1 Dette er navnene på Israels sønner som kom til Egypt; de kom sammen med Jakob, hver med sin husstand:
2 Ruben, Simon, Levi og Juda,
3 Jissakar, Sebulon og Benjamin,
4 Dan og Naftali, Gad og Asjer.
5 Det var i alt sytti personer som stammet fra Jakob. Josef var allerede i Egypt.
6 Så døde Josef og alle brødrene hans og hele dette slektsleddet.
7 Men israelittene var fruktbare, de økte, ble mange og svært tallrike. Hele landet ble fullt av dem.
8 Det sto fram en ny konge i Egypt, en som ikke visste om Josef.
9 Han sa til folket sitt: «Se, Israelsfolket er blitt for stort og tallrikt for oss.
10 Kom, la oss gåklokt til verks mot dem, så de ikke blir enda flere! For blir det krig, slår de seg kanskje sammen med fiendene våre, kjemper mot oss og drar fra landet.»
11 De satte så oppsynsmenn over israelittene for åplage dem med tvangsarbeid. De måtte bygge to forrådsbyer for farao, Pitom og Ramses.
12 Men jo mer de ble plaget, jo flere ble de, og jo mer bredte de seg ut. Og egypterne ble redde for israelittene.
13 De tvang israelittene til slavearbeid
14 og gjorde livet bittert for dem. De på la dem hardt arbeid med leire og teglstein og all slags arbeid ute på marken. Alt dette slavearbeidet ble israelittene tvungettil å gjøre.
15 Kongen i Egypt sa til hebreernes jordmødre –den ene het Sjifra og den andre Pua:
16 «Når dere hjelper hebreerkvinnene til åføde, skal dere se etter i fødestolen: Er det en gutt, skal dere drepe ham; er det en jente, skal hun få leve.»
17 Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som egypterkongen hadde sagt til dem. De lot gutten e leve.
18 Da kalte egypterkongen jordmødrene til seg og sa: «Hvorfor gjør dere dette? Dere lar gutten e leve!»
19 Jordmødrene svarte farao: «Hebreerkvinnene er ikke slik som de egyptiske. De er mer livskraftige. Før jordmoren kommer til dem, har de født.»
20 Da gjorde Gud vel imot jordmødrene, og folket ble stort og svært tallrikt.
21 Og fordi jordmødrene fryktet Gud, ga han dem etterkommere.
22 Da befalte farao hele folket sitt: «Hver nyfødt gutt skal dere kaste i Nilen, men døtrene skal dere la leve!»
1 Det var en mann av Levis hus som giftet seg med en levitt-datter.
2 Kvinnen ble med barn og fødte en sønn. Da hun så at det var en fin gutt, gjemte hun ham i tre måneder.
3 Men da hun ikke kunne holde ham gjemt lenger, laget hun en kurv av papyrus rør til ham. Den tettet hun med bek og tjære. Så la hun gutten i kurvenog satte den ut i sivet ved bredden av Nilen.
4 Søsteren hans stilte seg et stykke unna for å se hva som ville skje med ham.
5 Da kom faraos datter ned til elven for å bade, mens de unge jentene i følget hennes gikk fram og tilbake langs elvebredden. Hun fikk øye på kurveni sivet og sendte en av tjenestejentene sine for å hente den.
6 Så åpnet hun den og fikk se gutten, et lite barn som lå og gråt. Hun syntes synd på ham og sa: «Dette er et av hebreernes guttebarn.»
7 Da sa søsteren hans til faraos datter: «Skal jeg gå og hente en hebreer kvinne som kan amme gutten for deg?»
8 «Ja, gå!» sa faraos datter. Så gikk den unge jenta og hentet moren til gutten.
9 Faraos datter sa til henne: «Kan du ta denne gutten og amme ham for meg? Jeg skal gi deg lønn.» Og kvinnen tok gutten og ammet ham.
10 Guttenvokste opp, og hun gikk til faraos datter med ham, og gutten ble en sønn for henne. Hun ga ham navnet Moses, «for jeg har dratt ham opp av vannet», sa hun.
11 En tid etter, da Moses var blitt voksen, gikk han ut til sine landsmenn og fikk se tvangsarbeidet. Han så en egypter som slo en hebreer, en av hans landsmenn.
12 Moses så seg om til alle sider, og da han ikke så noen, slo han egypteren i hjel og gjemte ham i sanden.
13 Dagen etter gikk han ut igjen. Da fikk han se to hebreere som sloss. Han sa til den som hadde skylden: «Hvorfor slår du din neste?»
14 Mannen svarte: «Hvem har satt deg til leder og dommer over oss? Tenker du ådrepe meg slik du drepte egypteren?» Da ble Moses redd og sa til seg selv: «Så er saken likevel blitt kjent!»
15 Da farao hørte om dette, prøvde han å få Moses drept. Men Moses flyktet fra farao. Han slo seg ned i landet Midjan, der han bodde ved en brønn.
16 Presten i Midjan hadde sju døtre. De kom og dro opp vann og fylte trauene så farens småfe fikk drikke.
17 Men det kom noen gjetere og jaget dem bort. Da grep Moses inn og hjalp dem, og han ga småfeet deres vann.
18 Da de kom hjem til Re'uel, faren sin, spurte han: «Hvorfor kommer dere så tidlig i dag?»
19 De svarte: «En egypter berget oss fra gjeterne. Han dro også opp vann for oss og ga småfeet å drikke.»
20 «Hvor er han?» spurte faren døtrene. «Hvorfor gikk dere fra mannen? Hent ham, så han kan få seg mat.»
21 Moses gikk med på å bo hos mannen, og han ga Moses datteren Sippora til kone.
22 Hun fødte en sønn, og Moses ga ham navnet Gersjom, «for jeg er blitt innflytter i et fremmed land», sa han.
23 Lenge etter dette døde kongen i Egypt. Israelittene sukketog klaget over slavearbeidet, og skriket deres steg opp til Gud.
24 Gud hørte hvordan de stønnet, og Gud husket sin pakt med Abraham, Isak og Jakob.
25 Gud så til israelittene; Gud kjente dem.
1 Moses gjette småfeet til svigerfaren Jetro, presten i Midjan. En gang han drev feet over til den andre siden av ørkenen, kom han til Guds fjell, Horeb.
2 Da viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild som slo opp fra en tornebusk. Han så, og se! –buskensto i flammer, men den ble ikke fortært av ilden.
3 Og Moses sa: «Jeg vil gå bort og se dette mektige synet. Hvorfor brenner ikke tornebusken opp?»
4 Men da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham fra tornebusken: «Moses, Moses!» Han svarte: «Her er jeg.»
5 Og Gud sa: «Kom ikke nærmere! Ta skoene av føttene! For stedet du står på, er hellig grunn.»
6 Så sa han: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Da skjulte Moses ansiktet, for han var redd for å se Gud.
7 Herren sa: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres under slave driverne. Jeg kjenner deres smerte.
8 Jeg har steget ned for åfri dem ut av hendene på egypterne og føre dem opp fra dette landet og inn i et godt og vidstrakt land, inn i et land som flyter av melk og honning, stedet hvor kanaaneerne og hetittene, amorittene og perisittene, hevittene og jebusittene bor.
9 For nå har skriket fra israelittene nådd meg, og jeg har også sett hvor hardt egypterneundertrykker dem.
10 Gånå! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt.»
11 Moses sa til Gud: «Hvem er jeg? Kan jeg gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?»
12 Han svarte: «Jeg vil være med deg! Dette skal du ha til tegn på at det er jeg som har sendt deg: Når du har ført folket ut av Egypt, skal dere tjene Gud på dette fjellet.»
13 Da sa Moses til Gud: «Sett at jeg går til israelittene og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere, og de så spør meg: Hva er hans navn? Hva skal jeg da svare dem?»
14 Gud svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.»
15 Og Gud fortsatte: «Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt.
16 gå og kall sammen Israels eldste, og si til dem: Herren, fedrenes Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, har vist seg for meg og sagt: Jeg har holdt øye med dere og med alt som ble gjort mot dere i Egypt.
17 Og jeg har sagt at jeg skal føre dere bort fra plagene i Egypt og opp til landet til kanaaneerne og hetittene, amorittene og perisittene, hevittene og jebusittene, til et land som flyter av melk og honning.
18 De kommer til å høre på deg. Og så skal du og Israels eldste gå til kongen i Egypt og si: Herren, hebreernes Gud, har møtt oss. La oss nå få dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud!
19 Men jeg vet at egypterkongen ikke vil la dere dra om ikke en sterk hånd tvinger ham.
20 Derfor vil jeg rekke ut hånden og slå Egypt med alle de undergjerningene som jeg vil gjøre blant dem. Deretter skal han la dere dra.
21 Og jeg lar dere finne nåde i egypternes øyne. Når dere drar, skal dere ikke dra tomhendt.
22 Hver kvinne skal be sin nabokone og de kvinnene hun bor sammen med, om gjenstander av sølv og gull og om klær. Det skal dere la sønnene og døtrene deres bære. Slik skal dere utnytte egypterne.»
1 Moses svarte: «Men sett at de ikke tror meg og ikke hører på meg, men sier: Herren har ikke vist seg for deg.»
2 Herren sa til ham: «Hva har du i hånden?» «En stav», svarte han.
3 «Kast den på jorden!» sa han. Og Moses kastet den på jorden. Da ble staven til en slange, og Moses flyktet for den.
4 Herren sa til Moses: «Rekk ut hånden og grip den i halen!» Så rakte han ut hånden og grep den, og den ble til en stav i hånden hans.
5 «Dette er for at de skal tro at Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har vist seg for deg.»
6 Og Herren fortsatte: «Stikk hånden inn på brystet!» Han stakk hånden inn på brystet og dro den ut igjen. Og se, hånden hadde fått hvite flekker, lik snø.
7 Da sa Herren: «Stikk hånden inn på brystet igjen!» Moses stakk hånden inn på brystet, og han dro den ut, og se, huden var blitt som før.
8 «Om de ikke tror deg og ikke adlyder ved det første tegnet, så vil de tro etter det andre.
9 Men tror de ikke etter noen av disse to tegnene, og hører de ikke på deg, så skal du ta vann fra Nilen og helle det ut over den tørre marken. Og vannet du tar fra Nilen, skal bli til blod på marken.»
10 Men Moses sa til Herren: «Herre, hør! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå, etter at du begynte å tale til din tjener. Sen er min munn, og sen er min tunge.»
11 Da sa Herren til ham: «Hvem gir mennesket munn? Hvem gjør stum eller døv, seende eller blind? Er det ikke jeg, Herren?
12 Gå nå! Jeg skal være med din munn og lære deg hva du skal si.»
13 Men han sa: «Herre, hør! Send heller en annen!»
14 Da ble Herren brennende harm på Moses og sa: «Har du ikke din bror Aron, levitten? Jeg vet at han er flink til å tale. Han er allerede på vei for å møte deg, og han vil glede seg av hele sitt hjerte over å se deg.
15 Snakk med ham, og legg ordene i munnen på ham. Så skal jeg være med både din munn og hans munn og lære dere hva dere skal gjøre.
16 Han skal tale til folket på dine vegne. Han skal være som en munn for deg, og du skal være som Gud for ham.
17 Ta denne staven i hånden. Med den skal du gjøre tegnene!»
18 Moses gikk tilbake til Jetro, svigerfaren sin, og sa til ham: «Jeg vil bryte opp og dra tilbake til mine landsmenn i Egypt, så jeg kan se om de ennå er i live.» Og Jetro sa til Moses: «Gå med fred!»
19 Herren sa til Moses i Midjan: «Bryt opp og dra tilbake til Egypt! For alle som ville drepe deg, er døde.»
20 Så tok Moses sin kone og sine sønner og satte dem på et esel og vendte tilbake til Egypt. Og Moses tok guds staven i hånden.
21 Da sa Herren til Moses: «Når du kommer tilbake til Egypt, se da til at du gjør alle de undrene for farao som jeg har lagt i din hånd. Men jeg vil gjøre hans hjerte ubøyelig, så han ikke lar folket dra.
22 Du skal si til farao: så sier Herren: Israel er min førstefødte sønn.
23 Jeg sier til deg: La min sønn dra, så han kan tilbe meg! Men nekter du ham å dra, se, da vil jeg drepe din førstefødte sønn.»
24 Mens Moses varunderveis og hadde søkt nattely, møtte Herren ham og ville ta hans liv.
25 Sippora tok da en kvass stein og skar av forhuden på sønnen sin og berørte føttene hans. Hun sa: «Du er min blodbrudgom.»
26 Da lot Herren ham være. Hun sa «en blodbrudgom» på grunn av omskjærelsen.
27 Herren sa til Aron: «Gå og møt Moses i ørkenen!» Han gikk av sted og møtte Moses ved Guds fjell, og han kysset ham.
28 Moses fortalte Aron om alle de ordene som Herren hadde sendt ham med, og alle de tegnene han hadde på lagt ham å gjøre.
29 Så gikk Moses og Aron og samlet alle israelittenes eldste.
30 Aron sa fram alle de ordene som Herren hadde talt til Moses, og han gjorde tegnene for folkets øyne.
31 Og folket trodde. Da de hørte at Herren hadde holdt øye med israelittene og sett at de ble plaget, bøyde de seg til jorden og tilba.
1 Siden gikk Moses og Aron til farao og sa: «Så sier Herren, Israels Gud: La mitt folk dra, så de kan feire høytid for meg i ørkenen!»
2 «Hvem er Herren?» spurte farao. «Skulle jeg lyde ham og la folket dra? Jeg kjenner ikke Herren, og jeg vil ikke la Israel dra.»
3 De sa: «Hebreernes Gud har møtt oss. La oss få dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, så han ikke rammer oss med pest eller sverd.»
4 Men egypterkongen sa til dem: «Moses og Aron, hvorfor vil dere holde folket borte fra pliktene? gå tilbake til arbeidet deres!»
5 Så sa farao: «Se hvor tallrikt folket er blitt i landet nå. Og dere vil få dem til å legge ned arbeidet!»
6 Samme dag ga farao befaling til folkets slavedrivere og oppsynsmenn:
7 «Heretter skal dere ikke gi folket halm til å lage murstein med, slik som før. De skal selv gå og sanke halm.
8 Men dere skal på legge dem å lage like mye murstein som før, dere skal ikke skjære ned på mengden. For de er late, derfor skriker de: La oss dra og ofre til vår Gud!
9 Legg tungt arbeid på mennene, så de har nok å gjøre og ikke får tid til løgnaktig snakk!»
10 Da gikk slavedriverne og oppsynsmennene ut og sa til folket: «Så sier farao: Jeg gir dere ikke halm.
11 Gå selv og hent halm hvor dere finner den! Men det blir ikke skåret ned på arbeidsmengden.»
12 Da spredte folket seg ut over hele Egypt for å sanke stråtil halm.
13 Slavedriverne presset på og sa: «Gjør arbeidet deres ferdig, fullt dagsverk hver dag, som da dere fikk halm!»
14 Og oppsynsmennene som faraos slavedrivere hadde satt over israelittene, ble slått. Slavedriverne sa: «Hvorfor har dere verken i går eller i dag fått ferdig den fastsatte mengde murstein, slik som før?»
15 Da gikk israelittenes oppsynsmenn og ropte til farao: «Hvorfor gjør du slik mot tjenerne dine?
16 Tjenerne dine får ikke halm, likevel sier de til oss: Lag murstein! Se, tjenerne dine blir slått, og det er ditt folk som har skylden.»
17 Men farao sa: «Late er dere, late! Derfor sier dere: La oss dra og ofre til Herren.
18 Men gå nå og arbeid! Halm får dere ikke, men dere skal likevel levere den fastsatte mengden murstein.»
19 Israelittenes tilsynsmenn inn så at de var ille ute da det ble sagt: «Dere får ikke skjære ned på den daglige mengden med murstein!»
20 Da de kom ut fra farao, møtte de Moses og Aron, som sto og ventet på dem.
21 De sa til dem: «Måtte Herren se dere og dømme dere, for dere har gjort oss frastøtende i faraos og hans tjeneres øyne. Dere har lagt sverdet i hånden på dem så de kan drepe oss.»
22 Da vendte Moses seg til Herren igjen og sa: «Herre, hvorfor har du handlet ondt mot dette folket? Hvorfor har du sendt meg?
23 Fra den stund jeg gikk til farao for å tale i ditt navn, har han handlet ondt mot dette folket. Og du har ikke gjort noe for å befri folket ditt!»
1 Herren sa til Moses: «Nå skal du få se hva jeg vil gjøre med farao. Tvunget av en sterk hånd skal han la dem dra, og tvunget av en sterk hånd skal han drive dem ut av landet sitt.»
2 Gud talte til Moses og sa: «Jeg er Herren.
3 Jeg viste meg for Abraham, for Isak og for Jakob som Gud, Den veldige, men under mitt navn Herren var jeg ikke kjent for dem.
4 Og jeg opprettet min pakt med dem for å gi dem landet Kanaan, det landet de bodde i som innflyttere.
5 Jeg har også hørt hvordan israelittene stønner fordi egypterne har gjort dem til slaver, og jeg husker min pakt.
6 Si derfor til israelittene: Jeg er Herren. Jeg vil føre dere bort fra tvangsarbeidet i Egypt og fri dere fra slaveriet. Jeg vil løse dere ut med utstrakt arm og med store straffedommer.
7 Jeg vil ta dere til mitt folk og være deres Gud. Da skal dere kjenne at jeg er Herren deres Gud, som fører dere bort fra tvangsarbeidet i Egypt.
8 Og jeg vil føre dere til det landet jeg med løftet hånd lovet Abraham, Isak og Jakob. Jeg vil gi dere det til eiendom. Jeg er Herren.»
9 Slik talte Moses til israelittene. Men de hørte ikke på Moses, for de var motløse på grunn av det harde arbeidet.
10 Da sa Herren til Moses:
11 «Gåog si til farao, kongen i Egypt, at han skal la israelittene få dra fra landet.»
12 Men Moses svarte for Herrens ansikt: «Se, israelittene hører ikke på meg. Hvorfor skulle da farao høre på meg, jeg som haruomskårne lepper?»
13 Så talte Herren til Moses og Aron og sendte dem til israelittene og til farao, kongen i Egypt, med befaling om at Israels folk skulle føres ut av Egypt.
14 Dette er deres familieoverhoder: Sønnene til Ruben, Israels førstefødte, var Henok og Pallu, Hesron og Karmi. Det er Rubensslekter.
15 Simons sønner var Jemuel, Jamin, Ohad, Jakin og Sohar, og Saul, som var sønn av en kanaaneisk kvinne. Det er Simons slekter.
16 Dette er navnene på Levis sønner ifølge slektshistorien: Gersjon, Kehat og Merari. Levis leveår var 137 år.
17 Gersjons sønner, slekt for slekt, var Libni og Sjimi.
18 Kehats sønner var Amram, Jishar, Hebron og Ussiel. Kehats leveår var 133 år.
19 Meraris sønner var Mahli og Musji. Dette er Levis slekter ifølge slektshistorien.
20 Amram tok sin tante Jokebed til kone. Hun fødte ham Aron og Moses. Amrams leveår var 137 år.
21 Jishars sønner var Korah, Nefeg og Sikri.
22 Ussiels sønner var Misjael, Elsafan og Sitri.
23 Aron tok Elisjeba til kone. Hun var datter av Amminadab og Nahsjons søster. Hun fødte ham Nadab, Abihu, Elasar og Itamar.
24 Korahs sønner var Assir, Elkana og Abiasaf. Det er Korahs slekter.
25 Elasar, sønn av Aron, tok en av Putiels døtre til kone. Hun fødte ham Pinhas. Dette er levittenes familieoverhoder, slekt for slekt.
