestedene over Jordan. Førtito tusen mann av Efraim falt den gangen.
7 Jefta fra Gilead var dommer i Israel i seks år. Så døde han og ble gravlagt i hjembyen sin, i Gilead.
8 Etter Jefta ble Ibsan fra Betlehem dommer i Israel.
9 Han hadde tretti sønner. Tretti døtre giftet han bort, og tretti svigerdøtre hentet han hjem. Han styrte Israel i sju år.
10 Så døde Ibsan og ble gravlagt i Betlehem.
11 Etter ham ble Elon fra Sebulon dommer i Israel. Han styrte Israel i ti år.
12 Så døde Elon og ble gravlagt i Ajjalon i Sebulon-landet.
13 Etter ham ble Abdon, sønn av Hillel fra Piraton, dommer i Israel.
14 Han hadde førti sønner og tretti sønnesønner. De red på sytti esler. Han styrte Israel i åtte år.
15 Så døde Abdon, sønn av Hillel fra Piraton, og ble gravlagt i Piraton i Efraim-landet, på amalekittfjellet.
1 Igjen gjorde israelittene det som var ondt i Herrens øyne. Da ga Herren dem i hendene på filisterne i førti år.
2 Det var en mann fra Sora, fra Dan-slekten, han het Manoah. Hans kone var barnløs; hun kunne ikke få barn.
3 Herrens engel viste seg for henne og sa: «Jeg vet at du er barnløs og ikke kan få barn. Men du skal bli med barn og føde en sønn.
4 Pass derfor på at du ikke drikker vin eller sterk drikk og ikke spiser noeurent!
5 For se, du skal bli med barn og føde en sønn. Det må aldri komme rakekniv på hodet hans, for gutten skal være en Guds nasireer helt fra mors liv. Med ham skal frigjøringen av Israel fra filisterne begynne.»
6 Kvinnen gikk til mannen sin og sa: «Det kom en gudsmann til meg. Han så ut slik som Guds engel ser ut, og fylte meg med stor frykt. Jeg spurte ikke hvor han var fra, og han fortalte meg ikke hva han het.
7 Han sa til meg: Du skalunnfange og føde en sønn. Drikk nå ikke vin eller sterk drikk og spis ikke noeurent! For gutten skal være en Guds nasireer helt fra mors liv til den dagen han dør.»
8 Da ba Manoah til Herren. «Hør meg, Herre», sa han. «La den gudsmannen du sendte, komme hit til oss igjen og fortelle oss hva vi skal gjøre med gutten som skal fødes.»
9 Gud hørte Manoahs bønn. Guds engel kom igjen til kvinnen en gang hun satt ute på marken. Manoah, mannen hennes, var ikke med henne.
10 Da skyndte kvinnen seg og løp av sted. Hun sa til mannen sin: «Nå har han vist seg for meg igjen, den mannen som kom til meg her om dagen.»
11 Manoah reiste seg og fulgtesin kone. Da han kom ut til mannen, spurte han: «Er du den mannen som talte til min kone?» «Ja», svarte han.
12 Da sa Manoah: «Når det någår slik som du har sagt, hvordan skal vi da oppføre oss overfor gutten, og hva skal vi gjøre med ham?»
13 Herrens engel svarte Manoah: «Alt det jeg nevnte for din kone, må hun passe seg for.
14 Hun må ikke spise noe som kommer fra vintreet, ikke drikke vin eller sterk drikk og ikke spise noeurent. Alt det jeg har på lagt henne, må hun rette seg etter.»
15 Da sa Manoah til Herrens engel: «Vil du ikke bli en stund så vi kan gjøre i stand et kje for deg?»
16 Herrens engel sa til Manoah: «Om du får meg til å bli, spiser jeg likevel ikke av maten din. Men vil du gjøre i stand et brennoffer, skal du ofre det til Herren!» Manoah visste ikke at det var Herrens engel.
17 Derfor spurte han Herrens engel: «Hva er navnet ditt, så vi kan ære deg når det går som du har sagt?»
18 Da sa Herrens engel: «Hvorfor spør du etter navnet mitt? Det er etunderfullt navn!»
19 Manoah tok nåkjeet og grødeofferet og ofret det der på berget til Herren, han som gjørunder. Mens Manoah og hans kone sto og så på,
20 hendte det noe. Da flammen steg opp fra alteret mot himmelen, steg Herrens engel opp i flammen fra alteret. Da Manoah og hans kone så det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden.
21 Herrens engel viste seg ikke flere ganger for Manoah og hans kone. Da skjønte Manoah at det var Herrens engel,
22 og han sa til sin kone: «Nåmåvi dø, for vi har sett Gud.»
23 Men hun svarte: «Om Herren ville drepe oss, hadde han ikke tatt imot brennoffer og grødeoffer av oss. Han hadde ikke latt oss se alt dette og ikke latt oss høre slike ting som vi har hørt.»
24 Kvinnen fødte en sønn og kalte ham Samson. gutten vokste opp, og Herren velsignet ham.
25 Og Herrens ånd begynte å drive ham mens han var i Dan-leiren, mellom Sora og Esjtaol.
1 Samson dro ned til Timna. Der fikk han se en kvinne, en av filisternes døtre.
2 Da han kom hjem igjen, fortalte han det til sin far og mor: «I Timna så jeg en av døtrene til filisterne», sa han. «Henne må dere la meg få til kone.»
