1

1 Herrens ord som kom til Mika fra Moresjet i de dager da Jotam, Ahas og Hiskia var konger i Juda, det han så om Samaria og Jerusalem.

2 Hør, alle dere folkeslag! Lytt, du jord, og alt som fyller deg! Herren Gud skal være vitne mot dere, Herren selv, fra sitt hellige tempel.

3 Se, Herren går ut fra sitt sted, stiger ned og skrider fram over jordens høyder.

4 Fjellene smelterunderham, og dalene revner, som voks når den smelter for ilden, som vann når det rennerutforstupet.

5 Alt dette på grunn av Jakobs opprør og Israels synder! Hva er Jakobs opprør? Samaria! Og hva er Judas offerhauger? Jerusalem!

6 Men jeg skal legge Samaria i ruiner og gjøre byen om til vinmarker. Jeg velter steinene ned i dalen og legger grunnvollene hennes bare.

7 Alle gudebildene hennes skal knuses, alle horegavene skal brennes, og alle avgudsbildene vil jeg ødelegge. Med horepenger har hun samlet dem, og til horelønn skal de bli.

8 Derfor må jeg klage og jamre, gåbarføtt og naken omkring, jeg holder klage som sjakalen, har sorg som strutsen.

9 For skaden hennes eruhelbredelig. nå står Juda for tur. Det har nådd til mitt folks port, til Jerusalem.

10 Kunngjør det ikke i Gat! Ikke gråt og klag! Velt deg i støvet i Bet-Leafra!

11 Dra bort naken og med vanære, du som bor i Sjafir! Hun som bor i Saanan, kommer ikke ut. I Bet-Ha'esel holdes klage, der får dere ingen støtte.

12 Hun som bor i Marot, venter på lykke, menulykke fra Herren kommer ned ved Jerusalems port.

13 Spenn hestene for vognen, du som bor i Lakisj! Der var opphavet til synd for datter Sion, for hos deg er Israels opprør å finne.

14 Derfor må du gi skilsmissegave til Moresjet-Gat. Som en uttørket bekk er husene i Aksib for Israels konger.

15 Enda en gang sender jeg en erobrer mot deg, du som bor i Maresja. Til Adullamkommer Israels pryd.

16 Klipp deg og rak deg snau for barna du hadde kjær! Klipp deg snau som en gribb, for de er ført bort fra deg.

2

1 Ve dem som tenker uturett og planlegger ondt mens de ligger i sengen! Når dagen gryr, setter de det i verk, for det står i deres makt.

2 Markene de har lyst på, røver de, husene tar de, og de tvingerunderseg mannen og hans hus, bonden og eiendommen hans.

3 Derfor sier Herren: Jeg tenker utulykke over denne slekten, den kan dere ikke fri nakken fra. Dere skal ikke lenger gåstolte omkring, for dette blir en ond tid.

4 Den dagen skal de synge en nidvise og klage en klagesang over dere: «Vi er herjet og ødelagt! Mitt folks jord blir gitt bort, ja, tatt fra meg. Markene våre blir delt ut til frafalne.»

5 Da skal du ikke ha noen i Herrens forsamling til å kaste lodd og dele ut jord.

6 «Hold opp med åprofetere!» sier profetene. «Slik må ingen profetere! Tar skjellsordene aldri slutt?»

7 Hva er det du sier, Jakobs hus? Har Herren mistet tålmodigheten? Er det slik han handler? Har jeg ikke gode ord til dem som ferdes rett?

8 Men folket mitt har alt stått fram som en fiende. Dere drar kappen av fredelige folk. De som vandrer trygt, blir krigsfanger.

9 Kvinnene i folket mitt driver dere bort fra hjemmene de var glad i. Dere har for alltid tatt min ære fra småbarna hennes.

10 stå opp og gå! For dette er ikke noe hvilested. Fordi det erurent, skal det ødelegges, og ødeleggelsen er voldsom.

11 En som fór med løgn og bedrag og sa: «Jeg spår for deg om vin og drikk», det ville vært en profet for dette folket!

12 Jeg vil samle deg, Jakob, hele deg. Jeg vil sanke sammen Israels rest, føre dem sammen som sauer i en kve, som en bøling på beite, en ståkende flokk av mennesker.

13 Han som bryter gjennom, går foran dem. De bryter gjennom og drar ut av porten. Kongen deres går foran dem, Herren selv er i spissen for dem.

3

1 Jeg sa: Hør, Jakobs høvdinger, dere ledere i Israels hus! Var det ikke dere som skulle kjenne retten?

2 Men dere hater det gode og elsker det onde. Dere river huden av folk og kjøttet av beina deres.

3 De eter kjøttet av folket mitt, huden flår de av dem, og beina deres knuser de. De brer det ut som i en gryte, som kjøttet i en kjele.

4 Når de så roper til Herren, svarer han dem ikke. På den tid skal han skjule ansiktet for dem, for de har gjort onde gjerninger.