26 Det var til Aron og Moses Herren sa: «Før israelittene ut av Egypt, flokk for flokk!»
27 Det var de som talte til farao, kongen i Egypt, om at israelittene skulle føres ut av Egypt. Det var Moses og Aron.
28 På den dagen talte Herren til Moses i Egypt.
29 Han sa: «Jeg er Herren. Si til farao, kongen i Egypt, alt det jeg sier til deg!»
30 Men Moses svarte for Herrens ansikt: «Se, jeg har uomskårne lepper. Hvorfor skulle farao høre på meg?»
1 Herren sa til Moses: «Se, jeg lar deg være som Gud for farao, og Aron, din bror, skal være din profet.
2 Du skal si alt det jeg på legger deg, og din bror Aron skal si det til farao, så han lar israelittene dra fra landet.
3 Jeg vil gjøre faraos hjerte hardt. Jeg vil gjøre mange tegn og under i Egypt,
4 men farao kommer ikke til å høre på dere. Da vil jeg legge min hånd på Egypt og føre flokkene mine, mitt folk israelittene, ut av Egypt med store straffedommer.
5 Egypterne skal kjenne at jeg er Herren når jeg rekker hånden ut over Egypt og fører israelittene bort fra dem.»
6 Så gjorde Moses og Aron dette, de gjorde som Herren hadde på lagt dem.
7 Moses var 80 år gammel og Aron 83 år gammel da de snakket med farao.
8 Herren sa til Moses og Aron:
9 «Når farao sier til dere at dere skal gjøre et under, skal du si til Aron: Ta staven din og kast den foran farao. Den skal bli til en stor slange!»
10 Så gikk Moses og Aron fram for farao og gjorde slik Herren hadde på lagt dem. Aron kastet staven sin foran farao og mennene hans, og den ble til en stor slange.
11 Da sendte farao bud på vismennene og trollmennene, og de egyptiske magikerne gjorde det samme med sine hemmelige kunster.
12 Hver og en kastet staven sin, og stavene ble til store slanger. Men Arons stav slukte stavene deres.
13 Men faraos hjerte var ubøyelig, og han ville ikke høre på dem, akkurat slik Herren hadde sagt.
14 Da sa Herren til Moses: «Faraos hjerte er hardt, og han nekter å la folket dra.
15 gå til farao om morgenen når han kommer ned til vannet. Still deg der, så du møter ham ved elvebredden. Staven som ble forvandlet til en slange, skal du ta i hånden.
16 Du skal si til ham: Herren, hebreernes Gud, har sendt meg til deg for å si: La mitt folk dra, så de kan tjene meg i ørkenen! Men se, hittil har du ikke villet høre.
17 Så sier Herren: Ved dette skal du kjenne at jeg er Herren: Se, jeg slår på vannet i Nilen med staven jeg har i hånden, og det skal bli forvandlet til blod.
18 Fiskene i Nilen skal dø, og elven skal stinke så egypterne ikke kan drikke elvevannet.»
19 Herren sa til Moses: «Si til Aron: Ta staven din og rekk hånden ut over vannet i Egypt, over elvene og kanalene og innsjøene, over alle vannmagasinene, så skal vannet bli til blod. Og det skal være blod i hele Egypt, selv i trekar og steinkar.»
20 Moses og Aron gjorde som Herren hadde på lagt dem. Han løftet staven og slo på vannet i Nilen for øynene på farao og mennene hans, og alt vannet i elven ble forvandlet til blod.
21 Fiskene i Nilen døde, og elven stinket slik at egypterne ikke kunne drikke elvevannet. Det var blod i hele Egypt.
22 Men de egyptiske magikerne gjorde det samme med sine hemmelige kunster, og faraos hjerte var ubøyelig. Han ville ikke høre på dem, slik Herren hadde sagt.
23 Farao snudde seg og gikk hjem. Heller ikke dette la han seg på hjertet.
24 Og alle egypterne gravde rundt omkring Nilen etter drikkevann, for de kunne ikke drikke elvevannet.
25 Det gikk sju fulle dager etter at Herren hadde slått Nilen slik.
1 Herren sa til Moses: «gå til farao og si til ham: så sier Herren: La folket mitt dra, så de kan tjene meg!
2 Men nekter du å la dem dra, vil jeg plage hele landområdet ditt med frosk.
3 Nilen skal vrimle av frosk. De skal kravle opp og komme inn i huset ditt, inn i soverommet ditt og opp i sengen din, inn i huset til tjenerne dine og til folket ditt, i bakerovner og bakstetrau.
4 Froskene skal kravle opp på deg, på folket ditt og på alle tjenerne dine.»
5 Herren sa til Moses: «Si til Aron: Løft hånden og rekk ut staven din over elvene og kanalene og innsjøene. La froskene komme over Egypt!»
6 Og Aron rakte hånden ut over vannet i Egypt, og froskene kravlet opp og dekket landet.
7 Men magikerne gjorde det samme med sine hemmelige kunster. De fikk froskene til å komme over Egypt.
8 Farao kalte Moses og Aron til seg og sa: «Gåi forbønn hos Herren, så han tar bort froskene fra meg og folket mitt! Da vil jeg la folket dra så de kan ofre til Herren.»
9 Moses sa til farao: «Du skal få æren av å bestemme hvor lenge jeg skal gå i forbønn for deg og tjenerne dine og folket ditt for å få fjernet froskene fra deg og dine hus. Bare i Nilen skal det bli frosker igjen.»
10 Han sa: «Til i morgen.» Da sa Moses: «Det skal bli som du har sagt. For du skal kjenne at ingen er som Herren vår Gud.
11 Froskene skal bli borte fra deg og husene dine og tjenerne dine og folket ditt, bare i Nilen skal froskene bli igjen.»
12 Så gikk Moses og Aron ut fra farao. Og Moses ropte til Herren på grunn av froskene som han hadde sendt mot farao.
13 Herren gjorde slik Moses hadde sagt, og froskene døde i husene , på gårdsplassene og ute på markene.
14 De ble kastet sammen i dynge etter dynge, og hele landet stinket.
15 Men da farao merket at stanken lettet, gjorde han hjertet sitt hardt og hørte ikke på dem, akkurat slik Herren hadde sagt.
16 Da sa Herren til Moses: «Si til Aron: Rekk ut staven din og slå i støvet på jorden, så skal det bli til lus i hele Egypt!»
17 Det gjorde de. Aron rakte ut hånden og slo med staven i støvet på jorden, og det kom lus på mennesker og dyr. Alt støvet på jorden ble til lus i hele Egypt.
18 Med de hemmelige kunstene sine prøvde magikerne også å få fram lus, men det greide de ikke. Luseneble værende på mennesker og dyr.
19 Da sa magikerne til farao: «Dette er Guds finger.» Men faraos hjerte var ubøyelig, og han hørte ikke på dem, akkurat slik Herren hadde sagt.
20 Da sa Herren til Moses: «Stå tidlig opp i morgen og tre fram for farao når han går ned til vannet, og si til ham: så sier Herren: La folket mitt dra, så de kan tjene meg!
21 For hvis du ikke lar folket mitt dra, sender jeg insektsvermer over deg og over tjenerne dine, over folket ditt og over husene dine. husene i Egypt og jorden de står på, skal bli fulle av insekter.
22 Men den dagen vil jeg skille ut Gosen, hvor folket mitt holder til. Der skal det ikke være insekter, for at du skal kjenne at jeg, Herren, er midt i landet.
23 Jeg vil sette skille mellom mitt folk og ditt folk. I morgen skal dette tegnet skje.»
24 Og Herren gjorde det slik. Det kom store insektsvermer inn i husene til farao og tjenerne hans. I hele Egypt var landet ødelagt av insektene.
25 Da kalte farao Moses og Aron til seg og sa: «Gå og bær fram offer for deres Gud her i landet!»
26 Moses svarte: «Det er ikke riktig å gjøre det slik. For det som vi ofrer til Herren vår Gud, er avskyelig for egypterne. Om vi like for øynene på dem ofret noe som de finner avskyelig, ville de ikke da steine oss?
27 Vi vil gåtre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, slik han sier til oss.»
28 Da sa farao: «Jeg lar dere dra så dere kan ofre til Herren deres Gud i ørkenen. Men dere må ikke dra for langt bort. gå i forbønn for meg!»
29 Moses svarte: «Någår jeg bort fra deg og går i forbønn hos Herren. I morgen skal insektsvermene være borte fra farao og tjenerne hans og folket hans. Men farao må ikke lure oss en gang til, men la folket dra, så de kan ofre til Herren.»
30 Så gikk Moses bort fra farao, og han gikk i forbønn hos Herren.
31 Og Herren gjorde slik Moses hadde sagt. Insektsvermene forsvant fra farao og tjenerne hans og folket hans, ikke en eneste ble igjen.
32 Men også denne gangen gjorde farao hjertet sitt hardt, og han lot ikke folket dra.
1 Herren sa til Moses: «gå til farao og si til ham: så sier Herren, hebreernes Gud: La folket mitt dra, så de kan tjene meg!
2 Men hvis du nekter å la dem dra og fortsetter å holde på dem,
3 skal Herrens hånd ramme buskapen din på marken med en forferdelig pest, både hestene, eslene, kamelene, storfeet og småfeet.
4 Herren skal skille mellom israelittenes buskap og egypternes buskap. Ikke noe av alt det som hører israelittene til, skal dø.»
5 Og Herren fastsatte en tid og sa: «I morgen skal Herren gjøre dette i landet.»
6 Dagen etter gjorde Herren dette, og hele buskapen til egypterne døde. Men av buskapen til israelittene døde ikke et eneste dyr.
7 Farao sendte bud, og se, ikke et eneste dyr var dødt av buskapen til israelittene. Men farao gjorde hjertet hardt, og han lot ikke folket dra.
8 Herren sa til Moses og Aron: «Fyll nevene med sot fra ovnen. Moses skal kaste det mot himmelen for øynene på farao,
9 og det skal bli til fint støv over hele Egypt. Det skal komme over mennesker og dyr og bli til verkebyller som slår ut i blemmer, overalt i Egypt.»
10 De tok sot fra ovnen og gikk fram for farao, og Moses kastet det mot himmelen, og det ble til verkebyller med blemmer som slo ut på mennesker og dyr.
11 Magikerne kunne ikke møte Moses på grunn av byllene. For det hadde kommet verkebyller på magikerne som på alle de andre egypterne.
12 Men Herren gjorde faraos hjerte ubøyelig, og han hørte ikke på dem, slik Herren hadde sagt til Moses.
13 Herren sa til Moses: «Stå tidlig opp i morgen og tre fram for farao og si til ham: så sier Herren, hebreernes Gud: La mitt folk dra, så de kan tjene meg!
14 For denne gangen vil jeg sende alle plagene mine mot deg selv og over tjenerne dine og folket ditt, så du kan kjenne at ingen er som jeg på hele jorden.
15 Jeg kunne allerede ha rakt ut hånden og slått deg og folket ditt med pest, så du var blitt utryddet fra jorden.
16 Men jeg har likevel holdt deg oppe for å vise deg min makt, og for at navnet mitt skal bli forkynt over hele jorden.
17 Fortsatt hindrer du folket mitt og lar det ikke dra.
18 Se, i morgen på denne tiden sender jeg et kraftig haglvær som det aldri har vært maken til i Egypt fra den dagen landet ble grunnlagt og til nå.
19 Men nå, send bud og sørg for å bringe buskapen din og alt det du har på marken, i sikkerhet! Alle mennesker og dyr som er ute på marken, og som ikke har rukket å komme i hus, skal dø når haglet faller over dem.»
20 De av faraos tjenere som fryktet Herrens ord, lot tjenerne sine og buskapen søke tilflukt innendørs.
21 Men de som ikke åpnet hjertet for Herrens ord, lot tjenerne og buskapen bli ute på marken.
22 Herren sa til Moses: «Rekk hånden opp mot himmelen, og det skal hagle i hele Egypt, over mennesker og dyr og over alt som vokser på marken i Egypt!»
23 Moses rakte staven opp mot himmelen, og Herren sendte torden og hagl, og ild fór ned mot jorden.Herren lot det hagle over Egypt.
24 Det kom hagl og flammende ild midt i haglet, et haglvær så kraftig som det ikke hadde vært i landet siden egypterne var blitt et folk.
25 I hele Egypt slo haglet ned alt som var ute på marken, fra mennesker til dyr. Haglet slo ned alt som vokste på marken, og det knuste hvert tre.
26 Bare i Gosen, hvor israelittene bodde, falt det ikke hagl.
27 Da sendte farao bud etter Moses og Aron og sa til dem: «Denne gangen har jeg syndet.Herren har retten på sin side; det er jeg og folket mitt som er skyldige.
28 Gå i forbønn hos Herren; det har vært mer enn nok av Guds torden og hagl!så vil jeg la dere dra, dere behøver ikke å være her lenger.»
29 Moses sa til ham: «Så snart jeg kommer ut av byen, vil jeg strekke hendene ut mot Herren. Tordenen skal holde opp, og haglet skal ikke falle mer. For du skal kjenne at jorden hører Herren til.
30 Men jeg vet at du og tjenerne dine ennå ikke frykter Herren Gud.»
31 Linet og bygget ble slått ned, for bygget sto med aks og linet i blomst.
32 Men hveten og spelten ble ikke slått ned, for de blir modne senere.
33 Moses gikk bort fra farao og ut av byen, og han strakte hendene ut mot Herren. Tordenen og haglet holdt opp, og regnet strømmet ikke ned på jorden mer.
34 Da farao så at regnet og haglet og tordenen hadde holdt opp, fortsatte han å synde. Han og tjenerne hans gjorde hjertet hardt.
35 Faraos hjerte var ubøyelig, og han lot ikke israelittene dra, slik Herren hadde sagt gjennom Moses.
1 Herren sa til Moses: «gå til farao! Det er jeg som har gjort hjertene harde, både i ham og i tjenerne hans, for at jeg skal gjøre disse tegnene blant dem,
2 og for at du skal fortelle barn og barnebarn hvordan jeg viste min makt i Egypt, og hvilke tegn jeg gjorde blant dem. Da skal dere kjenne at jeg er Herren.»
3 Moses og Aron gikk til farao og sa til ham: «Så sier Herren, hebreernes Gud: Hvor lenge vil du nekte åbøye deg for meg? La mitt folk dra, så de kan tjene meg!
4 For nekter du å la mitt folk dra, skal jeg i morgen sende gresshopper inn over landet ditt.
5 De skal dekke alt synlig land, så man ikke lenger kan se jorden. De skal ete opp den resten som er blitt igjen, det dere har igjen etter haglet, og de skal snauspise hvert tre som vokser på marken.
6 De skal fylle både dine hus og dine tjeneres hus og alle hus i Egypt. Noe slikt har verken fedrene eller forfedrene dine sett fra den dagen de kom til verden og til denne dag.» Så snudde han seg og gikk bort fra farao.
7 Da sa faraos tjenere til ham: «Hvor lenge skal denne mannen være en snare for oss? La mennene dra, slik at de kan tjene Herren sin Gud! Forstår du ennå ikke at Egypt går til grunne?»
8 Da ble Moses og Aron hentet tilbake til farao, og han sa til dem: «Gå og tjen Herren deres Gud! Men hvem er det egentlig som skal gå?»
9 «Vi skal gå både unge og gamle», svarte Moses. «Vi går med våre sønner og døtre, vårt småfe og storfe, for vi skal holde høytid for Herren.»
10 Men han sa til dem: «Herren skulle nok være med dere hvis jeg lot dere og småbarna deres dra! Der ser dere, dere har ondt i sinne.
11 Nei, slik blir det ikke! Mennene kan dra av sted og tjene Herren, for det ba dere om.» Dermed ble de jaget bort fra farao.
12 Da sa Herren til Moses: «Rekk hånden ut over Egypt, så skal gresshoppene komme over landet. De skal ete opp alt som vokser der, alt det som haglet lot være igjen.»
13 Moses rakte staven sin ut over Egypt, og Herren drev en østavind inn over landet hele den dagen og hele natten. Da det ble morgen, hadde østavinden ført med seg gresshoppene.
14 Gresshoppene kom inn over hele Egypt, og de slo seg ned overalt i landet. så mange gresshopper har det aldri før vært og kommer det aldri mer til å bli.
15 De dekket alt synlig land, så jorden ble helt svart. Og de åt opp alt som vokste i landet, og all frukten som var igjen på trærne etter haglværet. Det ble ikke noe grønt igjen, verken på trær eller planter, i hele Egypt.
16 Da sendte farao i all hast bud etter Moses og Aron. Han sa: «Jeg har syndet mot Herren deres Gud og mot dere.
17 Men tilgi meg nådenne ene gangen, og gå i forbønn for meg hos Herren deres Gud så han tar denne døden bort fra meg!»
18 Moses gikk så bort fra farao og gikk i forbønn hos Herren.
19 Da vendte Herren vinden, og den ble til en svært kraftig vestavind. Den førte gresshoppene bort og kastet dem i Sivsjøen. Det ble ikke en eneste gresshoppe igjen i Egypt.
20 Men Herren gjorde faraos hjerte ubøyelig, og han lot ikke israelittene dra.
21 Herren sa til Moses: «Rekk hånden opp mot himmelen, så skal det komme mørke over Egypt, et mørke så tett at en kan ta på det!»
22 Moses rakte hånden opp mot himmelen. Da ble det stummende mørkt i hele Egypt i tre dager.
23 I tre dager kunne ingen se hverandre og ingen reise seg fra plassen sin. Men der israelittene bodde, var det lyst.
24 Da sendte farao bud etter Moses og sa: «Gå og tjen Herren! Småfeet og storfeet må bli igjen, men barna kan gå med dere.»
25 Moses svarte: «Du skal selv gi oss slaktoffer og brennoffer så vi kan ofre til Herren vår Gud,
26 men buskapen vår skal også være med. Ikke en klov skal bli igjen. For det er buskapen vi må ta av når vi skal tjene Herren vår Gud. Og vi vet ikke hva vi skal tjene Herren med før vi kommer fram.»
27 Men Herren gjorde faraos hjerte ubøyelig, og han ville ikke la dem dra.
28 Farao sa til Moses: «Gå fra meg! Vokt deg så du ikke kommer for mitt ansikt mer! For den dagen du gjør det, skal du dø!»
29 Moses svarte: «Det er rett som du sier. Jeg skal aldri se ditt ansikt igjen.»
1 Herren sa til Moses: «Enda en plage skal jeg føre over farao og Egypt. Deretter skal han la dere dra herfra –og ikke bare la dere dra, han skal jage dere ut herfra.
2 Si så folket hører det at hver mann og hver kvinne skal be naboen sin om gjenstander av sølv og gull.»
3 Og Herren lot egypterne se med velvilje på folket. Moses ble også ansett som en meget stor mann i Egypt, både av faraos tjenere og av folket.
4 Moses sa: «Så sier Herren: Ved midnattstid vil jeg gå gjennom Egypt.
5 Da skal alle førstefødte i Egypt dø, fra den førstefødte hos farao som sitter på sin trone, til den førstefødte hos slavekvinnen som står bak kvernen, og alle førstefødte dyr i buskapen.
6 I hele Egypt skal det lyde et skrik så høyt at det aldri har vært maken til det før og heller ikke skal bli det siden.
7 Men ikke en hund skal knurre mot noen av israelittene, verken mot mennesker eller dyr. Slik skal dere forstå at Herren setter et skille mellom egypterne og israelittene.
8 Da skal alle disse mennene dine komme ned til meg og bøye seg for meg og si: Dra ut, du og hele folket som følger deg! Og så skal jeg dra ut.» Dermed gikk han bort fra farao i brennende sinne.
9 Herren sa til Moses: «Farao kommer ikke til høre på dere. Så kan jeg få gjort mange underi Egypt.»
10 Moses og Aron gjorde alle disse undrene for farao. Men Herren gjorde faraos hjerte ubøyelig, og han lot ikke israelittene dra ut av landet.