3 Foreldrene sa til ham: «Finnes det ikke døtre i slekten din eller en eneste kvinne i folket vårt, siden du vil gå og få deg en kone hos deuomskårne filisterne?» Men Samson sa til faren: «Henne må du la meg få, hun er den rette for meg.»
4 Foreldrene skjønte ikke at dette kom fra Herren, og at han søkte en anledning til strid mot filisterne. På denne tiden hersket filisterne over Israel.
5 Så dro Samson og foreldrene hans ned til Timna. Da de nådde vinmarkeneutenfor byen, kom en ung løve brølende imot ham.
6 Da kom Herrens ånd over ham, og han rev løven i stykker med bare nevene, som om han rev et kje. Men han fortalte ikke til foreldrene hva han hadde gjort.
7 Han dro ned og snakket med kvinnen, og Samson likte henne godt.
8 En tid etter vendte han tilbake for ågifte seg med henne. Han tok av fra veien for å se etter løven han hadde drept. Da fant han en bisverm og honning i løvekroppen.
9 Han skrapte honningen ut, tok den i hendene og spiste mens han gikk videre. Da han kom til foreldrene sine, ga han dem også, og de spiste. Men han fortalte dem ikke at han hadde tatt honningen fra løvekroppen.
10 Da hans far kom ned til kvinnen, holdt Samson en fest der, slik de unge mennene pleide å gjøre.
11 Så snart de fikk se ham, valgte de tretti brudesvenner som fulgteham.
12 Samson sa da til dem: «La meg gi dere en gåte. Løser dere den og kommer til meg med svaret før de sju festdagene er omme, skal jeg gi dere tretti linskjorter og tretti festdrakter.
13 Men kan dere ikke løse den, skal dere gi meg tretti linskjorter og tretti festdrakter.» De svarte: «Si fram gåten din, så vi får høre den.»
14 Han sa til dem: «Fra en som eter, kom noe åete, fra den sterke kom det søtt.» Så gikk det tre dager, men de hadde ikke svar på gåten.
15 Den fjerde dagen sa de til Samsons brud: «Lokk mannen din til å gi oss svaret på gåten! Ellers brenner vi opp både deg og familien din. Dere har vel ikke bedt oss hit for åplyndre oss?»
16 Da gikk bruden til Samson og gråt og bar seg: «Du elsker meg ikke», sa hun, «du hater meg visst. Du har gitt landsmennene mine en gåte, men du har ikke fortalt svaret til meg.» Han sa til henne: «Jeg har jo ikke engang sagt det til far og mor, og så skulle jeg si det til deg?»
17 Men hun gråt og bar seg alle de sju dagene festen varte. Den sjuendedagen fortalte han henne svaret, siden hun plaget ham slik. Så løste hun gåten for landsmennene sine.
18 Den sjuendedagen før solen gikk ned, kom mennene i byen og sa til ham: «Hva er søtere enn honning, hva er sterkere enn løven?» Samson sa til dem: «Hadde dere ikke pløyd med kvigen min, hadde dere ikke løst gåten min.»
19 Herrens ånd kom over ham, og han gikk ned til Asjkalon og slo i hjel tretti mann. Så tok han klærne deres og lot dem som hadde løst gåten, få dem til festdrakter. I fullt sinne dro han hjem igjen til sin far.
20 Men Samsons kone ble gitt til den fremste av brudesvennene.
1 En tid senere, en dag i hvetehøsten, ville Samson besøke sin kone. Han hadde med seg et kje. «La meg komme inn i rommet til min kone!» sa han. Men faren hennes lot ham ikke komme inn.
2 Han sa: «Jeg trodde sikkert at du ikke likte henne lenger, så jeg ga henne til brudesvennen din. Men lillesøsteren hennes er da mye vakrere. Kan du ikke ta henne i stedet?»
3 Da sa Samson til dem: «Denne gangen er jeg fri for skyld om jeg gjør filisterne noe ondt.»
4 Så gikk Samson av sted og fanget tre hundrerever. Han fikk tak i fakler, bandt revene sammen etter halene, to og to, og festet en fakkel mellom hvert halepar.
5 Så tente han faklene og slapp revene inn på filisternes åkrer. Slik brente han opp kornet, både det som var skåret og det som sto på rot, ja, til og med vinmarker og olivenhager.
6 Filisterne spurte hvem som hadde gjort dette, og folk svarte: «Det er Samson, svigersønnen til mannen fra Timna. Han gjorde det fordi svigerfaren tok hans kone og ga til brudesvennen.» Da fór filisterne opp og brente både kvinnen og faren hennes inne.
7 Men Samson sa til dem: «Er det slik dere gjør, skal jeg ikke unne meg ro før jeg får hevnet meg på dere.»
8 Han slo dem sønder og sammen, og det ble et stort mannefall. Siden gikk han ned til Etam-kløften og oppholdt seg der.
9 Nåkom filisterne opp og slo leir i Juda, og de spredte segutover i Lehi.
10 Mennene i Juda spurte: «Hvorfor drar dere ut mot oss?» Filisterne svarte: «Vi er kommet for åbinde Samson og gjøre mot ham som han har gjort mot oss.»
11 Da dro tre tusen judeere ned til Etam-kløften og sa til Samson: «Vet du ikke at filisterne hersker over oss? Hvorfor har du gjort dette mot oss?» Han svarte dem: «Som de gjorde mot meg, har jeg gjort mot dem.»