5 Så sier Herren om de profetene som fører folket mitt vill, som roper «fred» bare de får noe åtygge på, men lyser hellig krig mot dem som ikke gir dem munnenfull:

6 Derfor skal det bli natt for dere –uten syn, og mørke –uten spådom. Solen skal gåned for profetene og dagen formørkes omkring dem.

7 Da skal seerne bli til skamme og spåmennene til spott. Alle skal de skjule skjegget, for det kommer ikke svar fra Gud.

8 Jeg, derimot, er full av styrke ved Herrens ånd, av rett og kraft, så jeg kan tale til Jakob om hans lovbrudd, til Israel om hans synd.

9 Hør dette, dere høvdinger i Jakobs hus, dere ledere i Israels hus, dere som avskyr rettferd og gjør det rette kroket,

10 som bygger Sion med blod og Jerusalem medurett!

11 Høvdingene hennes dømmer for bestikkelser, presteneunderviser for betaling, profetene spår for penger, og enda støtter de seg til Herren og sier: «Er ikke Herren midt iblant oss? Det hender ikke oss noe vondt.»

12 Derfor: Sion skal pløyes til åker, Jerusalem bli til ruiner og tempelberget til hauger dekket av skog.

4

1 I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal ståurokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene. Dit skal folkeslag strømme.

2 Mange folk skal dra av sted og si: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier og vi kan ferdes på hans stier. For lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem.»

3 Han skal dømme mellom mange folk, skifte rett for mektige folkeslag, også for dem som er langt borte. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig,

4 men enhver skal sitte undersin vinstokk og sitt fikentre, ingen skal skremme dem. For Herren over hærskarene har talt.

5 Hvert folkeslag vandrer i sin egen guds navn; men vi skal vandre i Herren vår Guds navn, evig og alltid.

6 På den dagen, sier Herren, vil jeg samle de haltende og sanke sammen de fordrevne og dem jeg har fart ille med.

7 De haltende gjør jeg til en rest, de bortdrevne til et mektig folk. Herren skal være konge over dem på Sions berg fra nå og til evig tid.

8 Og du gjetertårn, du datter Sions vakthaug, til deg skal det komme, herreveldet du en gang hadde, Jerusalems datters kongs makt.

9 Men nå, hvorfor skriker du så høyt? Er det ingen konge hos deg? Er rådgiveren din forsvunnet siden rier tar deg som hos en kvinne som skal føde?

10 Skrik ut i rier som en fødende kvinne, datter Sion! For nåmådu forlate byen og bo ute på marken. Du skal komme til Babel, men der blir du berget. Der vil Herren løse deg ut av dine fienders hånd.

11 Men nå har mange folkeslag samlet seg mot deg. De sier: «La Sion vanhelliges for våre øyne.»

12 Men de kjenner ikke Herrens tanker og forstår ikke hans plan: åsamle dem som kornaks til tresking.

13 stå opp og tresk, du datter Sion! For jeg vil gi deg horn av jern, jeg vil gi deg klover av bronse, og du skal knuse mange folk. Du skal vigsle byttet deres til Herren, rikdommen deres til hele jordens herre.

14 Nå, risp deg opp, du opprispede datter! De har beleiret oss. Med stav slår de Israels dommer i ansiktet.

5

1 Du, Betlehem, Efrata, minst blant slektene i Juda! Fra deg lar jeg en hersker over Israel komme. Hans opphav er fra gammel tid, fra eldgamle dager.

2 Derfor skal han overgi dem, helt til tiden er kommet da hun som skal føde, har født. Da skal resten av hans brødre komme tilbake til Israels barn.

3 Han skal ståog gjete i Herrens kraft, i Herren sin Guds høye navn. Og de skal bo trygt, for nårekker hans makt til jordens ender.

4 Og han skal være fred. Når assyrerne kommer inn i landet vårt og tråkker inn i borgene våre, da reiser vi imot dem sju hyrder, ja, åtte fyrster.

5 De skal gjete Assurs land med sverd, ja, Nimrods land med dragne våpen. Men når assyrerne kommer inn i landet vårt og tråkker over grensene våre, skal han berge oss.

6 Da skal Jakobs rest blant tallrike folkeslag være som dugg fra Herren, som regn på gresset. De venter ikke på noen mann og håper ikke på mennesker.

7 Da skal Jakobs rest blant folkene, midt iblant tallrike folkeslag, være som en løve blant skogens dyr, som en ungløve i saueflokker. Den farer fram og tråkker ned, den river i hjel, og ingen berger.

8 Løft din hånd mot dem som står deg imot, så alle dine fienderutryddes!

9 Den dagen, sier Herren, vil jegutrydde hestene du har, og ødelegge vognene dine.

10 Jeg vilutslette byene i landet ditt og rive ned alle festningene dine.

11 Jeg vilutrydde trolldomskunstene du driver med, og tegntydere skal du ikke lenger ha.

12 Jeg vilutrydde gudebildene og steinstøttene du har. Du skal ikke lenger tilbe noe hendene dine har laget.

13 Jeg vil rive opp Asjera-stolpene som er hos deg, og legge byene dine øde.

14 Jeg vil ta hevn i vrede og harme over folkeslag som ikke vil høre.

6

1 Hør hva Herren sier: Reis deg, før din sak for fjellene, la haugenehøre din røst!

2 Hør Herrens anklage, dere fjell og dere jordens faste grunnvoller! For Herren fører sak mot sitt folk, han går i rette med Israel.