1 Herren sa til Moses og Aron i Egypt:
2 Denne måneden skal være nyttårs måneden deres. Den skal være den første måneden i året.
3 Si til hele Israels menighet: på den tiende dagen i denne måneden skal hver hus farta et lam, ett til hver husstand.
4 Men hvis husstanden er for liten til å spise opp et lam, skal husfaren og den nærmeste naboen ta ett sammen, alt etter hvor mange de er. Dere skal ikke regne flere på hvert lam enn at alle blir mette.
5 Lammet må være et årsgammelt værlam uten feil. Dere kan ta enten et lam eller et kje.
6 Dere skal ta vare på det til den fjortende dagen i denne måneden. Og i skumringen skal hele forsamlingen av Israels menighet slakte det.
7 Så skal de ta noe av blodet og stryke det på de to dør stolpene og på bjelken over døren i de husene hvor de spiser det.
8 Kjøttet skal de spise samme natt. Det skal være stekt over ilden, og de skal spise det med usyret brød og bitreurter.
9 Dere må ikke spise det rått eller kokt i vann. Nei, det skal være stekt over ilden med hode, føtter og innvoller.
10 Dere må ikke la noe bli igjen til morgenen etter. Er det noe igjen om morgenen, skal dere brenne det opp.
11 Slik skal dere spise det: Med kjortelen bundet opp om livet, sko på føttene og stav i hånden. Spis det i all hast! Det er påske for Herren.
12 Denne natten skal jeg gå gjennom Egypt og slå i hjel alle førstefødte i landet, både mennesker og dyr, og jeg skal holde dom over alle gudene i Egypt. Jeg er Herren.
13 Men blodet skal være det merket som viser hvilke hus dere er i. Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Ingen ødeleggende plage skal ramme dere når jeg slår Egypt.
14 Siden skal denne dagen være en minnedag for dere. Dere skal feire den som en høytid for Herren, dere skal feire i slekt etter slekt. Det skal være en evig ordning.
15 I sju dager skal dere spise usyret brød. Allerede den første dagen skal dere fjerne all surdeig fra husene deres. Hver den som spiser noe som er syret, fra den første til den sjuendedagen, skal støtes ut fra Israel.
16 Den første dagen skal dere holde en hellig samling, den sjuendedagen skal dere også holde en hellig samling. Disse dagene skal dere ikke gjøre noe arbeid. Bare den maten som hver av dere trenger, skal dere lage til.
17 Dere skal holde deusyrede brøds høytid, for på denne dagen førte jeg hærene deres ut av Egypt. Derfor skal dere feire denne dagen i slekt etter slekt. Det skal være en evig ordning.
18 Fra kvelden den fjortende dagen i den første måneden til kvelden den tjueførste dagen i samme må ned skal dere spise usyret brød.
19 I sju dager må det ikke finnes surdeig i husene deres. Hver den som spiser noe som er syret, skal støtes ut av Israels menighet, enten han er innflytter eller født i landet.
20 Dere må ikke spise noe som er syret. Hvor dere enn bor, skal dere spise usyret brød.
21 Da kalte Moses sammen alle de eldste i Israel og sa til dem: «Gå og hent småfe til familiene deres og slakt påske lammet!
22 Så skal dere ta en isopkvast, dyppe den i blodet i skålen og stryke noe av blodet fra skålen på bjelken over døren og på de to dørstolpene. Ingen av dere må gå ut gjennom døren til huset sitt før om morgenen.
23 For Herren skal dra gjennom landet for å slå egypterne. Og når han ser blodet på bjelken og de to dørstolpene, skal han gå forbi døren og ikke la ødeleggeren slippe inn i huset for å slådere.
24 Dette skal dere holde, og det skal være en evig ordning for deg og dine etterkommere.
25 Når dere så kommer inn i det landet Herren har lovet å gi dere, skal dere holde denne skikken ved lag.
26 Og når barna deres spør: Hva er dette for en skikk?
27 skal dere svare: Det er påske offer for Herren fordi han gikk forbi israelittenes hus i Egypt da han slo egypterne, men sparte husene våre.» Da bøyde folket seg til jorden og tilba.
28 Så gikk israelittene bort og gjorde dette. Det Herren hadde gitt Moses og Aron på bud om, det gjorde de.
29 Midt på natten slo Herren i hjel alle førstefødte i Egypt, fra den førstefødte hos farao, som satt på sin trone, til den førstefødte hos fangen i fengselet, og alle de førstefødte dyr i buskapen.
30 Den natten sto farao opp, han og alle tjenerne hans og alle egypterne. Det lød et høyt skrik i Egypt, for det fantes ikke et eneste hus uten noen døde.
31 Mens det ennå var natt, sendte han bud etter Moses og Aron og sa: «Bryt opp og dra bort fra folket mitt, både dere og israelittene! Gå av sted og tjen Herren slik dere ba om!
32 Ta også med dere småfeet og storfeet deres, som dere har sagt, og dra bort! Be så om velsignelse for meg også!»
33 Egypterne presset på folket for å få dem ut av landet så fort som mulig. «Ellers dør vi alle sammen», sa de.
34 Da tok folket deigen sin, som ennå ikke var hevet. De bandt kappene sine om bakstetrauene og bar dem på skuldrene.
35 Israelittene gjorde som Moses hadde sagt. De ba egypterne om gjenstander av sølv og gull og om klær.
36 Og Herren lot egypterne få godvilje for folket så de ga dem det de ba om. Slik utnyttet de egypterne.
37 Så brøt israelittene opp fra Ramses og dro til Sukkot. De var omkring 600 000 mann til fots, foruten kvinner og barn.
38 Mange slags mennesker fulgte med dem, i tillegg til en stor flokk av småfe og storfe.
39 Av deigen de hadde med seg fra Egypt, bakte deusyrede kaker, som ikke var hevet. For de ble jaget ut av Egypt og kunne ikke vente lenger. Derfor hadde de heller ikke rukket å få med seg mat til reisen.
40 Israelittene hadde da bodd i Egypt i 430 år.
41 På dagen da de 430 årene var til ende, dro alle Herrens hærer ut av Egypt.
42 Det var en våkenatt for Herren da han førte dem ut av Egypt. Denne natten tilhører Herren. Denne natten skal alle israelitter våke i slekt etter slekt.
43 Herren sa til Moses og Aron: «Dette er forskriften om påske lammet: Ingen fremmed skal spise av det.
44 Men hver slave som er kjøpt for penger, og som du har latt omskjære, kan spise av det.
45 Ingen fremmed som bor eller arbeider hos deg, kan spise av det.
46 Lammet skal spises i ett og samme hus. Kjøttet må ikke tas ut av huset, og beina må ikke brytes på lammet.
47 Slik skal hele Israels menighet gjøre.
48 Om innflytteren som bor hos deg, vil holde påske for Herren, skal alle menn hos ham omskjæres. Da kan han være med og holde høytid. Han skal være som en som er født i landet. Men ingen uomskåret kan spise av det.
49 En og samme lov skal gjelde for den som er født i landet, og for innflytteren som bor hos dere.»
50 Dette gjorde alle israelittene. De gjorde alt som Herren hadde gitt Moses og Aron på bud om.
51 Den samme dagen førte Herren israelittene ut av Egypt, hærskare for hærskare.
1 Herren sa til Moses:
2 «Alle førstefødte skal du hellige til meg. Alt førstefødt hos israelittene, det som åpner morslivet, skal tilhøre meg, enten det er mennesker eller dyr.»
3 Moses sa til folket: Husk den dagen da dere dro ut av Egypt, ut av slavehuset. For med sterk hånd førte Herren dere ut derfra. Da skal dere ikke spise noe syret.
4 I dag drar dere ut, i måneden abib.
5 Med ed lovet Herren fedrene dine å gi deg et land som flyter av melk og honning. Når så Herren fører deg inn i landet til kanaaneerne og hetittene, amorittene, hevittene og jebusittene, da skal du i denne måneden feire denne høytiden slik:
6 I sju dager skal du spise usyret brød, og den sjuendedagen skal det være høytid for Herren.
7 Alle de sju dagene skal du spise usyret brød. Det må ikke finnes noe som er syret hos deg, i hele landet må det ikke finnes noen surdeig.
8 Den dagen skal du fortelle sønnen din: «Dette er til minne om det Herren gjorde for meg da jeg dro ut av Egypt.»
9 Du skal ha dette som et tegn på hånden og et minnetegn på pannen, så Herrens lov kan være på leppene dine. For med sterk hånd førte Herren deg ut av Egypt.
10 Denne forskriften skal du holde til fastsatt tid, år etter år.
11 Når Herren har ført deg inn i Kanaan, slik han lovet deg og fedrene dine, og gir deg landet,
12 da skal du bære fram for Herren alt det som åpner morslivet. Alt det første som fødes i buskapen din, og som er av hankjønn, hører Herren til.
13 Alt som åpner morslivet hos eslene, skal du løse ut med et lam. Løser du det ikke ut, skal du brekke nakken på det. Hvert førstefødt guttebarn skal du løse ut.
14 Og når sønnen din siden spør deg hva dette betyr, skal du svare: «Med sterk hånd førte Herren oss ut av Egypt, ut av slavehuset.
15 Da farao gjorde seg hard og ikke ville la oss dra, slo Herren i hjel alle førstefødte i Egypt, av både mennesker og dyr. Derfor ofrer jeg til Herren alt av hankjønn som åpner morslivet, men hver førstefødt sønn løser jeg ut.
16 Det skal være et tegn på hånden din og et merke på pannen din. For med sterk hånd førte Herren oss ut av Egypt.»
17 Da farao lot folket dra, ledet Gud dem ikke gjennom filisternes land, selv om den veien var den korteste. For Gud tenkte at folket kunne komme til å angre seg og vende tilbake til Egypt hvis de opplevde krig.
18 Derfor lot Gud dem gåen omvei gjennom ørkenen mot Sivsjøen. Så dro israelittene opp fra Egypt, fullt rustet.
19 Moses tok med seg knoklene etter Josef. For Josef hadde tatt en ed av israelittene og sagt: «Når Gud tar seg av dere, da skal dere ta med dere knoklene mine herfra.»
20 De brøt opp fra Sukkotog slo leir i Etam, i utkanten av ørkenen.
21 Og Herren gikk foran dem, om dagen i en sky søyle for å vise dem veien, om natten i en ildsøyle for å lyse for dem. Slik kunne de gå videre både dag og natt.
22 Sky søylen vek ikke fra folket om dagen og ildsøylen ikke om natten.
1 Herren sa til Moses:
2 «Si til israelittene at de skal snu om og slå leir foran Pi-Hahirot, mellom Migdol og havet! Foran Baal-Safon, midt imot byen, skal dere slå leir ved havet.
3 Så kommer farao til å si at israelittene har gått seg vill i landet, og at ørkenen har stengt dem inne.
4 Jeg vil gjøre faraos hjerte ubøyelig, så han setter etter dem. Da skal jeg vise min herlighet på farao og hele hans hær. Og egypterne skal kjenne at jeg er Herren.» Dette gjorde israelittene.
5 Da egypterkongen fikk melding om at folket hadde flyktet, kom han og tjenerne hans på andre tanker om folket. «Hva er det vi har gjort?» sa de. «Vi lot israelittene dra fra slavearbeidet hos oss!»
6 Så spente han for vognen sin og tok hæren med seg.
7 Han tok 600 av de beste vognene og hva som ellers fantes av vogner i Egypt, og offiserer til hver av dem.
8 For Herren gjorde hjertet til farao, kongen i Egypt, ubøyelig, så han satte etter israelittene. Men israelittene dro ut med løftet hånd.
9 Egypterne satte etter dem med alle vognene, hestene og rytterne, hele faraos hær. De nådde dem igjen ved Pi-Hahirot, der de lå i leir ved havet, foran Baal-Safon.
10 Da farao nærmet seg, så israelittene opp og fikk øye på egypterne som kom etter dem. De ble grepet av stor frykt og ropte til Herren.
11 De sa til Moses: «Fantes det ikke graver nok i Egypt siden du har ført oss ut i ørkenen for å dø? Hvorfor har du gjort dette mot oss? Hvorfor førte du oss ut av Egypt?
12 Var det ikke det vi sa til deg i Egypt: La oss få være i fred, vi vil arbeide for egypterne! Det er bedre for oss å arbeide for dem enn å dø i ørkenen.»
13 Da sa Moses til folket: «Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at Herren frelser dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri se dem mer.
14 Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.»
15 Herren sa til Moses: «Hvorfor roper du til meg? Si til israelittene at de skal dra videre!
16 Du skal løfte staven din og rekke hånden ut over havet og kløve det, så israelittene kan gå tørrskodd tvers i gjennom havet.
17 Se, jeg gjør egypterne harde, så de setter etter dem. Jeg skal vise min herlighet på farao og hele hans hær, på vognene og rytterne hans.
18 Egypterne skal kjenne at jeg er Herren når jeg viser min herlighet på farao og vognene og rytterne hans.»
19 Guds engel, som hadde gått foran Israels leir, byttet nå plass og gikk etter folket. Sky søylen som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem,
20 så den kom mellom egypternes leir og israelittenes leir. Og skyen kom med mørke, men den lyste likevel opp natten, så de ikke kom inn på hverandre hele natten.
21 Da rakte Moses hånden ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten, så havet ble til tørt land. Vannet ble kløvd,
22 og israelittene gikk tørrskodd tvers i gjennom havet. Vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem.
23 Egypterne satte etter dem med alle faraos hester, vogner og ryttere og fulgte etter dem midt ut i havet.
24 Men ved morgenvakten så Herren ned på egypternes leir fra ildsøylen og sky søylen, og han skapte forvirring blant dem.
25 Han låste hjulene på vognene deres så det var tungt for dem å komme seg fram. Da sa egypterne: «La oss flykte fra israelittene! For Herren kjemper for dem mot egypterne.»
26 Da sa Herren til Moses: «Rekk hånden ut over havet, så skal vannet vende tilbake over egypterne, over vognene og rytterne deres!»
27 Så rakte Moses hånden ut over havet, og ved morgengry vendte vannet tilbake. Egypterne flyktet rett imot det, og Herren styrtet dem midt ut i havet.
28 Vannet vendte tilbake og skylte over alle vognene og rytterne i faraos hær, som hadde fulgt etter israelittene ut i havet. Ikke én mann overlevde.
29 Men israelittene gikk tørrskodd gjennom havet mens vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem.
30 Den dagen frelste Herren Israel fra egypternes hånd. Israelittene så at egypterne lådøde på stranden.
31 Da de så det storverk Herren hadde gjort mot egypterne, fryktet folket Herren, og de trodde på Herren og på Moses, hans tjener.
1 Da sang Moses og israelittene denne sangen for Herren: Jeg vil synge for Herren, for han er høyt opphøyd; hest og rytter kastet han i havet.
2 Herren er min kraft og min styrke, han er blitt min frelse. Han er min Gud, ham vil jeg prise, min fars Gud, ham vil jeg opphøye.
3 Herren er en kriger, Herren er hans navn.
4 Faraos vogner og hele hans hær kastet han i havet, dyktige krigere drukneti Sivsjøen.
5 Havdypene skjulte dem, de sank som stein i dypet.
6 Herre, din høyre hånd er herlig i makt, din høyre hånd knuser fiender, Herre.
7 I din velde slår du ned dem som reiser seg mot deg. Du slipper din harme løs, den fortærer dem som strå.
8 Ved et pust fra din nese tårnet vannet seg opp. Strømmene sto som en voll, dypene stivnet i havets hjerte.
9 Fienden sa: «Jeg følger etter og tar dem igjen, deler bytte og stiller all min lyst. Jeg drar sverdet ogutrydder dem med min hånd.»
10 Du lot din pust blåse, og havet skjulte dem. De sank som bly i det veldige vannet.
11 Hvem er som du blant gudene, Herre? Hvem er som du, herlig og hellig, skremmende i storverk, underfull i gjerning?
12 Du rakte ut din høyre hånd, og jorden slukte dem.
13 I kjærlighet førte du det folket som du fridde ut. Du ledet dem med din kraft til din hellige bolig.
14 Folkene hørte det og skalv, angst grep dem som bor i Filisterland.
15 Da ble Edoms høvdinger forferdet, Moabs mektige skalv, motet sviktet alle som bor i Kanaan.
16 Angst og redsel kommer over dem, ved din veldige arm blir de som forsteinet, mens ditt folk drar forbi, Herre, mens folket som du har vunnet, drar forbi.
17 Du skal føre dem inn og plante dem på fjellet som er din eiendom, på stedet du har gjort til din bolig, Herre, helligdommen som dine hender har grunnlagt, Herre.
18 Herren er konge til evig tid.
19 Da faraos hester med vogner og ryttere gikk ut i havet, lot Herren vannet vende tilbake over dem. Men israelittene gikk tørrskodd gjennom havet.
20 Så tok Arons søster Mirjam, som var profet, en tromme i hånden, og alle kvinnene fulgteetter henne, slo på tromme og danset.
21 Mirjam sang i vekselsang med dem: «Syng for Herren, for han er høyt opphøyd, hest og rytter kastet han i havet!»
22 Moses lot Israel bryte opp fra Sivsjøen, og de kom til ørkenen Sjur. De gikk tre dager i ørkenen uten å finne vann.
23 Så kom de til Mara, men de kunne ikke drikke vannet i Mara fordi det var bittert. Derfor ble stedet kalt Mara.
24 Folket klaget til Moses og sa: «Hva skal vi drikke?»
25 Da ropte han til Herren, og Herren viste ham et tre. Det kastet han i vannet, og vannet ble friskt. I Mara fastsatte han lov og rett for folket, og der satte han dem på prøve.
26 Han sa: «Hvis du fullt og helt adlyder Herren din Guds røst og gjør det som er rett i hans øyne, lytter til hans bud og holder alle hans forskrifter, da skal jeg ikke legge på deg alle de sykdommene jeg la på egypterne. For jeg, Herren, er den som helbreder deg.»
27 Siden kom de til Elim. Der var det tolv vannkilder og sytti daddelpalmer. Og de slo leir der ved vannet.
1 De brøt opp fra Elim, og hele Israels menighet kom til Sin-ørkenen, som ligger mellom Elim og Sinai. Det var den femtende dagen i den andre måneden etter at de hadde dratt ut av Egypt.
2 Hele menigheten klaget til Moses og Aron i ørkenen
3 og sa: «Om vi bare hadde fått dø for Herrens hånd i Egypt da vi satt omkring kjøttgrytene og spiste oss mette! Men nå har dere ført oss ut i denne ørkenen for at alle vi som er samlet her, skal dø av sult.»
4 Da sa Herren til Moses: «Se, jeg vil la det regne brød ned til dere fra himmelen. Hver dag skal folket gå ut og sanke en dagsrasjon. Slik vil jeg sette dem på prøve og se om de følger min lov eller ikke.
5 Når de på den sjette dagen tilbereder det de har hentet, skal det være dobbelt så mye som det de ellers sanker hver dag.»
6 Så sa Moses og Aron til alle israelittene: «I kveld skal dere forstå at det var Herren som førte dere ut av Egypt.
7 Og i morgen tidlig skal dere se Herrens herlighet, for han har hørt hvordan dere klager til ham. Men hvem er vel vi, siden dere klager til oss?»
8 Moses fortsatte: «I kveld skal Herren gi dere kjøtt å spise, og i morgen brød å mette dere med. For Herren har hørt hvordan dere har klaget til ham. Men hvem er vi? Det er ikke over oss dere klager, men over Herren.»
9 Moses sa til Aron: «Si til hele Israels menighet: Kom fram for Herren, for han har hørt klagene deres!»
10 Mens Aron talte til Israels menighet, vendte de seg mot ørkenen. Og se, Herrens herlighet viste seg i skyen.
11 Da talte Herren til Moses:
12 «Jeg har hørt hvordan israelittene klager. Si til dem: I skumringen skal dere få kjøtt å spise, og i morgen tidlig skal dere få mette dere med brød. Dere skal kjenne at jeg er Herren deres Gud.»