12 Da sa de: «Vi er kommet hit for åbinde deg og gi deg over i hendene på filisterne.» Samson sa: «Lov meg med ed at dere ikke vil overfalle meg.»
13 «Nei», svarte de, «vi vil bare binde deg og gi deg over i deres hender. Vi skal ikke drepe deg.» Så bandt de ham med to nye reip og førte ham opp fra kløften.
14 Da han kom til Lehi, sprang filisterne mot ham med høye rop. Da kom Herrens ånd over ham. Da var det som reipene om armene hans var brent lintråd, båndene løste seg opp i trevler og falt ned fra hendene hans.
15 Så fant han et friskt kjevebein av et esel; det grep han og slo i hjel tusen mann med det.
16 Da sa Samson: «Med kjeven av et esel slo jeg en flokk, ja, to, med kjeven av et esel slo jeg tusen mann.»
17 Da han hadde sagt dette, slengte han kjevebeinet fra seg. Siden kalte de dette stedet Kjevebeinhaugen.
18 Nå ble han brennende tørst, og han ropte til Herren: «Du har gitt din tjener denne store seieren. Skal jeg nådøav tørst og falle i hendene på deuomskårne?»
19 Da åpnet Gud den hulen som er i Lehi, og det rant vann ut av den. Samson fikk drikke, livskraften vendte tilbake, og han kviknet til. Derfor kalte de kilden Roperkilden. Den er i Lehi den dag i dag.
20 Samson var dommer i Israel i tjue år. Dette var i filistertiden.
1 En gang kom Samson til Gaza. Der fikk han se en kvinne som var prostituert, og han gikk inn til henne.
2 Da folk i Gaza fikk vite at Samson var kommet dit, omringet de ham og låpålur etter ham ved byporten hele natten. Men de holdt seg stille natten i gjennom og sa: «Vi venter til det lysner i morgen; da slår vi ham i hjel.»
3 Samson ble liggende til midnatt; da sto han opp. Han grep tak i dørene på byporten og de to portstolpene, rykket dem opp sammen med portbommen og la dem over skuldrene. Så bar han dem opp på toppen av det fjellet som ligger midt foran Hebron.
4 Etter dette ble Samson glad i en kvinne fra Sorek-dalen. Hun het Dalila.
5 Da kom filisternes byhøvdinger opp til henne og sa: «Fålokket ham til årøpe hvor han har sin store styrke fra, og hvordan vi kan få overtaket på ham og binde ham, så vi får bukt med ham. Så skal hver av oss gi deg elleve hundresjekel sølv.»
6 Dalila sa til Samson: «Kjære, fortell meg hvor du har den store styrken din fra, og hvordan du kan bindes, så en får bukt med deg.»
7 Samson svarte: «Dersom de binder meg med sju ferske senestrenger som ikke har tørket, mister jeg kreftene og blir som et annet menneske.»
8 Da kom filisternes byhøvdinger opp til henne med sju ferske senestrenger som ikke hadde tørket. Dem bandt hun ham med
9 mens folk satt på lur i rommet innenfor. Så ropte hun til ham: «Filisterne er over deg, Samson!» Da rev han strengene over, de brast som en tråd av stry når den kommer for nær ilden. Og ingen fikk vite hvor styrken hans kom fra.
10 Da sa Dalila til Samson: «Du har narret meg og løyet for meg. Nåmådu fortelle meg hvordan du kan bindes!»
11 Han svarte: «Dersom de binder meg godt med nye reip som aldri har vært brukt til noe, mister jeg kreftene og blir som et annet menneske.»
12 Dalila tok nye reip og bandt ham med, og så ropte hun til ham: «Filisterne er over deg, Samson!» I rommet innenfor satt det folk på lur, men han rev reipene av armene sine som om de var en tynn tråd.
13 Da sa Dalila til ham: «Hittil har du narret meg og løyet for meg. Du må fortelle meg hvordan du kan bindes!» Han svarte: «Ja, hvis du vever de sju hårflettene mine sammen med renningen i veven.»
14 Dalila bysset ham i søvn, vevde de sju hårflettene hans inn i veven og støtte pluggenfast. Så ropte hun: «Filisterne er over deg, Samson!» Da våknet han av søvnen og rev ut både vevpluggenog renningen.
15 Så sa hun til ham: «Hvordan kan du si at du elsker meg når du ikke har tillit til meg? nå har du narret meg tre ganger og ikke fortalt meg hvor du har den store styrken din fra.»
16 Etter hvert som hun plaget ham dag ut og dag inn med maset sitt og aldri lot ham få fred, ble han så lei seg at han helst ville dø.
17 Så fortalte han henne hele hemmeligheten: «Det har aldri kommet rakekniv på hodet mitt; for jeg har vært en Guds nasireer helt fra mors liv av. Hvis jeg blir raket, mister jeg kreftene og blir svak som et annet menneske.»
18 Da skjønte Dalila at han hadde fortalt henne hele hemmeligheten. Hun sendte bud etter filisternes byhøvdinger og sa til dem: «Nåkan dere komme! Denne gangen har han fortalt meg hele sannheten.» Da kom filisternes byhøvdinger opp til henne, og pengene hadde de med seg.
19 Nåfikk hun Samson til åsovne i fanget sitt. Hun tilkalte en mann og lot ham rake av de sju hårflettene på hodet hans. Så begynte hun åplage ham, og styrken hans var borte.
