1 Syn som Jesaja, sønn av Amos, så om Juda og Jerusalem i de dager da Ussia, Jotam, Ahas og Hiskia var konger i Juda.
2 Hør, dere himler og lytt, du jord, for Herren taler: Barn har jeg fostret og oppdratt, men de har satt seg opp mot meg.
3 En okse kjenner sin eier, et esel sin herres krybbe. Men Israel kjenner ikke, folket mitt forstår ikke.
4 Ve det syndige folket, et folk tynget av skyld, en slekt som handler ondt, barn som ødelegger! De har forlatt Herren, foraktet Israels Hellige og vendt ham ryggen.
5 Har dere ikke fått nok slag? Gang på gang faller dere fra. Hvert hode er skadet, hvert hjerte er sykt.
6 Fra hode til fot er ingenting helt, flenger og skrammer og åpne så r, ikke renset, ikke forbundet, ikke bløtt opp med olje.
7 Landet deres ligger øde, byene er brent ned, fremmede eter opp jorden rett for øynene på dere. Det er øde som når fremmede har ødelagt.
8 Bare datter Sion er igjen som en løvhytte i en vingård, som et vaktskjul på en agurkmark, som en beleiret by.
9 Hadde ikke Herren over hærskarene latt noen få av oss leve, da var vi som Sodoma, da lignet vi Gomorra.
10 Hør Herrens ord, dere Sodoma-høvdinger! Lytt til vår Guds lov, du Gomorra-folk!
11 Hva skal jeg med alle disse slaktofrene deres? sier Herren. Jeg er mett på brennoffer av værer og på fett av gjøkalver. Blod av okser og bukkerog lam har jeg ikke lyst på.
12 Når dere kommer for å vise dere for mitt ansikt, hvem krever da slikt av dere? Dere tråkker ned forgårdene mine.
13 Kom ikke lenger medunyttige gaver! Jeg avskyr offerrøyken. Nymåne og sabbat, kunngjøring av høytider –jeg tåler ikke falskhet og fest.
14 Jeg hater nymånedagene og festene deres. De er en byrde jeg er trett av å bære.
15 Når dere løfter hendene, lukkerjeg øynene for dere. Hvor mye dere enn ber, hører jeg ikke. Hendene deres er fulle av blod.
16 Vask dere, gjør dere rene! få de onde gjerningene bort fra mine øyne, hold opp med å gjøre ondt,
17 lær å gjøre godt! Søk det som er rett, hjelp denundertrykte, vær forsvarer for farløse, før enkers sak!
18 Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.
19 Hvis dere er villige og lydige, skal dere få spise det gode i landet.
20 Men er dereuvillige og trassige, skal dere fortæres av sverd. For Herrens munn har talt.
21 Å, at den trofaste byen skulle bli en hore! Den var full av rett, rettferd bodde der, men nå–mordere!
22 Sølvet ditt er blitt slagg, vinen blandet med vann.
23 Stormennene dine er opprørere, allierte med tyver. Alle elsker bestikkelser og jager etter gaver. De forsvarer ikke den farløse og fører ikke enkers sak.
24 Derfor sier Herren, hærskarenes Herre, Israels Mektige: Ve, jeg vil ta igjen med motstanderne mine og hevne meg på fiendene!
25 Jeg vil løfte hånden mot deg, rense slagget ditt med lut og skille ut alt bly.
26 Jeg vil igjen gi deg dommere som i gamle dager og rådgivere som i begynnelsen. Siden skal du kalles Den rettferdige og trofaste byen.
27 Ved rett skal Sion løses ut, ved rettferd de som vender om.
28 Men svikere og syndere skal knuses, de som forlater Herren, skal gå til grunne.
29 Dere får skam av eikene som dere var så glade i, og vanære av hagene dere likte så godt.
30 Dere skal bli som en eik med visne blad, som en hage uten vann.
31 Den sterke skal bli til halm og verket hans til en gnist, sammen skal de brenne uten at noen slukker.
1 Ordet som Jesaja, sønn av Amos, så om Juda og Jerusalem:
2 I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal ståurokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene. Dit skal alle folkeslag strømme.
3 Mange folk skal dra av sted og si: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier og vi kan ferdes på hans stier. For lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem.»
4 Han skal dømme mellom folkeslag og skifte rett for mange folk. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig.
5 Kom, Jakobs hus, la oss vandre i Herrens lys!
6 Du har forkastet folket ditt, Jakobs hus. For der er det fullt av spådommer og av tegntydere, som hos filisterne, overalt er det fremmede.
7 Landet er fullt av sølv og gull, overalt er det skattkamre. Landet er fullt av hester, overalt er det vogner.
8 Landet er fullt av av guder, folk tilber noe de selv har laget med sine egne hender og fingre.
9 Mennesket er bøyd, hver mann er fornedret. Tilgi dem ikke!
10 gå inn i fjellet, gjem deg i jorden for redselen Herren vekker, for hans storhet og velde!
11 Den stolte må slåøynene ned, menns hovmod skal bøyes. Herren alene er opphøyd den dagen.
12 For det kommer en dag fra Herren over hærskarene da alt som er hovmodig og høyt, alt som kneiser, skal fornedres,
13 alle sedertrær på Libanon, så høye og kneisende de er, alle eiker i Basan,
14 alle høye fjell, alle kneisende høyder,
15 alle opphøyde tårn, alle festningsmurer,
16 alle Tarsis-skip og alle herlige skuter.
17 Menneskets stolthet skal bøyes og menns hovmod fornedres. Herren alene er opphøyd den dagen.
18 Med av gudeneer det slutt for alltid.
19 Da skal folk gjemme seg i fjellgrotter og jordhuler for redselen Herren vekker, for hans storhet og velde når han reiser seg for å slåjorden med skrekk.
20 Den dagen skal menneskene kaste fra seg til moldvarp og flaggermus av gudeneav sølv og gull som de har laget seg og tilber.
21 De skal gjemme seg i fjellhuler og bergkløfter for redselen Herren vekker, for hans storhet og velde når han reiser seg for å slåjorden med skrekk.
22 Hold opp med å stole på mennesket, som bare har pust i nesen. Hva er vel mennesket åregne for?
1 Se, Herren, hærskarenes Herre, tar bort fra Jerusalem og Juda støtte og stav: hver støtte av brød og hver støtte av vann,
2 hver kriger og stridsmann, dommer, profet, spåmann og eldste,
3 femtimannsføreren og den fornemme mannen, rådgiveren, trollmannen og den dyktige åndemaneren.
4 Så gir jeg dem guttertil ledere, villstyringer skal herske over dem.
5 Folket blirundertrykt, mann av mann og nabo av nabo, gutten setter seg opp mot den gamle, den lave mot den høye.
6 Når en mann tar tak i en annen i fars huset og sier: «Du har en kappe, du skal være høvding for oss, din hånd skal råde over denne ruinhaugen»,
7 da skal den andre ta til orde og si: «Jeg kan ikke forbinde så r, og i huset mitt finnes verken brød eller klær. Sett ikke meg til høvding over folket!»
8 For Jerusalem har snublet, og Juda har falt, for med ord og gjerninger står de Herren imot, og de setter seg opp mot hans herlighet.
9 Ansiktene deres vitner mot dem. Som Sodoma kunngjør de sin synd og skjuler den ikke. Ve dem! De førerulykke over seg selv.
10 Salig er den rettferdige, for det går ham godt, og han skal nyte fruktenav sine gjerninger.
11 Ve den urettferdige, ham går det ille, han får igjen for det han har gjort.
12 Folket mitt blirundertrykt av småbarn, og kvinner hersker over det. Mitt folk, lederne dine villeder deg og fører deg på villspor.
13 Herren trer fram for å føre sak, han står opp for å dømme folkene.
14 Herren holder rettergang med de eldste og stormennene i folket sitt. «Det er dere som har beitet vingården snau, det er rov fra de fattige i husene deres!
15 Hvorfor knuser dere mitt folk og kverner i stykker den hjelpeløses ansikt?» sier Herren, hærskarenes Gud.
16 Herren har sagt: Fordi Sions døtre er stolte og går med kneisende nakke, blunkermed øynene, tripper omkring og klirrer med fotringene sine,
17 vil Herren la Sions døtre få hodet fullt av skurv, og Herren vil snaue skallene deres.
18 Den dagen skal Herren ta fra dem all stas: fotringene, solsmykkene og halvmånene,
19 øredobbene, armbåndene og slørene,
20 turbanene, fotkjedene og beltene, amulettene og talismanene,
21 fingerringene og neseringene,
22 festklærne, kåpene, sjalene og veskene,
23 speilene, linskjortene, hodeplaggene og skjerfene.
24 Da blir det stank i stedet for godlukt, reip i stedet for belte, flintskalle i stedet for frisyre, sekkestrie i stedet for stasklær, svimerke i stedet for skjønnhet.
25 Mennene dine skal falle for sverd, hæren skal falle i krig.
26 Sions porter skal sørge og klage, hun sitter forlatt på jorden.
1 Den dagen skal sju kvinner gripe tak i samme mann og si: «Brød og klær skal vi skaffe oss selv, bare vi får bære ditt navn. Ta vår vanære bort!»
2 Den dagen skal Herrens spire bli til herlighet og ære og landets frukt til stolthet og heder for dem i Israel som slapp unna.
3 Resten som er på Sion, og som er igjen i Jerusalem, skal kalles hellig, hver og en i Jerusalem som er skrevet opp til livet.
4 Herren skal vaske skitten av Sions døtre og skylle bort alt blodet fra Jerusalem med Ånden som dømmer, med Ånden som renser.
5 Så skal Herren skape en røyksky om dagen og røyk og lys fra en flammende ild om natten over hele Sion-fjellet og over møtestedene der. For over all herlighet skal det være et vern,
6 en løvhytte som skygger for heten om dagen og gir ly og skjul mot uvær og regn.
1 Jeg vil synge om min kjære venn, en sang om min venn og vingården hans. En vingård hadde min kjære venn, med den feteste jord.
2 Han hakket den opp og plukketut stein og plantet den fineste vin og bygde et vakttårn i midten, også en vinpresse hogg han ut. Han ventet seg gode druer, men druene han fikk, var beske.
3 Og nå, dere som bor i Jerusalem, og dere mennesker i Juda: Døm mellom meg og vingården min!
4 Hva mer kunne gjøre s med vingården min enn det jeg alt hadde gjort? Hvorfor ventet jeg meg gode druer når druene jeg fikk, var beske?
5 Og nå skal jeg si dere hva jeg vil gjøre med vingården min. Jeg tar bort gjerdet så den blir til beitemark, jeg river ned muren så den kan tråkkes ned.
6 Jeg skal gjøre den til ødemark. Den skal ikke beskjæres og lukes mer, men torn og tistel skal gro. Og jeg skal nekte skyene å la regnet falle på den.
7 For vingården til Herren over hærskarene, det er Israels hus, og menneskene i Juda er hans kjæreste hage. Han ventet rett, men se, det kom blod, rettferd, men se, det kom skrik!
8 Ve dem som legger hus til hus og føyer åker til åker helt til det ikke er plass igjen og dere er de eneste som er bosatt i landet!
9 I mine ører lyder det fra Herren over hærskarene: Sannelig, mange hus skal bli øde, store og gode, menubebodde.
10 For en vingård det tar ti dager åpløye, gir bare en bat igjen, og en homer så korn gir en efa.
11 Ve dem som jager etter sterk drikk fra tidlig morgen av, som sitter til sent på kveld og blir hete av vin.
12 De har lyre, harpe, håndtromme, fløyte og vin på festene sine, men Herrens gjerning merker de ikke, de ser ikke hva hans hender har gjort.
13 Derfor skal folket mitt dra i eksil før de vet av det, de fremste skal sulte i hjel og folkemassen forgåav tørst.
14 Derfor åpner dødsriket svelget og sperrer opp munnen på vidt gap, og ned farer både de fornemme og massen, med sin larm og sin jubel.
15 Og mennesket er bøyd, hver mann er fornedret, de stolte må slåøynene ned.
16 Men Herren over hærskarene er opphøyd i dommen, den hellige Gud helliges ved rettferd.
17 Lam skal beite som i enutmark, og i rikfolks ruiner skal geiter ete.
18 Ve dem som drar skylden etter seg med tau av løgn og sleper på synd som med vognrep
19 og sier: «Nåmåhan skynde seg å få gjort det han skal, så vi får se det. Nåmåplanen til Israels Hellige snart gå i oppfyllelse, så vi kan kjenne det!»
20 Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, de som gjør mørke til lys og lys til mørke, bittert til søtt og søtt til bittert!
21 Ve dem som er vise i egne øyne og kloke i egne tanker!
22 Ve dem som er helter til å drikke vin og djerve karer til åblande sterk drikk,
23 som frikjenner den skyldige mot bestikkelse, men tar retten fra den rettferdige!
24 Derfor, slik ild fortærer halm og høy synker sammen i flammene, skal roten deres råtne bort, blomsten deres fyke opp som støv. For de har forkastet loven til Herren over hærskarene og foraktet ordet fra Israels Hellige.
25 Derfor flammet Herrens vrede opp mot folket hans. Han løftet hånden mot det og slo det så fjellene skalv og likene låsom avfall midt i gatene. Med alt dette har harmen hans ikke lagt seg, hånden er fremdeles løftet.
26 Han løfter banneret for et folk langt borte og plystrer det hit fra jordens ende. Og se, der kommer de, fort og lett.
27 Det er ingen der som er trett eller snubler, ingen blunderog ingen sover. Beltet om livet løsner ikke, og ingen sandalrem slites av.
28 Pilene er kvesset og hver bue spent, hestehovene er som flint og vognhjulenesom virvelvind.
29 Med et løvebrøl kommer de, de brøler som en ung løve, knurrerog griper byttet sitt, bærer det bort, og ingen kan berge det.
30 Den dagen stiger et brøl, som brølet fra havet. Ser en ut over jorden, er det mørke og nød. Lyset mørkner av tunge skyer.
1 I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og opphøyd trone, og kanten på kappen hans fylte tempelet.
2 Serafer sto overfor ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to fløy de.
3 De ropte til hverandre: «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Hele jorden er full av hans herlighet.»
4 Røsten som ropte, fikk boltene i dørtersklene til åriste, og huset ble fylt av røyk.
5 Da sa jeg: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann medurenelepper, og jeg bor i et folk medurenelepper, og mine øyne har sett kongen, Herren over hærskarene.»
6 Da fløy en av serafene bort til meg. I hånden hadde han en glo som han hadde tatt med en tang fra alteret.
7 Med den rørte han ved munnenmin og sa: «Se, denne har rørt ved leppene dine. Din skyld er tatt bort, og din synd er sonet.»
8 Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gåfor oss?» Jeg sa: «Jeg! Send meg!»
9 Han sa: «Gåog si til dette folket: Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjønne!
10 Gjør dette folkets hjerte fett, gjør ørene tunge og kleb øynene igjen, så de ikke kan se med øynene, ikke høre med ørene, ikke forståmed hjertet og ikke vende om og bli helbredet!»
11 Da sa jeg: «Hvor lenge, Herre?» Han sa: «Til byene ligger øde og folketomme og det ikke er mennesker i husene og landet ligger som en ødemark.»
12 Og Herren skal sende menneskene langt bort, øde og forlatt skal landet bli.
13 Er ennå en tiendedel tilbake, skal også den brennes opp som når en eik eller terebinte blir felt og bare en stubbe står igjen. Den stubbener en hellig ætt.
1 I de dager da Ahas, sønn av Jotam, Ussias sønn, var konge i Juda, dro kong Resin av Aram og kong Pekah av Israel, sønn av Remalja, i krig mot Jerusalem. Men de greide ikke å gå til angrep på byen.
2 Det ble meldt til Davids hus: «Arameerne har slått leir i Efraim.» Da skalv både kongens og folkets hjerte, slik trærne i skogen skjelver for vinden.
3 Da sa Herren til Jesaja: gå ut, du og din sønn Sjear-Jasjub, og møt Ahas ved enden av vannledningen fra Øvredammen, på veien til vaskeplassen.
4 Si til ham: Ta deg i vare og hold deg i ro! Vær ikke redd og mist ikke motet for disse toutbrente og rykende vedtrærne, for den brennende harmen til Resin og Aram og Remaljas sønn.
5 Fordi Aram, Efraim og Remaljas sønn har lagt onde planer mot deg og sagt:
6 «La oss dra opp mot Juda og sette skrekk i det, legge detundeross og gjøre Tabeels sønn til konge der»,
7 såsier Herren Gud: «Det skal ikke lykkes, og det skal ikke skje.
8 For Damaskus er Arams hode, og Resin er hode i Damaskus –men om sekstifem år er Efraim knust, og det er ikke lenger et folk –
9 og Samaria er Efraims hode, og Remaljas sønn er hode i Samaria. Vil dere ikke tro, kan dere ikke ståstøtt.»
10 Herren talte igjen til Ahas og sa:
11 «Be om et tegn fra Herren din Gud, nede fra dødsriket eller oppe fra det høye!»
12 Men Ahas svarte: «Jeg vil ikke be om noe og ikke sette Herren på prøve.»
13 Da sa han: «Så hør da, Davids hus! Er det ikke nok at dere tretter mennesker, må dere også trette min Gud?
14 Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel.
15 Rømme og honning skal han spise inntil han forstår å forkaste det onde og velge det gode.
16 For før gutten forstår å forkaste det onde og velge det gode, skal det bli øde i landet til de to kongene du frykter.
17 Og over deg og ditt folk og din fars hus skal Herren la det komme dager som det ikke har vært siden Efraim skilte seg fra Juda –kongen av Assur.»
18 Den dagen skal det skje at Herren plystrer på fluene ved elveosene i Egypt og på biene i Assur.
19 Alle skal komme og slåseg ned i bratte gjel og fjellkløfter, i alle tornekratt og på alle vanningsplasser.
20 Den dagen skal Herren barbere med en kniv han har leid på den andre siden av Storelven, med kongen av Assur, alt hår både på hodet og mellom beina, ja, også skjegget skal kniven ta bort.
21 Og den dagen skal en mann kunne holde en kvige og et par sauer,
22 og de skal gi så mye melk at han kan spise rømme. Ja, rømme og honning skal de spise, alle de som er tilbake i landet.
23 Og den dagen skal det skje at hvert sted der det Nå er tusen vinstokker, verdt tusen sjekel sølv, skal det bare være torn og tistel.
24 Med pil og bue går en dit, for landet er fullt av torn og tistel.
25 Og alle liene som ble hakket opp med hakker, dit kan du ikke komme mer av frykt for torn og tistel. Nå skal okser slippes løs der, og sauene skal tråkke ned.
1 Herren sa til meg: «Ta deg en stor tavle og skriv på den med en vanlig griffel: Til Maher-Sjalal-Hasj-Bas.»
2 Jeg tok meg på litelige vitner, presten Uria og Sakarja, sønn av Jeberekja.
3 Så var jeg sammen med profetkvinnen, og hun ble med barn og fikk en sønn. Da sa Herren til meg: «Gi ham navnet Maher-Sjalal-Hasj-Bas.
4 For før gutten har lært å si far og mor, skal rikdommene fra Damaskus og krigsbyttet fra Samaria bæres fram for kongen av Assur.»
5 Herren talte til meg igjen og sa:
6 Fordi dette folket forakter Siloas vann, som renner så stille, og mister motet for Resin og Remaljas sønn,
7 se, derfor lar Herren Storelven stige over dem med veldige vannmasser –assyrerkongen og all hans makt. Den skal stige over alle sine elveløp og gå over alle sine bredder,
8 den kommer inn over Juda, oversvømmer og brer segutover til den når opp til halsen. Med sine utspente vinger fyller den landet ditt, så vidt som det er, Immanuel!
9 La hærrop lyde, folkeslag, og bli slått av skrekk! Lytt, alle fjerne land! Rust dere til strid og bli slått av skrekk, rust til strid og bli slått av skrekk!
10 Legg en plan, den skal slåfeil! Si et ord, det skal ikke slåtil! For Gud er med oss.
11 For så sa Herren til meg da hans hånd grep meg fast og han advarte meg mot å gå dette folkets vei:
12 Dere skal ikke si «sammensvergelse» om alt som dette folket kaller sammensvergelse. Det de frykter, skal dere ikke frykte og ikke skjelve for.
13 Herren over hærskarene, ham skal dere holde hellig. Ham skal dere frykte, og ham skal dere skjelve for.
14 Han skal være en helligdom, en snublestein og en klippe til fall for Israels to hus, en snare og en felle for dem som bor i Jerusalem.
15 Mange av dem skal snuble, de skal falle og skamslåseg, gå i snaren og bli fanget.
16 Jeg vil binde inn vitnesbyrdet og forsegle loven hos disiplene mine.
17 så vil jeg vente på Herren, som skjuler ansiktet for Jakobs hus, og sette mitt håp til ham.
18 Se, jeg og barna som Herren har gitt meg, er tegn og varsler i Israel fra Herren over hærskarene, han som bor på Sion-fjellet.
19 Men når de sier til dere: «Spør gjenferd og spådomsånder til råds, slike som hvisker og mumler! Skal ikke et folk spørre sine guder, spørre de døde til råds for de levende
20 om lov og om vitnesbyrd?» Sannelig, for dem som sier slikt, går ikke solen opp mer!
21 Forkommen og sulten skal han dra omkring. Når han sulter, blir han harm og forbanner sin konge og sin Gud. Enten han vender seg mot det høye
22 eller serutover jorden, er det nød og natt, trengsel og mørke. I mørket er han jaget ut.
1 Sannelig, det skal ikke finnes mørke for henne som er i trengsel. Før i tiden førte han skam over Sebulonsland og Naftalis land. Men i fremtiden skal han la dem komme til ære: veien til havet, landet bortenfor Jordan, folkeslagenes Galilea.
2 Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram.
3 Du lot dem juble høyt og gjorde gleden stor. De gledet seg for ditt ansikt som en gleder seg over kornhøsten, som en jublernår krigsbytte deles.
4 For åket som tynget, stokken over skuldrene og staven til slavedriveren har du brutt i stykker som på Midjans dag.
5 Ja, hver støvel som trampet, og hver kappe tilsølt med blod skal brennes og bli til føde for ilden.
6 For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste.
7 Så skal herreveldet være stort og freden uten ende over Davids trone og hans kongerike. Han skal gjøre det fast og holde det oppe ved rett og rettferdighet fra nå og for alltid. Herren over hærskarene skal gjøre dette i sin brennende iver.