13 Da det ble kveld, kom det vaktler og dekket leiren, og om morgenen lå det et lag med dugg rundt leiren.
14 Da duggen forsvant, var ørkenen dekket av et fint, kornet lag. Det var som fint rim på jorden.
15 Da israelittene så det, sa de til hverandre: «Hva er det?» For de visste ikke hva det var. Og Moses sa til dem: «Det er det brødet Herren har gitt dere å spise.
16 Dette er det på budet Herren har gitt: Sank av dette så mye som dere kan spise, en omer per hode. Dere skal hente til dem som bor i teltet, etter hvor mange dere er.»
17 Det gjorde israelittene. Noen sanket mye, andre lite.
18 Da de målte det i forhold til en omer, hadde den som hadde sanket mye, ikke noe til overs. Og den som hadde sanket lite, manglet ingenting. Alle hadde sanket så mye mat som de trengte.
19 Moses sa til dem: «Ingen må la det bli noe igjen av det til neste morgen.»
20 Men de hørte ikke på Moses. Noen av dem lot noe bli igjen til neste morgen. Da gikk det mark i det, og det stinket. Og Moses ble sint på dem.
21 Hver morgen sanket hver enkelt så mye mat som han trengte. Når solen begynte å varme, smeltet det.
22 Den sjette dagen sanket de dobbelt så mye brød, to omer til hver. Og alle lederne i menigheten kom og fortalte det til Moses.
23 Da sa han til dem: «Dette er det Herren har sagt. I morgen er det sabbats hvile, en hellig sabbat for Herren. Bak nådet som skal bakes, og kok det som skal kokes! Men alt det som blir til overs, skal dere legge bort til i morgen.»
24 Så la de det bort til om morgenen, slik Moses hadde på lagt dem. Da stinket det ikke, og det var ikke mark i det.
25 Moses sa: «Spis det i dag, for i dag er det sabbat for Herren. I dag finner dere ikke noe på marken.
26 Seks dager skal dere sanke det. Men den sjuendedagen er det sabbat. Da er det ikke noe der.»
27 Likevel var det noen som gikk ut for å sanke den sjuendedagen. Men de fant ingenting.
28 Da sa Herren til Moses: «Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og lover?
29 Legg merke til at Herren har gitt dere sabbaten! Derfor gir han dere på den sjette dagen mat for to dager. Bli hvor dere er! Ingen må forlate området sitt den sjuendedagen.»
30 Så holdt folket seg i ro den sjuendedagen.
31 Israelittene kalte det manna. Det lignet koriander frø. Det var hvitt og smakte som tynne kaker bakt i honning.
32 Moses sa: «Dette er det på budet Herren har gitt dere: Fyll en omer med manna og oppbevar den for etterkommerne deres, så de kan få se det brødet jeg ga dere å spise i ørkenen da jeg førte dere ut av Egypt.»
33 Og Moses sa til Aron: «Ta en krukke, fyll en omer manna i den og sett den ned for Herrens ansikt! Den skal oppbevares for etterkommerne deres.»
34 Aron gjorde som Herren hadde på lagt Moses. Han satte krukken foran vitnesbyrdet. Der skulle den oppbevares.
35 Israelittene spiste manna i førti år, til de kom til bebodd land. De spiste manna helt til de kom til grensen mot Kanaan. –
36 En omer er en tiendedel av en efa.
1 På Herrens befaling brøt hele Israels menighet opp fra Sin-ørkenen og dro videre fra sted til sted. De slo leir i Refidim, men der fantes det ikke vann så folket kunne få drikke.
2 Folket trettet med Moses og sa: «Gi oss vann så vi får drikke!» Moses svarte: «Hvorfor tretter dere med meg? Hvorfor setter dere Herren på prøve?»
3 Men folket tørstet etter vann. De klaget til Moses og sa: «Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt? Vil du at vi og barna våre og buskapen vår skal dø av tørst?»
4 Da ropte Moses til Herren og sa: «Hva skal jeg gjøre med dette folket? Snart steiner de meg!»
5 Herren sa til Moses: «Ta med deg noen av Israels eldste og gå fram foran folket. Og staven som du slo på Nilen med, skal du ta med deg når du går.
6 Se, jeg skal stå foran deg på klippen ved Horeb. Når du slår på klippen, skal det komme vann ut av den, så folket får drikke.» Moses gjorde som Herren sa, for øynene på Israels eldste.
7 Han kalte stedet Massa og Meriba. For der trettet israelittene, og der satte de Herren på prøve da de sa: «Er Herren iblant oss eller ikke?»
8 Amalekittene kom og gikk til kamp mot israelittene i Refidim.
9 Da sa Moses til Josva: «Velg ut noen menn for oss, dra av sted og kjemp mot amalekittene! I morgen skal jeg stå på toppen av høyden med Guds stav i hånden.»
10 Josva gjorde som Moses sa, og kjempet mot amalekittene, mens Moses, Aron og Hur gikk opp på toppen av høyden.
11 Da gikk det slik til at så lenge Moses holdt hånden oppe, hadde israelittene overtaket. Men så snart han lot hånden synke, fikk amalekittene overtaket.
12 Men da Moses ble trett i hendene, fant de en stein og plasserte denunderham. Han satte seg på den, og Aron og Hur støttet hendene hans, en på hver side. Da var hendene hans støe helt til solen gikk ned.
13 Josva slo ned amalekittene og deres hær med sverd.
14 Siden sa Herren til Moses: «Skriv dette ned i en bokrull som et minne, og les det opp for Josva. For jeg vil fullstendigutslette minnet om amalekittene under himmelen.»
15 Da bygde Moses et alter og kalte det «Herren er mitt banner» .
16 Han sa: «En hånd på Herrens banner!Herren skal kjempe mot amalekittene fra slekt til slekt.»
1 Jetro, presten i Midjan, svigerfar til Moses, fikk høre om alt det Gud hadde gjort for Moses og for sitt folk Israel –at Herren hadde ført Israel ut av Egypt.
2 Da tok Jetro, svigerfar til Moses, med seg Sippora, hans kone, som Moses hadde sendt hjem,
3 og hennes to sønner. Den ene het Gersjom, for Moses hadde sagt: «Jeg er blitt innflytter i fremmed land.»
4 Den andre het Elieser, for: «Min fars Gud kom meg til hjelp og berget meg fra faraos sverd.»
5 Nåkom Jetro, svigerfaren, til Moses med sønnene og kona hans, i ørkenen hvor han hadde slått leir ved Guds fjell.
6 Han lot melde til Moses: «Jeg, din svigerfar Jetro, kommer til deg med din kone og de to sønnene hennes.»
7 Da gikk Moses ut og møtte svigerfaren. Han bøyde seg ned for ham og kysset ham. De hilste på hverandre og gikk så inn i teltet.
8 Moses fortalte svigerfaren om alt det Herren hadde gjort med farao og egypterne for Israels skyld, om alt slitet og strevet de hadde hatt på veien, og hvordan Herren hadde reddet dem.
9 Jetro gledet seg over alt det gode som Herren hadde gjort mot Israel, at han hadde reddet dem fra egypternes hånd.
10 Jetro sa: «Velsignet er Herren som har reddet dere fra egypterne og fra farao, og som har reddet folket fraundertrykkelsen i Egypt.
11 For egypterne handlet i overmot mot dem, men nå vet jeg at Herren er større enn alle guder.»
12 Jetro, svigerfar til Moses, bar fram brennoffer og slaktoffer for Gud. Og Aron og alle Israels eldste kom og spiste med ham for Guds ansikt.
13 Dagen etter satt Moses og skiftet rett blant folket. De sto omkring ham fra morgen til kveld.
14 Da svigerfaren så alt det han hadde å gjøre for dem, sa han: «Hva er det du på tar deg for folket? Hvorfor sitter du alene og dømmer mens hele folket står omkring deg fra morgen til kveld?»
15 Moses svarte svigerfaren: «Folket kommer til meg for å spørre Gud om råd.
16 Når de har en sak, kommer de til meg, og jeg skifter rett mellom dem. Jeg gjør dem kjent med Guds forskrifter og lover.»
17 Da sa svigerfaren til ham: «Det er ikke bra, det du gjør.
18 Både du og folket som er hos deg, vil bli heltutslitt. Dette er altfor tungt for deg. Du kan ikke gjøre det alene.
19 Hør nå på meg! Jeg vil gi deg et råd, og Gud skal være med deg. Du skal tre fram for Gud på vegne av folket og legge sakene deres fram for ham.
20 Du skal forklare dem forskriftene og lovene og gjøre dem kjent med den veien de skal gå, og de gjerningene de skal gjøre!
21 Men du skal se deg ut dyktige menn av hele folket, menn som frykter Gud, er på litelige og haterurettvinning. Du skal sette dem til å være førere over tusen, hundre, femti og ti.
22 De skal skifte rett blant folket til enhver tid. Hver stor sak skal de komme til deg med, men hver liten sak skal de dømme selv. Slik skal du lette byrden for deg og la dem bære den sammen med deg.
23 Hvis du gjør slik og dette er Guds vilje, kan du holde ut, og da kan alt folket her vende hjem i fred.»
24 Moses hørte på svigerfaren og gjorde alt det han sa.
25 Han valgte ut dyktige menn av hele Israel og satte dem til overhoder for folket. Noen skulle være førere for tusen, andre for hundre, femti og ti.
26 Og de skiftet rett blant folket til enhver tid. Hver vanskelig sak kom de til Moses med, og hver liten sak dømte de selv.
27 Så lot Moses svigerfaren dra, og han gikk hjem til sitt land.
1 Israelittene kom til Sinai-ørkenen i den tredje måneden etter at de hadde dratt ut av Egypt, på nymånedagen.
2 De brøt opp fra Refidim og kom til Sinai-ørkenen. Israelittene slo leir der i ørkenen, de slo leir foran fjellet.
3 Moses gikk opp til Gud. Da ropte Herren til ham fra fjellet: «Dette skal du si til Jakobs hus og fortelle til israelittene:
4 Dere har sett hva jeg gjorde med egypterne, og hvordan jeg løftet dere på ørnevinger og bar dere hit til meg.
5 Hvis dere adlyder min røst og holder min pakt, skal dere være min dyrebare eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min.
6 Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg. Dette er de ordene du skal si til israelittene.»
7 Da Moses kom tilbake, kalte han sammen folkets eldste og la fram for dem alle de ordene som Herren hadde på lagt ham.
8 Og hele folket svarte i kor: «Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre.» Dette svaret bar Moses tilbake til Herren.
9 Da sa Herren til Moses: «Se, jeg kommer til deg i en tett sky, så folket kan høre når jeg snakker med deg. Da vil de stole på deg for alltid.» Moses fortalte Herren hva folket hadde sagt.
10 Herren sa til Moses: «gå til folket. Du skal hellige dem i dag og i morgen, og de skal vaske klærne sine.
11 Den tredje dagen skal de holde seg klare, for på den dagen skal Herren stige ned på Sinai-fjellet for øynene på hele folket.
12 Du skal trekke opp en grense foran folket og si: Vokt dere for å gå opp på fjellet eller røre ved foten av det! Hver den som rører ved fjellet, skal dø.
13 Ingen hånd må røre ham. Han skal steines eller skytes. Enten det er et dyr eller et menneske, skal det ikke få leve. Når det lyder et langt hornstøt, kan de gå opp på fjellet.»
14 Så gikk Moses ned fra fjellet til folket. Han helliget dem, og de vasket klærne sine.
15 Han sa til folket: «Hold dere klare den tredje dagen! Kom ikke nær noen kvinne!»
16 Da det ble morgen den tredje dagen, tok det til å tordne og lyne. En tung sky la seg over fjellet, og det gjallet høyt fra bukkehorn. Alt folket i leiren skalv av redsel.
17 Men Moses førte folket ut av leiren for å møte Gud, og de stilte seg ved foten av fjellet.
18 Hele Sinai-fjellet sto i røyk fordi Herren hadde steget ned på det i ild. Røyken steg opp som røyken av en smelteovn, og hele fjellet skalv.
19 Lyden av bukkehorn ble sterkere og sterkere. Moses snakket, og Gud svarte ham med høy røst.
20 Da steg Herren ned på toppen av Sinai-fjellet.Herren kalte Moses opp til toppen av fjellet, og Moses gikk opp.
21 Herren sa til ham: «Gå ned og advar folket, så de ikke trenger seg fram til Herren for å se! For da kommer mange av dem til å falle.
22 Selv prestene, som ellers får tre fram for Herren, må hellige seg, for at Herren ikke skal bryte inn blant dem.»
23 Da sa Moses til Herren: «Folket kan ikke gå opp på Sinai-fjellet, for du har selv advart oss og sagt: Trekk opp en grense rundt fjellet og lys det hellig!»
24 Herren sa til ham: «Gå ned, og kom så opp igjen sammen med Aron! Men prestene og folket må ikke trenge seg fram for å gå opp til Herren, for da bryter han inn blant dem.»
25 Da gikk Moses ned til folket og sa det til dem.
1 Gud talte alle disse ordene:
2 Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.
3 Du skal ikke ha andre guder enn meg.
4 Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden.
5 Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg,
6 men viser trofast kjærlighet i tusen slektsledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.
7 Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren frikjenner ikke den som misbruker hans navn.
8 Husk sabbatsdagen og hold den hellig.
9 Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning,
10 men den sjuendedagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken slaven eller slavekvinnen din, verken buskapen din eller innflytteren som bor i byene dine.
11 For på seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem; men den sjuendedagen hvilte han. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.
12 Du skal hedre din far og din mor, så du kan leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg.
13 Du skal ikke slå i hjel.
14 Du skal ikke bryte ekteskapet.
15 Du skal ikke stjele.
16 Du skal ikke vitne falskt mot din neste.
17 Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans, oksen eller eselet hans eller noe annet som hører din neste til.
18 Hele folket var vitne til tordenbrakene og lynglimtene, lyden av bukkehorn og røyken fra fjellet. Folket så det og skalv og ble stående langt borte.
19 De sa til Moses: «Tal med oss du, så skal vi høre! Men la ikke Gud tale med oss, for da kommer vi til å dø.»
20 Da sa Moses til folket: «Vær ikke redde! Gud er kommet for å sette dere på prøve, og for at dere skal frykte ham så dere ikke synder.»
21 Så ble folket stående langt borte, mens Moses nærmet seg den tette skodden hvor Gud var.
22 Herren sa til Moses: Dette skal du si til israelittene: Dere har selv sett at jeg har talt med dere fra himmelen.
23 Dere skal ikke lage dere noen gud ved siden av meg. Guder av sølv eller gull skal dere ikke lage dere.
24 Et alter av jord skal du lage for meg. På det skal du ofre dine brennoffer og freds offer, ditt småfe og storfe. Overalt hvor jeg lar navnet mitt nevnes, skal jeg komme til deg og velsigne deg.
25 Men om du lager et steinalter for meg, skal du ikke bygge det av til hugget stein. For bruker du meisel på steinene, vanhelliger du dem.
26 Du skal ikke gå opp til mitt alter på trapper, for at din nakenhet ikke skal blottes foran det.
1 Dette er de lovene du skal legge fram for israelittene:
2 Når du kjøper en hebraisk slave, skal han arbeide i seks år. Men i det sjuendeåret skal han få sin frihet uten å betale for det.
3 Kommer han som enslig, skal han dra bort som enslig. Er han gift, skal hans kone frigis sammen med ham.
4 Hvis herren hans gir ham en kone og hun føder ham sønner eller døtre, skal kona og barna tilhøre hennes herre, og han skal frigis alene.
5 Men om slave nuttrykkelig sier: «Jeg er glad i herren min og i kone og barn, jeg vil ikke bli fri»,
6 da skal herren hans føre ham fram for Gud og stille ham opp ved døren eller ved en dørstolpe, og herren hans skal st ikke en syl gjennom øret på ham. Så skal han være slaven hans for alltid.
7 Når en mann selger datteren sin som slavekvinne, skal hun ikke gis fri på samme må te som de andre slavene.
8 Har herren hennes bestemt henne for seg selv, men likevel ikke liker henne, skal han la henne kjøpes fri. Men han har ikke rett til å selge henne til et fremmed folk, siden han har vært troløs mot henne.
9 Men har han bestemt henne for sønnen sin, skal han gi henne samme rettigheter som døtre har.
10 Får han en kone til, skal han ikke la den første mangle kjøtt, klær eller duftende oljer.
11 Hvis han ikke lar henne få disse tre tingene, skal hun gis fri uten å betale for det.
12 Den som slår et menneske i hjel, skal dø.
13 Hvis han ikke hadde planlagt det, men det var Gud som lot ham falle for hans hånd, da skal jeg fastsette et sted han kan flykte til.
14 Men når noen med overlegg og list dreper sin neste, da skal du ta ham, om det så er fra mitt alter. Han skal dø.
15 Den som slår sin far eller mor, skal dø.
16 Den som bortfører et menneske, skal dø, enten han selger det eller det blir funnet hos ham.
17 Den som forbanner sin far eller mor, skal dø.
18 Det kan hende at to menn kommer i trette. Den ene slår til den andre med en stein eller med knyttneven så han blir sengeliggende, men han dør ikke.
19 Hvis han kan stå opp igjen og gå ute med stokk, skal han som slo, slippe straff. Han skal bare gi ham erstatning for tiden han har tapt, og sørge for at han blir helt frisk igjen.
20 Når noen slår en slave eller slavekvinne med stokk, så slaven dør for hans hånd, da skal det hevnes.
21 Men lever slaven en dag eller to, skal det ikke hevnes; slaven er jo hans eiendom.
22 Det kan hende at noen slåss og skubbertil en gravid kvinne så hun mister barnet, men uten at hun selv kommer til skade. Da skal den skyldige betale den skadebot som mannen hennes på legger ham, og det skal skje hos dommerne.
23 Men skjer det en skade, skal du bøte liv for liv,
24 øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot,
25 brannsår for brannsår, flenge for flenge, skramme for skramme.
26 Når noen slår en slave eller slavekvinne i øyet og ødelegger det, skal han gi slaven fri som erstatning for øyet.
27 Slår han ut en tann på en slave eller slavekvinne, skal han gi slaven fri som erstatning for tannen.
28 Det kan hende at en okse stanger i hjel en mann eller en kvinne. Da skal oksen steines, og kjøttet må ikke spises, men eieren av oksen skal slippe straff.
29 Men hvis oksen hadde for vane å stange, og eieren ikke passet på den enda han var blitt advart, og den så dreper en mann eller kvinne, da skal oksen steines, og også eieren skal dø.
30 Blir han ilagt bot, skal han betale så mye i løsepenger for sitt liv som det blir på lagt ham.
31 Er det en gutt eller en jente oksen stanger, skal denne loven gjelde for eieren.
32 Men er det en slave eller slavekvinne oksen stanger, skal eieren gi herren deres tretti sjekel sølv, og oksen skal steines.
33 Når en mann lar en brønn stå åpen eller graver en brønn uten å dekke den til, og en okse eller et esel faller ned i den,
34 da skal eieren av brønnen betale erstatning til den som eier dyret. Men det døde dyret kan han beholde.
35 Når en okse skader en annen manns okse så den dør, skal de selge den levende oksen og dele pengene. Det døde dyret skal de også dele.
36 Men var det kjent at oksen hadde for vane åstange, og eieren likevel ikke passet på den, da skal han erstatte oksen med en annen okse, og det døde dyret skal være hans.
1 Når noen stjeler en okse eller et lam og slakter eller selger dyret, skal han som erstatning for oksen gi fem okser og som erstatning for lammet gi fire lam.
2 Hvis en tyv blir oppdaget mens han bryter seg inn, og han blir slått så han dør, da regnes det ikke som blodskyld.
3 Men skjer det etter at solen er gått opp, da regnes det for blodskyld. En tyv skal gi full erstatning. Har han ingenting, skal han selges som betaling for tyveriet.
