1

1 I min første bok, gode Teofilos, skrev jeg om alt det Jesus gjorde og lærte, fra han begynte

2 og helt til den dagen han ble tatt opp til himmelen. Da hadde han ved Den hellige ånd gitt sine befalinger til de apostler han haddeutvalgt.

3 Etter å ha lidd døden sto han levende fram for dem med mange klare bevis på at han levde: I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til.

4 En gang han spiste sammen med dem, på la han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg.

5 For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.»

6 Mens de var sammen, spurte de ham: «Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?»

7 Han svarte: «Det er ikke dere gitt å kjenne tider og stundersom Far har fastsatt av sin egen makt.

8 Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»

9 Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres.

10 Som de nåstirret mot himmelen mens han dro bort, sto med ett to menn i hvite klær foran dem

11 og sa: «Galileere, hvorfor står dere og ser mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme må te som dere har sett ham fare opp til himmelen.»

12 Da vendte de tilbake til Jerusalem fra den høyden som heter Oljeberget og ligger nær Jerusalem, bare en sabbatsreise unna.

13 Inne i byen gikk de opp på den salen hvor de pleide å holde til. Det var Peter og Johannes, Jakob og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, Simon seloten og Judas, sønn av Jakob.

14 Alle disse holdt trofast sammen i bønn, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og brødrene hans.

15 En gang på denne tiden sto Peter fram blant søsknene. Det var omkring hundreog tjue mennesker samlet.

16 «Mine søsken», sa han, «det måtte gå i oppfyllelse, det skriftordet som Den hellige ånd lot David si om Judas, han som viste vei for dem som grep Jesus.

17 Han var regnet med blant oss og hadde fått samme tjeneste og oppdrag.

18 For lønnen han fikk forugjerningen sin, kjøpte han en åker. Men han falt hodestups så buken revnet og alle innvollene veltet ut.

19 Alle som bor i Jerusalem, fikk vite om dette. På sitt eget språk kalte de derfor åkeren Hakeldama, det betyr Blodåkeren.

20 For det står skrevet i Salmenes bok: La bostedet hans ligge øde, la ingen bo der, og: La en annen overta hans oppdrag.

21 Noen menn var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss,

22 helt fra begynnelsen, da han ble døpt av Johannes, og til den dagen han ble tatt fra oss opp til himmelen. Nåmåen av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp.»

23 Og de stilte fram to: Josef, som ble kalt Barsabbas med tilnavnet Justus, og Mattias.

24 Så ba de: «Herre, du som kjenner alles hjerter, vis oss hvem av disse to du harutvalgt

25 til å ta plassen etter Judas og overta den aposteltjenesten som han forlot da han gikk til sitt eget sted.»

26 De kastet lodd mellom dem, og loddet falt på Mattias. Fra nå av ble han regnet som apostel sammen med de elleve.

2

1 Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted.

2 Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.

3 Tungersom av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.

4 Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.

5 I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen.

6 En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt.

7 Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler?

8 Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?

9 Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia,

10 Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma,

11 jøder og proselytter, kretere og arabere –og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!»

12 De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: «Hva er dette for noe?»

13 Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukketseg fulle på søt vin.»

14 Da steg Peter fram sammen med de elleve. Han hevet stemmen og talte til dem: «Jødiske menn og alle dere som bor i Jerusalem! Merk dere hva jeg sier, og lytt nøye til mine ord!

15 Disse menneskene er ikke fulle, slik dere tror. Det er jo bare den tredje time på dagen.

16 Men her skjer det som er sagt gjennom profeten Joel:

17 I de siste dager skal det skje, sier Gud, at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal profetere, de unge skal se syn, og de gamle skal drømme drømmer.

18 Selv over mineslaver og slavekvinner vil jeg i de dager øse ut min Ånd, og de skal tale profetisk.

19 Jeg setter varsler oppepå himmelen og tegn nedepåjorden, blod og ild og røykskyer.

20 Solen skal forvandles til mørke og månen til blod før Herrens dag kommer, den store og strålende.

21 Men hver den som på kaller Herrens navn, skal bli frelst.

22 Israelitter, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann som Gud pekte ut for dere med mektige gjerninger og underog tegn som Gud lot ham gjøre blant dere. Alt dette kjenner dere til.

23 Han bleutlevert til dere, slik Gud på forhånd hadde bestemt og kjente til, og ved lovløses hånd naglet dere ham til korset og drepte ham.

24 Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast.

25 For David sier om ham: Alltid har jeg Herren for mine øyne, for han er ved min høyre side, jeg skal ikke vakle.

26 Derfor gledet mitt hjerte seg, og min tunge jublet, og selv kroppen skal slåseg til ro med håp.

27 For du skal ikke forlate min sjel i dødsriket og ikke la din hellige se forråtnelse.

28 Du har lært meg å kjenne livets veier, og du skal fylle meg med glede for ditt ansikt.

29 Brødre, la meg tale fritt og åpent til dere om vår stamfar David. Han døde og ble gravlagt, og den dag i dag har vi graven hans hos oss.

30 Men han var en profet og visste at Gud med ed hadde lovet å sette hans livsfrukt på hans trone.

31 Derfor så han inn i fremtiden og talte om at Messias skulle stå opp. Det var han som ikke skulle bli værende i dødsriket, og det var hans kropp som ikke skulle se forråtnelse.

32 Denne Jesus har Gud reist opp, det er vi alle vitner om.

33 Han ble opphøyd til Guds høyre hånd og mottok fra sin Far Den hellige ånd som var lovet oss, og den har han nåøst ut, slik dere ser og hører.

34 For David fór ikke opp til himmelen, han sier jo selv: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd

35 til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter.

36 Så skal hele Israels folk vite for visst: Denne Jesus som dere korsfestet, ham har Gud gjort til både Herre og Messias.»

37 Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: «Hva skal vi gjøre, brødre?»

38 Peter svarte dem: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave.

39 For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.»

40 Ogsåmed mange andre ord vitnet han for dem, og han formante dem: «La dere frelse fra denne vrangsnudde slekten.»

41 De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker.

42 De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene.

43 Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mangeunderog tegn ble gjort av apostlene.

44 Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles.

45 De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det.

46 Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede.

47 De sang og lovpriste Gud og var godt likt av hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.

3

1 Peter og Johannes gikk en dag opp til tempelet, til ettermiddagsbønnen ved den niende time.

2 Da kom noen bærende på en mann som hadde vært lam helt fra mors liv. Hver dag satte de ham ned ved den tempelporten som kalles Fagerporten, så han kunne tigge om gaver fra dem som gikk inn på tempelplassen.

3 Da han så Peter og Johannes som var på vei inn, ba han om en gave.

4 De så fast på ham, og Peter sa: «Se på oss!»

5 Han gjorde det og håpet de ville gi ham noe.

6 Men Peter sa: «Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har, vil jeg gi deg. I Jesu Kristi nasareerens navn: Reis deg og gå!»

7 Og han grep ham i høyre hånd og reiste ham opp. Straks fikk han styrke i føttene og anklene,

8 han sprang opp, sto på føttene og begynte å gå omkring. Han fulgtedem inn på tempelplassen, hvor han snart gikk, snart sprang, mens han sang og priste Gud.

9 Og alle så hvordan han gikk omkring og lovpriste Gud.

10 De kjente ham igjen og visste at det var han som pleide å sitte ved Fagerporten og tigge om gaver, og de ble slått av undring og forferdelse over det som hadde hendt ham.

11 Mannen holdt seg nær til Peter og Johannes, og fulle av undring stimlet hele folket sammen rundt dem i Salomos søylehall.

12 Da Peter så det, begynte han å tale til folket: «Israelitter, hvorfor er dere forundret over dette? Hvorfor stirrer dere på oss som om det var vår egen kraft eller fromhet som gjorde at denne mannen kan gå?

13 Nei, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, våre fedres Gud, har herliggjort sin tjener Jesus. Dereutleverte ham og fornektet ham for Pilatus, som hadde besluttetågi ham fri.

14 Dere fornektet Den hellige og rettferdige og ba om å få løslatt en morder.

15 Men livets opphavsmann drepte dere, han som Gud reiste opp fra de døde, det er vi vitner om.

16 Ved troen på Jesu navn har dette skjedd, for det navnet har gitt styrke til denne mannen som dere både ser og kjenner. Den tro vi får gjennom dette navnet, har gitt mannen full førlighet igjen, slik dere alle kan se.

17 Jeg vet nok, brødre, at dere handlet iuvitenhet, akkurat som rådsherrene deres.

18 Men slik oppfylte Gud det han hadde latt alle profetene forkynne på forhånd, at hans Messias skulle lide.

19 Angre derfor og vend om, så syndene deres blir strøket ut.

20 Da skal det komme tider med lindring fra Herren, og han skal sende den Messias som er bestemt for dere, Jesus.

21 Han må være i himmelen til tiden kommer da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om fra eldgamle dager ved sine hellige profeters munn.

22 Moses har sagt:‘Herren Gud skal la det stå fram en profet som meg blant dere, en av deres egne brødre. Ham skal dere høre på i alt det han sier til dere.

23 Hver og en som ikke hører på denne profeten, skal utryddes av folket.’

24 Ja, alle profetene som har talt, helt fra Samuel av, har forkynt det som skjer i disse dager.

25 Dere er barn av profetene og har del i den pakten som Gud opprettet med fedrene deres da han sa til Abraham: ‘I din ætt skal alle slekter på jorden velsignes.’

26 Gud lot sin tjener stå fram for dere først og sendte ham for åvelsigne dere når hver og en vender om fra sin ondskap.»

4

1 Mens de ennå talte til folket, ble de overrasket av prestene, sjefen for tempelvakten og saddukeerne,

2 som var opprørt over at deunderviste folket og forkynte oppstandelsen fra de døde ved Jesus.

3 De på grep dem og satte dem i fengsel til dagen etter, for det var allerede blitt sent.

4 Men mange av dem som hadde hørt budskapet, kom til tro, og tallet på menn var nå omkring fem tusen.

5 Dagen etter kom jødenes rådsherrer, de eldste og de skriftlærde sammen i Jerusalem.

6 Ogsåøverstepresten Annas var der, og Kaifas, Johannes og Aleksander, sammen med de andre som var i slekt med øversteprestene.

7 De lot apostlene bli ført fram og forhørte dem: «Med hvilken kraft og i hvilket navn har dere gjort dette?»

8 Da ble Peter fylt av Den hellige ånd og svarte dem: «Rådsherrer og eldste i folket!

9 Når vi i dag blir forhørt på grunn av en velgjerning mot en syk mann og blir spurt om hvordan han er blitt helbredet,

10 så skal dere alle, og hele Israels folk, vite dette: Når denne mannen står frisk foran dere, er det ved navnet til Jesus Kristus, nasareeren, han som dere korsfestet, men som Gud reiste opp fra de døde.

11 Han er steinen som ble vraket av derebygningsmenn, men som er blitt hjørnestein.

12 Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.»

13 Da de så hvor frimodige Peter og Johannes var, og forsto at de var ulærde menn av folket, undret de seg. De visste at de hadde vært sammen med Jesus,

14 og da de så mannen som var helbredet, ståder sammen med dem, kunne de ikke si imot.

15 De sendte dem ut av rådssalen og møttes for årådslåmed hverandre.

16 De sa: «Hva skal vi gjøre med disse menneskene? De har gjort et åpenlystunder; det er klart for alle som bor i Jerusalem, og vi kan ikke nekte for det.

17 Men dette må ikke få lov til åspre seg mer blant folk. Derfor skal vi true dem så de ikke taler til noe menneske mer i dette navnet.»

18 De kalte dem inn igjen og på la dem å holde helt opp med å forkynne og undervise i Jesu navn.

19 Men Peter og Johannes svarte dem: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham.

20 Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.»

21 Da truet de dem enda mer, men lot dem gå. For de fant ingen mulighet til åstraffe dem så lenge hele folket lovpriste Gud for det som var skjedd.

22 Mannen som var blitt helbredet ved detteunderet, var jo over førti år.

23 Etter at de var løslatt, gikk de til sine egne og fortalte hva overprestene og de eldste hadde sagt.

24 Da de andre hørte det, ba de til Gud med ett sinn og én stemme og sa: «Herre, du som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem,

25 du lot Den hellige ånd si dette gjennom din tjener David, vår far: Hvorfor er folkeslag i opprør? Hvorfor grunnerfolkene på det som er forgjeves?

26 Jordens konger reiser seg, fyrstene slår seg sammen mot Herren og hans Salvede.

27 Ja, i denne byen slo de seg sannelig sammen mot din hellige tjener Jesus, som du salvet. Både Herodes og Pontius Pilatus sammen med hedningfolkene og Israels stammer –

28 alle har de gjort det som du ved din hånd og din vilje hadde bestemt skulle skje.

29 Og nå, Herre, hold øye med truslene deres og la dine tjenere tale ditt ord med frimodighet.

30 Rekk ut din hånd, så det skjer helbredelser og tegn og underved navnet til Jesus, din hellige tjener.»

31 Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. De ble alle fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet.

32 Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles.

33 Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp, og stor nåde var over dem alle.

34 Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene

35 og la dem for apostlenes føtter. Så fikk hver enkelt tildelt det han trengte.

36 Josef, en levitt fra Kypros, ble av apostlene også kalt Barnabas, det betyr trøstens sønn.

37 Han solgte en åker han eide, kom med pengene og la dem for apostlenes føtter.

5

1 En mann som het Ananias og hans kone Saffira solgte en eiendom.

2 Men han stakk til side en del av pengene, og kona visste om det. Så kom han og la resten foran apostlenes føtter.

3 Da sa Peter: «Ananias, hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du kan lyve for Den hellige ånd og st ikke til side noe av det du fikk for jordstykket ditt?

4 Kunne du ikke ha beholdt det? Det var jo ditt. Og bestemte du ikke selv over pengene du solgte det for? Hvordan kunne du bestemme deg for dette i ditt hjerte? Det er ikke mennesker, men Gud du har løyet for.»

5 Da Ananias hørte det, falt han om og døde. Og alle som hørte det, ble grepet av stor frykt.

6 Noen unge menn kom og svøpte inn den døde. Så bar de ham bort og gravla ham.

7 Omkring tre timer senere kom kona hans inn uten å vite om det som hadde skjedd.

8 Peter spurte henne: «Var dette alt dere fikk for jordstykket?» Hun svarte: «Ja, dette er alt.»

9 Da sa Peter til henne: «Hvordan kunne dere bli enige om å sette Herrens Ånd på prøve? Hør skritteneutenfor døren. Nå kommer de som har gravlagt mannen din; de skal bære ut deg også.»

10 Straks ség hun sammen ved føttene hans og døde. De unge mennene kom inn og fant henne død, og de bar henne ut og gravla henne ved siden av mannen.

11 Men hele menigheten og alle som hørte om det, ble grepet av frykt.

12 Ved apostlenes hender ble mange tegn og undergjort i folket. Alle holdt trofast sammen i Salomos søylehall.

13 Ingen andre våget å slåseg sammen med dem, men folket satte dem høyt.

14 Stadig flere trodde på Herren og ble lagt til dem, både menn og kvinner i stort antall.

15 De bar også syke ut på gatene og la dem på senger og bårer, for at i det minste skyggen av Peter kunne falle på noen av dem når han gikk forbi.

16 Det kom også mye folk fra byene rundt Jerusalem. De bar med seg syke og folk som var plaget avurene ånder, og alle ble helbredet.

17 Da grep øverstepresten inn, han og alle som var på hans side, nemlig saddukeerpartiet. De ble fylt av brennende harme,

18 På grep apostlene og kastet dem i byfengselet.

19 Men en engel fra Herren åpnet fengselsportene om natten, førte dem ut og sa:

20 «Gåog still dere opp på tempelplassen, og la folket få høre hele dette budskapet om livet!»