8 Et ord har Herren sendt mot Jakob, det har slått ned i Israel.
9 Og de har fått kjenne det, hele folket, Efraim og de som bor i Samaria, de som stolte og hovmodige sa:
10 «Teglsteiner har falt, vi bygger opp igjen med tilhuggetstein. Morbærtrær er felt, vi planter sedertrær i stedet.»
11 Da ga Herren motstanderen deres, Resin, makt over dem og hisset opp fiendene deres,
12 arameerne fra øst og filisterne fra vest. De fortærte Israel med vidåpen munn. Men harmen hans har ikke lagt seg med dette, hånden er fremdeles løftet.
13 Men folket vendte ikke om til ham som slo det, de søkte ikke Herren over hærskarene.
14 Da hogg Herren av Israel både hode og hale, palmegrein og siv på én dag.
15 Den eldste og den fornemme er hodet, halen er profeten som lærer bort løgn.
16 De som ledet dette folket, førte dem vill, de som skulle ledes, ble villedet.
17 Derfor sparte ikke Herren de unge mennene deres, mot farløse og enker var han ikke barmhjertig. For alle varugudelige og onde, hver munn talte dårskap. Men harmen hans har ikke lagt seg med dette, hånden er fremdeles løftet.
18 Ja, uretten brant som en ild og fortærte torn og tistel, den satte tetteste skogen i brann, røyken steg høyt til værs.
19 Landet er satt i brann fordi Herren over hærskarene er harm, og folket er blitt til føde for ilden. Det er ingen som sparer sin bror.
20 De bet til høyre, men var sultne, og åt til venstre, men ble ikke mette. Hver mann eter sin neste,
21 Manasse eter Efraim, og Efraim eter Manasse. Sammen går de mot Juda. Men harmen hans har ikke lagt seg med dette, hånden er fremdeles løftet.
1 Ve dem som girurettferdige på bud og skriverundertrykkende forskrifter,
2 driver fattige bort fra domstolen og tar retten fra de hjelpeløse i folket mitt, gjør enker til sitt bytte, og plyndrer farløse.
3 Men hva vil dere gjøre på oppgjørsdagen, når ødeleggelsen kommer fra det fjerne? Hvem flykter dere til for å få hjelp, og hvor vil dere gjøre av rikdommen deres
4 uten åmåtte knele blant fanger eller falle blant drepte? Men harmen hans har ikke lagt seg med dette, hånden er fremdeles løftet.
5 Ve Assur, min vredes ris! Stokken de har i hånden, er min harme.
6 Jeg sender ham mot et ugudelig folk, byr ham fare mot folket jeg er harm på, for åplyndre og røve, ta bytte og rov og tråkke det ned som avfall i gaten.
7 Men det er ikke slik han mener det og ikke slik hans hjerte tenker det, for han vil ødelegge ogutrydde mange folkeslag.
8 Han sier: «Er ikke mine stormenn konger alle sammen?
9 Er ikke Kalno som Karkemisj, Hamat som Arpad, Samaria som Damaskus?
10 Når min hånd har nådd til av gudenes riker, hvor gudebildene overgår dem i Jerusalem og Samaria,
11 skulle jeg ikke da kunne gjøre det samme med Jerusalem og gudebildene hennes som jeg gjorde med Samaria og hennes guder?»
12 Men det skal skje: Når Herren har fullført hele sitt verk på Sion-fjellet og i Jerusalem, da krever jeg kongen av Assur til regnskap for fruktenav hans hovmodige hjerte og glimtet i hans stolte øyne.
13 For han har sagt: «Dette har jeg gjort med min sterke hånd og i min visdom, for jeg er klok. Jeg flyttet folkenes grenser og plyndret skattene deres, med makt har jeg drevet innbyggerne ut.
14 Min hånd fant folkenes rikdom som den finner et fuglerede, og slik en samler forlatte egg, har jeg samlet alle jordens riker. Det var ingen som rørte en vinge eller åpnet nebbet og pep.»
15 Kan øksen briske seg mot den som hugger, setter sagen seg over den som sager? Som om staven skulle svinge ham som løfter den, og stokken løfte ham som ikke er av tre!
16 Derfor skal Herren, hærskarenes Herre, gjøre de kraftige karene hans magre. Under all hans prakt skal det tennes en ild, en brennende ild.
17 Israels lys skal bli til en ild og hans Hellige til en flamme, som brenner og fortærer både torn og tistel på en eneste dag.
18 I hans herlige skoger og hager skal den gjøre ende på sjel og kropp, det skal gåsom når en syk tæres bort.
19 Så liten blir resten av trær i skogen at en smågutt kan skrive opp tallet.
20 Den dagen skal resten av Israel og de som slapp unna i Jakobs hus, ikke lenger støtte seg til ham som slo dem, men de skal støtte seg i troskap til Herren, Israels Hellige.
21 En rest skal vende om til den veldige Gud, en rest av Jakob.
22 For selv om folket ditt, Israel, var som havets sand, skal bare en rest vende om. Utslettelsen er fastsatt, med rettferd strømmer den på.
23 For Herren, hærskarenes Gud, fullførerutslettelsen som er fastsatt over hele jorden.
24 Derfor, så sier Herren, hærskarenes Gud: Mitt folk, du som bor på Sion, vær ikke redd for Assur når han slår deg med stokken og løfter staven sin over deg, slik de gjorde i Egypt.
25 Om bare en liten stund er det slutt på min harme, min vrede gjør ende på dem.
26 Da skal Herren over hærskarene svinge svepen over ham, som da han slo Midjan ved Oreb-berget. Han skal løfte staven over havet, slik han gjorde i Egypt.
27 Den dagen skal det skje at byrden tas bort fra skulderen din og åket fra nakken din. Så velfødd blir du at åket brister.
28 Han er kommet over Ajjat og har dratt forbi Migron. I Mikmas lagrer hanutstyr.
29 De har gått gjennom skaret. «I Geba slår vi leir for natten!» Rama skjelver, Sauls Gibea har flyktet.
30 Skrik høyt, du Gallims datter! Lytt, Laisja! Svar, Anatot!
31 Madmena har kommet seg unna, de som bor i Gebim, har berget seg.
32 Allerede i dag vil han stå i Nob. Han svinger hånden mot fjellet til datter Sion, Jerusalems høyde.
33 Se, Herren, hærskarenes Herre, huggergreinene av med voldsom kraft. Høyvokste trær blir felt, høye stammer skal falle.
34 Tetteste skogen skal huggesned med øks, Libanon skal falle for Den veldige.
1 En kvist skal skyte opp fra Isais stubbe, og et skudd skal spire fram fra hans røtter.
2 Herrens ånd skal hvile over ham, en Ånd med visdom og forstand, en Ånd med råd og styrke, en Ånd som gir kunnskap og frykt for Herren.
3 Han skal ha sin glede i frykten for Herren. Han skal ikke dømme etter det øynene ser, og ikke skifte rett etter det ørene hører.
4 Han skal dømme fattige rettferdig, i rettferd skal han skifte rett for de hjelpeløse i landet. Han skal slå landet med sin munns ris og drepe deurettferdige med pustenfra sine lepper.
5 Rettferd skal være beltet om livet og troskap beltet om hoftene hans.
6 Da skalulvenbo sammen med lammet og leoparden legge seg hos kjeet. Kalv og ungløve skal beite sammen mens en smågutt gjeter dem.
7 Ku og bjørn skal beite, ungene deres legge seg sammen, og løven skal ete halm som oksen.
8 Spedbarnet skal leke ved slangens hule og barnet strekke hånden ut mot ormebolet.
9 Ingen skal skade eller ødelegge noe på hele mitt hellige fjell. For landet er fylt av kjennskap til Herren slik vannet dekker havbunnen.
10 Den dagen skal Isais rotskudd stå som et banner for folkene. Folkeslagene skal søke ham, og hans bolig skal være herlig.
11 Den dagen skal Herren for annen gang rekke hånden ut for å kjøpe fri resten av folket sitt, de som er igjen fra Assur, Egypt, Patros, Kusj, Elam, Sinear, Hamat og fra kystlandene.
12 Han skal løfte et banner for folkene, samle de fordrevne av Israel og føre sammen de spredte av Juda fra de fire verdenshjørner.
13 Da skal Efraims misunnelse forsvinne og Judas fiendskap ryddes ut. Efraim skal ikke misunne Juda og Juda ikke være fiendtlig mot Efraim.
14 De skal slåned på filisternes skulderi vest, sammen skal de plyndre folkene i øst. De skal legge hånd på Edom og Moab, ammonittene må adlyde dem.
15 Da skal Herren tørke ut havbuktenved Egypt og svinge hånden over Storelven. Med en sterk storm skal han kløyve den i sju bekkefar så en kan gåtørrskodd over.
16 Og det skal være en vei for den resten som er igjen av Herrens folk fra Assur, slik det var for israelittene den dagen de dro opp fra Egypt.
1 Den dagen skal du si: Jeg takker deg, Herre! For du var harm på meg, men harmen snudde, og du trøstet meg.
2 Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke. For Herren er min styrke og min sang, og han er blitt min frelse.
3 Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder.
4 Den dagen skal dere si: Lovpris Herren, på kall hans navn! Gjør hans gjerninger kjent blant folkene, forkynn at hans navn er opphøyd!
5 Syng for Herren, for han har gjort storverk, gjør dette kjent over hele jorden!
6 Rop høyt i jubel, dere som bor på Sion! For Israels Hellige er stor, han er midt iblant dere.
1 Et budskap om Babel som Jesaja, sønn av Amos, fikk se.
2 Løft banneret på snaue fjellet, rop høyt til dem, vink med hånden så de kan dra inn gjennom storfolks porter.
3 Jeg har kalt inn mine hellige krigere som skal tjene min vrede, jeg har samlet mine stridsmenn, de som jublerover min storhet.
4 Hør ståket på fjellene som fra et stort folk! Hør larmen av kongeriker, folkeslag som samler seg! Herren over hærskarene mønstrer en hær til strid.
5 Fra et land langt borte, der himmelen ender, kommer Herren og det redskapet han bruker i sin harme til åødelegge hele jorden.
6 Klag, for Herrens dag er nær. Som vold fra Den veldige kommer den.
7 Derfor blir alle hender slappe, hvert menneskehjerte smelter bort.
8 De blir slått av skrekk, krampe og smerter griper dem, de får rier lik en kvinne som skal føde. I redsel stirrer de på hverandre, ansiktene er som ild.
9 Se, Herrens dag kommer med gru og harme og brennende vrede for å legge jorden øde ogutrydde synderne der.
10 For himmelens stjerner og stjernebilder lar ikke lyset skinne, mørk er solen når den går opp, og månen gir ikke lys.
11 Jeg krever jorden til regnskap for ondskapen og de lovløse for deres synd. Jeg gjør ende på de frekkes stolthet og slår ned voldsmenns hovmod.
12 Jeg gjør mennesker mer sjeldne enn rent gull og folk mer sjeldne enn Ofir-gull.
13 Derfor får jeg himmelen til åskjelve, og jorden ristes ut av lage fordi Herren over hærskarene er harm, det er dagen for hans brennende vrede.
14 Lik jagede gaseller og sauer som ingen sanker, skal enhver vende seg til sitt eget folk og enhver flykte til sitt eget land.
15 Alle som blir funnet, skal stikkes ned, og alle som blir grepet, skal falle for sverd.
16 Småbarna skal knuses for øynene på dem, husene deres plyndres og kvinnene voldtas.
17 Se, jeg hisser opp mederne mot dem. De bryr seg ikke om sølv og har ikke lyst på gull.
18 Buene deres feller unge gutter, de viser ingen nåde mot morslivets frukt, øynene har ingen medynk med barn.
19 Med Babel, det herligste kongerike, kaldeernes stolte pryd, skal det gåsom da Gud ødela Sodoma og Gomorra.
20 Aldri mer skal noen slåseg ned der, fra slekt til slekt skal ingen bo der. Ingen ørkenboer skal slåopp telt der og ingen gjeter la dyrene hvile der.
21 Men ørkendyr skal hvile der og husene fylles avugler. Der skal strutserbo, og der skal bukkerdanse.
22 Hyener skal ule i borgene og sjakaler i lystslottene. Babels time nærmer seg, hennes dager blir ikke mange.
1 Men Herren skal forbarme seg over Jakob og igjen velge ut Israel og la dem få bo i sitt land. Fremmede skal slutte seg til dem og holde seg til Jakobs hus.
2 Folkeslag skal ta dem og føre dem hjem, og i Herrens land skal Israels hus gjøre dem til sin eiendom, til slaver og slavekvinner. Fangevokterne skal bli deres fanger, og de skal herske over sineundertrykkere.
3 Den dagen Herren lar deg hvile fra ditt strev og din uro og det harde slavearbeidet som ble lagt på deg,
4 skal du stemme i denne spottevisen om kongen av Babel: Det er ute medundertrykkeren, ute med tyranniet.
5 Herren har brukketstaven til de lovløse, herskernes septer,
6 som slo folkeslag i harme, slo uten stans, som hersket over folk i vrede, forfulgteuten nåde.
7 Hele jorden hviler i ro, folk bryter ut i jubel.
8 Selv sypressene og sedrene på Libanon jublerfor din skyld: «Etter at du falt, kommer ingen opp og feller oss.»
9 Dødsriket der nede rister når du kommer. For din skyld vekker det dødningene, alle som hersket på jorden, og får kongene over alle folkeslag til åreise seg fra sine troner.
10 Alle tar de til orde og sier til deg: «Så er også du blitt svak, du er blitt som en av oss.»
11 Du som var så stolt, er støtt ned til dødsriket med klangen av dine harper. En seng av ormer er redd opp for deg, og mark skal være ditt teppe.
12 Du har falt fra himmelen, du morgenstjerne, morgenrødens sønn! Du er slengt til jorden, du som seiret over folkeslag.
13 Det var du som sa i ditt hjerte: «Til himmelen vil jeg stige opp, høyere enn Guds stjerner reiser jeg min trone. Jeg tar plass der guder samles, på fjellet lengst i nord.
14 Jeg vil stige opp på haugen av skyer og gjøre meg lik Den høyeste.»
15 Men til dødsriket er du støtt ned, lengst ned i den dypeste hulen.
16 De som ser deg, stirrer på deg, ser grundigpå deg: «Er dette den mannen som fikk jorden til åriste og kongerikene til åskjelve,
17 som gjorde verden til en ørken og la byene i grus, som aldri lot fanger vende hjem?»
18 Alle folkenes konger hviler med heder, hver i sitt hus.
19 Men du er slengt bort og uten grav, en forkastet spire, dekket av drepte som er gjennomboret av sverd og kastet ned i steinhulen som et nedtråkket lik.
20 Du får ikke komme i grav slik som de, for landet ditt har du ødelagt, folket ditt har du slått i hjel. Den slekten som handler ondt, skal aldri mer nevnes.
21 Gjør slaktebenken klar til barna på grunn av fedrenes synd! De skal ikke stå opp og erobre jorden og fylle verden med byer.
22 Jeg vil stå opp mot dem, sier Herren over hærskarene. Jeg vilutslette Babels navn og rest, både barn og etterkommere, sier Herren.
23 Jeg skal gjøre byen til en sump der hegrer holder til. Jeg skal feie den bort med en kost som legger øde, sier Herren over hærskarene.
24 Herren over hærskarene har sverget: Sannelig, som jeg har tenkt, skal det bli, og det jeg har bestemt, skal skje.
25 Jeg vil knuse Assur i mitt land og tråkke ham ned på mine fjell. Hans åk skal tas av dem og byrden tas bort fra deres skulder.
26 Dette er planen som er lagt for hele jorden, og dette er hånden som er rakt ut mot alle folkeslag.
27 Når Herren over hærskarene har en plan, hvem kan hindre den? Når hans hånd er rakt ut, hvem kan vende den bort?
28 I det året kong Ahas døde, kom dette budskapet:
29 Gled deg ikke, du Filisterland, over at staven som slo deg, er brukket. For av slangens røtter kommer en giftig orm, og fruktenblir en flygende seraf.
30 Svake skal beite på min eng, trygt skal fattige slåseg ned. Men jeg skal drepe din rot med sult, og din rest skal bli slått i hjel.
31 Hyl, du port, og skrik, du by, skjelv, hele du Filisterland! For det kommer en røyk fra nord, og ingen bryter ut av fiendens rekker.
32 Hvilket svar skal folkets sendebud få? At Herren har grunnlagt Sion, og der skal de hjelpeløse i folket hans finne tilflukt.
1 Budskap om Moab. I en natt av vold gikk Ar-Moab til grunne. I en natt av vold gikk Kir-Moab til grunne.
2 De går opp til tempelet, Dibon går til offerhaugenefor ågråte. Moab sørger over Nebo og Medeba. Hvert hode er snauklipt, alt skjegg er raket av.
3 I gatene går de kledd i sekkestrie, på tak og torg sørger alle, tårene renner.
4 Hesjbon og Elale klager, skrikene høres helt til Jahas. Derfor roper Moabs krigere, de skjelver og mister motet.
5 Mitt hjerte klager over Moab. De flykter til Soar og Eglat-Sjelisjia, gråtende går de opp bakkene til Luhit, på veien til Horonajim klager de høyt over sammenbruddet.
6 For Nimrim-vannet blir til ørkenland, gresset tørker bort, engen visner, det finnes ikke noe som er grønt.
7 Derfor tar de det som er igjen, det de har tatt vare på, og bærer det over Arabim-bekken.
8 Ja, klageropet går rundt om i Moabs land, skriket når Eglajim, skriket når Beer-Elim.
9 For Dimons vann er fullt av blod, og enda sender jeg mer mot Dimon: løver mot dem som slapp unna fra Moab, og mot dem som er igjen i landet.
1 Send et lam til landets hersker, fra Sela i ødemarken til datter Sions fjell!
2 Som flaksende fugler jaget fra redet skal Moabs døtre være ved Arnons vadesteder.
3 «Gi oss råd og finn enutvei! La din skygge bli som natten ved høylys dag. Skjul dem som er drevet bort, svik ikke dem som har flyktet!
4 La dem som er drevet bort fra Moab, få holde til hos deg! Vær et skjulested for dem mot den som herjer!» Nårundertrykkelsen er over og herjingen slutt, når den som tråkker ned, er borte fra landet,
5 da skal det i godhet reises en trone. På den skal det i troskap sitte en dommer i Davids telt, en som søker rett og fremmer rettferd.
6 Vi har hørt om Moabs umåtelige stolthet, om hans hovmod, stolthet og frekkhet og hans tomme skryt.
7 Derfor sørger Moab over Moab, alle sørger de, ja, motløse skal dere sukke over rosinkakene i Kir-Hareset.
8 For vinmarkene i Hesjbon er tørket inn, og vinstokkene i Sibma. Herrer over folkeslag ble slått til jorden av de røde druene som nådde helt til Jaser og vokste vilt i ødemarken. Rankene spredte seg og nådde helt til sjøen.
9 Derfor gråter jeg med Jaser over vinstokkene i Sibma. Jeg vanner deg med mine tårer, Hesjbon og Elale. For det er slutt på de glade ropene over din frukt og din grøde.
10 Glede og jubel er blitt borte fra hagene, og på vinmarkene er det ingen som synger eller roper. Ingen tråkker druer i vinpressene, de glade ropene har stilnet.
11 Derfor dirrer mitt indre som en lyre for Moab, mitt hjerte for Kir-Heres.
12 Men når Moab viser seg og sliter seg ut på offerhaugen, når han går til sin helligdom for å be, er det til ingen nytte.
13 Dette er det ordet som Herren før har talt om Moab.
14 Men nåsier Herren: Om tre år, slik som leiefolk regner årene, skal Moabs ære bli til vanære, så folkerikt det er, og de få som blir igjen, skal bli maktesløse.
1 Budskap om Damaskus. Se, Damaskus skal ikke lenger være en by, men bli til en ruinhaug.
2 Aroers byer blir forlatt, der skal buskaper hvile, og ingen skal skremme dem.
3 Efraim skal miste sin borg og Damaskus sitt kongedømme. Med resten av Aram skal det gå som med israelittenes herlighet, sier Herren over hærskarene.
4 Og den dagen skal Jakobs storhet minke og den fete kroppen hans bli mager.
5 Det blir som når en høster korn og hånden samler kornet og skjærer aksene av. Det blir som når en sanker aks i Refa'im-dalen,
6 som når en slår ned oliven og bare en etterhøst blir igjen, to–tre oliven øverst i treet og fire–fem på greinene, sier Herren, Israels Gud.
7 Den dagen vender mennesket blikket mot sin skaper, øynene ser mot Israels Hellige.
8 De skal ikke vende blikket mot altrene som deres hender har laget, og ikke se på det deres fingre har skapt, Asjera-stolpene og røkelsesaltrene.
9 Den dagen skal de trygge byene deres bli så øde som de stedene hevittene og amorittene forlot da israelittene kom. Alt skal bli til ødemark.
10 For du har glemt Gud, din frelser, og ikke husketdin trygge klippe. Derfor kan du plante de fineste hager og sette fremmede vinranker der,
11 du kan få dem til åvokse den dagen du planter, til åspire den morgenen du så r, men høsten svikter den dagen sykdom oguhelbredelig skade kommer.
12 Ve! Et drønn av mange folk, et drønn som når havet drønner. En larm fra folkeslag, som larmen fra veldige vann larmer de,
13 folkeslagene larmer som veldige vann. Men når han truer dem, flykter de langt bort. De jages som agner for vinden på haugene, som tistler for stormen.
14 Om kvelden er det redsel, men før morgenen gryr, er de borte. Slik går det med dem som plyndrer oss, sliktutbytte får de som raner oss.
1 Ve det landet der vinger svirrer, bortenfor elvene i Kusj,
2 landet som sender budbærere over havet i sivbåter på vannet. Dra, dere raske sendebud, til det høyvokste og glinsende folket, et folk som fryktes vidt omkring, et folk i rekke på rekke som tramper andre ned, i et land gjennomskåret av elver.
3 Alle dere som bor i verden, dere som holder til på jorden, se opp når de løfter banneret på fjell, og lytt når de blåser i horn!
4 For så sier Herren til meg: Fra min bolig vil jeg se på og holde meg i ro lik heten som dirrer i lyset, lik tåkedis i heten om høsten.
5 For før høsten, når blomstringen er slutt og blomstene blir til kart, skjærer han skuddene av med kniv, fjerner vinranker, kaster dem fra seg.