20 Hun sa: «Filisterne er over deg, Samson!» Da våknet han av søvnen og tenkte: «Jeg skal nok komme meg fri og riste meg løs, slik som de andre gangene.» Han visste ikke at Herren hadde vendt seg bort fra ham.
21 Filisterne grep Samson og stakk ut øynene på ham. De førte ham ned til Gaza og bandt ham med bronselenker. Så satte de ham til åmale korn i fangehuset.
22 Men håret hans begynte åvokse med det samme det var raket.
23 Filisternes byhøvdinger kom nåsammen og bar fram et stort slaktoffer til Dagon, guden sin, og så holdt de fest. De sa: «Vår gud har overgitt Samson, fienden vår, i våre hender.»
24 Da folket fikk se ham, lovpriste de guden sin og sa: «Vår gud har gitt fienden vår i våre hender, han som la landet vårt øde og drepte så mange.»
25 Da de var kommet i godlune, sa de: «Hent Samson hit, så vi kan ha moro med ham.» Så hentet de Samson fra fangehuset og hadde moro med ham. De stilte ham opp mellom søylene.
26 Da sa Samson til gutten som førte ham: «Still meg slik at jeg kan holde i søylene som huset hviler på, og støtte meg til dem.»
27 Huset var fullt av menn og kvinner, og alle filisternes byhøvdinger var der. På taket var det omtrent tre tusen menn og kvinner som så på at de holdt moro med Samson.
28 Da ropte Samson til Herren og sa: «Min Herre og Gud, husk på meg og styrk meg denne ene gangen, Gud, så jeg får hevn over filisterne for det ene øyet mitt.»
29 Samson tok tak rundt de to midtsøylene som huset hvilte på, den ene holdt han i med høyre arm og den andre med venstre. Så la han seg mot dem.
30 Samson sa: «La meg døsammen med filisterne!» Han tok i av all kraft. Da styrtet huset sammen over byhøvdingene og over alt folket som var der. Og dem han drepte da han døde, var flere enn dem han hadde drept mens han levde.
31 Brødrene hans og hele familien til faren hans kom ned og hentet ham. De førte ham hjem og la ham i graven til faren, Manoah, mellom Sora og Esjtaol. Da hadde han vært dommer i Israel i tjue år.
1 I Efraimfjellene bodde en mann som het Mika.
2 Han sa til sin mor: «De elleve hundresjekel sølv som ble tatt fra deg –jeg hørte selv at duuttalte forbannelsen –de pengene er hos meg; det er jeg som har tatt dem.» Da sa moren: «Herren velsigne deg, min sønn!»
3 Da han ga de elleve hundresjekel sølv tilbake til moren, sa hun: «Jeg helliger disse pengene til Herren og gir dem til min sønn for å få laget et utskåret gudebilde og et støpt bilde. Någir jeg dem tilbake til deg.»
4 Han ga pengene til moren, som tok to hundresjekel og ga dem til en gullsmed. Han laget et utskåret gudebilde og et støpt bilde, som siden sto i huset til Mika.
5 Mika hadde et gudshus. Han hadde laget en efod og noen terafer og hadde innsatt en av sønnene sine til prest for seg.
6 I de dager var det ingen konge i Israel. Hver mann gjorde som han selv fant for godt.
7 Det var en ung mann fra Betlehem i Juda, fra Judas slekt. Han var levitt og hadde slått seg ned der.
8 Mannen dro fra denne byen, fra Betlehem i Juda, for å finne et sted å slåseg ned. På sin reise kom han til Efraimfjellene, til Mikas hus.
9 Mika spurte ham: «Hvor kommer du fra?» Han svarte: «Jeg er en levitt fra Betlehem i Juda. Nå er jeg på vandring for å finne et sted å slåmeg ned.»
10 Da sa Mika til ham: «Bli her hos meg og vær far og prest for meg! Så skal jeg gi deg ti sjekel sølv i året og holde deg med klær og det du trenger for å leve.» Levitten kom,
11 og han gikk med på å bli hos mannen og ble som en av hans egne sønner.
12 Mika gjorde den unge levitten til prest hos seg, og han ble i Mikas hus.
13 Mika sa: «Nåvet jeg at Herren vil gjøre vel mot meg, siden jeg har fått en levitt til prest.»
1 I de dager var det ingen konge i Israel, og Dan-stammen lette etter et landområde der de kunne bosette seg. For de hadde ennå ikke fått noen eiendom blant stammene i Israel.
2 Dans etterkommere sendte ut fem mann fra sin egen slekt og sine egne rekker, tapre menn fra Sora og Esjtaol, de skulle spionere i landet ogutforske det. De sa til dem: «Gåav sted ogutforsk landet!» Mennene kom til Efraimfjellene, til Mikas hus, og overnattet der.
3 Da de var like ved Mikas hus, kjente de igjen stemmen til den unge levitten. Så tok de av fra veien og spurte ham: «Hvem har ført deg hit? Hva gjør du her, og hvorfor er du her?»
4 Da fortalte han om alt det Mika hadde gjort for ham. «Han har tatt meg inn i sin tjeneste», sa han, «og jeg er blitt prest hos ham.»