21 Fordi de hadde hørt disse ordene, gikk de til tempelet tidlig neste morgen og underviste. Imens kalte øverstepresten og hans tilhengere sammen Rådet, hele Israels eldsteråd. Så sendte de bud til fengselet for å hen apostlene.

22 Men da vaktene kom, fant de dem ikke der. De vendte tilbake og meldte:

23 «Vi fant fengselet forsvarlig stengt, og vokterne sto ved portene. Men da vi låste opp, fant vi ingen der inne.»

24 Denne meldingen gjorde overprestene og sjefen for tempelvakten forvirret, og deundret seg på hva dette kunne være.

25 I det samme kom det en og meldte: «De mennene dere satte i fengsel, står nåpåtempelplassen og underviser folket.»

26 Vaktsjefen og vaktene dro da av sted og hentet dem, men uten åbruke makt; de var redde for å bli steinet av folket.

27 De tok apostlene med seg og førte dem fram for Rådet. Og øverstepresten begynte å forhøre dem:

28 «Vi på la dere strengt at dere ikke skulleundervise i dette navnet. Og nå har dere spredt læren deres over hele Jerusalem og vil legge skylden for denne mannens blod over på oss.»

29 Men Peter og de andre apostlene svarte: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.

30 Våre fedres Gud reiste opp Jesus, han som dere hengte på et tre og drepte.

31 Ham har Gud opphøyd og satt ved sin høyre hånd som fyrste og frelser, slik at han kan gi Israel omvendelse og tilgivelse for syndene.

32 Vi er vitner om alt dette, vi og Den hellige ånd som Gud har gitt dem som er lydige mot ham.»

33 Da de hørte det, ble de rasende og bestemte seg for årydde dem av veien.

34 Men da reiste det seg en mann i Rådet, fariseeren Gamaliel, en lovlærer som hele folket satte høyt. Han befalte dem å føre mennene ut en liten stund

35 og sa: «Israelitter, tenk dere godt om før dere gjør noe med disse mennene.

36 For en tid siden sto Tevdas fram. Han ga seg ut for å være noe stort, og omkring fire hundremann sluttetseg til ham. Men han ble drept, og alle tilhengerne hans ble spredt og forsvant.

37 Etter ham, da folketellingen på gikk, kom galileeren Judas. Han fikk folk med seg, men også han omkom, og alle tilhengerne hans ble spredt.

38 Og nåsier jeg dere: Hold dere unna disse mennene. Slipp dem fri! For dersom dette er menneskers vilje og verk, blir det ingenting av det.

39 Men er det av Gud, da kan dere ikke stoppe dem. Pass dere, ellers kan det vise seg at dere kjemper mot Gud.» De fulgtedette rådet

40 og kalte apostlene inn igjen. De lot dem piske, forbød dem å tale i Jesu navn og slapp dem fri.

41 De forlot Rådet og gledet seg over at de var funnet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld.

42 Men de lot seg ikke stanse. Både i tempelet og i hjemmeneunderviste de dag etter dag og forkynte evangeliet om at Jesus er Messias.

6

1 På denne tiden, da tallet på disipler stadig steg, kom de gresktalende jødene med klager mot de hebraisktalende fordi deres egne enker ble tilsidesatt ved den dagligeutdelingen.

2 De tolv kalte da sammen alle disiplene og sa: «Det ville være galt om vi forsømte Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene.

3 Velg nåut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven.

4 Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet.»

5 Dette forslaget ble tatt godt imot av hele forsamlingen. Og de valgte Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig Ånd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia.

6 Disse ble ført fram for apostlene, som ba og la hendene på dem.

7 Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen.

8 Stefanus var full av nåde og kraft og gjorde storeunderog tegn blant folket.

9 Da sto det fram noen fra den synagogen som ble kalt «Synagoge for frigitte og for kyreneere og aleksandrinere» . Sammen med jøder fra Kilikia og Asia begynte de ådiskuteremed Stefanus.

10 Men de kunne ikke ståseg mot den visdom og ånd som han talte med.

11 Da fikk de i hemmelighet forledet noen til åpåstå: «Vi har hørt ham si spottende ord mot Moses og mot Gud.»

12 Slik hisset de opp folket og de eldste og de skriftlærde. Og de gikk mot ham, grep ham og dro ham fram for Rådet.

13 Der førte de fram falske vitner som sa: «Denne mannen holder ikke opp med å tale mot dette hellige sted og mot loven.

14 Vi har hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal rive ned helligdommen og forandre de skikkene som vi har fått overlevert fra Moses.»

15 Alle som var til stede i Rådet, stirret på ham og så at ansiktet hans var som ansiktet til en engel.

7

1 Øverstepresten spurte: «Er dette sant?»

2 Og Stefanus svarte: «Brødre og fedre, hør på meg! Herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham mens han bodde i Mesopotamia, før han slo seg ned i Harran.

3 Gud sa til ham: ‘Dra bort fra landet ditt og fra slekten din til det landet som jeg skal vise deg!’

4 Da reiste han fra Kaldeerlandet og bosatte seg i Harran, og etter at hans far var død, lot Gud ham flytte derfra til dette landet som dere bor i nå.

5 Gud ga ham ikke noen egen jord der, ikke så mye som en fotsbredd, men han lovetågi ham og hans ætt landet til eiendom, enda han ikke hadde barn.

6 Og Gud sa til ham atætten hans skulle bo som innflyttere i et fremmed land, der de skulle være slaver og bli plaget i fire hundreår.

7 ‘Men det folket de skal være slaver for, vil jeg dømme’, sa Gud, ‘og så skal de dra ut og tjene meg på dette stedet.’

8 Siden ga Gud ham omskjærelsespakten, og han ble far til Isak og omskar ham på den åttende dagen. Slik gjorde også Isak med Jakob, og Jakob med de tolv stamfedrene.

9 Stamfedrene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham

10 og berget ham ut av all nød. Han ga ham visdom og lot ham vinne velvilje hos farao, egypterkongen, og kongen satte ham til å styre Egypt og hele sitt hus.

11 Så ble hele Egypt og Kanaan rammet av hungersnød, og nøden var stor. Våre fedre fikk ikke tak i mat.

12 Da Jakob hørte at det skulle være korn i Egypt, sendte han fedrene dit for første gang.

13 Andre gangen de kom, ga Josef seg til kjenne for brødrene sine, og farao fikk vite om slekten til Josef.

14 Da sendte Josef bud og kalte til seg sin far Jakob og hele familien –syttifem personer.

15 Så reiste Jakob ned til Egypt, og der døde både han og fedrene våre.

16 De ble ført til Sikem og lagt i den graven Abraham hadde kjøpt av Hamors sønner i Sikem og betalt med sølv.

17 Tiden nærmet seg da Gud skulle innfri det løftet han hadde gitt Abraham. Folket hadde vokst og var blitt tallrikt i Egypt.

18 Det sto fram en ny konge i Egypt, en som ikke visste om Josef.

19 Han brukte list mot folket vårt, mishandlet fedrene våre og tvang dem til å sette ut spedbarna sine, så de ikke skulle leve opp.

20 På den tiden ble Moses født. Han var et vakkert barn i Guds øyne. Tre måneder ble han oppfostret i farens hus.

21 Så ble han satt ut, men faraos datter fant ham og oppdro ham som sin egen sønn.

22 Slik ble Moses opplært i all egyptisk visdom, og han var full av kraft i både ord og handling.

23 Da han hadde fylt førti år, fikk han inderlig lyst til å besøke sine landsmenn, israelittene.

24 Og da han så en som ble mishandlet, kom han mannen til hjelp. Han slo egypteren i hjel, så han som var blitt mishandlet, fikk sin rett.

25 Han trodde at hans landsmenn skulle forstå at Gud ville bruke ham til åredde dem, men de skjønte det ikke.

26 Neste dag støtte han på to menn som sloss. Han prøvde å forlike dem og sa: ‘Dere er jo brødre! Hvordan kan dere gjøre ondt mot hverandre?’

27 Men han som hadde gjorturettmot sin neste, skubbetham til side og sa: ‘Hvem har satt deg til leder og dommer over oss?

28 Tenker du kanskje ådrepe meg slik du drepte egypteren i går?’

29 Disse ordene fikk Moses til åflykte, og han slo seg ned som innflytter i Midjan. Der ble han far til to sønner.

30 Da førti år var gått, viste en engel seg for ham i ørkenen ved Sinai-fjellet, i flammen fra en brennende tornebusk.

31 Moses så dette synet ogundret seg. Da han gikk nærmere for å se etter, lød Herrens røst:

32 ‘Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud.’ Men Moses skalv av redsel og våget ikke å se opp.

33 Da sa Herren til ham: ‘Ta skoene av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn.

34 Jeg har sett hvordan folket mitt blir plaget i Egypt og har hørt klagen deres. Jeg har steget ned for åfri dem ut. Gånå! Jeg sender deg til Egypt.’

35 Denne Moses, som de forkastet da de sa: ‘Hvem har satt deg til leder og dommer?’–nettopp ham sendte Gud som leder og redningsmann, og til hjelp skulle han ha engelen som viste seg for ham i tornebusken.

36 Den samme Moses førte dem ut og gjordeunderog tegn i Egypt, ved Rødehavet og førti år i ørkenen.

37 Det var han som sa til israelittene: ‘Gud skal la det stå fram en profet som meg blant dere, en av deres egne brødre.’

38 Da folket var forsamlet i ødemarken, var det også han som var sammen både med engelen som talte til ham fra Sinai-fjellet, og med fedrene våre. Han mottok levende ord for å gi dem til oss.

39 Men fedrene våre ville ikke adlyde ham. De avviste ham, og i sitt hjerte vendte de tilbake til Egypt

40 og sa til Aron: ‘Lag guder til oss som kan gå foran oss. For vi vet ikke hva som har hendt med denne Moses som førte oss ut av Egypt.’

41 På den tiden laget de en kalv og ofret til denne av guden og jubletover et verk av sine egne hender.

42 Men Gud vendte seg fra dem og lot dem tilbe himmelens hær, slik det står skrevet i profetenes bok: Bar dere fram for meg slaktoffer og gaver de førti årene i ørkenen, Israels hus?

43 Nei, dere bar på Moloks telt og guden Refans stjerne, bildene som dere laget for å tilbe dem. Men jeg vil flytte dere bortenfor Babylon.

44 I ørkenen hadde fedrene våre vitnesbyrdets telt, som Moses skulle lage etter det forbildet han fikk se, slik han fikk befaling om fra Gud, som talte til ham.

45 Fedrene våre overtok det, og under Josva førte de det med seg inn i landet de fikk i eie etter de hedningfolkene som Gud drev bort foran dem. Slik var det helt til Davids dager.

46 Han fant nåde hos Gud, og han ba om å få finne en bolig for Jakobs hus.

47 Men det ble Salomo som bygde et hus for Gud.

48 Likevel bor ikke Den høyeste i noe som er bygd av menneskehånd. For slik taler profeten:

49 Himmelen er min trone, og jorden er min fotskammel. Hva slags hus kan dere bygge for meg, sier Herren, eller hvor er stedet der jeg kan hvile?

50 Har ikke min hånd skapt alt dette?

51 Stivnakket er dere, uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den hellige ånd imot, som deres fedre, så også dere.

52 Har det noen gang vært en profet som fedrene deres ikke forfulgte? De drepte dem som på forhånd forkynte at Den rettferdige skulle komme. Og nå har dere forrådt og myrdet ham,

53 dere som mottok loven på befaling fra engler, men ikke holdt den.»

54 Da de hørte dette, ble de så rasende at de skar tenner mot ham.

55 Men Stefanus var fylt av Den hellige ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds herlighet og Jesus ståved Guds høyre hånd.

56 Da sa han: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen ståved Guds høyre hånd.»

57 Men da skrek de høyt og holdt seg for ørene, og alle som en stormet de mot ham.

58 De drev ham foran seg og steinet hamutenfor byen. Vitnene la av seg kappene sine ved føttene til en ung mann som het Saulus.

59 Mens de steinet Stefanus, ba han og sa: «Herre Jesus, ta imot min ånd.»

60 Så falt han på kne og ropte høyt: «Herre, tilregn dem ikke denne synden!» Med disse ordene sovnet han inn.

8

1 Saulus var enig i drapet på Stefanus. Samme dag brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Alleunntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria.

2 Noen fromme menn begravde Stefanus og holdt en stor dødsklage over ham.

3 Men Saulus fór hardt fram mot menigheten. Han trengte seg inn i hjemmene og slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel.

4 De som var spredt omkring, dro rundt og forkynte Ordet.

5 Filip kom ned til hovedstaden i Samaria, og der forkynte han Kristus.

6 Og alle som en fulgteoppmerksomt med når de hørte Filip tale og så de tegnene han gjorde.

7 For mange haddeurene ånder som fór ut av dem med høye skrik, og mange lamme og halte ble helbredet.

8 Det ble stor glede der i byen.

9 En mann ved navn Simon holdt til i byen. Han drev med trolldom så folket i Samaria var helt overveldet. Han på sto at han var noe stort.

10 Alle var opptatt av ham, og både små og store sa: «Han er Guds kraft, den som kalles Den store.»

11 De sluttetopp om ham fordi han i lang tid hadde overveldet dem med trolldomskunstene sine.

12 Men da de fikk tiltro til Filip, som forkynte evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, lot de seg døpe, både menn og kvinner.

13 Simon selv kom også til tro, og da han var blitt døpt, holdt han seg stadig til Filip og var overveldet av de tegn og mektige gjerninger han så.

14 Apostlene i Jerusalem fikk nå høre at Samaria hadde tatt imot Guds ord, og de sendte Peter og Johannes dit ned.

15 De kom ned og ba for dem, slik at de skulle få Den hellige ånd.

16 For Ånden var ennå ikke kommet over noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn.

17 Nå la de hendene på dem, og de fikk Den hellige ånd.

18 Men da Simon så at Ånden ble gitt ved at apostlene la hendene på dem, tilbød han dem penger

19 og sa: «Gi meg også en slik makt, så den jeg legger hendene på, kan få Den hellige ånd!»

20 Men Peter sa til ham: «Måtte pengene dine gå til grunne sammen med deg, du som tror at du kan kjøpe Guds gave for penger!

21 Du har ingen arvelodd eller del i dette, for ditt hjerte er ikke oppriktig mot Gud.

22 Omvend deg fra denne ondskapen din, og be til Herren, så kanskje han vil tilgi deg det du tenker i hjertet.

23 For jeg ser at du er full av bitter galle og lenket til ondskap.»

24 Da sa Simon: «Dere må be til Herren for meg, så jeg ikke skal bli rammet av det dere har sagt.»

25 Etter at de hadde vitnet og talt Herrens ord, vendte de tilbake til Jerusalem, og underveis forkynte de evangeliet i mange av landsbyene i Samaria.

26 En engel fra Herren talte til Filip og sa: «Gjør deg klar og dra sørover på veien fra Jerusalem til Gaza.» Dette er en øde strekning.

27 Filip gjorde seg i stand og dro av sted. Han fikk se en etiopisk hoffmann, en høy embetsmann som hadde tilsyn med skattkammeret hos Kandake, dronningen i Etiopia. Han hadde vært i Jerusalem for å tilbe.

28 Nåvar han på vei hjem og satt i vognen sin og leste fra profeten Jesaja.

29 Da sa Ånden til Filip: «Gåbort til vognen og hold deg tett opptil den.»

30 Filip sprang bort, og da han hørte at han leste fra profeten Jesaja, spurte han: «Forstår du det du leser?»

31 «Hvordan skal jeg kunne forstå», sa han, «når ingen forklarer det for meg?» Så ba han Filip komme opp i vognen og sette seg ved siden av ham.

32 Det stykket i Skriften han holdt på ålese, var dette: Lik en sau som føres bort for å slaktes, lik et lam som tier når det klippes, åpnet han ikke sin munn.