6 Alt skal bli overlatt til rovfugl i fjellet og villdyr på marken. Rovfugl er over dem om sommeren, alle villdyr om vinteren.
7 På den tid skal de komme med gaver til Herren over hærskarene fra det høyvokste og glinsende folket, et folk som fryktes vidt omkring, et folk i rekke på rekke som tramper andre ned, i et land gjennomskåret av elver, til stedet der navnet til Herren over hærskarene bor, til Sion-fjellet.
1 Budskap om Egypt. Se, Herren rir på raske skyer og kommer til Egypt. Egypts av guder skjelver for ham, og egypternes hjerte smelter i brystet.
2 Jeg hisser opp egypter mot egypter, bror skal kjempe mot bror, mann mot mann, by mot by, kongerike mot kongerike.
3 Det er tomt for ånd i egypterne, jeg gjør ende på planene deres. De vender seg til av guder og gjengangere, til gjenferd og spådomsånder.
4 Men jeg vil overgi egypterne i en hard herres hånd. En mektig konge skal herske over dem, sier Herren, hærskarenes Herre.
5 Da forsvinner vannet i havet, elven blir tørrlagt, den tørker.
6 Elvefarene stinker, Nilens armer minker og blir tørrlagt, rør og siv visner.
7 Gresset ved Nilens munning og alt som er sådd langs elven, tørker, blåser bort og forsvinner.
8 Fiskerne sørger, alle som fisker med krok i Nilen, klager, de som setter garn i vannet, visner bort.
9 De som arbeider med lin, blir til skamme, de som karder og vever, blir bleke.
10 Veverne sturer, dagarbeiderne er tunge til sinns.
11 Ja, dårer er fyrstene i Soan, faraos vismenn gir dumme råd. Hvordan kan dere si til farao: «Jeg er sønn av vismenn, sønn av fortidens konger?»
12 Hvor er nåvismennene dine? La dem kunngjøre og fortelle deg hvilken plan Herren over hærskarene har lagt for egypterne.
13 Fyrstene i Soan er dårer, fyrstene i Nof er blitt narret. Stammehøvdingene har ført Egypt vill.
14 Blant dem har Herren øst ut en ånd som gjør svimmel. De har fått egypterne til å fare vill hva de enn gjør, slik en drukkengår seg vill i sitt eget spy.
15 For egypterne skal ingenting lykkes, enten det er hode eller hale, palmegrein eller siv som gjør det.
16 Den dagen skal egypterne være som kvinner. De skal skjelve av frykt fordi Herren over hærskarene har løftet sin hånd og svinger den over dem.
17 Juda-landet skal bli en skrekk for egypterne. Så ofte noen nevner det, skal de frykte den plan som Herren over hærskarene har lagt for dem.
18 Den dagen skal det være fem byer i Egypt som taler Kanaans språk og sverger troskap til Herren over hærskarene. En av dem skal hete Ir-Haheres.
19 Den dagen skal det være et alter for Herren midt i Egypt og en steinstøtte for Herren ved grensen.
20 Det skal være til tegn og vitnesbyrd for Herren over hærskarene i Egypt. Når de roper til Herren og klager overundertrykkerne, skal han sende dem en frelser og stridsmann, og han skal fri dem ut.
21 Da skal Herren gi seg til kjenne for egypterne, på den dagen skal egypterne lære ham å kjenne. De skal dyrke ham med slaktoffer og grødeoffer, avlegge løfter for Herren og innfri dem.
22 Herren skal slåegypterne –slå, men også helbrede. De skal vende om til Herren, og han vil bønnhøre dem og helbrede dem.
23 Den dagen skal det være en hovedvei fra Egypt til Assur. Assyrerne skal komme til Egypt og egypterne til Assur, og Egypt skal tilbe sammen med Assur.
24 Den dagen skal Israel, den tredje sammen med Egypt og Assur, være en velsignelse for hele jorden.
25 Herren over hærskarene skal velsigne dem og si: Velsignet er Egypt, mitt folk, Assur, et verk av min hånd, og Israel, min eiendom!
1 I det året Asjdod ble angrepet og inntatt av en hærfører som assyrerkongen Sargon hadde sendt ut,
2 På den tiden talte Herren gjennom Jesaja, sønn av Amos. Han sa: «Gåog ta sekkestrien av hoftene dine og skoene av føttene!» Han gjorde det og gikk naken og barbeint.
3 Og Herren sa: Slik min tjener Jesaja har gått naken og barbeint i tre år til tegn og varsel mot Egypt og Kusj,
4 slik skal assyrerkongen drive med seg krigsfangene fra Egypt og de bortførte fra Kusj, både unge og gamle, nakne, barbeinte og med bar bak, til vanære for Egypt.
5 Folk skal bli slått av skrekk og skam over Kusj, deres håp, og Egypt, deres pryd.
6 Den dagen skal de som bor på disse strendene, si: «Se, slik er det gått med vårt håp, med dem vi flyktet til for å få hjelp, for å bli berget fra assyrerkongen. Hvordan skal så vi slippe unna?»
1 Budskap om ørkenen ved havet. Som stormen farer gjennom Negev, slik kommer det fra ørkenen, fra landet der redsel rår.
2 Et hardt syn har jeg fått se: Svikere sviker, hærmenn herjer. «Fram, du Elam! Til angrep, du Media! Hvert sukk gjør jeg ende på.»
3 Derfor rykker det i hoftene mine, rier tar meg som hos en fødende kvinne. Jeg er så forvirret at jeg ikke kan høre, så redd at jeg ikke kan se.
4 Mitt hjerte går seg vill, jeg skjelver av redsel. Kvelden, som var min lengsel, er nåmin skrekk.
5 De dekker bord, de brer ut tepper, de spiser og drikker. «Opp, høvdinger, smør skjoldet!»
6 For så sa Herren til meg: «Sett ut en vaktpost! Det han ser, skal han melde!
7 Ser han et tog med hestespann, et tog med esler, et tog med kameler, da skal han lytte, lytte og lytte!»
8 Og vaktmannen ropte: «Herre, dagen lang står jeg på vakt, jeg er på min post hver eneste natt.
9 Se, der kommer et tog av vogner med folk og hestespann!» Så tok han til orde og sa: «Falt, falt er Babel! Alle byens gudebilder ligger knust på jorden.»
10 Å, mitt folk, du som er tresket på treskeplassen! Det jeg har hørt fra Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, det har jeg kunngjort for dere.
11 Budskap om Duma. Noen roper til meg fra Se'ir: «Vekter, hvor langt på natt, vekter, hvor langt på natt?»
12 Vekteren svarer: «Det kommer en morgen, men også en natt. Vil dere spørre, så spør! Kom tilbake en annen gang!»
13 Budskap om ødemarken. Dere skal overnatte i krattet i ødemarken, karavaner fra Dedan!
14 Møt de tørste og gi dem vann, dere som bor i Tema! gå med brød til flyktningene!
15 For de har flyktet for sverd, for dragne sverd og spente buer og krigens byrde.
16 For så har Herren sagt til meg: Om ett år, slik leiefolk regner året, skal det være slutt på all herligheten i Kedar.
17 Det blir ikke mange igjen av Kedar-heltenes buer. For Herren, Israels Gud, har talt.
1 Budskap om Syne-dalen. Hva er det med deg? Hvorfor går alle opp på takene?
2 Du som er full av høye rop, du larmende by, du jublende by! Dine drepte er ikke drept med sverd, de er ikke døde i krig.
3 Dine høvdinger flyktet, alle som en. Uten at buen ble brukt, ble de fanget. Alle de fant, ble fanget, enda de rømte langt av sted.
4 Derfor sier jeg: «Se ikke på meg når jeg gråter bittert! Press ikke på meg trøst når mitt folks datter er ødelagt.»
5 En dag med redsel, nedtråkking og forvirring fra Herren, hærskarenes Gud, i Syne-dalen: Murer ble brutt ned, og skrik steg mot fjellet.
6 Elam løftet pilkoggeret i tog av vogner, folk og hester, og Kir tok dekket av skjoldene.
7 De fineste dalene dine ble fulle av vogner og hester, de stilte seg opp ved porten.
8 Da tok han bort Judas vern. Den dagen så du etter våpnene i Skoghuset.
9 Dere så til de mange revnene i Davidsbyen, dere samlet vannet i Nedredammen,
10 dere talte husene i Jerusalem, dere rev hus for åstyrke muren,
11 dere laget en dam mellom de to murene for vannet fra Gamledammen. Men dere så ikke etter ham som gjorde dette, dere så ikke mot ham som planla det for lenge siden.
12 Herren, hærskarenes Gud, kalte dere den dagen til ågråte og klage, til årake dere snaue og kle dere i sekkestrie.
13 Men se, det er jubel og glede! Dere slår i hjel okser og slakter sauer, spiser kjøtt og drikker vin. «Spis og drikk, for i morgen dør vi!»
14 Men Herren over hærskarene har åpenbart for mine ører: «Sannelig, denne skylden blir ikke sonet så lenge dere lever!» sier Herren, hærskarenes Gud.
15 Så sier Herren, hærskarenes Gud: gå inn til denne forvalteren Sjebna, han som styrer kongens hus!
16 Hva har du her, og hvem har du der, siden du huggerdeg ut en grav? Han huggerseg en grav på et høyt sted, huler ut for seg en bolig i berget.
17 Se, Herren skal slenge deg bort, ja, slenge deg bort, mann! Han skal rulle deg sammen,
18 nøste deg til et nøste, kaste deg som en ball til et vidstrakt land. Der skal du dø, og der skal dine stasvogner ende, du skamplett på din herres hus!
19 Jeg vil drive deg bort fra din stilling og rive deg ned fra din plass.
20 Og den dagen vil jeg kalle på min tjener Eljakim, Hilkias sønn.
21 Jeg vil kle ham i din drakt, spenne ditt belte om ham og legge din makt i hans hender. Han skal være en far for Jerusalems innbyggere og Judas hus.
22 Jeg legger nøkkelen til Davids hus på hans skulder. Når han åpner, skal ingen lukke, og når han lukker, skal ingen åpne.
23 Jeg slår ham inn som en knagg på et sikkert sted. Han skal bli et æresete for sin fars hus.
24 På ham skal de henge hele tyngden av hans fars hus, både spirer og blad, alle småkar, fra skåler til krukker.
25 Den dagen, sier Herren over hærskarene, skal den løsne, knaggen som var slått inn på et sikkert sted. Den skal rives ut og falle ned, og det som hang på den, skal knuses. For Herren har talt.
1 Budskap om Tyros. Klag, dere Tarsis-skip! Altutslettet, husene borte! Da de kom fra kitteerlandet, fikk de se det.
2 Vær stille, dere som bor ved kysten, dere kjøpmenn fra Sidon! Dine sendebud dro over havet,
3 over de veldige vann. Sjihors så korn og Nilens kornhøst ga byen inntekt, den var folkenes markedsplass.
4 Skam deg, Sidon, du festning ved havet. For havet sier: «Jeg har ikke rier og føder ikke, jeg fostrer ikke gutter og oppdrar ikke jenter.»
5 Når egypterne får høre det, skal de skjelve som da de hørte om Tyros.
6 Dra over til Tarsis, klag, dere som bor ved kysten!
7 Er dette den jublende byen deres, den som ble til i eldgammel tid, som førte sitt folk på raske føtter til fjerne steder der de kunne bo?
8 Hvem har planlagt dette mot kroningsbyen Tyros, der kjøpmennene var fyrster, der kremmerne var de fornemste på jorden?
9 Herren over hærskarene har planlagt det for åydmyke alt som er stort og stolt, og vanære alle de fornemme på jorden.
10 Dyrk jorden din slik de gjør langs Nilen, du Tarsis-datter! Her er ikke lenger noen havn.
11 Herren har rakt ut sin hånd over havet og fått kongeriker til åskjelve. Han har befalt at Kanaans festninger skal utslettes.
12 Han sa: Du skal ikke juble mer, datter Sidon, du mishandlede jomfru. stå opp og dra til kitteerne! Heller ikke der skal du finne ro.
13 Se kaldeernes land! De er folket, ikke Assur. De overlot byen til ørkendyr, de reiste sine beleiringstårn, jevnet borgene med jorden og la byen i grus.
14 Klag, dere Tarsis-skip, for festningen din er ødelagt!
15 På den tid skal Tyros bli glemt i sytti år, så lenge som en konges levetid. Men når de sytti årene er til ende, skal det gå Tyros som det heter i visen om horen:
16 Ta din lyre og gårundt i byen, du glemte hore. Spill vakkert, syng alt du kan, og folk vil minnes deg.
17 Når de sytti årene er til ende, skal Herren ta seg av Tyros. Da skal byen igjen få horepenger og drive hor med alle kongeriker på jorden.
18 Men den vinning og lønn som byen få r, skal være hellig for Herren. Det skal ikke samles og ikke gjemmes. De som bor foran Herrens ansikt, skal få denne fortjenesten, så de kan spise seg mette og kle seg flott.
1 Se, Herren herjer jorden og legger den øde, fordreier ansiktet på den og sprer dem som bor der.
2 Da går det folk som prest, slave som herre, slavekvinne som husfrue, kjøper som selger, långiver som låntaker, innkrever som skyldner.
3 Herjes, herjes skal jorden og plyndres, plyndres, for dette ordet har Herren talt.
4 Jorden sørger og visner, verden tørker bort og visner, både jorden og det høye tørker bort.
5 Jorden er vanhelliget av dem som bor der. For de har overtrådt lover, forandret forskrifter, brutt den evige pakt.
6 Derfor blir jorden fortært av forbannelse. De som bor der, må bøte for sin skyld. Derfor brenner de som bor på jorden, bare en liten rest blir tilbake.
7 Den nye vinen sørger, vinstokken tørker bort, alle som var glade i hjertet, må sukke.
8 Trommenes glede tar slutt, lyden av jubel stilner, lyrens glede tar slutt.
9 Folk drikker ikke vin til sang, det sterke smaker bittert for den som drikker.
10 Knust er den øde byen, stengt er hvert hus, ingen slipper inn.
11 I gatene er det klagerop, de har ikke vin, all glede har mørknet, fryd er forvist fra landet.
12 Byen er lagt øde, porten er knust.
13 For blant folkene på jorden skal det bli som når en slår ned oliven, som når de siste druene plukkes.
14 De roper høyt og jublerover Herrens velde. De roper av glede i vest.
15 «Så gi ære til Herren i øst, til Herren Israels Guds navn ved kystene i vest!»
16 Fra jordens ende hører vi sanger til Den rettferdiges pris. Men jeg må si: Det er ute med meg, ute med meg, ve meg! Svikere sviker! Svik! Svikere sviker!
17 Det blir gru og grav og garn for deg som bor på jorden!
18 Den som flykter fra gru, skal falle i grav, kommer han seg opp av graven, skal han fanges i garnet. For slusenei det høye er åpnet, og jordens grunnvoller skjelver.
19 Jorden revner og rister, jorden vakler og vingler, jorden skjelver og skaker.
20 Jorden sjangler som en drukken og svaier som et skur. Synden ligger tungt på den, den faller og reiser seg ikke mer.
21 Den dagen skal Herren straffe den høye hær i det høye og jordens konger på jorden.
22 De skal samles som fanger i et hull, stenges inne i et fengsel og langt om lenge få sin straff.
23 Da skal månen bli til spott og solen til skamme. For Herren over hærskarene er konge på Sion-fjellet og i Jerusalem. Hans eldste skal se hans herlighet.
1 Herre, du er min Gud. Jeg lovsynger deg og priser ditt navn. Du har gjort under slik du planla i gammel tid, i troskap og trofasthet.
2 Byen gjorde du til en steinrøys, festningsbyen til en ruin. De fremmedes borg er ingen by mer. Aldri skal den bygges opp igjen.
3 Derfor skal et mektig folk gi deg ære, folkeslag i voldsmenns by skal frykte deg.
4 Du ble et vern for de svake, et vern for de fattige i deres nød, et ly mot styrtregn, en skygge mot heten. For voldsmenns pust er som styrtregn mot muren,
5 som hete i et uttørret land. Du får de fremmedes larm til åstilne. Som en sky gir skygge mot heten, blir sangen av voldsmenn dempet.
6 På dette fjellet skal Herren over hærskarene gjøre i stand for alle folk et festmåltid med fete retter, et festmåltid med gammel vin, med fete, margfulle retter og gammel, klaret vin.
7 På dette fjellet skal han sluke sløret som tilslører alle folk, dekket som tildekker alle folkeslag.
8 Han skal sluke døden for evig. Herren Gud skal tørke tårene fra hvert ansikt. Han skal ta bort sitt folks vanære fra hele jorden. For Herren har talt.
9 Den dagen skal de si: «Se, dette er vår Gud! Vi håpet på ham, og han frelste oss. Dette er Herren, vi håpet på ham. La oss juble og glede oss over hans frelse!»
10 For Herrens hånd skal hvile over dette fjellet. Men Moab skal han tråkke ned slik halm tråkkes ned i gjødselvann.
11 Der strekker han hendene ut lik en svømmer som legger på svøm. Men Gud slår hans hovmod ned, selv om han kaver med hendene.
12 Dine høye festningsmurer bryter han ned, river dem ned til de ligger på jorden, i støvet.
1 På den dagen skal denne sangen synges i Juda-landet: Byen er vår styrke. Til frelse reiser han voller og vern.
2 Lukk portene opp så det rettferdige folket kan dra inn, de som holder fast ved sin troskap.
3 Du gir varig fred til dem som har et stødig sinn, for de stoler på deg.
4 Stol på Herren til alle tider, for han, Herren, er en evig klippe.
5 Han har bøyd dem som bor i det høye, den opphøyde byen river han ned, river ned til grunnen og legger den i støvet.
6 Fattiges føtter og svakes fottrinn skal tråkke denunderfot.
7 For den rettferdige er veien jevn. Jevn er stien du bryter for den rettferdige,
8 den vei dine lover viser. Herre, vi har satt vårt håp til deg, sjelen lengter etter deg og ditt navn.
9 Min sjel lengter etter deg om natten, ja, ånden i meg leter etter deg. For når dine lover gjelder på jorden, lærer de rettferd, de som bor i verden.
10 Om den urettferdige får nåde, lærer han ikke rettferd. Han gjør uretti rettens land og ser ikke Herrens høyhet.
11 Herre, din hånd er løftet, men ingen ser det. De skal se din lidenskap for folket og skamme seg. Ild skal fortære dine motstandere!
12 Herre, du gir oss fred, for alt vi har gjort, har du gjort for oss.
13 Herre, vår Gud! Andre herrer enn du har hersket over oss, bare deg og ditt navn vil vi prise.
14 Døde blir ikke levende, dødninger står ikke opp. For du har krevd dem til regnskap og tilintetgjort dem, utslettet hvert minne om dem.
15 Du har gjort folket større, Herre, gjort folket større og vist din herlighet, du harutvidet alle landets grenser.
16 Herre, de søkte deg i nøden og hvisket fram bønner da du straffet dem.
17 Slik en kvinne vrir seg og skriker når riene kommer og hun skal føde, slik er vi for ditt ansikt, Herre.
18 Vi var med barn, vi fikk rier, men vi fødte vind. Vi har ikke brakt landet frelse, ingen blir født til å bo på jorden.
19 Dine døde skal bli levende, mine lik skal stå opp. Våkn opp og rop av fryd, dere som ligger i støvet! For din dugg er en dugg av lys, og jorden gjør dødninger levende.
20 Gå, mitt folk! gå inn i dine rom og lukk dørene etter deg! Hold deg skjult et øyeblikk til harmen er gått over!
21 Og se, Herren går ut fra sitt sted for åkreve dem som bor på jorden, til regnskap for deres synd. Jorden skal vise fram sitt blod og ikke lenger skjule de drepte.
1 Den dagen skal Herren straffe med sitt harde og store og sterke sverd den flyktende slangen Leviatan, den buktende slangen Leviatan. Han skal drepeuhyret i havet.
2 Den dagen skal de si: Syng om den herlige vingården!
3 Jeg, Herren, vokter den og vanner den til alle tider. Jeg vokter den dag og natt så ingen skal skade den.
4 Harm er jeg ikke, men om den gir meg torn og tistel, vil jeg gå til strid og brenne opp alt sammen,
5 om den ikke søker vern hos meg og slutterfred, ja, slutterfred med meg.
6 I dager som kommer, skal Jakob slårot, Israel skal vokse og blomstre og fylle jorden med grøde.
7 Har han slått dem slik han slo den som slo dem? Eller ble de drept slik de som drepte dem, ble drept?
8 Ved åskremme dem opp og jage dem bort gikk du i rette med dem. Han drev dem bort med sin sterke storm på østavindens dag.
9 Slik skal Jakobs skyld bli sonet, dette er fruktene av at hans synd blir tatt bort: Hver alterstein skal bli knust som kalkstein. Asjera-stolpene og røkelsesaltrene skal ikke bli stående.
10 Ensom er festningsbyen, en folketom boplass, forlatt som en ørken. Der beiter kalven, den legger seg og eter opp hver kvist.
11 Når greinene tørker, blir de knekket. Kvinner kommer og tenner opp med dem. Dette er ikke et folk med forstand. Han som laget det, vil ikke forbarme seg, han som formet det, vil ikke være nådig.
12 På den dagen skal Herren slåkorn ut av aksene fra Storelven til Egypterbekken, og dere israelitter skal samles inn én og én.
13 Den dagen skal de blåse i et stort horn. Og de bortkomne i Assur og de som er spredt omkring i Egypt, skal komme og tilbe Herren på det hellige fjell i Jerusalem.
1 Ve den prektige kransen, Efraims herlige hodepryd, en visnende blomst. Efraims fruktbare landskap krones av fulle menn utslått av vin.
2 Se, Herren har en som er sterk og mektig som en haglskur og en herjende storm, som en kraftig regnskur med vann som flommer. Med hånden slår han den prektige kransen til jorden,
3 Efraims fulle menn skal tråkkesunderfot.
4 Den visnende blomsten, hans herlige hodepryd på toppen av den fruktbare dalsiden, skal bli som en forsommerfiken: så fort noen ser den og får den i hånden, sluker han den.
5 Den dagen skal Herren over hærskarene bli en fager krans og en strålende krone for den rest som er igjen av hans folk.
6 Han skal gi rettens ånd til den som sitter til doms, og styrke til dem som slår angrep tilbake fra porten.
7 Ogsådisse sjangler av vin, raver av sterk drikk: Prest og profet sjangler av drikk, er fortumletav vin, raver av drikk, sjangler når de har syn, vakler når de dømmer.