5 Da sa de: «Spør Gud for oss, så vi kan få vite om den reisen vi er ute på, kommer til å lykkes.»
6 Presten svarte: «Gåi fred!Herren våker over veien dere går på.»
7 Så dro de fem mennene videre og kom til Lajisj. De så at folket som bodde der, levde sorgløst på samme må te som sidonerne: fredelig og sorgløst. Ingen som hadde makt i landet, gikk dem for nær. De var langt borte fra sidonerne og hadde ikke noe å gjøre med andre folk.
8 Da mennene kom tilbake til brødrene sine i Sora og Esjtaol, sa brødrene til dem: «Hvordan gikk det?»
9 De sa: «Kom, la oss dra opp mot dem! For vi har sett at det er et svært godt land. Og dere sitter i ro her! Dere må ikke drøye med å dra av sted og innta landet!
10 Når dere kommer dit, møter dere et sorgløst folk, og landet er vidstrakt. Gud har gitt det i hendene på dere. Dette er et område hvor det ikke mangler noen verdens ting.»
11 Så tok de av sted, seks hundretungt bevæpnede menn av Dans slekt, fra Sora og Esjtaol.
12 De dro opp og slo leir i Kirjat-Jearim i Juda. Derfor kalles dette stedet Dan-leiren den dag i dag. Det ligger vest for Kirjat-Jearim.
13 Derfra dro de over mot Efraimfjellene og kom til Mikas hus.
14 De fem mennene som hadde gått og spionert i Lajisj-landet, sa da til brødrene sine: «Vet dere at i disse husene er det en efod, noen terafer, et utskåret gudebilde og et støpt bilde? Nåskjønner dere vel hva dere må gjøre.»
15 De tok av fra veien og kom til Mikas hus der den unge levitten bodde, og hilste på ham.
16 Mens de seks hundretungt bevæpnede mennene av Dans stamme ble stående ved portåpningen,
17 gikk de fem som hadde vært og spionert i landet, opp til huset. De gikk inn og tok det utskårne gudebildet, efoden, terafene og det støpte bildet. Presten sto nede ved porten sammen med de seks hundretungt bevæpnede mennene.
18 De andre hadde gått inn i Mikas hus og hentet det utskårne gudebildet, efoden og terafene og det støpte bildet. Da sa presten til dem: «Hva er det dere gjør?»
19 «Ti stille!» svarte de. «Hold hånden for munnen! Kom heller med oss og vær far og prest for oss! Hva er best for deg, å være prest i huset til en enkelt mann eller å være det for en stamme og en slekt i Israel?»
20 Da ble presten glad. Han tok efoden, terafene og det utskårne gudebildet og sluttetseg til krigerflokken.
21 Så snudde de og gikk av sted med barna, buskapen og eiendelene sine foran seg.
22 De var allerede kommet et godt stykke bort fra huset der Mika bodde, før mennene i nabolaget til Mika ble kalt sammen. Da de nådde igjen danittene
23 og ropte på dem, snudde danittene seg og sa til Mika: «Hva er det du vil, siden du har kalt folkene dine sammen?»
24 Han sa: «Dere har tatt gudenemine som jeg har laget, og dratt av gårde med presten min. Hva er det igjen til meg? Og enda spør dere meg hva jeg vil!»
25 Da sa danittene til ham: «Vi vil ikke høre et ord til fra deg! Ellers kunne misfornøyde folk slådere ned og drepe både deg og dine.»
26 Så dro danittene sin vei. Og da Mika så at de var for sterke for ham, snudde han og dro hjem igjen.
27 Etter at de hadde tatt det som Mika hadde laget, og presten som var hos ham, gikk de mot Lajisj og mot det fredelige og sorgløse folket der. Folket hogg de ned med sverd, byen brente de med ild,
28 og det var ingen som kunne hjelpe. For de bodde langt fra sidonerne og hadde ikke noe å gjøre med andre folk. Byen lå i dalen ved Bet-Rehob. De bygde den opp igjen og bosatte seg der.
29 De kalte byen Dan etter sin stamfar Dan, som var sønn av Israel. Før het byen Lajisj.
30 Der satte de opp det utskårne gudebildet, og etterkommerne av Jonatan og Jonatan selv, som var sønn av Gersjom og sønnesønn av Moses, var prester for Dans stamme helt til den dagen da folket ble bortført fra landet.
31 Det utskårne gudebildet som Mika hadde laget, ble stående hos dem så lenge Guds hus var i Sjilo.
1 I de dager da det ikke fantes noen konge i Israel, var det en mann, en levitt, som bodde lengst inne på Efraimfjellene. Han tok seg en medhustru, en kvinne fra Betlehem i Juda.
2 Men medhustruen var utro mot ham og reiste fra ham til sin fars hus i Betlehem i Juda. Der ble hun i fire måneder.
3 Da dro mannen hennes av gårde etter henne. Han ville snakke vennlig med henne og få henne til å komme tilbake. Han hadde med seg tjenesteguttensin og et par esler. Hun førte ham inn i sin fars hus, og da faren til jenta fikk se ham, tok han imot ham med glede.
4 Svigerfaren, jentas far, holdt på ham, så han ble værende der i tre dager. De spiste og drakk, og de fikk være der om natten.
5 Tidlig om morgenen den fjerde dagen gjorde mannen seg ferdig til å dra. Men faren til jenta sa til svigersønnen sin: «Fådeg først litt mat åstyrke deg på, så kan dere dra.»
6 Så satte de seg ned og spiste sammen, de to, og de drakk. Far til jenta sa: «Vær så snill å bli natten over og hygg deg her!»