33 Da han var fornedret, ble dommen over ham opphevet. Hvem kan fortelle om hans ætt? For hans liv er tatt bort fra jorden.

34 Hoffmannen sa da til Filip: «Si meg, hvem er det profeten taler om her? Er det om seg selv eller om en annen?»

35 Da tok Filip til orde. Han begynte med dette skriftstedet og forkynte evangeliet om Jesus for ham.

36 Mens de kjørte langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: «Se, her er vann. Hva er til hinder for at jeg blir døpt?»

37 {{Filip svarte: «Hvis du tror av hele ditt hjerte, kan det skje.» Da sa han: «Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn.» }}

38 Så lot han vognen stanse, og de steg ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og Filip døpte ham.

39 Da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger. Han fortsatte lykkelig videre på sin vei.

40 Men Filip viste seg senere i Asjdod, og han forkynte evangeliet i alle byene han reiste gjennom, helt fram til Cæsarea.

9

1 Saulus raste fremdeles mot Herrens disipler og truet dem på livet. Han gikk til øverstepresten

2 og ba om brev til synagogene i Damaskus for åkunne finne dem som hørte til Veien, både menn og kvinner, og føre dem i lenker til Jerusalem.

3 Underveis, da han nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen omkring ham.

4 Han falt til jorden og hørte en stemme som sa: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?»

5 «Hvem er du, Herre?» spurte Saul. Og svaret lød: «Jeg er Jesus, han som du forfølger.

6 Men reis deg nå og gå inn i byen. Der vil noen si deg hva du skal gjøre.»

7 Mennene som fulgteham, sto må lløse; de hørte stemmen, men så ingen.

8 Saulus reiste seg og åpnet øynene, men han kunne ikke se. så de tok ham i hånden og leide ham inn til Damaskus.

9 I tre dager var han uten syn, og han verken spiste eller drakk.

10 I Damaskus bodde en disippel som het Ananias. I et syn sa Herren til ham: «Ananias!» Han svarte: «Her er jeg, Herre.»

11 Og Herren sa: «Gåbort i den gaten som kalles Den rette, og i huset til Judas skal du spørre etter Saulus fra Tarsos. For se, han ber.

12 Og han har hatt et syn og sett en mann som heter Ananias komme og legge hendene på ham, så han får synet igjen.»

13 Men Ananias svarte: «Herre, jeg har hørt mange fortelle om denne mannen og alt det onde han har gjort mot dine hellige i Jerusalem.

14 Og Nå er han her med fullmakt fra overprestene for å legge i lenker alle som på kaller ditt navn.»

15 Men Herren sa til ham: «Gå! For jeg harutvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk.

16 Og jeg skal vise ham alt han må lide for mitt navns skyld.»

17 Da gikk Ananias, og han kom inn i huset, la hendene på ham og sa: «Saul, min bror! Herren selv, Jesus som viste seg for deg på veien hit, han har sendt meg for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den hellige ånd.»

18 Straks var det som om skjell falt fra øynene hans, og han kunne se. Han sto opp og ble døpt.

19 Så spiste han og kom til krefter. Han ble noen dager hos disiplene i Damaskus,

20 hvor han straks forkynte Jesus i synagogene og sa: «Han er Guds Sønn.»

21 Alle som hørte på, ble forundret og sa: «Er ikke dette han som i Jerusalem villeutrydde alle som på kaller dette navnet? Kom han ikke hit for å føre dem i lenker til overprestene?»

22 Men Saulus fikk stadig større kraft, og jødene i Damaskus ble svar skyldig da han viste klart at Jesus er Messias.

23 En god stund senere la jødene planer om ådrepe ham.

24 Saulus fikk høre om denne sammensvergelsen. Døgnet rundt holdt de vakt, også ved byportene, for å få ham drept,

25 men disiplene hans fikk ham ut om natten; de firte ham ned langs muren i en kurv.

26 Da han kom til Jerusalem, forsøkte han å komme inn blant disiplene. Men alle var redd ham og trodde ikke han var noen disippel.

27 Barnabas tok ham da med seg til apostlene. Han fortalte dem hvordan Saulus på veien hadde sett Herren, som hadde talt til ham, og hvordan han i Damaskus hadde forkynt frimodig i Jesu navn.

28 Etter dette gikk han inn og ut hos dem i Jerusalem og forkynte fritt og åpent i Herrens navn.

29 Han talte og diskuterte med de gresktalende jødene, men de forsøkte å få ham drept.

30 Da brødrene fikk vite det, brakte de ham til Cæsarea og sendte ham videre til Tarsos.

31 Kirken hadde nåfred over hele Judea og Galilea og Samaria. Den ble bygd opp og levde i ærefrykt for Herren, og den vokste, styrket av Den hellige ånd.

32 Peter dro omkring overalt og kom også ned til de hellige som bodde i Lod.

33 Der traff han på en mann som het Æneas. Han var lam og hadde ligget til sengs i åtte år.

34 Peter sa til ham: «Æneas, Jesus Kristus helbreder deg. stå opp og re sengen din!» Straks reiste han seg opp.

35 Alle som bodde i Lod og på Saron-sletten, så ham, og de vendte om til Herren.

36 I Jaffa bodde en kvinnelig disippel som het Tabita, på gresk Dorkas. Hun gjorde mye godt og tok seg av de fattige.

37 Men nettopp på denne tiden ble hun syk og døde. De hadde vasket henne og lagt henne i et rom ovenpå.

38 Lod ligger i nærheten av Jaffa, og disiplene fikk høre at Peter oppholdt seg der. De sendte da to menn av sted for å be ham komme til dem med en eneste gang.

39 Peter gjorde seg klar og ble med dem. Da han kom fram, førte de ham ovenpå, der alle enkene samlet seg rundt ham. De gråt og viste fram kjortlene og kappene Dorkas hadde sydd mens hun ennå var blant dem.

40 Peter sendte alle ut, falt på kne og ba. Så snudde han seg mot den døde og sa: «Tabita, stå opp!» Hun åpnet øynene, så på Peter og satte seg opp.

41 Han rakte henne hånden og reiste henne opp. Så kalte han inn de hellige og enkene og viste dem at hun levde.

42 Dette ble kjent over hele Jaffa, og mange kom til tro på Herren.

43 Peter ble boende ganske lenge i Jaffa hos en garver som het Simon.

10

1 I Cæsarea bodde en mann ved navn Kornelius, som var offiser ved Den italiske bataljon.

2 Han var en from mann, og både han og hele hans hus hørte til dem som fryktet Gud. Han ga ofte gaver til de fattige blant jødene og ba stadig til Gud.

3 En dag ved den niende time hadde han et syn. Han så tydelig en Guds engel som kom inn til ham og sa: «Kornelius!»

4 Kornelius stirret på ham og sa forferdet: «Hva vil du, herre?» Engelen svarte ham: «Dine bønner og gaver til de fattige har steget opp til Gud, så han er blitt minnet om deg.

5 Nå skal du sende noen menn til Jaffa for å hen en mann ved navn Simon med tilnavnet Peter.

6 Han er gjest hos garveren Simon, som bor i et hus nede ved sjøen.»

7 Da engelen som talte til ham, var borte, tilkalte Kornelius to tjenere og en from soldat fra livvakten sin.

8 Han forklarte dem saken og sendte dem av sted til Jaffa.

9 Dagen etter, mens de varunderveis og nærmet seg Jaffa, gikk Peter opp på taket for å be; det var ved den sjette time.

10 Han ble sultenog ville spise. Mens de holdt på å lage maten, kom han i ekstase.

11 Han så at himmelen hadde åpnet seg, og at noe dalte ned; det så ut som en stor duk som ble firt ned mot jorden etter de fire hjørnene.

12 I den var alle slags firbente dyr og krypdyr som lever på jorden, og alle slags fugler under himmelen.

13 Og en stemme sa til ham: «Ståopp, Peter, slakt og spis!»

14 Men Peter svarte: «Det kan jeg ikke, Herre! For jeg har aldri spist noe vanhellig ogurent.»

15 For andre gang talte stemmen til ham: «Det som Gud har sagt er rent, må ikke du kalleurent.»

16 Dette hendte tre ganger, og så ble duken tatt opp til himmelen igjen.

17 Mens Peter ennå var i villrede om hva dette synet skulle bety, komutsendingene fra Kornelius. De hadde spurt seg fram til Simons hus og sto nåforan porten.

18 De ropte inn og spurte om Simon med tilnavnet Peter var gjest der.

19 Peter tenkte fremdeles på synet da Ånden sa til ham: «Her er tre menn som spør etter deg.

20 Skynd deg og gåned; du skal følge med dem uten ånøle, for jeg har sendt dem.»

21 Peter gikk ned til mennene og sa: «Det er meg dere spør etter. Hvorfor er dere kommet hit?»

22 De svarte: «Vi er sendt av offiseren Kornelius, en rettskaffen og gudfryktig mann som hele det jødiske folk har bare godt å si om. Han har fått et budskap fra en hellig engel som sa at han skulle hente deg hjem til seg og høre hva du har å si.»

23 Så ba Peter dem inn og lot dem bo der som gjester. Neste dag ga han seg i vei sammen med dem, og noen av brødrene fra Jaffa fulgtemed.

24 Dagen etter nådde de Cæsarea. Kornelius ventet dem og hadde bedt sammen sine slektninger og nærmeste venner.

25 Da Peter skulle gå inn, kom Kornelius og møtte ham, kastet seg ned foran føttene hans og tilba ham.

26 Men Peter reiste ham opp og sa: «Reis deg, jeg er også bare et menneske.»

27 Peter snakket med ham mens de gikk inn, og han så at mange mennesker hadde kommet sammen.

28 Han sa til dem: «Dere vet at det ikke er tillatt for en jøde åomgås eller besøke noen fra et annet folk. Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig ellerurent.

29 Derfor kom jeg da jeg ble budsendt, uten å gjøre innvendinger. Men nåspør jeg: Hvorfor har dere sendt bud på meg?»

30 Kornelius sa da: «Pådenne tiden for tre dager siden, altsåved den niende time, var jeg hjemme og ba. Med ett sto en mann i lysende klær foran meg

31 og sa: ‘Kornelius, Gud har hørt din bønn og er blitt minnet om dine gaver til de fattige.

32 Send bud til Jaffa og be Simon med tilnavnet Peter komme hit. Han er gjest hos garveren Simon, som bor nede ved sjøen.’

33 Med en gang sendte jeg bud etter deg, og det var godt at du kom. Nå er vi alle samlet for Guds ansikt og vil høre alt som Herren har på lagt deg å si.»

34 Da tok Peter til orde og sa: «Nåforstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk,

35 men at han fra alle folkeslag tar imot hver den som frykter ham og gjør det som er rett.

36 Dere kjenner det ordet han sendte til Israels folk: det gode budskapet om fred ved Jesus Kristus, han som er Herre over alle.

37 Dere vet om det som begynte i Galilea etter at Johannes hadde forkynt sin dåp, og som siden spredte seg over hele Judea:

38 Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, og han gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som varunderkuet av djevelen, for Gud var med ham.

39 Og vi er vitner om alt han gjorde rundt omkring i jødenes land og i Jerusalem, han som de hengte på et tre og drepte.

40 Gud reiste ham opp på den tredje dagen og lot ham tre synlig fram,

41 ikke for hele folket, men for de vitnene Gud på forhånd haddeutvalgt, for oss som spiste og drakk sammen med ham etter at han var stått opp fra de døde.

42 Og han på la oss at vi skulle forkynne for folket og vitne at han er den som Gud har satt til dommer over levende og døde.

43 Om ham vitner alle profetene og sier at alle som tror på ham, skal få tilgivelse for syndene ved hans navn.»

44 Mens Peter fremdeles talte, kom Den hellige ånd over alle som hørte Ordet.

45 De troende av jødisk ætt som var kommet dit sammen med Peter, ble forskrekket over at Den hellige ånds gave også ble øst ut over hedningene.

46 For de hørte dem tale i tungerog lovprise Gud. Da sa Peter:

47 «Disse har fått Den hellige ånd slik som vi. Kan noen da nekte dem vannet og hindre at de blir døpt?»

48 Så bød han at de skulle døpes i Jesu Kristi navn. Etterpåba de ham bli hos dem noen dager.

11

1 Apostlene og brødrene omkring i Judea fikk nå høre at også hedningene hadde tatt imot Guds ord.

2 Da Peter kom opp til Jerusalem, gikk de omskårne i rette med ham og sa:

3 «Du har tatt inn hos uomskårne og spist sammen med dem.»

4 Da begynte Peter å forklare alt for dem fra først til sist:

5 «Jeg var i byen Jaffa. Mens jeg ba, kom jeg i ekstase og fikk et syn. Noe dalte ned, akkurat som en stor duk som ble firt ned fra himmelen etter de fire hjørnene, og den kom helt ned til meg.

6 Jeg så nærmere på den og gransket den, og da fikk jeg se de firbente dyrene på jorden, de ville dyrene, krypdyrene og fuglene under himmelen.

7 Jeg hørte også en røst si til meg: ‘Ta for deg, Peter, slakt og spis.’

8 Jeg svarte: ‘Ikke tale om, Herre! For aldri er noe vanhellig ogurentkommet inn i min munn.’

9 For andre gang lød røsten fra himmelen: ‘Det som Gud har sagt er rent, må ikke du kalleurent.’

10 Dette hendte tre ganger, og alt ble tatt opp til himmelen igjen.

11 I det samme sto det tre mennutenfor huset hvor vi bodde. De varutsendt til meg fra Cæsarea.

12 Ånden sa til meg at jeg skulle dra sammen med dem uten ånøle. Disse seks brødrene reiste også med, og vi gikk inn i mannens hus.

13 Han fortalte oss hvordan han i sitt eget hus hadde sett en engel som sa: ‘Send bud til Jaffa og be Simon med tilnavnet Peter komme hit.

14 Han skal tale til deg med ord som blir til frelse for deg og hele ditt hus.’

15 Og da jeg begynte å tale, kom Den hellige ånd over dem, akkurat som over oss i begynnelsen.

16 Da husketjeg Herrens ord, at han sa: ‘Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den hellige ånd.’

17 Når Gud har gitt dem den samme gaven som vi fikk da vi kom til tro på Herren Jesus Kristus, hvem er da jeg, at jeg skulle kunne hindre Gud?»

18 Da de hørte dette, slo de seg til ro, og de lovpriste Gud og sa: «Så har da Gud også latt hedningene få vende om til livet!»

19 De som var blitt spredt på grunn av den forfølgelsen som begynte med Stefanus, reiste omkring, helt til Fønikia, Kypros og Antiokia. Men de forkynte ikke Ordet for andre enn jøder.

20 Da noen av dem, folk fra Kypros og Kyréne, kom til Antiokia, forkynte de evangeliet om Herren Jesus også for de gresktalende.

21 Og Herrens hånd var med dem, slik at mange kom til tro og vendte om til Herren.

22 Ryktet om dem kom også menigheten i Jerusalem for øre, og de sendte Barnabas til Antiokia.

23 Da han kom dit og fikk se hva Guds nåde hadde gjort, ble han glad, og han formante alle til å holde fast ved Herren av hele sitt hjerte.

24 For han var en god mann, fylt av Hellig Ånd og tro. Og en stor mengde mennesker ble vunnetfor Herren.

25 Han dro så til Tarsos for å oppsøke Saulus,

26 som han fant og tok med seg til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og ga mange mennesker opplæring i troen. Det var i Antiokia disiplene for første gang ble kalt «kristne» .

27 På den tiden kom det noen profeter fra Jerusalem til Antiokia.

28 En av dem, han som het Agabos, sto fram og varslet ved Ånden at en stor hungersnød skulle ramme hele verden. Det var den som komunderkeiser Claudius.