8 For alle bord er fulle av spy og skitt. Ikke en ren flekk!
9 Hvem vil han gi kunnskap, hvem vil han forklare sitt budskap? De som er avvent fra melk, som er tatt fra brystet?
10 «Sav lasav, sav lasav, kav lakav, kav lakav, litt her, litt der!»
11 For med stammende lepper og på fremmed tungemål skal han tale til dette folket,
12 han som sa til dem: «Her er hvilen, la den trette få hvile, her er ro.» Men de ville ikke høre.
13 Så skal Herrens ord til dem bli: «Sav lasav, sav lasav, kav lakav, kav lakav, litt her, litt der!» –såde skal snuble når de går, falle bakover og skamslåseg, gå i snaren og bli fanget.
14 Derfor, hør Herrens ord, dere spottere som hersker over dette folket i Jerusalem!
15 For dere sier: «Vi har sluttetpakt med døden og gjort avtale med dødsriket. Når flommen kommer strømmende, skal den ikke nåoss. For vi har gjort løgn til vårt ly og gjemt oss bak svik.»
16 Derfor, så sier Herren Gud: Se, jeg legger en grunnstein på Sion, en stein som er utprøvd, en kostbar hjørnestein, et sikkert fundament. Den som tror, har ingen hast.
17 Jeg vil gjøre rett til må lesnor, rettferdighet til vektlodd. Hagl skal feie bort løgnens ly, vann skal oversvømme gjemmestedet.
18 Pakten med døden skal oppheves, avtalen med dødsriket skal ikke ståved lag. Når flommen kommer strømmende, skal dere tråkkes ned.
19 Hver gang den kommer, skal den ta dere. For den kommer morgen etter morgen, dag og natt. Den som forstår budskapet, må skjelve.
20 Sengen er for kort til åstrekke seg i og teppet for lite til å dekke seg med.
21 For Herren skal reise seg som på Perasim-fjellet og rase som i dalen ved Gibeon. Han skal gjøre sin gjerning, enunderlig gjerning. Han skal utføre sitt verk, et fremmed verk.
22 Og nå, hold opp med åspotte så lenkene ikke blir strammet. For fra Herren, hærskarenes Gud, har jeg hørt atutslettelse er bestemt for hele jorden.
23 Vend øret til og hør på meg, lytt og hør hva jeg sier!
24 Når bonden vil så, holder han da på hele tiden med åpløye, snu og harve sin jord?
25 Når han har jevnet åkeren, sprer han ikke da dill og strør ut karve, sår han ikke hvete i rader, bygg på et egnet sted og spelt langs kantene?
26 Hans Gud har vist ham den rette må ten og lært ham hvordan det skal gjøre s.
27 For dill blir ikke tresket med slede, og karve blir ikke overkjørt av vognhjul. Nei, dill blir banket ut med stav og karve med en kjepp.
28 Blir brødkornet knust? Nei, en tresker det ikke for alltid. En driver vognhjul og hester over det, men lar dem ikke knuse kornet.
29 Ogsådette kommer fra Herren over hærskarene. Hans råd erunderfulle, hans visdom er stor.
1 Ve Ariel, Ariel, byen som David beleiret! Legg år til år, la høytider komme og gå!
2 Jeg gjør det trangt for Ariel, det skal bli sorg og sut, da skal byen bli et Ariel for meg.
3 Jeg skal beleire deg som David, omringe deg med voller og reise skanser imot deg.
4 Da blir du bøyd og må tale fra jorden, nede fra støvet kommer ditt ord, som gjenferd fra jorden er din stemme, fra støvet hvisker du ditt ord.
5 De mange frekke skal bli som fint støv, de mange voldsmenn som fykende agner. Plutselig, på et øyeblikk
6 kommer straffen fra Herren over hærskarene, med torden og jordskjelv og tunge drønn, med vindkast og storm og fortærende ild.
7 Som en drøm, et syn om natten, skal de mange folkeslagene være som kjemper mot Ariel, alle som kjemper mot byen og borgen og gjør det trangt for den.
8 Det blir som når den sultnedrømmer, og se, der er mat! og han våkner og er like sulten, som når den tørste drømmer, og se, der er drikke! og han våknerutslitt og tørst. Slik skal det gå med de mange folkeslagene som kjemper mot Sion-fjellet.
9 Forvirr dere selv og vær forvirret, kleb øynene igjen og vær blinde! Vær fulle, men ikke av vin, sjangle, men ikke av sterk drikk!
10 For Herren har øst over dere en ånd som gir dyp søvn. Han har lukketøynene deres –profetene, og dekket til hodene deres –seerne.
11 For dere har hvert syn blitt som ord i en forseglet bok. Om en gir den til en som forstår skrift, og sier: «Les dette!» Så svarer han: «Jeg kan ikke, den er forseglet.»
12 Om en gir boken til en som ikke forstår skrift, og sier: «Les dette!» Så svarer han: «Jeg forstår ikke skrift.»
13 Herren sa: Dette folket kommer nær meg med munnen og ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg, og den frykt de har for meg, er et tillært menneskebud.
14 Derfor vil jeg fortsette å forundredette folket på underlig og underfullt vis. Da skal visdommen til deres vise forgå, og klokskapen til deres kloke skal skjule seg.
15 Ve dem som søker ned i dypet, bort fra Herren, for åskjule sin plan! I mørket skjer gjerningene deres. De sier: «Hvem ser oss? Hvem vet om oss?»
16 Dere snur det opp ned! Skal ikke pottemakeren settes høyere enn leiren? Kan verket si om håndverkeren: «Han har ikke laget meg», og karet om pottemakeren: «Han forstår ingenting»?
17 Om bare en liten stund skal Libanon bli en frukthage, og en frukthage skal regnes som skog.
18 Den dagen skal de døve høre skrevne ord, og selv i skumring og mørke skal blindes øyne se.
19 Igjen skal de hjelpeløse glede seg i Herren, de fattigste blant mennesker skal juble over Israels Hellige.
20 For det er ute med voldsmannen, borte er spotteren, utryddet er alle ondskapens voktere,
21 de som med sitt ord dømte folk skyldige, la snarer for den som hevdet retten i byporten, og med tomme ord drev rettferdige bort.
22 Derfor, så sier Herren til Jakobs hus, han som fridde Abraham ut: Nå skal ikke Jakob bli til skamme, nå skal ikke ansiktet hans blekne mer.
23 For når han og barna hans ser det mine hender har gjort blant dem, da skal de hellige mitt navn, de skal hellige ham som er Jakobs Hellige, og skjelve for Israels Gud.
24 De som går seg vill i ånden, skal få innsikt, og de som murrer, skal få lærdom.
1 Ve de trassige barna! sier Herren. De gjennomfører planer som ikke er fra meg, og slutterforbund som ikke er i min ånd. Slik legger de synd til synd.
2 De drar ned til Egypt for åsøke vern hos farao og finne ly i skyggen av Egypt, men de spør ikke meg om råd.
3 Men faraos vern skal bli til skam for dere, ly i skyggen av Egypt skal bli til vanære.
4 For stormennene er i Soan, og sendemennene har nådd fram til Hanes,
5 men de blir alle til skamme hos et folk som ikke kan hjelpe dem, som verken er til hjelp eller nytte, men bare til skam og vanære.
6 Budskap om dyrene i Negev. Gjennom et land med nød og trengsel, løver og løvinner, hoggorm og flygende serafslanger fører de sin rikdom på eselrygg, sine skatter på kamelpukler til et folk som ikke kan hjelpe.
7 Egypt er forgjengelig, hjelpen forgjeves. Derfor kaller jeg landet «Rahab brakt til ro» .
8 Gånåinn og skriv dette på en tavle for dem, skriv det inn i en bokrull så det for kommende dager kan være et vitnesbyrd til evig tid.
9 For dette er et opprørsk folk, barn som lyver, barn som ikke vil lyde Herrens lov.
10 De sier til seerne: «Ikke se!» og til profetene: «Ikke bring oss syner om det som er rett! Si oss glatte ord, bring oss illusjoner.
11 Vik av fra veien, bøy av fra stien, la oss være i fred for Israels Hellige.»
12 Derfor sier Israels Hellige: Dere forkastet dette ordet, stolte på vold og svik og støttet dere til slikt.
13 Derfor blir deres skyld lik en sprekk somutvider seg i en høy mur, til muren plutselig, på et øyeblikk, faller sammen og blir knust.
14 Den blir knust slik et leirkar blir slått i stykker og ikke tatt vare på. Blant stykkene finnes det ikke ett skår som kan brukes til å hen glør fra ildstedet eller til åøse vann fra brønnen.
15 For så sier Herren Gud, Israels Hellige: «Hvis dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være.» Men dere ville ikke.
16 Dere sa: «Nei, vi rømmer til hest!» Jammen skal dere rømme! «Vi rir på raske hester!» De som forfølger, er raskere!
17 Tusen skal flykte når én mann truer, for trusselfra fem skal dere rømme til det ikke er annet igjen av dere enn en stang på en fjelltopp, et banner på en haug.
18 Og derfor lengter Herren etter å vise dere nåde, derfor reiser han seg for å vise barmhjertighet. For Herren er rettens Gud. Salige er alle som venter på ham!
19 Du folk på Sion, du som bor i Jerusalem, gråt ikke mer! Når du roper, vil han være deg nådig. Når han hører, vil han svare deg.
20 Herren gir dere nødens brød og trengselens vann. Men din lærer skal ikke lenger skjule seg. Dine øyne skal se læreren,
21 og dine ører skal høre dette ordet bak deg: «Dette er veien, gåpåden!» når du vil til høyre eller til venstre.
22 Da skal dere regne somurenede sølvkledde gudebildene du har, og gullplatene på de støpte bildene. Du skal slenge dem bort somurenefiller. «Skitt!» skal du si.
23 Da skal han gi regn til kornet du sår i åkeren, og brød av grøden som åkeren bærer, og det skal være rikelig og raust. Den dagen skal buskapen din få beite på vidstrakte marker.
24 Oksene og eslene som arbeider på åkeren, får ete surt fôr som kastes til dem med skyffel og greip.
25 På alle høye fjell og alle store hauger skal det være bekker og rennende vann på den store drapsdagen når tårnene faller.
26 Månen skal lyse som solen, og sollyset skal bli sju ganger så sterkt, lik lyset for sju dager, den dagen Herren forbinder sitt knuste folk og helbreder såret etter slagene.
27 Se, Herrens navn kommer fra det fjerne. Hans vrede er brennende, hans byrde er tung, hans lepper er fulle av harme, hans tunge er som fortærende ild.
28 Hans pust er lik en flommende elv som rekker til halsen. Han legger et åk av løgn på folkeslagene, et bissel som fører vill, i folkenes munn.
29 Da skal det lyde sang hos dere som den natten man helliger seg til fest, og hjertet skal glede seg lik en som kommer med fløytespill til Herrens fjell, til Israels klippe.
30 Herren lar sin veldige røst lyde og viser sin arm som slår med brennende vrede og fortærende ild, med storm og styrtregn og haglsteiner.
31 Ja, Assur blir rammet av skrekk for Herrens røst når han slår med staven.
32 Og til hver omgang Herren gir når han svinger sin straffende stokk over ham, høres tromme og lyre. I striden svinger han sin arm og fører kampen mot ham.
33 Ja, et ildsted er alt gjort i stand og er bestemt for kongen. Bålet er gjort høyt og vidt med ild og ved i mengde. Som en svovelstrøm skal Herrens pust sette det i brann.
1 Ve dem som drar ned til Egypt etter hjelp! De støtter seg til hester, de stoler på vogner fordi de er mange, og på ryttere fordi de er tallrike. Men de vender seg ikke til Israels Hellige, de søker ikke Herren.
2 Men også han er vis. Han larulykken komme, sine ord tar han ikke tilbake. Han reiser seg mot de ondes hus og motugjerningsmenn som kommer til hjelp.
3 Egypterne er mennesker, ikke guder, hestene er kjøtt, ikke ånd. Herren strekker ut hånden. Da snublerden som hjelper, da faller den som hjelpes, de skal gå til grunne alle sammen.
4 For så har Herren sagt til meg: Slik løven og ungløven knurrerover sitt bytte og ikke blir skremt av rop eller dukkerseg for ståk når en stor flokk gjetere samler seg mot dem, slik skal Herren over hærskarene stige ned og stride mot Sions fjell og høyde.
5 Lik flygende fugler skal Herren over hærskarene forsvare Jerusalem, forsvare og berge, gåforbi ogutfri.
6 Vend om til ham som israelittene har falt fra så dypt!
7 Den dagen skal alle forkaste av gudeneav sølv og av gudeneav gull som deres egne hender har laget til synd.
8 Assur skal falle, men ikke for manns sverd, han skal felles, men ikke av menneskesverd. Han skal flykte for sverdet, hans unge menn må gjøre tvangsarbeid.
9 Hans klippe skal dra bort i redsel, hans fyrster skremmes bort fra banneret, sier Herren, han som har en ild i Sion og en ovn i Jerusalem.
1 Se, med rettferd skal kongen regjere og stormenn styre med rett.
2 De skal være som et ly mot vinden og et skjul mot styrtregn, som rennende bekker i tørt land, som skyggen av en mektig klippe på utpint jord.
3 Seende øyne blir ikke blinde, hørende ører skal lytte.
4 Tankeløse hjerter skal lære å forstå, stammende tunger skal tale lett og klart.
5 Dåren skal ikke lenger kalles stormann og kjeltringen ikke kalles fornem.
6 For dåren taler dårskap, hans hjerte volder ondt: Han gjør gudløs gjerning, taler galt om Herren, lar den sultnesavne mat og den tørste mangle drikke.
7 Kjeltringens våpen er onde. Han legger skamløse planer, vil skade de hjelpeløse med løgn når den fattige taler sin sak.
8 Men stormannen legger store planer. Han står fast på det som er stort.
9 Sorgløse kvinner, stå opp, hør min røst! Trygge døtre, lytt til mitt ord!
10 I dager og år skal dere skjelve, dere trygge. For vinhøsten slår feil, frukthøsten kommer ikke.
11 Skjelv, dere sorgløse, skjelv, dere trygge! Kle dere nakne, bind sekkestrie om hoftene!
12 De klager over brystene, over de herlige åkrene, over de fruktbare vinstokkene,
13 over mitt folks jord, der torn og tistel skyter opp, ja, over hvert lykkelig hus i den jublende byen.
14 For borgen er oppgitt og den larmende byen forlatt. Haug og vakttårn er for alltid blitt gjemmesteder der villesler gleder seg og buskaper beiter,
15 helt til Ånd blir øst ut over oss fra det høye. Da skal ørkenen bli til en frukthage, og en frukthage skal regnes som skog.
16 I ørkenen skal retten slåseg ned, i frukthagen skal rettferdighet bo.
17 Da skal rettferds verk være fred, rettferds gjerning trygghet og ro til evig tid.
18 Mitt folk skal bo på en fredelig boplass, i trygge hjem og på sikre hvilesteder.
19 Skogen skal felles og falle, byen skal synke i dypet.
20 Salige er dere som sår ved alle vann, og som lar okse og esel gåfritt omkring.
1 Ve deg som herjer, men ikke selv er herjet, ve deg som sviker uten å være sveket! Når du har herjet fra deg, skal du herjes, når du har sveket ferdig, skal de svike deg.
2 Vær oss nådig, Herre, til deg setter vi vårt håp! Vær vår styrke morgen etter morgen, vår frelse i nødens tid!
3 For den veldige larmen flykter folkene, når du reiser deg, blir folkeslag spredt.
4 De sanker bytte hos dere som gnagende gresshopper, de stormer fram i sverm.
5 Opphøyd er Herren, han bor i det høye. Han fyller Sion med rett og rettferd.
6 Da skal trygge tider komme til deg, rikdom av frelse, visdom og kunnskap, frykt for Herren, det er hans skatt.
7 Se, folket i Ariel klager på gaten, de som forhandlet om fred, gråter bittert.
8 Veiene ligger øde, ingen ferdes på stiene mer. Pakten brytes, vitner foraktes, et menneske regnes ikke for noe.
9 Landet sørger og tørker ut, Libanon visner av skam, Saron er blitt som en ødemark, Basan og Karmel mister løvet.
10 nå vil jeg reise meg, sier Herren, nå vil jeg stå opp, nå vil jeg stige fram.
11 Dereunnfanger høy og føder halm, pustenderes er en ild som fortærer dere.
12 Folkene blir brent til kalk, satt fyr på som nedhuggettornekratt.
13 Hør hva jeg vil gjøre, dere som er langt borte, kjenn min styrke, dere som er nær!
14 Synderne på Sion er slått av skrekk, angst griper deugudelige: «Hvem av oss kan bo ved en fortærende ild, hvem av oss kan bo ved evige flammer?»
15 «Den som går rettferdig fram, taler det som er rett, forakter fortjeneste avutpressing, vinker bestikkelse bort, lukkerørene for rykter om drap og lukkerøynene for det som er ondt,
16 han får bo på høye steder og ta tilflukt i klippeborger, han får sitt brød og har alltid vann.»
17 Dine øyne skal få se kongen i hans skjønnhet, de skal få se et vidstrakt land.
18 I redsel skal ditt hjerte tenke: Hvor er han som talte? Hvor er han som veide? Hvor er han som talte tårnene?
19 Du kan ikke se det frekke folket, folket med et vanskelig språk som ingen kan skjønne, med stammende tunge som ingen kan forstå.
20 Se på Sion, våre høytiders by! Dine øyne skal se Jerusalem, en trygg boplass, et telt som ikke skal flyttes, med pluggersom aldri skal rykkes opp, og snorer som ikke skal slites av.
21 For der er Herren, den mektige, med oss, et sted med brede elver og strømmer. Men der skal ingen båt bli rodd og ingen mektig skute seile.
22 For Herren er vår dommer, Herren er vår lovgiver, Herren er vår konge, han skal frelse oss.
23 Tauene dine er slakke, de holder ikke stangen på plass og folder ikke ut banneret. Stort er det byttet som da blir fordelt, selv lamme raner og røver.
24 Ingen innbygger skal si: «Jeg er syk.» Folket som bor der, har fått sine synder tilgitt.
1 Kom og hør, dere folkeslag, lytt, dere folk! Jorden og alt som fyller den, skal høre, verden og alt som spirer der!
2 For Herren er harm på alle folk, han er vred på hele deres hær. Han har slått dem med bann og gitt dem over til slakting.
3 De drepte blir slengt til side, stank stiger fra likene, og blod flyter på fjellene.
4 Oppløst blir hele himmelens hær, som en bokrull blir himmelen rulletsammen. Hele dens hær skal visne som løvet på vinstokken visner og fruktenpåfikentreet skrumperinn.
5 For mitt sverd har drukketseg utørst i himmelen, nåfarer det ned over Edom til dom over folket jeg slår med bann.
6 Herren har et sverd fullt av blod, det drypper av fett, av blod fra lam og bukker, av nyrefett fra værer. Det er offerslakting for Herren i Bosra, stor nedslakting i Edom.
7 Sammen med dem skal villokser falle, unge stuter og sterke okser. Jorden skal drikke seg utørst av blod og støvet gjødsles med fett.
8 Det er hevnens dag for Herren, gjengjeldelsens år i striden om Sion.
9 Elvene skal bli til bek og støvet til svovel, landet blir til brennende bek.
10 Verken dag eller natt skal det slukne, evig skal røyken stige. Fra slekt til slekt skal det ligge øde, evig og aldri skal noen krysse det.
11 Pelikan og hegre skal ta det i eie, ugle og ravn skal bo i det. må lesnor og lodd skal strekkes over det, landet skal bli øde og tomt.
12 Det finnes ikke stormenn der som kanutrope en konge, det er ute med alle ledere.
13 I slottene vokser det tornekratt, nesler og tistler i borgene. Landet blir boplass for sjakaler, tilholdssted for strutser.
14 Hyener og ørkendyr møtes, bukkerkaller på hverandre. også Lilit slår seg til ro der og finner seg et hvilested.
15 Småuglerbygger rede og legger sine egg der, ruger og klekker dem ut i skyggen. Falkene samles der med hverandre.
16 Se etter i Herrens bok og les! Ikke én av disse skal mangle, ingen skal lete etter de andre. For Herrens munn har på budt det, det er hans Ånd som samler dem,
17 og det er han som har kastet lodd for dem. Med må lesnor i hånden deler han landet mellom dem. De skal ta det i eie til evig tid og bo i det fra slekt til slekt.
1 Ørken og tørt land skal glede seg, ødemarken skal juble og blomstre. Som liljen
2 skal den blomstre og juble, ja, rope av fryd. Libanons herlighet har den fått, Karmels og Sarons glans. De skal få se Herrens herlighet, vår Guds glans.
3 Styrk de slappe hender, gjør de ustøe knærne sterke!
4 Si til deurolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, deres Gud! Han kommer med hevn, med gjengjeld fra Gud. Selv kommer han og frelser dere.
5 Da skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkesopp.
6 Da skal den lamme springe som en hjort, og den stummestunge skal juble. For vann bryter fram i ørkenen og bekker i ødemarken.
7 Glødende sand blir til innsjø, det tørste land til kilder med vann. Sjakalers boplass blir et hvilested hvor gresset gror mellom rør og siv.
8 Og der skal det være en vei, Den hellige vei skal den kalles. På den skal ingen uren ferdes. Den skal være der for dem. Ingen som går på veien, selv ikke dårer, skal gåseg vill.
9 Men der skal det ikke være noen løve, rovdyr skal ikke gåpåden, de skal ikke finnes mer. Men de som er løst ut, skal gåder,
10 de som Herren har fridd ut, skal vende tilbake. De kommer til Sion med jubel, med evig glede om sin panne. Fryd og glede griper dem, sorg og sukk må flykte.
1 Det var i det fjortende året Hiskia var konge, at assyrerkongen Sanherib dro opp mot alle de befestede byene i Juda og tok dem.
2 Assyrerkongen sendte en kommandant med en stor hær fra Lakisj mot kong Hiskia i Jerusalem. Han stilte seg opp ved vannledningen fra Øvredammen, ved veien til vaskeplassen.
3 Da gikk borgherren Eljakim, sønn av Hilkia, ut til ham sammen med riksskriveren Sjebna og kansleren Joah, sønn av Asaf.
4 Kommandanten ropte til dem: Si til Hiskia: så sier storkongen, kongen av Assur: Hva er det du stoler på, siden du kjenner deg så trygg?