7 Og da mannen reiste seg og ville gå, nødet svigerfaren ham så han snudde og ble der over natten.
8 Tidlig om morgenen den femte dagen sto han opp for å dra. Men jentas far sa: «Fådeg nåførst litt åstyrke deg på, og vent til det lir på dagen!» Så spiste de sammen, de to.
9 Da mannen gjorde seg klar til å dra, han og medhustruen hans og tjenestegutten, sa svigerfaren, faren til jenta: «Nålir det allerede mot kveld, bli her i natt! Se, dagen heller, bli nåher og hygg deg! I morgen tidlig kan dere ta i vei, så du kommer hjem.»
10 Men mannen ville ikke bli natten over. Han gjorde seg klar og gikk til han kom rett overfor Jebus, det er Jerusalem. Han hadde med seg et par kløvesler, medhustruen var også med ham.
11 Da de nærmet seg Jebus, var det langt på dag, og tjenesteguttensa til herren sin: «Kom, så tar vi inn i denne jebusittbyen og overnatter der!»
12 Men herren svarte: «Nei, vi skal ikke ta inn i en by der det bare bor fremmede som ikke er israelitter. Vi drar videre til Gibea.»
13 Så sa han til tjenesteguttensin: «Kom, la oss dra til Gibea eller Rama og overnatte på et av de stedene.»
14 Så dro de videre, og da solen gikk ned, var de rett ved Gibea, som hører til Benjamin.
15 Der tok de av og gikk inn i Gibea for å bli der natten over. Da han kom inn i byen, satte han seg på torget, for det var ingen som ga dem husromtil overnatting.
16 Utpåkvelden kom en gammel mann fra arbeidet sitt ute på marken. Mannen var fra Efraimfjellene, men bodde i Gibea. Ellers var folket der på stedet benjaminitter.
17 Da den gamle mannen så opp, fikk han øye på vandringsmannen som satt der på torget i byen, og sa til ham: «Hvor skal du, og hvor kommer du fra?»
18 Han svarte: «Vi kommer fra Betlehem i Juda og skal langt opp i Efraimfjellene, der jeg er fra. Jeg har vært i Betlehem i Juda. Nå er jeg på vei til Herrens hus, men ingen vil gi meg husrom,
19 enda vi har både halm og fôr til eslene våre og brød og vin både til meg selv og til tjenestekvinnen din og til tjenesteguttensom din tjener har med seg. Vi mangler ingen ting.»
20 Da sa den gamle mannen: «Fred være med deg! La meg sørge for alt det du trenger. Du skal da ikke overnatte på torget.»
21 Så førte han mannen inn i huset sitt og ga eslene fôr. Da de hadde vasket føttene, fikk de mat og drikke.
22 Mens de satt og hygget seg, kom noen av mennene i byen, gudløse folk, og omringet huset. De dundret på døren og ropte til den gamle mannen som eide huset: «Send ut mannen som har tatt inn hos deg, så vi kan få vår vilje med ham!»
23 Da gikk hus herren ut til dem og sa: «Nei, brødre, gjør ikke noe ondt! Siden denne mannen har tatt inn i mitt hus, må dere ikke gjøre noe så skammelig.
24 Se, her er min egen datter, som er jomfru, og mannens medhustru. Dem kan jeg sende ut, så kan dere ta dem og gjøre med dem som dere finner for godt. Dere må ikke gjøre noe så skammelig mot denne mannen.»
25 Men mennene ville ikke høre på ham. Da tok mannen medhustruen sin og førte henne ut til demutenfor. De lå med henne og forgrep seg på henne hele natten, helt til det ble morgen. De slapp henne ikke før det tok til å lysne.
26 Ved daggry kom kvinnen og sank ned foran døren til mannens hus, der hvor husbonden hennes var. Der ble hun liggende til det ble lyst.
27 Om morgenen sto husbonden hennes opp og åpnet husdøren. Han gikk ut og ville dra sin vei. Og se, da låmedhustruen hans sammensunketforan inngangen til huset med hendene på dørstokken.
28 Han sa til henne: «Reis deg, så vi kan komme av gårde!» Men det var ikke noe svar. Da løftet han henne opp på eselet. Så brøt han opp og dro til sitt eget hjemsted.
29 Da han kom hjem, fant han fram en kniv, grep medhustruen og skar kroppen hennes opp i tolv stykker. Dem sendte han ut i hele Israels landområde.
30 Alle som så det, sa: «Noe slikt har aldri hendt og ikke vært sett, helt fra den dagen israelittene dro opp fra Egypt og til nå. Tenk over dette, rådslåog si hva dere mener!»
1 Da dro alle israelittene ut, og hele forsamlingen kom sammen for Herren i Mispa, alle som en, fra Dan til Beer-Sjeba og fra Gilead-landet.
2 Og høvdingene for hele folket, for alle Israels stammer, møtte fram i forsamlingen av Guds folk. Det var fire hundretusen fotfolk, våpenføre menn.
3 Benjaminittene fikk høre at israelittene var gått opp til Mispa. Og israelittene sa: «Fortell hvordan denneugjerningen skjedde!»
4 Levitten, mannen til den drepte kvinnen, tok da til orde og sa: «Jeg og medhustruen min kom til Gibea i Benjamin for å overnatte der.
5 Men innbyggerne i Gibea kom mot meg om natten og omringet huset jeg var i. Meg tenkte de ådrepe, og medhustruen min voldtok de så hun døde.