29 Da ble disiplene enige om at hver av dem skulle gi så mye han kunne avse, for å hjelpe de av søsknene som bodde i Judea.

30 Dette gjorde de, og de sendte gaven med Barnabas og Saulus til de eldste.

12

1 På den tiden la kong Herodes hånd på noen i menigheten og fór hardt fram mot dem.

2 Jakob, bror til Johannes, ble henrettet med sverd.

3 Da Herodes merket at jødene likte dette, gikk han videre og fikk grepet Peter også. Det var i deusyrede brøds høytid.

4 Etter at han var tatt, ble han kastet i fengsel, hvor fire vaktskift, hvert på fire mann, ble satt til å holde vakt over ham. Så ville Herodes føre ham fram for folket etter påske.

5 Peter ble da sittende i fengselet, og imens ba menigheten inderlig til Gud for ham.

6 Natten før Herodes skulle føre ham fram, lå Peter og sov mellom to soldater. Han var bundetmed to lenker, og fengselet ble bevoktet av vaktposter som stoutenfor døren.

7 Med ett sto en engel fra Herren der, og et lys strålte i rommet. Han vekket Peter med et puff i siden og sa: «Skynd deg, stå opp!» Med det samme falt lenkene av hendene hans,

8 og engelen sa til ham: «Bind beltet om deg og ta på deg sandalene!» Da han hadde gjort det, sa engelen: «Fåpå deg kappen og følg etter meg!»

9 Og han fulgteetter ham ut. Men han forsto ikke at det som engelen gjorde, var virkelig; han trodde det var et syn.

10 De passerte første og annen vakt og kom til jernporten som førte ut til byen. Den åpnet seg av seg selv. De gikk ut og fortsatte nedover den første gaten. Der ble engelen plutselig borte for ham.

11 Peter kom til seg selv igjen og sa: «Nåvet jeg virkelig at Herren har sendt sin engel og fridd meg ut av Herodes' hånd og fra alt det som jødefolket någår og venter på.»

12 Da dette var blitt klart for ham, gikk han til huset hvor Maria bodde, mor til Johannes med tilnavnet Markus. Der var mange samlet i bønn.

13 Han banket på ytterdøren, og en tjenestejente som het Rode, kom for ålukke opp.

14 Da hun kjente igjen Peters stemme, glemte hun av bare glede å åpne døren, men sprang inn og fortalte at Peter stoutenfor.

15 «Du er fra sans og samling!» sa de til henne. Men da hun holdt på sitt, sa de: «Det må være engelen hans.»

16 Imens fortsatte Peter åbanke. Da de åpnet og så ham, ble de ute av seg av undring.

17 Han gjorde tegn med hånden at de skulle være stille, og fortalte hvordan Herren hadde ført ham ut av fengselet. Og han sa: «Fortell dette til Jakob og brødrene.» Så forlot han dem og dro til et annet sted.

18 Tidlig om morgenen ble det stort oppstyr blant soldatene: Hva hadde hendt med Peter?

19 Herodes ettersøkte ham, og da han ikke ble funnet, forhørte han vaktpostene og befalte at de skulle føres bort og henrettes. Selv dro han fra Judea og ned til Cæsarea for å være der.

20 Herodes hadde lenge ligget i bitter strid med innbyggerne i Tyros og Sidon. Nå ble folket der enige om å vende seg til ham. Da de hadde fått Blastos, kammerherren hos kongen, på sin side, ba de om fred, for landet deres var avhengig av forsyninger fra landområdet til kongen.

21 På den fastsatte dagen tok Herodes på seg sitt kongelige skrud, satte seg på kongetribunen og talte til dem.

22 Folket ropte da til ham: «Her taler en gud, ikke et menneske!»

23 Øyeblikkelig slo en Herrens engel ham fordi han ikke hadde gitt Gud æren. Han ble spist opp av mark og døde.

24 Men Guds ord hadde fremgang og spredte seg vidt omkring.

25 Da Barnabas og Saulus hadde fullført sitt oppdrag i Jerusalem, dro de tilbake. Og de tok med seg Johannes som hadde tilnavnet Markus.

13

1 I menigheten i Antiokia var det noen profeter og lærere: Barnabas og Simeon med tilnavnet Niger, Lukiusfra Kyréne, Manaen, pleiebror til landsfyrsten Herodes, og dessuten Saulus.

2 En gang mens de feiret gudstjeneste for Herren og fastet, sa Den hellige ånd: «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.»

3 Etter faste og bønn la de hendene på dem og lot dem reise.

4 Disse to, som altsåvar blitt sendt ut av Den hellige ånd, dro til Selevkia og seilte derfra til Kypros.

5 De kom til Salamis, hvor de forkynte Guds ord i jødenes synagoger. også Johannes var med dem som medhjelper.

6 De dro tvers over øya helt til Pafos. Der støtte de på en jødisk trollmann og falsk profet som het Barjesus.

7 Han holdt til hos guvernøren Sergius Paulus, som var en forstandig mann. Han ba Barnabas og Saulus til seg fordi han ønsket å høre Guds ord.

8 Men Elymas –trollmannen, som navnet hans betyr –motarbeidet dem og forsøkte å få guvernøren bort fra troen.

9 Da ble Saulus, som også het Paulus, fylt av Den hellige ånd. Han så trollmannen rett inn i øynene

10 og sa: «Du djevelens sønn, full av all slags svik og ondskap, en fiende av alt som er rett, skal du aldri holde opp med å gjøre Herrens rette veier krokete?

11 Se, nålegger Herren sin hånd på deg: Du skal være blind en tid og ikke se solen.» Straks falt det skodde og mørke over ham, og han famlet omkring og lette etter noen som kunne leie ham.

12 Da guvernøren så det som skjedde, ble han helt overveldet av Herrens lære og kom til tro.

13 Paulus og følget hans seilte fra Pafos og kom til Perge i Pamfylia. Der forlot Johannes dem og reiste tilbake til Jerusalem.

14 De andre dro videre fra Perge og kom til Antiokia ved Pisidia. På sabbatsdagen gikk de inn og satte seg i synagogen.

15 Etter tekstlesningen fra loven og profetene sendte synagogeforstanderne bud ned til dem: «Brødre, har dere et ord til oppbyggelse for folket, så tal!»

16 Paulus reiste seg, ga et tegn med hånden og sa: «Israelittiske menn og dere andre som frykter Gud, hør på meg!

17 Han som er Gud for vårt folk Israel, utvalgte våre fedre. Han gjorde dem til et stort folk da de levde som innflyttere i Egypt, og med løftet arm førte han dem ut derfra.

18 I omkring førti år bar han over med dem i ørkenen.

19 Hanutryddet sju folk i Kanaan og lot dem overta landet deres.

20 Det gikk omtrent 450 år. Deretter ga han dem dommere, helt til profeten Samuel.

21 Så ba de om en konge, og Gud ga dem Saul, sønn av Kisj, en mann av Benjamins stamme, og han var konge i førti år.

22 Gud avsatte ham og oppreiste David til konge over dem. Han fikk dette vitnesbyrdet av Gud: ‘Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte, en som skal utføre alt det jeg vil.’

23 Av hans etterkommere lot Gud en frelser for Israel stå fram, slik han hadde lovet, og det er Jesus.

24 Før han trådte fram, hadde Johannes forkynt omvendelse og dåp for hele Israels folk.

25 Da Johannes fullførte sitt livsløp, sa han: ‘Jeg er ikke den dere tror jeg er. Men etter meg kommer det en som jeg ikke er verdig til åløse sandalremmen for.’

26 Brødre, dere som er av Abrahams ætt, og dere andre blant oss som frykter Gud! Det er til oss ordet om denne frelsen er blitt sendt.

27 For verken de som bor i Jerusalem eller lederne deres forsto hvem han var. De dømte ham og oppfylte dermed profetordene som blir lest opp hver sabbat.

28 De kunne ikke finne noe grunnlag for dødsdom, men likevel ba de Pilatus om åhenrette ham.

29 Og da de hadde fullført alt som står skrevet om ham, tok de ham ned fra treet og la ham i en grav.

30 Men Gud reiste ham opp fra de døde,

31 og han viste seg i mange dager for dem som hadde fulgt ham fra Galilea opp til Jerusalem. De er nåhans vitner for folket.

32 Og nåforkynner vi det gode budskapet for dere, at det løftet som ble gitt til fedrene,

33 det har Gud oppfylt for oss som er barna deres, da han reiste opp Jesus. Slik står det også skrevet i andre salme: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag.

34 Men at han reiste ham opp fra de døde så han aldri skal gå til grunne, det har han sagt slik: Jeg vil la dere få løftene til David, de som står fast.

35 Og et annet sted sier han: Du skal ikke la din Hellige se forråtnelse.

36 David var en tjener for Guds plan i sin levetid. Så døde han og ble forent med sine fedre, og han så forråtnelse.

37 Men han som Gud reiste opp, så ikke forråtnelse.

38 Og nå skal dere vite, brødre, at ved ham blir tilgivelse for syndene forkynt dere. Det Moseloven ikke kunne frikjenne dere for,

39 det skal enhver som tror, bli frikjent for på grunn av ham.

40 Pass dere så ikke det profetene har sagt, skal hende med dere:

41 Se, dere som er fulle av forakt, dere skalundredere og bli til intet. For en gjerning skal jeg gjøre i deres dager, en gjerning dere ikke ville tro om dere fikk den fortalt.»

42 Da de gikk ut, ble de oppfordret til å tale mer om dette neste sabbat.

43 Og da forsamlingen løste seg opp, var det mange som fulgtedem, både jøder og gudfryktige proselytter. Paulus og Barnabas talte med dem og la dem på hjertet at de måtte holde fast ved Guds nåde.

44 Neste sabbat strømmet nesten hele byen til for å høre Herrens ord.

45 Da jødene så folkemengden, ble de brennende harme, og med hånlige ord motsa de det Paulus forkynte.

46 Paulus og Barnabas sa da rett ut: «Det var nødvendig å forkynne Guds ord til dere først. Men siden dere avviser det og selv ikke finner dere verdige til det evige livet, så går vi nå til hedningene.

47 For dette er Herrens befaling til oss: Jeg har satt deg til et lys for folkeslag, for at du skal bringe frelse helt til jordens ende.»

48 Da hedningene hørte dette, gledet de seg og lovpriste Herrens ord, og alle som var bestemt til evig liv, kom til tro.

49 Herrens ord ble spredt over hele området.

50 Men jødene fikk hisset opp de fornemste blant de gudfryktige kvinnene og de fremste mennene i byen, og de fikk i gang en forfølgelse av Paulus og Barnabas, som ble jaget bort fra området.

51 Da ristet de støvet av føttene mot dem og dro til Ikonium.

52 Men disiplene ble fylt av glede og Den hellige ånd.

14

1 I Ikonium gikk de på samme vis inn i jødenes synagoge, og de talte slik at en stor mengde kom til tro, både jøder og grekere.

2 Men de jødene som ikke ville tro, fikk hisset opp hedningene og gjort dem fiendtlig innstilt mot brødrene.

3 Likevel ble de der en tid og forkynte med frimodig tillit til Herren, som selv vitnet for sitt nådeord ved de tegn og underhan lot skje ved deres hender.

4 Befolkningen i byen ble delt i to. Noen holdt med jødene, andre med apostlene.

5 Da de skjønte at hedningene og jødene med sine ledere hadde satt seg fore åmishandle og steine dem,

6 flyktet de til Lykaonia, til byene Lystra og Derbe og landet der omkring.

7 Der forkynte de evangeliet.

8 I Lystra var det en mann som ikke hadde kraft i føttene. Han hadde vært lam helt fra mors liv og hadde aldri kunnetgå.

9 Denne mannen hørte på da Paulus talte. Paulus så ham rett inn i øynene, og da han skjønte at han hadde tro så han kunne bli helbredet,

10 ropte han: «Reis deg opp og stå på føttene!» Da sprang han opp og gikk omkring.

11 Folkemassen så hva Paulus hadde gjort, og satte i å rope på lykaonisk: «Gudeneer blitt som mennesker og er kommet ned til oss!»

12 Og de kalte Barnabas for Zevs og Paulus for Hermes, siden det var han som førte ordet.

13 Presten ved Zevs-tempelet likeutenfor byen kom til byportene med okser og blomsterkranser og ville ofre sammen med folkemengden.

14 Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte det, flerret de kappene sine, løp fram i mengden

15 og ropte: «Hva er det dere finner på? Vi er jo alminnelige mennesker akkurat som dere. Vi forkynner dere evangeliet, at dere må vende om fra disse tomme gudenetil den levende Gud, han som skapte himmel og jord og havet og alt som er i dem.

16 Han tillot nok i tidligere tider alle folkeslag å gå sine egne veier.

17 Ved sine velgjerninger lot han dem ikke mangle vitnesbyrd om seg. Fra himmelen sendte han dere regn og grøde i rett tid, han har gitt dere føde og fylt hjertene med glede.»

18 Med slike ord fikk de med nød og neppe hindret at folk ofret til dem.

19 Men da kom det noen jøder fra Antiokia og Ikonium. De fikk mengden over på sin side og steinet Paulus. De slepte hamutenfor byen og trodde han var død.

20 Men disiplene slo ring om ham, og han kom seg opp og gikk inn i byen. Neste dag dro han ut til Derbe sammen med Barnabas.

21 De forkynte evangeliet i denne byen og vant mange disipler. Så reiste de tilbake til Lystra, videre til Ikonium og derfra til Antiokia.

22 De styrket disiplene og formante dem til å holde fast ved troen og sa: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.»

23 I hver menighet valgte de ut eldste for dem, og underbønn og faste ga de dem over til Herren, han som de var kommet til tro på.

24 Så reiste de gjennom Pisidia og kom til Pamfylia.

25 De forkynte Ordet i Perge og dro så ned til Attalia.

26 Derfra seilte de tilbake til Antiokia, det stedet hvor de en gang var blitt overgitt til Guds nåde for å fullføre den oppgaven som nåvar avsluttet.

27 Da de var tilbake her, samlet de menigheten og fortalte om alt det Gud hadde gjort gjennom dem, og at han hadde åpnet troens dør for hedningene.

28 Her ble de en lang tid hos disiplene.

15

1 Det kom noen ned fra Judea og begynte å undervise brødrene: «Hvis dere ikke følger den skikken vi har fra Moses, og lar dere omskjære, kan dere ikke bli frelst.»

2 Dette førte til konflikt og et heftig ordskifte mellom dem og Paulus og Barnabas. Da besluttetde at Paulus og Barnabas og noen av de andre skulle reise opp til Jerusalem og legge stridsspørsmålet fram for apostlene og de eldste.

3 Menigheten sendte dem av sted, og de reiste gjennom Fønikia og Samaria. Til stor glede for alle søsknene som var der, fortalte de hvordan hedningene hadde vendt om.

4 Da de var kommet fram til Jerusalem, ble de mottatt av menigheten, apostlene og de eldste, og de fortalte dem om alt det Gud hadde gjort gjennom dem.

5 Men noen fra fariseerpartiet som hadde kommet til tro, sto fram og hevdet: «De må omskjæres og på legges å holde Moseloven.»

6 Så kom apostlene og de eldste sammen for ådrøfte saken.

7 Etter et hardt ordskifte reiste Peter seg og sa til dem: «Brødre, dere vet at Gud for lenge sidenutvalgte meg blant dere, så hedningene skulle få høre evangeliets ord av min munn og komme til tro.

8 Og Gud, som kjenner menneskets hjerte, ga dem sitt vitnemål ved at de fikk Den hellige ånd slik som vi.

9 Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved troen renset han hjertene deres.

10 Hvorforutfordrer dere da Gud og legger på disiplenes nakke et åk som verken våre fedre eller vi har maktet å bære?

11 Nei, vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, vi på samme må te som de.»

12 Da ble hele forsamlingen stille, og de hørte på Barnabas og Paulus, som fortalte om alle de tegn og under Gud hadde gjort blant hedningene gjennom dem.