5 Mener du virkelig at tomme ord er råd og styrke i krig? Hvem er det du stoler på, siden du har gjort opprør mot meg?
6 Du stoler på Egypt, den brukne rør staven! Om noen støtter seg på den, trenger den inn i hånden hans og gjennomborer den. Slik er farao, kongen i Egypt, mot alle som stoler på ham.
7 Men hvis du svarer meg: «Det er Herren vår Gud vi stoler på», da spør jeg deg: Var det ikke hans offerhauger og altere Hiskia tok bort da han sa til folket i Juda og Jerusalem: «Bare foran dette alteret skal dere bøye dere og tilbe»?
8 Inngå nået veddemål med min herre, kongen av Assur: Jeg gir deg to tusen hester hvis du kan skaffe ryttere til dem.
9 Hvordan kan du da drive tilbake en eneste stattholder, en av min herres minste tjenere, du som stoler på vogner og ryttere fra Egypt?
10 Tror du at jeg har dratt opp mot dette landet for å ødelegge det mot Herrens vilje?Herren selv sa til meg: Dra opp mot dette landet og ødelegg det!
11 Da sa Eljakim, Sjebna og Joah til kommandanten: «Snakk til dine tjenere på arameisk, for vi skjønner det. Snakk ikke judeisk til oss så folket på muren hører det!»
12 Men kommandanten svarte: «Tror du min herre har sendt meg for å si dette bare til din herre og til deg? Nei, det er like mye til mennene som sitter på muren, de som snart må ete sin egen skitt og drikke sitt eget piss, slik som dere.»
13 Og kommandanten ble stående og ropte med høy stemme på judeisk: Hør hva storkongen, kongen av Assur, sier!
14 Så sier kongen: La ikke Hiskia lure dere! For han er ikke i stand til å berge dere.
15 La ikke Hiskia få dere til å stole på Herren når han sier: «Herren vil sikkert berge oss; denne byen skal ikke overgis i assyrer kongens hender.»
16 Hør ikke på Hiskia! For så sier kongen av Assur: Slutt fred med meg og overgi dere til meg! Så skal dere få spise, hver av sin vinstokk og sitt fikentre, og drikke vann, hver av sin brønn,
17 inntil jeg kommer og tar dere med til et land som ligner deres eget, et land med korn og ny vin, et land med brød og vingårder.
18 La ikke Hiskia villede dere og si: «Herren vil berge oss!» Har kanskje andre folks guder reddet sine land fra assyrer kongens hånd?
19 Hvor er Hamats og Arpads guder? Hvor er Sefarvajims guder? Har de reddet Samaria ut av min hånd?
20 Hvem er det av gudenei alle disse landene som har reddet sitt land ut av min hånd? Og så skulle Herren kunne berge Jerusalem!
21 De tidde og svarte ikke et ord. For det var kongens ordre at de ikke skulle svare ham.
22 Så kom borgherren Eljakim, sønn av Hilkia, riksskriveren Sjebna og kansleren Joah, sønn av Asaf, med flerrede klær til Hiskia, og de meldte ham det kommandanten hadde sagt.
1 Da kong Hiskia hørte dette, flerret han klærne sine, kledde seg i sekkestrie og gikk inn i Herrens hus.
2 Så sendte han borgherren Eljakim, riksskriveren Sjebna og de eldste av prestene, kledd i sekkestrie, til profeten Jesaja, sønn av Amos.
3 De sa til ham: «Så sier Hiskia: Dette er en dag med trengsel, straff og vanære. For barna er kommet til livmormunnen, men det er ingen kraft til å føde.
4 Kanskje Herren din Gud har hørt de ordene kommandanten har talt, han som er sendt av sin herre, assyrer kongen, for å håne den levende Gud. Kanskje Herren din Gud vil straffe ham for ordene han har hørt. Send nå opp en bønn for den rest som ennå er igjen!»
5 Da kong Hiskias menn kom til Jesaja,
6 sa han til dem: «Si til deres herre: så sier Herren: Vær ikke redd for ordene du har hørt, de hånsordene som assyrer kongens menn har talt mot meg!
7 Nå skal jeg sette ham på en tanke. Han skal høre et rykte og vende tilbake til sitt eget land, og der vil jeg la ham falle for sverd.»
8 Da kommandanten fikk høre at assyrer kongen hadde brutt opp fra Lakisj, dro han bort og fant kongen i kamp mot Libna.
9 Kongen fikk nå melding om at Tirhaka, kongen i Kusj, var dratt ut for å kjempe mot ham. Da han hørte det, sendte han bud til Hiskia og sa:
10 «Så skal dere si til Juda-kongen Hiskia: La deg ikke lure av din Gud som du stoler på, når han sier: Jerusalem skal ikke falle i hendene på assyrerkongen.
11 Du har selv hørt hva assyrerkongene har gjort med alle landene de har slått med bann og ødelagt. Og så skulle du bli berget?
12 Er de blitt berget av gudene sine, de folkene som mine fedre gjorde ende på: folkene i Gosan, Harran og Resef eller innbyggerne fra Eden i Telassar?
13 Hvor er nåkongene i Hamat og Arpad, kongen i byen Sefarvajim og kongene i Hena og Ivva?»
14 Da Hiskia hadde mottatt og lest brevet som sendemennene hadde med seg, gikk han opp til Herrens hus og bredte det ut for Herrens ansikt.
15 Hiskia ba til Herren og sa:
16 «Herre over hærskarene, Israels Gud, du som troner over kjerubene. Du alene er Gud over alle kongeriker på jorden, du som skapte himmelen og jorden.
17 Herre, vend øret til og hør!Herre, lukk øynene opp og se! Hør de ordene som Sanherib har sendt for åhåne den levende Gud.
18 Herre, det er sant at assyrerkongene har lagt alle land øde
19 og kastet gudene deres på ilden. Men de er ikke guder, bare et verk av menneskehender, laget av tre og stein. Dem har de ødelagt.
20 Men du, Herre, vår Gud, frels oss nå fra hans hånd, så alle riker på jorden kan forstå at du alene er Herren.»
21 Da sendte Jesaja, sønn av Amos, dette budet til Hiskia: så sier Herren, Israels Gud, om den bønnen du ba til meg om Sanherib, kongen av Assur.
22 Dette er det ordet som Herren taler mot ham: Jomfruen håner deg, datter Sion spotter deg; datter Jerusalem rister på hodet.
23 Hvem er det du krenker og vanærer? Hvem roper du opp imot? Høyt løfter du dine øyne mot Israels Hellige.
24 Du lot dine tjenere spotte Herren og sa: «Med mine mange vogner dro jeg opp til de høyeste fjell, til Libanons fjerneste trakter. Der hogg jeg ned høyvokste sedertrær og de fineste sypresser. Jeg nådde den høyeste topp der skogen sto tettest.
25 Jeg grov og drakk av fremmede vann. Med fotsålene tørket jeg ut alle elvene i Egypt.»
26 Har du ikke hørt det? Jeg gjorde det for lenge siden, jeg formet det i eldgammel tid, og nå lar jeg det skje. Så kunne du ødelegge festningsbyer og gjøre dem til ruinhauger.
27 De som bodde der, sto med kraftløse hender, fylt av skrekk og skam. De ble som gresset på marken, grønne vekster og gress på tak, som svis av før det vokser til.
28 Om du sitter, kommer eller går, vet jeg det –og om du raser mot meg.
29 Men fordi du raser mot meg og ditt overmot har nådd mine ører, setter jeg ring i nesen på deg og legger bissel i munnenpå deg. Så fører jeg deg tilbake den veien du kom.
30 Dette skal du ha til tegn: Første året skal dere spise korn som vokser av seg selv, andre året kornet som vokser av det igjen, men tredje året skal dere så og høste, plante vinmarker og spise frukten!
31 Den rest av Judas hus som blir berget, skal igjen skyte dype røtter, greinene skal bære frukt.
32 For fra Jerusalem kommer en rest, fra Sion-fjellet en flokk som er berget. Herren over hærskarene skal gjøre dette i sin brennende iver.
33 Derfor sier Herren om assyrerkongen: Han skal ikke komme inn i denne byen og ikke skyte en pil dit inn. Han skal ikke gåimot den med skjold og ikke kaste opp en voll mot den.
34 Den veien han kom, skal han vende tilbake, i denne byen skal han ikke komme inn, sier Herren.
35 Jeg vil verne denne byen og berge den for min egen skyld og for min tjener Davids skyld.
36 Så gikk Herrens engel ut og slo i hjel et hundreog åttifem tusen mann i assyrernes leir. Da folk sto opp om morgenen, fikk de se alle de døde kroppene som låder.
37 Da brøt assyrerkongen Sanherib opp og dro hjem igjen. Og siden holdt han seg i ro i Ninive.
38 En gang mens han bøyde seg i bønn for guden Nisrok i hans tempel, hogg sønnene Adrammelek og Sareser ham ned med sverd. De flyktet til Ararat-landet. Og Sanheribs sønn Asar-Haddon ble konge etter ham.
1 På den tiden ble kong Hiskia dødssyk. Da kom profeten Jesaja, sønn av Amos, til ham og sa: «Så sier Herren: få orden på ditt hus, for du skal døog ikke leve lenger.»
2 Da vendte Hiskia ansiktet mot veggen og ba til Herren.
3 «Å, Herre», sa han, «husk at jeg har vandret trofast og helhjertet for ditt ansikt og har gjort det som er godt i dine øyne.» Og Hiskia gråt høyt.
4 Da kom Herrens ord til Jesaja:
5 «Gåog si til Hiskia: så sier Herren, din stamfar Davids Gud: Jeg har hørt din bønn og sett dine tårer. Se, jeg legger enda femten år til dine levedager.
6 Jeg skal berge deg og denne byen fra assyrer kongens hånd, og jeg vil forsvare denne byen.
7 Og dette skal du ha til tegn fra Herren på at han vil gjøre det han har sagt:
8 Nå lar jeg skyggen på Ahas' solur gåti streker tilbake, like langt som den før har gått fram.» Og solen gikk ti streker tilbake, like langt som den før hadde gått fram.
9 Dette skrev Juda-kongen Hiskia etter at han hadde vært syk og var blitt frisk igjen:
10 Jeg sa: Midt i livet må jeg gå til dødsrikets porter. Der blir jeg voktet på resten av mine år.
11 Jeg sa: Jeg får ikke se Herren, Herren i de levendes land. Jeg får ikke se et menneske mer av dem som bor i verden.
12 Min bolig blir brutt ned, tatt bort fra meg som teltet til en gjeter. Jeg rullersammen mitt liv som en vever, fra renningen skjærer han meg løs. Før dagen blir natt, gjør du ende på meg.
13 Jeg roper om hjelp til morgenen kommer. Som en løve knuser han alle mine knokler. Før dagen blir natt, gjør du ende på meg.
14 Jeg piper som svalen og trosten, jeg klynker som en due. Hjelpeløs ser jeg mot det høye. Herre, jeg er presset, gågod for meg, du!
15 Hva skal jeg si? Han har talt til meg, han har gjort sitt. Bitter til sinns må jeg vandre alle mine år.
16 Herre, ved dette lever de, og ved alt dette lever min ånd. Gjør meg frisk og la meg leve!
17 Se, til fred ble det bitre, det som var så bittert for meg. Du har reddet min sjel fra ødeleggelsens grav. For du har kastet alle mine synder bak din rygg.
18 Dødsriket takker deg ikke, døden lovsynger deg ikke, de som har gått i graven, venter ikke på din trofasthet.
19 Den levende, den levende er det som takker deg slik jeg gjør i dag. En far forteller sine barn om din trofasthet.
20 Herren vil frelse meg. La oss spille på harpe foran Herrens hus så lenge vi lever.
21 Jesaja sa: «Hent en fikenkake og legg den som plaster på byllen, så blir han frisk!»
22 Da sa Hiskia: «Hva skal jeg ha til tegn på at jeg kan gå opp til Herrens hus?»
1 På den tiden sendte Babel-kongen Merodak Baladan, sønn av Baladan, brev og gaver til Hiskia. For han hadde hørt at kongen hadde vært syk, men var blitt frisk igjen.
2 Hiskia ble glad da sendebudenekom. Han viste dem huset der han hadde skattene sine, sølvet og gullet, parfymen og den fineste oljen, hele våpenhuset og alt som fantes i skattkamrene hans. Det var ikke den ting i hele hans slott og rike som Hiskia ikke viste dem.
3 Da kom profeten Jesaja til kong Hiskia og spurte ham: «Hva sa disse mennene, og hvor kom de fra?» «De kom til meg fra et land langt borte», svarte Hiskia, «fra Babel.»
4 «Hva fikk de se i slottet ditt?» spurte profeten. Hiskia svarte: «Alt som finnes i slottet, fikk de se. Det var ikke den ting i skattkamrene som jeg ikke viste dem.»
5 Da sa Jesaja til Hiskia: «Hør ordet fra Herren over hærskarene:
6 Se, dager skal komme da alt som er i slottet ditt, det som fedrene dine har samlet til denne dag, skal føres bort til Babel. Ingen ting skal bli tilbake, sier Herren.
7 De skal ta noen av sønnene dine, av dem som stammer fra deg, og som du er opphav til, og gjøre dem til hoffmenn i slottet til kongen av Babel.»
8 Da sa Hiskia til Jesaja: «Godt er det ordet fra Herren som du har talt.» Men han sa til seg selv: «Det vil jo være fred og trygghet så lenge jeg lever!»
1 Trøst, trøst mitt folk, sier deres Gud.
2 Tal til Jerusalems hjerte og rop til henne at hennes strid er fullført, at hennes skyld er betalt, at hun har fått dobbelt fra Herrens hånd for alle sine synder.
3 En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud!
4 Hver dal skal heves, hvert fjell og hver haug skal senkes. Bakket land skal bli til slette og kollene til flat mark.
5 Herrens herlighet skal åpenbare seg, alle mennesker skal sammen se det. For Herrens munn har talt.
6 En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken.
7 Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress.
8 Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig.»
9 gå opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Løft din røst med kraft, Jerusalems gledesbud! Løft din røst, vær ikke redd! Si til byene i Juda: «Se, deres Gud!»
10 Se, Herren Gud kommer med styrke, han hersker med sin arm. Se, hans lønn er med ham, de han vant, er foran ham.
11 Han gjeter sin flokk som en gjeter. Han samler lammene med armen, løfter dem opp i fanget, leder søyene.
12 Hvem kan må le opp vannet i sin hule hånd, må le himmelen medutspente fingre? Hvem kan samle jordens støv i et mål, veie fjellene med vekt og haugenepåvektskåler?
13 Hvem kan må le Herrens ånd og gjøre sitt råd kjent for ham?
14 Hvem har han rådført seg med som kunne gi ham forstand, lære ham rettens vei, lære ham kunnskap og vise vei til innsikt?
15 Se, folkeslagene er som en dråpe i et spann, som et støvkorn på vektskålen blir de regnet. Se, fjerne kyster veier han som støv.
16 Selv Libanon har ikke ved nok og ikke dyr nok til brennoffer.
17 Alle folkeslag er ingenting for ham, som et tomt ingenting regner han dem.
18 Hvem vil dere sammenligne Gud med, hva kan dere sette opp som ligner på ham?
19 Et gudebilde? En håndverker støper det, en gullsmed kler det med gull og smir sølvkjeder til det.
20 Et innviet morbærtre blir valgt ut, et tre som ikke morkner. En dyktig håndverker letes opp, for det skal reises et gudebilde som ikke vakler.
21 Vet dere ikke? Hører dere ikke? Er det ikke fortalt dere fra begynnelsen av? Har dere ikke forstått det fra jorden ble grunnlagt?
22 Han troner over jordens krets, og de som bor der, er som gresshopper. Han brer himmelen ut som et slør og spenner den ut som et telt til å bo i.
23 Han lar fyrstene bli til intet, jordens herskere til tomhet.
24 Knapt er de plantet, knapt er de sådd, knapt har de slått rot i jorden, før han blåser på dem så de visner og stormen bærer dem bort som halm.
25 «Hvem vil dere sammenligne meg med, hvem er jeg lik?» sier Den hellige.
26 Løft blikket mot det høye og se: Hvem har skapt alt dette? Han som teller stjerners hær, fører dem ut og kaller dem alle ved navn. Hans kraft er så stor og hans styrke så veldig at ikke én skal mangle.
27 Hvorfor tenker du, Jakob, hvorfor sier du, Israel: «Min vei er skjult for Herren, min Gud bryr seg ikke om min rett»?
28 Vet du ikke, har du ikke hørt? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett og ikke sliten, ingen kanutforske hans forstand.
29 Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke.
30 Gutterblir trette og slitne, unge menn snublerog faller.
31 Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette.
1 Vær stille for meg, dere kyster! Folkene skal få ny kraft. La dem komme nær og så tale sin sak. La oss sammen gå fram for retten.
2 Hvem har vakt opp fra øst ham som møtes av seier hvor han går? Hvem gir folkeslag over til ham og lar hamundertrykke konger? Hans sverd gjør dem til støv, hans bue gjør dem til halm som blåser bort.
3 Han forfølger dem, gåruskadd fram, foten er nesten ikke nær veien.
4 Hvem har utført og gjort dette? Han som fra begynnelsen kalte slektene fram. Jeg, Herren, er den første, og jeg er hos de siste. Jeg er Han.
5 Kystene ser det og frykter, jordens ender skjelver. De er nær, de kommer.
6 Den ene hjelper den andre, til hverandre sier de: «Vær sterk!»
7 Treskjæreren styrker gullsmeden, og blikkenslageren styrker smeden ved ambolten. Han sier om loddingen: «Den er god», og styrker den med nagler så den står fast.
8 Men du, Israel, min tjener, Jakob, som jeg harutvalgt, ætt av Abraham, min venn,
9 som jeg grep tak i ved jordens ender og kalte fra dens ytterste grense. Jeg sa til deg: «Du er min tjener, jeg harutvalgt deg og ikke forkastet deg.»
10 Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.
11 Se, til skamme og til spott blir alle som er harme på deg. De blir til intet og går til grunne, de som går i rette med deg.
12 Du skal lete, men ikke finne noen som er i strid med deg. Til intet og ingenting blir de som er i krig med deg.
13 For jeg er Herren din Gud som har grepet din høyre hånd og sier til deg: «Vær ikke redd! Jeg hjelper deg.»
14 Vær ikke redd, Jakob, du vesle mark, og dere, Israels menn! Jeg hjelper deg, sier Herren. Israels Hellige løser deg ut.
15 Se, jeg gjør deg til en treskeslede, skarp og ny, med mange tagger! Du skal treske fjell til støv og gjøre hauger til agner.
16 Du skal kaste dem i været så vinden tar dem og stormen sprer dem. Men du, du skal juble i Herren og være stolt over Israels Hellige.
17 De hjelpeløse og fattige leter forgjeves etter vann, tungentørker ut av tørst. Jeg er Herren, jeg skal svare dem, jeg er Israels Gud, jeg skal ikke forlate dem.
18 Jeg åpner elver på snaue høyder og kilder midt i dalene. Jeg gjør ørken til innsjø og tørt land til oppkomme.
19 Jeg planter sedrer i ørkenen, akasie, myrt og oliventrær. Jeg setter sypress i ødemarken sammen med gran og buksbom
20 så de kan se og vite, legge merke til og sammen forstå at Herrens hånd har gjort det, og at Israels Hellige har skapt det.
21 Kom og legg saken fram! sier Herren. Kom med bevisene! sier Jakobs konge.
22 La dem komme og fortelle oss hva som skal skje. Fortell oss om de første ting så vi kan legge merke til dem og vite hvordan det ender! Eller la oss få høre hva som skal komme.
23 Fortell om fremtidstegnene så vi kan vite at dere er guder! Gjør bare noe, godt eller ondt, så vi sammen kan se det og bli redde!
24 Se, dere er mindre enn intet, og det dere gjør, er mindre enn ingenting. Avskyelig er det åvelge dere.
25 Jeg har vekket opp en fra nord, og han er kommet. Fra soloppgangen skal han på kalle mitt navn. Han tramper stattholdere ned som søle slik pottemakeren tramper leire.
26 Hvem kunngjorde dette fra begynnelsen så vi kunne vite det, fra gammel tid så vi kunne si: «Det er rett»? Ingen fortalte det, ingen gjorde det kjent, ingen har hørt et ord fra dere.
27 Jeg er den første som sier til Sion: «Se, der er de!» og sender gledesbud til Jerusalem.
28 Jeg ser etter, men det finnes ingen, ikke én av dem som kan gi råd så jeg kunne spørre dem og få svar.
29 Nei, alle er intet, og det de gjør, er ingenting. Vind og tomhet er deres støpte bilder.
1 Se, min tjener, som jeg støtter, minutvalgte, i ham har jeg min glede. Jeg har lagt min Ånd på ham, han skal føre retten ut til folkeslagene.
2 Han skriker ikke og roper ikke, hans røst høres ikke i gatene.
3 Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke. Med troskap skal han føre retten ut.
4 Han skal ikke slukne og ikke knekkes før han har satt retten i gjennom på jorden. Fjerne kyster venter på hans lov.
5 Så sier Gud Herren, som skapte himmelen og spente den ut, som bredte ut jorden og alt som spirer der, som gir pust til folket på jorden og ånd til dem som ferdes der:
6 Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og grepet din hånd. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket, til et lys for folkeslagene
7 for å åpne blindes øyne og føre fanger ut av fengselet, dem som sitter i mørke, ut fra fangehullet.
8 Jeg er Herren, det er mitt navn. Min ære gir jeg ikke til andre, min lovsang ikke til gudebilder.
9 De første ting, se, de er kommet. Nåforteller jeg noe nytt. Før det spirer fram, får dere høre om det.
10 Syng for Herren en ny sang, en lovsang for ham fra jordens ender, dere som ferdes på havet, og alt som fyller det, dere kyster og alle som bor der!
11 Ørkenen og byene der skal stemme i, landsbyene der Kedar bor. De som bor i Sela, skal juble, de skal rope fra fjelltoppene.
12 De skal gi Herren ære, forkynne hans pris på kystene.
13 Herren drar ut som en helt, som en kriger vekker han sin stridslyst, han roper, ja, lar hærrop runge, han viser sin styrke for fiendene:
14 Jeg har vært taus i lange tider, har tidd og holdt meg tilbake. Nåskriker jeg som en fødende kvinne, jeg stønner og snapper etter pusten.