4 Hvis det som er stjålet, ennå finnes i live hos ham, enten det er en okse, et esel eller et lam, skal han gi dobbel erstatning.
5 Når noen lar feet sitt beite på en åker eller en vinmark og slipper det løs så det beiter på en annens åker, da skal han gi det beste fra sin egen åker og vinmark som erstatning.
6 Når det bryter ut ild og den sprer seg til tornekrattet slik at korn i stakk eller uhøstet korn eller hele åkeren brenner opp, da skal den som er skyld i brannen, gi full erstatning.
7 Det kan hende at noen lar en annen ta vare på penger eller eiendeler for seg, og at dette så blir stjålet fra huset hans. Hvis tyven blir funnet, skal han gi dobbel erstatning.
8 Men hvis tyven ikke blir funnet, skal huseieren føres fram for Gud, så det kan avgjøres om han har forgrepet seg på sin nestes eiendom.
9 I enhver sak om lovbrudd, enten det gjelder en okse, et esel, en sau, klær eller ting som er kommet bort, der noen sier: «Det var han», skal saken mellom de to komme fram for Gud. Og den som Gud dømmer skyldig, skal gi sin neste dobbel erstatning.
10 Det kan hende at noen lar en annen ta vare på et esel, en okse, et lam eller et annet dyr, og at det så dør eller kommer til skade eller blir fanget uten at noen ser det.
11 Da skal saken mellom de to avgjøres gjennom at han sverger ved Herren at han ikke har forgrepet seg på sin nestes eiendom. Eieren skal godta dette, og den andre skal ikke gi ham erstatning.
12 Men er dyret stjålet fra ham, skal han gi eieren full erstatning.
13 Er det revet i hjel, skal han bringe det fram som bevis. Han skal ikke gi erstatning for det som er revet i hjel.
14 Når noen låner et dyr av sin neste, og det kommer til skade eller dør uten at eieren var til stede, skal han gi full erstatning.
15 Men var eieren til stede, skal han ikke gi erstatning. Var dyret leid, skal han likevel ha leien.
16 Når en mann forfører en jomfru som ikke er lovet bort, og ligger med henne, da skal han betale brudeprisen og ta henne til kone.
17 Men nekter faren å gi henne bort til ham, skal han betale en sum som tilsvarer brudeprisen for en jomfru.
18 En trollkvinne skal du ikke la leve.
19 Den som ligger med dyr, skal dø.
20 Den som ofrer til andre guder og ikke til Herren alene, skal bli slått med bann ogutslettet.
21 Du skal ikke undertrykke og ikke gjøre urett mot en innflytter, for dere har selv vært innflyttere i Egypt.
22 Dere skal ikke plage enker og farløse.
23 Plager du dem, og de så roper til meg, vil jeg høre ropet deres.
24 Da skal min vrede flamme opp, og jeg skal slå dere i hjel med sverd så konene deres blir enker og barna deres blir farløse.
25 Låner du penger til noen i mitt folk, til den fattige hos deg, da skal du ikke kreve renter av ham, slik en pengeutlåner gjør.
26 Tar du din nestes kappe i pant, skal du la ham få den tilbake før solen går ned,
27 for den er det eneste han har å dekke seg med. Kappen skal han ha rundt kroppen, hva skal han ellers ligge i? Når han roper til meg, vil jeg høre; for jeg er barmhjertig.
28 Gud skal du ikke forbanne, og en leder i ditt folk skal du ikke forbanne.
29 Vær ikke sen med å gi av din rikdom og din overflod. Den førstefødte av sønnene dine skal du gi til meg.
30 Det samme skal du gjøre med storfeet og småfeet ditt. Sju dager skal det være hos moren, den åttende dagen skal du gi det til meg.
31 Hellige mennesker skal dere være for meg. Dere skal ikke spise kjøtt av dyr som er revet i hjel på marken, men dere skal kaste det til hundene.
1 Du skal ikke sette ut falske rykter. Gi ikke håndslag til den som er skyldig, så du blir et urettferdig vitne!
2 Du skal ikke følge flertallet i det som er ondt! Når du vitner i en rettssak, skal du ikke gi etter for flertallet så du fordreier retten.
3 Du skal ikke gi den svake parten fordeler i en rettssak.
4 Når du kommer over din fiendes okse eller esel som har gått seg vill, skal du bringe dyret tilbake til ham.
5 Når du ser at din uvenns esel segner underbøren, må du ikke gå din vei. Du skal hjelpe ham med det.
6 Du skal ikke fordreie retten for den fattige hos deg i en rettssak.
7 Hold deg borte fra falske anklager. En skyldfri og en rettferdig må du ikke slå i hjel, for jeg vil ikke frikjenne den skyldige.
8 Du skal ikke ta imot bestikkelser! For slike gaver gjør den klarsynte blind og forvrenger den rettferdiges sak.
9 Du skal ikke undertrykke en innflytter! Dere vet hvordan det kjennes å være innflytter, for dere har selv vært innflyttere i Egypt.
10 I seks år skal du så til jorden din og høste avlingen av den.
11 Men i det sjuendeåret skal du la den ligge brakk og hvile, for at de fattige i folket ditt kan livnære seg av den. Og det som blir igjen, kan villdyrene ete. Det samme skal du gjøre med vinmarkene og oliventrærne dine.
12 Seks dager skal du gjøre arbeidet ditt. Men den sjuendedagen skal du hvile, for at oksen og eselet kan få ro og slavekvinnens sønn og innflytteren kan få puste ut.
13 Alt det jeg har sagt dere, skal dere holde. Dere skal ikke nevne navnet på andre guder; det må ikke høres fra din munn.
14 Tre ganger om året skal du feire høytid for meg.
15 Du skal holde deusyrede brøds høytid. I sju dager skal du spise usyret brød, slik jeg har gitt deg befaling om, til fastsatt tid, i måneden abib, for det var da du dro ut av Egypt. Ingen må vise seg tomhendt for mitt ansikt.
16 Du skal også holde festen for kornhøsten, når du høster inn førstegrøden av det du sådde på marken, og inn høstings festen ved utgangen av året, når du høster inn frukten av arbeidet ditt på marken.
17 Tre ganger om året skal alle menn hos deg tre fram for Herrenes Herre.
18 Du skal ikke ofre blodet av mitt slaktoffer sammen med noe syret, og fettet av mitt høytidsoffer må ikke ligge natten over til neste morgen.
19 Det beste av førstegrøden fra jorden din skal du bringe til Herren din Guds hus. Du skal ikke koke et kje i melken fra moren.
20 Se, jeg sender en engel foran deg for å bevare deg på veien og føre deg til det stedet som jeg har gjort i stand.
21 Legg merke til ham og adlyd ham! Sett deg ikke opp mot ham, for han vil ikke bære over med syndene deres, for mitt navn er i ham.
22 Men hører du på det han sier og gjør alt det jeg på byr deg, da vil jeg være en fiende for dine fiender og en motstander for dine motstandere.
23 For min engel skal gå foran deg og føre deg til amorittene og hetittene, perisittene og kanaaneerne, hevittene og jebusittene, og jeg vilutslette dem.
24 Du skal ikke tilbe gudene deres og ikke la deg lokke til å dyrke dem. Du skal ikke gjøre som de gjør. Men stein støttene deres skal du rive ned til grunnenog slå i stykker.
25 Dere skal tjene Herren deres Gud. Da vil han velsigne brødet ditt og vannet ditt. Sykdom vil jeg holde borte fra deg.
26 Ingen kvinne i landet ditt skal miste barn eller væreufruktbar. Jeg skal fylle dine dagers mål.
27 Jeg vil sende redsel for meg foran deg og skape forvirring blant alle de folkene du kommer til. Jeg skal få alle fiendene dine til å snu ryggen til deg og flykte.
28 Jeg vil sende bisvermer foran deg. De skal jage hevittene, kanaaneerne og hetittene bort for deg.
29 Jeg vil ikke drive dem ut før det er gått ett år, for at landet ikke skal bli liggende øde og villdyrene bli for mange for deg.
30 Litt etter litt vil jeg drive dem bort for deg, til du blir så tallrik at du kan ta landet i eie.
31 Jeg skal la landegrensene dine nå fra Sivsjøen til Filisterhavet, fra ørkenen til Eufrat. For jeg vil gi dem som bor i landet, i din hånd, og du skal drive dem bort foran deg.
32 Du skal ikke slutte noen pakt med dem og med gudene deres.
33 De må ikke bli boende i landet ditt, så de får deg til å synde mot meg. For dyrker du gudene deres, blir det til en snare for deg.
1 Gud sa til Moses: «Kom opp til Herren, du og Aron, Nadab og Abihu og sytti av Israels eldste! Mens dere ennå er langt borte, skal dere kaste dere ned og tilbe.
2 Bare Moses skal nærme seg Herren, de andre må ikke komme nær. Og folket skal ikke gå opp sammen med ham.»
3 Moses kom og kunngjorde alle Herrens ord og forskrifter for folket. Da svarte de samstemmig: «Alt Herren har sagt, vil vi gjøre.»
4 Så skrev Moses ned alle ordene fra Herren. Neste morgen sto han tidlig opp og bygde et alter ved foten av fjellet og reiste tolv steinstøtter for Israels tolv stammer.
5 Han sendte ut noen unge israelitter for å bære fram brennoffer og slakte okser som fredsoffer for Herren.
6 Moses tok halvparten av blodet og helte det i skåler; den andre halvparten stenket han på alteret.
7 Så tok han paktsboken og leste den høyt for folket, og de sa: «Alt Herren har sagt, vil vi gjøre og adlyde.»
8 Da tok Moses blodet, stenket det på folket og sa: «Se, dette er paktens blod, den pakten Herren har sluttetmed dere på grunnlag av alle disse ordene.»
9 Moses og Aron, Nadab og Abihu og sytti av Israels eldste gikk da opp
10 og fikk se Israels Gud. Under føttene hans var det som et gulv av safir, klart som himmelen selv.
11 Men mot Israels fremste menn løftet han ikke sin hånd. De skuet Gud, og de spiste og drakk.
12 Siden sa Herren til Moses: «Kom opp til meg på fjellet og bli der, så skal jeg gi deg steintavlene, loven og budenesom jeg har skrevet ned for å veilede dem.»
13 Da dro Moses av sted sammen med Josva, tjeneren sin. Og Moses gikk opp på Guds fjell.
14 Til de eldste sa han: «Vent her på oss til vi kommer tilbake! Dere har Aron og Hur hos dere. Er det noen som har en sak, kan han gå til dem.»
15 Så gikk Moses opp på fjellet, og skyen dekket fjellet.
16 Herrens herlighet hvilte over Sinai-fjellet, og skyen dekket det i seks dager. Den sjuendedagen ropte Herren på Moses fra skyen.
17 Israelittene så Herrens herlighet som en fortærende ild på fjelltoppen.
18 Så gikk Moses inn i skyen og opp på fjellet. Og Moses ble på fjellet i førti dager og førti netter.
1 Herren sa til Moses:
2 Si til israelittene at de skal komme med en offergave til meg. Dere skal ta imot gaven fra hver den som gir av et villig hjerte.
3 Dette er gavene som dere skal ta imot fra dem: gull, sølv og bronse,
4 purpurblått, purpurrødt og karmosin rødt stoff, tøy av fint lin og geite hår,
5 rødfargede værskinn, andre fingarvede skinn og akasietre,
6 olje til lampene, krydret balsam til salvings oljen og til den velluktende røkelsen,
7 onyks-stein og andre steiner til å sette på efod-drakten og bryststykket.
8 La dem reise en helligdom for meg, så vil jeg bo midt iblant dem.
9 Denne boligen og alt det som hører til i den, skal dere lage nøyaktig etter den modellen jeg viser deg.
10 Dere skal lage en kiste av akasietre, to og en halv alen lang, en og en halv alen bred og en og en halv alen høy.
11 Du skal kle den med rent gull både innvendig og utvendig og lage en gullkant rundt den.
12 Du skal støpe fire gullringer og feste dem til de fire hjørnene, to ringer på den ene siden og to ringer på den andre siden.
13 Du skal lage bærestenger av akasietre og kle dem med gull,
14 og st ikke stengene inn i ringene på begge sider så dere kan bære kisten med dem.
15 Stengene skal alltid være i ringene på kisten; de må aldri tas ut.
16 I kisten skal du legge vitnesbyrdet som jeg skal gi deg.
17 Du skal lage et soningssted av rent gull, to og en halv alen langt og en og en halv alen bredt.
18 På hver side av soningsstedet skal du lage to kjeruber av hamret gull,
19 en kjerub på den ene siden og en kjerub på den andre siden. Dere skal lage dem slik at de går i ett med soningsstedet i begge ender.
20 Kjerubene skal løfte vingene og bre dem ut slik at de dekker soningsstedet. Kjerubene skal være vendt mot hverandre, med ansiktet mot soningsstedet.
21 Så skal du legge soningsstedet som lokk på kisten, og i kisten skal du legge vitnesbyrdet som jeg skal gi deg.
22 Der vil jeg møte deg. Alt det jeg på legger deg å si til israelittene, vil jeg si deg fra soningsstedet mellom de to kjerubenesom er over kisten med vitnesbyrdet.
23 Du skal lage et bord av akasietre, to alen langt, en alen bredt og en og en halv alen høyt.
24 Du skal kle det med rent gull og lage en gullkant rundt det.
25 Så skal du lage en list til bordet. Den skal være en håndsbredd tykk og gå helt rundt. Omkring listen skal du lage en gullkant.
26 Du skal lage fire gullringer til bordet og sette ringene på de fire hjørnene ved de fire føttene.
27 Ringene skal være inntil listen. De skal være holdere for stengene som er til å bære bordet med.
28 Stengene skal du lage av akasietre og kle med gull. Med dem skal bordet bæres.
29 Til bordet skal du lage fat og skåler, kanner og boller til drikkofferet. Av rent gull skal du lage dem.
30 Se til at det alltid ligger skue brød på bordet for mitt ansikt!
31 Du skal lage en lysestake av rent gull. Lysestaken med fot og stamme og skålene med knopper og blomster skal hamres ut av ett stykke.
32 Seks armer skal gå ut fra lysestaken, tre på den ene siden og tre på den andre siden.
33 På den første armen skal det være tre skåler formet som en mandelblomst, hver med knopp og blomst, på den neste armen tre skåler formet som en mandelblomst, hver med knopp og blomst. Slik skal det være på alle de seks armene som går ut fra lysestaken.
34 På selve staken skal det være fire mandelformede skåler med knopper og blomster.
35 Det skal være en knopp under det første armparet, en under det andre og en under det tredje, det vil siunderalle de seks armene som går ut fra lysestaken.
36 Knoppene og armene skal gå i ett med staken. Det hele skal hamres ut av ett stykke rent gull.
37 Du skal lage sju lamper til lysestaken. Du skal sette dem opp slik at de kaster lys rett foran staken.
38 Tengene og askeskuffene som hører til, skal være av rent gull.
39 Lysestaken og altutstyret til den skal lages av en talent rent gull.
40 Se til at du gjør arbeidet etter den modellen som ble vist deg på fjellet!
1 Du skal lage boligen av ti teltduker. De skal være av fint, tvinnet lin og purpurblått, purpurrødt og karmosin rødt stoff. I dukene skal du veve inn kjeruber i kunstvevning.
2 Hver duk skal være tjueåtte alen lang og fire alen bred. Alle dukene skal ha samme mål.
3 Fem av teltdukene skal sys sammen til ett stykke, og likedan de andre fem dukene.
4 Du skal lage purpur blåhemper langs kanten av den duken som er ytterst på det ene sammen sydde stykket, og på samme må te langs kanten av den ytterste duken på det andre stykket.
5 Femti hemper skal du lage på den ene teltduken, og femti hemper i kanten av duken på det andre stykket. Hempene skal sitte rett mot hverandre.
6 Og du skal lage femti kroker av gull. Med dem skal du hekte dukenesammen så boligen blir et hele.
7 Du skal lage duker av geitehår til et telt over boligen. Elleve slike duker skal du lage.
8 Hver duk skal være tretti alen lang og fire alen bred. Alle de elleve dukene skal ha samme mål.
9 Fem av dukene skal du sy sammen for seg, og seks for seg. Den sjette duken, ved teltets forside, skal du legge dobbelt.
10 I kanten av den duken som er ytterst på det ene sammensydde stykket, skal du lage femti hemper, og i kanten på det andre stykket femti hemper.
11 Og du skal lage femti kroker av bronse og hekte dem i hempene. Slik skal du feste teltet sammen til et hele.
12 Den overskytende delen av dukene, den halve duken som blir til overs, skal henge ned på baksiden av boligen.
13 Og den ene alen som teltdukeneer for lange på hver side, skal henge ned på begge sider av boligen og dekke den.
14 Du skal også lage et dekke over teltet av rødfargede værskinn, og over det igjen et annet dekke av fingarvet skinn.
15 Plankene til boligen skal du lage av akasietre. De skal ståloddrett.
16 Hver planke skal være ti alen lang og en og en halv alen bred.
17 På hver planke skal det være to tapper som er tilpasset hverandre. Slik skal du lage alle plankene til boligen.
18 Tjue av de plankene du lager, skal stå på sørsiden, mot sør.
19 Til de tjue plankene skal du lage førti sokler av sølv, to soklerunderhver planke til åfeste de to tappene i.
20 På den andre siden av boligen, på nordsiden, skal det også være tjue planker
21 med førti sokler av sølv, tounderhver planke.
22 Til baksiden av boligen, mot vest, skal du lage seks planker,
23 og i tillegg to planker, en til hvert hjørne av boligens bakside.
24 De skal være doble nederst og øverst og gå sammen i én ring. Slik skal det være med dem begge; de skal danne de to hjørnene.
25 Slik blir det åtte planker og seksten sokler av sølv, to sokler til hver planke.
26 Du skal lage tverrstenger av akasietre, fem til plankene på den ene siden av boligen,
27 fem tverrstenger til plankene på den andre siden og fem tverrstenger til plankene på baksiden av boligen, mot vest.
28 Den midterste stangen, midt på plankene, skal gåtvers over, fra den ene enden til den andre.
29 Du skal kle plankene med gull, og ringene på dem, som skal være holdere for tverrstengene, skal du lage av gull. Tverrstengene skal du også kle med gull.
30 Så skal du reise boligen etter den forskriften som ble vist deg på fjellet.
31 Du skal lage et forheng av purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt stoff og fint, tvinnet lin. Du skal utføre det i kunstvevning, med kjeruber.
32 Du skal henge det opp på fire gullkledde søyler av akasietre som det er gullhaker på, og som står på fire sokler av sølv.
33 Rettunderkrokene skal du henge det, og innenfor forhenget skal du sette kisten med vitnesbyrdet. Forhenget skal sette et skille mellom Det hellige og Det aller helligste.
34 Du skal legge soningsstedet som lokk på kisten med vitnesbyrdet i Det aller helligste.
35 Bordet skal du setteutenfor forhenget ved nordveggen. Lysestaken skal stå ved sørsiden av boligen, rett overfor bordet.
36 Du skal lage et teppe for inngangen til teltet. Det skal være av purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt stoff og fint, tvinnet lin, alt i farget vev.
37 Til teppet skal du lage fem søyler av akasietre og kle dem med gull. På søylene skal det være gullhaker, og du skal støpe fem sokler av bronse til dem.
1 Du skal lage alteret av akasietre, fem alen langt og fem alen bredt. Det skal være firkantet og tre alen høyt.
2 På hvert av de fire hjørnene skal du lage et horn, og hornene skal gå i ett med alteret. Du skal kle det med bronse.
3 Så skal du lage fat til å samle opp den fete asken, og ildskufferog offerskåler, kjøttgafler og glopanner. Altutstyret til alteret skal du lage av bronse.