6 Da tok jeg medhustruen min og skar henne opp og sendte stykkene omkring til alle områdene i Israels land. For de hadde begått en avskyelig og skammelig handling i Israel.
7 Nå er dere samlet her, alle Israels menn. Si deres mening og gi råd!»
8 Da reiste folket seg, alle som en, og sa: «Ikke én av oss skal dra tilbake til sitt eget telt eller reise hjem til sitt eget hus.
9 nå vil vi gjøre slik med Gibea: Vi går mot byen etter loddkasting.
10 Vi tar ti mann for hvert hundrefra alle Israels stammer, og hundrefor hvert tusen og tusen for hvert titusen. De skal sørge for forsyninger til hæren når den kommer for å gjøre gjengjeld mot Gibea i Benjamin for alt det skammelige de gjorde i Israel.»
11 Alle Israels menn samlet seg og gikk mot byen, alle som en.
12 Israels stammer sendte bud til alle slektene i Benjamin og sa: «Hva er det for enugjerning som er gjort hos dere?
13 Overgi nåde gudløse mennene i Gibea til oss, så vi kan drepe dem ogutrydde det onde fra Israel.» Men benjaminittene ville ikke høre på brødrene sine, israelittene.
14 Benjaminittene samlet seg fra byene sine og kom til Gibea for å gå til kamp mot israelittene.
15 Den dagen mønstret benjaminittene tjueseks tusen våpenføre menn fra de andre byene. I tillegg til dette mønstret innbyggerne i Gibea sju hundreutvalgte krigere.
16 I hele denne hæren var det sju hundreutvalgte menn som var venstrehendte. Når de kastet stein med slynge, kunne de treffe et hårstrå; ingen bommet.
17 Utenom Benjamin mønstret Israel fire hundretusen våpenføre menn, alle var erfarne krigere.
18 Israelittene brøt opp og dro til Betel. Der spurte de Gud til råds: «Hvem av oss skal først dra ut i krigen mot benjaminittene?» Og Herren svarte: «Juda først.»
19 Om morgenen brøt israelittene opp og slo leir midt imot Gibea.
20 Så rykket Israels menn fram til kamp mot Benjamin. Israels menn stilte seg opp til kamp mot dem ved Gibea.
21 Men benjaminittene kom ut fra Gibea og felte den dagen tjueto tusen israelitter.
22 Likevel tok hæren til israelittene mot til seg og stilte seg igjen opp til strid der hvor de hadde stilt seg opp den første dagen.
23 For israelittene hadde gått opp og grått for Herrens ansikt helt til det ble kveld. De spurte Herren og sa: «Skal vi igjen rykke fram til kamp mot våre brødre benjaminittene?» Og Herren svarte: «Gåmot dem!»
24 Neste dag gikk israelittene igjen mot Benjamin-mennene,
25 og for andre gang rykket Benjamin ut mot dem fra Gibea. De felte igjen atten tusen mann av israelittene, alle sammen var våpenføre menn.
26 Da dro alle israelittene, hele hæren, opp og kom til Betel. Der satt de og gråt for Herrens ansikt og fastet hele dagen, helt til om kvelden. De bar fram brennoffer og fredsoffer for Herren.
27 Og israelittene rådspurte Herren, for den gangen sto Guds paktkiste der,
28 og Pinhas, sønn av Elasar, Arons sønn, gjorde på den tiden tjeneste foran den. De spurte: «Skal vi enda en gang dra ut i kamp mot våre brødre benjamittene, eller skal vi la være?» Og Herren svarte: «Dra ut! For i morgen vil jeg gi dem i deres hender.»
29 Da la israelittene folk i bakhold omkring Gibea.
30 Israelittene gikk mot benjaminittene den tredje dagen. De stilte seg opp mot Gibea, slik som de andre gangene.
31 Benjaminittene rykket ut mot hæren og ble trukketbort fra byen. Som de andre gangene felte de først noen av israelittene på landeveiene som går oppover, den ene mot Betel, den andre over marken til Gibea. Det var omkring tretti israelitter som falt.
32 Da tenkte benjaminittene: «Vi slår dem nåsom før.» Men israelittene sa: «La oss flykte, så vi får trukketdem bort fra byen og ut på landeveiene.»
33 Så trakk alle Israels menn seg tilbake fra stedet der de hadde stått, og stilte seg opp i Baal-Tamar. De av israelittene som lå i bakhold, stormet fram fra skjulestedet sitt vest for Gibea.
34 Så kom ti tusenutvalgte menn fra hele Israel rett imot Gibea, og det ble en hard strid. Men Benjamin-mennene forsto ikke atulykken nærmet seg.
35 Herren slo Benjamin foran israelittene. Den dagen felte israelittene tjuefemtusen ett hundremann av Benjamin, alle sammen var våpenføre menn.
36 Da innsåbenjaminittene at de var slått. Israelittene trakk seg tilbake fra Benjamin, for de satte sin lit til dem som de hadde lagt i bakhold nær Gibea.
37 De som lå i bakhold, stormet nåmot Gibea, spredte segutover og hogg ned hele byen med sverd.
38 Israelittene hadde avtalt med dem som lå i bakhold, at de skulle la tykk røyk stige opp fra byen som signal.
39 Da israelittene vendte ryggen til i striden, felte benjaminittene til åbegynne med noen av dem, omkring tretti mann. De tenkte: «Vi slår dem nåsom i det første slaget.»