15 Jeg gjør fjell og hauger øde og tørker ut alt grønt på dem. Elver gjør jeg til tørt land, sjøer tørker jeg ut.
16 Jeg fører de blinde på en vei de ikke kjenner, på stier de ikke kjenner, leder jeg dem. Jeg gjør mørket foran dem til lys ogulendt mark til slette. Dette er det jeg vil gjøre, og jeg skal ikke la det være.
17 Med skam må de vike tilbake, de som stoler på gudebilder, de som sier til støpte bilder: «Dere er våre guder.»
18 Hør, dere døve! Dere blinde, løft blikket og se!
19 Hvem er blind, om ikke min tjener, hvem er døv som budbæreren jeg sender? Hvem er blind som minutsending, like blind som Herrens tjener?
20 Du ser mye, men enser det ikke. Han har åpne ører, men hører ikke.
21 Herren ville for sin rettferds skyld gjøre loven stor og herlig.
22 Men dette er et ranet og plyndret folk. Alle er lenket i fangehull, bortgjemt i fengsler. De ble ranet, og ingen berget dem, de ble plyndret, og ingen sa: «Gi tilbake!»
23 Hvem av dere vil høre på dette, lytte og lyde i fremtiden?
24 Hvem overga Jakob til plyndring og Israel til ransmenn? Var det ikke Herren, han som vi syndet mot? De ville ikke gåpåhans veier og ikke lyde hans lov.
25 Så øste han ut sin brennende vrede og krigens redsel over ham. Det flammet omkring ham, men han skjønte det ikke, det brente ham, men han brydde seg ikke om det.
1 Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, som formet deg, Israel: Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min.
2 Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg. Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg.
3 For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, som frelser deg. Jeg gir Egypt som løsepenge for deg, Kusj og Seba i stedet for deg.
4 Fordi du er dyrebar i mine øyne, høyt aktet og jeg elsker deg, gir jeg mennesker i stedet for deg og folkeslag for ditt liv.
5 Vær ikke redd, for jeg er med deg! Fra øst vil jeg hente din ætt, og fra vest vil jeg samle deg.
6 Jeg sier til nord: «Gi fra deg!» og til sør: «Hold ikke tilbake!» Hent mine sønner fra det fjerne, mine døtre fra jordens ende,
7 alle som er kalt med mitt navn, dem jeg har skapt til min ære, formet og laget.
8 Før fram folket som er blindt enda det har øyne, dem som er døve enda de har ører.
9 Alle folkeslag kommer sammen, folkene samler seg. Kan noen av dem fortelle så vi får høre om de første ting? La dem føre fram vitner så de kan få rett! La dem høre på og si: «Det er sant!»
10 Dere er mine vitner, sier Herren, og min tjener som jeg harutvalgt, for at dere skal kjenne meg og tro på meg og forstå at jeg er Han. Før meg er ingen gud blitt formet, og etter meg skal ingen komme.
11 Jeg, jeg er Herren, det finnes ingen annen frelser enn jeg.
12 Det er jeg som har fortalt og frelst og gjort det kjent, det finnes ingen fremmed blant dere. Dere er mine vitner, sier Herren. Jeg er Gud,
13 helt fra dag ble til, jeg er Han. Ingen river ut av min hånd; det jeg gjør, kan ingen gjøre ugjort.
14 Så sier Herren, han som løser dere ut, Israels Hellige: For deres skyld sender jeg bud til Babel og bryter ned alle bommene. Kaldeernes jubel blir til klageskrik.
15 Jeg er Herren, deres Hellige, Israels skaper, deres konge.
16 Så sier Herren, han som gjorde vei gjennom sjøen, en sti i det veldige vannet,
17 som førte vogner og hester, hær og høvdinger uti. Der ble de liggende og reiste seg aldri, de sluknetsom når en veke slukkes.
18 Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før.
19 Se, jeg gjør noe nytt. Nåspirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.
20 Ville dyr skal ære meg, sjakaler og strutser. For jeg gir vann i ørkenen og elver i ødemarken så mittutvalgte folk kan få drikke.
21 Mitt folk, som jeg har formet, skal forkynne min pris.
22 Men meg har du ikke på kalt, Jakob, du har ikke slitt deg ut for meg, Israel.
23 Du kom ikke til meg med brennofferlam og æret meg ikke med slaktoffer. Jeg plaget deg ikke med grødeoffer og slet deg ikke ut med røkelse.
24 Du kjøpte ikke krydder til meg for sølv og mettet meg ikke med offerfett. Du plaget meg bare med dine synder, og slet meg ut med dineugjerninger.
25 Jeg, jeg er den somutsletter dine lovbrudd for min skyld, og dine synder minnes jeg ikke.
26 Minn meg på det, la oss gå til domstolen sammen! Tal din sak så du kan få rett!
27 Din stamfar syndet, dine talsmenn satte seg opp mot meg.
28 Derfor vanhelliget jeg fyrstene for helligdommen, jeg overga Jakob til bann og Israel til hån.
1 Hør nå, Jakob, min tjener, og Israel, som jeg harutvalgt!
2 Så sier Herren, som laget deg og formet deg i mors liv, han som hjelper deg: Vær ikke redd, min tjener Jakob, Jesjurun, som jeg harutvalgt!
3 Jeg øser vann over det tørste og bekker over det tørre. Jeg øser min Ånd over din ætt og min velsignelse over dine etterkommere.
4 De skal spire fram som siv i vann, som popler ved bekkefar.
5 En skal si: «Jeg tilhører Herren», en annen skal kalle seg med Jakobs navn. En skal skrive i sin hånd: «Til Herren», og Israel skal han få som hedersnavn.
6 Så sier Herren, kongen som løser ut Israel, Herren over hærskarene: Jeg er den første, og jeg er den siste, det finnes ingen annen gud enn jeg.
7 Hvem er som jeg? La ham rope ut og fortelle, legge fram for meg det som har hendt fra jeg grunnladet eldgamle folket. De skal fortelle dem hva som skal komme i fremtiden.
8 Frykt ikke, vær ikke redde! Har jeg ikke fra før av fortalt og latt deg få høre? Dere er mine vitner. Finnes det noen Gud ved siden av meg? Jeg kjenner ikke til noen annen klippe.
9 De som former gudebilder, er alle sammen tomhet. De har glede av slikt som ikke hjelper. Deres vitner ser ikke, de forstår ikke, derfor blir de til skamme.
10 Hvem former en gud og støper et bilde om ikke for å få hjelp?
11 Alle som dyrker dem, blir til skamme, håndverkerne er bare mennesker. La dem alle samles og tre fram! Sammen skal de gripes av skrekk og bli til skamme.
12 Smeden tar meiselen og arbeider på bildet ved kullilden. Han former det med hammer og arbeider på det med sterk arm. Blir han sulten, har han ingen styrke lenger. Drikker han ikke vann, blir han trett.
13 Treskjæreren spenner ut må lesnoren. Han tegner et omriss med stift og lager et bilde med skavjern. Han tegner et omriss med passer og lager et bilde med form som en mann, et vakkert menneske. Det setter han i et hus.
14 Han huggerned sedertrær. Han tar ut en sypress eller eik og lar den vokse seg sterk blant trærne i skogen. Han planter et furutre, og regnet får det til åvokse.
15 Det skal være til brensel for mennesker. Noe tar han til å varme opp med, noe fyrer han med for åbake brød. Noe lager han en gud av, som han tilber. Han former et gudebilde som han bøyer seg for.
16 Halvparten brenner han på ilden. På denne halvparten legger han kjøttet han skal spise, han steker det og blir mett. Så varmer han seg og sier: «Å, Nå er jeg varm og god, jeg ser ilden!»
17 Resten lager han en gud av, et gudebilde som han bøyer seg for. Han kaster seg ned, ber til det og sier: «Berg meg, for du er min gud!»
18 De skjønner ikke og forstår ikke. Øynene er klistret igjen så de ikke kan se, hjertet også, så de ikke kan forstå.
19 Han tar det ikke inn over seg, han har ikke kunnskap og forstand nok til å si: «Halvparten brente jeg opp, så bakte jeg brød over glørne. Jeg steker kjøtt og spiser det. Så lager jeg noe avskyelig av resten, jeg bøyer meg for en trekubbe!»
20 Han gjeter aske, hans forvirrede hjerte har ført ham vill, så han ikke berger livet og sier: «Er det ikke løgn i min høyre hånd?»
21 Husk dette, Jakob, og Israel, for du er min tjener. Jeg har formet deg, du er min tjener, Israel, du blir ikke glemt av meg.
22 Jeg stryker bort dine lovbrudd som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg løser deg ut!
23 Juble, du himmel, for Herren har grepet inn! Rop av fryd, dere jordens dyp! Bryt ut i jubel, dere fjell, du skog med alle dine trær! For Herren løser ut Jakob, på Israel viser han sin herlighet.
24 Så sier Herren, som løser deg ut, og som formet deg i mors liv: Jeg er Herren, som har skapt alt, alene har jeg spent ut himmelen, uten hjelp har jeg bredt jorden ut.
25 Jeg setter orakelprestenes tegn ut av kraft og gjør spåmennene til narr. Jeg driver vismennene tilbake og gjør deres visdom til dårskap.
26 Jeg bekrefter mine tjeneres ord og gjennomfører den planen mine sendebud har forkynt. Jeg sier om Jerusalem: «Hun skal være bebodd» og om byene i Juda: «De skal bygges opp igjen, jeg skal gjenreise ruinene.»
27 Jeg sier til havdypet: «Bli tørt! Jeg tørker ut strømmene dine.»
28 Jeg sier om Kyros: «Min hyrde, som skal gjennomføre alt det jeg vil, si om Jerusalem: Hun skal bygges! og om tempelet: Det skal grunnlegges!»
1 Så sier Herren til den han har salvet, til Kyros, som jeg har grepet i høyre hånd for åtvinge folkeslagunderham og løse kongenes belter, for å åpne dører for ham, og ingen port skal være stengt:
2 Jeg vil gå foran deg. Fjell vil jeg jevne ut, bronsedører vil jeg knuse, og jernbommer vil jeg hugge i stykker.
3 Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud.
4 For min tjener Jakobs skyld, for Israel, minutvalgte, kaller jeg deg ved navn. Jeg gir deg hedersnavn enda du ikke kjenner meg.
5 Jeg er Herren, ingen annen, det finnes ingen annen gud enn jeg. Jeg spenner beltet om livet på deg, enda du ikke kjenner meg,
6 for at de skal kjenne i øst og vest at det ikke er noen annen enn jeg. Jeg er Herren, ingen annen.
7 Jeg former lys og skaper mørke, jeg stifter fred og skaperulykke. Jeg, Herren, gjør alt dette.
8 La det dryppe ovenfra, du himmel! Rettferd skal strømme fra skyene. Jorden skal åpne seg, gi frelse som frukt og la rettferdighet spire. Jeg, Herren, skaper dette.
9 Ve den som fører sak mot sin skaper, et potteskår blant potteskår av jord! Kan leiren si til ham som former den: «Hva gjør du?» Kan det du lager, si: «Han har ikke hender»?
10 Ve den som sier til en far: «Hva er det for barn du få r?» og til en kvinne: «Hva er det du føder?»
11 Så sier Herren, Israels Hellige, som formet det: Spør meg om det som skal komme! Skal dere bestemme over mine barn, over det mine hender har laget?
12 Jeg laget jorden og skapte mennesker på den. Med egne hender spente jeg ut himmelen, og hele dens hær beordret jeg.
13 Jeg har vakt opp en mann i rettferd, og alle hans veier jevner jeg ut. Han skal bygge min by og sende mitt folk hjem fra eksil uten betaling eller lønn, sier Herren over hærskarene.
14 Så sier Herren: Rikdom fra Egypt, velstand fra Kusj og høyvokste menn fra Seba skal gå over til deg og bli dine. De skal følge etter deg i lenker, kaste seg ned for deg og hylle deg: «Bare hos deg er Gud, det er ingen annen, ingen annen gud.»
15 Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, Israels Gud og frelser.
16 Til skamme og til spott blir alle håndverkere som lager gudebilder, sammen går de bort med vanære.
17 Men Israel blir frelst ved Herren med en evig frelse. Evig og aldri skal dere bli til skamme og til spott.
18 For så sier Herren, som skapte himmelen, han som er Gud, som formet jorden og laget den, han som grunnladen og ikke skapte den tom, men formet den til å bo på: Jeg er Herren, ingen annen.
19 Jeg har ikke talt i det skjulte, et sted i det mørke land. Jeg har ikke sagt til Jakobs ætt: «Søk meg i det tomme!» Jeg, Herren, taler rettferd og forteller hva som er rett.
20 Samle dere og kom, kom nærmere, alle sammen, dere som har sluppetunna folkeslagene. De skjønner ingenting, de som bærer på gudebilder av tre og ber til en gud som ikke kan frelse.
21 Gjør det kjent og legg det fram, bare hold råd sammen! Hvem har kunngjort dette på forhånd, hvem har fortalt det fra før? Er det ikke jeg, Herren? Det finnes ingen annen gud enn jeg, ingen annen rettferdig og frelsende Gud.
22 Vend dere til meg og bli frelst, alle jordens ender! For jeg er Gud, og ingen annen.
23 Ved meg selv har jeg sverget, rettferdighet har gått ut fra min munn, et ord som ikke vender tilbake: For meg skal hvert kne bøye seg, hver tunge skal sverge ved meg.
24 Om meg skal de si: «Bare hos Herren er rettferdighet og styrke.» Til ham skal de komme i skam, alle som var harme på ham.
25 Ved Herren skal de få rett og være stolte, hele Israels ætt.
1 Bel kneler, og Nebo faller, bildene dere bar på, løftes opp og lastes på trette dyr og fe.
2 De faller og kneler, alle sammen. De kan ikke berge lasten, og selv må de gå i fangenskap.
3 Hør på meg, du Jakobs hus, alt som er igjen av Israels hus, dere som ble løftet opp helt fra fødselen, som ble båret helt fra mors liv:
4 Jeg er Han, helt til dere blir gamle, jeg vil bære helt til håret er grått. Jeg har alt gjort det. Jeg løfter, jeg bærer og berger.
5 Hvem vil dere sammenligne meg med, hvem er jeg lik? Hvilken lignelse vil dere bruke for åsammenligne oss?
6 De øser ut gull fra pungen og veier opp sølv på vekt. De leier en gullsmed som lager en gud, så bøyer de seg ned og tilber den.
7 De tar den på skulderen, bærer den med seg og setter den på plass. Der står den og rører seg ikke fra plassen. Roper en til den, svarer den ikke, den kan ikke frelse fra nød.
8 Husk dette med sorg, ta det til dere, syndere!
9 Husk de første ting fra gammel tid! For jeg er Gud, og ingen annen, jeg er Gud, og ingen er lik meg.
10 Fra begynnelsen forteller jeg slutten, på forhånd forteller jeg det som ikke har hendt. Jeg sier: «Min plan står fast, alt jeg vil, det gjør jeg.»
11 Fra øst kaller jeg en rovfugl, fra et land langt borte en mann for min plan. Det jeg har sagt, lar jeg skje. Det jeg har tenkt, det gjør jeg.
12 Hør på meg, dere motløse hjerter, dere som er langt fra rettferd!
13 Jeg lar min rettferd komme nær, den er ikke langt borte, min frelse kommer ikke for sent. Jeg gir frelse på Sion, til Israel gir jeg min herlighet.
1 Stig ned, jomfru, sett deg i støvet, datter Babel! Sett deg på bakken uten trone, du kaldeer-datter. For du skal ikke lenger kalles den fine og bortskjemte.
2 Ta håndkvernen og mal mel! Ta sløret bort, løft slepet opp, blott lårene, vad over elver!
3 Din nakne kropp skal blottes, din vanære skal bli synlig. Jeg tar hevn og skåner ingen.
4 Han som løser oss ut, Herren over hærskarene er hans navn, Israels Hellige.
5 Sitt i stillhet, gå inn i mørket, du kaldeer-datter! For du skal ikke lenger kalles dronning over kongeriker.
6 Jeg ble harm på mitt folk og vanæret min eiendom. Jeg overga dem i dine hender. Du hadde ikke barmhjertighet med dem. På den gamle la du ditt tunge åk.
7 Du sa: «For all tid skal jeg være evig dronning.» Du tenkte ikke over hvordan dette skulle ende.
8 Og nå, hør dette, du som lever i overflod, som sitter i trygghet, som sier i ditt hjerte: «Jeg og ingen annen! Jeg skal ikke sitte som enke eller miste barn.»
9 Men begge deler skal komme over deg, brått, på en eneste dag. Barnløshet og enkestand skal komme over deg i fullt mål tross dine mange trolldomskunster og kraftige besvergelser.
10 Du var trygg i din ondskap. Du sa: «Ingen ser meg.» Din visdom og kunnskap førte deg vill, og du sa i ditt hjerte: «Jeg og ingen annen!»
11 Det onde skal komme over deg, det kan du ikke trylle bort. Ulykken skal falle over deg, den kan du ikke sone deg fra. Brått kommer ødeleggelsen over deg, du vet ikke om den.
12 Kom nå med dine besvergelser og alle dine trolldomskunster, som du har slitt med fra du var ung. Kanskje kan du få hjelp, kanskje kan du skremmeulykken bort?
13 Du er blitt trett av mange slags råd. nå får de komme og frelse deg, de som deler inn himmelen, gransker stjernene og må ned for må ned varsler hva som skal hende deg.
14 Se, de blir som halm, ilden brenner dem opp. De kan ikke berge livet fra flammene. Dette er ikke glør til å varme seg ved, bål til å sitte foran!
15 Slik går det med trollmennene som du har slitt for fra du var ung. De vingler hver til sin kant, det er ingen som frelser deg.
1 Hør dette, Jakobs hus, dere som kalles med Israels navn og er kommet fra Judas kilde, dere som sverger ved Herrens navn og på kaller Israels Gud, men ikke i sannhet og rettferd!
2 De kaller seg etter den hellige byen og støtter seg til Israels Gud. Herren over hærskarene er hans navn.
3 De første ting har jeg fortalt fra før. Fra min munn gikk det ut, jeg forkynte det. Brått handlet jeg, og det skjedde.
4 For jeg vet at du er hard, med sener av jern i nakken og panne av bronse.
5 Derfor har jeg fortalt det fra før, latt deg få høre det før det hendte, så du ikke skulle si: «Mitt gudebilde har gjort det, bildet jeg har skåret ut og støpt, har befalt det.»
6 Du har hørt det, se nåalt sammen! Kan ikke dere fortelle det? Fra nå av lar jeg deg få høre noe nytt, skjulte ting som du ikke vet om.
7 Nåblir de skapt, ikke før. Du har ikke hørt om dem før i dag, så du ikke skulle si: «Se, jeg visste det!»
8 Du verken hørte eller visste det fra før, ditt øre var ikke åpent for det. For jeg vet hvor troløs du er, fra du var i mors liv, ble du kalt en synder.
9 For mitt navns skyld holder jeg min harme tilbake, for min æres skyld legger jeg bånd på meg ogutrydder deg ikke.
10 Se, jeg har renset deg, men ikke som sølv, jeg har prøvet deg i lidelsens smelteovn.
11 For min skyld, for min skyld handler jeg, ellers ville jeg bli vanæret! Min ære gir jeg ikke til noen annen.
12 Hør på meg, Jakob, du Israel, som jeg har kalt! Jeg er Han. Jeg er den første, jeg er også den siste.
13 Ja, min hånd har grunnlagt jorden, min høyre hånd har bredt himmelen ut. Jeg kalte dem fram, og sammen sto de der.
14 Kom sammen, alle, og hør! Hvem blant dem har fortalt dette? Han som Herren elsker, skal utføre hans vilje med Babel, hans arm er over kaldeerne.
15 Jeg, jeg har talt og kalt ham, jeg har sendt ham og lar ham lykkes på veien.
16 Kom hit til meg og hør dette: Fra begynnelsen har jeg aldri talt i det skjulte, helt fra det skjedde, var jeg der. «Nå har Herren Gud sendt meg og sin Ånd.»
17 Så sier Herren, som løser deg ut, Israels Hellige: Jeg er Herren, din Gud, som lærer deg hva som hjelper, og fører deg på veien du skal gå.
18 Ville du bare høre på mine bud! Da ble din fred som elven, din rettferd som havets bølger.
19 Da ble din ætt som sanden, dine etterkommere som sandkorn; de ble ikke utryddet og navnet ikke utslettet hos meg.
20 Dra ut fra Babel, forlat Kaldea! Fortell med jubelrop, la det høres, bring det ut til jordens ende. Si: Herren har løst ut sin tjener Jakob.
21 De tørstet ikke når han førte dem på øde steder, vann fra klippen lot han strømme fram for dem, han kløvde fjellet, og vann flommet ut.
22 Deurettferdige har ingen fred, sier Herren.
1 Hør på meg, dere kyster, lytt, dere folk fra det fjerne! Herren kalte meg før jeg ble født, fra jeg var i mors liv, har han husketmitt navn.
2 Han gjorde min munn til et kvast sverd, i skyggen av sin hånd skjulte han meg. Han gjorde meg til en spiss pil, i sitt kogger gjemte han meg.
3 Han sa til meg: «Du er min tjener, Israel, på deg vil jeg vise min herlighet.»
4 Men jeg sa: «Forgjeves har jeg slitt, all min kraft har jeg brukt på tomhet og vind. Min rett er likevel hos Herren, min lønn er hos min Gud.»
5 «Og nå», sier Herren, som fra jeg var i mors liv har formet meg til sin tjener for å føre Jakob tilbake til ham så Israel kan samles hos ham –jeg er æret i Herrens øyne, min Gud er min styrke –
6 han sier: «Det er for lite at du er min tjener som skal gjenreise Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende.»
7 Så sier Herren, Den hellige, som løser Israel ut, til ham som er foraktet, forkastet av folkeslag, slaveunderherskere: Konger skal se og reise seg, fyrster skal se og kaste seg ned, for Herren er trofast, Israels Hellige. Han har valgt deg ut.
8 Så sier Herren: I nådens tid svarer jeg deg, på frelsens dag hjelper jeg deg. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket for ågjenreise landet og skifte ut eiendommer som ligger øde,
9 for å si til fanger: «Gåut!» og til dem som er i mørket: «Kom fram!» De skal beite langs veiene og finne beite på alle snaue høyder.
10 De skal ikke sulte og ikke tørste, hete og sol skal ikke ramme dem. For han som er barmhjertig, skal føre dem og lede dem til kilder med vann.