13 Da de var ferdige med å tale, grep Jakob ordet og sa: «Brødre, hør på meg!

14 Simeon har forklart hvordan Gud for lenge siden sørget for åvinne seg et folk av hedninger for sitt navn.

15 Og dette stemmer med profetenes ord, slik det står skrevet:

16 Deretter vil jeg komme tilbake og gjenreise Davids falne hytte. Det som er revet ned, skal jeg bygge opp, jeg reiser det på ny,

17 for at resten av menneskene skal søke Herren, alle folkeslag som navnet mitt er nevnt over. Så sier Herren, han som gjør dette

18 kjent fra evighet av.

19 Derfor mener jeg at vi ikke skal lage vanskeligheter for de hedningene som vender om til Gud.

20 Men vi skal skrive til dem at de skal holde seg borte fra det som er gjorturentved avgudsdyrkelse, og fra hor, fra kjøtt av kvalte dyr og fra blod.

21 For Moses har frauminnelige tider hatt noen som forkynner ham i alle byer, og han blir opplest i synagogene hver sabbat.»

22 Da vedtok apostlene og de eldste, sammen med hele menigheten, å utpeke noen menn som skulle sendes til Antiokia sammen med Paulus og Barnabas. Det ble Judas, også kalt Barsabbas, og Silas, to ledende menn blant brødrene.

23 Med dem sendte de følgende brev: «Apostlene og de eldste, brødrene deres, hilser de søsknene som er av hedensk ætt i Antiokia, Syria og Kilikia.

24 Vi har fått høre at noen fra oss har forvirret dere med sine ord og gjort dereurolige. Men vi har ikke gitt dem noe oppdrag.

25 Derfor ble vi enige om åvelge noen menn som vi sender sammen med våre kjære brødre Barnabas og Paulus.

26 Disse to har våget livet for vår Herre Jesu Kristi navn.

27 Vi sender altså Judas og Silas, som skal fortelle det samme muntlig.

28 Den hellige ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn disse helt nødvendige tingene,

29 at dere holder dere borte fra kjøtt som er ofret til av gudene, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor. Om dere passer dere for slikt, vil det gådere godt. Lev vel!»

30 Så ble de sendt ut, og de kom ned til Antiokia. Der samlet de alle og overbrakte brevet.

31 Da det var blitt lest opp, gledet alle seg over den trøsten det ga.

32 Judas og Silas, som selv var profeter, talte lenge til søsknene der og oppmuntret og styrket dem.

33 De ble der en tid, og med ønske om fred lot søsknene dem reise tilbake til dem som hadde sendt dem.

34 {{Men Silas fant at han burde bli der.}}

35 Paulus og Barnabas ble en tid i Antiokia, der deunderviste og forkynte Herrens ord sammen med mange andre.

36 Etter en tid sa Paulus til Barnabas: «La oss dra tilbake og besøke våre søsken i alle de byene hvor vi har forkynt Herrens ord, for å se hvordan det går med dem.»

37 Barnabas ønsket å ta med seg Johannes med tilnavnet Markus.

38 Men Paulus var bestemt på at ham skulle de ikke ta med, han som hadde forlatt dem i Pamfylia og ikke gått med dem i arbeidet der.

39 Det ble en så bitter strid mellom dem at de skilte lag. Barnabas tok med seg Markus og seilte til Kypros,

40 mens Paulus valgte å ta med Silas. Så dro han av sted etter at brødrene hadde overgitt ham til Herrens nåde.

41 Han la veien gjennom Syria og Kilikia og styrket menighetene der.

16

1 Han kom da også fram til Derbe og Lystra. Der var det en disippel som het Timoteus. Han var sønn av en troende jødisk kvinne, og faren var greker.

2 Søsknene i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si om ham.

3 Paulus ønsket å ha ham med seg på reisen, og han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i disse traktene. Alle visste nemlig at faren hans var greker.

4 De reiste så fra by til by og overleverte de forskriftene som apostlene og de eldste i Jerusalem hadde vedtatt, med på bud om at de skulle følge dem.

5 Slik ble menighetene styrket i troen og vokste i tall for hver dag.

6 Den hellige ånd hindret dem i å forkynne Ordet i Asia; derfor fortsatte de gjennom det frygiske og galatiske området.

7 Da de var kommet nesten til Mysia, prøvde de å dra videre til Bitynia, men Jesu Ånd ga dem ikke lov.

8 De dro da gjennom Mysia og kom ned til Troas.

9 Om natten hadde Paulus et syn. Han så en makedoner som sto og kalte på ham og ba: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!»

10 Da han hadde hatt dette synet, forsøkte vi straks å komme til Makedonia, for vi skjønte at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet der.

11 Vi stakk til sjøs i Troas med kurs for Samotrake og kom dagen etter til Neapolis.

12 Derfra bar det videre til Filippi, en by som ligger i det første distriktet i Makedonia og er romersk koloni. I denne byen ble vi noen dager.

13 På sabbatsdagen gikk viutenfor byporten, til en elv hvor vi mente det var et bønnested. Der satte vi oss ned og talte til kvinnene som var samlet.

14 Blant tilhørerne var det en kvinne fra Tyatira som het Lydia. Hun handlet med purpurtøy og hørte til dem som dyrket Gud. Herren åpnet hennes hjerte så hun tok til seg det Paulus sa.

15 Sammen med alle i sitt hus ble hun døpt, og hun ba oss: «Kom og bo i hjemmet mitt, så sant dere mener at jeg tror på Herren.» Og hun overtalte oss til det.

16 En gang vi var på vei til bønnestedet, møtte vi en slavekvinne som hadde en spådomsånd i seg. De som eide henne, tjente gode penger på spådomskunstene hennes.

17 Hun fulgteetter Paulus og oss mens hun ropte og skrek: «Disse folkene er tjenere for Gud, Den høyeste, og de forkynner dere veien til frelse.»

18 Dette gjentok seg flere dager. Da ble Paulus sint, snudde seg og sa til ånden: «Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn: Far ut av henne!» Og den forlot henne på timen.

19 Da herrene hennes forsto at det ikke var mer fortjeneste åhåpe på, grep de Paulus og Silas og trakk dem med seg til myndighetene på torget.

20 De førte dem fram for byens romerske dommere og sa: «Disse mennene lager bråk i byen vår. De er jøder,

21 og de forkynner skikker vi ikke har lov til ågodta eller følge, vi som er romerske borgere.»

22 Folkemengden deltok også i angrepene på dem, og dommerne fikk klærne revet av dem og befalte at de skulle piskes.

23 De fikk mange slag og ble satt i fengsel, og fangevokteren fikk ordre om åvokte dem godt.

24 Da han hadde fått denne ordren, kastet han dem i det innerste fangehulletog låste føttene deres fast i blokken.

25 Ved midnattstider holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene lyttet til dem.

26 Plutselig kom det et kraftig jordskjelv, så grunnmuren i fengselet ristet. Straks sprang alle dørene opp, og lenkene løsnet av alle fangene.

27 Fangevokteren fór opp av søvnen og så at fengselsdørene sto åpne. Han grep et sverd og ville drepe seg fordi han trodde fangene var rømt.

28 Men av all sin kraft ropte Paulus til ham: «Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen.»

29 Fangevokteren ba om å få lys, løp inn og falt skjelvende ned for Paulus og Silas.

30 Så førte han demutenfor og sa: «Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?»

31 De svarte: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.»

32 Og de forkynte Herrens ord for ham og alle i hans hus.

33 I denne sene nattetimen tok han dem med seg og vasket så rene deres, og han ble straks døpt med alle sine.

34 Så tok han dem hjem og ga dem mat, og han gledet seg sammen med hele sitt hus over å ha fått troen på Gud.

35 Da det var blitt dag, sendte dommerne rettsbetjentene av sted med denne ordren: «Løslat mennene!»

36 Fangevokteren meldte fra om dette til Paulus og sa: «Dommerne sender beskjed om at dere skal løslates. Kom nåut og dra bort med fred!»

37 Men Paulus svarte: «Uten lov og dom er vi blitt pisket offentlig og kastet i fengsel, enda vi er romerske borgere. Og nå skal vi altsåsendes bort i all hemmelighet. Nei, takk! De får selv komme og føre oss ut.»

38 Rettsbetjentene brakte dette svaret til dommerne, som ble skremt da de fikk vite at de var romerske borgere.

39 De kom og ba omunnskyldning, fulgtedem ut av fengselet og ba dem reise fra byen.

40 Da de var ute av fengselet, gikk de hjem til Lydia. Her traff de søsknene og satte mot i dem. Så dro de videre.

17

1 De reiste gjennom Amfipolis og Apollonia og kom til Tessalonika. Der var det en jødisk synagoge,

2 og Paulus gikk dit, som han pleide. Tre sabbater hadde han samtaler med dem ut fra skriftene.

3 Han åpnet skriftene for dem og forklarte at Messias måtte lide og stå opp fra de døde. «Og denne Messias», sa han, «er Jesus, han som jeg forkynner for dere.»

4 Noen av dem ble overbevist og sluttetseg til Paulus og Silas. Det gjorde også en stor gruppe grekere av dem som dyrket Gud, og en god del av de fremste kvinnene.

5 Dette gjorde jødene brennende harme, og de fikk med seg noen fra pøbelen på torget og laget et oppløp som satte byen på ende. De stormet mot huset til Jason og lette etter dem for å føre dem ut til folket.

6 Da de ikke fant dem, slepte de Jason og noen av brødrene med seg til byens embetsmenn og ropte: «Disse folkene som oppvigler hele verden, Nå er de kommet hit også,

7 og Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens befalinger, for de på står at en annen er konge, nemlig Jesus.»

8 Både folkemengden og byens embetsmenn ble oppskremt da de hørte dette,

9 og Jason og de andre fikk ikke gåfør de hadde stilt en pengesum som sikkerhet.

10 Så snart det ble natt, sendte brødrene Paulus og Silas til Berøa. Da de var kommet dit, gikk de til jødenes synagoge.

11 Jødene der hadde et edlere sinnelag enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte.

12 Mange av dem kom til tro, det samme gjorde en del fornemme greske kvinner og mange greske menn.

13 Men da jødene i Tessalonika fikk greie på at Paulus forkynte Guds ord også i Berøa, kom de dit og hisset opp folkemengden og laget bråk.

14 Straks sendte brødrene Paulus av gårde for at han skulle dra ned til kysten, mens Silas og Timoteus ble igjen.

15 De som fulgte Paulus, brakte ham helt til Aten og dro tilbake med beskjed til Silas og Timoteus at de skulle komme til ham så snart som mulig.

16 Mens Paulus ventet på dem i Aten, ble han rystet i sitt innerste over å se at byen var full av gudebilder.

17 I synagogen førte han samtaler med jødene og dem som dyrket Gud, og på torget snakket han hver dag med dem han traff der.

18 Noen av de epikureiske og stoiske filosofene diskuterte også med ham, og noen sa: «Hva er det egentlig denne pratmakeren har å si?» Men andre mente: «Han er visst en som forkynner fremmede guder.» Det var fordi han forkynte evangeliet om Jesus og oppstandelsen.

19 Da tok de ham med seg og førte ham til Areopagos og sa: «Kan vi få vite hva for slags ny lære du kommer med?

20 For det er merkverdige ting vi hører, og vi vil gjerne vite hva det egentlig dreier seg om.»

21 Verken atenerne ellerutlendingene som bor der, bruker tiden til noe annet enn å fortelle og høre siste nytt.

22 Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa: «Atenske menn! Jeg ser at dere på alle må ter er svært religiøse.

23 For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For enukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.

24 Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender.

25 Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle.

26 Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder.

27 Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss.

28 For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’

29 Fordi vi altsåer Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke.

30 Disse tidene meduvitenhet har Gud båret over med, men nåbefaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om.

31 For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han harutpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved åreise ham opp fra de døde.»

32 Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.»

33 Så gikk Paulus fra dem.

34 Men det var noen som sluttetseg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre.

18

1 Deretter forlot han Aten og kom til Korint.

2 Her traff han en jøde som het Akvilas, født i Pontos. Sammen med sin kone Priskilla var han nylig kommet fra Italia på grunn av keiser Claudius' på bud om at alle jøder skulle forlate Roma. Paulus oppsøkte dem,

3 og fordi de hadde samme håndverk, ble han boende hos dem, og de arbeidet sammen. De var teltmakere av fag.

4 Hver sabbat hadde han samtaler i synagogen og overbeviste både jøder og grekere.

5 Da Silas og Timoteus kom ned fra Makedonia, viet Paulus seg helt til forkynnelsen og vitnet for jødene at Jesus var Messias.

6 Men de sa imot og hånte ham. Da ristet han støvet av klærne sine og sa til dem: «Blodet deres skal komme over deres eget hode. Jeg har ingen skyld. Fra nå av går jeg til hedningfolkene.»

7 Dermed gikk han sin vei og tok inn i huset hos en mann ved navn Titius Justus, som dyrket Gud. Huset hans lårett ved siden av synagogen.

8 Synagogeforstanderen Krispus kom til tro på Herren sammen med alle i sitt hus, og mange andre i Korint som hørte ham, kom til tro og ble døpt.

9 En natt sa Herren til Paulus i et syn: «Vær ikke redd! Du skal ikke tie, men tale.

10 Jeg er med deg, og ingen skal røre deg eller gjøre deg noe vondt, for i denne byen har jeg et tallrikt folk.»

11 Så ble han der halvannet år og lærte dem Guds ord.

12 Mens Gallio var guvernør i Akaia, slo jødene seg sammen mot Paulus og trakk ham for retten.

13 De sa: «Denne mannen overtaler folk til å dyrke Gud på en må te som er i strid med loven.»

14 Paulus fikk ikke åpnet munnenfør Gallio sa til jødene: «Hadde det dreid seg om en forbrytelse eller en kjeltringstrek, ville jeg nok tatt opp saken, jøder.

15 Men er det strid om ord og navn og deres egen lov, da får dere ordne opp selv. Jeg vil ikke dømme i slike saker.»

16 Så jaget han dem bort fra retten.

17 Alle grep da fatt i synagogeforstanderen Sostenes og julte ham opp like foran dommersetet. Men Gallio brydde seg ikke det minste om det.

18 Paulus ble der ennå en tid. Så tok han farvel med brødrene og seilte til Syria sammen med Priskilla og Akvilas. I Kenkreæklippet han håret, for han hadde bundetseg med et løfte.

19 Da de kom til Efesos, skilte Paulus lag med de andre og gikk til synagogen og førte samtaler med jødene.

20 Disse ba ham om å bli der lenger, men det sa han nei til.

21 Da han tok farvel, sa han til dem: «Om Gud vil, kommer jeg til dere en annen gang.» Så seilte han ut fra Efesos

22 og nådde fram til Cæsarea. Da han hadde vært oppe og hilst på menigheten, dro han til Antiokia.

23 Her ble han en tid, men reiste så ut igjen. Han dro fra sted til sted gjennom Galatia-området og Frygia og styrket alle disiplene.

24 Til Efesos kom nå en jøde ved navn Apollos, han stammet fra Aleksandria. Han hadde ordet i sin makt og var godt kjent i skriftene.

25 Apollos hadde fåttundervisning om Herrens vei. Han forkynte med stor glød og underviste grundigom Jesus, enda han bare kjente Johannes-dåpen.

26 Han begynte å tale fritt og åpent i synagogen, og der fikk Priskilla og Akvilas høre ham. De tok seg av ham og ga ham enda grundigere kjennskap til Guds vei.

27 Da han ønsket åreise til Akaia, oppmuntret brødrene ham og skrev til disiplene at de måtte ta imot ham. Han kom dit og ble ved Guds nåde til stor hjelp for dem som hadde kommet til tro.