40 Men så begynte røyken åstige opp fra byen, det kom en søyle av røyk. Da benjaminittene snudde seg, fikk de se at hele byen sto i flammer som slo opp mot himmelen.
41 I det samme kom israelittene tilbake. Da ble benjaminittene grepet av redsel, for de så atulykken nærmet seg.
42 For å slippe unna israelittene snudde de og tok veien mot ørkenen, men striden fulgtei hælene på dem. Snart var de som kom fra byene, midt iblant dem og gjorde ende på dem.
43 Israelittene omringet benjaminittene, forfulgtedem uten stans og tråkket dem ned, helt til de var rett øst for Gibea.
44 Atten tusen mann av Benjamin falt, alle sammen var tapre krigere.
45 De andre snudde og rømte ut i ørkenen, til Rimmon-berget. Israelittene innhentet fem tusen mann på landeveiene. Så satte de etter resten helt til Gideom og hogg ned to tusen av dem.
46 Den dagen falt det til sammen tjuefemtusen våpenføre menn av Benjamin, alle sammen krigere.
47 Seks hundremann snudde og rømte ut i ørkenen, til Rimmon-berget. Der holdt de til i fire måneder.
48 Men israelittene vendte tilbake til benjaminittene og hogg ned hele byen med sverd, både fe og alt som fantes. også alle de andre byene satte de ild på.
1 I Mispa hadde israelittene sverget at ingen av dem skulle gi sin datter som kone til en benjaminitt.
2 Da folket kom til Betel, satt de der for Guds ansikt helt til kvelden. De gråt høyt
3 og sa: «Herre, Israels Gud, hvorfor skulle dette hende i Israel, så Israel i dag mangler en stamme?»
4 Tidlig neste morgen bygde folket et alter der og bar fram brennoffer og fredsoffer.
5 Så sa israelittene: «Hvem i alle Israels stammer kom ikke opp til forsamlingen, til Herren?» For de hadde sverget en høytidelig ed om at den som ikke kom opp til Herren i Mispa, skulle dø.
6 Israelittene sørget over sine brødre i Benjamin og sa: «I dag er en stamme huggetav fra Israel.
7 Hva skal vi gjøre for dem som er igjen, så de kan få seg koner? Vi har jo sverget ved Herren at vi ikke vil gi dem noen av døtrene våre.»
8 Så spurte de: «Hvem var det blant Israels stammer som ikke kom opp til Herren i Mispa?» Det viste seg at fra Jabesj i Gilead var det ikke kommet noen til forsamlingen i leiren.
9 Da folket ble mønstret, fant de ikke noen der som bodde i Jabesj i Gilead.
10 Forsamlingen sendte da tolv tusen krigere dit og befalte dem: «Dra av sted og hugg ned innbyggerne i Jabesj i Gilead med sverd, også kvinner og barn.
11 Slik skal dere gjøre: Alle menn og alle kvinner som har ligget med menn, skal dere slåmed bann ogutrydde.»
12 Blant innbyggerne i Jabesj i Gilead fant de fire hundreunge jenter som var jomfruer og ikke hadde vært sammen med eller ligget med noen mann. Dem førte de til leiren i Sjilo i Kanaan.
13 Så sendte hele menigheten bud til de benjaminittene som var på Rimmon-berget, og tilbød dem fred.
14 Benjaminittene vendte da tilbake, og israelittene ga dem de kvinnene fra Jabesj i Gilead som de hadde latt bli i live. Men det ble ikke nok til dem.
15 Folket sørget over Benjamin. For Herren hadde laget et tomrom blant Israels stammer.
16 Da sa menighetens eldste: «Hva skal vi gjøre for dem som er igjen, så de kan få seg koner når kvinnene i Benjamin erutryddet?»
17 Og de sa: «Hvordan skal de som er igjen av Benjamin, kunne bli bevart, så ikke en hel stamme av Israel blirutslettet?
18 Vi kan ikke gi dem noen av døtrene våre til koner.» For israelittene hadde sverget og sagt: «Forbannet er den som gir sin datter til en mann i Benjamin!»
19 «Men hør nå», sa de. «Hvert år holder de en fest for Herren i Sjilo.» Sjilo ligger nord for Betel, øst for den landeveien som går opp fra Betel til Sikem, og sør for Lebona.
20 «Dra dit», sa de til benjaminittene, «og legg dere på lur i vinmarkene!
21 Når dere ser de unge døtrene i Sjilo komme ut for ådanse ringdans, skal dere springe fram fra vinmarkene og bortføre hver deres kone av døtrene fra Sjilo. Så skal dere dra tilbake til Benjamin-landet.
22 Og når fedrene eller brødrene deres kommer og klager til oss, skal vi si til dem: La oss vise dem nåde! For vi fikk ikke tak i en kone til hver i krigen. Og dere har heller ikke gitt dem til dem, så det hviler ingen skyld på dere.»
23 Slik gjorde benjaminittene. De tok seg hver sin kone blant de dansende jentene som de hadde bortført. Så vendte de tilbake til sin egen eiendom, bygde opp igjen byene og bosatte seg der.
24 Israelittene dro også derfra, hver til sin egen stamme og sin egen slekt, hjem til eiendommen sin.
25 I de dager var det ingen konge i Israel. Hver mann gjorde som han selv fant for godt.