11 Jeg gjør alle mine fjell til vei, veiene mine skal bygges høyere.
12 Se, fra det fjerne kommer de, noen fra nord og fra vest og andre fra Sinim-landet.
13 Juble, du himmel, og gled deg, du jord, bryt ut i jubel, dere fjell! For Herren trøster sitt folk og er barmhjertig mot sine hjelpeløse.
14 Sion sier: «Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.»
15 Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg.
16 Se, jeg har tegnet deg i mine hender, dine murer er alltid foran meg.
17 De som skal bygge deg, kommer løpende, de som la deg i ruinerog i grus, drar bort fra deg.
18 Løft øynene, se deg omkring! Alle samler seg og kommer til deg. Så sant jeg lever, sier Herren: Du skal ta dem alle på deg som et smykke, som en brud skal du binde dem om deg.
19 Ja, dine ruinerog øde steder og landet som ligger i grus, nåblir det for trangt for dem som bor der. Langt borte er de som vil sluke deg.
20 Enda en gang skal øret ditt høre at barna du fikk i din barnløshet, sier: «Dette stedet er for trangt for meg. Gi plass, så jeg kan bo her!»
21 Da skal du si i ditt hjerte: «Hvem har født meg disse? Jeg var barnløs ogufruktbar, landflyktig og fordrevet. Hvem har fostret disse? Se, jeg var forlatt og alene. Hvor kommer disse fra?»
22 Så sier Herren Gud: Se, jeg løfter hånden for folkeslag og reiser mitt banner for folkene. De kommer med sønnene dine på armen, og døtrene dine bærer de på skuldrene.
23 Konger skal være fosterfedre for deg og dronninger ammene dine. De skal kaste seg ned for deg med ansiktet mot jorden og sl ikke støvet foran føttene dine. Da skal du kjenne at jeg er Herren. De som setter sitt håp til meg, skal ikke bli til skamme.
24 Kan byttet tas fra en kriger, kan fanger berges fra en voldsmann?
25 Ja, så sier Herren: Fanger skal tas fra krigeren, og byttet skal berges fra voldsmannen. Jeg vil stride mot dem som strider mot deg, og barna dine vil jeg frelse.
26 De som var harde mot deg, lar jeg ete sitt eget kjøtt og ruse seg på sitt eget blod som på druesaft. Og alle mennesker skal kjenne at jeg er Herren, som frelser deg, Jakobs Mektige, som løser deg ut.
1 Så sier Herren: Hvor er skilsmissebrevet jeg skal ha sendt deres mor bort med? Eller hvilken långiver er det jeg skal ha solgt dere til? Se, for deres synder ble dere solgt, for deres lovbrudd ble deres mor sendt bort.
2 Hvorfor fant jeg ingen da jeg kom, hvorfor svarte ingen da jeg ropte? Er min hånd for kort til åfri ut, har jeg ikke kraft til å berge? Se, når jeg truer, legger jeg sjøen tørr og gjør elver til ørken, fisken stinker, for vannet er borte, den dør av tørst.
3 Jeg kler himmelen i svart, jeg svøper den i sekkestrie.
4 Herren Gud har gitt meg disiplers tunge så jeg kan styrke den trette med et ord. Morgen etter morgen vekker han mitt øre så jeg kan høre på disiplers vis.
5 Herren Gud har åpnet mitt øre. Jeg var ikke trassig og trakk meg ikke tilbake.
6 Ryggen overga jeg til dem som slo, kinnet til dem som rev av meg skjegget, ansiktet skjulte jeg ikke for vanære og spytt.
7 Herren Gud hjelper meg, derfor blir jeg ikke til spott, derfor gjør jeg ansiktet hardt som flint, og jeg vet at jeg ikke blir til skamme.
8 Han som frikjenner meg, er nær. Hvem vil føre sak mot meg? La oss stå fram sammen! Hvem er min motpart? La ham tre fram mot meg!
9 Se, Herren Gud hjelper meg. Hvem vil kjenne meg skyldig? Se, de skal alle bliutslitt som klær, møll skal ete dem opp.
10 Hvem av dere frykter Herren og hører på hans tjeners røst, han som vandrer i mørke og ikke har lys, men må stole på Herrens navn og støtte seg til sin Gud?
11 Se, alle dere som har tent opp ild og rustetdere med brannpiler: gå inn i den flammende ilden deres, mellom pilene dere har tent! Fra min hånd kommer dette over dere, i pine skal dere ligge.
1 Hør på meg, dere som jager etter rettferd, dere som søker Herren! Se på klippen dere er huggetut av, på brønnen dere er gravd ut av.
2 Se på Abraham, deres far, og på Sara, som fødte dere! For han var bare én da jeg kalte ham, men jeg velsignet ham og gjorde ham til mange.
3 Herren trøster Sion, trøster alle ruinene hennes. Han gjør ørkenen hennes lik Eden, ødemarken lik Herrens hage. Jubel og glede skal være i henne, takkoffer med sang og spill.
4 Lytt til meg, mitt folk, mitt folkeslag, vend øret til meg! For lov går ut fra meg, brått gjør jeg min rett til lys for folkene.
5 Min rettferd er nær, min frelse bryter fram, mine armer dømmer folkene. Fjerne kyster håper på meg, de venter på min arm.
6 Løft øynene mot himmelen og se på jorden her nede! Himmelen løser seg opp som røyk, jorden skal slites ut som et klesplagg, og de som bor der, skal døsom lus. Men min frelse skal vare til evig tid, min rettferd skal aldri knuses.
7 Hør på meg, dere som kjenner rettferd, du folk som har min lov i hjertet! Vær ikke redd når mennesker spotter, mist ikke motet når de håner!
8 For møll skal ete dem som klær, mott skal ete dem som ull. Men min rettferd skal vare til evig tid, min frelse fra slekt til slekt.
9 Våkn opp, våkn opp og kle deg i kraft, du Herrens arm! Våkn opp som i gamle dager, som i de eldste tider! Var det ikke du som felte Rahab og gjennomboret sjøuhyret?
10 Var det ikke du som tørket ut havet, vannet i det store dypet, og gjorde havbunnentil en vei der de som var løst ut, kunne gå over?
11 De som Herren har fridd ut, skal vende tilbake. De kommer til Sion med jubel, med evig glede om sin panne. Fryd og glede møter dem, sorg og sukk må flykte.
12 Jeg, jeg er den som trøster dere. Hvem er du som frykter mennesker som må dø, menneskebarn som visner lik gress?
13 Du har glemt Herren, som skapte deg, han som spente ut himmelen og grunnlajorden. Alltid, hele dagen, frykter du forundertrykkerens vrede når han prøver åødelegge deg. Hvor erundertrykkerens vrede?
14 Snart skal den som er i lenker, bli løst, han skal ikke døog gå i graven, og ikke skal han mangle brød.
15 Jeg er Herren din Gud som rører opp havet så bølgene bruser. Herren over hærskarene er hans navn.
16 Jeg har lagt mine ord i din munn og skjult deg i skyggen av min hånd. Jeg har spent ut himmelen og grunnlagt jorden og sagt til Sion: «Du er mitt folk.»
17 Våkn opp, våkn opp og reis deg, Jerusalem, du som måtte drikke vredens beger fra Herrens hånd, tømme giftbegeret til bunns!
18 Det var ingen til ålede henne av alle de barna hun fødte, ingen til å ta henne i hånden av alle de barna hun fostret.
19 Vold og skade, sult og sverd –hvem trøstet deg? To og to har de rammet deg –hvem syntes synd på deg?
20 Barna dine ligger hjelpeløse på alle gatehjørner som antiloper i garnet, fulle av Herrens vrede, av trusselen fra din Gud.
21 Derfor, hør dette, du som er plaget, du som er full, men ikke av vin!
22 Så sier Herren, din herre og din Gud, som fører saken for sitt folk: Se, nåtar jeg ut av din hånd det begeret som fikk deg til årave. Aldri mer skal du drikke den skålen igjen, min vredes beger.
23 Jeg rekker det til dem som plaget deg, de som sa til deg: «Legg deg ned! Vi skal tråkke på deg.» Du måtte gjøre ryggen til flat mark, til en gate å gå på.
1 Våkn opp, våkn opp og kle deg i kraft, Sion! Kle deg i finklær, Jerusalem, hellige by! For aldri mer skal enuomskåren eller uren komme inn i deg.
2 Rist støvet av deg, reis deg opp, sett deg, Jerusalem! Løs lenkene du har om halsen, datter Sion i fangenskap!
3 For så sier Herren: Dere ble solgt uten betaling, og uten penger skal dere løses ut.
4 For så sier Herren Gud: I tidligere tider dro mitt folk ned til Egypt for å bo der som innflyttere. Assurundertrykte dem uten grunn.
5 Og nå, hva skal jeg gjøre her? sier Herren. For mitt folk er tatt uten vederlag. De som hersker over det, hyler, sier Herren, og alltid, dagen lang, blir mitt navn foraktet.
6 Derfor skal mitt folk kjenne mitt navn på den dagen, for jeg er Han, han som sier: «Her er jeg!»
7 Hvor vakre de er der de løper over fjellene, føttene til den som bringer bud, forkynner fred, bringer godt budskap, forkynner frelse og sier til Sion: «Din Gud er konge!»
8 Hør, vaktmennene dine roper høyt, de jubleralle sammen. For med egne øyne ser de at Herren vender tilbake til Sion.
9 Bryt ut i jubel sammen, dere Jerusalems ruiner! For Herren trøster sitt folk, han løser Jerusalem ut.
10 Herren viser sin hellige arm for øynene på alle folkeslag. Hele jorden får se frelsen fra vår Gud.
11 Dra bort, dra bort! gå ut derfra! Rør ikke noeurent! gå ut fra henne, gjør dere rene, dere som bærer Herrens kar!
12 For dere skal ikke gå ut i hast, og ikke skal dere flykte. For Herren går foran dere, og bak dere går Israels Gud.
13 Se, min tjener skal ha fremgang, han skal opphøyes og løftes opp og bli svært høy.
14 Slik mange ble forferdet over deg –såødelagt var han, han lignet ikke en mann, han så ikke ut som et menneske –
15 slik skal mange folkeslagundres, for hans skyld skal konger lukke sin munn. For det som ikke ble fortalt dem, skal de se, og det de ikke hørte, skal de forstå.
1 Hvem trodde budskapet vi fikk? Hvem ble Herrens arm åpenbart for?
2 Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke etutseende vi kunne glede oss over.
3 Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.
4 Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget.
5 Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen låpå ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.
6 Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham.
7 Han ble mishandlet, han ble plaget, og han åpnet ikke munnen, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier når den klippes, og han åpnet ikke munnen.
8 Etter fengsel og dom ble han tatt bort. Men hvem i hans tid tenkte på at han bleutryddet av de levendes land fordi mitt folks lovbrudd rammet ham?
9 Da han var død, fikk han sin grav blanturettferdige og hos en rik, enda han ikke hadde brukt vold og det ikke fantes svik i hans munn.
10 Det var Herrens vilje åknuse ham med sykdom. Når hans liv er gitt som skyldoffer, skal han se etterkommere og leve lenge. Ved hans hånd skal det lykkes, det Herren vil.
11 Etter sin nød skal han se {{lys}}, han skal mettes ved sin innsikt. Min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige, han har båret deres skyld.
12 Derfor gir jeg ham del med de mange, med de mektige deler han bytte, fordi han tømte ut sitt liv til døden og ble regnet blant lovbrytere. Han tok på seg de manges synd og ble rammet i stedet for lovbrytere.
1 Juble, du barnløse som ikke fødte, bryt ut i jubelrop, du som ikke fikk rier! For hun som er forlatt, får flere barn enn hun som har mann, sier Herren.
2 Lag større plass i teltet ditt, spenn teltdukeneut, spar ikke på dem, gjør snorene lange, slåpluggene fast!
3 For til høyre og til venstre skal du bre deg ut. Din ætt skal drive ut folkeslag og bo i byer som låøde.
4 Vær ikke redd, du skal ikke bli til skamme. La deg ikke ydmyke, du skal ikke bli vanæret. For dinungdoms skam skal du glemme, din en kestands vanære skal du ikke lenger huske.
5 For han som laget deg, er din ektemann, Herren over hær skarene er hans navn. Han som løser deg ut, er Israels Hellige, han som kalles hele jordens Gud.
6 Forlatte og sorgfulle kvinne, Herren kaller på deg. Kan en forkaste sin ungdoms kvinne? sier din Gud.
7 Et lite øyeblikk forlot jeg deg, men i min store barmhjertighet tar jeg deg tilbake.
8 Mens harmen flommet, skjulte jeg ansiktet for deg et øyeblikk, men med evig godhet vil jeg forbarme meg over deg, sier Herren, som løser deg ut.
9 For meg er dette som Noah-flommen. Slik jeg sverget at Noah-flommen aldri mer skulle komme over jorden, slik sverger jeg nåat jeg aldri mer skal bli harm på deg og true deg.
10 For om fjellene viker og haugenevakler, skal min godhet aldri vike fra deg, min freds pakt skal ikke vakle, sier Herren, som viser deg barmhjertighet.
11 Du hjelpeløse og forblåste som ikke finner trøst! Se, jeg legger en grunnvoll for deg av edelstener og bygger grunnmuren din med safirer.
12 Murtindene gjør jeg av rubiner, portene dine av krystaller og hele ringmuren av kostbare steiner.
13 Alle dine barn skal læres opp av Herren; stor blir freden for barna dine.
14 Ved rettferd skal du være grunnlagt, langt borte fraundert rykkelse. For du skal ikke være redd, og ødeleggelse skal ikke nå deg.
15 Se, om noen angriper, kommer det ikke fra meg. Den som angriper deg, skal falle for din hånd.
16 Se, det er jeg som har skapt smeden som puster til kullilden og lager våpen til all slags bruk. Det er jeg som har skapt ødeleggeren til å skade.
17 Hvert våpen som er smidd mot deg, skal mislykkes. Hver tunge som taler mot deg i retten, skal du kjenne skyldig. Dette er arven Herrens tjenere få r, rettferdigheten jeg gir dem, sier Herren.
1 Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling!
2 Hvorfor bruke penger på det som ikke er brød, og arbeid på det som ikke metter? Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete retter.
3 Vend øret hit og kom til meg, hør, så skal dere leve! Jeg vil slutte en evig pakt med dere, min godhet mot David står fast.
4 Se, til vitne for folkene satte jeg ham, til fyrste og hersker over folkene.
5 Se, et folkeslag du ikke kjenner, skal du kalle på, et folkeslag som ikke kjenner deg, skal løpe mot deg for Herren din Guds skyld, Israels Hellige, som gjør deg herlig.
6 Søk Herren mens han er å finne, kall på ham når han er nær!
7 Denurettferdige skal vende seg bort fra sin vei, ugjerningsmannen fra sine tanker, og vende om til Herren, som vil vise barmhjertighet, til vår Gud, for han er rik på tilgivelse.
8 For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren.
9 Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker.
10 For lik regn og snø som faller fra himmelen og ikke vender tilbake dit før de har vannet jorden, gjort den fruktbar og fått den til åspire, gitt så korn til den som skal så, og brød til den som skal spise,
11 slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til.
12 For med glede skal dere dra ut, i fred skal dere føres fram. Fjell og hauger bryter ut i jubel foran dere, alle trær på marken klapper i hendene.
13 I stedet for tornekratt skal det vokse sypresser, i stedet for nesler skal det vokse myrt. Slik skal Herren få et navn, et evig tegn som aldri slettes ut.
1 Så sier Herren: Ta vare på det som er rett, gjør det som er rettferdig! Min frelse er nær, den skal komme, og min rettferdighet, den skal åpenbares.
2 Salig er den som gjør dette, hvert menneske som holder fast ved det, som holder sabbaten og ikke vanhelliger den, og vokter sin hånd så den ikke gjør noe ondt.
3 Den fremmede som har sluttetseg til Herren, skal ikke si: «Herren vil skille meg ut fra sitt folk.» Evnukken skal ikke si: «Se, jeg er et tørt tre.»
4 For så sier Herren: Evnukkersom holder mine sabbater, som velger å gjøre det jeg vil og holder fast ved min pakt,
5 dem gir jeg en minnetavle og et navn i mitt hus og på mine murer. Dette er bedre enn sønner og døtre. Jeg gir dem et evig navn som aldri skal slettes ut.
6 Og de fremmede som har sluttetseg til Herren, som vil gjøre tjeneste for ham og elske Herrens navn og være hans tjenere, alle som holder sabbaten og ikke vanhelliger den, men holder fast ved min pakt,
7 dem fører jeg til mitt hellige fjell og lar dem glede seg i mitt bønnehus. Brennoffer og slaktoffer fra dem gir velvilje på mitt alter. For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk,
8 sier Herren Gud, som samler Israels fordrevne. Enda flere vil jeg samle enn dem som alt er samlet.
9 Alle dyr på marken, kom og ét, alle dyr i skogen!
10 Vaktmennene er blinde, alle sammen, de forstår ikke. Alle er må lløse h under som ikke kan gjø. De ligger og drømmer, de liker åsove.
11 De er grådige hunder, aldri blir de mette. Og de skal være gjetere, de som ikke forstår! Alle vender seg hver sin vei, hver til sin vinning.
12 «Kom, jeg skal hente vin, vi drikker oss fulle på det sterke! Morgendagen skal bli som denne, en stor og herlig dag.»
1 Den rettferdige går til grunne, og ingen bryr seg om det. De trofaste blir revet bort uten at noen merker det. Av ondskap er den rettferdige revet bort.
2 Han går inn med fred. De hviler der de ligger. Han gikk den rette veien.
3 Men kom hit, dere sønner av en kvinne som tyder tegn, avkom av en ekteskapsbryter og en hore!
4 Hvem har dere moro med? Hvem geiper dere til og rekker tunge mot? Sannelig, dere er syndens barn, løgnens avkom!
5 Dere brenner av lyst mellom eiketrærne, underhvert frodig tre. Dere slakter barn i elveleiene, nede i fjellkløftene.
6 De glatte steinene i elveleiet er din del, de er din lodd. For dem øser du ut drikkoffer og ofrer grødeoffer. Skulle jeg finne meg i det?
7 På et høyt og stort fjell gjorde du i stand et leie. Dit gikk du opp for åofre slaktoffer.
8 Bak dør og dørkarm satte du ditt merke. Du gikk bort fra meg, du kledde av deg, du la deg ned og gjorde plass. Du gjorde avtale med dem som du elsker åligge med, du så dem nakne.
9 Du dro til Melek med olje og hadde mye salve med deg. Du sendte budbærere langt av sted, lot dem gåned i dødsriket.
10 Du ble sliten av den lange veien, men du sa ikke: «Det er forgjeves.» Hendene dine søkte nye krefter, derfor ble du ikke syk.
11 Hvem er det du frykter og er redd for, siden du lever i løgn? Meg huskerdu ikke og bryr deg ikke om. Nei, jeg var taus i lange tider, så meg var du ikke redd.
12 Jeg vil fortelle om din rettferd og om dine gjerninger. De kan ikke hjelpe deg.
13 Samlingen din av guder får berge deg når du roper. Vinden løfter dem, alle sammen, et vindpust tar dem med seg. Men de som tar sin tilflukt til meg, skal arve landet og ta mitt hellige fjell i eie.
14 Han sier: Bygg, bygg, rydd vei! Ta bort hver snublestein fra veien til folket mitt!
15 Så sier han som er høy og opphøyd, han som troner evig, Den hellige er hans navn: I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.
16 For jeg fører ikke sak til evig tid og er ikke harm for alltid. Da ville ånden bli kraftløs for mitt ansikt, livspustensom jeg har laget.
17 På grunn av hans skyld og grådighet ble jeg harm og slo ham. Jeg skjulte meg i vrede. Men han vendte seg bort og gikk sitt eget hjertes vei.
18 Jeg så hvilke veier han gikk. Nå vil jeg helbrede ham og lede ham og gi ham trøst. Hos de sørgende
19 skaper jeg ny frukt på leppene: Fred, fred til den som er nær, og til den som er langt borte, sier Herren. Jeg vil helbrede ham.
20 Men deurettferdige er som det opprørte havet, for det kan ikke falle til ro, og bølgene rører opp mudderog gjørme.
21 Det finnes ingen fred, sier min Gud, for deurettferdige.
1 Rop av full hals, spar deg ikke! La stemmen runge som et horn! Fortell mitt folk om deres lovbrudd og Jakobs hus om deres synder.
2 De søker meg dag etter dag og ønsker å kjenne mine veier. De ligner et folk som gjør det som er rettferdig, og ikke vender seg bort fra det som er rett for deres Gud. De spør etter mine rettferdige lover og ønsker å være nær Gud.
3 «Hvorfor ser du ikke at vi faster, hvorfor merker du ikke at vi plager oss selv?» Se, på fastedagen gjør dere som dere vil, dere driver alle arbeidsfolk hardt.
4 Se, når dere faster, blir det strid og trette og slagsmål medurettferdige never. Dere faster ikke slik i dag at stemmen deres kan høres i det høye.
5 Er dette den fasten jeg har valgt, en dag da mennesket plager seg selv, bøyer hodet som et siv og legger seg i sekk og aske? Kaller du dette for faste og en dag etter Herrens vilje?
6 Nei, dette er fasten jeg har valgt: åløseurettferdige lenker, sprenge båndene i åket, setteundertrykte fri og bryte hvert åk i stykker,
7 ådele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne.
8 Da skal lyset bryte fram for deg som morgenrøden, brått skal helbredelsen komme. Din rettferd skal gå foran deg og Herrens herlighet følge etter deg.
9 Da skal du kalle, og Herren skal svare, du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!» Om du tar bort hvert åk hos deg, ikke peker med fingrene og snakker ondskapsfullt,
10 om du gir av ditt eget til den sultne og selv metter den som lider nød, da skal ditt lys gå opp i mørket, din natt skal bli som høylys dag.
11 Herren skal alltid lede deg og mette din sjel i det tørre landet. Han skal styrke kroppen din så du blir som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter.
12 Dine gamle ruiner skal bygges opp igjen, du skal gjenreise grunnmurer fra eldgamle slekter. Du skal kalles Den som murer igjen revner, Den som setter i stand veier så folk kan bo der.
13 Om du slutteråtråkke på sabbaten og gjøre som du vil på min helligdag, men kaller sabbaten en lyst og Herrens helligdag ærverdig, om du holder den i ære og ikke går dine egne veier, gjør som du vil og taler tomme ord,
14 da skal du ha din lyst i Herren. Jeg lar deg ri over høydene i landet og spise av arven etter Jakob, din far. For Herrens munn har talt.