4 Du skal lage en rist til det, en bronsenetting. På nettingen skal du lage fire bronseringer, en i hvert hjørne av alteret.
5 Så skal du plassere risten nederst, underkanten som omgir alteret, slik at den når midt opp på alteret.
6 Du skal lage stenger til alteret av akasietre og kle dem med bronse.
7 Stengene skal stikkes inn i ringene så de sitter på begge sider av alteret når det blir båret.
8 Alteret skal være hult og laget av treplanker. Det skal lages slik som det ble vist deg på fjellet.
9 Du skal lage en forgård til boligen. Mot sør, på sørsiden av forgården, skal det være omheng av fint, tvinnet lin. Det skal være hundrealen langt på den ene siden,
10 med tjue søyler og tjue sokler av bronse og haker og bånd av sølv.
11 På samme må te skal det være et hundrealen langt omheng på nordsiden med tjue søyler og tjue sokler av bronse og haker og bånd av sølv.
12 Langs den tverrsiden av forgården som vender mot vest, skal det være et omheng på femti alen, med ti søyler og ti sokler.
13 Østsiden, den tverrsiden som vender mot øst, skal også være femti alen lang.
14 Der skal det være et femten alen langt omheng på den ene siden, med tre søyler og tre sokler,
15 og på den andre siden et femten alen langt omheng, med tre søyler og tre sokler.
16 I porten til forgården skal det være et forheng på tjue alen av purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt stoff og fint, tvinnet lin, alt i farget vev. Det skal ha fire søyler og fire sokler.
17 Alle søylene rundt forgården skal være festet sammen med sølvbånd og sølvhaker og sokler av bronse.
18 Forgården skal være hundrealen lang, femti alen bred på begge sider og fem alen høy. Omhenget skal være av fint, tvinnet lin og soklene av bronse.
19 Altutstyret som skal brukes til tjenesten i boligen, og alle pluggene, både til teltet og til forgården, skal være av bronse.
20 Du skal gi israelittene på bud om å skaffe deg ren olje av knust oliven til lampene, så det alltid kan tennes lys.
21 I telthelligdommen, utenfor forhenget som er foran vitnesbyrdet, skal Aron og sønnene hans sørge for at lampene kan brenne for Herrens ansikt fra kveld til morgen. Det skal være en evig ordning for israelittene fra slekt til slekt.
1 Blant israelittene skal du la din bror Aron og sønnene hans tre fram for å gjøre prestetjeneste for meg. Det er Aron og sønnene hans, Nadab og Abihu, Elasar og Itamar.
2 Og du skal lage hellige klær til din bror Aron, til ære og pryd.
3 Så skal du si til alle som har visdom i hjertet, og som jeg har fylt med visdoms ånd, at de skal lage klærne til Aron, så han kan helliges til prestetjeneste for meg.
4 Disse klærne skal de lage: et bryststykke, en efod-drakt, en kappe, en rutet kjortel, en turbanog et belte. Dette er de hellige klærne som de skal lage til din bror Aron og sønnene hans, så de kan være prester for meg.
5 Til dette skal de bruke gull, purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt stoff og fint lin.
6 Efod-drakten skal de lage av gull, purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt stoff og fint, tvinnet lin. Den skal være i kunstvevning.
7 Den skal ha to skulderbånd som er festet i hjørnene og holder den sammen.
8 Beltet som sitter fast på efoden og går i ett med den, skal veves på samme må te: av gull, purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt stoff og fint, tvinnet lin.
9 Du skal ta to onyks-steiner, og på dem skal du gravere inn navnene på Israels sønner,
10 seks navn på den ene steinen og de andre seks på den andre steinen, etter alderen.
11 Som en håndverker graverer et signet i stein, skal du gravere inn navnene til Israels sønner på disse to steinene. Og du skal sette dem i innfatninger av gull.
12 Så skal du sette begge steinene på skulderbåndene til efoden. De skal minne om Israels sønner. På skuldrene skal Aron bære navnene fram for Herrens ansikt som en på minnelse.
13 Du skal lage innfatninger av gull
14 og to kjeder av rent gull. De skal være flettet som man fletter snorer. Du skal feste disse kjedene til innfatningene.
15 Du skal lage et bryststykke for domsavgjørelser. Det skal være i kunstvevning slik som efod-drakten. Du skal lage det av gull, purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt stoff og fint, tvinnet lin.
16 Bryststykket skal være firkantet og brettet dobbelt, ett fingerspenn langt og ett fingerspenn bredt.
17 På det skal du sette fire rader med steiner i innfatning. I den ene raden skal det være en rubin, en topas og en smaragd,
18 i den andre raden en turkis, en safir og en diamant,
19 i den tredje raden en opal, en agat og en ametyst
20 og i den fjerde raden en krysolitt, en onyks og en jade. De skal settes i innfatninger av gull.
21 De tolv steinene skal bære navnene på Israels sønner, en for hvert navn. På hver stein skal navnet på en av de tolv stammene være inngravert, slik som i et signet.
22 Til bryststykket skal du lage kjeder av rent gull. De skal være flettet slik man fletter snorer.
23 Du skal også lage to gullringer til bryststykket og sette dem i hvert sitt hjørne.
24 Så skal du feste de to gullsnorene i de to ringene i hjørnene av bryststykket.
25 De andre to endene av gullsnorene skal du feste til de to innfatningene, og dem skal du sette på efod-draktens skulderbånd, på forsiden.
26 Så skal du lage to gullringer til og sette dem i de to andre hjørnene av bryststykket, ved den indre kanten som vender inn mot efod-drakten.
27 Enda to gullringer skal du lage og sette dem nederst på de to skulderbåndene på forsiden, ved sømmen over efod-beltet.
28 Ringene på bryststykket skal bindes til ringene på efoden med en purpurblåsnor, slik at bryststykket blir sittende over beltet og ikke kan løsne fra drakten.
29 Når Aron går inn i helligdommen, skal han ved sitt hjerte bære navnene på Israels sønner på bryststykket for domsavgjørelser. Det skal være som en stadig på minnelse om dem for Herrens ansikt.
30 I bryststykket skal du legge urim og tummim. De skal ligge ved Arons hjerte når han trer fram for Herren. Aron skal alltid bære domsavgjørelsene for Israels sønner ved sitt hjerte for Herrens ansikt.
31 Kappen som hører til efod-drakten, skal være ensfarget purpurblå.
32 Midt på den skal det være en åpning for hodet med en vevd kant omkring. Den skal være som åpningen på en brynje, slik at den ikke skal revne.
33 Rundt på den nedre kanten av kappen skal du sette granatepler av purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt garn, og mellom dem gullbjeller helt rundt.
34 En gullbjelle og et granateple, så en gullbjelle og et granateple, slik skal det være nederst på kanten hele veien rundt.
35 Denne kappen skal Aron ha på seg når han gjør tjeneste. Det skal høres når han går inn i helligdommen og trer fram for Herrens ansikt, og når han går ut igjen, så han ikke skal dø.
36 Du skal lage en plate av rent gull. På den skal du gravere inn som i et signet: «Helliget Herren» .
37 Du skal feste den til en purpurblåsnor, og den skal sitte på turbanen; framme på turbanen skal den sitte.
38 Den skal være på Arons panne. Slik kan Aron bære den synden som henger ved de hellige ofrene som israelittene vier til Herren når de bærer fram sine hellige gaver. Den skal alltid sitte på pannen hans, for at gavene kan være til glede for Herren.
39 Du skal veve en rutet kjortel av fint lin og lage en turban av fint lin. Du skal også lage et belte i farget vev.
40 Til Arons sønner skal du også lage kjortler og belter og turbaner, til ære og pryd.
41 Dette skal du ta på din bror Aron og sønnene hans. Og du skal salve dem, innsette og hellige dem, så de kan gjøre prestetjeneste for meg.
42 Lag linbuksertil dem for å dekke deres nakenhet. De skal gå fra hoftene og ned på lårene.
43 Aron og sønnene hans skal ha på seg buksene når de går inn i telthelligdommen eller trer fram til alteret for å gjøre tjeneste i helligdommen. Ellers fører de skyld over seg og må dø. Det skal være en evig ordning for ham og hans etterkommere.
1 Slik skal du gjøre med dem når du helliger dem til prester for meg: Ta en ung okse og to værer uten feil,
2 ogusyret brød, rundeusyrede kaker blandet med olje, og usyrede flate brød smurt med olje; dem skal du lage av fint hvetemel.
3 Du skal legge dem i en kurv, og så skal du bære dem fram i kurven, sammen med oksen og de to værene.
4 Aron og sønnene hans skal du føre fram til inngangen til telthelligdommen og vaske dem med vann.
5 Du skal ta klærne og kle Aron i kjortelen, kappen, efod-drakten og bryststykket, og binde efod-beltet om ham.
6 Sett turbanen på hodet hans, og fest det hellige diademet på turbanen.
7 Så skal du ta salvingsoljen og helle ut over hodet hans og salve ham.
8 Deretter skal du føre fram sønnene hans. Du skal kle dem i kjortlene,
9 spenne belte om hver av dem, både Aron og sønnene hans, og sette turbanene på dem. Prestedømmet skal tilhøre dem som en evig ordning. Så skal du innsette Aron og sønnene hans.
10 Du skal føre oksen fram foran telthelligdommen, og Aron og sønnene hans skal legge hendene på oksens hode.
11 Du skal slakte oksen for Herrens ansikt ved inngangen til telthelligdommen.
12 Noe av okseblodet skal du ta og stryke på alterhornene med fingeren. Resten av blodet skal du helle ut ved foten av alteret.
13 Så skal du ta alt fettet som dekker innvollene og leverlappen, og begge nyrene med fettet som er på dem, og du skal la det gå opp i røyk på alteret.
14 Men kjøttet og huden av oksen og mageinnholdet skal du brenne opputenfor leiren. Det er et syndoffer.
15 Så skal du ta den ene væren, og Aron og sønnene hans skal legge hendene på værens hode.
16 Du skal slakte den og ta blodet og stenke det rundt om på alteret.
17 Selve væren skal du dele opp. Innvollene og leggbeina skal du vaske og legge opp å stykkene og hodet.
18 La hele væren gå opp i røyk på alteret. Det er et brennoffer for Herren; et gaveoffer til en duft som er behagelig for Herren.
19 Deretter skal du ta den andre væren, og Aron og sønnene hans skal legge hendene på værens hode.
20 Du skal slakte væren og ta noe av blodet og stryke på Aron og sønnene hans, på høyre øreflipp, høyre tommelfinger og høyre stortå. Resten av blodet skal du stenke rundt om på alteret.
21 Ta så noe av blodet på alteret og noe av salvingsoljen og skvett det på Aron og klærne hans og på sønnene hans og klærne deres. Da blir både han og klærne hellige. Det blir også sønnene og klærne deres.
22 Så skal du ta fettet på væren, fetthalen, fettet som dekker innvollene, leverlappen, begge nyrene med fettet som er på dem, og det høyre låret. For dette er en vigslings vær.
23 Fra kurvenmedusyret brød som står for Herrens ansikt, skal du ta et rundt brød, en oljekake og et flatt brød.
24 Alt dette skal du legge i hendene på Aron og sønnene hans og la dem svinge det som et svinge offer for Herrens ansikt.
25 Ta det så fra hendene deres og la det gå opp i røyk på alteret sammen med brennofferet, til en duft som er behagelig for Herren. Det er et gaveoffer for Herren.
26 Så skal du ta brystet av Arons vigsling svær og svinge det for Herrens ansikt. Det skal være din del.
27 Du skal hellige brystet og offerlåret som svinges. Det er en vigslings vær for Aron og sønnene hans.
28 Dette skal tilhøre Aron og sønnene hans som en evig ordning hos israelittene. For det er en offergave, en gave som israelittene skal gi av sine fredsoffer, en gave fra dem til Herren.
29 Arons hellige klær skal sønnene hans overta etter ham. De skal bære dem når de blir salvet og innsatt.
30 Den av sønnene hans som blir prest etter ham, skal bære dem i sju dager, når han kommer til telthelligdommen for å gjøre tjeneste i helligdommen.
31 Du skal ta vigslingsværen og koke kjøttet på et hellig sted.
32 Og Aron og sønnene hans skal spise kjøttet av væren og brødet i kurvenved inngangen til telthelligdommen.
33 De skal spise dette soningsofferet når de innsettes og helliges til prester. Ingen uinnviet må spise av det; for det er hellig.
34 Blir det noe igjen av vigslingskjøttet og av brødet til neste morgen, skal du brenne det opp. Det må ikke spises; for det er hellig.
35 Slik skal du gjøre med Aron og sønnene hans, nøyaktig slik jeg har befalt deg. Sju dager skal innvielsen vare.
36 Hver dag skal du gjøre i stand en okse som syndoffer til soning. Du skal rense alteret for synd ved å gjøre soning for det, og du skal salve det så det blir hellig.
37 Sju dager skal du gjøre soning for alteret og hellige det så det blir høyhellig. Hver den som rører ved det, blir hellig.
38 Dette skal du gjøre i stand på alteret: to årsgamle lam, hver dag i all fremtid.
39 Det ene lammet skal du ofre om morgenen, og det andre lammet skal du ofre i skumringen.
40 Sammen med det første lammet skal du ofre en tiendedels efa fint mel blandet med en fjerdedels hin presset olje, og som drikkoffer en fjerdedels hin vin.
41 Det andre lammet skal du ofre i skumringen. Sammen med det skal du bære fram grødeofferet og drikkofferet som om morgenen. Det skal være et gaveoffer, med en duft som er behagelig for Herren.
42 I alle slekter skal dette være et daglig brennoffer for Herrens ansikt ved inngangen til telthelligdommen. Der vil jeg møte dere, og der vil jeg tale til deg.
43 Der vil jeg møte israelittene, og stedet skal bli helliget ved min herlighet.
44 Både telthelligdommen og alteret vil jeg hellige, og Aron og sønnene hans vil jeg hellige til prester for meg.
45 så vil jeg bo midt iblant israelittene og være deres Gud.
46 De skal få kjenne at jeg er Herren deres Gud, som førte dem ut av Egypt for å bo midt iblant dem. Jeg er Herren deres Gud.
1 Du skal lage et alter til å brenne røkelse på. Av akasietre skal du lage det.
2 Det skal være firkantet, en alen langt, en alen bredt og to alen høyt. Hornene på alteret skal gå i ett med det.
3 Både toppen, sidene og hornene skal du kle med rent gull, og du skal lage en gullkant rundt det.
4 Nedenfor kanten på begge sider skal du sette to gullringer. De skal være holdere for bærestengene på hver side, slik at alteret kan bæres.
5 Stengene skal du lage av akasietre og kle med gull.
6 Du skal sette alteret foran forhenget som skjuler kisten med vitnesbyrdet, foran soningsstedet som ligger over det, der jeg vil møte deg.
7 Aron skal brenne velluktende røkelse på det. Hver morgen når han gjør lampene i stand, skal han brenne den.
8 Det samme skal han gjøre i skumringen, når han tenner lampene. Det skal være et daglig røkelsesoffer for Herrens ansikt i slekt etter slekt.
9 Dere skal ikke ofre uinnviet røkelse på alteret og ikke brennoffer eller grødeoffer. Dere skal heller ikke helle ut drikk offer på det.
10 Én gang om året skal Aron gjøre soning på alterets horn. Med blodet av det sonende syndofferet skal han gjøre soning på alteret, i slekt etter slekt én gang om året. Alteret skal være høyhellig for Herren.
11 Herren sa til Moses:
12 Når du holder manntall over israelittene, skal alle som telles, gi Herren løsepenger for sitt liv, så ikke noen plage skal ramme dem når de telles.
13 Hver den som telles, skal gi en halv sjekel etter helligdommens vekt, som er tjue gera på en sjekel. Denne halve sjekelen skal være en offergave til Herren.
14 Alle som telles og er over tjue år, skal gi en offergave til Herren.
15 Den rike skal ikke gi mer og den fattige ikke mindre enn en halv sjekel når dere gir offergaven til Herren som soning for deres liv.
16 Du skal ta imot sonings pengene av israelittene og bruke dem til tjenesten i telthelligdommen. Det skal være en på minnelse om israelittene for Herrens ansikt til soning for deres liv.
17 Herren sa til Moses:
18 Du skal lage et vaskefat av bronse med understell av bronse. Det skal du plassere mellom telthelligdommen og alteret og fylle med vann.
19 Aron og sønnene hans skal vaske hendene og føttene i det.
20 Når de går inn i telthelligdommen, eller når de trer fram til alteret for å gjøre tjeneste og brenne gaveoffer for Herren, skal de vaske seg i vannet, så de ikke må dø.
21 De skal vaske hendene og føttene, så de ikke må dø. Det skal være en evig ordning for dem, for Aron og hans ætt, i slekt etter slekt.
22 Herren sa til Moses:
23 Ta krydret balsam av beste slag: 500 sjekel flytende myrra, halvparten så mye eller 250 sjekel velluktende kanel, 250 sjekel velluktende sukkerrør
24 og 500 sjekel kassia, alt etter helligdommens vekt, og dessuten en hin olivenolje.
25 Av dette skal du lage en hellig salvingsolje, en duftende blanding slik en salveblander gjør det. En hellig salvingsolje skal det være.
26 Med den skal du salve telthelligdommen, kisten med vitnesbyrdet,
27 bordet med alt som hører til, lysestaken med det som hører til, røkelsesalteret,
28 brennofferalteret med alt som hører til det, og fatet medunderstell.
29 Du skal hellige dem så de blir høyhellige. Hver den som rører ved dem, blir hellig.
30 Også Aron og sønnene hans skal du salve. Du skal hellige dem til å gjøre prestetjeneste for meg.
31 Og du skal si til israelittene: Dette skal være min hellige salvingsolje i slekt etter slekt.
32 Den må ikke helles på kroppen til noe annet menneske, og dere må ikke lage annen salve som er blandet på denne må ten. Hellig er den, og hellig skal den være for dere.
33 Den som lager en slik blanding og gir den til enuinnviet, skal støtes ut fra folket sitt.
34 Herren sa til Moses: Ta deg velluktende røkelsesstoffer: balsamdråper, myrraolje, gummiharpiks og ren virak. Det skal være like mye av hvert.
35 Av det skal du lage blandet røkelse, slik en salveblander gjør det, saltet, ren og hellig.
36 Noe av det skal du knuse til pulverog legge foran vitnesbyrdet i telthelligdommen, der jeg vil møte deg. Høyhellig skal det være for dere.
37 Røkelse som er blandet på denne må ten, må dere ikke lage til dere selv. Dere skal holde den hellig for Herren.
38 Den som lager en røkelse som denne bare for å nyte lukten, skal støtes ut fra folket sitt.
1 Herren sa til Moses:
2 Jeg har valgt ut Besalel, sønn av Uri, sønn av Hur, fra Judas stamme.
3 Jeg har fylt ham med Guds ånd, med visdom og innsikt og med kunnskap og dyktighet i alle slags håndverk,
4 så han kan tenke ut og lage kunstferdige arbeider i gull, sølv og bronse,
5 slipe steiner til innfatning, skjære ut i tre og utføre alle slags håndverksarbeid.
6 Til medhjelper har jeg gitt ham Oholiab, sønn av Ahisamak, fra Dans stamme. Jeg har gitt visdom i hjertet til alle som har forstand, så de kan lage alt det jeg har på lagt deg:
7 telthelligdommen, kisten med vitnesbyrdet, soningslokket over den og alt som hører til teltet,
8 bordet med det som hører til, lysestaken av rent gull med alt som hører til, røkelsesalteret,
9 brennofferalteret med alt som hører til det, vaskefatet med understell,
10 prestedrakten, de hellige klærne for presten Aron og klærne for sønnene hans til prestetjenesten,
11 salvingsoljen og den velluktende røkelsen til helligdommen. De skal gjøre alt slik jeg har på lagt deg.