28 For han satte jødene ettertrykkelig på plass når han i åpent ordskifte beviste ut fra skriftene at Jesus var Messias.

19

1 Mens Apollos var i Korint, reiste Paulus gjennom innlandet og kom til Efesos. Der møtte han noen disipler

2 og spurte dem: «Fikk dere Den hellige ånd da dere kom til tro?» De svarte: «Vi har ikke engang hørt at det er noen Hellig Ånd.»

3 «Hva slags dåp er dere døpt med da?» spurte han. «Johannes-dåpen», svarte de.

4 Da sa Paulus: «Johannes døpte med en dåp til omvendelse. Han sa til folket at de skulle tro på ham som kom etter ham, det er Jesus.»

5 Etter å ha hørt dette lot de seg døpe til Herren Jesu navn.

6 Og da Paulus la hendene på dem, kom Den hellige ånd over dem. De talte i tunger, og de talte profetisk.

7 Det var omkring tolv menn i alt.

8 Han gikk så til synagogen og talte fritt og åpent der i tre måneder. Han førte samtaler med folk og overbeviste dem om det som har med Guds rike å gjøre.

9 Noen gjorde seg harde og ville ikke tro, men snakket nedsettende om Veien mens alle hørte på. Da brøt Paulus med dem og holdt disiplene borte fra dem, og siden ga han hver dagundervisning i skolen til Tyrannos.

10 Dette fortsatte han med i to år, slik at alle som bodde i Asia, fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere.

11 Gud gjorde heltuvanligeunderved Paulus' hender.

12 Det hendte til og med at folk tok tørklær og arbeidstøy som han hadde hatt på seg, og la på de syke. Da slapp sykdommen taket, og de onde åndene fór ut av dem.

13 Noen omreisende jødiske åndemanere forsøkte også åsi fram Herren Jesu navn over dem som hadde onde ånder i seg, og sa: «Jeg besverger dere ved den Jesus som Paulus forkynner.»

14 Det var sju sønner av den jødiske overpresten Skevas som drev på med dette.

15 Men den onde ånden svarte dem: «Jesus kjenner jeg, og jeg vet hvem Paulus er, men hvem er dere?»

16 Mannen som hadde den onde ånden i seg, fór løs på dem, overmannet dem alle og slo dem til blods, så de rømte ut av huset nakne og forslåtte.

17 Dette ble kjent blant alle som bodde i Efesos, både jøder og grekere, så det kom frykt over alle, og Herren Jesu navn ble lovprist.

18 Mange av dem som var blitt troende, kom for åbekjenne og fortelle hva de hadde gjort.

19 Og ikke så få av dem som hadde drevet med svartekunster, kom med bøkene sine og brente dem mens alle så på. Verdien av dem ble regnet ut og ble til sammen 50 000 sølvpenger.

20 Slik fikk Ordet fremgang og styrke ved Herrens makt.

21 Etter det som nåvar fullført, bestemte Paulus seg for å dra gjennom Makedonia og Akaia og videre til Jerusalem. «Når jeg har vært der», sa han, «måjeg også reise til Roma.»

22 Han sendte Timoteus og Erastos, to av dem som sto i tjenesten sammen med ham, til Makedonia, mens han selv ble i Asia ennå en tid.

23 På denne tiden oppsto det alvorligeuroligheter på grunn av Veien.

24 En sølvsmed ved navn Demetrios laget Artemis-templer i sølv og skaffet håndverkerne gode inntekter.

25 Han kalte sammen disse og de arbeiderne som drev med lignende ting, og sa: «Godtfolk! Dere vet at vår velstand kommer fra dette arbeidet.

26 Men nåser og hører dere selv at ikke bare her i Efesos, men nesten over hele Asia har denne Paulus overtalt og villedet store folkemasser når han sier at guder som er laget av menneskehender, ikke er guder.

27 Det er fare for at yrket vårt får dårlig ord på seg. Verre er det at tempelet til vår store gudinne Artemis kan bli regnet som lite og ingenting, og hun som hele Asia og hele verden dyrker, kan miste sin høye rang og verdighet.»

28 De ble rasende da de hørte dette, og satte i å rope: «Stor er efesernes Artemis!»

29 Uroen bredte seg over hele byen, og alle som en stormet av sted til teateret og slepte med seg de to makedonerne Gaius og Aristarkos, som var i reisefølget til Paulus.

30 Paulus ville selv gå inn i folkemassen, men disiplene hindret ham i det.

31 Noen av provinsens høyeste embetsmenn, som var hans venner, sendte også bud til ham at han ikke måtte våge seg inn i teateret.

32 Forsamlingen var nåi fullt opprør. De ropte og skrek i munnen på hverandre, og de fleste visste ikke engang hvorfor de var kommet sammen.

33 Jødene skjøv fram en mann som het Aleksander, og noen fra mengden forklarte saken for ham. Aleksander ga tegn med hånden at han ville holde en forsvarstale til folket.

34 Men da de skjønte at han var jøde, skrek de alle i kor i to samfulle timer: «Stor er efesernes Artemis!»

35 Byskriveren klarte endelig å få ro i folkemassen og sa: «Efesere, vet ikke alle mennesker at efesernes by er tempelvokter for den store Artemis og steinen som er kommet ned fra himmelen?

36 Dette kan ingen benekte, og derfor bør dere nåvære rolige og ikke gjøre noe overilt.

37 For dere har ført hit disse mennene, som verken er tempelrøvere eller har hånt vår gudinne.

38 Hvis Demetrios og håndverkerne hans vil reise sak mot noen, så finnes det rettsmøter, og vi har guvernører. La dem anklage hverandre der!

39 Har dere andre stridsspørsmål, skal den lovlige folkeforsamlingen avgjøre saken.

40 For vi risikerer å bli anklaget for opprør etter det som har hendt i dag. Og vi har ingen ting å vise til når vi kreves til regnskap for dette oppstyret.» Med disse ordene fikk han løst opp forsamlingen.

20

1 Dauroenhadde lagt seg, kalte Paulus disiplene sammen og satte mot i dem. Han tok farvel og forlot dem for å dra til Makedonia.

2 På reisen gjennom dette området talte han mye og satte mot også i dem. Han kom til Hellas,

3 hvor han var i tre måneder. Han skulle seile videre til Syria, men en sammensvergelse blant jødene fikk ham til å vende tilbake gjennom Makedonia.

4 Som reisefølge hadde han Sopatros fra Berøa, sønn av Pyrros, videre Aristarkos og Sekundusfra Tessalonika og Gaius fra Derbe, dessuten Timoteus, og fra Asia Tykikos og Trofimos.

5 Disse dro i forveien og ventet på oss i Troas.

6 Men vi selv reiste fra Filippi noen få dager etter deusyrede brøds høytid. Fem dager senere traff vi dem i Troas, hvor vi ble en uke.

7 Den første dagen i uken var vi samlet for åbryte brødet. Paulus talte til dem, og han holdt på helt til midnatt siden han skulle reise neste dag.

8 Vi var samlet i en sal i øverste etasje, og der var det mange lamper.

9 I vinduet satt en ung gutt som het Evtykos. Da Paulus talte så lenge, falt han i dyp søvn, og overmannet av søvnen falt han ut av vinduet fra tredje etasje. Da de tok ham opp, var han død.

10 Men Paulus gikk ned, bøyde seg over ham og slo armene rundt ham. «Vær ikke urolige», sa han. «Det er liv i ham.»

11 Så gikk han opp igjen, brøt brødet og spiste, og talte igjen lenge, helt til det lysnet. Da dro han av sted.

12 Guttenbrakte de hjem i live, og det var til stor trøst for dem.

13 Vi gikk i forveien til skipet og seilte til Assos, der vi skulle ta Paulus om bord. Han hadde bestemt det slik; selv ville han dra dit til fots.

14 Da han møtte oss i Assos, tok vi ham om bord og kom til Mitylene.

15 Dagen etter seilte vi derfra og kom på høyde med Kios. Neste dag fortsatte vi til Samos og nådde dagen etter til Miletos.

16 For Paulus hadde bestemt at han ville seileutenom Efesos for ikke å bli heftet i Asia. Han skyndte på for om mulig å være i Jerusalem til pinsedagen.

17 Fra Miletos sendte han bud til Efesos og kalte til seg menighetens eldste.

18 Da de var kommet, talte han til dem: «Dere vet hvordan jeg har gått fram hos dere hele tiden, fra den første dagen jeg satte foten i Asia.

19 Jeg har tjent Herren i all ydmykhet og med tårer i alle de prøvelsene jødene har ført over meg med sine onde planer.

20 Dere vet at jeg ikke har holdt noe tilbake som kunne gagne dere, men jeg har forkynt for dere og undervist dere både offentlig og i hjemmene.

21 Jeg har vitnet for både jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus.

22 Og nådrar jeg til Jerusalem, bundetav Ånden. Hva som skal møte meg der, vet jeg ikke,

23 men Den hellige ånd vitner for meg i by etter by og varsler om lenker og forfølgelser som venter meg.

24 Men for meg er ikke liv eller død verdt å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde.

25 Og nå vet jeg at alle dere, som jeg har levd blant og forkynt Riket for, aldri mer skal se ansiktet mitt.

26 Derfor erklærer jeg for dere på denne dag at jeg er uten skyld om noen forspiller sitt liv,

27 for jeg har på ingen må teunnlatt å forkynne hele Guds plan og vilje.

28 Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod.

29 For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupskeulvertrenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken.

30 Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg.

31 Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år aldri holdt opp med årettlede hver eneste en av dere med tårer.

32 Og nåovergir jeg dere til Gud og hans nådeord, som kan bygge opp og gi dere arven sammen med alle dem som er blitt helliget.

33 Jeg har aldri vært ute etter sølv eller gull eller klær fra noen.

34 Dere vet selv at disse hendene har skaffet meg og medarbeiderne mine det vi trengte.

35 Alltid har jeg holdt fram for dere at vi må arbeide på denne må ten og ta oss av de svake. Husk de ordene Herren Jesus selv sa: ‘Det er saligere å gi enn å få .’»

36 Da han hadde sagt dette, falt han på kne sammen med dem alle og ba.

37 De brast alle i gråt og falt Paulus om halsen og kysset ham.

38 Det som ga dem mest sorg, var det han sa om at de aldri skulle se ham igjen. Så fulgtede ham til skipet.

21

1 Da vi hadde revet oss løs fra dem, la vi fra land og seilte direkte til Kos, neste dag til Rodos og derfra til Patara.

2 Her fant vi et skip som skulle over til Fønikia. Vi gikk om bord og la ut igjen.

3 Vi fikk Kypros i sikte og passerte sør for øya, med kurs for Syria. I Tyros la vi til land fordi skipet skulle losse.

4 Vi oppsøkte disiplene og ble der sju dager. Drevet av Ånden advarte de Paulus mot å dra opp til Jerusalem.

5 Da vi hadde tilbrakt disse dagene der, brøt vi opp og dro videre. Alle fulgteoss ut av byen, også kvinner og barn. På stranden knelte vi og ba

6 før vi tok farvel med hverandre. Så gikk vi om bord i skipet, mens de dro hjem til sitt.

7 Fra Tyros nådde vi fram til Ptolemais, hvor sjøreisen var slutt. Vi hilste på søsknene der og ble hos dem en dag.

8 Neste dag dro vi derfra og kom til Cæsarea, hvor vi tok inn hos evangelisten Filip, en av de sju. Hos ham ble vi boende.

9 Han hadde fireugifte døtre som hadde profetisk gave.

10 Da vi hadde vært der i flere dager, kom en profet som het Agabos ned fra Judea.

11 Han oppsøkte oss og tok beltet til Paulus, og med det bandt han hendene og føttene sine. Så sa han: «Dette sier Den hellige ånd: Slik skal jødene i Jerusalem binde den mannen som eier dette beltet, ogutlevere ham til hedningene.»

12 Da vi hørte dette, formante både vi og folket der på stedet Paulus og sa at han ikke måtte dra opp til Jerusalem.

13 Men han svarte: «Hvorfor gråter dere og gjør meg tung om hjertet? Selv er jeg villig, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navn.»

14 Siden vi ikke klarte å overtale ham, slo vi oss til ro og sa: «La Herrens vilje skje!»

15 Da disse dagene var gått, gjorde vi oss klar og dro opp til Jerusalem.

16 Sammen med oss reiste også noen av disiplene fra Cæsarea. De tok oss med til Mnason fra Kypros, en av de aller første disiplene, og vi fikk bo hos ham.

17 Da vi kom til Jerusalem, tok søsknene der imot oss med glede.

18 Dagen etter gikk Paulus sammen med oss til Jakob, hvor alle de eldste var samlet.

19 Da han hadde hilst på dem, gjorde han nøye rede for alt det Gud hadde gjort blant hedningene gjennom hans tjeneste.

20 De priste Gud for det de fikk høre, og de sa til ham: «Du vet, bror, at mange tusen jøder er kommet til troen, og alle har brennende iver for loven.

21 nå har de fått høre om deg at du lærer de jødene som bor blant hedningene, å vende seg fra Moses og sier at de ikke skal omskjære barna sine og ikke leve etter skikkene våre.

22 Hva gjør vi nå? Det vil bli alminnelig kjent at du er kommet.

23 Derfor skal du gjøre det vi nåsier deg. Vi har fire menn her som har avlagt et løfte.

24 Disse fire skal du ta med deg og la deg rense sammen med dem. Du skal ta på degutgiftene for dette, så de kan rake hodet. Da vil alle skjønne at det ikke er noe i det de har hørt om deg, men at du selv lever etter loven og holder den.

25 Når det gjelder de hedningkristne, har vi skrevet til dem og gitt beskjed om at de skal holde seg borte fra kjøtt som er ofret til av gudene, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor.»

26 Dagen etter tok Paulus mennene med seg og lot seg rense sammen med dem. Så gikk han til tempelet for åmelde fra når renselsesdagene var omme og offeret for hver enkelt av dem skulle bæres fram.

27 De sju dagene var nesten gått da jødene fra Asia fikk se ham på tempelplassen. De hisset opp hele folkemassen, grep tak i ham

28 og skrek: «Israelitter, kom og hjelp! Her er mannen som overalt lærer alle slikt som er imot folket og loven og dette sted. Nå har han til og med tatt med seg grekere inn i tempelet og vanhelliget dette hellige stedet.»

29 De hadde nemlig sett efeseren Trofimos sammen med ham i byen tidligere, og nå trodde de at Paulus hadde tatt ham med seg til tempelet.

30 Uroen spredte seg over hele byen, og folk stimlet sammen. De grep Paulus og trakk ham bort fra tempelplassen, og med en gang ble portene stengt.

31 De holdt nesten på å slåham i hjel da kommandanten for vaktstyrken fikk melding om at hele Jerusalem sto på ende.

32 Øyeblikkelig løp han med soldater og offiserer ned mot mengden. Da folk så kommandanten og soldatene, holdt de opp med å slå Paulus.

33 Kommandanten gikk bort til dem og på grep Paulus og ga ordre om at han skulle bindes med to lenker. Så spurte han hvem han var og hva han hadde gjort.

34 Men i folkemassen ropte noen én ting, andre noe annet, og da det ikke var mulig å få greie på noe i alt levenet, befalte han at Paulus skulle føres inn i borgen.

35 De kom til trappen, men her måtte soldatene bære ham fordi mengden presset så voldsomt på.

36 For hele folkemassen fulgteetter og skrek: «Bort med ham!»

37 De skulle til å gå inn i borgen da Paulus sa til kommandanten: «Får jeg lov å si deg noe?» Han svarte: «Kan du gresk?

38 Du er altså ikke den egypteren som for en tid siden laget opprør og førte de fire tusen knivmennene ut i ørkenen?»

39 «Jeg er jøde», sa Paulus, «jeg er borger av en ikke ukjent by i Kilikia som heter Tarsos. Jeg ber deg, tillat meg å tale til folket.»