1 Se, Herrens hånd er ikke for kort til åfrelse, og hans øre er ikke for tungt til å høre.
2 Nei, det er skylden som skiller dere fra deres Gud. Syndene deres skjuler ansiktet hans så han ikke hører dere.
3 For hendene deres er tilsølt av blod og fingrene av skyld, leppene deres taler løgn, og tungenmumlersvik.
4 Ingen stevner til doms med rette, og ingen fører sak på ærlig vis. De stoler på tomhet og taler løgn, deunnfangerurettog føder ondskap.
5 De klekker ut ormeegg og vever spindelvev. Den som spiser av eggene, dør, blir de knust, klekkes det ut en slange.
6 Det de vever, duger ikke til klær, ingen kan kle seg i det de lager. Det de gjør, er ondskaps gjerning, voldsverk kommer fra hendene deres.
7 Føttene deres løper etter ondskap, de er raske til å utøseuskyldig blod. De legger onde planer, der de ferdes, er det herjing og ødeleggelse.
8 Fredens vei kjenner de ikke, det finnes ingen rett i fotsporene deres. De lager seg krokveier, den som går der, kjenner ikke fred.
9 Derfor er retten langt borte fra oss, rettferdighet når oss ikke. Vi håper på lys, men se, det er natt, på lysglans, men vi går i mørke.
10 Vi famler langs veggen som blinde, famler som om vi var uten øyne. Vi snublermidt på dagen som om det var skumring, midt i livet er vi som døde.
11 Vi brummeralle som bjørner, vi klynker som duer. Vi håper på rett, men den finnes ikke, på frelse, men den er langt fra oss.
12 Våre mange lovbrudd er foran deg, våre synder vitner mot oss. For vi vet om våre lovbrudd, og vi kjenner vår skyld.
13 Vi har gjort opprør og fornektet Herren, snudd oss bort fra vår Gud, talt omundertrykkelse og frafall og brummetløgnaktige ord som viunnfanget i hjertet.
14 Retten er drevet tilbake, rettferdigheten står langt borte. For sannheten har snubletpåtorget, og det som er rett, kommer ingen vei.
15 Sannheten er borte, den som vender seg fra det onde, blir plyndret. Herren så det, og det var ondt i hans øyne, for det fantes ingen rett.
16 Han så ikke noen som kom til hjelp, hanundret seg over at ingen grep inn. Men hans arm ga ham seier, hans rettferd støttet ham.
17 Han kledde seg i rettferd som brynje og satte frelsens hjelm på hodet. Han kledde seg i hevnens drakt og hyllet seg i lidenskapens kappe.
18 Slik gjerningen er, slik gjengjelder han: harme mot motstandere, gjengjeld mot fiender, mot fjerne kyster gjør han gjengjeld.
19 De skal frykte Herrens navn i vest og hans herlighet i øst. For den kommer som en veldig flom, Herrens ånd driver den fram.
20 En som løser ut, skal komme til Sion, til dem hos Jakob som vender om fra synd, sier Herren.
21 Dette er min pakt med dem, sier Herren: Min Ånd som er over deg, og mine ord som jeg har lagt i din munn, skal ikke vike fra din munn og ikke fra dine barns eller barnebarns munn, sier Herren, fra nå og til evig tid.
1 Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg.
2 Se, mørke dekker jorden, skodde dekker folkene. Men over deg går Herren opp, hans herlighet viser seg over deg.
3 Folkeslag skal gåmot ditt lys, konger gåmot din soloppgang.
4 Løft blikket, se deg omkring! Alle samler seg og kommer til deg. Sønnene dine kommer fra det fjerne, døtrene dine blir båret på armen.
5 Da skal du se det og stråle, hjertet skal skjelve og svulme. For havets skatter blir dine, folkeslagenes rikdom kommer til deg.
6 Kameler i mengde dekker deg, kamelfoler fra Midjan og Efa. Alle fra Saba kommer, gull og røkelse har de med seg, de forkynner Herrens pris.
7 Alt småfe fra Kedar samles hos deg, værer fra Nebajot står til din tjeneste. De skal ofres på mitt alter til glede for meg. Jeg vil pryde mitt herlige tempel.
8 Hvem er de som flyr som en sky, som duer til dueslaget?
9 Fjerne kyster håper på meg. Tarsis-skipene er de første til å føre barna dine fra det fjerne, og sølvet og gulletmed dem, for Herren din Guds navn, for Israels Hellige, som gir deg herlighet.
10 Fremmede skal bygge opp murenedine, kongene deres skal tjene deg. I min harme har jeg slått deg, men i min nåde er jeg barmhjertig mot deg.
11 Portene dine skal alltid stå åpne, verken dag eller natt skal de stenges, så folkeslagenes rikdom kan bringes til deg og kongene deres føres fram.
12 For det folkeslag eller kongerike som ikke vil tjene deg, skal gå til grunne, og folkeslagene skal ryddes ut.
13 Libanons herlighet skal komme til deg, sypresser sammen med gran og buksbom, til pryd for stedet hvor min helligdom står. Jeg vil ære stedet hvor jeg setter min fot.
14 Barna til dem som plaget deg, skal komme og bøye seg ned for deg. Alle som foraktet deg, skal kaste seg ned for dine føtter. De skal kalle deg Herrens by, Sion, som tilhører Israels Hellige.
15 Før var du forlatt og foraktet, og ingen besøkte deg. Men någjør jeg deg stor for alltid, til glede fra slekt til slekt.
16 Du skal få suge melk fra folkeslagene, av kongers bryst skal du suge. Du skal kjenne at jeg er Herren, din frelser, Jakobs Mektige som løser deg ut.
17 Jeg kommer med gull i stedet for bronse, jeg kommer med sølv i stedet for jern, bronse i stedet for tre og jern i stedet for stein. Jeg lar fred ha tilsyn med deg og rettferdighet styre hos deg.
18 Ingen skal høre mer om vold i ditt land, om herjing og ødeleggelse innenfor dine grenser. Du skal kalle murenedine Frelse og portene dine Lovsang.
19 Solen skal ikke lenger være ditt lys om dagen, må neskinnet skal ikke lyse for deg, men Herren skal være ditt lys for evig, din Gud skal være din herlighet.
20 Din sol skal ikke mer gåned, din måne skal aldri avta. For Herren skal være ditt lys for evig. Sørgedagene dine er til ende.
21 I ditt folk skal alle være rettferdige, de skal eie landet til evig tid. De er et skudd i min hage, som hendene mine har laget til min ære.
22 Den minste skal bli til tusen, den ringeste til et mektig folkeslag. Jeg er Herren, når tiden er inne, lar jeg det skje i hast.
1 Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet,
2 for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for åtrøste alle som sørger,
3 og gi de sørgende i Sion turbani stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for motløs ånd. De skal kalles Rettferds eiketrær som Herren har plantet for å vise sin herlighet.
4 De skal bygge opp igjen gamle ruiner og gjenreise det som før låøde, de skal fornye ruinbyene som låøde fra slekt til slekt.
5 Fremmede skal stå og gjete småfeet for dere, utlendinger skal være bønder og vindyrkere for dere.
6 Men dere skal kalles Herrens prester. Tjenere for vår Gud skal dere hete. Dere skal spise av folkenes rikdom og overta deres prakt.
7 Før hadde dere dobbel skam og vanære. Nå skal de juble over sin del. Derfor skal de ha dobbel arv i landet, evig glede skal de få.
8 For jeg er Herren, som elsker rett og hater ran ogurett. I troskap gir jeg dem lønn og slutteren evig pakt med dem.
9 Deres ætt skal bli kjent blant folkeslagene, etterkommerne deres blant folkene. Alle som ser dem, skal forstå at de er en ætt som Herren velsigner.
10 Jeg gleder meg i Herren, min sjel jublerover min Gud. For han har kledd meg i frelsens klær og svøpt meg i rettferdighets kappe lik en brudgomsom setter på seg prestelig turban, lik en brud som pynter seg med smykker.
11 For som jorden lar spirene vokse, som en hage lar frøene gro, slik skal Herren Gud la rettferdighet og lovsang spire fram for alle folkeslag.
1 For Sions skyld vil jeg ikke tie, for Jerusalems skyld vil jeg ikke være rolig før hennes rettferd bryter fram som lysglans og hennes frelse flammer som en fakkel.
2 Folkeslag skal se din rettferd og alle konger din herlighet. Du skal få et nytt navn som Herren selv skal kunngjøre.
3 Du skal bli en herlig krans i Herrens hånd, et kongelig diadem i din Guds åpne hånd.
4 Du skal ikke lenger kalles Den forlatte, og landet skal ikke lenger kalles Det som er lagt øde. Men du skal hete Den jeg har kjær, og landet ditt Den jeg har tatt til ekte. For Herren har deg kjær og vil ta landet til ekte.
5 Som en ung mann gifter seg med en jomfru, skal dine sønner gifte seg med deg, som en brudgomgleder seg over sin brud, skal din Gud glede seg over deg.
6 Jeg har satt vaktmenn ut på murenedine, Jerusalem. De skal aldri tie, verken dag eller natt. Dere som på kaller Herren, ikke unn dere ro!
7 La ham ikke få ro før han bygger Jerusalem opp igjen og gjør henne til en lovsang på jorden.
8 Herren sverger ved sin høyre hånd og ved sin veldige arm: Jeg vil aldri mer gi kornet ditt til mat for fiendene dine, og ikke skal fremmede drikke den nye vinen som du har slitt for.
9 Nei, de som høster, skal spise og prise Herren. De som sanker, skal drikke i mine hellige tempelgårder.
10 Fram, fram gjennom portene, rydd vei for folket! Bygg vei, bygg vei og rens den for stein! Reis et banner for folkene!
11 Nå lar Herren det høres til jordens ende: Si til datter Sion: Se, din frelse kommer! De han fikk som lønn, er med ham, de han vant, går foran ham.
12 De skal kalles Det hellige folket, de som er løst ut av Herren, og selv skal du kalles Den etterspurte, byen som ikke er forlatt.
1 Hvem er han som kommer fra Edom, fra Bosra i røde klær, han med den staselige drakten, han som skrider fram med stor kraft? «Det er jeg, som taler i rettferd og har makt til åfrelse.»
2 Hvorfor er drakten din så rød, lik klærne til en som tråkker druer?
3 «I vinpressen tråkket jeg alene, ingen av folkene var med meg. Jeg tråkket på dem i min vrede og trampet dem ned i min harme. Saften deres sprutet på klærne mine, hele drakten min ble tilsølt.
4 For jeg hadde hevnens dag i hjertet, året for åløse ut var kommet.
5 Jeg så meg om, det var ingen som hjalp, jegundret meg, men fikk ingen støtte. Armen min hjalp meg, og harmen min støttet meg.
6 Jeg trampet folkene ned i min vrede og knuste dem i min harme, og blodet deres lot jeg renne til jorden.»
7 Jeg vil minnes Herrens velgjerninger og lovsynge Herren for alt det Herren har gjort for oss, for alt det gode han har gjort mot Israels hus i sin barmhjertighet og store kjærlighet.
8 Han har sagt: «Ja, de er mitt folk, barn som aldri sviker.» Og han ble deres frelser.
9 I all deres trengsel var det ingen trengsel. Engelen for hans ansikt frelste dem. I sin kjærlighet og medfølelse løste han dem ut. Alltid løftet han dem opp og bar dem i gamle dager.
10 Men de var trassige og gjorde hans hellige Ånd sorg. Så ble han en fiende for dem, han kjempet selv imot dem.
11 Da tenkte folket på gamle dager, på Moses. Hvor er han som førte en gjeter for småfeet sitt opp fra vannet? Hvor er han som ga sin hellige Ånd i hans indre,
12 han som lot sin herlige arm gå fram på høyre side av Moses, han som kløvde vannet foran dem for å skape seg et evig navn,
13 han som lot dem gå gjennom dypene som hesten gjennom ørkenen? De snubletikke.
14 Lik buskapsom går ned i dalen, førte Herrens ånd dem til hvile. Slik ledet du ditt folk for å skape deg et herlig navn.
15 Se ned fra himmelen, fra din hellige, herlige bolig! Hvor er din lidenskap og din styrke? Ditt dirrende hjerte og din barmhjertighet holder seg tilbake for meg.
16 For du er vår far! Abraham kjenner oss ikke, og Israel vil ikke vite av oss. Du, Herre, er vår far. Ditt navn fra gamle dager er Han som løser oss ut.
17 Hvorfor fører du oss bort, Herre, fra dine veier? Hvorfor gjør du hjertet vårt hardt så vi ikke frykter deg? Vend tilbake for dine tjeneres skyld, stammene som er din eiendom!
18 Lite eide ditt hellige folk, våre motstandere tråkket din helligdom ned.
19 Det er som om du aldri hadde hersket over oss, som om navnet ditt ikke var nevnt over oss.
1 Ville du bare flerre himmelen og stige ned så fjellene dirret for deg, som når ilden setter fyr på kvistene, som når ilden får vannet til åkoke, for å lære dine motstandere å kjenne ditt navn! Folkeslag skulle skjelve for ditt ansikt
2 når du gjorde skremmende gjerninger vi ikke ventet, og steg ned så fjellene dirret for deg.
3 Aldri har noen hørt eller lyttet til, aldri har noe øye sett noen annen gud enn deg som kan gjøre slikt for dem som venter på ham.
4 Du møter den som er glad og gjør rett, de som huskerdeg og går dine veier. Se, du ble harm når vi syndet i gamle dager, men vi ble frelst.
5 Alle ble vi somurene, all vår rettferd somurenttøy. Vi visnet alle som løv, vår skyld tar oss bort som en vind.
6 Det er ingen som kaller på ditt navn, som våkner opp og holder fast ved deg. For du har skjult ansiktet for oss og overgitt oss til vår skyld.
7 Men nå, Herre, er du vår far! Vi er leire, du er den som former oss, alle er vi verk av din hånd.
8 Herre, vær ikke harm, husk ikke vår skyld for alltid! Se nåhit, alle er vi ditt folk!
9 Dine hellige byer er blitt til ørken, Sion er blitt en ørken og Jerusalem en ødemark.
10 Vårt hellige og herlige tempel, der fedrene våre lovet deg, har ilden svidd av. Alt vi var glad i, er lagt i ruiner.
11 Kan du tåle dette, Herre, tie og ydmyke oss så dypt?
1 Jeg hadde svar til dem som ikke spurte, jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa: «Her er jeg! Her er jeg!» til et folkeslag som ikke kalte på mitt navn.
2 Hele dagen rakte jeg hendene ut til et trassig folk som gikk fram etter sine egne tanker på veier som ikke var gode.
3 Alltid gjør folket meg rasende like opp i ansiktet. De ofrer slaktoffer i hagene og brenner røykoffer på teglstein.
4 De holder til i gravene og overnatter på skjulte steder. De spiser svinekjøtt og koker suppe på urentofferkjøtt.
5 De sier: «Hold deg unna, kom ikke nær meg, for jeg er hellig for deg!» Slike er røyk i nesen på meg, en ild som brenner hele dagen.
6 Se, det er skrevet opp foran meg. Jeg vil ikke tie før jeg har gjort gjengjeld. Jeg skal gjengjelde dem rett i fanget,
7 både for deres egne og for fedrenes synder, sier Herren. De brente røykoffer på fjellene og vanæret meg på haugene. Jeg skal må le opp det de før har gjort, og sende det rett i fanget på dem.
8 Så sier Herren: så lenge det finnes saft i druene, heter det: «Ødelegg dem ikke, for det er velsignelse i dem.» Slik skal jeg gjøre for mine tjeneres skyld, jeg skal ikke ødelegge alt.
9 Jeg lar en ætt gå ut fra Jakob, fra Juda en som skal arve mine fjell. Mineutvalgte skal ta landet i eie, og mine tjenere skal bo der.
10 Da skal Saron bli et sted der småfe beiter og Akor-dalen et sted der storfe hviler, for mitt folk som søker meg.
11 Men dere som har forlatt Herren og glemt mitt hellige fjell, som dekker bord for Gad og skjenker krydret vin for Meni,
12 dere overgir jeg til sverdet, alle skal dere bøye kne for å bli slaktet. For jeg ropte, men dere svarte ikke, jeg talte, men dere hørte ikke. Dere gjorde det som var ondt i mine øyne, og valgte det jeg ikke ville.
13 Derfor sier Herren Gud: Se, mine tjenere skal spise, men dere skal sulte. Se, mine tjenere skal drikke, men dere skal tørste. Se, mine tjenere skal glede seg, men dere skal skamme dere.
14 Se, mine tjenere skal juble av hjertens lyst, men dere skal skrike av hjertesorg og klage av en sønderbrutt ånd.
15 Det navnet dere etterlater dere, skal mineutvalgte bruke som forbannelse: «Måtte Herren Gud la deg dø!» Men tjenerne sine skal han kalle med et annet navn.
16 Den som velsigner seg i landet, skal velsigne seg ved den trofaste Gud, og den som sverger i landet, skal sverge ved den trofaste Gud. For Nå er de første trengslene glemt, ja, de er skjult for mine øyne.
17 Se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, ingen skal tenke på dem.
18 Gled og fryd dere til evig tid over det som jeg skaper! For se, jeg skaper Jerusalem om til fryd og folket der til glede.
19 Jeg vil fryde meg over Jerusalem og glede meg over mitt folk. Aldri mer skal det høres gråt eller klageskrik i byen.
20 Der skal det ikke lenger finnes spedbarn som bare blir noen dager gamle, eller gamle som ikke når sine dagers fulle mål. Ung er den som dør hundreår gammel, den som ikke blir hundre, må være forbannet.
21 De skal bygge hus og selv bo i dem, plante vinmarker og selv spise frukten.
22 De skal ikke bygge så andre får bo og ikke plante så andre får spise. Så gamle som trærne skal folket mitt bli, mineutvalgte skal selv få slite ut det de har laget med egne hender.
23 De skal ikke streve til ingen nytte og ikke føde til brådød. For de er en ætt velsignet av Herren, de skal ha etterkommere hos seg.
24 Før de roper, skal jeg svare, mens de ennå taler, vil jeg høre.
25 Ulven og lammet skal beite sammen, løven skal ete halm som oksen, men slangen skal ha støv til mat. Det finnes ikke ondskap eller ødeleggelse på hele mitt hellige fjell, sier Herren.
1 Så sier Herren: Himmelen er min trone, og jorden er min fotskammel. Hva slags hus kan dere bygge for meg, hvor er stedet der jeg kan hvile?
2 Min hånd har laget alt dette, slik er alt dette blitt til, sier Herren. Det er den hjelpeløse jeg ser til, den som har en motløs ånd og skjelver for mitt ord.
3 Den som slakter en okse, slår et menneske i hjel; den som ofrer et lam, knekker nakken på en hund; den som bærer fram grødeoffer, ofrer svineblod; den som brenner røkelse, velsigner det onde. De som gjør dette, har valgt sine egne veier, de har sin glede i det som er motbydelig.
4 Så velger også jeg åplage dem, jeg fører over dem det de er redde for. For jeg ropte, men ingen svarte, jeg talte, men ingen hørte. De gjorde det som var ondt i mine øyne, og valgte det jeg ikke ville.
5 Hør Herrens ord, dere som skjelver for hans ord! Brødrene deres som hater dere og støter dere bort for mitt navns skyld, de sier: «La Herren vise sin herlighet, så vi kan se deres glede!» Men de skal bli til skamme.
6 Hør larmen fra byen, røsten fra tempelet, Herrens røst! Han gjengjelder sine fiender for det de har gjort.
7 Før hun får rier, har hun født, før smertene kommer, har hun fått en gutt.
8 Hvem har hørt noe som dette? Hvem har sett noe slikt? Kan et land bli født på én dag, kan et folkeslag komme til verden på et øyeblikk? Men Sion fødte sine barn med det samme hun fikk rier.
9 Skulle jeg åpne morslivet uten å sette fødselen i gang? sier Herren. Eller sette fødselen i gang og så stanse den? sier din Gud.
10 Gled dere over Jerusalem og fryd dere over henne, alle dere som elsker henne! Ta del i hennes glede, alle dere som sørger over henne!
11 Så skal dere suge og bli mette ved hennes trøstende bryst, dere skal drikke og nyte hennes herlige brystvorter.
12 For så sier Herren: Se, nåleder jeg fred til henne som en elv, folkeslags rikdom som en flommende bekk. Dere skal suge, bæres på armen og vuggespåfanget.
13 Som en mor trøster barnet sitt, slik vil jeg trøste dere. I Jerusalem skal dere få trøst.
14 Dere skal se det, og hjertet skal glede seg, kroppen skal gro som gress. Herrens tjenere skal kjenne hans hånd, men hans fiender får kjenne hans vrede.
15 For se, Herren kommer i en ild, hans vogner som en virvelvind. Han slipper sin vrede løs som en brann og sine truslersom flammende ild.
16 For Herren skal holde dom med ild og med sverd mot alle mennesker; mange er de som drepes av Herren.
17 De som gjør seg hellige og rene for å gå til hagene etter en som er der inne, de som spiser svinekjøtt, motbydelige ting og mus, de skal gå til grunne, alle sammen, sier Herren.
18 Jeg vet hva de gjør og hva de tenker, jeg kommer for åsamle alle folkeslag og tungemål. De skal komme og se min herlighet.
19 Jeg setter et tegn blant dem og sender noen av dem som er berget, ut til folkeslagene i Tarsis, Put, Lud, Mesjek med buen, Tubal og Javan, til de fjerne kystene som ikke har hørt ryktet om meg og ikke har sett min herlighet. De skal fortelle om min herlighet blant folkeslagene.
20 Og de skal bringe alle brødrene deres fra alle folkeslag som offergave til Herren, til hest, i vogner og bærestoler, på muldyrog kameler, til mitt hellige fjell i Jerusalem, sier Herren, slik israelittene bringer offergaver i rene skåler til Herrens hus.
21 Ogsåav dem tar jeg noen til prester og til levitter, sier Herren.
22 For slik den nye himmel og den nye jord som jeg skaper, alltid skal beståfor mitt ansikt, sier Herren, slik skal deres ætt og navn bestå.
23 Og det skal skje: Fra nymånedag til nymånedag, fra sabbat til sabbat, skal alle mennesker komme og tilbe for mitt ansikt, sier Herren.
24 De skal gå ut og se likene av de menneskene som gjorde opprør mot meg. For dem skal marken ikke dø og ilden ikke slukne. De skal være en gru for alle mennesker.