12 Herren sa til Moses:
13 Du skal si til israelittene: Mine sabbater skal dere holde; for sabbaten er et tegn mellom meg og dere i slekt etter slekt, for at dere skal kjenne at det er jeg, Herren, som helliger dere.
14 Dere skal holde sabbaten; den skal være hellig for dere. Den som vanhelliger sabbaten, skal dø. Enhver som gjør noe arbeid på den, skal støtes ut fra folket sitt.
15 I seks dager kan det gjøre s arbeid, men den sjuendedagen skal være sabbat, en hellig hviledag for Herren. Hver den som gjør noe arbeid på sabbatsdagen, skal dø.
16 Israelittene skal ta vare på sabbaten, så de holder den i slekt etter slekt som en evig pakt.
17 Den skal være et tegn mellom meg og israelittene til evig tid. For på seks dager skapte Herren himmelen og jorden, men den sjuendedagen hvilte han og pustetrolig ut.
18 Da Herren var ferdig med å tale til Moses på Sinai-fjellet, ga han Moses vitnesbyrdets to tavler, steintavlene som var skrevet med Guds finger.
1 Da folket så at Moses drøyde med å komme ned fra fjellet, samlet de seg om Aron og sa til ham: «Kom og lag en gud til oss som kan gå foran oss! For vi vet ikke hva som har skjedd med denne Moses, mannen som førte oss opp fra Egypt.»
2 Aron sa til dem: «Ta gullringene av ørene på konene, sønnene og døtrene deres, og kom med dem til meg!»
3 Da tok hele folket av seg gullringene som de hadde i ørene, og kom til Aron med dem.
4 Han tok imot gullet, formet det med meisel og støpte en kalv. Så ropte de: «Dette er guden din, Israel, som førte deg opp fra Egypt!»
5 Da Aron så det, bygde han et alter foran kalven og ropte ut: «I morgen er det fest for Herren!»
6 Dagen etter sto folket tidlig opp og ofret brennoffer og bar fram freds offer. De satte seg ned for å spise og drikke, og så begynte de å more seg.
7 Da sa Herren til Moses: «Skynd deg ned, for folket ditt, som du førte opp fra Egypt, har gjort noe forferdelig.
8 De har allerede bøyd av fra den veien jeg på la dem å følge. De har laget seg en støpt kalv, kastet seg ned for den, ofret til den og sagt: Dette er guden din, Israel, som førte deg opp fra Egypt!»
9 Og Herren fortsatte: «Jeg har holdt øye med dette folket, og se, det er et stivnakket folk!
10 Bland deg nå ikke inn, for min vrede skal flamme opp mot dem og fortære dem. Men deg vil jeg gjøre til et stort folk.»
11 Da ba Moses om velvilje for Herren sin Guds ansikt. Han sa: «Herre, hvorfor skal din vrede flamme opp mot folket ditt, som du har ført ut av Egypt med stor kraft og sterk hånd?
12 Hvorfor skal egypterne kunne si: Det var med onde hensikter han førte dem ut, for ådrepe dem i fjellene ogutrydde dem fra jorden. Vend om fra din brennende vrede, og la være å gjøre ondt mot folket ditt!
13 Husk på dine tjenere Abraham, Isak og Israel, og det du sa til dem da du sverget ved deg selv: Jeg vil gjøre dere til en ætt så tallrik som stjernene på himmelen, og hele dette landet som jeg har talt om, vil jeg gi deres ætt. De skal eie det for alltid.»
14 Da angret Herren det onde han hadde sagt han ville gjøre mot folket.
15 Så gikk Moses tilbake, ned fra fjellet med vitnesbyrdet, de to tavlene, i hånden. Det var skrevet på begge sider av tavlene, både på forsiden og på baksiden.
16 Tavlene var Guds eget verk, og skriften var Guds egen skrift, risset inn på tavlene.
17 Da Josva hørte hvordan folket ropte og skrek, sa han til Moses: «Det er krigslarm i leiren.»
18 Moses svarte: «Dette er ikke lyden av seierssang og ikke lyden av klagesang; det er lyden av en annen slags sang jeg hører.»
19 Da Moses nærmet seg leiren og fikk se gullkalven og dansen, flammet sinnet slik opp i ham at han kastet tavlene fra seg og slo dem i stykker mot fjellet.
20 Så tok han kalven som de hadde laget, kastet den på ilden og malte den til støv. Støvet strødde han på vannet, og han lot israelittene drikke det.
21 Så sa Moses til Aron: «Hva har dette folket gjort deg, siden du har brakt så stor synd over det?»
22 «Vær ikke sint, herre!» svarte Aron. «Du vet selv hvor ondt dette folket er.
23 De sa til meg: Lag en gud som kan gå foran oss! For vi vet ikke hva som har skjedd med denne Moses, mannen som førte oss opp fra Egypt.
24 Da sa jeg til dem: Den som har gull, skal ta det av!så ga de meg gullet, og jeg kastet det på ilden. Slik ble denne kalven til.»
25 Moses så hvor ustyrlig folket var fordi Aron ikke klarte å styre dem. De var blitt til spott for motstanderne sine.
26 Da stilte Moses seg i porten til leiren og ropte: «Alle som er på Herrens side, kom hit til meg!» Da samlet alle levittene seg om ham.
27 Og han sa til dem: «Så sier Herren, Israels Gud: Spenn sverdet på dere, hver og en! Gå fram og tilbake i leiren, fra port til port, og slå i hjel brødre, venner og slektninger!»
28 Levittene gjorde som Moses sa, og den dagen falt det omkring tre tusen mann av folket.
29 Da sa Moses: «I dag er dere blitt innviet til Herren, siden dere har vendt dere mot deres egne sønner og brødre. Så vil han gi dere sin velsignelse i dag.»
30 Dagen etter sa Moses til folket: «Dere har gjort en stor synd. Men nå vil jeg gå opp til Herren; kanskje kan jeg skaffe soning for synden deres.»
31 Så vendte Moses tilbake til Herren og sa: «Dette folket har gjort en stor synd! De har laget seg en gud av gull.
32 Tilgi nå syndene deres! Kan du ikke det, så stryk meg ut av boken du skriver i!»
33 Da svarte Herren: «Den som synder mot meg, stryker jeg ut av min bok.
34 gå nå og led folket dit jeg har sagt deg! Se, min engel skal gå foran deg. Men på regnskapets dag skal jeg gjøre opp regnskap med dem for syndene deres.»
35 Slik straffet Herren folket fordi de hadde fått laget gullkalven, den som Aron laget.
1 Herren sa til Moses: «Dra bort herfra, både du og folket du har ført opp fra Egypt, til det landet som jeg med ed lovet til Abraham og Isak og Jakob da jeg sa: Jeg vil gi det til din ætt.
2 Jeg vil sende en engel foran deg og drive ut kanaaneerne, amorittene, hetittene, perisittene, hevittene og jebusittene.
3 Dra opp til det landet som flyter av melk og honning! Men jeg vil ikke dra opp med deg, for du er et stivnakket folk; ellers kunne jeg fortære deg på veien.»
4 Da folket hørte disse harde ordene, sørget de, og ingen tok smykker på seg.
5 Men Herren sa til Moses: «Si til israelittene: Dere er et stivnakket folk. Om jeg bare et øyeblikk drar opp sammen med deg, måtte jeg gjøre ende på deg. Legg nå smykkene bort, så jeg kan vite hva jeg skal gjøre med deg!»
6 Fra da av, ved fjellet Horeb, la israelittene bort smykkene sine.
7 Moses pleide å ta teltet og slådet opp et godt stykkeutenfor leiren. Han kalte det telthelligdommen. Alle som ville søke råd hos Herren, gikk ut til dette teltetutenfor leiren.
8 Hver gang Moses gikk ut til teltet, reiste hele folket seg og ble stående hver ved inngangen til sitt telt. De så etter Moses til han var kommet inn i teltet.
9 Og når Moses var kommet inn i teltet, senket sky søylen seg og ble stående ved inngangen til teltet, og han snakket med Moses.
10 Når folket så sky søylen ståved inngangen til teltet, reiste de seg alle sammen, bøyde seg og tilba, hver ved sin teltdør.
11 Så talte Herren med Moses ansikt til ansikt, slik som mennesker snakker med hverandre. Siden vendte Moses tilbake til leiren. Men tjeneren hans, en ung gutt som het Josva, sønn av Nun, forlot aldri teltet.
12 Moses sa til Herren: «Se, du sier at jeg skal føre dette folket opp, men du lar meg ikke vite hvem du vil sende med meg. Likevel har du sagt: Jeg kjenner deg ved navn, og du har funnet nåde for mine øyne.
13 Hvis det er slik at jeg har funnet nåde for dine øyne, så vis meg nå din vei, så jeg kan lære deg å kjenne og finne nåde hos deg. Husk at dette er ditt folk!»
14 Han svarte: «Mitt ansikt skal gå med, og jeg vil la deg få ro.»
15 Da sa Moses: «Hvis ikke ditt ansikt går med, må du ikke føre oss opp herfra!
16 Hvordan kan man ellers vite at jeg og folket ditt har funnet nåde for dine øyne, hvis ikke du går med oss? Slik skal jeg og folket ditt bli skilt ut fra alle andre folk på jorden.»
17 Da sa Herren til Moses: «Også dette som du ber om, vil jeg gjøre, for du har funnet nåde for mine øyne, og jeg kjenner deg ved navn.»
18 «La meg da få se din herlighet!» sa Moses.
19 Han svarte: «Jeg vil la all min godhet gå forbi deg og rope ut for deg navnet Herren. For jeg er nådig mot den jeg viser nåde, og barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over.
20 Du kan ikke få se ansiktet mitt», sa han, «for et menneske kan ikke se meg og leve.»
21 Herren sa: «Se, her er et sted tett ved meg; still deg der på klippen!
22 Når så min herlighet går forbi, vil jeg la deg stå i klippekløften, og jeg vil dekke deg med håndflaten til jeg er kommet forbi.
23 så vil jeg ta hånden bort; da kan du se meg bakfra, men ansiktet mitt kan ingen se.»
1 Herren sa til Moses: «Hugg ut to steintavler som er lik de første! Så skal jeg skrive på dem de samme ordene som sto på de første tavlene, dem du slo i stykker.
2 Hold deg klar til i morgen tidlig! Da skal du gå opp på Sinai-fjellet. Der skal du stille deg fram for meg på toppen av fjellet.
3 Ingen må gå opp sammen med deg, og ingen må vise seg på hele fjellet. Verken småfe eller storfe må beite foran fjellet.»
4 Så hogg Moses ut to steintavler som var lik de første. Tidlig neste morgen gikk han opp på Sinai-fjellet, slik Herren hadde befalt ham, og han hadde begge steintavlene med seg.
5 Da steg Herren ned i en sky, stilte seg hos ham og ropte ut navnet Herren.
6 Herren gikk forbi ham og ropte: «Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet!
7 Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd.»
8 Straks bøyde Moses seg til jorden og tilba.
9 Han sa: «Herre, hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, så gå med oss, Herre! Selv om dette er et stivnakket folk, så tilgi vår synd og skyld og gjør oss til din eiendom.»
10 Da sa Herren: nå vil jeg slutte en pakt. I nærvær av hele folket ditt vil jeg gjøre underfulle gjerninger som aldri før har vært gjort noe sted på jorden eller blant noe folkeslag. Hele det folket du lever iblant, skal se hvor skremmende det er, det verk som jeg, Herren, vil gjøre med deg.
11 Ta godt vare på det jeg på legger deg i dag! Se, jeg vil drive ut for deg amorittene, kanaaneerne, hetittene, {{girgasjittene}}, perisittene, hevittene og jebusittene.
12 Vokt deg for å slutte pakt med dem som bor i det landet du kommer til, så de ikke fanger deg i en felle.
13 Dere skal rive ned altrene deres og slå i stykker steinstøttene, og Asjera-stolpene skal dere hugge ned.
14 Du skal ikke tilbe noen annen gud, for Herrens navn er Nidkjær; han er en nidkjær Gud.
15 Du skal ikke slutte pakt med dem som bor i landet! For de driver hor med gudene sine og ofrer til dem. Hvis de inviterer deg, kommer du til å spise av ofrene deres.
16 Tar du koner til sønnene dine blant døtrene deres, så vil døtrene deres drive hor med sine guder og få sønnene dine til å drive hor med gudene deres.
17 Du må ikke lage deg støpte guder.
18 Du skal holde deusyrede brøds høytid. I sju dager skal du spise usyret brød, slik jeg har gitt deg befaling om, til fastsatt tid, i måneden abib. For i måneden abib dro du ut av Egypt.
19 Alt som åpner morslivet, tilhører meg; alle førstefødte hanndyr i buskapen din, enten det er storfe eller småfe.
20 Alt som åpner morslivet hos esler, skal du løse ut med et lam. Løser du det ikke ut, skal du brekke nakken på det. Hver førstefødt blant sønnene dine skal du løse ut. Ingen må vise seg tomhendt for mitt ansikt.
21 Seks dager skal du arbeide, men på den sjuendedagen skal du hvile. Selv om det er tid for pløying eller høsting, skal du hvile.
22 Du skal holdeukefesten når du høster inn den første hveten, og festen for innhøstingen når året er omme.
23 Tre ganger om året skal alle menn hos deg tre fram for Herren, Israels Gud.
24 For jeg vil drive folkeslag bort for deg og utvide grensene dine. Ingen skal ønske å ta landet ditt mens du drar opp for å tre fram for Herren din Guds ansikt tre ganger om året.
25 Du skal ikke ofre blodet av mitt slaktoffer sammen med noe syret, og påske festens offer må ikke ligge natten over til neste morgen.
26 Det beste av førstegrøden fra jorden din skal du bringe til Herren din Guds hus. Du skal ikke koke et kje i melken fra moren.
27 Herren sa til Moses: «Skriv ned disse ordene, for på grunnlag av disse ordene slutterjeg en pakt med deg og Israel.»
28 Moses var hos Herren i førti dager og førti netter, og han smakte verken mat eller drikke. Og han skrev paktens ord, de ti bud, på tavlene.
29 Så gikk Moses ned fra Sinai-fjellet. Han hadde vitnesbyrdet, de to tavlene, i hendene da han gikk ned fra fjellet. Moses visste ikke at det strålte av ansiktet hans fordi Herren hadde talt med ham.
30 Aron og israelittene så at det strålte av ansiktet hans, og de var redde for å komme nær ham.
31 Men Moses ropte på dem, og da kom Aron og alle lederne i menigheten til ham, og han talte til dem.
32 Siden kom alle israelittene til ham, og Moses bar fram alle de budene Herren hadde gitt ham på Sinai-fjellet.
33 Da Moses var ferdig med å tale med dem, la han et slør over ansiktet.
34 Men hver gang han gikk fram for Herrens ansikt for å snakke med ham, tok han sløret bort til han skulle ut igjen. Og når han kom ut, talte han til israelittene det han hadde fått på bud om.
35 Da så israelittene hvordan det strålte av ansiktet hans, og Moses la sløret over ansiktet igjen til han skulle inn og snakke med Herren.
1 Moses samlet hele Israels menighet og sa til dem: Dette er det Herren har befalt dere å gjøre:
2 I seks dager kan det arbeides, men den sjuendedagen skal være hellig for dere. Den skal være en sabbat, en hviledag for Herren. Hver den som gjør noe arbeid på den, skal dø.
3 Dere skal ikke tenne opp ild i noen av bosetningene deres på sabbatsdagen.
4 Moses talte til hele Israels menighet: Dette er det Herren har befalt:
5 Dere skal gi en offergave til Herren av det dere eier! Hver den som gir av et villig hjerte, skal komme til Herren med gaven: gull, sølv og bronse,
6 purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt stoff, fint lin og geitehår,
7 rødfargede værskinn, andre fingarvede skinn og akasietre,
8 olje til lampene, krydret balsam til salvingsoljen og til den velluktende røkelsen,
9 onyks-stein og andre steiner til å sette på efod-drakten og bryststykket.
10 Alle blant dere som har visdom i hjertet, skal komme og lage alt det Herren har befalt:
11 boligen med telt og dekke, med kroker og planker, tverrstenger, søyler og sokler,
12 paktkisten med stenger, soningslokket og forhengsteppet,
13 bordet med stenger og alt som hører til, og skuebrødene,
14 lysestaken med det som hører til, og lampene og oljen til lampene,
15 røkelsesalteret med stenger, salvingsoljen, den velluktende røkelsen og teppet foran inngangen til boligen,
16 brenn offeralteret med bronseristen, stengene og alt som hører til, og fatet med understell,
17 omhengene til forgården, med søyler og sokler og teppet foran porten til forgården,
18 pluggene og snorene til boligen og forgården,
19 prestedraktene til tjenesten i helligdommen, de hellige klærne for presten Aron og klærne for sønnene hans til prestetjenesten.
20 Så gikk hele Israels menighet bort fra Moses.
21 Og alle som kjente seg drevet til det og hadde en villig ånd, kom fram med offergaver til Herren. Gavene skulle brukes til arbeidet på telthelligdommen og all tjenesten der, og til de hellige klærne.
22 De kom, både menn og kvinner. Alle som hadde et villig hjerte, kom med neseringer, øreringer, fingerringer og smykkesteiner –alle slags smykker av gull. Alle de som ville bære fram et svingeoffer av gull til Herren, kom fram.
23 Hver den som hadde purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt stoff, fint lin og geitehår, rødfargede værskinn og andre fingarvede skinn, kom med det.
24 Alle som ville gi en offergave av sølv eller bronse, kom med gaven til Herren, og alle som hadde akasietre, kom med det til byggearbeidet.
25 Hver kvinne som hadde visdom i hjertet til åspinne, kom med det hun hadde spunneti purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt garn og fint lin.
26 Og alle kvinner som kjente seg drevet og hadde visdom til det, spant garn av geitehår.
27 Lederne kom med onyks-steiner og andre steiner til å sette på efod-drakten og bryststykket,
28 og krydret balsam og olje til lampene, til salvingsoljen og den velluktende røkelsen.
29 Hver mann og kvinne som ga av et villig hjerte, kom fram for åbidra til det arbeidet som Herren gjennom Moses hadde befalt dem å gjøre. Slik bar israelittene fram en frivillig offergave til Herren.
30 Moses sa til israelittene: Se, Herren har valgt ut Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, fra Judas stamme.
31 Han har fylt ham med Guds ånd, med visdom, innsikt og kunnskap, og med dyktighet i alle slags håndverksarbeid,
32 såhan kan tenke ut og lage kunstferdige arbeider i gull, sølv og bronse,
33 slipe steiner til innfatning, skjære ut i tre og utføre alle slags kunsthåndverk.
34 Han har gitt ham og Oholiab, sønn av Ahisamak, fra Dans stamme, evnen til å lære opp andre.
35 Han har fylt dem med visdom i hjertet til å utføre alle slags håndverk og kunstneriske arbeid, og til åveve i farget garn og fint lin –i purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt. De skal tenke ut og lage alle slags kunsthåndverk.
1 Besalel og Oholiab skal arbeide sammen med alle kloke menn som Herren har gitt visdom og innsikt, så de forstår hvordan de skal gjøre all slags arbeid til tjenesten i helligdommen, nøyaktig slik som Herren har befalt.
2 Så kalte Moses på Besalel og Oholiab og på alle de kloke mennene som Herren hadde gitt visdom i hjertet, alle som kjente seg drevet til å ta fatt på arbeidet og fullføre det.
3 Av Moses fikk de alle offergavene som israelittene hadde kommet med til arbeidet og tjenesten i helligdommen. Men morgen etter morgen fortsatte folket å komme med frivillige gaver.
4 Da kom alle de som hadde visdom til å utføre alt arbeidet på helligdommen, enhver fra sitt arbeid,
5 og sa til Moses: «Folket kommer med mer enn det som er nødvendig for å utføre det arbeidet Herren har på lagt oss.»