40 Det fikk han lov til, og Paulus stilte seg på trappen og ga tegn til folket med hånden. Da det ble helt stille, talte han til dem på hebraisk:

22

1 «Brødre og fedre, hør hva jeg har å si til mitt forsvar!»

2 Da de hørte at han talte på hebraisk, ble det enda stillere. Han fortsatte:

3 «Jeg er jøde, født i Tarsos i Kilikia, men oppvokst her i byen. Ved Gamaliels føtter har jeg fått grundigopplæring i fedrenes lov, og jeg har vært like brennende for Guds sak som dere alle er i dag.

4 Jeg har arrestert og latt fengsle både kvinner og menn, ja, helt inn i døden har jeg forfulgt tilhengerne av denne Veien.

5 Det kan både øverstepresten og hele Rådet bekrefte. De ga meg brev til våre brødre i Damaskus, og jeg reiste dit for å legge også dem som var der, i lenker og føre dem til Jerusalem for å få dem straffet.

6 Men da jeg varunderveis og nærmet meg Damaskus ved middagstid, strålte det plutselig opp et lys fra himmelen rundt meg.

7 Jeg falt til jorden og hørte en stemme si til meg: ‘Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?’

8 Jeg spurte: ‘Hvem er du, Herre?’ Da sa han til meg: ‘Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger.’

9 De som var sammen med meg, så lyset, men hørte ikke stemmen som talte til meg.

10 ‘Hva skal jeg gjøre, Herre?’ spurte jeg. Og Herren sa til meg: ‘Reis deg opp og gå inn i Damaskus. Der skal du få beskjed om alt du erutsett til å gjøre.’

11 På grunn av det blendende lyset kunne jeg ikke se, men de som var med meg, leide meg videre, så jeg kom til Damaskus.

12 Der var det en gudfryktig og lovtro mann, Ananias, som alle jødene på stedet hadde bare godt å si om.

13 Han kom og stilte seg foran meg og sa: ‘Saul, bror, bli seende!’ I samme stund kunne jeg se ham.

14 Han sa til meg: ‘Våre fedres Gud har bestemt deg til å kjenne hans vilje, til å se Den rettferdige og til å høre hans egen røst.

15 For du skal være hans vitne for alle mennesker om det du har sett og hørt.

16 Så hvorfor nøler du nå? Kom og la deg døpe og få syndene vasket bort mens du på kaller hans navn.’

17 Da jeg hadde vendt tilbake til Jerusalem og ba i tempelet, kom jeg i ekstase.

18 Jeg så Herren, og han sa til meg: ‘Skynd deg! Dra ut av Jerusalem så fort du kan, for de kommer ikke til å ta imot ditt vitnesbyrd om meg.’

19 Men jeg sa til ham: ‘Herre, de vet jo selv at jeg rundt om i synagogene fikk kastet dem som trodde på deg, i fengsel og lot dem piske.

20 Og da blodet rant fra Stefanus, ditt vitne, var jeg selv til stede. Jeg var enig med dem som drepte ham, og passet kappene deres.’

21 Men Herren sa: ‘Dra bort herfra, for jeg vil sende deg ut til hedninger langt borte.’»

22 Så langt hørte de på ham, men nåbegynte de å rope: «Fåham bort fra jordens overflate! En slik mann bør ikke få leve!»

23 De skrek og veivet med kappene og kastet støv opp i luften.

24 Da befalte kommandanten at han skulle føres inn i borgen, og at han skulle forhøresunderpisking, så de kunne få vite grunnentil at de skrek slik mot ham.

25 Men da de spente ham fast for åpiske ham, spurte Paulus offiseren som var til stede: «Har dere lov til åpiske en romersk borger før han har fått en dom?»

26 Da offiseren hørte det, gikk han til kommandanten og sa: «Hva er det du finner på? Denne mannen er jo romersk borger!»

27 Kommandanten gikk da selv til Paulus og sa: «Si meg, er du romersk borger?» «Ja», svarte han.

28 Kommandanten sa: «Det kostet meg mange penger å få den borgerretten.» «Jeg er født til min», svarte Paulus.

29 De som skulle forhøre ham, trakk seg da raskt unna. også kommandanten ble redd da han forsto at han hadde lagt en romersk borger i lenker.

30 Neste dag ville kommandanten ha klar beskjed om hva jødene anklaget ham for. Derfor løste han Paulus fra lenkene og befalte at overprestene og hele Rådet skulle møtes. Så hentet han Paulus ned og førte ham fram for dem.

23

1 Paulus sårett på Rådet og sa: «Brødre, med helt god samvittighet har jeg levd mitt liv for Gud fram til i dag.»

2 Øverstepresten Ananias ga da ordre til dem som sto nærmest, om å slåham på munnen.

3 Da sa Paulus til ham: «Gud skal slå deg, din kalkede vegg! Du sitter her og skal dømme meg etter loven, og så befaler du imot loven at jeg skal bli slått.»

4 De som sto der, sa: «Skjeller du ut Guds øversteprest?»

5 «Brødre, jeg visste ikke at han var øversteprest», sa Paulus, «for det står skrevet: Du skal ikke bruke skjellsord mot en fyrste i ditt folk.»

6 Paulus visste at den ene delen av Rådet var saddukeere og den andre fariseere, og han ropte til dem: «Brødre, jeg er selv fariseer og sønn av fariseere! Og jeg står anklaget for håpet om at de døde skal stå opp.»

7 Da han hadde sagt dette, ble det strid mellom fariseerne og saddukeerne, og flokken delte seg.

8 For saddukeerne hevder at det ikke er noen oppstandelse, og at det heller ikke finnes engler og ånder, mens fariseerne tror på begge deler.

9 De begynte å rope og skrike, og noen av de skriftlærde fra fariseerpartiet reiste seg og protesterte: «Vi finner ikke noe galt hos denne mannen. Tenk om det var en ånd eller en engel som talte til ham?»

10 Striden ble så voldsom at kommandanten fryktet de skulle slite Paulus i stykker. Han befalte soldatene å gå ned og rive Paulus ut av hendene deres og føre ham inn i borgen.

11 Natten etter sto Herren foran ham og sa: «Vær frimodig! Slik du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma.»

12 Neste morgen laget jødene en sammensvergelse mot Paulus. De sverget på at de verken ville spise eller drikke før de hadde drept ham.

13 Over førti mann var med i denne sammensvergelsen.

14 Disse gikk til overprestene og de eldste og sa: «Vi har sverget på at vi ikke vil smake mat eller drikke før vi har fått Paulus drept.

15 Nåmådere og Rådet anmode kommandanten om å sende ham ned til dere igjen. Lat som om dere vil granske saken hans nøyere. Vi står klar til ådrepe ham før han når fram.»

16 Imidlertid fikk søstersønnen til Paulus nyss om dette bakholdet, og han gikk opp i borgen og fortalte Paulus om det.

17 Paulus sendte bud på en av offiserene og sa: «Før denne unge gutten til kommandanten, for han har noe å fortelle ham.»

18 Offiseren tok ham med seg til kommandanten og sa: «Fangen Paulus kalte på meg og ba meg føre denne unge gutten til deg. Han har noe å si deg.»

19 Da grep kommandanten ham i armen, tok ham til side og spurte: «Hva har du å fortelle meg?»

20 Han svarte: «Jødene har avtalt at de i morgen skal be deg bringe Paulus ned til Rådet. De skal late som om de vil granske saken hans nøyere.

21 Men du må ikke la deg overtale av dem. For mer enn førti mann av dem ligger på lur etter ham. De har sverget på at de verken skal spise eller drikke før de har fått ham drept. Nåholder de seg klar og venter på at du skal si ja.»

22 Kommandanten lot gutten gå, men ga streng beskjed: «Du må ikke røpe for noen at du har fortalt meg dette.»

23 Han kalte til seg et par av offiserene og sa: «Sørg for at to hundresoldater er klare til å dra til Cæsarea i natt, etter den tredje time, sammen med sytti ryttere og to hundrelettvæpnede menn.

24 Og skaff ridedyr, så de kan få Paulus trygt fram til landshøvdingen Feliks.»

25 Så skrev han et brev med følgende innhold:

26 «Claudius Lysias hilser den høyt ærede landshøvding Feliks.

27 Denne mannen hadde jødene grepet, og de holdt på å slåham i hjel da jeg kom med soldatene. Da jeg fikk vite at han var romersk borger, førte jeg ham i sikkerhet.

28 Så tok jeg ham ned til Rådet deres fordi jeg ville ha rede på hvorfor de anklaget ham.

29 Jeg fant ut at anklagen dreide seg om spørsmål i forbindelse med deres lov og ikke gjaldt noe som fortjener dødsstraff eller fengsel.

30 Jeg sender ham til deg fordi jeg har fått melding om at det er laget en sammensvergelse mot mannen. Jeg har også gitt anklagerne beskjed om at de får vende seg til deg i denne saken.»

31 Soldatene utførte ordren og tok Paulus med seg for å bringe ham til Antipatris om natten.

32 Dagen etter vendte de tilbake til borgen, mens rytterne dro videre med ham.

33 Da de nådde Cæsarea, leverte de brevet til landshøvdingen og førte Paulus fram for ham.

34 Han leste det og spurte hvilken provins han kom fra. Da han fikk vite at det var Kilikia,

35 sa han: «Jeg skal forhøre deg når anklagerne dine er kommet.» Så ga han ordre om at han skulle sitte i varetekt i slottsborgen til Herodes.

24

1 Fem dager senere ankom øverstepresten Ananias sammen med en del av de eldste og en advokat ved navn Tertullus. De skulle legge anklagen mot Paulus fram for landshøvdingen.

2 Paulus ble kalt fram, og Tertullusbegynte sin anklagetale slik: «Takket være deg, høyt ærede Feliks, hersker ro og orden overalt, og dette folket har fått bedre kår på grunn av ditt kloke styre.

3 I dyp takknemlighet erkjenner vi dette alltid og overalt.

4 Jeg skal ikke bry deg lenge, men ber om at du et øyeblikk vil høre på oss med all velvilje.

5 Den mannen der har vist seg å være den rene pest. Han skaper uro blant alle jøder rundt i verden og er leder for nasareersekten.

6 Han har til og med forsøkt åvanhellige tempelet, og det var der vi grep ham. {{Vi ville dømme ham etter vår lov,

7 men da kom kommandanten Lysias til, rev ham med vold og makt ut av hendene våre og førte ham bort

8 og befalte anklagerne å gå til deg.}} Nåkan du selv forhøre ham om alt dette og få klarhet i hva det er vi anklager ham for.»

9 Jødene støttet ham og sa at slik var det.

10 Landshøvdingen ga da tegn til Paulus, som grep ordet og sa: «Jeg vet at du har vært dommer for dette folket i mange år. Derfor forsvarer jeg meg med frimodighet.

11 Du kan lett få bekreftet at det ikke er mer enn tolv dager siden jeg reiste opp til Jerusalem for å tilbe.

12 Og ingen så meg diskuteremed noen eller oppvigle folk, verken i tempelet, i synagogene eller ute i byen.

13 De kan da heller ikke bevise det de anklager meg for.

14 Men én ting tilstår jeg: Jeg dyrker fedrenes Gud ved å følge Veien, som de kaller en sektlære. For jeg tror alt som er skrevet i loven og profetene,

15 og jeg har det samme håpet til Gud som disse har: at rettferdige ogurettferdige en gang skal stå opp fra de døde.

16 Derfor bestreber jeg meg på alltid å ha ren samvittighet for Gud og mennesker.

17 Etter mange år kom jeg for å overbringe gaver til de fattige i mitt folk og for åofre.

18 Da fant de meg på tempelplassen. Jeg hadde latt meg rense, og det var ingen sammenstimling eller uro.

19 Men noen jøder fra Asia så meg, og de burde ha møtt fram for deg med sine anklager mot meg, om de hadde hatt noen.

20 Eller så får disse som er her, si hva de fant meg skyldig i da jeg sto for Rådet.

21 For det kan da vel ikke være den ene setningen jeg ropte da jeg sto foran dem: ‘Det er på grunn av de dødes oppstandelse jeg står anklaget her i dag.’»

22 Feliks hadde godt kjennskap til Veien, og hanutsatte saken og sa: «Når kommandanten Lysias kommer, skal jeg ta saken opp til doms.»

23 Han ga offiseren ordre om at Paulus skulle holdes i mild varetekt, og ingen av hans egne måtte hindres i å være til hjelp for ham.

24 Noen dager senere kom Feliks sammen med sin kone Drusilla, som var jøde. Han lot Paulus hente og hørte på mens han talte om troen på Kristus Jesus.

25 Men da han talte om rettferdighet og selvbeherskelse og om dommen som skal komme, ble Feliks skremt og sa: «Det er nok for i dag. Gå, men når jeg får tid, skal jeg tilkalle deg igjen.»

26 Samtidig håpet han å få penger av Paulus. Derfor sendte han stadig bud etter ham og hadde samtaler med ham.

27 Det gikk to år, og Feliks fikk Porkius Festus til etterfølger. Feliks lot Paulus bli sittende i fengsel, for han ville gjerne vinne velvilje hos jødene.

25

1 Tre dager etter at Festus hadde tiltrådt sitt embete, dro han fra Cæsarea og opp til Jerusalem.

2 Overprestene og jødenes ledere kom da til ham med sin anklage mot Paulus. Og de ba ham

3 gjøre dem den tjenesten å sende Paulus til Jerusalem. De ville nemlig legge seg i bakhold og drepe hamunderveis.

4 Men Festus svarte at Paulus skulle holdes i varetekt i Cæsarea, og at han selv snart skulle tilbake dit.

5 «Lederne deres kan følge med ned og legge fram anklagen», sa han, «om det da er noe galt ved mannen» .

6 Han var ikke mer enn åtte–ti dager hos dem før han reiste ned til Cæsarea igjen. Neste dag tok han plass på dommersetet og befalte at Paulus skulle føres fram.

7 Da han kom inn, ble han omringet av de jødene som var kommet ned fra Jerusalem, og de fremførte mange alvorlige beskyldninger som de ikke kunne bevise.

8 Men Paulus forsvarte seg og sa: «Jeg har ikke forbrutt meg, verken mot jødenes lov, mot tempelet eller mot keiseren.»

9 Festus ville gjerne vinne velvilje hos jødene og sa til Paulus: «Er du villig til åreise opp til Jerusalem og få saken avgjort der, med meg som dommer?»

10 Men Paulus svarte: «For keiserens domstol står jeg. Det er hans sak å dømme meg. Mot jødene har jeg ikke gjort noe galt, det vet du veldig godt.

11 Hvis jeg har begått en forbrytelse og gjort noe som fortjener dødsstraff, ber jeg ikke om å få slippe å dø. Men hvis det ikke er noe i det de anklager meg for, da kan ingenutlevere meg til dem. Jeg anker saken min inn for keiseren.»

12 Festus drøftet saken med rådet sitt og erklærte: «Du har anket til keiseren, og til keiseren skal du dra.»

13 Noen dager senere kom kong Agrippa og Berenike til Cæsarea for å besøke Festus.

14 Siden de ble der flere dager, la Festus saken mot Paulus fram for kongen. «Jeg har en mann her», sa han, «som Feliks etterlot som fange.

15 Da jeg dro til Jerusalem, reiste overprestene og jødenes eldste anklage mot ham og ba om å få ham dømt.

16 Jeg svarte dem at det ikke er romersk sedvane å utlevere noen som er anklaget, før han personlig har møtt anklagerne og fått anledning til å forsvare seg mot klagen.

17 Så kom de sammen her, og jeg lot dem ikke vente lenge; allerede dagen etter inntok jeg dommersetet og befalte at mannen skulle føres fram.