3 Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Hva har jeg trettet deg med? Svar meg!

4 For jeg førte deg opp fra Egypt og fridde deg ut fra slavehuset. Jeg sendte Moses, Aron og Mirjam i spissen for deg.

5 Mitt folk, husk planene kong Balak av Moab hadde, og svaret han fikk av Bileam, Beors sønn, på veien fra Sjittim til Gilgal, så du kan skjønne Herrens frelsesgjerninger.

6 Hva skal jeg komme fram for Herren med når jeg bøyer meg for Gud i det høye? Skal jeg komme til ham med brennoffer, med årsgamle kalver?

7 Bryr Herren seg om tusenvis av værer, titusenvis av oljebekker? Skal jeg ofre min førstefødte for mitt lovbrudd, min livsfrukt for min sjels synd?

8 Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud.

9 Herrens røst roper til byen, og det er visdom å frykte ditt navn. Hør, du stamme og forsamling!

10 Finnes fremdelesurettens skatter i den urettferdiges hus og et forfalsket, forbannet efa-mål?

11 Kan jeg være ren medurettvekt og falske vektlodd i pungen?

12 De rike i byen øver vold, innbyggerne der farer med løgn, en svikefull tunge har de i munnen.

13 Så skal jeg også begynne å slådeg, ødelegge deg for dine synder.

14 Du skal spise og ikke bli mett, tom skal du kjenne deg. Den du tar til side, kan du likevel ikke berge, og den du berger, gir jeg til sverdet.

15 Du skal så, men ikke høste, presse oliven, men ikke salve deg med olje, presse druer, men ikke drikke ny vin.

16 Du har holdt Omris forskrifter og handlet som Ahabs hus. Etter deres råd har dere vandret. Derfor skal jeg overgi deg til ødeleggelse og innbyggerne dine til spott. Mitt folks vanære må dere bære.

7

1 Ve meg! Det er som når fruktener plukket og vinhøsten er over: ikke en drue å spise, ikke en fiken jeg har lyst på.

2 De trofaste er borte fra landet, det finnes ingen rettskaffen blant folk. Alle ligger på lur etter blod, enhver vil fange sin neste i garnet.

3 Hendene er gode til å gjøre ondt. Høvdingen krever inn, dommeren vil ha betaling, storkaren sier hva han vil ha, og slik snur de om på alt.

4 Den beste av dem er som en tornebusk, den ærligste verre enn et tornekratt. Vaktmennenes dag er kommet, regnskapsdagen. Nå er forvirringen der.

5 Tro ikke på en kjenning, stol ikke på en venn! For henne som ligger i din favn, må du vokte din munns dører!

6 For en sønn forakter sin far, en datter setter seg opp mot sin mor, en svigerdatter mot sin svigermor, en manns husfolk er hans fiender.

7 Men jeg vil speide etter Herren, vente på Gud, min frelser. Min Gud vil høre meg!

8 Gled deg ikke over meg, min fiende! For om jeg faller, skal jeg reise meg igjen. Sitter jeg i mørke, er Herren lys for meg.

9 Herrens vrede må jeg bære fordi jeg har syndet mot ham, inntil han fører min sak og skaffer meg rett. Han skal føre meg ut i lyset, og jeg skal se hans rettferd.

10 Fienden min skal se det, og skam skal dekke henne som sa til meg: «Hvor er Herren din Gud?» Nåblir hun tråkket ned som søle i gatene mens mine øyne ser på.

11 En dag skal murenedine bygges opp, den dagen skal grensene vides ut.

12 Den dagen skal de komme til deg fra Assur og Egypt, fra Egypt og Eufrat, fra hav til hav og fra fjell til fjell.

13 Og jorden skal bli til ødemark på grunn av dem som bor på den. Det er fruktenav gjerningene deres.

14 Gjet ditt folk med staven din. Sauene du eier, ligger alene i villmarken, midt i det fruktbare landet. La dem beite i Basan og Gilead slik som i gamle dager.

15 Jeg vil vise hamunderverk, som den gangen du dro ut av Egypt.

16 Folkene skal se det og skamme seg, enda så mektige de er. De skal legge hånden på munnen, og ørene deres skal bli døve.

17 De skal sl ikke støv som ormen, lik dem som kryper på jorden! Fra sine skjul skal de komme skjelvende fram for Herren vår Gud. De skal gripes av redsel og frykt for deg.

18 Hvem er en Gud som du, en som tar bort skyld og tilgir synd for den resten han eier? Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn.

19 Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og tråvår skyldunderfot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp.

20 Du vil vise troskap mot Jakob og miskunn mot Abraham, slik du med ed lovet våre fedre i de eldgamle dager.