6 Da ga Moses beskjed om at det skulle ropes ut i leiren: «Ingen, verken mann eller kvinne, skal legge mer arbeid i offergaven til helligdommen.» Slik ble folket stanset i å komme med mer.
7 Det de hadde gitt, var nok til å få arbeidet gjort, ja, mer enn nok.
8 Alle som hadde visdom i hjertet til dette arbeidet, laget nåboligen av ti teltduker. De var av fint, tvinnet lin og purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt stoff. I dukenevar det vevd inn kjeruber i kunstvevning.
9 Hver duk var tjueåtte alen lang og fire alen bred. Alle dukenehadde samme mål.
10 Fem av dukene sydde de sammen, den ene til den andre, og på samme må te med de andre fem dukene.
11 Langs kanten av den duken som var ytterst på det ene sammensydde stykket, laget de purpurblå hemper, og på samme må te langs kanten av den ytterste duken på det andre stykket.
12 Femti hemper laget de på den ene teltduken og femti hemper i kanten av duken på det andre stykket. Hempene satt rett mot hverandre.
13 Og de laget femti kroker av gull. Med dem hektet de dukenesammen så boligen ble et hele.
14 De laget duker av geitehår til et telt over boligen. Elleve slike duker laget de.
15 Hver duk var tretti alen lang og fire alen bred. Alle de elleve dukenehadde samme mål.
16 Fem av dukene sydde de sammen for seg, og seks for seg.
17 I kanten av den duken som var ytterst på det ene sammensydde stykket, satte de femti hemper, og i kanten av det andre stykket femti hemper.
18 Og de laget femti kroker av bronse så teltet kunne festes sammen til et hele.
19 Deretter laget de et dekke over teltet av rødfargede værskinn, og over det igjen et annet dekke av fingarvet skinn.
20 Plankene til boligen laget de av akasietre. De sto loddrett.
21 Hver planke var ti alen lang og en og en halv alen bred.
22 På hver planke var det to tapper som var tilpasset hverandre. Slik laget de alle plankene til boligen.
23 Av plankene de laget til boligen, satte de opp tjue på sørsiden, mot sør.
24 Til de tjue plankene laget de førti sokler av sølv, to soklerunderhver planke til åfeste de to tappene i.
25 På den andre siden av boligen, på nordsiden, laget de også tjue planker
26 med førti sokler av sølv, tounderhver planke.
27 Til baksiden av boligen, mot vest, laget de seks planker,
28 og i tillegg to planker, en til hvert hjørne av boligens bakside.
29 De var doble nederst og øverst og gikk sammen i én ring. Slik var det med dem begge; de dannet de to hjørnene.
30 Slik ble det åtte planker og seksten sokler av sølv, to soklerunderhver planke.
31 De laget tverrstenger av akasietre, fem til plankene på den ene siden av boligen,
32 fem tverrstenger til plankene på den andre siden og fem tverrstenger til plankene på baksiden av boligen, mot vest.
33 Den midterste stangen satte de slik at den gikk tvers over, fra den ene enden til den andre, midt på plankene.
34 Plankene kledde de med gull, og ringene på dem, som var holdere for tverrstengene, laget de av gull. Tverrstengene kledde de også med gull.
35 De laget et forheng av purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt stoff og fint, tvinnet lin. Det var laget i kunstvevning, med kjeruber.
36 De laget fire søyler av akasietre til å henge det på og kledde dem med gull. Hakene på dem var også av gull. Og de støpte fire sokler av sølv til dem.
37 For inngangen til teltet laget de et teppe. Det var av purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt stoff og fint, tvinnet lin, alt i farget vev.
38 Til teppet laget de fem søyler med haker. Søylehodene og båndene kledde de med gull, men de fem soklene var av bronse.
1 Besalel laget paktkisten av akasietre, to og en halv alen lang, en og en halv alen bred og en og en halv alen høy.
2 Han kledde den med rent gull både innvendig ogutvendig og laget en gullkant rundt den.
3 Han støpte fire gullringer til de fire hjørnene, to ringer på den ene siden og to ringer på den andre siden.
4 Så laget han bærestenger av akasietre, kledde dem med gull
5 og stakk stengene inn i ringene på begge sider så kisten kunne bæres.
6 Han laget et soningssted av rent gull, to og en halv alen langt og en og en halv alen bredt.
7 På hver side av soningsstedet laget han to kjeruber av hamret gull,
8 en kjerub på den ene siden og en på den andre siden. Han laget dem slik at de gikk i ett med soningsstedet fra begge ender.
9 Kjerubeneløftet vingene og bredte dem ut slik at de dekket soningsstedet. Kjerubenevar vendt mot hverandre, med ansiktet mot soningsstedet.
10 Bordet laget han av akasietre, to alen langt, en alen bredt og en og en halv alen høyt.
11 Han kledde det med rent gull og laget en gullkant rundt det.
12 Så laget han en list til bordet. Den var en håndsbredd tykk og gikk helt rundt. Omkring listen laget han en gullkant.
13 Han støpte fire gullringer til bordet og satte ringene på de fire hjørnene ved de fire føttene.
14 Ringene var tett inntil listen. De var holdere for stengene som var til å bære bordet med.
15 Stengene laget han av akasietre og kledde dem med gull. Med dem skulle bordet bæres.
16 Av rent gull laget hanutstyret til bordet: fat og skåler, boller og kanner til drikkofferet.
17 Han laget lysestaken av rent gull. Lysestaken med fot og stamme og skålene med knopper og blomster ble hamret ut av ett stykke.
18 Seks armer gikk ut fra lysestaken, tre på den ene siden og tre på den andre.
19 På den første armen var det tre skåler formet som en mandelblomst, hver med knopp og blomst, på den neste armen tre skåler formet som en mandelblomst, hver med knopp og blomst. Slik var det på alle de seks armene som gikk ut fra lysestaken.
20 På selve staken var det fire mandelformede skåler med knopper og blomster.
21 Det var en knoppunderdet første armparet, enunderdet andre og enunderdet tredje, det vil siunderalle de seks armene som gikk ut fra lysestaken.
22 Knoppene og armene gikk i ett med staken. Det hele var hamret ut av ett stykke rent gull.
23 Av rent gull laget han også de sju lampene til lysestaken og tengene og askeskuffene som hørte til.
24 En talent rent gull brukte han til lysestaken og altutstyret som hørte til.
25 Han laget røkelsesalteret av akasietre. Det var firkantet, en alen langt, en alen bredt og to alen høyt. Hornene på alteret gikk i ett med det.
26 Både toppen, sidene og hornene kledde han med rent gull, og han laget en gullkant rundt det.
27 Nedenfor kanten på begge sider satte han to gullringer. De var holdere for bærestengene på hver side, slik at alteret kunne bæres.
28 Stengene laget han av akasietre og kledde dem med gull.
29 Og han laget den hellige salvingsoljen og den rene, velluktende røkelsen, slik en salveblander gjør det.
1 Så laget Besalel brennofferalteret av akasietre, fem alen langt og fem alen bredt. Det var firkantet og tre alen høyt.
2 På hvert av de fire hjørnene laget han et horn, og hornene gikk i ett med alteret. Han kledde det med bronse.
3 Så laget han altutstyret til alteret: fatene, ildskuffene, offerskålene, kjøttgaflene og glopannene. Alt dette utstyret laget han av bronse.
4 Han laget også en rist til alteret, en bronsenetting, og plasserte den nederstunderkanten, slik at den nådde midt opp på alteret.
5 Og han støpte fire ringer til de fire hjørnene av bronseristen til åst ikke stengene inn i.
6 Han laget bærestenger av akasietre og kledde dem med bronse.
7 Han stakk stengene inn i ringene på sidene av alteret så det kunne bæres. Alteret var hult og laget av treplanker.
8 Så laget han bronsefatet medunderstellet av bronse. Det var laget av speilene til kvinnene som gjorde tjeneste ved inngangen til telthelligdommen.
9 Så laget han forgården. Mot sør, på sørsiden av forgården, laget han omheng av fint, tvinnet lin, i en lengde av hundrealen.
10 Til dem var det tjue søyler med sokler av bronse og haker og bånd av sølv.
11 På nordsiden laget han også omheng, i en lengde av hundrealen med tjue søyler og tjue sokler av bronse, og haker og bånd av sølv.
12 På vestsiden laget han omheng på femti alen med ti søyler og ti sokler og haker og bånd av sølv.
13 På østsiden, mot øst, var omhenget femti alen.
14 På den ene siden var det et femten alen langt omheng, med tre søyler og tre sokler,
15 og på den andre siden av porten til forgården var det også et femten alen langt omheng, med tre søyler og tre sokler.
16 Alle omhengene rundt forgården var av fint, tvinnet lin.
17 Soklene til søylene var av bronse, hakene og båndene til dem var av sølv, og søylehodene var kledd med sølv. Alle søylene i forgården varutstyrt med sølvbånd.
18 Til forgårdens port var det et forheng i purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt stoff og fint, tvinnet lin, alt i farget vev. Det var tjue alen langt og fem alen høyt etter vevens bredde, slik som omhengene rundt forgården.
19 Til forhenget var det fire søyler med sokler av bronse. Hakene var av sølv, og søylehodene og båndene var kledd med sølv.
20 Alle pluggene til boligen og forgården rundt den var av bronse.
21 Dette er regnskapet for boligen, vitnesbyrdets bolig. Moses på la levittene å sette boligen oppunderledelse av Itamar, sønn av presten Aron.
22 Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, fra Judas stamme, hadde gjort alt det som Herren hadde på lagt Moses.
23 Sammen med ham var Oholiab, sønn av Ahisamak, fra Dans stamme, som var dyktig i all slags håndverk og kunstnerisk arbeid og til åveve i farget garn og fint lin –i purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt.
24 Alt gulletsom ble brukt til arbeidet med å gjøre helligdommen ferdig, det gulletsom var gitt som svingeoffer, var 29 talenter og 730 sjekel etter helligdommens vekt.
25 Og sølvet som kom inn da det ble holdt manntall over menigheten, var 100 talenter og 1775 sjekel etter helligdommens vekt,
26 en beka per hode, det vil si en halv sjekel etter helligdommens vekt, for alle som var talt, fra tjueårsalderen og oppover, og det var 603 550 mann.
27 De hundretalentene med sølv ble brukt til åstøpe soklene til helligdommen og soklene til forhenget, hundretalenter til hundresokler, en talent til hver sokkel.
28 Og de 1775 sjekel brukte de til hakene på søylene, til åkle søylehodene ogutstyre dem med bånd.
29 Bronsen som var gitt som svingeoffer, var 70 talenter og 2400 sjekel.
30 Av den laget de soklene ved inngangen til telthelligdommen, bronsealteret med bronseristen som hørte til, og altutstyret til alteret,
31 soklene rundt forgården og soklene til forgårdens port, alle pluggene til boligen og forgården rundt den.
1 Av det purpurblå, purpurrøde og karmosinrøde stoffet laget de prestedrakten til tjenesten i helligdommen. De laget de hellige klærne til Aron, slik som Herren hadde befalt Moses.
2 Efod-drakten laget de av gull, purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt stoff og fint, tvinnet lin.
3 Gullethamret de ut i plater og skar det opp til tråd, så det kunne veves inn i det purpurblå, purpurrøde og karmosinrøde stoffet og i det fine linet, alt i kunstvevning.
4 Til efod-drakten laget de to skulderbånd som var festet i hjørnene og holdt den sammen.
5 Beltet som satt fast på efoden, gikk i ett med den. Det var også vevd av gull, purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt garn og fint, tvinnet lin, slik Herren hadde befalt Moses.
6 De satte onyks-steinene i innfatninger av gull. På steinene var navnene til Israels sønner gravert inn, som i et signet.
7 De satte dem på skulderbåndene på efoden. De skulle minne om Israels sønner, slik Herren hadde befalt Moses.
8 De laget bryststykket i kunstvevning slik som efod-drakten. Det var av gull, purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt stoff og fint, tvinnet lin.
9 Bryststykket var firkantet og brettet dobbelt. Det var ett fingerspenn langt og ett fingerspenn bredt når det var lagt dobbelt.
10 De satte fire rader med steiner på det. I den ene raden var det en rubin, en topas og en smaragd,
11 i den andre raden en turkis, en safir og en diamant,
12 i den tredje raden en opal, en agat og en ametyst
13 og i den fjerde raden en krysolitt, en onyks og en jade. De ble satt i innfatninger av gull.
14 De tolv steinene bar navnene på Israels sønner, en for hvert navn. På hver stein var navnet på en av de tolv stammene gravert inn, slik som i et signet.
15 Til bryststykket laget de kjeder av rent gull. De var flettet slik man fletter snorer.
16 De laget også to innfatninger av gull og to ringer av gull. Ringene satte de i hvert sitt hjørne av bryststykket.
17 De to gullsnorene festet de i de to ringene i hjørnene av bryststykket.
18 De andre to endene av gullsnorene festet de til de to innfatningene og satte dem på efod-draktens skulderbånd, på forsiden.
19 Så laget de to gullringer til og satte dem i de to andre hjørnene av bryststykket, ved den indre kanten som vender inn mot efod-drakten.
20 Så laget de enda to gullringer og satte dem nederst på de to skulderbåndene på forsiden, ved sømmen over efod-beltet.
21 Ringene på bryststykket bandt de til ringene på efod-drakten med en purpurblåsnor, slik at bryststykket ble sittende over beltet og ikke kunne løsne fra drakten, slik Herren hadde befalt Moses.
22 Kappen som hører til efod-drakten, var vevd i ensfarget purpurblått stoff.
23 Midt på kappen var det en åpning som på en brynje, og rundt åpningen var det en kant, slik at den ikke skulle revne.
24 Rundt på den nedre kanten av kappen satte de granatepler av tvinnet purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt garn.
25 De laget også bjeller av rent gull og satte dem mellom granateplene på kappekanten hele veien rundt.
26 En bjelle og et granateple, så en bjelle og et granateple rundt hele kanten av kappen som skulle brukes i tjenesten, slik Herren hadde befalt Moses.
27 Til Aron og sønnene hans laget de også kjortler vevd av fint lin,
28 en turbanav fint lin og pyntede turbaner av fint lin, bukserav fint, tvinnet lin
29 og et belte av fint, tvinnet lin, i purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt farget vev, slik Herren hadde befalt Moses.
30 De laget en plate av rent gull. Det var det hellige diademet. På den skrev de, som man graverer inn i et signet: «Helliget Herren» .
31 De satte en purpurblåsnor på den og festet den oppe på turbanen, slik Herren hadde befalt Moses.
32 Slik ble alt arbeidet på boligen, telthelligdommen, fullført. Israelittene gjorde alt i overensstemmelse med det som Herren hadde befalt Moses.
33 Og de kom med boligen til Moses: teltet med altutstyret som hørte til, krokene, plankene, tverrstengene, søylene, soklene,
34 dekket av rødfargede værskinn, dekket av fingarvet skinn, forhengsteppet,
35 kisten med vitnesbyrdet og bærestengene, soningslokket,
36 bordet med alt som hørte til det, skuebrødene,
37 lysestaken av rent gull med lamper som skulle settes i rad, og alt som hørte til den, oljen til lampene,
38 det gullkledde alteret, salvingsoljen, den velluktende røkelsen, teppet for inngangen til teltet,
39 bronsealteret med bronseristen, bærestenger og alt som hørte til det, vaskefatet medunderstell,
40 omhengene til forgården med søyler og sokler, teppet foran porten til forgården, snorene, pluggene, alt detutstyret som skulle brukes til tjenesten i boligen, telthelligdommen,
41 prestedrakten til tjenesten i helligdommen, de hellige klærne for presten Aron og klærne for sønnene hans til prestetjenesten.
42 Som Herren hadde befalt Moses, slik hadde israelittene gjort hele arbeidet.
43 Moses så på alt det som var gjort, og se, de hadde gjort det slik Herren hadde befalt. Og Moses velsignet dem.
1 Herren sa til Moses:
2 Den første dagen i den første måneden skal du reise boligen, telthelligdommen.
3 Der skal du sette kisten med vitnesbyrdet og henge forhenget foran den.
4 Du skal sette inn bordet og ordne det som hører til. Så skal du bære inn lysestaken og sette opp lampene på den.
5 Foran kisten med vitnesbyrdet skal du sette det gullkledde røkelsesalteret, og du skal henge opp teppet foran inngangen til boligen.
6 Brennofferalteret skal du sette foran inngangen til boligen, til telthelligdommen.
7 Vaskefatet skal du sette mellom telthelligdommen og alteret og ha vann i det.
8 Du skal sette opp forgården helt rundt og henge opp teppet foran porten til forgården.
9 Så skal du ta salvingsoljen og salve boligen og alt som er i den, og du skal hellige den og altutstyret, så det blir hellig.
10 Du skal salve brennofferalteret og alt som hører til det, og du skal hellige alteret, så det blir høyhellig.
11 Du skal også salve vaskefatet og understellet og hellige det.
12 Så skal du føre Aron og sønnene hans fram til inngangen i telthelligdommen og vaske dem med vann.
13 Du skal kle Aron i de hellige klærne, salve ham og hellige ham til å være prest for meg.
14 Du skal også føre sønnene hans fram, og du skal kle dem i kjortler.
15 Du skal salve dem, slik du salvet deres far, så de kan være prester for meg. Denne salvingen skal gi dem retten til prestedømmet, i slekt etter slekt, for alle tider.
16 Moses gjorde i ett og alt som Herren hadde befalt ham.
17 Den første måneden i det andre året, på den første dagen i måneden, ble boligen reist.
18 Det var Moses som reiste den. Han satte soklene på plass og reiste plankene, la inn tverrstengene og reiste søylene.
19 Han bredte teltet ut over boligen, og ovenpådet la han dekket, slik Herren hadde befalt Moses.
20 Så tok Moses vitnesbyrdet og la det i paktkisten, satte bærestengene i og la soningsstedet som lokk på kisten.
21 Han satte kisten inn i boligen og hengte opp forhengsteppet slik at det dekket for kisten med vitnesbyrdet, slik Herren hadde befalt Moses.
22 Han satte bordet inn i telthelligdommen, på nordsiden av boligen, utenfor forhenget.
23 På det la han brødene til rette for Herrens ansikt, slik Herren hadde befalt Moses.
24 Lysestaken satte han i telthelligdommen rett overfor bordet, på sørsiden av boligen.
25 Han satte opp lampene for Herrens ansikt, slik Herren hadde befalt Moses.
26 Det gullkledde alteret satte han også i telthelligdommen, foran forhenget.
27 Han brente velluktende røkelse på det, slik Herren hadde befalt Moses.
28 Så hengte han opp teppet foran inngangen til boligen.
29 Brennofferalteret satte han ved inngangen til boligen, til telthelligdommen, og han ofret brennoffer og grødeoffer på det, slik Herren hadde befalt Moses.
30 Vaskefatet satte han mellom telthelligdommen og alteret, og han helte vann i det til åvaske seg med.
31 I det vasket Moses og Aron og sønnene hans hendene og føttene.
32 De vasket seg når de skulle gå inn i telthelligdommen, og når de skulle tre fram for alteret, slik Herren hadde befalt Moses.
33 Så reiste han forgården rundt boligen og alteret og hengte opp teppet foran porten til forgården. Slik fullførte Moses arbeidet.
34 Så dekket skyen telthelligdommen, og Herrens herlighet fylte boligen.
35 Moses kunne ikke gå inn i telthelligdommen, fordi skyen hadde tatt bolig over den og Herrens herlighet fylte boligen.
36 Hver gang skyen løftet seg fra boligen, brøt israelittene opp og dro videre på sine vandringer.
37 Men når skyen ikke løftet seg, brøt de ikke opp før den dagen den løftet seg igjen.
38 For Herrens sky låover boligen om dagen, og om natten lyste den som ild for øynene på hele Israels hus, så lenge vandringen varte.