18 Anklagerne stilte seg rundt ham, men de kom ikke med beskyldninger om slike forbrytelser som jeg hadde ventet.

19 Det de anførte mot ham, gjaldt noen stridsspørsmål i deres egen religion og noe om en viss Jesus som var død, men som Paulus på sto er i live.

20 Jeg visste ikke hvordan jeg skulle etterforske denne saken, og spurte om han kunne tenke seg åreise til Jerusalem for å få dom i saken.

21 Men Paulus anket og ville sitte i varetekt inntil hans høyhet, keiseren, kunne avgjøre saken. Derfor befalte jeg at han skulle holdes i forvaring til jeg får sendt ham til keiseren.»

22 Agrippa sier til Festus: «Jeg kunne selv ha lyst til å høre denne mannen.» «I morgen skal du få høre ham», svarte han.

23 Neste dag kom Agrippa og Berenike i full stas og toget inn i audienssalen sammen med de øverste offiserene og de fremste mennene i byen. På ordre fra Festus ble Paulus ført inn.

24 Og Festus sa: «Kong Agrippa og alle dere som er sammen med oss! Her ser dere den mannen som har fått hele den jødiske befolkning til å vende seg til meg både i Jerusalem og her. De har høylytt forlangt at han ikke måtte få leve lenger.

25 Jeg ble klar over at han ikke hadde gjort noe som fortjener dødsstraff. Men han har selv anket til hans høyhet, keiseren, og jeg har besluttetåsende ham dit.

26 Imidlertid har jeg ikke sikre opplysninger å skrive til vår hersker. Derfor fører jeg ham fram for dere, i første rekke for deg, kong Agrippa, så jeg etter forhøret kan vite hva jeg skal skrive.

27 For jeg synes det er meningsløst å oversende en fange uten å gjøre rede for anklagen mot ham.»

26

1 Agrippa sa da til Paulus: «Du har tillatelse til å legge fram din sak.» Paulus hevet hånden og begynte forsvarstalen sin:

2 «Jeg priser meg lykkelig at det er for deg, kong Agrippa, jeg i dag skal forsvare meg mot alt det jødene anklager meg for,

3 du har jo godt kjennskap til alle skikker og stridsspørsmål blant jødene. Derfor ber jeg deg om å høre tålmodig på meg.

4 Mitt liv er kjent for alle jøder, for helt fra barndommen har jeg levd blant folket mitt og i Jerusalem.

5 Derfor vet de også, hvis de bare ville vitne om det, at jeg først levde som fariseer og hørte til den strengeste retningen i vår religion.

6 Og nå står jeg anklaget fordi jeg har satt mitt håp til det løftet Gud ga våre fedre.

7 Det løftet håper vårt tolvstammefolk å få se oppfylt –derfor dyrker de Gudutrettelig natt og dag. På grunn av dette håpet, konge, blir jeg anklaget av jøder.

8 Hvorfor regnes det somutrolig blant dere at Gud vekker opp døde?

9 Jeg mente selv en gang at det var en plikt å sette alt inn på bekjempe nasareeren Jesu navn.

10 Det gjorde jeg også i Jerusalem. Jeg fikk fullmakt fra overprestene og kastet mange av de hellige i fengsel, og var det snakk om åhenrette dem, stemte jeg for.

11 Rundt om i alle synagogene fikk jeg dem ofte straffet for åtvinge dem til åspotte, og i mitt raseri forfulgtejeg dem helt til byene iutlandet.

12 Da jeg drev på med dette, reiste jeg en gang til Damaskus med myndighet og fullmakt fra overprestene.

13 Underveis, konge, så jeg midt på dagen et lys fra himmelen, klarere enn solen, stråle omkring meg og dem som var med meg.

14 Vi falt alle til jorden, og jeg hørte en stemme som sa til meg på hebraisk: ‘Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Det blir hardt for deg åstampe mot brodden.’

15 Jeg spurte: ‘Hvem er du, Herre?’ Og Herren sa: ‘Jeg er Jesus, han som du forfølger.

16 Men reis deg nå og stå på føttene! Jeg har vist meg for deg for åvelge deg ut til tjener og til vitne, både om det du har sett av meg, og om det du siden skal få se

17 når jeg berger deg fra ditt eget folk og fra hedningfolkene. Jeg sender deg til dem

18 for å åpne øynene deres, så de vender om fra mørke til lys, fra Satans makt og til Gud. Ved troen på meg skal de få tilgivelse for syndene og arvelodd sammen med dem som er blitt helliget.’

19 Derfor, kong Agrippa, har jeg ikke værtulydig mot det himmelske synet.

20 Nei, jeg har forkynt, først i Damaskus og Jerusalem, så i hele Judea og for hedningfolkene, at de må angre og vende om til Gud og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen.

21 Dette er grunnentil at jødene grep meg i tempelet og forsøkte ådrepe meg.

22 Men til denne dag har Gud hjulpetmeg, så jeg har vitnet for høy og lav, og jeg har ikke sagt annet enn det profetene og Moses sa skulle hende,

23 at Messias skulle lide, og at han som den første skulle stå opp fra de døde og forkynne lyset både for sitt eget folk og for hedningfolkene.»

24 Da han kom til dette punktet i forsvarstalen, ropte Festus høyt: «Du er fra sans og samling, Paulus! All lærdommen din driver deg fra forstanden.»

25 Paulus svarte: «Jeg er ikke fra forstanden, ærede Festus, for alt jeg sier, er sant og vel gjennomtenkt.

26 Kongen kjenner til alt dette, og til ham taler jeg rett ut. Jeg er overbevist om at ikke noe av dette er gått ham forbi; det er jo ikke skjedd i en avkrok.

27 Tror du på profetene, kong Agrippa? Jeg vet at du tror.»

28 Agrippa sa til Paulus: «Det er like før du får overtalt meg til å bli en kristen.»

29 Og Paulus svarte: «Like før eller langt igjen, mitt ønske til Gud er at både du og alle som hører meg i dag, må bli som jeg, bare uten disse lenkene.»

30 Så reiste kongen seg sammen med landshøvdingen og Berenike og hele følget deres.

31 Da de hadde trukketseg tilbake, snakket de med hverandre og sa: «Den mannen har ikke gjort noe som han fortjener dødsstraff eller fengsel for.»

32 Og Agrippa sa til Festus: «Han kunne ha vært løslatt om han ikke hadde anket til keiseren.»

27

1 Da det var avgjort at vi skulle seile til Italia, ble Paulus og noen andre fanger overlatt til en offiser ved navn Juliusfra Den keiserlige bataljon.

2 Vi gikk om bord i et skip fra Adramyttium som skulle til havnene i Asia, og seilte så ut. Sammen med oss var makedoneren Aristarkos fra Tessalonika.

3 Dagen etter seilte vi inn til Sidon, og Juliusbehandlet Paulus vennlig og ga ham lov til å besøke vennene sine og nyte godt av deres omsorg.

4 Vi stakk til sjøs igjen og seilte i le av Kypros, fordi vi hadde vinden imot.

5 Så satte vi over havstykketutenfor Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia.

6 Der fant offiseren et skip fra Aleksandria som skulle til Italia, og han lot oss gåom bord i det.

7 I flere dager gikk det smått framover, og vi klarte så vidt å komme på høyde med Knidos. Vinden hindret oss i å komme videre, og vi holdt derfor ned under Kreta ved Salmone-neset.

8 Dette klarte vi så vidt årunde og kom til et sted som ble kalt «Gode havner», like ved byen Lasea.

9 Vi hadde brukt lang tid, og det var ikke lenger trygt åferdes på sjøen, da det allerede var etter fastedagen. Derfor advarte Paulus dem

10 og sa: «Jeg ser at det åseile videre vil betyulykke og tap av last og skip, ja, fare for vårt liv.»

11 Men offiseren stolte mer på kapteinen og eieren av skipet enn på det Paulus sa.

12 Og da dette var en dårlig havn for vinteropplag, holdt de fleste på at de skulle seile derfra og forsøke ånå Føniks for åligge vinteren over der. Denne havnen på Kreta er åpen mot sørvest og nordvest.

13 Da det nåblåste opp en svak sønnavind, mente de at de kunne gjennomføre planen, og de lettet anker og seilte langs Kreta nær land.

14 Men ganske snart kom en virvelstorm fra nordøst, Evrakýlon som de kaller den, kastende inne fra øya.

15 Skipet ble feid av gårde, og det var ikke mulig å holde det opp mot vinden, så vi ga opp og lot oss drive.

16 Da vi kom i le av en liten øy som heter Kauda, klarte vi så vidt åredde skipsbåten.

17 Etter at de hadde fått den om bord, tok de nødutstyret i bruk og surretskipet med tau. Nåvar de redde for å drive av mot Syrtegrunnene, derfor senket de forseilet, og slik seilte de videre.

18 Men stormen raste fortsatt, og neste dag begynte de å kaste lasten over bord.

19 Den tredje dagen kastet de med egne hender skipsutstyret i sjøen.

20 Verken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og det kraftige uværet fortsatte. Til slutt mistet vi alt håp om redning.

21 Nåhadde de ikke fått mat i seg på lenge, og Paulus steg fram blant dem og sa: «Gode menn, dere skulle hørt på meg og ikke reist fra Kreta, så hadde dere vært spart for bådeulykken og tapet.

22 Men nåber jeg dere være ved godt mot. Ikke en eneste av dere skal miste livet, men skipet går tapt.

23 For i natt sto det for meg en engel fra den Gud jeg tilhører og tjener, og han sa:

24 ‘Vær ikke redd, Paulus. Du kommer til åståforan keiseren, og alle som reiser sammen med deg, har Gud gitt deg.’

25 Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gåslik som det er sagt meg.

26 Vi kommer til åstrande på en eller annen øy.»

27 Da vi hadde seilt på Adriaterhavet i fjorten døgn, fikk sjøfolkene midt på natten kjenning av land.

28 De loddet og fant tjue favner. Litt lenger inne loddet de igjen og fant femten favner.

29 De var redde for å bli knust mot klippene og kastet fire ankere fra akterstavnen og ønsket bare at det måtte bli dag.

30 Sjøfolkene forsøkte årømme skipet, og de satte skipsbåten på vannet mens de lot som de ville sette ankere fra baugen.

31 Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir værende om bord, kan dere ikke bli reddet.»

32 Da kappet soldatene tauene som holdt skipsbåten, og lot den drive av.

33 Mens de ventet på daggry, oppfordret Paulus alle til å spise. «Dere har gått uten mat i fjorten dager og ventet og har ikke fått det minste i livet.

34 Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet. Ingen av dere skal miste så mye som et hårstråpåhodet.»

35 Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste.

36 Alle fikk nånytt mot, og de tok også selv mat til seg.

37 Vi var i alt 276 mennesker om bord.

38 Da de var blitt mette, hev de kornlasten på sjøen for ålette skipet.

39 Da dagen brøt fram, dro de ikke kjensel på kysten. Men de så en bukt med flat strand, og der ville de prøve å sette skipet på grunn.

40 De kappet alle ankrene og lot dem gå, og samtidig løste de surringene på rorene. Så satte de forseilet og sto inn mot land med vinden.

41 De drev inn mot en sandbanke med dypt vann på begge sider, og der rente de skipet på grunn. Forstavnen boret seg dypt ned og ble stående helt fast, mens akterskipet etter hvert ble slått i stykker av brenningene.

42 Soldatene ville nådrepe fangene, for at ikke noen skulle legge på svøm og rømme.

43 Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i planen. Han ga ordre om at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg i land.

44 Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester. På denne må ten kom alle velberget i land.

28

1 Da vi var reddet, fikk vi greie på at øya het Malta.

2 Innbyggerne der varuvanlig hjelpsomme mot oss. De tok seg av oss alle sammen og tente et bål, for det hadde begynt åregne, og det var kaldt.

3 Paulus hadde sanket sammen en haug med kvister og lagt på bålet. Da krøp en slange ut på grunn av heten og hogg seg fast i hånden hans.

4 Da innbyggerne så dyret henge ned fra hånden hans, sa de til hverandre: «Den mannen er sikkert en morder, siden rettferdighetens gudinne ikke lar ham leve, enda han er reddet fra havet.»

5 Men Paulus ristet slangen av seg og inn i ilden uten å ha mén av det.

6 De ventet at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om. Men da de hadde ventet og sett på ham en lang stund uten at det skjedde noeuvanlig med ham, slo de helt om og sa at han måtte være en gud.

7 I nærheten av dette stedet lå det et gods som var eid av den fremste mannen på øya, han het Publius. Han tok vennlig imot oss som sine gjester i tre dager.

8 Far til Publius låakkurat da syk, plaget av feber og dysenteri. Paulus gikk inn til ham, han ba og la hendene på ham og helbredet ham.

9 Etter dette kom også de andre som var syke der på øya, og de ble helbredet.

10 De gjorde stor ære på oss, og da vi skulle seile derfra, forsynte de oss med det vi trengte.

11 Tre måneder senere seilte vi videre med et skip som hadde ligget i vinteropplag på øya. Det var fra Aleksandria og hadde Tvillingene som skipsmerke.

12 Vi anløp Syrakus, hvor vi låtre dager,

13 og seilte videre derfra langs kysten fram til Regium. Dagen etter fikk vi sønnavind og nådde Puteoli på to dager.

14 Her møtte vi søsken, og de ba oss bli hos dem en uke. Så kom vi til Roma.

15 Søsknene der hadde fått høre om oss og møtte oss helt ute ved Forum Appii og Tres Tabernæ. Paulus takket Gud da han så dem, og fikk nytt mot.

16 Da vi var kommet inn i Roma, fikk Paulus tillatelse til å bo privat sammen med den soldaten som hadde oppsyn med ham.

17 Tre dager senere kalte han sammen de ledende menn blant jødene. Da de var samlet, sa han til dem: «Brødre, jeg har ikke gjort noe galt mot vårt folk eller mot skikkene fra fedrene, og likevel kommer jeg som fange fra Jerusalem, hvor jeg ble overgitt til romerne.

18 De forhørte meg og ville løslate meg, fordi jeg ikke hadde gjort noe som fortjente dødsstraff.

19 Men da jødene satte seg imot det, ble jeg tvungettil å anke saken min inn for keiseren, uten at det betyr at jeg anklager mitt eget folk.

20 Av denne grunn har jeg bedt dere komme hit, for at jeg kan treffe dere og tale med dere. For jeg bærer disse lenker på grunn av Israels håp.»

21 De svarte: «Vi har ikke fått noe brev om deg fra Judea. Heller ikke er noen av brødrene kommet hit for å gi beskjed eller si noe vondt om deg.

22 Men vi vil gjerne høre deg selv si hvordan du tenker. For om denne sekten vet vi i alle fall at den blir motsagt overalt.»

23 De avtalte en dag med ham og kom dit hvor han bodde; de var enda flere enn første gang. Fra morgen til kveld forklarte og vitnet han for dem om Guds rike, og ut fra Moseloven og profetene forsøkte han å overbevise dem om Jesus.

24 Noen av dem ble overbevist av det han sa, mens andre var vantro.

25 De gikk fra hverandre dyptuenige, men ett ord fikk Paulus sagt dem: «Med rette sa Den hellige ånd til fedrene deres gjennom profeten Jesaja:

26 gå og si til dette folket: Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjelne!

27 For dette folkets hjerte er blitt fett. Tungt hører de med ørene, og øynene har de lukkettil, så de ikke kan se med øynene, ikke høre med ørene, ikke forståmed hjertet og ikke vende om så jeg får helbrede dem.

28 Derfor skal dere vite at denne Guds frelse er sendt til hedningene, og de skal høre.»

29 {{Da han hadde sagt dette, gikk jødene bort mens de diskuterte heftig med hverandre.}}

30 To hele år levde Paulus i huset han hadde leid seg inn i, og han tok imot alle som kom til ham.

31 Uhindret og med stor frimodighet forkynte han Guds rike og underviste om Herren Jesus Kristus.